INNLEDNING

Kognisjon + Kultur + Kommunikasjon = Språk. Ethvert normalt utrusta menneske har en hjerne, tilhører et samfunn med verdier og trenger å kommunisere. Språket oppstår i korsveien mellom disse tilstandene. Kommunikasjonen stiller opp et problem som skal løses.

Hjernene våre løser det. Men husk at dette problemet ikke er noe som hver enkelt av oss behøver å løse fra bunnen av. Noe av fordelen ved å tilhøre et samfunn er at vi har et språk å lære, ett som andre har utvikla

Det går ingen direkte forbindelseslinjer fra ditt eget indre til andres sinn. For å nå fram til andre mennesker med det du har inne i deg av tanker og følelser, må du uttrykke deg på måter som de andre kan oppfatte gjennom sanseapparatet sitt. Språket er et system av tegn der tankeinnhold blir knytta til slike sansbare uttrykk. Ved hjelp av språket kan vi kommunisere. Mange definisjoner av begrepet ‘språk’ framhever den kommunikative funksjonen, altså den rolla språket har som system for overføring av ulike slags budskap mellom mennesker. Med språket kan vi informere, gi uttrykk for følelser og holdninger, oppfordre, kommandere, spørre, hilse – og mye mer. Tenk deg at noen er på en restaurant og spør «Har dere en dessert som ikke inneholder egg?». Kelneren svarer: «Ja, vi har for eksempel en ostetallerken.» Det er vanskelig å tenke for oss. Hjernene våre er utrusta for denne læringsoppgaven, for gjennom tusenvis av år med menneskelig evolusjon og språkhistorie har språk og mennesker kommet til å passe sammen. Verdiene i et gitt samfunn har med andre ord bidratt til å forme et språk som tjener samfunnets behov, over hundrevis eller til og med tusenvis av år. seg at denne kommunikasjonen kunne ha funnet sted uten språk.

Tenk deg en annen situasjon. Et barn spør deg: «Får delfinungene melk av mora si?» Du har aldri tenkt over dette før, men du resonnerer stille for deg selv: Delfiner er hvaler, og hvaler er pattedyr. Da må de vel ha patter, og melka til pattedyra kommer fra pattene. Det må vel bety at delfinunger suger melk av mora si? Du føler deg rimelig trygg på dette resonnementet og svarer: «Ja, det tror jeg de gjør.» Dette er et enkelt eksempel på at vi bruker språket til å tenke med, altså til kognisjon. Den beskrevne tankeprosessen trenger ikke å ha fokusert på selve orda (delfin, hval, pattedyr, patte, melk …). Men den har gjort bruk av kunnskap som du i hovedsak har tilegnet deg gjennom språket, for eksempel at delfiner er en slags hvaler, og ikke minst at hvaler er en slags pattedyr – ikke en slags fisk. Du har begrep som ‘delfin’, ‘hval’ og ‘pattedyr’. Disse begrepa bruker du til å tenke på relasjonene mellom delfiner, hvaler og pattedyr, altså de fenomenene ute i verden som begrepa står for. Språket er altså ikke bare noe som vi bruker til kommunikasjon. Den kognitive funksjonen er også helt sentral. Dette betyr ikke at kognisjon er umulig uten språk, men mye av tenkningen vår gjør bruk av språklig lærte begrep. Ikke minst er det svært mye i det høyteknologiske samfunnet vårt som er helt avhengig av språklig formidlet kunnskap.

Dette tar oss over i den kulturelle funksjonen til språket. Språk, kultur og samfunn er intimt forbundet med hverandre. Mye av dagliglivet vårt er regulert på måter som forutsetter språk. Ett eksempel er avtaler, som vi bruker blant annet ved huskjøp, ekteskapsinngåelser og ansettelser. Samfunnsutviklinga er helt avhengig av hvordan vi tenker på og omtaler situasjoner, utfordringer og målsetninger. De fleste klimatologer –eksperter på klimaet – mener at klimaet på jorda endrer seg som resultat av menneskelig aktivitet. Vi har derfor uttrykk som menneskeskapte klimaendringer. Mange vil hevde at vi står overfor en klimakrise. Andre – klimaskeptikerne – mener at endringene ikke er skapt av mennesker, eller at endringene ikke gir grunn til bekymring. Noen går så langt som til å bruke ord som klimahysteri. Men mange av orda som har blitt vanlige i de siste tiåra, forutsetter en forståelse av at vi mennesker påvirker klimaet. For eksempel bygger et ord som klimagassutslipp på at vi regner med at gasser som blir sluppet ut på grunn av menneskestyrte aktiviteter, påvirker klimaet. Det betyr at klimaet kan påvirkes av oss mennesker. Det er liten tvil om at språkbruken på dette feltet har mye å si for hvilken politikk det blir mulig å gjennomføre i de kommende tiåra. Eksemplene ovenfor på de kommunikative, kognitive og kulturelle funksjonene til språket er bare noen få av utallige som vi kunne ha gitt. Språket skaper muligheter for samhandling mellom mennesker. Språket hjelper enkeltmennesket med å tenke. Språket er kanskje det viktigste middelet vi mennesker har for å finne sammen og bygge samfunn.

