Page 1

KRONIKK UiS etterlyser politisk vilje til å styrke de to nye universitetene og anviser hvordan dette kan gjøres finansielt. For nasjonens skyld. Side 36–37

HJERTEREDDERNE SUS og UiS har gått sammen om å forske på hjertestans. Med en liten dings på fem centimeter sørger forskerne for at flere hjerter slår. Side 6–9

UniverS UNIVERS Magasin fRA Universitetet i Stavanger Nr. 4 2008

Hvor er svaret?

DEN GODE SJEF Uten gode sjefer stopper Norge, men hvilke sjefer får sykmeldte tilbake på jobb? Det vet Kay Ove Høyland alt om. Side 26–27


Hvordan gi formidlingen status? I journalistikken er seks små ord nyttige hjelpere for å fortelle en historie. Vi spør hva som hendte, hvem som var med, når og hvor hendelsen fant sted og hvordan og hvorfor det skjedde. Så kan vi grave dypere, gjøre nye observasjoner og sette saken inn i en større sammenheng. Denne spørrende metoden, som utfordrer og pirrer intellektet, går helt tilbake til Sokrates. Forskning handler om å stille spørsmål og forsøke å finne svar. I UniverS formidler vi forskningsresultater. I dette nummeret spør vi blant annet om hva som skjer i hjernen, hvordan vi blir kreative på jobben og hvorfor Stavangerregionen er nyskapende. Forskningsformidling er viktig av flere grunner. Den bidrar til å skape legitimitet, forståelse og positiv holdning til forskning og viser hva offentlige forskningsmidler brukes til. Klarer vi i tillegg å få fram forskningens betydning for samfunnet, er det større sjanse for at de folkevalgte åpner pengesekken. Det handler i tillegg om å spre ny kunnskap til brukerne som kan omsette den i nye produkter, mer effektive arbeidsprosesser eller bedre politiske beslutninger. Formidlingsaktiviteter er også et virkemiddel for rekruttering til forskeryrket. Barneuniversitetet, som ble lansert ved Universitetet i Stavanger under årets Forskningsdager, er et

glimrende eksempel på å så forskerspirer som kan stå i full blomst en gang i framtiden. Mange forskere er ypperlige formidlere og samfunnsdebattanter. Men flere kunne vært det. Formidling er en oppgave som lett drukner i andre gjøremål. Det er kanskje ikke så rart når myndighetene kun premierer to av sektorens tre kjerneaktiviteter. Undervisning og forskningsproduksjon gir klingende mynt i kassen fra staten, mens formidling får null. Dermed sender myndighetene klare signaler om hva som har status og hva som ikke er meritterende. Statsråd Tora Aasland har nå mulighet til å gjøre noe med denne saken. Vårt råd til henne er å innføre en formidlingskomponent i det resultatbaserte finansieringssystemet, men uten et svært byråkratisk system for dokumentasjon og forvaltning. Først da får formidlingen status, og flere kompetente formidlere og samfunnsdebattanter vil komme ut.

Innhold Ledere Side 2 FORSKNING Nyheter Side 3 Hvordan bli kreativ på jobben? Side 4 Hva er prisen? Side 5 Hvordan kan en liten dings forhindre hjertestans? Side 6 Kva skjer når ein får nytt morsmål? Side 10 Hvorfor er rogalendinger så kreative? Side 12 Hva skjer i hjernen? Side 14 Bygda som merkevare? Side 16 PORTRETT Historiker Eva Jakobsson Side 20 Korleis betre lærarpraksisen? Side 23

Anne Selnes strategi- og kommunikasjonsdirektør redaktør

Hvorfor leser vi dårligere på skjerm? Side 24 Hvilke sjefer får ned sykefraværet? Side 26 Hvilket språk snakker Gud? Side 28 Kva sømmer seg i kyrkja? Side 29

Hvorfor er livslang læring viktig? Livslang læring har lenge vært et begrep i den utdanningspolitiske debatten, selv om mange nok vil hevde at det var mer i fokus på 80- og 90-tallet enn i dag. Mye taler for at begrepet nå vil få en sentral plass innenfor høyere utdanning i Europa. Den europeiske universitetsorganisasjonen (EUA) har utarbeidet et charter på ti punkter om lifelong learning (LLL) på oppdrag fra det franske formannskapet i EU-parlamentet. Høstens EUA-konferanse var i sin helhet viet dette temaet. Bakgrunnen for denne oppmerksomheten er en bevissthet om at Europa har behov for å øke andelen borgere med høyere utdanning for å kunne hevde seg i en stadig tøffere internasjonal konkurranse. Ikke minst er man opptatt av de store demografiske endringene vår verdensdel står foran med hensyn til alderssammensetning. EUA presiserer at LLL-begrepet favner vidt og tolkes forskjellig i de ulike landene i dag. Det kan for eksempel bety fortsettende utdanning for velkvalifiserte universitetskandidater, utdannings- og kulturtilbud for pensjonistgrupper og ikke minst grunnutdanning av voksne som av ulike årsaker ikke har nyttiggjort seg tilbudene i det ordinære utdanningssystemet. De siste årenes kartlegging av voksnes basisferdigheter på områder som lesing og hverdagsmatematikk bekrefter at en betydelig andel av voksenbefolkningen også i europeiske

Side 2 UniverS NR 4 2008

land har uttilstrekkelige ferdigheter sett i forhold til de kravene som dagens arbeidsog hverdagsliv stiller til slik kompetanse. I norsk sammenheng kan det være fristende å minne om innledningen i Hernes-utvalgets innstilling fra 1988: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent» (NOU 1988: 28). Dette tjue år gamle sitatet har fortsatt gyldighet og er en påminning om de utfordringer som også Universitetet i Stavanger står overfor på området livslang læring. Omorganiseringen som i vår ble gjennomført for universitetets etter- og videreutdanningsenhet, med det nye navnet UiS Pluss, er et godt utgangspunkt for en økt satsing på EVU-feltet.

Kvifor drap dei borna sine? Side 30 Hvordan treffe formtoppen? Side 32 UNDERVISNING Kva er improvisasjon? Side 34 SAMARBEID Kva gjer UiS i Tanzania? Side 35 KRONIKK Hvordan prioritere i universitetspolitikken? Side 36 FORMIDLING Solens reise Side 38 Transatlantiske landskapsbilder Side 39

Vi inviterer næringslivet og offentlige virksomheter til ta kontakt med oss for å etablere et nærmere samarbeid om denne viktige kompetanseoppbyggingen.

Aslaug Mikkelsen rektor

Redaktør: Anne Selnes Redaksjon: Karen A. Okstad, Thomas B. Olsen, Leiv Gunnar Lie, Egil Rugland og Trond Egil Toft Foto: Elisabeth Tønnessen, Erling Hægeland, Johan Aakre, Oddvar Isene og Erik Jørgensen Design: Melvær&Lien Idé-entreprenør Illustrasjon: Mariken Steen Trykk: Bryne Offset Opplag: 6 500. Kontakt: univers@uis.no


NYHETER

Innvandrargutar mobbar annleis Ny forsking tyder på at innvandrargutar som mobbar, har eit anna motiv enn det etnisk norske gutar har. – Medan etnisk norske gutar ofte mobbar fordi dei vil ha makt over mobbeofferet, er det i stor grad eit behov for å høyre til som får innvandrargutar til å mobbe, seier universitetslektor Hildegunn Fandrem ved Senter for åtferdsforsking ved UiS. Ifølgje Fandrem har mobbeforskinga til no ikkje vore så oppteken av at mobbing kan ha ulike årsaker for ulike grupper. – Tidlegare forsking viser at det som forklarer mobbing best, er at mobbaren både vil oppnå makt over mobbeofferet, og at han vil høyre til dei andre plagarane. Men når vi skil ut innvandrargutane, viser mine data at den maktmotiverte aggressiviteten ikkje heng saman med mobbing for denne gruppa, seier Fandrem.

Lyse-pris til Hausken

Tiltak mot lesevansker Mange unge og voksne i Norge har svake leseferdigheter. Dette sliter på hver enkelt person, men koster også samfunnet mye. Boka Unge voksne med lesevansker kommer med konkrete tiltak for å øke ferdighetene til de unge. Vanskene unge voksne sliter med når det gjelder lesing kunne ha vært unngått dersom det norske utdanningssystemet hadde vært i stand til å identifisere og gi tilstrekkelig hjelp til deres lesevansker. Denne boka drøfter omfanget av problemet og gjennomgår ulike måter å kartlegge slike vansker på. Boka viser til rettigheter og presenterer tiltak som kan bidra til at lese- og skrivesvake unge og voksne kan få hjelp med sine vansker. Boka er nylig gitt ut på Logometrica og retter seg først og fremst mot lærere på de øverste klassetrinnene i grunnskolen, i videregående skole og ikke minst innenfor voksenopplæringsområdet. Forfatterne bak boka er Egil Gabrielsen, førsteamanuensis og prorektor ved Universitetet i Stavanger, Ellen Heber, tidligere ansatt ved Senter for Leseforskning ved Høgskolen i Stavanger og i dag ansatt ved PPT for videregående skole i Rogaland, og Torleiv Høien, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen.

Professor Kjell Hausken ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger er tildelt Lyses Forskningspris for 2007. Prisen består av et stipend på 50 000 kroner og et diplom. Hausken har vært professor i økonomi og samfunnssikkerhet ved UiS siden 1999. Han har over mange år hatt en svært omfattende forskningsproduksjon i vitenskapelige tidsskrifter. Hauskens hovedfelter innen forskningen er samfunnssikkerhet, økonomi og risikostyring. I forskningen innarbeider han atferdsdimensjonen i risikoanalyse, et område som historisk sett har lagt hovedvekten på teknologi. – Det er en stor ære å motta prisen. Forskning gir ikke bare bedre studenter og stipendiater, men bidrar også til å øke kompetansen i næringslivet. Jeg er glad for at Lyse gjennom prisen viser at de verdsetter forskning, sier prisvinneren.

Nytt forskningssenter i Stavanger Et nytt nasjonalt forskningssenter – PreSenter – skal finne løsninger innen sykefravær, inkludering og arbeidsrettet rehabilitering. Satsingen er et samarbeid mellom Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo, Universitetet i Stavanger og International Research Institute of Stavanger (IRIS). Sekretariatet skal lokaliseres til IRIS og Universitetet i Stavanger, og seniorforsker Randi Wågø Aas ved IRIS fungerer som konstituert senterleder.

– Det er et stort behov for mer kunnskap for å finne bedre løsninger på sykefraværsproblemet i Norge. Sykefraværet er betydelig høyere i Norge enn i andre land i Europa og fører til at folk blir varig uføre. Dette er faktisk et av de mest kostbare velferdsproblemene vi har i landet, forklarer Aas. PreSenter er det første i sitt slag i Norge og vil være en viktig nasjonal aktør, samtidig som senteret vil publisere sine forskningsresultater internasjonalt. – Vi har som mål å bli et internasjonalt anerkjent forskningsmiljø på dette feltet, forteller Aas.

Side 3 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hvordan blir vi kreative på jobben? Lagarbeid blir stadig viktigere på norske arbeidsplasser, men hvordan blir man kreativ som gruppe? Ny forskning fra Universitetet i Stavanger kan ha svaret. for at de kreative personlighetstypene skulle klare å bidra. En annen overraskelse ved forskningsresultatet var at de ambisiøse personlighetstypene ikke viste seg å bety noe for gruppens suksess. – Undersøkelsen sier ingenting om hvorfor, men man kan jo tenke seg at den personlige drivkraften til disse menneskene kan ødelegge stemningen. Det vi uansett fant, var at team som hadde medlemmer med både sterke ambisjoner og en sterk motivasjon for selve arbeidet, var mer kreative, sier Mathisen.

Viktig å lytte

Førsteamanuensis Gro Ellen Mathisen har studert hvilke personlighetstyper som må settes sammen for at en gruppe skal bli mer kreativ. Studien konkluderer med at stemningen og miljøet innad i gruppen er avgjørende for at skaperkraften til teammedlemmene skal komme til uttrykk. – Du kan ha de mest kreative menneskene i verden på samme lag, men hvis det er dårlig klima internt, så får du ikke et kreativt fellesskap. At arbeidsmiljøet faktisk viser seg å ha større betydning enn enkeltmedarbeidernes egenskaper, er nytt i denne studien, sier Mathisen. Hun har tidligere tatt doktorgraden på kreative grupper i arbeidslivet. Materiale derfra er nå blitt til en ny studie, som er publisert i Journal of Creative Behavior Studien er gjennomført i samarbeid med Øyvind Martinsen fra BI og Ståle Einarsen fra UiB.

Universitetet i Stavanger er blant de første i verden som har studert dette. Forskeren tok for seg 29 grupper i et stort nordisk medieselskap. De ansatte gjennomgikk personlighetstester og evaluerte det interne arbeidsklimaet i gruppen. Den enkelte gruppes kreativitet ble deretter evaluert av deres overordnede. Dermed kunne forskerne sjekke enkelte personlighetstyper opp mot gruppenes resultater. – Vi hadde en hypotese om at nysgjerrige og fantasifulle mennesker – såkalt assosiative personligheter – ville være avgjørende for om laget ble kreativt. Det viste seg å stemme. Samtidig fant vi at klimaet innad i gruppen hadde like stor betydning for kreativitet. For alle andre personlighetstyper enn den assosiative ser vi at miljøet i gruppen faktisk er viktigere enn den enkeltes kreativitet, sier Gro Ellen Mathisen.

Først i verden?

