Økokritisk håndbok

SISSEL FURUSETH & REINHARD HENNIG

Sissel Furuseth og Reinhard Hennig

Økokritisk håndbok

Natur og miljø i litteraturen

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-04991-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Omslag: Øystein Vidnes

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/13,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Som undervisere, veiledere og forskere har vi lenge savnet en norsk innføringsbok om økokritikk. Det ble til at vi skrev boka selv. Vårt samarbeid startet våren 2017, da Reinhard kom fra Bonn via Sundsvall til Oslo som postdoktor for å utforske antropocen-fortellinger i skandinavisk samtidslitteratur. Da hadde Sissel undervist og veiledet i økokritikk ved Universitetet i Oslo et års tid, og interessen for temaet var stor blant studentene. Ikke minst opplevde vi at lektorstudentene var ivrige etter å lære mer. Alt tydet på at bærekraft kom til å stå sentralt i den nye læreplanen som var på trappene. Hva hadde vi som leverte faginnholdet til lektorutdanningen å bidra med? Vi ble blant annet invitert til å holde et felles foredrag for skoleforskerne på Blindern om nettopp økokritikk og utdanning for bærekraftig utvikling. Etter at Reinhard fikk fast jobb ved Universitetet i Agder, har vårt samarbeid fortsatt i form av fellespublikasjoner og seminarer innenfor ulike nasjonale og internasjonale nettverk.

Vårt dypere engasjement for økokritikk har litt forskjellige årsaker. For Sissels del har den økokritiske teoriutviklingen vært et kjærkomment påskudd til å forene litteraturforskning med en gammel interesse for naturfag. En viktig katalysator i så måte var oppdraget med å administrere vurderingen av den første økokritiske doktoravhandlingen på norsk: Henning Fjørtofts Jordsanger. Økokritiske analyser av Inger Christensens lange dikt (2011). En skoglendt oppvekst i Solør medvirket dessuten til at hennes første økokritiske forskningsartikkel (2014) kom til å handle om tømmerhoggerdikteren Hans Børli – han som skrev at «aldri i evighet vil det vel skje / en mann blir så vis som et susende tre». I slike linjer fant hun en intellektuell utfordring. Reinhard studerte skandinavistikk ved forskjellige universiteter

i Tyskland fra 2003. I fritiden var han aktiv i den tyske miljøbevegelsen, som var sterkt opptatt av risikoer knyttet til blant annet atomkraft, kjemiske sprøytemidler og klimaendringer. Da Reinhard gikk i gang med doktorgradsarbeidet i nordisk litteratur, grep han sjansen til å føre sine forskjellige interesser sammen. Resultatet ble en avhandling om miljøengasjert litteratur fra Island og Norge, som han disputerte med ved Universitetet i Bonn i 2014.

Vi tror det kan være en styrke ved en innføringsbok som dette at vi som forfattere har noe ulik bakgrunn og forskjellig ståsted hva naturerfaringer og miljøengasjement angår. Dobbeltperspektivet minner oss stadig på at økokritikk kan være så mangt, og at også leserne av denne boka vil ha forskjellige bakgrunner og interesser. Vi har selv lært mye av skriveprosessen og håper at Økokritisk håndbok kan inspirere flere til å videreutvikle forskningsfeltet og være med på den store dugnaden for å styrke norsk som akademisk språk.

Vi legger ikke skjul på at vi som forfattere også er aktører i den historien vi forteller. I kapittel 9 har vi løst den metodiske utfordringen dette innebærer ved at Sissel har ført i pennen omtalen av ordskiftet omkring Markens Grøde, som Reinhard har vært sterkt involvert i. Andre steder har vi måttet omtale oss selv i tredjeperson. Det at vi har vært to om arbeidet og har kunnet diskutere oss fram til en felles analyse som vi begge står inne for, gjør oss trygge på at Økokritisk håndbok er nettopp det den gir seg ut for å være: et hendig oversiktsverk som gir leserne nyttige orienteringspunkter for videre studier. Av hensyn til bokas omfang har vi valgt å la bibliografien bestå kun av titler som er sitert eller referert i framstillingen, mens verk som bare nevnes i forbifarten holdes utenfor. Til gjengjeld finnes et fyldig navne- og emneregister.

