Argumentasjon og debatt

Etter å ha arbeidet med dette kapitlet skal du kunne:

• gjenkjenne brudd på normer for offentlig debatt;

• gjenkjenne bruk av usaklig personargumentasjon;

• gjenkjenne bruk av stråmenn og stråmannsargumentasjon;

• skille mellom argumenters logiske funksjon og retoriske funksjon;

• skille mellom et arguments riktighet og dets relevans.

1.1 Argumentasjon og offentlig debatt

Argumenter finner vi overalt hvor det er diskusjon og uenighet, ikke minst i den private sfæren, enten det er mellom familiemedlemmer, venner eller kjærester. Offentlig debatt skiller seg imidlertid ut fordi den er ment å være allment tilgjengelig. Det meste kan i grunnen være gjenstand for offentlig debatt, men det som skal oppta oss, er først og fremst samfunnsdebatten og den akademiske debatten.

Samfunnsdebatt

Samfunnsdebatt handler om samfunnsspørsmål, for eksempel debatt om lovgivning, prioriteringer av offentlige ressurser eller moralske spørsmål. Fellesnevneren er ikke bare at dette er temaer som berører oss alle, men at sam- funnsdebatten er avgjørende for velinformerte demokratiske beslutninger.

Offentlig debatt er i prinsippet åpen, men det betyr ikke at vi nødvendigvis har lik tilgang. Det er stor forskjell på ulike debattarenaer. Partilederdebatter på NRK og trontaledebatten på Stortinget er offentlige debatter, men de fleste av oss er ikke invitert til å delta. Landets største aviser publiserer debattinnlegg, men de færreste får sine meninger på trykk. Likevel er disse debattarenaene åpent tilgjengelige i den forstand at vi alle kan følge debatten; de foregår i offentligheten.

Andre debattarenaer er åpne også i den forstand at vi alle kan bidra. Vi kan melde oss inn i et politisk parti eller en interesseorganisasjon og delta i diskusjonen på lokale møter. Men for mange er det først og fremst internett og sosiale medier som er arenaen for offentlig debatt. Her møter vi daglig samfunnsdebatten i form av synspunkter og uenigheter. Kommentarfeltet til VG, grupper på Facebook eller tråder på Twitter er eksempler på plattformer for offentlig debatt. Slike debattarenaer er svært åpne, men har til gjengjeld en lite regulert debattform. Derfor er også diskusjonene ofte nokså fragmenterte.

Når vi uttrykker vårt synspunkt, enten ved å formulere et eget innlegg eller ved å svare på andres ytringer, deltar vi i debatten. Et innlegg i avisen Klassekampen eller på Politisk kvarter er selvfølgelig del av den offentlige debatten. Men det samme er også ytringer på uformelle arenaer, som en vegg med «NEI TIL EU»-graffiti. Kanskje tenker vi ikke over det, men å klikke «like» på en post om dyrevern eller å dele et «Black Lives Matter»-profilbilde er også ytringer i offentligheten. Vi deltar med andre ord i samfunnsdebatten oftere enn vi tror.

Akademisk debatt

Akademisk debatt er en essensiell del av forskningsarbeid. Forskeres teorier og forklaringer må forsvares i møte med kritikk fra forskningsmiljøet. I akademisk debatt tas det for gitt at man skal presentere argumentasjon for synspunkter. Det forventes også at man svarer på innvendinger, danner teorier på bakgrunn av evidens og trekker tilbakeviste påstander.

Det som kjennetegner den akademiske debatten, er ikke innholdet, men et strengere krav til argumentasjon, evidens og begrunnelse. Ulike fag har riktignok forskjellige metoder. Matematikeren, historikeren og juristen har egne standarder for hva som er god akademisk metode. Likevel er det en fellesnevner at argumentasjonen i den akademiske debatten skal kunne tåle fagfellenes kritiske blikk.

Den akademiske debatten er en del av den offentlige debatten. Dette er ikke bare fordi forskere også skriver kronikker og deltar i TV-debatter, men fordi forskernes egne debattarenaer – for eksempel tidsskrifter, konferanser og rapporter – er en del av den offentlige debatten. Riktignok er disse debattene ofte mindre tilgjengelige for utenforstående, men i prinsippet kan vitenskapelige publikasjoner leses av alle.