Et godt klima på arbeidsplassen kjennetegnes først og fremst ved at de ansatte støtter hverandre. Den enkelte må dessuten føle seg trygg på at han eller hun kan kaste fram ideer uten frykt for å bli latterliggjort. Samtidig må man kunne lete etter forbedringspotensial hos andre uten at de reagerer med fiendtlighet. En annen faktor er at gruppen har et klart definert mål som alle er enige om og opplever som både fornuftig og oppnåelig. I studien viste denne typen miljø seg å være avgjørende

Det fins mye forskning om hva som gjør enkeltmennesker kreative. To grupper av personlighetstrekk stikker seg ut. Den første er fantasirikdom, åpenhet og nysgjerrighet. Den andre er ambisjoner og stå-på-vilje. Ser man på lagarbeid, er forskerne også enige om at sammensetningen av personlighetstyper er viktig. Man har likevel vært usikre på hvilke typer som bør settes sammen for å få gode resultater. Gro Ellen Mathisen ved

Side 4 UniverS NR 4 2008

Ambisjoner ikke nok

I næringslivet blir det ofte sagt at en god gruppe må inneholde et mangfold av personligheter, bakgrunn og kompetanse. Dette synet bør nyanseres, mener Mathisen. – På individnivå er det viktig å få kreative personer inn i organisasjonen, og gjerne ulike typer personligheter, men skal man lage grupper, må man også ta andre hensyn. Da er det viktig å fremme et klima der ansatte er villige til å lytte til kolleger og støtte andre når de kommer med ideer. Undersøkelsen indikerer at jo mer ulik bakgrunn de i teamet har, desto viktigere er det å tenke på gruppens klima. En kan med andre ord ikke sette sammen svært ulike personer i en gruppe og uten videre forvente at gruppen skal bli kreativ.

Nyttig for bedrifter Forskningsresultatet viser dermed at miljøet i en gruppe i mange tilfeller kan være viktigere enn egenskapene til medlemmene. Man er heller ikke avhengige av noen sjeldne genier for å få kreative arbeidsgrupper. Derfor tror førsteamanuensis Gro Ellen Mathisen at hennes rapport kan bli nyttig for næringslivet. – Dette er veldig positivt, for studien sier i realiteten at du som bedriftsleder langt på vei kan bygge på de folkene du har. Hvis du klarer å etablere et arbeidsmiljø hvor folk støtter hverandre, har du gode sjanser til å lykkes. Tekst: Leiv Gunnar Lie Foto: Elisabeth Tønnessen

VIL DU VITE MER? Gro Ellen Mathisen, Norsk hotellhøgskole – Institutt for økonomi og ledelse, UiS, tlf.: 4147 11 27, e-post: grema@statoilhydro.com


FORSKNING

i samme periode. Denne tankegangen er utbredt, forklarer han. På vei hjem skal vi kjøpe brød og melk. Vi velger butikk A fremfor butikk B, siden beliggenheten er så praktisk. Men vi blir sjokkert når vi må betale 20 kroner for et brød som den andre butikken selger for 12 kroner. – Dette kalles looking across. Vi sammenlikner butikker uten å forstå at ulike konsepter har ulike kostnader, og at ulik beliggenhet betyr ulike pris. Eksempelvis vil en klesbutikk på Kvadrat trolig ha høyere leiekostnader for lokalene enn en klesbutikk i Kvinesdal som har vært drevet i egne lokaler i tre generasjoner. Slike kostnadsforskjeller kan tas inn igjen kun én plass, nemlig prisen man forlanger for klærne.

Koster penger

Hva er riktig pris? Forbrukere forstår ikke hvorfor varer koster det de gjør. Dette bruker butikkene for alt det er verdt. Norske forbrukere vet forholdsvis lite om hva butikken på hjørnet tjener på et kneippbrød. Mange synes det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om hva som er rettferdig pris, ifølge førsteamanuensis Håvard Hansen ved Institutt for økonomi og ledelse. Han har spesialisert seg på forbrukeratferd og økonomisk psykologi, og er medforfatter av den europeiske utgaven av fagboken Consumer Behaviour. Boken, som gir en innføring i forbrukeratferd, ble lansert i Europa og Asia i vår på det amerikanske forlaget Pearson Education.

Kjøper tid Hansen ser en trend der vi blir stadig mer tidskjøpende forbrukere. – Vi kjøper oss fri fra såkalte må-ting for å kunne bruke mer tid på vil-ting. Slik slipper vi unna vindusvask og matlaging og får bedre tid til å leke med barna, gå i skogen eller på kino, sier han og forklarer at med oppvaskmaskin og mikrobølgeovn flytter vi tid fra må-ting til vil-ting.

– Mange ønsker også å bruke minst mulig tid og penger på å handle hverdagsting som for eksempel dagligvarer, og heller sløse litt på luksusprodukter. Vi sparer femtiører på dagligvarene, men hiver ut hundrelapper på utepils. Slik er vi bare som mennesker, sier førsteamanuensen.

Feilvurderer prisen Hansen forklarer at det litt forenklet er tre strategier som brukes når vi vurderer prisen på et produkt. Forskeren bruker begrepene looking back, looking across og looking within. Du har trukket en tann hos tannlegen og synes prisen på behandlingen har steget veldig siden forrige gang. – Her gjelder perspektivet looking back. Vi ser tilbake i tid på hva en vare kostet forrige gang vi kjøpte den og reagerer på at noe vi kjøpte for tre år siden er dyrere nå. Men vi glemmer da å ta høyde for en generell prisstigning og at vi selv kanskje har steget i lønn

Så ryker varmtvannsberederen. Rørleggeren forstår alvoret og er kjapt på plass. Men når du ser regningen, synes du 250 kroner er mye for et lite rør som det umulig kan koste noe særlig å lage. – Den største feilen vi gjør er det som kalles looking within, som gjelder når vi prøver å sette oss inn i kostnadsstrukturen til en bedrift. Det viser seg at vi er veldig dårlige til å vurdere hvor stor profitt butikkene tar, og hva de faktisk har av kostnader. Mange butikker har lave lagerkostnader fordi lageret rulleres ofte, og derfor kan varene selges med et lavt påslag. Med rørleggere er det annerledes. De har store lagre med forskjellige rør, pakninger, ventiler og andre deler som er tilgjengelige når vi trenger dem. Dette koster penger fordi lageret rulleres sjeldnere, forklarer Hansen.

Prisendringer Hansen mener at butikker og tilbydere av tjenester vet hvilke knapper de skal trykke på for å få napp hos forbrukeren. – Eiendomsmeglere oppgir priser i kroner og prosent om hverandre, og teleselskapene er uklare når de frister med gratis ringetid. Jeg oppfordrer folk til å bli flinkere til å be om sluttsummen. Hvis butikken ikke kan oppgi dette, så har de ikke oversikt og velter all risiko over på kunden, fastslår han.

TEKST: Thomas Bore Olsen VIL DU VITE MER? Håvard Hansen, Norsk hotellhøgskole – Institutt for økonomi og ledelse, UiS, tlf.: 5183 37 61, e-post: havard.hansen@uis.no

Side 5 UniverS NR 4 2008


Side 6 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hvordan kan denne dingsen forhindre hjertestans? N책 kan du f책 operert inn en hjertestarter i brystet slik at den kan sladre p책 hjertet. Dette skal hjelpe legene Les mer >>> 책 forutse hjertefeil.

Side 7 UniverS NR 4 2008


SPREK PASIENT: Pasienter som har opplevd hjerteinfarkt eller hjertestans, lever med en konstant risiko. Hjertet kan slutte å slå. Det har John Aasland (66) erfart. I dag har han innoperert en hjertestarter i brystet og følges tett av forskere. Som forskningskanin lever han litt tryggere. <<< Bla om

John Aasland (66) fikk hjerteinfarkt under en skitur i Sirdal. Det resulterte i en bypassoperasjon. I november 2006 fikk han hjertestans under et møte, og han våknet ikke opp før etter et og et halvt døgn i koma. Nå er han med på et forskningsprosjekt i regi av Universitetet i Stavanger (UiS) og hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus (SUS). Det synes han er betryggende. Aasland har en hjertestarter innoperert i brystregionen. Ved en eventuell hjertestans gir metalldingsen elektrosjokk til hjertet for å få det i gang igjen. Hjertestarteren, som er på størrelse med en fyrstikkeske, må han ha resten av livet. – I det daglige tenker jeg faktisk ikke over at jeg går rundt med denne dingsen. Jeg er imponert over de ressurser som SUS og UiS legger ned i dette prosjektet. Jeg har hatt timer alene med en hjertespesialist og prosjektsykepleier i testøyemed og har meget god oppfølging i hele testperioden, forteller Aasland. Hvert år får førti pasienter innoperert hjertestarter ved SUS. Pasientene som er med på undersøkelsen, blir undersøkt 1, 4, 12 og

Side 8 UniverS NR 4 2008

24 uker etter implantering av hjertestarteren. På et hvilket som helst tidspunkt kan legene undersøke hjertet til Aasland og observere utslag i hjerterytme eller hjerteslag. Ledere for prosjektet er tidligere overlege ved hjerteavdelingen på SUS Leik Woie og professor Trygve Eftestøl i faggruppen for signal- og bildebehandling ved Institutt for data og elektroteknikk ved UiS. Hensikten med samarbeidsprosjektet er å undersøke arrområdene i hjertet og sammenholde dette med sykdomsbildet hos pasientene.

Arr på hjertet Etter et hjerteinfarkt blir blodgjennomstrømningen i arrvevet eller infarktområdet i hjertemuskulaturen betydelig svekket. Hvordan disse arrene ser ut, går frem av MRI (Magnetic Resonance Imaging), et såkalt kroppsøye. Dette er et spesielt røntgenapparat som viser frem en rekke snittbilder av hjertet. Slik kan forskerne sammenligne områdene med friskt vev og skadet vev. – Det vi ønsker å undersøke, er om det er mulig å forutse hvordan hjertet vil oppføre seg

ut fra en vurdering av hvordan arrområdene i hjertet utvikler seg, og dermed forhindre at nye infarkter eller alvorlige rytmeforstyrrelser vil inntreffe, forklarer Woie. Arbeidshypotesen til Woie og Eftestøl er at arrene som disse pasientene har på hjertet, endrer seg over tid, og at disse endringene korresponderer med endringer i hjerterytmen. Ved hjelp av EKG (elektrokardiogram) kan forskerne se om det skjer endring i hjerterytme, og om de enkelte slagene forandrer seg over tid, og sammenligne dette med forandringer i arrdannelsen.

36 000 målinger Elektrokardiografen gjør målinger hvert femte tusendels sekund. Det vil si at det foregår måling av hjerterytmen 200 ganger i sekundet. Hver EKG-undersøkelse tar totalt tre minutter. Hver pasient får totalt 36 000 målinger. Woie og Eftestøl er på jakt etter de alvorlige rytmeforstyrrelsene. – Signalbehandling gjør oss i stand til å sammenligne hvert enkelt hjerteslag. Et signalbehandlingsprogram finner de enkelte


FORSKNING

slagene ved å lete etter hendelser i signalene som kjennetegnes ved plutselige økninger i amplitudeverdiene, eller signalverdiene, forklarer Eftestøl. Når forskerne har registrert slagene, ser de nærmere på formlikheten mellom de enkelte slagene. Hos noen pasienter finner de mange forskjellige grupper slag med ulik form. – En utvikling hos pasienten med økning av antall slaggrupper over tid kan være en indikasjon på at det er fare for hjerteforstyrrelser, kanskje noe som er farlig. Hjertestarteren vil da kunne fange dette opp ved denne type analyse underveis. Det er ikke bare innen behandling av hjertesykdommer at signal- og bildebehandling kan komme til anvendelse. – Signalbehandling og bildebehandling kan brukes på mange forskjellige medisinske områder. Det gjelder blant annet nevrologi, målinger av blodtrykk eller generelt til avbildninger av organer for å kartlegge funksjonsevne og unormale tilstander, sier Eftestøl.

Mistet lappen I tillegg til at legene følger med, og at hjertestarteren er parat til å slå til, må hver enkelt pasient holde på med trening i en eller annen form for å holde oppe aktivitetsnivået. Den store utfordringen i etterkant av prosjektet er at pasientene ikke skal falle tilbake til passivitet. Det er visst ingen fare med vår mann, John Aasland. I høst dro han på ferietur til USA. Med på turen var eget treningsopplegg og apparater som målte hjerterytme og puls som han kunne avlese hjemme. Aasland var allerede i god fysisk form da han fikk hjerteproblemene. Han trente regelmessig, var ikke-røyker og holdt følge med elevene på Ullandhaug ungdomsskole på turene rundt Mosvatnet og vel så det. Men han vet at det likevel ikke gir noen garanti for å unngå et nytt hjerteinfarkt. Det er foreløpig bare én ulempe med deltakelse i prosjektet: – Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg må ha feilfrie målinger i ett år før jeg får førerkortet tilbake, sier Aasland. Til gjengjeld bruker han sykkelen. Det er en utmerket erstatning.

Tekst: Egil Rugland Foto: Elisabeth Tønnessen

VIL DU VITE MER?

HYPPIG TESTING: Pasientene får målt hjerterytmen på EKG hvert femte millidels sekund i testperioden.

Hvor er det tryggest å få hjertestans? – Sannsynligheten for å overleve en hjertestans er større i Stavanger-regionen enn noe annet sted i verden, sier tidligere overlege Leik Woie ved hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus. Sjukehuset har i dag en hjerteavdeling med 15 faste hjerteleger, og den er en av de mest produktive ved SUS når det gjelder forskning. Beredskapen innen akuttmedisinen er følgelig også på topp: Sannsynligheten for å overleve en hjertestans i regionen er økt radikalt i takt med utviklingen av det akuttmedisinske miljøet. Det har lenge vært aktiviteter innen akuttmedisin i Stavanger-regionen hvor Laerdal Medical, UiS og SUS har deltatt i ulike samarbeidskonstellasjoner. Det er også bakgrunnen for at det i 2006 ble etablert et Stavanger Acute medicine Foundation for Education and Research (SAFER). Senterets visjon er å bidra til bedret akuttmedisinsk opplæring, noe som innebærer at man kan øve på vanskelige, sjeldne og potensielt farlige situasjoner under trygge omstendigheter.

Trygve Eftestøl, Institutt for data- og

Økt overlevelsesrate

elektroteknikk, UiS, tlf.: 51 83 20 35,

SUS har omkring 150 ambulanseutrykninger til pasienter med hjertestans i løpet av et år.

e-post: trygve.eftestol@uis.no

I 1972 overlevde 1–2 personer per år. I dag er tallet 30–40. I 2004 fikk SUS mulighet til å utføre blokking, og da gjenstår bare bypassoperasjoner før SUS kan ta steget opp på linje med Rikshospitalet i Oslo, Haukeland sykehus og Feiring-klinikken. – Det er dette miljøet som har bidratt til å øke overlevelsesraten for hjerteinfarkt i denne regionen, sier Leik Woie. Han er opptatt av at stipendiater ved SUS og signalbehandlingsmiljøet ved Universitetet i Stavanger kan jobbe sammen for å utvikle nye forskningsprosjekter. Professor Trygve Eftestøl ved UiS har tidligere vært ansatt ved Laerdal Medical og tok doktorgraden på signalbehandling og hjertestans. Han trekker også frem det viktige med å samarbeide. – Dette er et samarbeid som gir tilgang til nye problemstillinger, og som gir muligheter til å øke fagkompetansen vår, sier Eftestøl.