Økokritisk håndbok hadde ikke blitt hva den er blitt uten de mange inspirerende samtalene vi har hatt med studenter, kolleger, forfattere og litteraturkritikere de siste femten årene. Det er sjelden en får anledning til å skrive faghistorie i sanntid, slik vi

gjør med denne boka. Stadig dukker det opp nye bøker, artikler og prosjekter vi gjerne skulle ha inkludert i framstillingen. Men nå setter vi punktum for denne gang, og ser fram til å diskutere økokritikkens hva, hvordan og hvorfor videre med våre lesere.

Oslo og Kristiansand, 7. oktober 2022

Sissel Furuseth og Reinhard Hennig

Kapittel 1

Innledning: Hva er økokritikk?

Norge kan skilte med storslagen natur og verdenskjente miljøprofiler som Arne Næss og Gro Harlem Brundtland. I flere hundre år har landets diktere skrevet om landskap, værforhold, planter og dyr. Likevel har norske litteraturvitere vært relativt sent ute med å løfte fram miljøspørsmål i sine analyser, sammenlignet med for eksempel amerikanske, britiske og svenske forskere. Forsinkelsen er ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Kanskje har økokritikk vært overflødig fordi kulturen har reflektert en økologi i balanse? Verre er det dersom forsinkelsen skyldes sløvhet, trass eller kunnskapsløshet. Har norske litterater lukket øynene for de miljøutfordringene som finnes? Har vi tatt skogen, havet, fjellet og isen for gitt? Lokalisert langt til havs og utenfor synsvidde kan selv oljeindustrien få noe friskt og rent over seg. Hvordan får vi øye på det som skjuler seg? Slike spørsmål er ideologikritikkens domene. Økokritikk er en form for ideologikritikk. Det handler om å synliggjøre skjulte strukturer og tenkemåter for å bevisstgjøre og skape endring. Selv om det nok er de som mener at det ikke er litteraturviteres oppgave å beskjeftige seg med naturtap, forurensning og klimaendringer, har økokritikk – delvis omtalt som litterær økologi, økopoetikk, grønne litteraturstudier og miljøkritikk – fått stadig flere tilhengere. En voksende erkjennelse av at naturkrisen er menneskeskapt, gjør temaet til et humanistisk anliggende. De siste femten årene har økokritiske lesemåter satt sitt preg på undervisning og forskning også ved norske universiteter og

Du bli’e Skjald, og jeg Kanin, du faae Harpe, jeg faae Grønske

(Henrik Wergeland)

14 Kapittel 1 Innledning: Hva er økokritikk?

høgskoler. Forholdet mellom natur og diktning opptar dessuten mange skribenter utenfor akademia.

Selv om miljøproblemer står høyt på dagsordenen i ulike medier og offentligheter, har vi som lesere og samfunnsborgere ikke nødvendigvis et gjennomreflektert forhold til hvordan natur–kultur-relasjonen kan og bør framstilles. Hvilke retoriske grep står til rådighet, og hva kan fiksjonen bidra med i dagens miljødebatt? Mange tenker nok at det er bra at natur settes på sakskartet, og at truede landskap og arter bør få sine interesser hørt, men vi kan ha ulike oppfatninger om hvorvidt framstillingene er dekkende og hensiktsmessige. Blir det for dystert, for aktivistisk, for naivt, for mye skog og for lite hav, for mye dyr og for lite planter, for mye romantikk og for lite realisme, for mye nostalgi og for lite humor, for mye klimafokus og for lite om artsmangfold, eller kanskje tvert om? Når vi forfølger slike spørsmål, innser vi at natur og miljø kan representeres i litteraturen på utallige måter. Derfor er det også rimelig at det økokritiske feltet rommer litt ulike teoretiske rammeverk, metoder, begrepssett og målsettinger.

