Vinduer i jorden

«I Arktis lekker gamle metandepoter ut gjennom vinduer i jorden som åpner seg når permafrosten tiner. Miltbrannsporer frigjøres fra døde reinsdyr som var begravd i tidligere dypfrossen jord, men som nå eksponeres av erosjon og varme.

I en skog i Øst-Sibir har et krater åpnet seg i en stadig mykere skogbunn, slukt titusenvis av trær og avdekket 200 000 år gamle avleiringer.

Lokalbefolkningen kaller det «porten til underverdenen».1

Gitt det vi nå ser gjennom «vinduene» i jorden (Macfarlane, 2020), i form av både en klimakrise og naturkrise (IPBES, 2021), må vi vurdere et nytt paradigme for studiet av organisasjon – realiteten av antropocen og det antropocene samfunnet (f.eks. Hoffman & Jennings, 2018). Klimakrisen viser til hvordan menneskelig aktivitet, særlig ved forbruket av fossile brensler, har forårsaket opphopning av drivhusgasser i atmosfæren og ødeleggende og destabiliserende klimaendringer. Naturkrisen, som også omtales som «den økologiske krisen», «biodiversitetskrisen» og «den sjette masseutryddelsen», handler primært om innsnevringen av utfoldelsesmuligheter og plass for andre arter enn oss (mennesker) (Carstensen & Holm, 2019, s. 8). Disse to er tett forbundet, og har funnet hverandre i en ny og urovekkende tid. Antropocen kan oversettes med «menneskets tidsalder», og viser til at vi nå påvirker kloden i en slik grad at vi er i ferd med å endre økosystemene

1 Macfarlane, 2020, s. 22.

Kapittel 1 Vinduer i jorden ikke bare i lokal, men også global målestokk (Diamond, 2005). Gjennom måten vi lever på, og hvordan vi har organisert samfunnet, er vi i ferd med å endre jordens fysiske egenskaper og virkemåte, og vi reverserer livets normale utvikling mot større artsmangfold (Hverven, 2018). Konsekvensene merkes over hele kloden og påvirker hva vi er opptatt av, hvordan vi tenker, og hva vi gjør (f.eks. Tvedt, 2020a). Det antropocene samfunnet er den sosioøkonomiske sfæren som speiler denne nye geologiske tiden (Hoffman & Jennings, 2015). Antropocen er ikke bare oppfatningen av at mennesker nå, gjennom endring og bruk av land og utslipp av klimagasser, påvirker natur og klima i en global målestokk, men at vår påvirkning er for stor og bør reduseres (Svensen, Eriksen & Hessen, 2016). En slik kunnskap innebærer et ansvar for å handle (Vetlesen, 2019).

Organisasjon kan i utgangspunktet forstås som en (delvis) formalisert relasjon mellom to eller flere mennesker som arbeider sammen for å løse en oppgave eller for å nå et mål. Studiet av organisasjon er grunnleggende sett studiet av hvorfor og på hvilke måter mennesker kommer sammen for å løse en bestemt oppgave eller for å nå et mål, og hva som bidrar til eller hindrer slikt arbeid mellom mennesker (Cloutier et al., 2017, s. 6). Som tidsmessig epoke er antropocen frembrakt ved hva organisasjoner både gjør og er. Det organisasjoner gjør i antropocen, er knyttet til både naturintensive produksjonsprosesser, hyperforbruk og intensiv forsøpling. Fra et materielt utgangspunkt (f.eks. Orlikowski, 2007) er organisasjoner det avfallet de legger igjen i landskapet og atmosfæren (Corvellec, 2019). Både ved det organisasjoner gjør og er, forsterkes og gjenskapes antropocen som tidsmessig epoke på nytt og på nytt. Organisasjon er derfor det naturfjerne, og det problemet, som truer med å underminere den økologien vi selv er en del av, og som må fungere dersom vi skal se for oss en fremtid, både for oss selv og andre arter enn oss. Denne boken handler om hvordan vi kan gi dette problemet en annen og mer naturnær form (Lønning, 2021), der organisasjoner ikke ødelegger, men tvert imot bidrar til å bygge, både det naturnære samfunnet og økosystemer og natur.