Side 9 UniverS NR 4 2008


Side 10 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Kva skjer når barn får nytt morsmål? Å bli adoptert er ein stor overgang i livet til eit barn. Utanlandsadopterte blir utsette for eit språkbrot i tillegg til andre store omveltingar. Dette kan verke inn på barna si utvikling av det nye morsmålet. Ifølgje tal frå adopsjonsforeiningane har nærare 18 000 barn frå meir enn 30 ulike land kome til Noreg gjennom adopsjon. Forsking og erfaring viser at det stort sett går svært bra med desse barna. Dei kjem til familiar som har venta kanskje både tre og fire år på å bli foreldre, og som set alle klutar til for at det lenge etterlengta barnet skal klare seg godt. – Barna tilpassar seg raskt, mange tar igjen jamaldrande i motorisk utvikling i rekordfart, og vekstkurvene stig brått. Likevel viser det seg at opp mot ein tredel av dei utanlandsadopterte barna strevar med språklege kunnskapar. Dette er forhold som dels ikkje blir oppdaga i barnehage og skole, seier Åse Kari H. Wagner ved Lesesenteret. Vi forstår at minoritetsspråklege barn kan få problem med å lære seg eit nytt språk, og vi kjenner godt til elevar med dysleksi. Men at Emma, som var eitt år gammal då ho blei adoptert frå Kina, er meir utsett enn jamaldringane sine for å få problem med norsken, er ukjent for dei fleste.

Papegøyespråk – Problemet for dei utanlandsadopterte barna som strever med språket, er at dei meistrar daglegspråklege dugleikar og har perfekt uttale. Dermed lèt vi oss lure, seier Wagner, og fortset: – Daglegspråket kjem som oftast veldig raskt. Barn som blir adopterte når dei er tre–fire år, opplever at den biologiske alderen deira er annleis enn språkalderen. For å kompensere for dette driv dei gjerne med utstrekt imitasjon. Dei blir flinke til å bruke ord og omgrep som dei ikkje forstår. Dei bruker språket som eit slags papegøyespråk og får ein språkfasade som gjerne kan blende dei vaksne og få dei til å tru at barna er komne lenger i språkutviklinga enn dei eigentleg er. Barna kan enkeltorda, men forstår ikkje nødvendigvis djupna i omgrepa. Ikkje eingong språkprøver avdekkjer dette. Prøvene viser kanskje om barnet kan peike ut gjenstandar ut ifrå gitte ord, men seier ingenting om kor godt barnet forstår desse orda, forklarar Wagner.

Brot i den språklege utviklinga Ved adopsjon kan språkutviklinga i enkelte tilfelle bli sett på vent. Det er så mykje anna som skal fordøyast, at barnet ikkje har «tid»

støtte seg til peiking, «den» og «det». Barn som til språket. Enkelte utanlandsadopterte kan ikkje meistrar dette dekontekstualiserte språket ha problem med å ta dette igjen. godt nok, vil streve med å forstå munnlege Andre ting speler òg inn på språket, ting instruksar og informasjonsprega undervisning som skjer før adopsjonen. Det kan vere forhold og vil ofte synast det er vanskeleg å følgje med som låg fødselsvekt og liten vaksenkontakt på i klasseromssamtalane. Barna kan òg ha barneheimen. Dette kan hemme språkutviklinga vanskar med å lese med forståing. Dei forstår i tidleg alder og er forhold som kjem i tillegg til gjerne omgrepa overflatisk, sjølve språkbrotet. – Ein tredel av dei men manglar ei djupare – Barna har begynt ei utanlandsadopterte forståing, fortel Wagner. språkleg utvikling som blir Minoritetsspråklege møter broten ved adopsjon. Dei barna strevar med forståing for vanskar i må byrje prosessen på ny språklege kunnskapar. språkutviklinga, og barn for å tileigne seg eit nytt med dyslektiske vanskar blir fanga opp i eit morsmål. Eit slikt språkbrot kan av og til vere system. Dei utanlandsadopterte hamnar, med hemmande for utviklinga av det nye språket, dei diffuse vanskane sine, mellom to stoler. forklarer Wagner. Problema blir gjerne bortforklarte med dårleg Språkutvikling og omgrepsinnlæring byrjar konsentrasjon. i tidleg alder. I mor sin mage er høyrsla allereie utvikla, og barnet kan høyre mora. Forsking Saknar tiltak i skolen viser at spedbarn føretrekkjer lyd- og melodi– Uventa språkproblem i skolealder kan strukturen i morsmålet framfor språk frå andre skuldast at barnet sitt språk ikkje er undersøkt språkfamiliar. Når barnet er seks månader, godt nok i førskolealder. Språklege vanskar bablar det lydane i morsmålet. kjem sjeldan som lyn frå klar himmel. BarneDess tidlegare, dess betre hagen må derfor observere dei utanlandsDet kan òg sjå ut til at barnet sin alder ved adopterte barna sitt språk på systematisk vis adopsjon, og dermed når det opplever språk– med gode kartleggingsreiskapar – og vere brotet, har noko å seie for den språklege ekstra påpasselege med å gi barna relevant utviklinga. Generelt ser vi ein tendens til at dei språkstimulering, seier Wagner. yngste strevar minst med overgangen til eit nytt Mette Sørum Kerr, som er rådgivar språk. Ein tre–fireåring, som er vand til å i Adopsjonsforum, Noregs største formidlar av uttrykkje ønska sine verbalt, vere i dialog med adopsjon frå andre land, saknar tiltak i skolen barn og vaksne og bruke språket i leik, vil og ikkje minst kunnskap blant pedagogane om naturlegvis ønskje å fortsetje med dette også utanlandsadopterte si språkutvikling. etter adopsjonen. Dette barnet vil ofte «hoppe – Det er eit sakn for mange adoptivfamiliar uti» språket før det eigentleg er språkleg klart, at pedagogar, og andre som barnet møter i noko som ifølgje Wagner kan føre til ei overskole og barnehage, har lite innsikt i spesielle flatisk språklæring. utfordringar utanlandsadopterte barn står Når eit barn med godt kvardagsspråk og overfor. Barna er ikkje minoritetsspråklege, men perfekt uttale kjem i skulen, skjer ofte det same gjennomfører eit språkskifte og får eit nytt som med minoritetsspråklege barn. Lesekoden morsmål. Pedagogane er ikkje merksame nok blir knekt utan problem, og barnet les flytande. på dette problemet, seier Kerr. Utfordringane viser seg fyrst oppover i klasseTEKST: Trond Egil Toft trinna, der dei språklege krava blir større og FOTO: Elisabeth Tønnessen barnet skal kunne bruke lesinga til kunnskapstileigning, skumlese tekst, lese med kritisk distanse, lese tekstar på forskjellig måte og få med seg informasjon som ligg implisitt i VIL DU VITE MEIR? teksten. Åse Kari H. Wagner, Lesesenteret, UiS, – Utanlandsadopterte barn får gjerne òg tlf.: 51 83 23 01, problem når språket blir lausrive frå konteksten e-post: aase-kari.h.wagner@uis.no eller her-og-no-et og barnet ikkje lenger kan

Side 11 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hvorfor er Stavanger-regionen så kreativ og nyskapende? Ledere i Stavanger-regionen har større tillit til hverandre og folk flest enn ledere i andre regioner. De er også mer fleksible og åpne og mindre likhetsorienterte enn ledere i andre deler av landet, viser ny forskning fra IRIS. – Dette er holdninger som kan understøtte oppfatningen av at Stavanger-regionen er mer nyskapende og innovativ enn andre regioner i landet, mener prosjektleder for IRIS-rapporten Martin Gjelsvik. Til grunn for rapporten om lederes holdninger og verdigrunnlag ligger en omfattende spørreundersøkelse blant ledere i Stavanger-regionen, i næringslivet, offentlig sektor og politikken. Det dreier seg om nærmere 1700 intervjuer hvorav 700 i Stavanger-regionen. Undersøkelsen er også gjennomført på Haugalandet og i de to Agder-fylkene.

Åpen for impulser – På områdene tillit, åpenhet og fleksibilitet er det tydelige holdningsendringer fra tidligere undersøkelser, men disse endringene er mindre blant ledere i bedrifter med færre enn 20 ansatte. I det sjiktet er det større grad av likhetsorientering, mer autoritetstro, mindre åpenhet og mindre tro på samarbeid. Alt i alt viser vår undersøkelse at denne regionen er mer åpen for impulser fra utlandet og lettere tar opp nye ideer, sier Gjelsvik. Rapporten som er støttet av SpareBank 1 SR-Bank og fylkeskommunene i Aust- og Vest-Agder, viser videre at ledere i Stavangerregionen har stor grad av tillit til hverandre og stoler på hverandre i større grad enn ledere i andre regioner.

Side 12 UniverS NR 4 2008

– Dette er forhold som ligger til rette for godt samspill. Regionale politikere skiller seg også ut fra andre regioner i landet ved å være mer pragmatiske enn på riksplan. Det er sjelden vi ser de store politiske skillelinjer i regionen. Samarbeidet er tydelig av det gode, men det er klart at det kan bli for tett. I så fall er det en fare for at mangfoldet kan lide. Men det grunnleggende er at samspillet har gitt resultater, forklarer Gjelsvik.

Dugnadsånd IRIS-forskerne Rune Dahl Fitjar og Hilmar Rommetvedt har samarbeidet med Martin Gjelsvik og forskere fra Agderforskning om rapporten. Nå skal Fitjar føre prosjektet videre for å undersøke nærmere hvilke holdninger hos ledere i regionen som er gunstige for nyskaping, og å kartlegge et mønster for samarbeidet som skjer i regionen. – I historisk sammenheng er entreprenørskap, tålmodighet og dugnadsånd grunnfestede holdninger i regionen. Entreprenørene ser nye muligheter og omsetter dem i håndfaste innovasjoner. Problemløsning har vært et sterkere motiv enn kortsiktig profitt, og tilliten har vært basis for dugnadsånden, sier Gjelsvik. – Det siste utslaget av dugnadsånd er en klar holdning på ledernivå om å bevare arbeidsplassene i regionen på bekostning av å øke bedriftenes overskudd, sier Dahl Fitjar.

FRA FISK TIL OLJE: Den historiske overgangen fra hermetikk til olje har tvunget frem kreativitet og nyskaping i regionen.


FORSKNING

Regionen som forskningslaboratorium Senter for innovasjonsforskning ved UiS og IRIS skal bidra til mer nyskaping i regionen. De bruker regionen som laboratorium for forskningen.

STEIN PÅ STEIN: Å bygge stein på stein er en regional favorittøvelse som har bidratt til nyskaping og entreprenørånd på sørvestlandet.

Martin Gjelsvik er leder av Senter for innovasjonsforskning, som ble opprettet høsten 2007. Senteret er et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Stavanger og IRIS og ble opprettet takket være en gave på 50 millioner kroner fra en av landets mest anerkjente gründere i nasjonal målestokk, Jon Gjedebo fra Jørpeland utenfor Stavanger.

Fra gass til energi – Det er ingen tvil om at Stavanger-regionen er ladet med positiv energi. Vi griper muligheten når den foreligger. Regionen er preget av håp og forventninger kombinert med tillit, samarbeidsevne og dugnadsånd, sier Gjelsvik. Det gikk i hvert fall tydelig frem av rapporten Scenario 2020 som IRIS og Berrefjord & Thomassen laget i 2006 og som ble lagt frem i en ny versjon i høst. Den nye rapporten har tittelen Kampen om kompetansen og skisserer fire utviklingsscenarier: Varig innovativ og gjenerobringen er de to positive, mens sannhetens øyeblikk og degraderingen de negative. – Det er stor usikkerhet om den videre regionale utviklingen. Bare i løpet av de to siste månedene har det skjedd dramatiske endringer med utgangspunkt i den globale finanskrisen. Men uansett forventet utvikling vil den regionale innovasjonskraften kunne få stor betydning. Kontinuerlig innovasjon og kompetanseutvikling er robuste strategier i møte med en usikker fremtid. Det er nettopp i slike tider at regionen er nødt til å ta strukturelle grep og koordinere sine kreative krefter. Samspillet mellom aktørene i næringsliv, offentlig sektor og politikere blir av avgjørende betydning, forklarer Gjelsvik.

Naturens luner – I et historisk perspektiv har økonomien i Stavanger-regionen svingt mer enn lands-

gjennomsnittet. Det typiske er at etter nedgangstider tar regionen seg fort inn igjen. Det kan forklares med avhengigheten av naturressursene: fisk, hermetikk og nå olje. Regionen har vært avhengig av naturens luner, og derfor har vi vært nødt til å utvikle entreprenørskap og nyskaping i nedgangstider. En region som Hedmark er avhengig av skog, som har en jevn avkastning, mens denne regionen er avhengig av oljeprisen, som svinger, sier Gjelsvik og Fitjar. Forskerne trekker frem det høye antallet patentsøknader i regionen som et annet argument for at regionen er innovativ. – På den annen side: Når vi ser på antall nyetableringer av bedrifter, ligger regionen midt på treet i forhold til Oslo. Det kan forklares med at Oslo-regionen er mer preget av tjenestesektoren, og at det kan være enklere å starte opp en bedrift i denne sektoren enn en produksjonsbedrift, sier forskerne.

Senteret skal studere betingelsene for gode innovasjonsprosesser i offentlig virksomhet og i næringslivet og bidra til at regional og offentlig virksomhet blir mer innovative. – Det gjelder å posisjonere oss bedre i forhold til andre steder og gjøre originale prosjekter her. Senterets hovedområde er å omskape og utvikle byregionen. Det vil si at vi skal bruke vår egen region som laboratorium for vår forskning. Men problemstillinger i denne regionen har også interesse for mange andre regioner i overgangen fra olje og gass til energi. Vi skal kombinere høy akademisk kvalitet med sterk relevans til det vi holder på med, sier Gjelsvik.

Tekst: Egil Rugland Foto: Bitmap, Øyvind Hagen/StatoilHydro,

Willy Haraldsen/Touristphoto VIL DU VITE MER?