På norsk bruker en ord som arbeidsgiver og arbeidstaker. Én part gir arbeid, og en annen mottar. Hadde det vært bedre å omtale dem som arbeidskjøper og arbeidsselger?

Når en kan norsk, vet en hva ordet melk står for. Men det er ingenting ved selve ordet (lydene eller bokstavene) som tilsier at melk skal bety ‘gulhvit næringsrik væske som blir skilt ut av melkekjertlene hos hunnpattedyr’ (slik ordet er forklart i Bokmålsordboka). Denne væska heter da også noe helt annet for eksempel på fransk (lait), finsk (maito) eller tyrkisk (süt). Alle disse språka har sine egne enkle ord for dette. Men i maori (talt på New Zealand) bruker en enten miraka, som er et lån fra engelsk milk (nært i slekt med det norske ordet), eller wai ū, der wai betyr ‘vann’ og ū betyr ‘bryst, jur, spene’, slik at wai ū bokstavelig betyr ‘brystvann’ eller ‘jurvann’.

På norsk er Kim kyssa Tom (med leddstillinga subjekt – verbal – objekt) en påstand, mens Kyssa Kim Tom? (med leddstillinga verbal – subjekt – objekt) er et spørsmål. Men det er ingenting ved leddstillinga verbal – subjekt – objekt som tilsier (utenfor norsk) at det må dreie seg om et spørsmål. På maori heter påstanden I kihi a Kim i a Tom, med verbalet (i kihi) først, og deretter subjektet (a Kim) og objektet (i a Tom), akkurat som i det norske spørsmålet. Spørsmålet heter I kihi a Kim i a Tom?, og i uttalen er det intonasjonen (tonegangen i setningene) som skiller påstanden og spørsmålet fra hverandre.

Koplinga av lydlig eller skrevet uttrykk og innhold (betydning) i et språk bygger på en sosial konvensjon i et språksamfunn. Den er en stilltiende avtale mellom medlemmene av språksamfunnet om at en viss lyd- eller bokstavkombinasjon skal ha et visst innhold, og at en gitt måte å stille ord sammen til setninger på skal uttrykke bestemte betydningsforhold mellom orda. Disse konvensjonene forandrer seg over tid, men i hovedsak er det slik at barn som vokser opp i et språksamfunn, overtar konvensjonene fra den forrige generasjonen og i sin tur fører dem videre til neste generasjon. Konvensjonene i språket utgjør på denne måten et tegnsystem som vi må tilegne oss og beherske for å kunne kommunisere med andre på det aktuelle språket.

Se på setningen Jeg drakk brus. Den er bygd opp av tre ord, og hvert av orda bærer en betydning. Pronomenet jeg viser til avsenderen (den som taler eller skriver), verbet drakk viser til handlinga ‘innta væske gjennom munnen’ og plasserer dessuten handlinga i fortida, og substantivet brus betyr ‘karbondioksidholdig leskedrikk av sukker og essenser’ (Bokmålsordboka).

Leddstillinga i setningen viser at det dreier seg om en påstand, altså om at avsenderen inntok brus.

1 Den skrevne e-en i blues svarer ikke til noen lyd.

Bokstavene i ordet melk kan kombineres på 24 ulike måter (melk, mekl, mlek, …). Hvilke av kombinasjonene er norske ord?