1.2 Hvorfor har vi offentlig debatt?

Å utveksle argumenter i offentligheten kan ha mange formål. Det er for eksempel mulig å delta i en debatt bare for å skjerpe sine retoriske ferdigheter eller for å underholde seg selv og andre. Men tradisjonelt har to formål blitt ansett som spesielt viktige for fellesskapet.

Søken etter kunnskap

Ifølge filosofen John Stuart Mill (1859/1991) er offentlig debatt viktig fordi det hjelper oss med å fremme kunnskap. Mills ideal er at deltakerne samarbeider om å forbedre sine oppfatninger, og de bidrar til samtalen i forsøk på å oppnå dette målet. Dersom meningsutveksling skal lede til kunnskap, hevder Mill, så kan vi ikke danne oss oppfatninger uavhengig av argumentasjon. Oppfatninger som bare er antakelser, beskriver han som en form for overtro. Når vi blir utfordret av andre som er uenige med oss, blir vi tvunget til å gi grunner for oppfatningene våre, og vi kan vurdere dem grundigere.

Bildet av offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid er åpenbart en idealisering. Ikke alle som deltar i debatter, bryr seg nevneverdig om kunnskap, og det er heller ikke slik at alle er interessert i å være samarbeidsvillige. Det ideelle bildet er likevel nyttig fordi det forteller oss noe om hvordan en debatt bør foregå dersom den skal fremme kunnskap.

Selv om offentlig debatt kan preges av interessekonflikt, så er ikke tanken om et felles mål helt fremmed. Én grunn til at akademikere deltar på konferanser og skriver artikler, er håpet om å komme frem til svar på forskningsspørsmål i fellesskap. Studenter og lærere oppfordres til å delta i diskusjoner for å lære av hverandre. Til tross for at politikere er opptatt av å kjempe for sine saker og vinne velgere, så deltar de også i debatter for å finne ut hva som er den beste løsningen på samfunnsproblemer. Felles for disse aktivitetene er en forutsetning om at offentlig debatt er et slags samarbeid.

Demokratisk legitimitet

Et annet formål med offentlig debatt er å etablere konsensus omkring politiske beslutninger. Ifølge filosofen Jürgen

Habermas (1996) er tilstedeværelsen av en åpen og konsensussøkende offentlig debatt en forutsetning for legitimiteten til et politisk styre. Politikk skaper felles organisering av våre liv, og politiske beslutninger gir regler som alle i fellesskapet må leve etter. Slike beslutninger tas under omstendigheter hvor det vil være uenighet om hva som er de riktige beslutningene, og om hvordan samfunnet bør organiseres. Offentlig debatt er en måte å berettige de politiske beslutningene på, men det krever at debatten foregår på en anstendig måte. For det første må den være åpen for alle i samfunnet, og deltakerne må behandles som likeverdige. For det andre må debatten foregå gjennom rasjonell og saklig argumentasjon. Det er ikke tilstrekkelig at vi når en konsensus hvis beslutningene ikke samtidig er rasjonelt berettiget.

I de neste seksjonene skal vi diskutere hva som må til for å ha en saklig debatt, og vi skal se nærmere på to av de mest vanlige formene for usaklighet: personargumentasjon og stråmannsargumentasjon.

1.3 Saklighet og debattnormer

Skal den offentlige debatten fungere i tråd med Mills ideal om å fremme kunnskap, må den følge visse spilleregler, såkalte debattnormer. Debattnormer forteller oss hvordan vi bør oppføre oss dersom vi skal fremme kunnskap i samarbeid med andre.

I argumentasjonsteori finnes det mange teorier om hvilke normer som best beskriver hvordan vi bør oppføre oss i en debatt. I denne seksjonen skal vi fokusere på noen generelle normer som det er stor grad av enighet om:

Debattnorm 1: Vær forberedt på å gi grunner for oppfatningene dine.

Debattnorm 2: Forsøk å bidra med riktig informasjon.

Debattnorm 3: Forsøk å bidra med relevant informasjon.

I en velfungerende debatt forsøker deltakerne å gi grunner for oppfatningene sine, de svarer på vesentlige innvendinger, og de etterstreber å sikre at bidragene deres både er riktige og relevante. Normene vi har valgt ut, tar utgangspunkt i at målet med offentlig debatt er kunnskap. For å finne ut om oppfatningene du har er riktige, må du undersøke om grunnene til å tro på dem er gode eller dårlige. Det leder til den første normen, som sier at du må være forberedt på å gi grunner. Hvis du tviholder på standpunktet ditt samtidig som du nekter å forklare hvorfor du tror som du gjør, så stopper debatten opp.