Martin Gjelsvik, Senter for innovasjonsforskning, UiS/IRIS, tlf.: 51 87 50 52, e-post: martin.gjelsvik@iris.no

Side 13 UniverS NR 4 2008


Hva er det egentlig som skjer i hjernen? En UiS-filosof og en SUS-psykolog forsker på et av naturvitenskapens største mysterier: Sammenhengen mellom celleaktiviteten i hjernen og våre opplevelser, tanker og følelser. Hjerneforskningen har de siste ti–tjue årene vært i voldsom vekst. I Norge har antall grupper og miljøer som jobber med hjerneforskning, økt kraftig. Både Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo og en forskergruppe ved Kavli-instituttet ved NTNU i Trondheim er i den internasjonale forskningsfronten på sine områder innen hjerneforskning. Nå har det også dukket opp forskere i Stavanger som interesserer seg for hjernens aktiviteter. Psykolog Kolbjørn Brønnick ved Nasjonalt kompetansesenter for bevegelsesforstyrrelser ved Stavanger Universitetssjukehus og Ståle Gundersen, filosof ved Universitetet i Stavanger, forsker ikke empirisk på hjernen, men har begge likevel skåret i en hjerne. Basert på nyere hjerneforskning forsker de på hvordan hjernens fysiske prosesser er nært forbundet med bevissthet. – Hjernen er basis for alle våre opplevelser og all vår atferd, i tillegg er den interessant i seg selv som biologisk fenomen, sier psykologen. – Forholdet mellom bevissthet og hjerne-

Side 14 UniverS NR 4 2008

aktivitet er et av filosofiens store uløste gåter. Det er relatert til en rekke andre filosofiske problemer og til vitenskaper som hjerneforskning, psykologi og fysikk. Det spennende med moderne hjerneforskning er at den bygger opp under en forståelse av at bevissthet og hjerneaktivitet på en aller annen måte er det samme, forklarer filosofen.

Medisinsk nytte Tall viser at om lag 30 prosent av befolkningen i løpet av sitt liv vil rammes av forstyrrelser i hjernen, og dette tallet vil øke i de nærmeste årene ettersom mange forstyrrelser er aldersrelaterte og det blir flere eldre mennesker i befolkningen. Brønnick har nylig disputert med en avhandling der han har funnet at de som lider av demens assosiert med Parkinsons sykdom, har bedre hukommelse enn de med Alzheimers sykdom, mens oppmerksomheten er dårligere. Parkinsons sykdom skyldes at spesielle typer nerveceller blir ødelagt og mister sin funksjon eller forsvinner. Det spesielle for noen av dem som får demens ved Parkinsons sykdom, er at

bevisstheten blir forstyrret slik at de skifter mellom en våken, bevisst tilstand, og en tilstand preget av lav årvåkenhet og fravær av normal evne til å følge med på omgivelsene. – Hjerneforskning har enorm betydning innenfor medisinsk behandling. Mange sykdommer er knyttet til bevissthet og til hvordan hjernen vår fungerer, og nyere hjerneforskning bidrar til å forebygge og behandle sykdommer i nervesystemet. Demens med lewylegemer, ADHD, schizofreni, Parkinsons sykdom med demens, komatilstander og ulike hjerneskader er noen kjente eksempler på hjerneorganisk sykdom der bevisstheten og oppmerksomheten kan påvirkes. Dersom vi finner ut mer om hvordan vår opplevelsesverden skapes, og hvordan vår oppmerksomhet fungerer, så kan vi bedre metodene for å behandle pasientene, forklarer psykologen.

Kan bevissthet forklares? Når du brenner deg på ei kokeplate, sendes nerveimpulser fra kroppens sanseceller til hjernen. Hjernen sender så instrukser tilbake


FORSKNING

Hvordan kan hjernen lure deg? Ved Antons syndrom er pasienten blind, men mener bestemt at han kan se. Oppfatninger pasienten har om egne synsinntrykk, blir aktivert av noe helt annet enn det genuine synsinntrykket. Hjernen fyller synsfeltet med en rekke saker som ikke finnes. Dette skyldes skader i synshjernebarken bakerst i hjernen. Anosognosi er en tilstand der mennesker med opplagt funksjonstap etter hjerneskade, som for eksempel lammelser etter slag, hevder de er helt friske, selv om de for eksempel ikke kan gå eller bruke en av armene. Denne tilstanden er relativt vanlig (20–30 prosent etter hjerneslag). Visuell hemineglekt rammer ofte mennesker med hjerneskade i høyre side av bakre deler av hjernen. Ved denne tilstanden er man seg ikke lenger bevisst at det finnes for

eksempel et venstre synsfelt. Mennesker med denne tilstanden kan finne på å bare spise maten på høyre side av tallerkenen. Capgras syndrom innebærer at pasienten er overbevist om at et familiemedlem eller en nær venn er erstattet av en kopi. De som lider av dette syndromet, er helt overbevist om at han eller hun har rett, men kan ikke nærmere forklare årsaken. Det finnes en hypotese som går ut på at det er en kobling mellom området som står for gjenkjennelse av ansikter, og emosjonssentrene i hjernen, og at hvis denne er brutt som et resultat av en organisk hjerneskade, vil pasienten gjenkjenne sine nærmeste, men ikke føle empati overfor dem. Dermed trekker pasienten den slutningen at den andre ikke kan være hans eller hennes mor eller venn, men en kopi.

HJERNEN PÅ HJERNEN: Psykolog Kolbjørn Brønnick ved SUS og filosof Ståle Gundersen ved UiS har brukt tusenvis av timer på å finne ut hva som egentlig skjer i hjernen. Samtidig vet de at de ikke finner svaret.

til kroppens muskler, og du trekker hånden til deg. Du har samtidig en opplevelse av smerte. Smerteopplevelsen, i likhet med andre sanseopplevelser, som syn, hørsel og smak, utgjør det som filosofene kaller bevissthet. – Vi mangler teorier for å forklare hvordan objektive fysiske prosesser i hjernen oppleves som smerte. Mye kan likevel forklares nevrobiologisk. Ta for eksempel fenomenet angst. Skjelvingen kan forklares fysiologisk, det samme kan fargen på ansiktet og svetten. Men vår bevisste opplevelse av angst kan ikke forklares fysiologisk. Kjernespørsmålet er hvordan elektriske signaler kan gi opphav til denne opplevelsen, sier filosofen. Nylig kom han med fagboka Bevissthet og fysisk virkelighet der han diskuterer ulike teorier om hvordan mental aktivitet oppstår i hjernen. – Det er ingen tvil om at smerteopplevelsen er identisk med en fysisk hendelse i hjernen, og at bevissthet er knyttet til hjerneaktiviteten, men hva som egentlig skjer i hjernen når vi opplever noe, har hittil vist seg å være umulig å forklare rent vitenskapelig, forteller filosofen. Brønnick trekker fram en annen problemstilling og viser til at forskning viser at hjerneskannere kan avsløre hva du velger, sekunder før du vet det selv. – Det er da man kan lure på om bevisste

beslutninger bare er en illusjon. Er det virkelig ikke slik at vi velger ut fra en fri vilje? spør psykologen.

Grense for hva vi kan vite Gundersens svar på det såkalte hjerne– bevissthet-problemet er å ikke bare problematisere hva bevissthet er, men også å problematisere hva vi kan vite sikkert om fysiske objekter og egenskaper. Han argumenterer for at det ikke finnes noen grunner til å tro at hjerne–bevissthetproblemet kan bli løst, ettersom vi ikke kan oppnå kunnskap om fysiske tilstanders iboende natur, det vil si hva de er i seg selv. Han mener det finnes en grense for hva man kan vite, og baserer argumentasjonen sin på filosofen Bertrand Russell. Albert Einstein var inne på noe av det samme da han påpekte at «selv den mest avanserte fysikk kan ikke forklare smaken av suppe». Psykologen er ikke like entydig og tror at man i framtiden vil finne ut mer presist hvordan bevissthet er knyttet til hjerneaktiviteten. – Kanskje kan vi få en viss oversikt over samspillet mellom de enkelte nevronene og bevissthetsfelt i hjernen, og kanskje kan vi i framtiden forklare noe som går utover den nåværende nevrobiologien, kjemien og

fysikken og kunne få en klarere oppfatning av hva bevissthet er, sier psykologen og sår et håp. Filosofen mener bevissthet er et helt spesielt unntak og argumenterer for at forskerne verken kan vite hvilke organismer som kan ha bevissthet, eller finne et svar på hjerne–bevissthet-problemet. Han mener likevel ikke at man skal legge ned arbeidet. – Umulig å løse, ja, men vi kan få en bedre forståelse av forholdet mellom mentale og fysiske egenskaper gjennom psykologi og nevrobiologi. Betydningen dette har for medisinen, øker bare behovet for mer forskning på området. Og vi filosofer kommer nok aldri til å slutte å spekulere på denne gåten.

Tekst: Karen Anne Okstad FOTO: Elisabeth Tønnessen

VIL DU VITE MER? Ståle Gundersen, Det humanistiske fakultet, UiS, tlf.: 51 83 36 77, e-post: stale.gundersen@uis.no Kolbjørn Brønnick, Nasjonalt kompetansesenter for bevegelsesforstyrrelser, SUS, tlf.: 51 51 56 84, e-post: kobr@sus.no

Side 15 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Strandaspelet er blitt et livleg innslag i bygda Sokndal i Rogaland. Her kan amatørskodespelarar stå på same scene som profesjonelle artistar, og mellom anna skåle med komikar Kristian Arntsen.

STRANDASPELET: Eit livleg innslag i bygda Sokndal i Rogaland. Her kan amatørskodespelarar stå på same scene som profesjonelle artistar, og mellom anna skåle med komikar Kristian Arntsen. FOTO: Johan Aakre.

Side 16 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Korleis kan bygda bli merkevare? Les mer >>>

Side 17 UniverS NR 4 2008


FORSKNING <<< Bla om

Byar i vekst marknadsfører seg med uteliv, kultur og nyskaping. Utkantstrøk må derimot velje ein annan strategi. Løysinga for mange bygder er å dyrke fortida for å gjere seg attraktive. 1990-talet, og omdømebygging er blitt veldig viktig. Før i tida måtte ein ha arbeidsplassar for å trekkje folk. No er det om å gjere å få tak i dei kreative klassene, som gjer staden attraktiv, seier Fossåskaret.

Uutømmeleg kjelde

SLADDERKJERRINGAR: Siljanspelet arrangeres i Siljan kommune i Telemark anna kvart eller kvart tredje år. Her ser vi sladderkjerringane. FOTO: Oddvar Isene. Det meiner i alle fall førsteamanuensis Erik Fossåskaret ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger. Han har publisert ein artikkel om emnet i Heimen, det vitskapelege tidsskriftet for lokal og regional historie. – Det slår meg korleis lokalmiljøa som slit no, er meir opptekne av historia enn dei som gjer det bra og veks. Bygder som opplever stagnasjon, er veldig opptatt av soger. Bygdedagar og lokale spel veks opp. Statistikken viser òg at mens tradisjonelle og ideologiske foreiningar slit, er lokalhistoriske lag den typen foreiningar som veks mest her til lands.

Side 18 UniverS NR 4 2008

Samtidig som tilveret blir stadig meir globalt, er vi opptekne av røter. Ein by som Stavanger, derimot, er i så stor fart framover at han ikkje har mykje tid til den slags, seier Fossåskaret. Det er vel ikkje til å koma vekk ifrå at det går på sjølvbiletet laus når industribedrifta vert lagd ned og dei unge dreg frå bygda. Fleire norske kommunar må gå nær eit par hundreår attende i tida for å finne like lågt folketal som dei har i dag. Samstundes har merkevarebygging breidd stadig meir om seg i samfunnet. – Lokale stader, byar og regionar kan gjerast til merkevarer på linje med bedrifter og produkt. Dette har vore ein tendens sidan

Lokal merkevarebygging har to aspekt. Ein skal reprodusere lokal identitet og bruke han i marknadsføring mot omverda. Det gjeld å finne kjerneeigenskapar som kan koplast til staden, anten dei har med natur, geografi, økonomi, historie eller kultur å gjere. – I ei slik merkevarebygging er historiefaget særs viktig. Soga er ei uuttømmeleg kjelde til felles sjølvforståing. Stader eller regionar stasar seg opp med sogestoff for å verte meir interessante. Dette gjeld særskilt for bygder som slit. Der innser folk at planane med to prosent årleg vekst i folketalet ikkje har slått til, og neppe kjem til å gjere det i åra som kjem heller. Derfor seier dei: I staden for å streve etter å bli fleire, så lat oss heller gjere livet så godt vi kan for oss som bur her. For desse gir det mykje meir meining å fortelje kvarandre fine historier om den gongen det gjekk så bra. Og sjølv den minste stad finn ei eller anna høveleg historie om dei berre grev djupt nok, seier førsteamanuensen. I dag finst det mellom 140 og 200 aktive historiske spel i Noreg, alt etter korleis ein reknar. Den store utviklinga har gått føre seg dei siste 25 åra, ifylgje Oddvar Isene. Han leier det nasjonale nettverket for historiske spel. – Talet på spel har auka progressivt, så dei


fleste har kome til i løpet av dei siste ti åra. Mange av dei kom med dei store markeringane ved tusenårsskiftet og i jubileumsåret 2005, fortel Isene. Han ser ikkje vekk ifrå at Fossåskaret kan ha eit poeng.

Samlande – Spel er ein sterkt samlande identitets-faktor for staden der det vert sett opp. I dei høva der spelet held fram år etter år, får det jamvel ei viktig økonomisk rolle. Det er vel ikkje utenkjeleg at bygder som føler dei har kniven på strupen, blir meir kreative, seier Isene. Erik Fossåskaret synest det er interessant å studere kva for historier som blir plukka ut, og ikkje minst kva for historier som ikkje vert vurderte som eigna til å marknadsføre området. Kven si historie blir vurdert som eigna til å representere bygda? Sjølv kjem førsteamanuensen frå Hardanger, ein region som har hatt ei sterk symbolkraft heilt sidan Tidemand og Gude måla brureferda. Innslaga av tungindustri i regionen har vore problematiske for merkevara Hardanger heilt sidan bedriftene blei etablerte. – Fabrikkbygdene ligg i same fjorden, under same fjella, vende mot same fonna som fruktbygdene. Industrien har vore den klart viktigaste inntektskjelda for regionen. Likevel har desse fabrikkbygdene blitt behandla som små bitar «u-Noreg», som noko ròte i den norske frukthagen. Dei har truga det etablerte biletet av Hardanger, seier Fossåskaret.