Om vi nå tar for oss bare substantivet brus, kan vi fastslå at det i skrift er bygd opp av fire bokstaver (b, r, u og s), og i uttalen er det også fire lyder (b-lyd, r-lyd, lang u-lyd og s-lyd). Vi har sett at ordet brus bærer en konvensjonell betydning. Men ingen av bokstavene (i skrift) eller lydene (i uttale) betyr noe i seg selv. For eksempel betyr ikke b-en i brus noe som helst. Men om vi skifter ut b-en med en g, får vi et annet ord med en annen betydning, nemlig grus ‘masse av småstein’. Med andre ord kan for eksempel forskjellen mellom b og g skille mellom ord med ulike betydninger: brus ‘karbondioksidholdig leskedrikk av sukker og essenser’ ≠ grus ‘masse av småstein’. På samme måte kan utskifting av r-en med en l i uttalen gi det ordet som er skrevet blues (en musikksjanger).1 Bytter vi ut u-en i brus med en i, lager vi bris (‘svak til middels sterk vind’), og ved utskifting av s-en med en d får vi brud (‘kvinne den dagen hun gifter seg’).

Språket har altså to vesensforskjellige nivå. Enkeltlyder eller enkeltbokstaver er betydningsskillende, men ikke betydningsbærende. Større enheter kan derimot være betydningsbærende, og vi taler da om for eksempel enkeltord (brus), fraser (ei flaske brus), setninger (Jeg drakk ei flaske brus) og tekster (Jeg drakk ei flaske brus. Det angrer jeg på).

Den biffen var seig.

den biffen var seig den biffen biff en /bif/ /b/ /i/ /f/

Figuren i (1) illustrerer nivåene med setningen Den biffen var seig. Alt innenfor den fiolette ellipsen er betydningsbærende enheter, og det er vist hvordan større enheter er bygd opp av mindre. Inne i ellipsen er det i tillegg skilt mellom syntaks (setningsstruktur, i den blå ellipsen) og morfologi (ordstruktur, i den grønne ellipsen). Det som er innenfor den røde ellipsen, er fonologi. Her bærer biff, uttalt /bif/, betydning, mens de enkelte lydenhetene (b-lyden, i-lyden og f-lyden) ikke gjør det.

1.2.2 Det betydningsskillende nivået

Fonologien i et språk er systemet av element i talespråket. Med element mener vi de minste enhetene i språksystemet. Dette er enheter som ikke selv har noe betydningsinnhold, men som er med og bygger opp betydningsbærende orddeler og ord. Elementene i talespråket er lydenheter som vi kaller fonem.

Fonologien handler altså om lydsystemet. Ortografi er det tilsvarende systemet av element i skriftspråket. De ortografiske elementene i et alfabetisk skriftspråk som det norske er bokstavene. Ortografien er ikke et eget tema i denne boka.

I setningen Har laks en slags sex? blir lydsekvensen [ks] skrevet på tre ulike måter. Kan du tenke deg hvorfor ortografien skiller seg fra uttalen her?

Et ord som brus er lydlig bygd opp av fire lyder. Ingen av dem betyr noe hver for seg. Men stiller vi dem sammen, får vi et ord som har betydning. I tillegg til fonemene (lydenhetene) i et språk omfatter det fonologiske systemet regelmessigheter ved måten som lydene blir uttalt på i ulike lydlige omgivelser. For eksempel har t-lyden en litt annerledes uttale framfor vokalen y, som i type, enn når den kommer før vokalen a, som i tape. Dessuten er regler for hvordan lydene kan kombineres med hverandre til stavelser i et gitt språk, en del av fonologien. For eksempel er brus et akseptabelt norsk ord, mens rbus ikke er det. Det samme gjelder andre lydlige forhold som preger uttalen i språket, ikke minst trykk (eksempelvis kontrasten mellom tekniker og teknikker) og tonegang i ord (for eksempel kontrasten mellom (han) løper og (en) løper).

1.2.3 Det betydningsbærende nivået Når vi beveger oss til morfologien, syntaksen og teksten, har de språklige størrelsene både et uttrykk (av lyder eller bokstaver) og en betydning. De er betydningsbærende.

De minste betydningsbærende enhetene kaller vi morfem. Morfemene kan ikke deles inn i mindre betydningsbærende uttrykk. Et morfem kan ha ganske konkret betydning. Det gjelder for eksempel substantivmorfem som grus, verbmorfem som plukk i plukke og adjektivmorfem som bleik. Andre morfem kan ha mer abstrakt betydning. Som eksempel kan vi nevne adverbmorfemet neppe, subjunksjonsmorfemet hvis og konjunksjonsmorfemet eller.