Vår tid er nå

Forslaget om antropocen som ny geologisk epoke for vår tid ble første gang fremmet av kjemikeren Paul Crutzen (1933–2021) i 2002.2 Han gjorde dette med følgende ord:

For the past three centuries, the effects of humans on the global environment have escalated. Because of these anthropogenic emissions carbon dioxide, global climate may depart significantly from natural behaviour for many millennia to come. It seems appropriate to assign the term ‘Anthropocene’ to the present, in many ways human-dominated, geological epoch, supplementing the Holocene – the warm period of the past 10–12 millennia.

(Crutzen, 2002, s. 23)

Navnet rommer det som nesten ikke er til å forstå, det at mennesket, «dette uspesialiserte dyret, ikke tilpasset noen nisjer, uten rovdyrets tenner, apens behendighet, elefantens tyngde, nesehornets panser, gepardens hurtighet, fuglens vinger eller hvalens lunger, i all sin mikroskopiske litenhet, bryter ned planetens livsbetingelser» (Jensen, 2023). Vinduene i jorden viser dette. I 2019 publiserte FNs naturpanel den første rapporten om tilstanden for verdens økosystemer og natur på over 15 år. Over 15 000 vitenskapelige publikasjoner, samt kunnskaper formidlet fra lokalsamfunn og urbefolkninger fra hele verden, ligger til grunn for rapporten. Konklusjonen er dyster. Om lag tre fjerdedeler av landjorden er vesentlig endret av mennesker. Over en million arter står i fare for å dø ut. Vi utvinner 60 milliarder tonn av jordens ressurser hvert år, dobbelt så mye som i 1980 og over jordens tålegrenser. Havene er under press. Tapet av natur truer menneskeheten (IPBES, 2019).

Situasjonen i Norge likner på det bildet som tegnes for resten av verden. Vi skiller oss ikke nevneverdig ut med tanke på hvordan naturen brukes og bygges ned, og når vi gjør det, er det like ofte med et negativt fortegn som motsatt. Hvert år bruker vi opp vår andel av jordens ressurser stort sett før alle andre, omtrent på linje med land som De forente arabiske emirater, Australia, Canada, USA og Russland (Earth Overshoot Day, 2023). Sett i forhold til de enorme havområdene Norge forvalter, er en svært liten andel 2

1995 ble

Kapittel 1 Vinduer i jorden av havet fredet (under 1 prosent) (Eckbo, 2023). Nylig har Norge også vedtatt utredning av gruvedrift i havbunnen, i områder som både forskere og miljømyndigheter karakteriserer som svært sårbare. Som ett av få land i verden tillater vi deponering av avfall fra landbasert gruveindustri i fjordene. Både i Repparfjorden i Finnmark og i Førdefjorden i Sogn og Fjordane har regjeringen gitt slike tillatelser. Det er bare å se til Jøssingfjorden i Rogaland for å få et inntrykk av hva resultatet kan bli: Etter årevis med deponering av avfall fra Titanias gruver er det meste av liv forsvunnet fra bunnen av fjorden.

Det står ikke bedre til på land. I 2010 ble 196 land, blant dem Norge, enige om etableringen av 20 mål for naturen, de såkalte Aichi-målene. Planen var at disse skulle være innfridd i 2020. Norge har ikke nådd noen av dem, verken mål knyttet til bevaring av naturmangfold, bærekraftig bruk av biologiske resurser eller rettferdig fordeling av godene fra utnyttelse av genetiske ressurser (Naturvernforbundet, Sabima, Verdens naturfond & Forum for utvikling og miljø, 2020). Vi har bare omtrent 12 prosent villmarkspreget natur igjen i Norge (Miljøstatus, 2022). Bit for bit bygger organisasjoner som energiselskaper, entreprenører, kommuner og statlige selskaper naturen ned – ved veibygging, industrianlegg for produksjon av vindkraft, hytter og rekreasjonsanlegg til fjells. Selskapet Nye Veier ble opprettet av Stortinget i 2016 med mål om – som det er formulert – «å etablere en slank, effektiv og spesialisert byggherreorganisasjon». Selskapet skal levere mer vei, billigere og raskere. Mandatet deres er så snevert, som en debattant spissformulerte det, at ingen andre hensyn enn kostnadsbesparelser og effektivitet i byggeprosessen blir hensyntatt ved bygging. Nedbyggingen av natur er både institusjonalisert og organisert. Slik kan vi fortsette, om elver og vassdrag, fjorder og anlegg for lakseoppdrett (hvor de produserer det Simen Sætre og Kjetil Stensvik Østli [2021] kaller «den nye fisken»), fjell og vidde, den «siste skogen» på Kvernaland (som industriaktører vil bygge ned for å anlegge ny, såkalt bærekraftig, industri), osv. Det er slike utviklingstrekk, i Norge og ellers, som gjør at antropocen på kort tid har blitt et allment utgangspunkt for å sette ord på det at mennesker i vår tid har forandret natur og klima i vesentlig grad.