Trendy byar Til samanlikning kan sjølvbiletet til ein by vere mykje meir knytt til image enn til noko konkret. For storbyar kan det vere viktigare å vere kul enn å ha eit tilbakeskodande helteepos å feire. I Nederland er Rotterdam blitt så trendy at bedrifter på heilt andre kantar av landet opererer med postadresse i byen. Dei vil at folk skal forbinde dei med

in-byen Rotterdam og utnytte det kreative imaget byen har. I eit slikt perspektiv er det kanskje ikkje underleg at det fins svært få sogespel i det sentrale Oslo-området. Stavanger har først i det siste laga eit spel om slaget ved Hafrsfjord og diskutert ideen om eit Vikingland. Langt frå alle meiner at ein moderne kulturby bør marknadsføre seg med fortidas barbarer. Siddisane er i det heile høgst selektive med kva delar av historia dei dreg fram. – Stavanger dyrkar hermetikkalderen med iddisar (etikettar), Bjelland, blå himmel og frisk bris. Men ingen snakkar høgt om dei uverdige tilhøva som rådde for fabrikkarbeidarane i austre bydel til like fram på 1930-tallet, seier Fossåskaret.

Ikkje bedehus Ein del av Stavangers historie som heller ikkje har slått an, er fortida som fråhalds- og bedehusby. – Slike verdiar sel ikkje lenger. Det gamle skiltet der det står «Jesus – verdens lys» kan til nød få lov til å henge, men berre så lenge det er ein kuriositet og ikkje blir oppfatta som eit berande symbol. – Er det noko falskt over måten bygd og by velgjer historiene sine på? – Eg vil ikkje bruke det ordet. Det vil alltid vere fleire stemmer i ei forteljing, og ein vil alltid vere selektiv. Kommunen har ei legitim interesse av å skape eit fordelaktig bilete av seg sjølv, seier Fossåskaret.

Tekst: Leiv Gunnar Lie

VIL DU VITE MEIR? Erik Fossåskaret, Institutt for medie-, kulturog samfunnsfag, UiS, tlf.: 51 83 16 42,

«Kvifor Cittaslow?» Sokndal har gått nye vegar for å gjere seg attraktiv. Bygda marknadsfører seg som staden der livet går sakte. Denne hausten er det fem år sidan kommunen lengst sør i Rogaland fekk status som cittaslow eller «sakte by». Ideen kjem frå Italia, og ordet er namnet på eit nettverk av stader som vil dyrke det gode livet. Meininga er å skape livskvalitet og gjestfridom tufta på lokale tradisjonar. Sokndal har blant anna innført ei årleg kjærleiksveke, gravlagt janteloven og satsa på lokale kulturarrangement. Det største av dei heiter Strandaspelet og blei til før Sokndal blei Cittaslow-kommune. Spelet gjekk for åttande gongen i år og har vorte særs populært. – Spelet har blitt noko veldig positivt for bygda, seier Nils Jacobsen, som leier Cittaslow-arbeidet i Sokndal kommune. – Både unge og eldre er blitt dregne med. Oppsetjinga krev 60–70 deltakarar som arbeider saman med profesjonelle teaterfolk. Mange har lært mykje og teke med seg erfaringa vidare. Samstundes må fleire av rollene fyllast av born, som veks ut av rollene sine etter nokre år. Dermed får stadig nye unge prøve seg. Interessa for å bli med er stor, og det er kø til rollene, seier han. Etter fleire års nedgang i folketalet er det i år ein liten auke. – Det er vanskeleg å seie om dette kan knytast til satsinga på Cittaslow eller andre ting. Men satsinga har uansett gitt bygda mykje positiv medieomtale. Det er verdt ein del i seg sjølv, seier Jacobsen.

e-post: erik.fossaaskaret@uis.no

Side 19 UniverS NR 4 2008


Hvem er denne vannforskeren?

Side 20 UniverS NR 4 2008


PORTRETT

Gullspång. Ringer det noen bjeller? Ikke det? Her kommer et hint. Et sted i Sverige på grensen mellom Värmland og Västergötland. Det er en kommune med rundt 5 500 sjeler. Postdoktor Eva Jakobsson (52) var en dem. Nå er hun en av 3 900 sjeler på Rennesøy, nærmere bestemt Bru, med vann på alle kanter.

D

enne vanntilhørigheten er sannsynligvis ikke helt tilfeldig. Gullspång er et samfunn som ligger ved en kraftfull elv. Her vokste Eva Jakobsson opp og ble fascinert av fossefallene og betydningen som vannkraften hadde for det lille lokalsamfunnet. Det er sjelden at barndomsopplevelser blir utgangspunkt for en doktorgradsavhandling, men i dette tilfellet var det slik. I 1996 disputerte Jakobsson ved Göteborgs Universitet med avhandlingen Industrialisering av älvar. Studier kring svensk vattenkraftutbyggnad 1900–1918. La oss dvele litt ved Gullspång. Nå er det ingen som kan beskylde stedet for å være preget av akademia, selv om Jakobsson hadde en far som var rektor og en mor som var lærer. – Jeg bestemte tidlig at jeg ville ut fra Gullspång. Det ville ha blitt for trangt der, sier hun. Men Gullspång og kraftstasjonen ble likevel utgangspunkt for en forskerkarriere senere i livet.

Skapte begrep Jakobssons barndoms landskap ble styrt fra kontrollrommet i vannkraftverket. Om vinteren ble vannet sluppet med stor kraft. – Da bøyde jeg meg over rekkverket på broen ovenfor kraftstasjonen og så fascinert på isflakene som ble sugd ned i de svarte virvlene. Om sommeren hendte det at kraftverket stod stille. Elven ble til en sjø, og de modigste av guttene hoppet fra broen og ned i det kalde vannet. Det var en lek i skrekkblandet fryd. Tenk om damlukene åpnet seg! Nå åpnet ikke damlukene seg, og de skjellsettende opplevelsene fra barndommen har ikke bare resultert i en doktorgrad, men ligger også til grunn for at den västgötska flickan nå står foran et høydepunkt i forskerkarrieren. Det er ikke uvanlig at det strømmer inn invitasjoner til forskningskonferanser, men postdoktor i samfunnssikkerhet Eva Jakobsson kvakk til da invitasjonen til en internasjonal forskningskonferanse i Quebec i Canada neste høst landet i postkassen. Tema for konferansen er «industrialisering av elver i komparativt perspektiv», og i invitasjonen er Eva Jakobsson nevnt som den som har innført begrepet «industrialisering av elver». Et begrep hun opprinnelig brukte i forbindelse med sin doktorgradsavhandling.

Det handler om transformasjonen av naturressurser til elektrisitet og hvordan man kontrollerer strømmende vann. Naturressursene blir en vare som blir omgjort til elektrisitet og solgt i et marked. Dette får også konsekvenser for samfunnet. Det gjelder for eksempel innen lovgivning med alt fra strandrett til hjemfallsrett. Det handler altså om politikk. Politikken er med på å skape forutsetninger for det teknologiske systemet – Hvorfor vann som forskningstema? – Det grunnleggende er at vannet er en forutsetning for å leve. Vann gir energi, og det er også en forutsetning for at vi skal høste av jorden. Vannmangel er et problem i tørre strøk. I Norden, som har overflod av vann, må vi ha samfunnsinstitusjoner som kan håndtere Internasjonalt miljø alt vannet. Vann og vannkraft kan i mange – Dette er et prosjekt som betyr at jeg i et halvt tilfeller være grunnlag for konflikter helt fra år kan arbeide i et internasjonalt forskermiljø nabonivå til internasjonalt nivå. Men det er under gode arbeidsbetingelser. Selv skal jeg, også modeller for samarbeid om utnyttelsen av i tillegg til egen forskning, ha ansvar for et vann. Å analysere hvem som eier, kontrollerer nordisk arbeidsseminar om vannets historie. og fordeler vannet er også en viktig oppgave I begge disse to tilfellene betyr det at for historikere, og jeg er overbevist om at vi Universitetet i Stavanger blir sett i det norske ikke kan forvalte vannet på en god måte i og internasjonale forskermiljøet. Det er også fremtiden hvis vi ikke forstår den historiske av betydning for yngre kvinnelige forskere ved arven som ligger bak. Universitetet i Stavanger å se at det for oss – Vann har vært lite belyst av historikere, kvinner er mulig å bli sier Jakobsson. Det kan ha med i det gode forskermed vannets flyktighet å – Det grunnleggende samfunnet, påpeker gjøre. Vannet står helt er at vannet er en Jakobsson. sentralt i spenningsfeltet forutsetning for å leve. Jakobsson har mellom teknologi, miljø tidligere arbeidet sammen og samfunn. med professor Terje Tvedt. Hun var sammen Det tok sin tid før Jakobsson slo inn på den med ham en av initiativtakerne til det akademiske forskningen. Hun var skoleflink internasjonale nettverket International Water og arvelig lærerbelastet, men samtidig en History Association i Wales i 1999. Det ble smule opprørsk. forløperen til en stor internasjonal konferanse – Mitt ungdomsopprør dreide seg om å i Bergen med 300 deltakere fra 70 land. bryte med kirken som konfirmant. I stedet ble Nå har vi kanskje alle på et eller annet jeg industriarbeider rett etter videregående og tidspunkt latt oss overvelde av de formidable søkte friheten ved å reise på egenhånd. kreftene som ligger i elver og fossefall. I Norge Europa–Stavanger er de til og med attraksjoner i turistsammen– Jeg reiste alene ut i Europa og var en av heng. Men bare ytterst sjelden resulterer denne 1970-tallets backpackere. For meg ble det en fascinasjonen i doktorgradsavhandlinger med reise i meg selv. Det ble viktig å ta vare på seg påfølgende forskerkarriere. I Eva Jakobssons selv, lære om seg selv og være helt fri. tilfelle er det helt klart doktorgradsav I 1982 ble hun utdannet lærer med handlingen ved Göteborgs Universitet som fagkretsen historie og svensk litteratur og ligger til grunn for dagens forskerstatus. språk ved Göteborgs Universitet og underviste Vann er politikk i Trollhättan og Sveg i Härjedalen før hun på – Den sentrale problemstillingen i avhand1990-tallet bestemte seg for å slå inn på lingen var å forstå oppbyggingen av et nytt forskerveien ved Göteborgs Universitet. energisystem med utgangspunkt i vannkraft. – Det var en drøm for meg å grave dypt,

– Det er klart at man blir glad når man ser seg selv på trykk i en slik sammenheng. Det betyr at begrepet industrialisering av elver er internasjonalt etablert. Det er også et begrep som genererer og stimulerer til ny forskning. Etter min mening er det hele poenget med forskningsvirksomhet, sier Jakobsson. Nå er det også en annen grunn til at hun er i løftet stemning for tiden. Hun er den aller første forskeren ved Universitetet i Stavanger som er invitert til å delta i et prosjekt ved Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Prosjektet er ledet av professor Terje Tvedt, Universitetet i Bergen, og har tittelen Understanding the role of water in history and development.

Les mer >>>

Side 21 UniverS NR 4 2008


PORTRETT <<< Bla om

skape noe og få muligheten til å skrive ny universitetet som postdoktor i samfunnshistorie. På historiestudiet hadde jeg fått lære sikkerhet. selve historiehåndverket ved å gå inn i arkivene. Det gjelder blant annet et avsluttet prosjekt Etter doktorgraden i 1997 var Eva om høyrisikogrupper i trafikken og nå et Jakobsson forsker ved Kungliga Tekniska prosjekt om barnestol og sikkerhet i bil. Högskolan i Stockholm før hun kom til – I de glade 50- og 60-årene levde barn en Rogalandsforskning som sorgløs tilværelse i oppdragsforsker i perioden baksetet. Nå er det lover – Roald var meget 2000–2002 etter et halvt om hvordan setene skal imponert over at jeg år som oppdragsforsker i utformes. Men det er visste så mye om norsk 1997. morsomt som historiker konsesjonslovgivning. I 2003 fikk hun for en gangs skyld vikariat som førsteå jobbe med en suksessamanuensis ved Høgskolen i Stavanger, og hun historie og analysere hvordan vi fikk ned tallet var instituttleder ved Institutt for kultur- og på skadde barn i biltrafikken. språkvitenskap ved Det humanistiske fakultet i Svanesjøen perioden 2004–2006. Hun ble postdoktor i Nå kan Eva Jakobsson på meget nært hold samfunns-sikkerhet i 2006. iaktta møtet mellom mennesket og teknologien. Nå skal vi muligens vokte oss for å gå nær Fra sitt stuevindu i huset på Bru kan hun ett inn i de private sfærer. Men i dette tilfellet kan øyeblikk se en oljeplattform komme inn i vi ikke dy oss. Det våte element var også synsfeltet. I neste øyeblikk kan hun observere medvirkende til at Eva Jakobsson ble gift med syv svaner komme småsnadrende inn i fjorden, Roald Berg, historieprofessor ved Universitetet som tilfellet var under fotoopptaket. Med ett i Stavanger. ble Byfjorden til Svanesjøen. Ja, til Roald Eva Jakobsson har engasjert seg i lokalsam– Det skjedde under en villmarksutflukt på funnet både når det gjelder politikk, kultur og en nordisk historiekonferanse i 1991 i Umeå. organisasjonsliv. Hun er vararepresentant i Roald og jeg avslo å være med på en raftingstyret for Rennesøy Ap. opplevelse og valgte å bli sittende å snakke – Jeg er en ulykkelig sosialdemokrat, sammen i et kaldt telt. Roald var meget men det har ingenting med engasjementet i imponert over at jeg visste så mye om norsk Rennesøy Ap å gjøre. Det henger sammen med konsesjonslovgivning. at jeg alltid har befunnet meg lenger til venstre Roald og Eva fortsatte å snakke sammen, i partiet på ideologisk grunnlag. og giftet seg i 1992. I det siste året har de bodd Til gjengjeld kan det virke som hun er en i det nybygde huset på Bru utenfor Stavanger. lykkelig forsker. – Livet med en forsker under samme tak? – Det har sine sider. Det gode er at vi har Tekst: Egil Rugland alltid en samtalepartner. Vi leser tekster for Foto: Elisabeth Tønnessen hverandre og utsetter oss for direkte kritikk. Ulempen er at det kan bli for mye fag. På den annen side: Roald er min største supporter. NAIV TID: Det var smått med – Tiden på UiS? barnestoler i biler på 1960-tallet. – Det har vært en spennende prosess frem mot universitetsstatus, og jeg mener at forskning må betones sterkt i fremtiden. I fremtiden må vi også få til en student- og forskerrekruttering fra andre steder enn Rogaland. De må komme hit fordi de ønsker å studere spesielle fagområder. I fortsettelsen må det internt bli mer snakk om forskning enn organisasjon, sier den tidligere instituttlederen.