Mange ord er bygd opp av mer enn ett morfem. Eksempelvis består verbformen bleikner av tre: bleik-n-er. Adjektivmorfemet bleik betyr ‘som har svak farge’ eller liknende. Suffikset (endelsen) -n bidrar med betydningen ‘bli …’. Derfor betyr bleikn ‘bli bleik’. Vi finner det samme -n i gulne ‘bli gul’, friskne ‘bli frisk’ og flere verb. Verbformen bleikner inneholder dessuten suffikset -er. I verb innebærer det ‘nåtid’, slik at bleikner betyr ‘blir bleik nå’. Systemet for hvordan orda i et språk er bygd opp av morfem, er morfologien til språket.

Kan du se noen fellestrekk i betydning mellom substantivene vantro, vanære og vanstyre som gjør det mulig å si hva van- betyr?

Det neste systemet er syntaksen, og den er svært nært knytta til morfologien. Syntaksen er systemet for hvordan ord kan kombineres til større enheter. De viktigste formene for større enheter er fraser og setninger. Setningen Stjernene funkler på himmelen er bygd opp av fire ord. Men inne i denne setningen er det to ord som hører særlig tett sammen, nemlig på himmelen. Det kan vi blant annet se av at setningen kan omformes til På himmelen funkler stjernene. Der er de to orda sammen flyttet fremst i setningen. Dette kommer av at de utgjør en frase, nærmere bestemt en preposisjonsfrase.

Frasene slottet ved kirka og kirka ved slottet inneholder akkurat de samme orda, men de betyr ikke det samme likevel. Hva kan det komme av? Sammen utgjør morfologien og syntaksen det som tradisjonelt er kalt for grammatikk. Det er også relativt vanlig å ta med fonologien som en del av grammatikken, og det var gjort i tidligere utgaver av denne boka. Nå har vi valgt å bruke termen grammatikk på den mer tradisjonelle måten (grammatikk = morfologi + syntaks). Det har vi gjort for å få fram den sentrale forskjellen mellom de to nivåene: Systemet av betydningsskillende enheter utgjør fonologien, mens systemet av betydningsbærende enheter utgjør morfologien og syntaksen.

I denne boka går vi i tillegg et lite stykke videre fra setningsnivået til tekstnivået. Tekstlingvistikken handler blant annet om hvordan tekster er bygd opp, men også om en god del annet. Her begrenser vi oss til det som gjelder sammenheng mellom setninger, såkalt kohesjon. Kohesjon dreier seg for eksempel om sammenhengen mellom kaka og den i Kaka smakte kjempegodt, men den var mektig. Her viser kaka og den til den samme referenten (tingen ute i verden). En annen form for kohesjon er uttrykt med konjunksjonen men, som sier at det er en motsetning mellom de situasjonene som setningene beskriver. Den setter ‘Kaka smakte kjempegodt’ opp mot ‘Kaka var mektig’.

Betydning er alltid involvert i morfologi, syntaks og kohesjon. Derfor inneholder kapitlene om disse disiplinene mye semantikk – betydningslære. For eksempel betyr kombinasjonen av morfemene stol og -er til ordet stoler at det er flere (-er) individ av typen møbel til å sitte på (stol). Og kombinasjonen av orda sju og stoler til frasen sju stoler betyr at antallet av møbler til å sitte på er sju.

Eksemplene ovenfor gjelder betydningsbygging i komplekse uttrykk der orda forekommer sammen, etter hverandre. Men betydningene til morfem og mer komplekse enheter står også i forskjellige relasjoner til andre uttrykk uten at uttrykka trenger å opptre sammen. For eksempel har stor og liten motsatte betydninger (antonymi), dyrlege og veterinær betyr omtrent det samme (synonymi), og kulepenn står for en undertype av det penn står for (hyponymi). Ett og samme uttrykk kan dessuten ha flere betydninger. For eksempel betyr egg både ‘rundaktig gjenstand med hardt skall eller myk hinne omkring en eggcelle og næringsstoffer i halvt flytende form’ og ‘slipt kant på skjære-, hogge- og stikkredskap’ (forklaringer fra Bokmålsordboka). Her er det likhet i uttrykket uten at det er noen som helst betydningssammenheng. Dette kalles homonymi. Et annet eksempel på at ett uttrykk har flere betydninger, er bein, som blant annet betyr ‘knokkel’ og ‘kroppsdel brukt til å gå med’. Disse to betydningene er knytta til hverandre, og det kaller vi polysemi. ‘Knokkel’-betydningen er eldst, mens ‘kroppsdel’-betydningen er utvikla fra betydningen ‘knokkel’ på et seinere tidspunkt.