En arbeidsgruppe under Den internasjonale stratigrafiske kommisjon gav i mai 2019 sin tilslutning til at antropocen formelt skal bli anerkjent som en ny geologisk epoke (Subcommision on Quaternary Stratigraphy, 2023). Det er samtidig ennå et stykke frem til endelig formalisering av epoken. Den må blant annet tidfestes. Flertallet i arbeidsgruppen ønsker å sette starten av antropocen til 1950-tallet. Denne tiden er karakterisert av blant annet en markert befolkningsøkning, industriell masseproduksjon og økt bruk av kjemikalier i landbruket. Vi refererer ofte til denne tiden som «den store akselerasjonen». Både den teknologiske, økonomiske og samfunnsmessige utviklingen skyter fart, og samfunnet slik vi kjenner det i dag, vokser frem. Samtidig markerte 1950-tallet starten på atomalderen og spredning og avsetning av radioaktivt avfall på jordoverflaten, i sedimenter og isbreer. Det er imidlertid også flere som tar til orde for at antropocen heller bør forstås ut ifra den progressive innvirkningen mennesker har hatt på verden, helt fra mennesker begynte med jordbruk i førhistorisk tid. Allerede da vi var jegere og sankere, forandret vi økologien der vi var, for eksempel ved å utrydde store pattedyr og brenne skog. Det er samtidig åpenbart at det først er med den industrielle revolusjonen om lag 500 år senere – på 1800-tallet – at menneskenes «økologiske verdensherredømme» (Svensen et al., 2016, s. 75) begynte for alvor – godt hjulpet av mer avansert kunnskap om hvordan vi ved hjelp av organisasjon kunne legge naturen under oss.

Det er en tydelig relasjon mellom antropocen som begrep og andre konseptuelle nyvinninger på miljøområdet (Meadowcroft & Fiorino, 2017), slik som for eksempel biologisk mangfold, planetariske grenser, farlig avfall og økologisk fotavtrykk. På ulike måter er alle disse begrepene knyttet til behovet for å opprettholde den økologien vi selv er en del av, og faren ved å gjøre natur om til avfall. Det som kanskje først og fremst skiller antropocen fra slike tidligere konseptuelle nyvinninger på miljøområdet, er innsikten om at det vi gjør i en menneskeskapt og sosial verden, ubønnhørlig ikke bare påvirker økosystemer og natur lokalt, men at fremtidens prosesser, i global målestokk, i hele den livgivende økologiske materialiteten vi lever innenfor, i form av både jord og vann, ild og is, planter og dyr og myriader av mikroorganismer, er knyttet til hva mennesker er og gjør. Som konseptuell nyvinning kan vi tentativt beskrive antropocen som a) en nyvunnet innsikt om at vi er del av en felles økologi, som vi b) påvirker i global målestokk på c) en måte som står i fare for å ødelegge grunnlaget for livet slik vi kjenner det, for d) både mennesker og andre arter enn oss, og e) at det derfor er behov for at vi nærmer oss det naturnære, der f) mennesker må finne en plass for seg selv i naturen, der vi g) kan bidra til å opprettholde den levende økologien vi selv er en del av. Det er i en slik betydning jeg

Kapittel 1 Vinduer i jorden bruker begrepet i denne boken. Men hvordan havnet vi her, i antropocen?

Det ubehagelige svaret er at organisasjonsfaget, både ved fagets grunnleggende ideologiske orientering, ved spørsmålene det har søkt svar på, og ved begrepene om organisasjon som har vært utviklet, har bidratt til å dytte oss i retning av det antropocene.

