Fortellingens skoger

Siktemålet med denne boken er å diskutere hvordan vi kan forstå organisasjon i antropocen, og hvordan organisasjoner kan bidra til at vi beholder og videreutvikler grunnlaget for livsmangfoldet på jorden, slik at vi kommer både oss selv og andre arter enn oss i møte, i en naturnær fremtid. Antropocen er det foreslåtte navnet på tidsepoken vi lever i nå. Denne er karakterisert av at mennesker påvirker økosystemer og natur i for stor grad. Utgangspunktet for boken er alvorlig nok, i form av både en klimakrise og en naturkrise. Som begrepsmessig nyvinning bygger samtidig forestillingen om antropocen som tidsmessig epoke på en nyvunnet økologisk bevissthet, som gir håp.

Denne bevisstheten er, i sin form, både lokal og global. Lokalt kommer den til uttrykk ved en renessanse for former for organisasjon som utnytter og forholder seg skapende til det som er på stedet, ved en relativt varsom bruk av naturen. Kokken Astrid Regine Nässlander jobber for at maten vi spiser, skal produseres og distribueres så lokalt som mulig. De gamle mattradisjonene skal holdes ved like, og kunnskapen skal videreføres. Hun vil ta tilbake relasjonen mellom mennesker og mat. Derfor har hun åpnet matverksted i en liten bygd med 150 innbyggere. Globalt kommer denne nyvunnede bevisstheten til uttrykk ved utfordringer som er felles for steder og folk over hele verden, slik som ønsket om og viljen til å bygge noe annet enn de naturødeleggende formene for produksjon og forbruk som «det moderne» er basert på, og ved fremveksten av nye ideer om naturnær organisasjon.

Organisasjons- og ledelsesfaget kan ikke tilby en «ferdig løsning» for forholdet mellom organisasjoner og natur i en antropocen tid. Vi kan likevel bidra til å gi problemet en annen og mer naturnær form, som kan gi et vink om hvordan fremtiden kan se ut, og hvordan vi ved organisasjon kan bidra til å realisere en slik fremtid. Dette er ikke så ulikt hvordan Tengo, hovedpersonen i Haruki Murakamis roman 1Q84, forstår fortellingens oppgave:

Tvilen vokste, og Tengo besluttet å skape avstand mellom seg og matematikken. Samtidig øvde fortellingens skoger stadig sterkere tiltrekning på ham. Selvsagt var det å lese romaner en kortvarig flukt. Så snart han lukket boka, var han tvunget tilbake i den virkelige verden. Men det gikk opp for ham at han ikke sank ned i den samme fortvilelsen når han vendte tilbake fra romanens verden som etter et opphold i matematikkens rike. Hva kunne grunnen være? Det funderte han lenge på, og omsider kom han til en konklusjon. I romanens skoger ble det ikke gitt noen klare fasitsvar, selv når forholdet mellom ting ble gjort aldri så tydelig. Det var det som skilte litteraturen fra matematikken. Fortellingens oppgave var, grovt sagt, å ta et problem og gi det en annen form. Hvilken retning denne forvandlingen tok, og hvordan den artet seg, kunne innenfor litteraturens univers gi et vink om en mulig løsning. Og dette vinket var noe Tengo kunne ta med seg tilbake til virkeligheten. Det var omtrent som en papirlapp det er skrevet et uforståelig trylleformular på. Ofte mangler formularet indre konsekvens, og han hadde ingen direkte nytte av det. Men muligheten lå der, og en dag ville han kanskje være i stand til å tolke det. (Murakami, 2011, s. 238)

Det er derfor nettopp fortellingens form jeg drar veksler på, for å kaste lys over et naturnært alternativ til den naturfjerne organisasjonsteorien som har dominert i antropocen. Den teorien om organisasjon som har dominert i antropocen, har vært tom, både for materialitet, steder og landskap. For å etablere et grunnlag for å nærme oss det naturnære må vi studere levende organisasjoner, av både folk og materialitet som er på steder, nært og konkret. Derfor besøker vi i denne boken Vardø, der lokalt engasjement og ønske om å bygge, både folk og sted, forenes med ideene til folkene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo om det sirkulære, og en dyp fremtid for materialene. Resultatet ble et fellesskapsdrivhus for byen, av gamle materialer og avfall som var til overs, og en prototype for naturnær organisasjon, både i identitetsmessig og materiell forstand. Ikke perfekt og sirkulært, men prøvende og skapende. Med utgangspunkt i denne fortellingen peker jeg i retning av og diskuterer et naturnært supplement til eksisterende teorier og begreper om organisasjon og om ledelse. Tilnærmingen er organisasjonsfaglig og analytisk. Men ikke bare. Den er også solidarisk. Ønsket er å underbygge, og støtte opp under, den nyvunne økologiske bevisstheten som nå tar form, hvor vi kan finne en plass for både oss selv og andre, innenfor rammen av en felles økologi. Derfor veksler også fremstillingen mellom det analytisk «distanserte» og det aktørorienterte «nære».

Det engasjementet studenter på universiteter og høyskoler i dag har for spørsmål om hvordan vi i vår tid kan tenke nytt om forholdet mellom mennesker og natur, gir grunn til håp. Deres interesse og nysgjerrighet går heldigvis ofte langt ut over de temaer og spørsmål som tas opp i den gjengse faglitteraturen om organisasjon og ledelse. Denne boken springer ut av de mange engasjerte samtaler og diskusjoner jeg har hatt med studentene om slike spørsmål de siste ti årene. Jeg vil rette en særlig takk til studentene på masterutdanningen i endringsledelse og bachelorutdanningene i sosiologi og statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. De har deltatt med både entusiasme og kritikk. Tusen takk!

Ellers vil jeg gjerne takke følgende (i alfabetisk rekkefølge): Norith Eckbo, Torbjørn Eriksen, Jens K. Fisker, Hans Edward Hammonds, Øystein Hatteland, Tine Hegli, Terje Hillesund, Svein Harald Holmen, Lars Klemsdal, Gry Anita Kristiansen, Trond Kroken, Oluf Langhelle, Janike Kampevold Larsen, Dag Jørund Lønning, Jens Petter Madsbu, Ida Højlund Rasmussen, Eva Lisa Robertsen, Kjell Arne Røvik, Christian Steel, Maiken Stene, Liv Åsa-Maria Sunnercrantz, Bent Sofus Tranøy, Hans Eirik Voktor og Carl Cato Wadel. Alle har, på ulike måter, bidratt med inspirasjon, innspill og kritikk som har vært viktig for meg i arbeidet med denne boken. Tusen takk også til min mor, Aud Jorunn Blindheim, for å ha bidratt med informasjon og innspill knyttet til fremstillingen om paraplymakerverkstedet og lærvarebutikken til min morfar, Peder Stensaker, i kapittel 6. Jeg vil rette en særlig stor takk til forlagsredaktør Erik Juel, som fra første stund var entusiastisk til dette prosjektet, og som underveis har vært en viktig sparringpartner om organisasjon og avfall.

Stavanger, 13. mai

Bjørn-Tore Blindheim