Boka tar også for seg ordforrådet. Vi ser på forholdet mellom frekvente (ofte brukte) ord og mindre frekvente ord. Vi går inn på det fenomenet at ord har ulike funksjoner i språkbruken (for eksempel formelle ord, tekniske ord, gammeldagse ord). Vi tar også for oss ei inndeling av ord basert på hvor lang historie de har i språket (arveord, lånord og fremmedord).

Grammatikken og fonologien i et språk er regelmessigheter i måten språkbrukerne bruker språket på i tale og skrift. Morfemene, ordformene, frasene og setningene er ikke bygd opp på en tilfeldig måte. De er tvert om preget av tilbakevendende mønster. Disse språkmønstrene er det språkviterne prøver å fange opp og beskrive systematisk. Resultatet av slikt forskningsarbeid er blant annet bøker om grammatikk og fonologi.

Når en kartograf skal lage kart over et terreng, er det nødvendig å bygge på en del allmenne prinsipp for karttegning. Det gjelder blant annet hvilke forhold i terrenget en skal konsentrere seg om å få med, og hvordan forskjellige slags terrengtrekk skal framstilles på kartet (høydeforskjeller, vassdrag, veier osv.). Før kartografen setter i gang, må han eller hun dessuten ta visse beslutninger som har å gjøre med det aktuelle kartet – ikke minst hvilken målestokk det skal være i.

På samme måte må en språkviter bygge framstillinga av systemet i språket på generelle prinsipp for språkbeskrivelse. Disse prinsippene definerer en slags modell av språksystemet. De angir blant annet hvilke deler systemet består av, og hva slags fenomen det er aktuelt å gjøre greie for innenfor de forskjellige delene. Den oversikten over grammatikken som vi ga ovenfor, er en grov utgave av en slik modell. Det er svært viktig å forstå at de modellene av språksystemet som vi presenterer i grammatiske beskrivelser av et språk, ikke er det samme som selve språksystemet. Alle modeller innebærer nemlig forenklinger i forhold til den språklige virkeligheten. For eksempel er det vanlig å si at norske verb enten er svake (for eksempel lyse, med bøyinga lyse – lyser – lyste – lyst) eller sterke (for ek- sempel drikke, med bøyinga drikke – drikker – drakk

– drukket). Denne hovedinndelinga passer godt for de fleste verbene, men en del verb faller utenfor mønsteret og er uregelmessige. For eksempel har gå trekk fra både sterke og svake verb, med bøyinga gå – går – gikk

– gått.

Hva vil det si at et verb er svakt eller sterkt?

Paralleller til eksempelet fra verbbøyinga finner vi på alle felt av grammatikken: Reglene grammatikerne formulerer, dekker kanskje flertallet av tilfellene, men det er ikke vanskelig å komme med eksempel som viser at det finnes unntak. Da spørs det hvor langt en bør gå med å supplere reglene for å redusere unntakene. Svaret er blant annet avhengig av formålet med grammatikken en skriver, og hvor mye plass en har til rådighet. Det går ei grense for hvor detaljerte beskrivelsene bør være: Dersom de blir for innfløkte, kan de skape forvirring snarere enn klarhet og innsikt. Språkforskningen er et felt i utvikling – som alle vitenskaper. Gamle og nye teorier og beskrivelsesmåter konkurrerer, og etablerte analyser kan bli avløst av alternative forståelsesformer. For eksempel var det lenge vanlig å regne med en ordklasse av tallord med underklassene grunntall og ordenstall. Men grunntallord som en, to, tre, fire osv. har helt andre grammatiske egenskaper enn ordenstallord som første, andre, tredje, fjerde osv. Nå har det derfor blitt vanlig å plassere dem i to ulike ordklasser. Det gjør vi her også. På noen punkt i denne boka presenterer vi to analyser. Det er da gjerne én som er eldre og mye utbredt, mens én er yngre og etter vårt syn språkvitenskapelig mer holdbar. Det gjelder for eksempel behandlinga av hjelpeverbskonstruksjoner.