Miljø og teknologi – Selv kunne jeg tenke meg å undervise ingeniørstudenter i sammenhengen mellom samfunn og teknologi for å forberede dem på yrkeslivet og få dem til å reflektere over sin egen yrkesrolle i samspillet mellom menneske, teknologi og samfunn. Dette samspillet er utgangspunkt for flere prosjekter som hun har gjennomført på

Side 22 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Korleis betre lærarpraksisen? Dei nye praksisskolane skulle gje meir støtte til lærarane si rettleiing av lærarstudentane. Fire år etter reforma opplever mange lærarar framleis at dei er åleine om ansvaret for studentane. I 2005 innførte Kunnskapsdepartementet ei ny ordning for praksisutdanninga til lærarstudentane. Skolane, ved rektor, inngår no kontrakt om praksisopplæring med høgskular og universitet. Meininga med den nye ordninga er at heile lærargruppa og leiinga ved skolen skal vere ansvarleg for og ta del i praksisrettleiinga av studentane. No viser ei ny undersøking ved Universitetet i Stavanger at mange praksislærarar ikkje opplever at dei har støtte i lærarkollegiet og skoleleiinga når dei skal rettleie og vurdere lærarstudentane. Meir enn 40 prosent av praksislærarane opplever at dei står åleine når dei skal vurdere studentane. 30 prosent rapporterer at dei ikkje opplever at dei har støtte frå skolen når det gjeld gjennomføringa av praksisperioden.

Ikkje innfridd – Denne undersøkinga viser at intensjonane med praksisskolen ikkje er innfridde. Rett nok har ordninga berre eksistert i fire år, men ein kunne forvente at skoleleiinga på enkelte skolar tok meir ansvar. Det er eit stykke igjen før praksisskolane fungerer etter planen, seier instituttleiar Elaine Munthe ved Institutt for allmennlærarutdanning og spesialpedagogikk

ved Universitetet i Stavanger. Ho er leiar av eit delprosjekt innan forskingsprosjektet Nyutdannede læreres mestring av yrket (NYMY-prosjektet) som har gjennomført ei spørjeundersøking blant lærarar ved praksisskolar i februar 2008. I alt 2 205 lærarar ved 111 skolar har svart på spørsmåla. – Skoleleiinga må ta større ansvar. Dei må sikre at det er fleire i lærarkollegiet som er med på førebuinga, gjennomføringa og evalueringa av praksisperioden, fortel Munthe. Til no har det vore forska lite på lærarutdanning generelt og praksisdelen spesielt. I nær framtid kjem det fleire analysar av tala frå spørjeundersøkinga. Blant anna vil Munthe og kollegaene Sissel Østrem og Brit Hanssen, som er med på NYMY-prosjektet, sjå nærare på kvaliteten på innhaldet i praksisutdanninga.

integrerende element i lærerutdanningen (PIL). Målet med dette prosjektet er nettopp å utvikle gode modellar for praksisopplæring i lærarutdanningane. – Heldigvis får vi etter kvart meir kunnskap på området. Eg er glad for at det allereie no ligg føre resultat frå NYMY-prosjektet. Det gir oss viktig kunnskap som vi kan bruke i arbeidet med stortingsmeldinga om lærarrolla og lærarutdanninga, som òg vil handle om tiltak for å gjere lærarstudentane sin praksis betre, fortel Aasland. Ho legg til at på grunnlag av den kunnskapen departementet no har om situasjonen i praksisopplæringa, vil stortingsmeldinga som kjem om kort tid, omtale ei rekkje tiltak for å rette på dokumenterte svakheiter og betre kvaliteten også i denne delen av lærarutdanningane.

Lovar tiltak På spørsmål om kva tiltak departementet gjer for å bøte på den mangelen på støtte som mange lærarar opplever, svarer forskings- og høgare utdanningsminister Tora Aasland at departementet no finansierer eit landsomfattande, praktisk retta utviklingsprosjekt i lærarutdanninga som heiter Praksis som

Tekst: Karen Anne Okstad FOTO: Erling Hægeland VIL DU VITE MEIR? Elaine Munthe, Institutt for allmennlærerutdanning og spesialpedagogikk, UiS, tlf.: 51 83 35 30, e-post: elaine.munthe@uis.no

UNNTAKET: Lærar Mary-Anne Vadla ved Tjensvoll skole samtaler med elevane sine. Lærarstudent Vibeke Settem er tilhøyrar. I motsetnad til mange andre lærarar på andre skoler opplever Vadla god støtte i kollegiet og leiinga på skolen i arbeidet med å rettleie lærarstudentane.

Side 23 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hvorfor leser vi dårligere på skjerm? Å lese på skjerm gir mer hjernestress enn om samme tekst formidles på papir. Klikking og rulling stjeler oppmerksomheten. Muligheten for at teknologien svikter, skaper usikkerhet.

– At vi blar og kan ta på sidene, kontra det at vi klikker og så skjer det noe på skjermen, har innvirkning på evnen til innlevelse og oppmerksomhet. Aktivitetene vi må gjøre på en datamaskin som ikke er knyttet til selve lesingen, forstyrrer den mentale innlevelsen, sier førsteamanuensis Anne Mangen ved Lesesenteret. Hun forsker på styrker og svakheter med nye lesemedier.

Fysisk tekst I artikkelen «Digital fiction reading: Haptics and immersion», som nylig ble publisert i Journal of Research in Reading, hevder Mangen at lesing på skjerm gir en ny form for orientering. Leseren mister helheten og deler av det fysiske aspektet. Boka har en fysisk substans som gir en annen ro. Teksten beveger seg ikke i forhold til mediet på papir. Det gjør den på skjermen. Flere eksperimenter innen kognitiv psykologi har vist hvordan skifte av omgivelser har en potensielt negativ innvirkning på hukommelsen. En gruppe mennesker leste en tekst i et rom. Da de skulle prøves i hva de husket av teksten de hadde lest, ble halvparten bedt om å gå inn i et annet rom. Resultatene viste at de som ble prøvd i samme rom som de hadde lest teksten i, hadde de beste resultatene. – Dette bør vi ha med i vurderingen av bruk av læremidler i digitale medier. De teknologiske mulighetene legger til rette for et utall dynamiske, mobile og flyktige læringsformer, men vi vet foreløpig altfor lite om hvordan en slik mobilitet og flyktighet innvirker på læringsutbyttet. Hvis teksten er omskiftelig og flyktig, kan dette ha stor innvirkning på lesingen. Læring krever tid

Side 24 UniverS NR 4 2008

barn leser mindre eller dårligere enn før. Med hvilken teknologi leser de mindre? Hvilke teksttyper leser de dårligere? Hva slags Ukritisk leseformål og leseaktiviteter er det vi snakker – Vi opplever i dag en ensidig hyllest av om? spør Anne Mangen. mulighetene i teknologien. IKT skal nå inn Selv om barn og unge ikke leser like i barnehagen uten at vi har noe særlig empirisk mange romaner i bokform, kan man allikevel forskning på hvilken innvirkning dette har hevde at de leser mer enn før. Det meste av det på barna. Feltet som helhet er preget av altfor de gjør på en datamaskin, med mobilen, med lettvint aksept og altfor unyansert syn på alle tenkelige nye teknologier, er nettopp å lese teknologi og hvordan ulike teknologier på og skrive. radikale måter griper inn i vår hverdag, – Det er ikke bare snakk om skjerm sier forskeren. eller bok. Lesebrettet og mobiltelefonen er – Vil du advare mot bruk av teknologiske eksempler på forskjellige typer skjermlesing, læremidler? og det er også forskjell på å lese en tekst i ei – Kritiske perspektiver på nye teknologier bok og å lese en utskrift av en pdf-utgave av blir ofte avblåst som utslag av moralsk panikk, boka. Det er forskjellige produkter med og man blir lett plassert i dommedagsprofetiforskjellige egenskaper, forklarer Mangen. båsen. Jeg vil ikke advare, men jeg synes Svenske forskere hevder at vi forstår mer generelt det er for lite kritisk refleksjon når vi leser på papir, enn når vi leser samme omkring digitale læremidler. Jeg ønsker et tekst på skjerm. Vi unngår navigasjonen og de mer nyansert syn på alle små momentene vi ikke teknologiers muligheter tenker over, men som – Vi opplever i dag en og begrensninger – også i underbevisstheten tar ensidig hyllest av muligbokas. Altfor ofte kraft fra lesingen. I tillegg hetene i teknologien. ødelegges viktige er tekster på skjerm ofte diskusjoner om teknologi ikke tilpasset skjermog læring av en tendens til formatet. å redusere et svært komplekst felt til et Den vesentlige forskjellen er når teksten spørsmål om å være for eller imot teknologi. blir digital. Da mister teksten en fysisk dimensjon, den fysiske håndgripeligheten som Leser mindre? boka har, og leseren mister følelsen av helhet. Utviklingen av digitale medier medfører et I en bok kan du for eksempel kjenne hvor lang behov for et mer nyansert lese- og skrivebegrep teksten er, hvor langt du er kommet, og hvor og en ny forståelse av disse aktivitetene. Når mye du har igjen. man snakker om lesing i dag, må man være Klikkebøker mye mer spesifikk når det gjelder hvilken Mangen har særlig tatt for seg hypertekstlesing man snakker om. fortellinger. Dette er fortellinger som bare kan – Dette blir tydelig når mange hevder at

og mental anstrengelse, og det legger ikke de nye mediene til rette for, mener Mangen.


LESER VI DÅRLIGERE PÅ SKJERM? Samme tekst vil oppleves forskjellig i ulike medier. Tekstens fysiske substans, form og omgivelser påvirker leseopplevelsen. leses på datamaskin, siden de utnytter det multimediale ved datamaskinen og bruker både hypertekst, video, lyd, bilde og tekst. Fortellingene er laget slik at du klikker deg rundt i dem, nesten som et litterært dataspill. Mangen er opptatt av lesingens fysiske aspekt og bruker teorier fra psykologi og fenomenologi, særlig knyttet til samspillet mellom motorikk og oppmerksomhet, for å belyse forskjellen på å lese en roman og en hypertekstfortelling. – Datamaskinens hypertekstteknologi og dens multimediale egenskaper åpner ikke i samme grad for innlevelse i et fiksjonsunivers

hvor innlevelsen består av at du skaper deg dine egne bilder. Datamaskinen understøtter ikke denne type innlevelse fordi leseren distraheres av mulighetene til å gjøre noe annet, fortsetter hun. De som vokser opp i dag, opplever skjermteknologier og skjerm som sitt primære lesemedium. Dette gjør noe med deres preferanser og lesemåter. For dem føles det naturlig. Det å lese trykt tekst i en bok er faktisk unaturlig for enkelte. Mangen tar høyde for at forskning på personer som har vokst opp med boka som sitt primære lesemedium, vil ha betydning for resultatene.

– Boka er det mediet og den formen dagens voksne er vante med. Bokteknologien er grunnlaget for vår leseopplæring og leseutvikling, og på den måten definerer boka vår forståelse av begrepet lesing. Men dette er i ferd med å endres, sier Mangen.

Tekst: Trond Egil Toft Foto: Elisabeth Tønnessen VIL DU VITE MER? Anne Mangen, Lesesenteret, UiS, tlf.: 51 83 32 45, e-post: anne.mangen@uis.no

Side 25 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hvilke sjefer gjør ansatte friske? Norske forskere har undersøkt hvilke ledertyper som er flinkest til å få sine ansatte tilbake fra sykmelding. Omsorgsevne, forståelse og kontakt er viktigst, viser studien. – Lederen er sentral når det gjelder sykefravær. Han eller hun er ofte det beste helsetiltaket man har i slike sammenhenger. En leder med gode egenskaper kan ha stor innvirkning på hvor lenge den ansatte er syk, sier seniorforsker Randi Wågø Aas ved International Research Institute of Stavanger (IRIS). Norge har det høyeste sykefraværet i Europa og myndighetene leter hele tiden etter nye tiltak for å få tallene ned. I dette arbeidet kan forskning bidra med ny og viktig kunnskap. Et forskerteam på IRIS har sett nærmere på forholdet mellom sykmeldte og deres overordnede. Deler av dette materialet er nå publisert i Journal of Occupational Rehabilitation.

Trenger omsorg Tidligere forskning har avdekket en sterk sammenheng mellom ledelse og sykefravær. Risikoen for at sykmeldingen skal bli langvarig, stiger med manglende støtte fra den overordnede. – Derfor synes vi det er interessant å se på hvilke lederegenskaper som oppleves som viktige, sier Randi Wågø Aas. Forskerne fulgte 30 langtidssykmeldte over åtte måneder. Både de ansatte og sjefene deres ble spurt om hvilke lederegenskaper de mente var viktigst i oppfølgingen av de sykmeldte. Forskerne fikk 345 beskrivelser av viktige egenskaper, som naturlig kunne grupperes i 78 spesifikke lederegenskaper. De tre som ble nevnt oftest, var evnen til å ta kontakt, omtenksomhet og forståelsesfullhet. Studien viser altså at sykmeldte mer enn noe annet trenger omsorg. – De ansatte synes det er veldig viktig at

lederen er forståelsesfull, støttende, oppmerksom, empatisk, varm og vennlig. Sykmeldte er i en sårbar situasjon. Mange snakker om at de føler seg mistenkeliggjort, og at plagene deres ikke blir tatt på alvor, sier Aas.

– Eldre er nok mer opptatt av tilrettelegging for å være trygge på at de kommer seg tilbake i jobb. Yngre ansatte er muligens mer sårbare og trenger derfor mer oppmuntring, tror forskeren.