Det er vanlig å føre økokritikkbegrepet tilbake til den amerikanske litteraten William Rueckert, som i essayet «Literature and Ecology: An Experiment in Ecocriticism» tok til orde for at relevans måtte være det sentrale prinsippet for litteraturteoretisk fornyelse (Rueckert 1978, 73). Selv kunne han ikke tenke seg en mer relevant oppgave som leser, lærer og forsker enn å bringe litteratur og økologi sammen. Poesien er jo allerede full av visjoner om alle tings sammenvevethet, så utfordringen må bli å omsette denne innsikten i handling til beste for hele biosfæren, mente han. Noen eksplisitt definisjon av økokritikk ga han ikke, men siden midten av 1990-tallet har mange støttet seg til Cheryll Glotfeltys generelle karakteristikk: «Simply put, ecocriticism is the study of the relationship between literature and the physical environment» (Glotfelty 1996, xviii). Økokritikk er altså studiet av forholdet mellom litteratur og det fysiske miljøet. Denne vage, men samtidig fleksible, definisjonen kan romme så mangt, og opp gjennom årene har forskere og kritikere lansert ulike forslag til hva økokritikk kan og bør være.

Økokritisk håndbok er skrevet fordi det så langt har manglet en norsk innføring i bokformat som gir oversikt over den ekspansive teoriutviklingen på dette feltet. Her presenterer vi de mest sentrale retningene, begrepene og konfliktene fra de siste tiårene. Mens noen av spenningene handler om natursyn og ideologisk ståsted, er andre typiske generasjonsmarkeringer eller eksempler på ulike akademiske kulturer. Oftere enn vi kanskje liker å innrømme kan motsetningene forklares ut fra språkbarrierer og ulike nasjonallitterære tradisjoner. At vi i økende grad kommuniserer på engelsk, forleder oss til å tro at vi forstår hverandre bedre enn vi faktisk gjør. Med bakgrunn i henholdsvis norsk og tysk skandinavistikk har vi selv erfart disse lingvistiske utfordringene. Ved å bringe ulike kulturer sammen ønsker vi å bidra til større metarefleksjon om hvordan vi møter natur og miljø i litteraturen.

Definisjoner

All litteraturteori beskjeftiger seg i større eller mindre grad med teksters forhold til verden. Økokritikk forholder seg til den delen av verden som strekker seg utover den sosiale og politiske sfæren: «Ecocriticism expands the notion of ‘the world’ to include the entire ecosphere», skriver Cheryll Glotfelty i introduksjonen til The Ecocriticism Reader (1996, xix). Den amerikanske litteraturviteren mener at menneskers kulturelle utfoldelse bør ses i sammenheng med det økologiske systemet som definerer vår planet, og økokritikk beskrives følgelig som en jordsentrert tilnærming til litteraturstudiet. Det handler om energi og materie, om jord, vann og luft, og ikke minst om menneskers forhold til andre organismer. Dermed oppfordres det også til en viss artsmessig selvkritikk fra vår side. I innføringsboka Ecocriticism, først utgitt i 2004, understreker den kanadiske litteraturforskeren Greg Garrard at økokritikk studerer forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige slik det kommer til uttrykk gjennom kulturhistorien (Garrard 2012a, 5). Det siste er en viktig presisering: Det handler om kulturelle representasjoner av menneskers interaksjon med den ikke-menneskelige naturen, ikke om naturfenomener som sådan.