1.4 Hva er norsk språk?

1.4 Hva er norsk språk?

Norsk språkvitenskap, i betydningen ‘forskning på norsk språk’, er en del av det større feltet språkvitenskap (lingvistikk). Denne boka bygger derfor naturligvis på den allmenne språkvitenskapen. Fokuset ligger likevel på norsk språk. Men hva er norsk språk?

Vi skal ikke gi oss i kast med noen definisjon, men vi avgrenser tematikken vår overfor språkformer som ikke får noen plass her. Norsk blir både talt og skrevet, og den mest utbredte skriftformen anvender alfabetet. Norsk kan også skrives med punktskrift, også kalt blindeskrift. I (2) står det «punktskrift»; de svarte prikkene tilsvarer opphøyde punkt som personer med synshemming leser med fingertuppene.

Vi diskuterer ikke punktskrift videre her. Vi går heller ikke inn på norsk tegnspråk, brukt av personer med hørselshemming – av litt andre grunner. Norsk tegnspråk er nemlig ikke det samme språket som norsk. Ikke bare bruker en håndbevegelser, mimikk og kroppsholdning heller enn lyder på uttrykkssida; selve grammatikken og ordforrådet er forskjellige fra talt norsk. Noe tilsvarende gjelder taktilt språk, brukt av døvblinde.

Begrepet ‘norsk språk’ utelukker også andre språk som er talt og skrevet i Norge. Det gjelder på den ene sida språk som har lang historie i landet: samiske språk, kvensk, romani (språket til romanifolket, særlig tidligere også kalt tatere) og romanes (språket til romfolket, særlig tidligere også kalt sigøynere).2 På den andre sida har vi språk som har kommet inn med innvandring i nyere tid, for eksempel amharisk, arabisk, bosnisk, kurdisk, polsk, somalisk, tyrkisk, urdu og vietnamesisk. Selv om disse språka er brukt i Norge, regner vi dem ikke for å tilhøre kategorien ‘norsk språk’.

Selv med disse avgrensingene er det mye igjen innenfor kategorien norsk språk. Norsk blir skrevet som bokmål og nynorsk, med en god del variasjon innenfor hvert av skriftspråka. Og norsk blir talt på en mengde ulike måter, ikke minst som geografisk baserte dialekter. Av praktiske grunner baserer vi oss på skriftlig norsk her i denne boka, for muntlig norsk ville kreve lydfiler – eller lydskrift, som kan være krevende å lese.

I kapitlene om fonetikk og fonologi bruker vi naturligvis likevel en del lydskrift, og der kommer vi litt innom dialektene også.

Det samiske språket som flest mennesker taler, er nordsamisk med rundt 25 000 brukere. Geografisk hører det grovt sagt til Finnmark og Troms og de tilstøtende områdene i Russland, Finland og Sverige. Det finnes naturligvis nordsamisktalende andre steder også. I deler av Nordland, Trøndelag og Innlandet er andre samiske språk i bruk. I eldre tider hadde de samiske språka videre geografisk utbredelse, og større andeler av befolkningen brukte dem. Språka har vært under press fra dansk, norsk, svensk, finsk og russisk i flere hundre år, dels med bevisst politisk undertrykking. Du kan lese mer om samisk i et eget kapittel seinere i boka.

En bredere dekning av dialektene må vi ellers overlate til andre lærebøker, både av plasshensyn og for at framstillinga av fonologien og grammatikken skal kunne bli noenlunde sammenhengende. Dette skal ikke forstås som at bokmål og nynorsk i allmennhet er «riktigere» enn en dialekt. Når én av forfatterne av denne boka sier «dinna bokja» og ikke «denne boka» eller «denne boken», er det helt korrekt og konvensjonelt i hans Sunnfjord-dialekt.

Norsk som er snakket og skrevet av personer som holder på lære språket, kaller vi innlærernorsk.3 Slik norsk er gjerne preget av trekk ved innlærernes førstespråk og andre språk som de kan fra før, men også av mer universelle mønster i tilegnelsen av et nytt språk. Sammenliknet med norsk slik det er talt og skrevet som førstespråk, kan innlærernorsk noen ganger framstå som full av feil og avvik. Men undersøker vi språket nærmere, ser vi at det har sin egen systematikk.

