Innledning

Alle er for menneskerettighetene. Eller sånn kan det ofte synes. Uttalte motstandere av menneskerettighetene finner man sjeldent annet enn i helt ekstreme miljøer. Så hvorfor er da forholdet mellom religion og menneskerettigheter slik en utfordring?

Både menneskerettigheter og de ulike religionene regulerer i utgangspunktet de fleste deler av tilværelsen. Menneskerettighetene legger opp til at det enkelte individ skal få leve mest mulig i henhold til sin egen overbevisning, så lenge ikke rettighetene til andre brytes, mens religion tradisjonelt krever at alle må oppføre seg i overensstemmelse med visse guddommelige sannheter. Dermed ligger det en grunnleggende konflikt til grunn. Samtidig har mange trossamfunn utviklet seg og insisterer ikke lenger på at religion må ha konsekvens for alle deler av samfunnet. Men det er også en tendens at mange religiøse aktører i stor grad opprettholder sine mer tradisjonelle krav om gjennomslag på visse områder i samfunnet. At religiøse forestillinger tvinges igjennom, representerer fremdeles en av de største utfordringene for menneskerettighetene i mange land, samtidig som mange trostilhengere også får sine rettigheter krenket.

Mens ethvert trossamfunn står fritt til å kreve at dets medlemmer oppfører seg på den ene eller andre måten om de ønsker å bli værende, oppstår det en menneskerettslig utfordring med en gang religiøse aktører ønsker at deres trosforestillinger skal få konsekvens for folk generelt. Dette speiles fremdeles i politikken i mange land. Hvordan mange stater tvinger gjennom religiøse trossannheter, rammer mennesker av alle slag, men kvinner, LHBT-personer og religiøse minoriteter er ofte spesielt utsatt. I stater som Polen, Russland, Brasil, USA, Egypt, Tyrkia, Iran, Israel og India fronter religiøse politikere og andre mektige religiøse aktører mer generelle begrensninger av menneskerettighetene og demokrati for å kunne fremme sine spesifikke trossannheter i samfunnet.

Det er i denne konflikten man gjerne ser misforholdet mellom hvordan flere religiøse aktører som sier de støtter menneskerettighetene, likevel motarbeider dem. Disse velger konsekvent å overse de av menneskerettighetene som kommer i veien for deres religiøse politikk. De siste årene vises det gjerne til religionsfriheten på uriktig vis, som et påskudd til å redusere menneskerettighetene for andre. Samtidig er det også en menneskerettslig utfordring at en del mer sekulære stater går langt i å prøve å få religiøse tilhengere til å legge fra seg sine religiøse leveregler.

Menneskerettighetene er en juridisk størrelse definert gjennom ulike konvensjoner og formell praksis i de ulike menneskerettslige institusjonene. For å forstå hvordan menneskerettighetene fungerer, er det følgelig dette man må ta utgangspunkt i.

Alle mennesker er fullt og helt beskyttet av menneskerettighetene. Den største utfordringen for hvordan disse rettighetene skal forstås, er at de ulike menneskerettighetene likevel må begrenses i møte med andre menneskerettigheter. Dette ser man aller tydeligst med religionsfriheten, fordi full religionsfrihet for alle ganske enkelt er en umulighet. Siden det er en så sentral del av mange menneskers tro at deres hellige sannheter skal overstyre livet til andre, må deres rett til å gi uttrykk for sin religion begrenses for å beskytte andre menneskers menneskerettigheter, først og fremst for å verne om andres religionsfrihet.

Å forstå forholdet mellom religion og menneskerettigheter handler om å identifisere den gjeldende balansen mellom de ulike menneskerettighetene. Det handler om å finne punktet der den enes rettigheter slutter, og den andres begynner. Det handler om å undersøke hvordan de forskjellige statene forholder seg til tradisjonelle og nyere religiøse krav om styring av samfunnet. Her er det samtidig en utfordring at det ikke alltid eksisterer noen klar balanse på alle områder. Enkelte ganger vil det dessuten være uenighet i de ulike menneskerettighetsregimene om hvor balansen går mellom de ulike rettighetene.