Det suser i sivet

Organisasjonsfaget har aldri hatt noe forhold til natur annet enn som en ressurs (Starbuck, 2013). Begreper om hva organisasjoner er, og hvordan de kan formes, styres og ledes, er i stor grad knyttet til fremveksten av store enhetlige private og offentlige produksjonsbedrifter og byråkratier på begynnelsen av 1900-tallet, slik som for eksempel General Motors i USA og Hydro Aluminium i Norge. På denne tiden var verdens befolkning omtrent 2,3 milliarder mennesker. Det var fremdeles rundt 66 prosent villmark igjen på kloden, og karbonet i atmosfæren utgjorde omtrent 280 deler per million (Attenborough, 2021). Begreper om og tilnærminger til organisasjon hadde sitt utspring i den tidens utfordringer knyttet til mestring og utnyttelse av naturen og produksjon av varer og tjenester i stor skala. Det sentrale spørsmålet var hvordan organisasjoner kunne styres og ledes mer effektivt. Faget vokser frem som et selvstendig fagområde på 1950- og 1960-tallet (f.eks. Starbuck, 2003), i den samme perioden masseproduksjonen skyter fart og forbrukersamfunnet vokser frem. Fagets rolle ble å være denne utviklingens velvillige tjener (Cunliffe, 2009). Begreper og teorier var innrettet mot å forstå betingelser for samhandling, koordinering og effektivitet i en kulturell og menneskeskapt verden. Naturen ble redusert til en ressurs.

Ved inngangen til 1970-tallet har verdens befolkning økt til 3,7 milliarder mennesker. Det er omtrent 58 prosent gjenværende villmark igjen, og karbonet i atmosfæren utgjør omtrent 326 deler per million (Attenborough, 2021). Begrepene om og orienteringen til organisasjon, etablert på begynnelsen av det 20. århundre og konsolidert i tiårene etter andre verdenskrig, dominerer fortsatt i stor grad litteraturen om organisasjon og ledelse. Boken Organisasjonsteori på norsk (Døving & Johnsen [red.], 2005) gir et utsyn over norsk organisasjonsvitenskap slik den på det tidspunktet fremsto etter vel 50 års utvikling. Boken trekker også opp perspektiver for hvordan fagområdet kan utvikle seg videre i det 21. århundre. Betegnende nok er ikke begreper som «natur» eller «miljø» tematisert eller nevnt en eneste gang.

I boken Veivisere i norsk organisasjonsforskning peker Karlsen (2015, s. 49) på at tekstene i organisasjonsfaget de siste 30 årene «snakker mer med hverandre om hvordan ulike organisasjonsformer kan utformes, styres og ledes, deres effektivitet og leveranser, enn om organisasjoner som virkemidler til å oppnå samfunnsmessige [og – kan vi legge til – økologiske] idealer …». I en ellers god og reflektert skandinavisk innføringsbok i organisasjonsteori (Eriksson-Zetterquist et al., 2015) er bildet det samme. Naturen finnes ikke. Internasjonalt står det litt bedre til. I The Sage Handbook of Organization Studies er ett av 30 kapitler viet det ytre miljøet («the natural environment»). I dette kapitlet påpekes det samtidig at det ser ut til å være relativt tette skott mellom det forholdvis avgrensede feltet som kan knyttes til studier av organisasjon og natur, og organisasjonsfaget ellers (Jermier, Forbes, Benn & Orsato, 2013). Med andre ord: Fagområdet har fremdeles ikke i nevneverdig grad tatt inn over seg realiteten av antropocen. I 2020 har verdens befolkning økt til 7,8 milliarder mennesker. Det er bare 35 prosent villmark igjen, og karbonet i atmosfæren utgjør omtrent 415 deler per million (Attenborough, 2021).

Det er åpenbart at den modernistiske og rasjonelle tilnærmingen til organisasjon som har vært dominerende de siste omtrent 100 årene, har bidratt til en menneskelig velferd i store deler av verden som det tidligere ikke var mulig å forestille seg (f.eks. Simon, 1996). Godt hjulpet av en stadig mer avansert kunnskap om hvordan organisasjoner fungerer, produserer vi mer effektivt enn kanskje noen gang før. Velstandsutviklingen har vært formidabel og representerer håp og muligheter for livsutfoldelse for flere enn før og i stadig større deler av verden. Den ekstreme fattigdommen minker. Flere barn får vaksiner. Færre dør av sykdom i ung alder.

