Forord

Denne boken kom i første utgave i 1990 og har siden forsøkt å fylle en plass som hovedreferanse på det barnehagepedagogiske feltet. Dette har vært forsøkt gjennom å skissere hvordan lek må ses på i barnehagepedagogisk virksomhet generelt, og ved å presentere et utvalg tilnærminger til lek. Men fortsatt er det grunn til å understreke at leken er kompleks, og at det derfor trengs ulike perspektiver som kan utfylle hverandre, i forsøket på å søke en mest mulig grundig kjennskap til lek som fenomen. Dette er også et overordnet perspektiv i denne fjerde utgaven. Det har imidlertid siden første utgave kom, gjort seg gjeldende en rekke spennende forsøk på videreutvikling innenfor temaet barns lek.

I denne fjerde utgaven av boken er alle kapitler bearbeidet og ajourført, noen til dels nyskrevet. Nyere forskning og ny Rammeplan for barnehagen: Innhold og oppgaver, 2018 er tatt inn som referanse, i tillegg til nyere perspektiver på lek som fenomen (kap. 2). Mitt eget syn på lek er også noe endret siden forrige utgave (en dimensjonal forståelse av lek).

I den fjerde utgaven av Lek på alvor har forfatteren lagt enda større vekt på lekens grunnleggende betydning for læring, eller barns lek som en utfordring for vårt perspektiv på barns læring.

Fortsatt er det slik at det som karakteriserer målsettinger i Rammeplan for barnehagen (R18), er et sterkt søkelys på barnehagen som læringsarena, men også økt vekt på barns rett til medvirkning. Derfor er det behov for å tydeliggjøre barnehagens mål med å utvikle barns selvstendighet og stimulere til aktiv deltakelse i barnehagens daglige liv, ut fra barns behov for sosial og kulturell tilhørighet i et flerkulturelt samfunn.

I og med at perspektivet på barnehagen som læringsarena nå er mer utdypet og tydeliggjort enn tidligere, er det derfor enda viktigere å se omsorg, lek og læring i sammenheng. I den forbindelse er det viktig at en ikke ser noen motsetning mellom vekten på barns selvutvikling på den ene siden og på den annen side barns forståelse av seg selv i relasjoner, vennskap og samhandling. Det understrekes fort-

satt i formålsparagrafen i lov om barnehager at omsorg, lek og læring skal utgjøre forutsetninger for barns danning. Da må danning og medvirkning betraktes som dialektiske prosesser som gjensidig griper inn i hverandre.

Det er fortsatt et førstekapittel som presenterer nyere syn på barn og barndom, og et kapittel som retter seg mot en helhetlig tilnærming til omsorg, lek og læring. Videre er det fortsatt en hoveddel rettet mot grunnsyn og lek, og en hoveddel med utvalgte teorier om lek. Sistnevnte hoveddel er imidlertid her utvidet med sosiokulturell teori og lek og sosial motivasjon som egne tilnærminger.

Som kjent har barnehagen som læringsarena fått stadig sterkere oppmerksomhet i norsk utdanning (jf. Moen, Gotvassli & Granrusten, 2016). I samsvar med prinsippet om livslang læring er det i dag mer enn noen gang typisk at en ønsker å se barnehage og skole i sammenheng i barns utdanningsløp (jf. Becher, Bjørnestad & Hogsnes, 2019).

For forfatteren er det likevel viktig at vekten på barnehagen som læringsarena ikke bør ses som motsetning til vekt på kvalitet i omsorgen, og ønsket om å gi rik anledning til å utvikle følelse av tilhørighet og inkludering. Prinsippet om livslang læring er blitt sterkt understreket i de senere år. Det er derfor viktig for meg å tydeliggjøre perspektivet med en helhetspedagogisk tenkning, noe som i de senere tiår har fått økt aktualitet både for norske barnehager og for skolens barnetrinn. Samtidig fastholder jeg prinsippet om at barns lek er et komplekst fenomen, som mer enn noen gang trenger en rekke tilnærminger som utfyller hverandre, slik det så klart ble uttrykt av Brian Sutton-Smith allerede i hans bok fra 1997.

Trondheim, november 2020

Ole Fredrik Lillemyr