Ulike typer

Forlenger sykmeldingen

De 78 lederegenskapene som kom fram i undersøkelsen, ble delt inn i sju kategorier som hver tilsvarer en tenkt ledertype. Den som blir nevnt oftest, har fått kallenavnet Beskytteren. Her finner vi omsorgsegenskapene. Nummer to er Problemløseren, som er den som er flink til å legge til rette. Den tredje viktigste er Kontaktskaperen, deretter følger Tillitsskaperen, Anerkjenneren, Oppmuntreren og Ansvarliggjøreren. Hver av disse typene inneholder grupper av egenskaper som framkommer i intervjuene. Ideelt sett bør sjefer med personalansvar ha i seg litt av alle sju, men hva som er viktigst, vil variere. – Den perfekte sjefen kan gi et tilbud som er tilpasset den enkeltes behov. Undersøkelsen viser at det er store forskjeller i hva den enkelte føler er god oppfølging. Det er også klart at man trenger en kombinasjon av ulike lederegenskaper. Veldig mange trenger både en klapp på skulderen og å bli ønsket tilbake til arbeidsplassen. Det ser også ut til at kontaktskapende egenskaper er nødvendige for å få til kombinasjonen av beskyttelse og problemløsing, sier Aas. Forskerne fant også aldersforskjeller i sykmeldtes behov. Yngre ansatte hadde størst behov for beskyttelse og anerkjennelse, mens de over 45 var mest opptatt av problemløsing og det å bli ansvarliggjort.

Et tredje viktig funn i studien er forskjellene mellom hva de ansatte mente var viktig, og hva lederne sa. De ansatte la mer vekt på anerkjennelse og oppmuntring enn sjefene, som var mer opptatt av ansvarliggjøring og problemløsing. – Hvis ansatte har andre behov enn det lederen er klar over, og dette ikke blir kommunisert, har man et problem. Det er lett å tenke seg at det sentrale med å være leder er å legge alle praktiske og formelle ting til rette for arbeidstakeren. For de fleste er det imidlertid viktigst å bli forstått og inkludert. For eksempel tror nok mange ledere at de beskytter ved å si til syke ansatte at de ikke trenger å jobbe. I realiteten forlenger de bare sykmeldingen, siden den ansatte ikke føler seg inkludert. Mange kan jo gjøre noe selv om de er syke, sier seniorforsker Randi Wågø Aas. IRIS kommer til å fortsette å studere intervjumaterialet. De ønsker også å utvikle et feedback-verktøy som skal bedre kommunikasjonen mellom sjefer og sykmeldte ansatte. TEKST: Leiv Gunnar Lie FOTO: Erling Hægeland VIL DU VITE MER? Randi Wågø Aas, IRIS, tlf.: 51 87 51 57, e-post: randi.aas@iris.no

FIGUR 1: STRATEGISKE BEVILGNINGER FRA KD

Her er ledertypene: På bakgrunn av intervjumaterialet har forskere ved IRIS identifisert sju ledertyper. Disse er rangert etter hvor ofte de blir nevnt av intervjuobjektene i studien. Her er typene og det som kjennetegner dem: 1. BESKYTTEREN

Verner om den ansatte, forstår situasjonen, hjelper til og er inkluderende. Viser medfølelse og er diskré, varm og vennlig.

Side 26 UniverS NR 4 2008

2. PROBLEMLØSEREN

Profesjonell, løsningsorientert og kreativ. Kan for eksempel endre på arbeidsoppgaver eller på annen måte legge til rette for at den ansatte kan jobbe likevel. Tar ansvar, er fleksibel og gir individuell behandling.

3. KONTAKTSKAPEREN

Tar kontakt med den ansatte for å informere om hva som skjer i bedriften. Er også interessert i hvordan det går med den syke, og er en lyttende og god samtalepartner.

4. TILLITSSKAPEREN

Er diskré, forutsigbar, imøtekommende, ærlig og åpen. Inngir tillit og skaper trygghet.

5. ANERKJENNEREN

Opptrer aksepterende, bekreftende og fordomsfritt overfor den sykmeldte. Viser ham eller henne respekt og tiltro.

6. OPPMUNTREREN

Har en positiv innstilling og er sjenerøs og glad. Motiverer, inspirerer og er tilgjengelig. Denne ledertypen har humoristisk sans og er rettferdig, tålmodig og oppmuntrende.

7. ANSVARLIGGJØREREN

Offensiv, fryktløs, utfordrende og direkte. Er ærlig, direkte og ikke redd for å sette grenser eller konfrontere. Gir den sykmeldte utfordringer og ansvar for egen situasjon.


NY GRAVEMASKIN: Kay Ove Høyland er tilbake etter en alvorlig sykdom. Arbeidsgiveren hans, Kurt Idland, byttet blant annet sete i gravemaskinen for at Høyland skulle kunne jobbe.

Hvordan kom Kay Ove tilbake på jobb? Som 25-åring ble Kay Ove Høyland rammet av kreft. Med hjelp og støtte fra en god sjef kom han seg raskt tilbake i gravemaskinen. Etter å ha slitt med ryggproblemer en tid, fikk bein. Høyland kunne heller ikke ha kommet rogalendingen sitt livs sjokk da legene for to år tilbake i jobben, hvis ikke sjefen hans hadde siden fant en to liter stor svulst i ham. Dermed bidratt. måtte Høyland gjennom belastningen det er å Kurt Idland i Bjørns hage og anlegg er bli behandlet for beinkreft. Fordi svulsten satt nemlig svært opptatt av lavt sykefravær. nær venstre hofte og lår, har han i perioder – Det første vi spør oss om når noen blir ikke kunnet gå. Med hjelp fra NAV og sjefen sykmeldt, er hva vi kan gjøre for å få vedkomsin, var gravemaskinmende tilbake på jobb. føreren likevel tilbake i Har du vondt i den ene – Etter to år hjemme ble jobb ved påsketider i år. hånden, så må vi se om du – Det er viktig å kan bruke den andre. jeg mektig lei den stuen. fungere i hverdagen, Noen ganger kan vi gi dem ellers blir jeg sur. Å jobbe nye arbeidsoppgaver. Vi hjelper på humøret. Etter prøver å tenke alternativt. to år hjemme ble jeg mektig lei den stuen, sier Det er jo det inkluderende arbeidsliv handler Høyland. om. Å sitte hjemme er bare negativt, sier Vi treffer 27-åringen på Jørpeland i Idland. Ryfylke, hvor han graver kabelgrøfter og Det er Kay Ove Høyland helt enig i. kjører bort fyllmasse. I utgangspunktet er dette – Sjefen har lagt til rette for at jeg skal ingen jobb for en kreftpasient med et dårlig kunne jobbe, og tatt hensyn til at det er en del

ting som er fysisk umulige for meg å gjøre. En stund kunne jeg ikke clutche på grunn av den dårlige foten, men da fikk jeg bil med automatgir. Det ble også satt inn et bedre sete i gravemaskinen, fordi jeg var stiv og støl. Og blir jeg sliten, så tar jeg bare en dag fri, sier en Høyland fornøyd. Kurt Idland på Bjørns hage og anlegg mener det har skjedd mye positivt når det gjelder samspillet mellom ansatt, ledelse og NAV. Han er mer skeptisk til legestanden. Da Kay Ove Høyland gikk tilbake på jobb, var det i strid med doktorens anbefaling. Sju måneder senere mener legen fortsatt at han bør være hjemme og hvile, ifølge 27-åringen. – Jeg har all respekt for leger, men jeg synes de er altfor slepphendte med sykmeldinger, sier Kurt Idland.

Side 27 UniverS NR 4 2008


Hvilket språk snakker Gud? Det nytter ikke å fortelle folk i Sahara om snø eller snakke om lam på Grønland. Og i Norge har ordet fader blitt et banneord. Bibeloversetting er en jobb som aldri tar slutt.

Side 28 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

«Jeg driter i hele greia.» Slik fryktet dikteren André Bjerke på begynnelsen av 1960-tallet at setningen «min sjel vemmes ved mitt liv» kunne se ut i fremtidsbibelen i år 2000. Oppmerksomheten om bibeloversettelse har aldri vært større enn i dag, og stadig flere kan lese og forstå Bibelen på sitt eget språk. Hele eller deler av Bibelen er i dag oversatt til mellom 2000 og 2500 av de mellom 6000 og 7000 språkene som finnes i verden. Rundt 90 prosent av jordas befolkning har dermed tilgang til Bibelen på sitt språk. Per i dag jobbes det med oversettelsesarbeid til om lag 1900 språk.

Utdanner oversettere I Norge jobbes det jevnlig med å fornye bibelspråket i takt med den generelle norske språkutviklingen, for at det ikke skal bli uforståelig for leserne. – Bibelen må følge utviklingen og være i balanse. Det viktigste er at folk skjønner teksten, mener rektor Knut Holter ved Misjonshøgskolen i Stavanger (MHS). Han understreker at Bibelen faktisk kan oversettes. Det finnes andre religiøse skrifter der dette prinsipielt sett ikke gjøres. Misjonshøgskolen har studenter fra hele verden, og kan nå tilby studier i faget bibeloversettelse. Skolen har utdannet bibel-

oversettere i mer enn 140 år og tilbyr hele studieløpet fra bachelor til doktorgrad i bibeloversetting. Det oversettelsestekniske er en stor utfordring, ikke minst når det gjelder å finne ord og setningsbygning som gir riktig mening. Noen ganger må det løses med en omskriving. Og her oppstår kuriositetene.

Ikke hvite som snø – Når profeten Jesaja skriver om syndsforlatelse, at folks synder skal bli hvite som snø, så gir dette mening i Norge og Israel, men ikke overalt i verden. I det pågående oversettelsesarbeidet av Det gamle testamentet til pere-språket i Kamerun har man valgt omskrivingen hvite som nyutsprungne bomullsblomster. Et annet eksempel er at oppsynsmannen i fengselet i eldre oversettelser av Første mosebok ble til fengselsinspektør på 1960-tallet. Senere ble han degradert til fangevokter. I den første grønlandske oversettelsen ble uttrykket Guds lam erstattet med Guds selunge, forteller Holter. Han legger til at det også finnes utfordringer i det norske språket. – I Norge har vi måttet låne bibeluttrykk fra andre språk, og dermed har vi fått ord som synagoge, sabbat og tabernakel. Sistnevnte har nå blitt til møtetelt i nyere oversettelser. Og ta

Fadervår, for eksempel. Tradisjonelt har vi tiltalt Gud som Fader vår. Men i dag har fader nærmest blitt et banneord, mener Holter. Tidligere hadde Det Norske Bibelselskapet, etablert i 1816, monopol på den norske Bibelen. I dag er det flere private tilbydere på markedet med ulik profil. Dagens norske bibeloversettelse kom på bokmål og nynorsk i 1978 og erstatter oversettelsen fra 1930. En ny utgave er klar om tre til fire år. I dette arbeidet sitter norske språkeksperter sammen med hebraiskkjennere for å ta vare på poesi og klang. – Jeg mener at André Bjerke tok feil i sin pessimisme. Språket på 1960- og 70-tallet skulle være svært enkelt. Det er til tider banalt, med lite følelse for poetiske virkemidler, og en del av poesien er for dårlig. Nå ser vi en reaksjon på dette. Den nye oversettelsen blir langt mer sensitiv overfor både grunntekstens og målspråkets poetiske og fortellingsmessige stilarter, sier rektoren. – Hvilket språk snakker Gud? – Han snakker ditt språk, fastslår Holter. TEKST: Thomas Bore Olsen VIL DU VITE MER? Knut Holter, Misjonshøgskolen i Stavanger, tlf.: 51 51 62 19, e-post: knut.holter@mhs.no

Kvifor var korsong eit stridstema i kyrkja? Kyrkjas menn på 1500-talet krangla storstilt om kva slags song og musikk som sømde seg i kyrkja. Korsong vart bannlyst av nokre. Fleirstemmig korsong var eit av dei store stridsemna i diskusjonen knytt til kyrkjeleg bruk av musikk, og nokre lét seg irritera meir enn andre. Biskopen i Bologna, Cirillo Franco (1500–1575) uttalte at musikarar på hans tid song «med skrik, jammer og gurgling» og stod fram meir «som katter i januar enn blomster i mai». Grunnen til at mange var skeptiske til korsong, var at teksten ikkje kom tydeleg nok

fram. Ein måtte difor justere korsongen for at folk skulle få med seg teksten. Ein kunne for eksempel dempe understemmene, slik at melodistemma vart meir tydeleg. – Mange meinte at ein berre høyrde larmen av stemmene, og at den bibelske teksten sjeldan eller aldri vart oppfatta. Det vart framheva at teksten var det primære, og at musikken ikkje måtte vere lysteleg – det vil seie meir eigna for dans enn for kor, fortel universitetslektor Jon Skarpeid ved Universitetet i Stavanger. Han har nyleg skrive artikkelen «Djevelens sekkepipe: Musikk i reformasjonens århundre», der han ser på kyrkjehistoria gjennom religionsvitskapens briller. Skarpeid trekk blant anna fram Ulrich Zwingli (1484– 1531) som var så radikalt negativt innstilt til både polyfoni og musikkinstrument i kyrkja at han til og med fekk nedlagt forbod mot kyrkjeleg bruk av orgelet i 1524. – Polyfonien forsvann ikkje, sjølv om han vart heftig debattert. Men det skjedde ein del viktige endringar for å få fram teksten betre. Matteuspasjonen av Bach og dei fleste andre

kjende oratorium viser at fleire kompositoriske strategiar vert tekne i bruk for å halde tilhøyrarane si merksemd retta mot teksten. Musikkstykket har både solosatsar, der det vert sunge berre melodistemme, og koralar, fleirstemmige korsatsar der alle stemmer syng den same teksten samstundes. I tillegg har verket satsar med klassisk polyfoni, der stemmene ikkje syng teksten på likt, fortel Skarpeid. Sjølv om dei fleste i dag ikkje tviler på om Bach høyrer heime i kyrkja, så fortset diskusjonen om kva som sømer seg. – I dag meiner somme at kyrkja har vorte ei slags lekegrind for musikalsk eksperimentering, og at det ikkje er alt som er høveleg, forklarer Skarpeid. Tekst: Karen Anne Okstad FOTO: Getty Images VIL DU VITE MEIR? Jon Skarpeid, Institutt for kultur- og språkvitenskap, UiS, tlf.: 51 83 13 07, e-post: jon.skarpeid@uis.no

Side 29 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Kva fekk forfedrane våre til å drepe barna sine?

