4 minute read
Hvorfor er klinisk forskning og fagutvikling viktig?
Kapittel 1
I Norge foretar vi store investeringer for å sikre en best mulig helsetjeneste for alle. I 2020 var de samlete løpende helseutgifter i gjennomsnitt 72 000 kroner per innbygger. Totalt var de samlete utgiftene om lag 387 milliarder (SSB 2020). Investeringene reiser naturlig nok flere helt sentrale spørsmål: Hvor mye helsehjelp får vi reelt sett ut av disse store investeringene? Hvordan er kvaliteten, og hvordan er effekten av hvert enkelt hjelpetiltak? Kan tiltak forbedres? Bør noen tiltak droppes helt? Hvilke helt nye tiltak er det behov for? Er noen nye tiltak som er foreslått, ikke bedre enn de eksisterende? Hvordan kan man, særlig gjennom systematisk fagutvikling, bidra til fortløpende kvalitetsforbedring, pasientsikkerhet og brukermedvirkning?
I 2017 ble det avsatt i alt 5 milliarder kroner til klinisk forskning og fagutvikling (NIFU 2017). Målet for både klinisk forskning og fagutvikling er å få frem ny, holdbar kunnskap som kan gi svar på slike spørsmål som vi nevnte innledningsvis, og hvilke konsekvenser den har for klinisk praksis. En nærmere beskrivelse av klinisk forskning og fagutvikling, og noen forskjeller mellom dem, er omtalt i kapittel 2 og 3. Her skal vi bare nevne at disse forskjellene med tiden stadig er blitt mindre, blant annet fordi begge er systematiske og planlagte aktiviteter basert på både kvantitative og kvalitative metoder. Det er derfor blitt vanlig å omtale dem sammen som FoU-området (Forskning og Utvikling).
Når man kommer som ny inn i helsetjenesten, vil mange tenke at slik man diagnostiserer og behandler eller yter pleie og omsorg i praksis på vedkommende arbeidssted, slik har man alltid gjort det, og slik skal man fortsette å gjøre det. Men slik er det ikke. Ikke noen behandlingsform eller organisering av arbeidet i helsetjenesten er naturgitt. Alt er menneskeskapt og kan derfor også forandres og utvikles videre. Det innebærer ikke at man nødvendigvis stadig forandrer helsetjenesten. Det kan være sterke motkrefter mot dette hos myndighetene, fagforeningene, de enkelte behandlere og pårørende- og pasientorganisasjoner. Noen ønsker at det skal fortsette akkurat som det alltid har vært, for det gir trygghet og en følelse av kompetanse. Noen vil stille seg kritisk til hva man holder på med, og spørre om det er bortkastet tid, om det kan være til skade for pasienter og pårørende, eller om innsatsen kunne gitt enda bedre utbytte for pasientene. For å vurdere om man kan fortsette som før eller må prøve å forbedre den kliniske aktiviteten, trenger vi ny, holdbar kunnskap om diagnostikk, behandling, omsorg og pasienters erfaringer med og etterlevelse av behandling og andre hjelpetiltak. Kunnskap om de pårørendes egen situasjon og evne til å støtte pasienten er også viktig. Fordi det stadig også kommer ny kunnskap fra for eksempel epidemiologisk, psykologisk og biologisk forskning med relevans for klinisk virksomhet, er det en utfordring for klinisk forskning og fagutvikling å integrere også kunnskap fra slike forskningsområder til en integrert forståelsesmodell, en biopsykososial modell.
Psykiatrien kan være et illustrerende eksempel på den mangfoldige kunnskapen vi trenger i klinisk virksomhet. Forutsetningen for at psykiatri skal fungere som en klinisk spesialitet, er at den har mer å tilby sine pasienter enn vanlig sunn fornuft. Svært mange pasienter som søker psykiatrisk hjelp, kommer nettopp til psykiatrien fordi sunt folkevett hos dem selv, hos venner, slektninger, naboer, kolleger, presten, lensmannen og læreren ikke har vært nok. Dette «mer» må være kunnskaper om de ulike psykiatriske lidelser og hvordan genetiske, biologiske, psykologiske, miljømessige, kulturelle, materielle og historiske faktorer spiller sammen. Dette «mer» må også omfatte kunnskaper om hvilke av disse faktorene som er påvirkelige ved behandling av den enkelte, og om hvilke pleie- og omsorgstiltak som best egner seg for ulike pasientgrupper i forskjellige faser av forløpet til de forskjellige lidelsene. Denne kunnskapen kan
ikke oppnås uten klinisk forskning og fagutvikling som også innebærer praksiserfaringer.
Dessverre er det ikke noe sted i helsetjenesten så enkelt at bare vi får brakt pasient og behandler i kontakt med hverandre, er pasienten garantert å få en virksom behandling og omsorg. Det er heller ikke slik at helsetjenesten nødvendigvis utvikler seg etter «survival of the fittest»-prinsippet, på den måten at uvirksomme behandlingsmetoder automatisk forsvinner, mens virksomme metoder forblir. De færreste medisinske behandlingsmetoder er uten bivirkninger, noen av disse kan være farlige (se for eksempel Helsetilsynet 2015/5 om kirurgi). Dette gjelder også psykoterapeutisk behandling som kan ha skadelige effekter (von der Lippe et al. 2008, Barlow 2010).
Å bruke behandlingsmetoder som faktisk er uten virkning, kan fremme en demoralisering blant behandlerne og dermed øke risikoen for at noen blir utbrent. Man kan komme til å gi pasientene skylden for det dårlige behandlingsresultatet, i stedet for å revidere behandlingen. Deltakelse i behandling kan også være krevende for pasientene, og det er viktig at heller ikke de kaster bort tiden på noe som ikke hjelper dem. Pasienterfaringer er derfor viktige i planlegging og evaluering av diagnostikk og behandling. Vi omtaler brukerperspektivet nærmere i kapittel 4.
Vi kan se på klinisk forskning og fagutvikling som en investering i både «produktkontroll» og «nyutvikling». En for svak investering i disse er i virkeligheten svært kostbar, da den kan tillate en stor grad av faglig stagnasjon og forfall. Det kan derfor hevdes at en lav grad av forskning og fagutvikling er direkte uetisk, for man kaster bort samfunnets ressurser. Markedsføringen av ulike forståelsesformer eller behandlingsmetoder må ikke få bestemme hvilke institusjoner og behandlingsmetoder som skal overleve, og hvilke som skal «gå konkurs». Tvert imot bør behandling og pleie bygge på kunnskap fra forskning og fagutvikling. I kampen om offentlige midler blir det stadig mer nødvendig for de kliniske fagene å kunne dokumentere på en holdbar måte hva som er nødvendige forutsetninger (økonomi, utdanning, faglig organisering, verdigrunnlag, osv.) for å oppnå god behandling og omsorg.