2 Orda tater og sigøyner har ofte vært brukt nedsettende, og det kan være

3 det aktuelle språksamfunnet. I Norge begynner en tidlig med å lære engelsk som fremmedspråk.

Dessuten er i det stadig endring etter hvert som innlæreren får mer erfaring med å bruke språket. Riktig nok vil det hos mange være varige tegn på at de ikke har lært språket fra barnsbein av, men norsken kan likevel fungere godt kommunikativt og spille viktige roller kognitivt og kulturelt for dem det gjelder – som del av et flerspråklig repertoar.

For bokmål og nynorsk er det formelt fastsatt –gjennom noen generasjoner nå – hvordan ord skal staves og bøyes. I vår tid er det Språkrådet som fatter vedtak om slikt. For eksempel ble det fastsatt i 2015 at ordet nikab skal skrives på den måten (og ikke niqab), og at det er et hankjønnsord med regelmessig bøying (bokmål: (en) nikab – nikaben – nikaber – nikabene).

Det at en gjør slike vedtak om rettskrivingsnormer, kalles normering. Når det gjelder syntaks (ord- og leddstilling), blir den i liten grad normert. Det er ingen som formelt har vedtatt at Kan du kjøpe en cola til meg? er riktig, og at *Kan til meg du kjøpe en cola? ikke er det. (Asterisken * markerer uttrykket som uriktig.) De aller fleste mønstrene i språket er etablert ved konvensjon og har blitt til gjennom språkbruk opp gjennom historien – og ikke gjennom vedtak. Språket forandrer seg hele tida – de eneste språka som ikke er i endring, er døde språk. Uttrykksmåter som var ukjente for få generasjoner siden, kan være vanlige nå. For eksempel fantes det ikke uttrykksmåter som tusenvis av mennesker og tonnevis med stein ved inngangen til 1800-tallet, men nå er de helt alminnelige. Mange vil regne det som feil å skrive og si både A, men også B, for historisk er dette ei sammenblanding av to uttrykksmåter: (1) både A og B og (2) ikke bare A, men også B. Feil eller ikke – den nye uttrykksmåten er så utbredt nå at de færreste legger merke til det når den blir brukt. Og da er det høyst diskutabelt om den kan regnes som feil lenger.

På nettsida www.legevisitt.no har vi funnet denne setningen: «Navnet kommer av at symptomene ofte utarter seg annerledes enn for ‘klassisk’ lungebetennelse forårsaket av vanligere bakterier som pneumokokker.» Mange vil si at utarter seg er feil her. Hvorfor mener de det, og hva tenker du om dette?

Denne boka dekker ikke språkhistorien, bare noenlunde moderne norsk. Enkelte steder må vi likevel skjele litt til den historiske bakgrunnen. Vi gjør det for eksempel for å forklare hvorfor bokmål kan ha to eller tre genus (grammatiske kjønn), mens nynorsk har tre. Det kommer av at bokmål er utvikla med utgangspunkt i dansk skrift (som har to genus) og gradvis er ført nærmere flere norske dialekter og nynorsk (med tre genus).

Vi begynte dette innledningskapittelet med å omtale de kommunikative, kognitive og kulturelle funksjonene til språket. Fokuset vårt er likevel verken kommunikasjon, kognisjon eller kultur. Vi retter søkelyset mot språket som system, for det er språksystemet som har dissse funksjonene. Språksystemet er et kommunikativt, kognitivt og kulturelt verktøy. Samtalepartnerne gjør bruk av dette verktøyet for å lage de ytringene de kommuniserer med. Den enkelte språkbrukeren har nytte av semantikken i språksystemet på det kognitive planet. Alle i språksamfunnet tar i bruk språkmønstrene i aktiviteter som de deltar i, og det er i disse aktivitetene vi finner kulturen.