I denne boken skal vi ta opp de mange konfliktene som preger forholdet mellom religion og menneskerettigheter, og som stadig kommer frem i nyhetsoverskriftene, slik som spørsmålene rundt bekledning, blasfemi, æresdrap, barneoppdragelse, undervisning, diskriminering, flyktninger, abort og aktiv dødshjelp. Men det er samtidig viktig å være klar over at forholdet mellom religion og menneskerettigheter representerer et uendelig mangfold av problemstillinger: Som sunnimuslimer som støtter likekjønnede ekteskap, og katolikker som setter fyr på kinoer som viser filmer de mener krenker deres tro. Buddhister som mener de har rett til å jage ut annerledes troende fra landet sitt, og jøder som vil avskaffe omskjæring av guttebarn. Hinduer som vil inkludere religiøse tekster i skolens matematikkundervisning, og sikher som fortviler over at de kan ende opp med

å kjøpe halalkjøtt på supermarkedet. Tilhengere av Kirken Det flyvende spagettimonsteret som insisterer på å ha dørslag på hodet på passfotoet, og protestantiske næringsdrivende som ikke vil betjene ektepar der partene har forskjellig hudfarge. Marihuanatilhengere som vil ha sin bevegelse offisielt anerkjent som religion, og fundamentalistiske sjiamuslimer som mener kjønnsbekreftende kirurgi for transpersoner er i overensstemmelse med Guds vilje. Bare for å nevne noe.

For å gi best mulig oversikt er boken organisert etter hvordan religion berører de ulike rettighetene. Første kapittel handler om grunnforholdet mellom religion og menneskerettigheter, om hva er menneskerettigheter, og hvordan religion forstås innenfor en menneskerettslig ramme. De neste kapitlene tar for seg de mest relevante menneskerettighetene som berører religion, henholdsvis religionsfriheten, retten til privatliv, diskrimineringsvernet, ytringsfriheten og retten til liv. Det siste kapittelet handler om forholdet mellom barn, religion og menneskerettigheter, siden balansen mellom de ulike rettighetene ofte er annerledes for barn enn for voksne.

Jeg håper at boken kan være av interesse for dem som er opptatt av religion, politikk og menneskerettigheter, og som ønsker å forstå bedre hvordan de ulike rettighetene henger sammen og må reguleres i møte med hverandre. Jeg håper boken også når mange som er engasjert i sentrale samfunnsspørsmål generelt: Hjem, arbeidsliv, skole, fritid, media, kultur, politikk – det er knapt den ting i samfunnet som ikke berøres av forholdet mellom religion og menneskerettigheter. Problemstillingene og eksemplene boken viser til, er følgelig svært mangfoldige. Det handler om viktige prinsipper og kompliserte enkeltskjebner, om grov undertrykking og hvordan menneskerettighetene sikrer et bedre liv til utallige, om religiøs inderlighet og nødvendigheten av å leve med ting man ikke kan utstå.

Ikke minst prøver boken å gi et bilde av hvordan menneskerettighetene legger opp til et samfunn der alle i størst mulig grad faktisk kan leve i henhold til sine egen overbevisning – religiøs eller ikke. Jeg håper følgelig at Religion og menneskerettigheter også kan brukes som en håndbok av dem som er engasjert i politikk og samfunnsliv generelt. Siden menneskerettighetene er og blir de mest grunnleggende prinsippene vi har for hvordan våre samfunn reguleres, er det desto viktigere å være klar over hva som faktisk er gjeldende menneskerettigheter.

Denne boken er et resultat av mange års arbeid med menneskerettigheter både i forskning, undervisning og politikk. Jeg vil først og fremst takke de mange flotte og engasjerte studentene som har deltatt på kursene mine i religion og menneske-

rettigheter ved Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Oslo. Jeg er også takknemlig overfor fine og støttende religionsvitenskapelige fagmiljøer ved alle de tre universitetene. Denne boken ville heller ikke ha vært den samme uten alle de gode og konstruktive samarbeidspartnere jeg har hatt i ulike organisasjoner, institusjoner og politiske partier, da jeg blant annet som leder av Menneskerettsalliansen arbeidet for at alle skulle få samme diskrimineringsvern i norsk lovgivning i overensstemmelse med menneskerettighetene. Når det gjelder akkurat dette manuskriptet, er jeg spesielt takknemlig overfor min hjelpsomme redaktør Heidi Norland, mine flinke lesere Henrik Nordhus og Anne Brit Forsbakk, forsidedesigner Jesper Egemar og – ikke minst – mine evige støttespillere Dimitar Draganov og Knut Olav Åmås.