16 Kapittel 1 Innledning: Hva er økokritikk?

Det Norske Akademis ordbok definerer økokritikk som en «tverrfaglig retning innenfor litteraturvitenskapen, hvor forskerne er opptatt av hvordan naturen fremstilles i litteraturen, især sett i forhold til økologi og naturvern» (NAOB, s.v. «økokritikk», lest 7. oktober 2022). I praksis varierer det hvor tverrfaglig orientert økokritikere faktisk er, men uten en viss naturfaglig innsikt er det vanskelig å gjennomføre overbevisende økokritiske analyser. Samtidig er god økokritikk like avhengig av sjangerforståelse, kulturhistorisk kompetanse og stødig bruk av tekstvitenskapelige begreper og analysemetoder som andre litteraturvitenskapelige retninger. Når det er sagt, er økokritikk med årene blitt noe langt mer enn en litterær økologi. Selv om ecocriticism har vokst fram som en litteratur- og kulturteori, brukes det ofte som samlebegrep for miljøorienterte studier av litteratur, medier, film, kunst, filosofi og andre humanistiske felt. Oxford Bibliographies beskriver ecocriticism som «a broad way for literary and cultural scholars to investigate the global ecological crisis through the intersection of literature, culture, and the physical environment» (Gladwin 2017). I denne relativt nye definisjonen ser vi at økokritikk omfatter kulturstudier i vid forstand, og at et overordnet mål er å forstå den globale økologiske krisen.

«Økokritikk» er et sammensatt ord, der forstavelsen «øko» som regel oppfattes som en forkortelse av ordet «økologi», definert som «læren om forholdet mellom levende organismer og deres omgivelser» (NAOB, s.v. «økologi», lest 7. oktober 2022). Denne forståelsen av økologi kan tilbakeføres til den tyske biologen Ernst Haeckel, som på slutten av 1860-tallet beskrev Oekologie som nettopp vitenskapen om relasjoner mellom organismer og deres miljø (Anker 1995, 5; Haeckel 1866, 286). Flere økokritiske studier minner for øvrig om at prefikset «øko» opprinnelig er avledet av det greske ordet oikos, som betyr «hus», «hjem». I «Some Principles of Ecocriticism» peker den amerikanske litteraten William Howarth på at ordsammensetningen «øko-kritikk» etymologisk sett betyr «hus-vurdering», eller house judge på engelsk, noe som nok vil overraske mange elskere av friluftslitteratur (Howarth 1996, 69). En slik lekende

utforskning av ords opphav og betydningshistorie kan i seg selv ha en viktig økokritisk funksjon fordi vi dermed oppfordres til å revurdere betraktninger vi tar for gitt. For eksempel kan vi fundere over slektskapet mellom ordene «økonomi» og «økologi», som i en slik begrepskonstellasjon kan sies å handle om vår husholdning i vid forstand.

«Ekokritiken är ett såväl kritiskt som kreativt perspektiv som arbetar med miljö- och hållbarhetsfrågor», heter det i opptakten til Ekokritiska metoder (Borg, Bruhn og Wingård 2022, 7). Med det retter den svenske litteraturviteren Camilla Brudin Borg og hennes medredaktører oppmerksomheten mot mangfoldet av kunnskapsteoretiske standpunkter og analysemetoder som har som mål å øke menneskers muligheter for å skape en bærekraftig framtid. Martin Gregersen og Tobias Skiverens danske innføring i økokritikk er tilsynelatende mindre normativ. I Den materielle drejning presenteres økokritikk som del av en posthumanistisk og nymaterialistisk trend. De har blant annet festet seg ved Garrards utsagn om at økokritikk gjerne omfatter kritisk analyse av selve forestillingen om det menneskelige. Mennesket er ikke herre i eget hus. Vi må ta inn over oss at det ikke-menneskelige griper inn i våre liv i en rekke sammenhenger. De understreker hvordan økokritikk stiller seg kritisk til tankeformasjoner som framstiller menneskets rolle i verden som selvsagt (Gregersen og Skiveren 2016, 32). Heller ikke naturbegrepet kan tas for gitt. Gregersen og Skiveren skiller grovt mellom to typer økokritikk basert på ulike natursyn: en såkalt dypøkologisk forestilling om naturen som harmonisk enhet og en mer melankolsk tilnærming som forstår naturen som grunnleggende dissonantisk og uforutsigbar. Mens Arne Næss er en viktig premissleverandør for den første retningen, spiller Timothy Mortons «mørke økologi» en viktig rolle i den sistnevnte (Morton 2016). Dette skillet mellom harmonisk og dissonantisk natur hviler tungt på Mortons egen framstilling av dypøkologien, og det kan derfor være grunn til å minne om at det også finnes mer hverdagslige og pragmatiske tilnærminger til natur (jf. Furuseth 2020). Vi kommer tilbake til disse posisjonene senere i boka. Som foreløpig oppsummering kan vi slå