Skal du følge de to andre normene, må du gjøre et genuint forsøk på å bidra med riktig og relevant informasjon. Legg merke til at dette ikke er det samme som å bare påstå ting du tror stemmer, selv ikke om det du sier, tilfeldig- vis også er sant. Det er fullt mulig å si ting som er sanne uten at du har tatt deg bryet om å sjekke om du egentlig har rett. Når du etterstreber å bidra med riktig og relevant informasjon, tar du deg tid til å vurdere evidens for argumentene dine. Du må forsøke å være upartisk i vurderingen, være åpen for at du kan ha tatt feil, og du bør trekke tilbake påstander som viser seg å ikke stemme.

Ifølge filosofen Harry Frankfurt (2005) er en av de største utfordringene for offentlig debatt at folk ofte farer med bullshit. Med det mener han at mange som deltar i den offentlige debatten, ikke bryr seg om hvorvidt det de sier, er riktig eller relevant. Vi er alle kjent med at deltakere i en debatt kan lyve, som vil si at de bevisst sier noe de ikke tror er riktig. Men du kan også bryte med debattnormene fordi du er likegyldig til om det du sier, stemmer. Bullshit er, ifølge Frankfurt, et utbredt fenomen, og det utgjør en enda større trussel for offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid enn løgn. Når du lyver, så utnytter du det faktum at publikum forventer at du forsøker å si noe riktig. Når du farer med bullshit, derimot, så undergraver du normene. Hvis vi blir vant til at debattdeltakere nærmest sier hva som helst som vil tjene deres sak – om det er å selge et produkt eller vinne velgere – så mister debattnormene status som felles regler.

1.4 Brudd på debattnormene

Kjennskap til de tre generelle debattnormene er nyttig for å avdekke usakligheter. Når vi kritiserer noen for å debattere på en usaklig måte, handler det ikke bare om at noen har sagt noe uriktig eller irrelevant, men at de unnlater å delta i debatten på en samarbeidende måte.

Personargumentasjon

En vanlig tendens i det offentlige ordskiftet er at vi diskuterer person, ikke sak. I stedet for å presentere argumenter for våre synspunkter, eller innvendinger til motpartens synspunkter, angriper vi deres personlighet, bakgrunn eller karaktertrekk. Slike utsagn har som funksjon å svekke troverdigheten til motparten. Når de brukes som argumenter, kaller vi det personargumenter.

Den retoriske strategien bak personargumentasjon er ganske enkel. Hvis tilhørerne får et negativt inntrykk av personen, så vil de ha mindre tillit til påstandene vedkommende hevder. Desto mindre troverdig talerne fremstår, jo mindre lydhøre vil publikum være for deres argumenter og synspunkter. Legg merke til at denne strategien kan brukes helt uavhengig av om argumentet er godt eller dårlig. Personargumenter retter seg mot personen som taler, og ikke direkte mot vedkommendes argumentasjon.

Her er et eksempel. Tenk deg en politisk debatt om alkoholpolitikken i Norge. Temaet som diskuteres, er hvorvidt vi bør tillate vinsalg i dagligvarebutikker. Du støtter forslaget, og din argumentasjon er som følger:

«Vinsalg i dagligvarebutikker er helt klart å foretrekke. Danmark har allerede innført denne ordningen med stort hell, og flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning.»

Personargument

Personargumenter er argumenter med den funksjon å redusere troverdigheten til en person eller en gruppe ved å beskrive dem med negative karakteristikker.

Fra motstanderen får du imidlertid følgende svar:

«I fjor sto du her og unnskyldte deg for en episode på nachspielet etter fylkesårsmøtet. Og nå vil du ha vin i butikk!?»

I eksemplet er det opplagt at tilsvaret vender oppmerk somheten mot din person, ikke mot standpunktet ditt eller argumentene dine. Det er nokså rimelig å anta at motpartens utsagn er ment å svekke din troverdighet. Har du et usunt forhold til alkohol? Har du utvist dårlig døm mekraft om alkohol tidligere? Er du da i stand til å vurdere hvilken alkoholpolitikk vi bør ha i Norge?