Samtidig har belastningen som følge av menneskehetens livsførsel på kloden aldri vært større. Gjennom forbruk, forurensing og arealbruk er vi i ferd med å endre forutsetningene for liv på planeten. Vi har – som Svensen, Eriksen og Hessen (2016, s. 78) uttrykker det – malt oss inn i et hjørne av «teknoøkonomisk praksis som ikke er økologisk bærekraftig: Vi sager over grenen vi selv sitter på …». Derfor deler jeg ikke den fremskritts- og utviklingsoptimismen som ligger til grunn for det modernistiske organisasjonsparadigmet, det vil si troen på at samfunnet beveger seg mot stadig høyere nivåer av sivilisasjon. Organisasjon, i sine nåværende former, er forbundet med så store skadevirkninger at de i dag truer naturen som et livsskapende fellesskap (og dermed også menneskelig velferd). Menneskets

Kapittel 1 Vinduer i jorden kulturelle utvikling har vært «katastrofalt suksessfull» (Hillesund, 2021). Det naturnære krever noe annet av oss.

Det naturnære siktemålet

I tekster om antropocen sees ofte mennesket på som en «naturkraft» (f.eks. Crutzen, 2002). En slik forståelse er, etter mitt syn, uheldig. Sammenlikningen gir assosiasjoner til naturens iboende krefter som har formet kloden slik den er, som vulkanske utbrudd, forskyvninger av tektoniske plater og jordskjelv, kraften i havstrømmene og de tropiske stormene som avledes av slike, osv. – krefter regulert av naturens lover og utenfor menneskelig rekkevidde og kontroll. Forestillingen om mennesket selv som en slik naturkraft bygger jo oppunder ideen om en slags uavvendelighet, om krefter vi ikke rår over, men som utspiller seg uavhengig av oss, og som vi ikke kan gjøre noe med. Slik er det jo ikke. I møte med naturen er mennesket i seg selv ubeskyttet og hjelpeløst. Det er gjennom etablering av en kultur og gjennom samhandling med hverandre innenfor en organisert og institusjonalisert orden vi har etablert oss selv som den mektigste arten på jorden. Dette er en orden som er frembrakt av beslutninger og menneskelige handlinger, og som vi har mulighet til å utvikle i retning av det naturnære, om vi vil. Fra vårt faglige ståsted må vi starte med organisasjon. Opphopningen av drivhusgasser i atmosfæren og innsnevringen av utfoldelsesmuligheter og plass for andre arter enn oss krever at vi nærmer oss organisasjon på en annen måte enn før, og at vi gir det en mer naturnær form enn den naturfjerne, som har dominert i antropocen.

Organisasjon. I antropocen har begrepet organisasjon gjerne blitt forstått som en samling av sosiale strukturer, både formelle og uformelle, med omgivelser, medlemmer, mål og teknologi (Leavitt, 1965; Scott, 1981). I generell forstand favner en slik konseptualisering bredden i det mangfoldet av organisasjoner som finnes, både private, offentlige og ideelle, store som små. Alle organisasjoner har, dersom vi ser bort ifra ett og annet selskap som bare finnes på nettsider og i postkasser, medlemmer. Relasjonene mellom disse medlemmene er også ordnet på ulike måter, enten det er ved formelle strukturer, regler, mål eller annet. Alle organisasjoner har også omgivelser de må forholde seg til. I generisk forstand fremstår en slik konseptualisering som tidløs, og i en forstand «sann», uavhengig av når den blir brukt, enten det er om organisasjoner av i går, i dag eller i morgen.

Fra et antropocent paradigme dukker det imidlertid opp noen problemer. Det første er at denne, og tilsvarende forståelser av organisasjonsbegrepet (f.eks. Mintzberg, 1979; Pfeffer & Salancik, 1978), så å si har eliminert natur som fysisk-materiell realitet og teoretisk-analytisk kategori. Naturen finnes ikke. Ut ifra forståelsen som legges til grunn, er det bare andre sosiale aktører som former det som i organisasjonsteorien har blitt kalt organisasjoners omgivelser. Og enda mer snevert: egentlig bare de sosiale aktørene som forstås som vesentlige for organisasjoners mulighet til å nå sine mål (Scott & Davis, 2013, s. 19–20), slik som andre organisasjoner. Studiet av organisasjon har på denne måten bare organisasjonen selv, og i høyden de delene av de sosiale omgivelsene som oppfattes som «betydningsfulle», som kontekst og utgangspunkt for spørsmålene som stilles. Naturen reduseres til de ressursene som er nødvendige i produksjon og frembringelse av en vare eller tjeneste. Naturen har, som levende økologisk materialitet (Whiteman & Cooper, 2011), slik denne kommer til uttrykk i landskapet omkring oss, i form av livgivende jord og vann, ild og is, trær og fugler, ulven, mennesket, og myriader av mikroorganismer, ingen egen status og verdi. Derfor får vi heller ikke øye på den når vi prøver å nærme oss den med utgangspunkt i fagets tradisjonelle begreper og tilnærminger. Det vi får øye på, er organisasjoner som sosiale systemer, som består av relasjoner mellom mennesker. Som kollektive aktører (f.eks. King, 2015) kan organisasjoner i neste omgang inngå i relasjoner med andre kollektive aktører, men ikke med natur, og upåvirket av den økologiske materialiteten som omgir dem.