Språksystemet ligger der delvis uavhengig av disse ulike funksjonene, som et redskap klart til bruk. Fra et helt annet felt kan vi tenke oss at det kan være hensiktsmessig å beskrive hvordan en bil er bygd opp og virker, uten å gå inn på for eksempel hvordan bilføreren bruker den for å lukeparkere, overholde vikeplikten osv. Likevel er det selvsagt slik at system og funksjon eller bruk henger sammen. Mekanismene for å dreie på bilhjula og det å svinge må forstås i sammenheng, og mekanismene er der fordi føreren trenger å kunne få bilen til å svinge. På samme måte henger mange trekk i språksystemet intimt sammen med funksjonen, eksempelvis når imperativ (bydeformen av verbet) er koplet til oppfordringer og ordrer: Kom! Uansett hvilket språk en snakker, trenger en å kunne oppfordre og kommandere, og derfor har da også alle språk forskjellige slags uttrykksmåter som en utfører slike talehandlinger med.

Vi behøver ikke å ha bevisst kunnskap om hvordan et språk er bygd opp, for å bruke språket riktig. De fleste holder seg stort sett til mønstrene for bøying, setningsbygning og så videre uten å være oppmerksomme på regelmessighetene som det dreier seg om. Dette gjelder i særlig grad talespråket. Men også en stor del av skriftspråksgrammatikken er folk flest uvitende om, selv om selve skriftsystemet er gjenstand for opplæring i skolen. Mange av skriftspråksnormene blir overført ubevisst fra talemålet. De reint skriftspråklige normene glir ofte så å si ubemerket inn ved at vi ubevisst lærer av de tekstene vi leser. Det er ikke slik at de som har størst kunnskaper om grammatikken, alltid er de som er flinkest til å bruke det i tale og skrift. Men nyere forskning har vist positive sammenhenger mellom grammatikkunnskap og skriveferdigheter.

«Hvorfor skal vi lære morsmålsgrammatikk?»4 er det mange som spør – og alle norsklærere bør være forberedt på å svare på dette spørsmålet. Tradisjonelt har lærerne brukt argument som har dreid seg om den praktiske nytten av grammatikkunnskaper. De har for eksempel vist til tegnsettingsregler og andre skriftspråkskonvensjoner som det kan være vanskelig å beherske uten et minstemål av grammatisk innsikt. Dessuten har de gjerne understreket at det er nødvendig å kunne grammatikk for å lære fremmedspråk, og at det er lettest å lære fremmedspråksgrammatikken med utgangspunkt i teoretisk kunnskap om førstespråket.

Ingen av disse argumentene bør avvises. Likevel vil vi legge større vekt på to andre begrunnelser for grammatikkundervisning: For det første er språket så viktig for mennesket at det hører til allmenndanninga å gi barn og ungdom visse kunnskaper om hvordan språket er bygd opp og fungerer. Innsikter i kommunikasjon, kognisjon og kultur hører til allmennkunnskapen, og i alle disse er språket en nøkkel. Like selvsagt som det er at vi skal undervise og lære om det menneskelige åndedrettssystemet, om den andre verdenskrigen eller om prosentregning, er det at grammatikk skal ha en plass i skolen.

4 Termen morsmål har røtter tilbake til middelalderen og det latinske lingua materna, og den er den vanligste betegnelsen på et språk som en person har lært fra barnsbein av i kommunikasjon med nære omsorgspersoner og andre i nærmiljøet. I språkvitenskapen bruker en nå ofte førstespråk i stedet for å markere en motsetning til språk som er lært seinere (andrespråk og fremmedspråk), men også for å unngå å knytte språket til mor alene. Dette er gjennomført i denne boka.

Den andre begrunnelsen har sammenheng både med nytteargumentene og med allmenndanningsargumentet: Grammatikkunnskap gir oss et språk om språket. For å kunne kommunisere presist og effektivt om språklige forhold er det nødvendig å kjenne du oppsummerer kapittelet selv flere begrep og betraktningsmåter enn dem vi uten videre tilegner oss gjennom allmennspråket. Samtidig gir dette fagspråket om språket en større innsikt i hva språk er. Innsikt i språksystemet legger grunnlaget for å forstå kommunikasjon, språklig tenkning og språkets rolle i kultur og samfunn.

• Forklar hva det vil si at språket har kognitiv funksjon, kommunikativ funksjon og kulturell funksjon.

• Sett begrepa i forhold til hverandre: tegnsystem, uttrykk, innhold, betydningsskillende, betydningsbærende.

• Språksystemet blir stort sett til gjennom konvensjon og bare delvis gjennom normering. Forklar.

• Forklar hva disse delene av språksystemet omfatter: fonologi, ortografi, morfologi, syntaks, kohesjon, semantikk, ordforråd.