18 Kapittel 1 Innledning: Hva er økokritikk?

fast at både natursyn og litteratursyn påvirker utformingen av en økokritisk praksis.

Fra «ecocriticism» til «økokritikk»

Hittil har engelsk faglitteratur satt mange av premissene for økokritisk forskning og undervisning. For nordiskfaget, som vi sokner til, er det slett ikke selvsagt at det må være slik. Med tanke på hvor viktig naturen har vært i den norske og nordiske kulturhistorien, ligger mye til rette for en kortreist økokritikk. Arne Næss’ filosofi har for eksempel hatt stor innflytelse på mange økokritikere, også internasjonalt. I dag er Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen navn en bør kjenne til. Samtidig er det viktig å huske at selve økokritikkbegrepet er en anglisisme i den forstand at det er en direkte oversettelse av ecocriticism. Det innebærer at den engelske forståelsen av criticism følger med på kjøpet. Eller gjør den egentlig det? Kanskje oppstår det ofte misforståelser i undervisning, forskning og offentlig debatt fordi vi som bruker begrepet «økokritikk» ikke er enige om hva vi legger i ordet «kritikk». Ordet criticism signaliserer noe mer – og delvis noe annet – enn den formen for litteraturkritisk domfellelse som avisenes bokanmeldelser er det mest konsentrerte uttrykket for. Det avgrenser seg heller ikke til den folkelige bruken av ordet «kritikk», som konnoterer motstand og negativitet, selv om det kan være mye sinne og protest i økologisk bevisst litteratur.

I vår sammenheng handler kritikkbegrepet om analyse og fortolkning av litteratur. På engelsk benyttes «litteraturkritikk» ofte synonymt med «litteraturstudier», i visse tilfeller også synonymt med «litteraturteori». En lignende bredde preger økokritikkbegrepet, som prinsipielt kan romme et vidt spekter av det Atle Kittang i sin tid beskrev som henholdsvis sympatiske, objektiverende og symptomale lesestrategier (Kittang 1975, 15–56). Det vil si at det i en akademisk kontekst produseres litteraturkritikk som står på dikterens side og er lojal overfor forfatterens antatte intensjoner (sympatiske lesestrategier), så vel som at det produseres kritikk som tilstreber deskriptiv verdinøytralitet (ob-

Den litterære naturarven blir lest og fortolket på stadig nye måter i takt med en økende innsikt om at verden er rammet av menneskeskapte miljøkriser.

Slike økologisk orienterte analyser omtales ofte som økokritiske, men økokritikk forstås og praktiseres forskjellig i ulike kontekster.

Økokritisk håndbok gir for første gang på norsk en bred innføring i begreper, retninger og konflikter innenfor internasjonal og skandinavisk økokritikk de siste tiårene. Med støtte i et rikt utvalg eksempler får leseren ta del i hvordan fagfeltet vokser fram. Boka er et hendig oversiktsverk, samtidig som den byr opp til viktige prinsippdiskusjoner om blant annet tverrfaglighet, fagspråk i akademia og forholdet mellom forskning og aktivisme.

ISBN 9788215049915

Hvilke kritiske forbindelser er det mellom natur, miljø og litteratur? Hva vil det si å lese tekster økokritisk? ISBN

Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Reinhard Hennig er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder. Begge har lang erfaring med økokritisk forskning og undervisning.