Det andre er at denne organisasjonsforståelsen bare i svært begrenset grad gir mulighet til å beskrive og forstå organisasjoner som materialitet (f.eks. Orlikowski, 2007). Organisasjoner er stofflige. De består av tingene de lager, og av den naturen som går med i fremstillingen av disse tingene. Organisasjoner er også den grunnen de bygningsmessige strukturene opptar i landskapet, samt det de legger fra seg her, både i landskapet og atmosfæren, som avfall. I organisasjonsteorien blir denne viktige dimensjonen ved organisasjon ofte «gjemt bort», og behandlet som en underkategori av begrepet teknologi. Å forstå organisasjon som teknologi er å forstå organisasjon som en arena for ulike former for arbeid, hvor ulike ressurser, både materielle og andre, transformeres til de produktene eller tjenestene organisasjonen leverer. Teknologi viser her både til det materielle utstyret som er nødvendig for å gjennomføre en slik transformasjonsprosess, og til

Kapittel 1 Vinduer i jorden den kunnskapen og de ferdighetene som må til for å bruke dette utstyret (Hulin & Roznowski, 1985). Organisasjoners teknologi er naturligvis svært forskjellig og varierer med hensyn til både hvilke (materielle) ressurser som er nødvendig for å produsere en vare eller tjeneste, hvordan denne transformasjonsprosessen foregår, og hva som kjennetegner de produktene eller tjenestene som leveres. Det spørsmålet som har stått sentralt i organisasjonsteorien, er hvordan teknologi har vært en kjerne til strukturell kompleksitet (Scott, 1992) i og mellom organisasjoner. Den faglige oppmerksomheten har på denne måten vært rettet innover, mot implikasjoner av ulike former for teknologi for organisasjon som sosialt system. Dermed har vi heller ikke fått øye på hvordan organisasjoners ulike fysisk-materielle basis påvirker økosystemer og natur, for eksempel ved de kjemikaliene de legger fra seg i landskapet, som avfall.

Fra et antropocent utgangspunkt må vi derfor justere det konseptuelle bildet vi har av organisasjon (jf. figur 1.1). Organisasjoner er ikke bare del av en kultur formet av mennesker, men også en økologi vi har felles med andre arter enn oss. Omgivelsene er økologiske, ikke bare sosiale (Shrivastava, 1994; Whiteman & Cooper, 2000, 2011). Vi glemmer ofte dette. Det er jorden som definerer hva vi er, og som, i alle fall inntil videre, representerer grensen for menneskelig væren og hvilke relasjoner vi inngår i.

Det er det vi er, en håndfull støv, en smule vann og vegetasjon dekket av den tynnest tenkelige atmosfære som vårt eneste vern mot uendeligheten, et kosmos av stjernetåker og virvlende galakser med dybder hinsides vår forestillingsevne, et kosmos som aldri ville tillate en eneste av oss så mye som et åndedrag. (Jensen, 2023)

Det ikoniske bildet av jorden, fotografert av astronauten William Anders julaften 1968, da Apollo fløy over månen, viser oss dette, både planetens skjønnhet og samtidig også dens utsatthet og skrøpelighet – og vår ensomhet. Som Jensen (2023) påpeker, er dette et bilde vi alltid bør ha på netthinnen, uansett hva vi snakker om, også når det gjelder organisasjon. De identifiserbare og tydelige grensene er ikke de mellom organisasjon og de sosiale omgivelsene. Grensene vi fra et antropocent paradigme må være opptatt av, er de mellom det fantastiske og mangfoldige livet her på jorden og kosmoset av mørke, stjernetåker og virvlende galakser der ute. Disse