La oss anta at det stemmer at du måtte unnskylde deg etter ufin opptreden på et nachspiel, og at det var på det rene at episoden var et resultat av uvettig alkoholkonsum. Motpartens påstand er altså riktig. Spørsmålet er da om argumentet også er relevant. Gitt at det er riktig, taler ar-

I dette eksemplet er argumentet verken relevant for ditt standpunkt («Vi bør tillate vinutsalg i dagligvarebutikker») eller din argumentasjon («Danmark har allerede innført denne ordning med stort hell», og «flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning».) Ditt uvettige alkoholforbruk er ikke i seg selv en grunn til å være imot vinsalg i butikk. Muligens kan man argumentere med at vinsalg i butikk vil medføre mer uvettig drikking, men det har liten sammenheng med dine egne drikkevaner. Hva du har gjort, er heller ikke relevant for om Danmark tillater vinutsalg i butikk, eller for hva de fleste nordmenn ønsker seg. Kanskje er ikke din egen argumentasjon spesielt god heller, men fortiden din er ikke en relevant innsigelse. Om dine argumenter er riktige, lar seg også fint undersøke uavhengig av din troverdighet.

Tips

til å gjenkjenne usaklig personargumentasjon

• Vær på utkikk etter personkarakteristikker og anklager.

• Sjekk om taleren forsøker å redusere motpartens troverdighet.

• Sjekk om de personlige egenskapene er relevante for det som diskuteres.

Det er rimelig å anta at motparten ikke samarbeider om å finne svar på debattens overordnede spørsmål: Bør vi tillate vinsalg i dagligvarebutikker? De oppfører seg på en måte som gjør det vanskeligere å komme frem til et svar ved å utveksle argumenter. Så selv om de sier noe riktig, har de brutt normen om å forsøke å si noe som er relevant (Debattnorm 3), og de har brutt normen som sier at man skal være forberedt på å gi grunner for sine synspunkter (Debattnorm 1). Motparten ønsker ikke å tillate vinsalg i butikk, men når de fikk anledning til å oppgi grunnene sine, valgte de i stedet å kritisere deg.

Eksempel: Formuesskatt og misunnelse

Å så tvil om andres motiver kan også svekke deres troverdighet. Når du forsøker å gjenkjenne usaklige personargumenter, bør du derfor være på utkikk etter forsøk på å mistenkeliggjøre motstanderen. Her er et eksempel fra en debatt i 2018 om Solberg-regjeringens skattepolitikk. I et VG-intervju (Haugan, B. 2018) kritiserte SV-leder Audun

Lysbakken regjeringen for å gi for store skattelettelser til personer med stor formue:

Tallene for 2018 viser at regjeringen har økt takten: I år har denne gruppen superrike mottatt hele 42,7 prosent av alle personskattekuttene. […]

At [regjeringen] har gitt 1,4 milliarder kroner til de superrikeste er bare helt forferdelig. Dette er penger som kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket.»

Finansminister Siv Jensen skrev et svarinnlegg «Er Lysbakken verdensmester i misunnelse?» i Nettavisen (Jensen, 2018). Innlegget hennes åpner med en kritikk av Lysbakken:

«SVs Audun Lysbakken klager i VG 3. desember over at FrP i regjering reduserer skatter og avgifter. Sosialistene gjør kampen mot fattigdom til en kamp mot rikdom. Misunnelse bør ikke være utgangspunktet for skattepolitikken.»

Jensens ordvalg er ikke tilfeldig. For det er naturlig å tro at hvis Lysbakken hadde vært styrt av misunnelse, så ville han ønsket å ramme de rike. Jensen forsøker å mistenkeliggjøre Lysbakkens motiver for å ønske høyere skatt for dem med størst formue, og dermed også redusere hans troverdighet i debatten. Samtidig er det også slik at en påstand om at Audun Lysbakkens skattepolitikk er motivert av misunnelse, verken er relevant for argumentasjonen hans eller for spørsmålet om de med størst formue bør betale mer skatt. Det blir ikke mer eller mindre riktig å øke skattenivået avhengig av Lysbakkens psykologiske egenskaper. Om pengene «kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket», har heller ingenting å gjøre med om Lysbakken er misunnelig eller ikke. Så Jensens utsagn om Lysbakken er et usaklig personargument.

«I perioden 2014 til 2017 fikk de ti prosent med størst formue nesten en tredel av alle personskattekuttene.

Personargumenter trenger ikke nødvendigvis være usaklige. Noen ganger er det relevant å diskutere en per-