Eit nyfødt barn tek vi varsamt hand om og gleder oss over. Slik har det ikkje alltid vore. Forfedrane våre opplevde nokre barn som så maktfulle og trugande at dei ofra dei eller lét dei døy.

BARN SOM FUGL: I nordisk folketru var utburd ei slags skogsånd som viste seg på den staden der eit barn hadde vorte drepe og bore ut til. Folk frykta desse stadene kor barnet kunne vise seg fram som for eksempel ein fugl.

Side 30 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

– Barna spring rundt med stor vitalitet. Dette er ei kraft som forfedrane våre har sett og gjort bruk av. Dersom det var uår, krig eller ein pest som kom, kunne ofring av eit barn vere det som trongst for å blidgjere gudane. Det finst eksempel på at dei grov ned barn levande nettopp for at dei skulle gi kraft og vitalitet til dei etterlevande. Dette er eksempel på korleis barn si kraft har blitt brukt på ein måte som vi i dag har vanskeleg for å fatte, fortel Grete Lillehammer ved Arkeologisk museum i Stavanger. Lillehammer har sett i gang ei ny historieskriving der barnet står i sentrum, og nyleg har ho publisert artikkelen «Transforming images: Exploring powerful children» i det vitskaplege tidsskriftet Childhood in the Past. Her viser ho at ei eintydig forståing av barn som sårbare og hjelpelause ikkje alltid har vore gjeldande. I norrøn tid her i Skandinavia fekk nokre barn ein annan status: Samfunnet såg på dei som maktfulle og sterke, og derfor kunne dei òg vere trugande. – Historieskriving har alltid handla om dei vaksne, men med merksemda retta berre mot dei vaksne får vi tak i berre halve historia, ja, mindre enn halve historia. Det er fødd fleire barn i verda enn det har levd vaksne, seier Lillehammer, som i forskinga si har flytta merksemda frå dei vaksne og sett etter spor som kunne fortelje noko om kva rolle barn hadde i førmoderne tid.

Sterke og vitale barn Arkeologen og førstekonservatoren tolkar tidlegare gravfunn på nye måtar. – Ein kan til dømes sjå på ein flintstein i ei barnegrav som ein kniv i staden for ein amulett. Det fortel noko om statusen barnet hadde i samtida, og den rolla barnet var tiltenkt i framtida. Arkeologen bruker òg skriftlege kjelder frå norrøn tid og frå mellomalderen i forskinga. Ho tek òg i bruk nordiske folkeminne, segner og eventyr når ho leitar etter spor etter dei maktfulle barna. I førmoderne samfunn fekk barn ulike arbeidsoppgåver frå toårsalderen, og frå seks–sju-årsalderen vart dei sette til vaksenarbeid. Frå barnet var ganske ungt, måtte det klare seg sjølv og innordne seg i dei vaksne si verd. Dette hang saman med overlevingsdrifta til samfunnet og slekta. Barn måtte lærast opp tidleg til å vere sterke, til å arbeide og overleve. – Barna som hadde ein høgare sosial status, skulle i norrøn tid lære seg å forstå kodane til den krigande eliten, det vil seie: ære, rettferd og hemn. Gutar mellom tre og tolv år måtte til og med gjerne drepe vaksne menn og slik imøtekomme forventningane frå dei vaksne om at dei helst skulle bli mektig menn i framtida, fortel Lillehammer.

Slik Lillehammer tolkar den norrøne fortidas idéverd, så var eit nyfødt barn noko nytt og ukjent som verka trugande på folk. Enten vart barnet inkludert i slekta, eller så vart barnet ekskludert. – Enten skulle barnet vekse opp, temjast og bli ein dyktig slave, bonde eller krigar, eller så vart barnet av forskjellige årsaker ikkje akseptert som ein del av familien. Då vart det overlate til naturen, til gudane, til kosmos. I 1987 vart det funne fem hovudskallar av fem nyfødde barn på «Tviodlo», ei utmark på Nærbø i Hå kommune der det opphavleg var to kjelder. C14-dateringar knyter dette til hendingar rundt 100–400 e.Kr. Arkeologane har tolka dette som ein stad der nyfødde barn vart ofra til gudane eller til ein stad der ein senka uønska barn. – Ein må forstå slike barnedrap ut frå dåtidas samfunn. Dei aller minste barna vart ikkje sett på som menneske, sidan det var så stor barnedødelegheit. Dessutan hadde forfedrane våre eit anna forhold til døden enn det vi har i dag. I deira mytologi gjekk dei døde inn i eit kosmologisk univers som både dei døde og levande var ein del av. Liv og død hang saman i eit syklisk kretsløp. Barna som døydde tidleg, gjekk inn i forfedretrua, som gjekk ut på at dei døde stod i kontakt med gudane og var slektas sendebod, fortel ho.

I Rogaland finn ein to stadnamn som vitnar om denne praksisen. Den eine staden er Utburen i Forsand kommune, den andre er Utburen i Gjesdal kommune. Både ofring av barn og barneutbering heng saman med det norrøne sjelsomgrepet som var slik at alle har eit alter ego i form av ein dyreskapning. Utburdane kunne for eksempel vise seg som ein sau eller ein fugl alt etter om barnet hadde vorte sett ut ved ein fjøs eller i skogen. – Mi innvending og min kritikk er at barn har falle ut av historia. Få har brydd seg om barna, om korleis dei kulturelt og sosialt har vorte lært opp i rollene sine. Når vi tek for oss barn som kategori, så dukkar det opp mange nye spørsmål. Kan dei samfunnsmessige

Utburd og barneutbering I dei norrøne lovane og i skandinaviske mellomalderlovar blir det fortalt om praktisering av barneutbering. Det kunne vere fleire årsaker til at barn vart sette ut og overlatne til naturen. Utburd var eit barn som vart drepen, boren ut av heimen og satt ut. Det kunne for eksempel vere på grunn av fattigdom og svolt; ein hadde ikkje nok mat til å mette endå ein munn. Og så kunne det vere på grunn av æresomgrepet; nokre barn var ikkje ønskte. Særleg var jentebarn utsette. Det kunne også vere andre årsaker knytt til tro og mytar. – Islandske mellomalderkjelder fortel om det å setje ut barn at ein som regel ikkje gjorde det, men av og til så kunne ein gjere det. Det var med andre ord noko som ein ikkje praktiserte i tide og utide, det måtte spesielle omstende til for at det skulle skje. I nordisk folketru var utburd ei slags skogsånd som dukka opp om natta eller om kvelden, utfor hus, på gardane og i bygdene, i skogen eller på skogsvegen. Utburden viste seg på den staden der barnet vart bore ut eller måtte bøte med livet. Utburden kunne ha form av eit nake barn eller eit dyr. – Utburdane var ein del av den kosmologiske ordenen som forfedrane våre trudde på. Det var mytar knytte til desse barna, og folk frykta dei. På denne måten hadde desse barna makt, sjølv om dei var døde.

OFRET: Grav med spedbarn i ei hengevogge av tre. Funne nedgravd i golvet i hus frå 300-tallet e.Kr. på Toftingboplassen i Tyskland. endringane påvisast gjennom å studere barn? Kan vi ut ifrå studiar av barnegraver sjå endringar i forventningar til barn? Eit anna poeng for Lillehammer er at dette er allmenne, universelle spørsmål om samfunnet si evne til å overleve. – Vi trur vi snakkar om ei fortid som er fjern og derfor uinteressant, men det har noko med oss å gjere likevel. Desse fenomena finst i dag andre stader i verda, det er altså snakk om omstende som er felles for barn i fortida og for barn i dag. Tekst: Karen Anne Okstad Foto: Elisabeth Tønnessen og AmS VIL DU VITE MER? Grethe Lillehammer, Arkeologisk museum i Stavanger, tlf.: 51 84 80 57, e-post: grete.lillehammer@ark.museum.no

Side 31 UniverS NR 4 2008


FORSKNING

Hva er formelen for toppform? Toppidrettsutøvere gjør sitt ytterste for å spisse formen maksimalt til de store mesterskapene. Det er slett ikke enkelt, og mange mislykkes. Kan vitenskapen løse gåten? – Vi ser det hver sesong: Noen er flinke, andre bommer. På toppnivå er det utrolig vanskelig å spisse formen maksimalt. Skal man øke volum eller intensitet? Og hvor lang treningspause bør man ta for å få optimal restituering før konkurranse? spør Kjell Hausken, professor ved Samfunnsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Stavanger. Kanskje sitter han med svaret selv. Sammen med John F. Moxnes ved Forsvarets forskningsinstitutt har han laget en matematisk modell for å regne ut forholdet mellom fysisk form, ytelse og muskelslitasje. Artikkelen ble i høst publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Mathematical and Computer Modelling of Dynamical Systems. Et mål med arbeidet er å hjelpe idrettsutøvere med å prikke inn toppformen.

Mye uenighet – I dag tas dette på erfaringsbasis, og det er mye uenighet i idrettsmiljøene. I sommer var det for eksempel stor debatt om syklisten Thor Hushovd hadde trent optimalt før Tour de France, sier Hausken. Den matematiske modellen inneholder en rekke variabler og parametre. For å gjøre seg nytte av den, må man måle makimalt oksygenopptak per tidsenhet, puls, omfanget av muskelavrivninger som følge av treningen, og så videre. Når man legger inn disse opplysningene i modellen, kan man regne ut hvor mange timer man bør ha treningsfri før man stiller til start i en konkurranse. Hausken og Moxnes har tatt begrepene ytelse, form og slitasje (performance, fitness og fatigue) og gjort dem om til matematiske størrelser. Utgangspunktet er velprøvde prinsipper fra treningsmiljøene, som train to failure og use it or lose it. Førstnevnte går ut på at man må bryte ned muskler for at de skal vokse seg større. Det andre dreier seg om at man må holde treningsdosene oppe for at ikke ytelsen skal avta. – Vi har forsøkt å kvantifisere disse prinsippene, slik at vi kan gå fra subjektiv synsing og magefølelse til en mer vitenskapelig

Side 32 UniverS NR 4 2008

begrunnet treningsmetode. Dette er konsepter vi egentlig vet lite om i dag, sier Hausken. Modellen er foreløpig ikke prøvd ut i praksis, men dette er et naturlig neste skritt.

Prøvekaniner Hausken og Moxnes har også laget en matematisk modell for skigåing som er publisert i samme tidsskrift. Den inneholder kvantifiserbare størrelser som skiløperens vekt, muskelmasse, kraft i frasparket og hastighet. Modellen tar også hensyn til friksjon og luftmotstand. I et eksperiment ble to unge skiløpere, en av hvert kjønn, brukt som prøvekaniner. Først ble dataene deres registrert, slik at forskerne kunne regne ut hvor fort de ville gå i en reell skiløype på tre og en halv kilometer i variert terreng. Deretter gikk de den aktuelle løypen så fort de kunne. GPS-måleren ble brukt til å kartlegge hvor de til enhver tid var i løypa. Dermed satt forskerne igjen med to grafer: En som viste modellens spådom om løpet, og en som viste hva som skjedde i praksis. Disse samsvarte i stor grad, men ikke hundre prosent. – Det vil være et visst slingringsmonn på alle parametere, som justeres individuelt for hver enkelt utøver. Modellen er likevel nyttig. Den kan for eksempel brukes til å beregne hvordan muskelmasse, fettprosent, teknikk, friksjon, luftmotstand og andre faktorer påvirker løpstid i ulike terrengtyper. Modellen kan også brukes til å forbedre utformingen av drakter. Et videre formål er å utvikle supersoldater som fungerer fysisk optimalt i krigssituasjoner.

Kobling til risiko I en tredje forskningsartikkel undersøker Moxnes og Hausken forholdet mellom muskelaktivitet og produksjon av melkesyre. Denne kunnskapen kan hjelpe idrettsutøvere til å gi så mye som mulig samtidig som melkesyren holdes i sjakk. Artikkelen publiseres i International Journal of Modern Physics C.

– Du er jo professor i risikoanalyse, samfunnssikkerhet og økonomi. Hvorfor denne interessen for idrett? – Koblingen til risiko er at det er risikabelt å trene, men enda mer risikabelt ikke å gjøre det. Det er for eksempel ikke sunt å sitte for mye foran pc-en. Jeg er opptatt av sammenhengen mellom fagområdene, sier Hausken, som utenom å forske også er aerobicinstruktør.

– Interessant Leif Inge Tjelta, førstelektor ved idrettsstudiet ved Universitetet i Stavanger, har lang erfaring med trening av idrettsutøvere. Han er landslagslagstrener i mellom- og langdistanseløp og har i flere år foretatt utholdenhetstester av blant annet fotballspillerne i Viking. Tjelta sier at toppidretten baserer seg på en blanding av forskning og erfaring. Selv om han mener erfaringskunnskapen ofte ligger foran forskningen, synes han forskningen til Hausken og Moxnes er særdeles spennende. – Det er ikke så vanskelig å estimere hvor god en utøver i for eksempel langdistanseløp er. Foretar man en såkalt melkesyreprofiltest, kan man nesten si hvor lang tid en løper vil bruke på et langdistanseløp. En slik test fanger opp utøverens maksimale oksygenopptak, teknikk og hvor nært sitt maksimale oksygenopptak utøveren er i stand til å bevege seg over lengre tid. Formtopping er derimot vanskeligere. Klarer de å lage noen matematiske formler for dette, er det veldig interessant, sier Tjelta.

Tekst: Leiv Gunnar Lie Foto: Scanpix

VIL DU VITE MER? Kjell Hausken, Institutt for medie, kultur og samfunnsfag, UiS, tlf.: 51 83 16 32, e-post: kjell.hausken@uis.no


I FORM: Ikke alle er like flinke som Ole Einar Bjørndalen til å finne formen. De kan, ifølge forskerne, putte sine data inn i denne formelen og få svaret på hvor lang treningspause de skal ta før konkurranse. Formelen gir performance p(t) som funksjon av fitness g(t), fatigue h(t) og tid t.

Side 33 UniverS NR 4 2008


UNDERVISNING

Kva er improvisasjon? Improvisere betyr å skape i notid. Det handlar om å lære å lytte, vente, ta sjansar, snakke, synge, hugse og stanse. Alt dette måtte jazzstudentane ved Institutt for musikk og dans prøve på då dei spela med superstjerna Richard Bona i Folken. Improvisasjon er kanskje meir enn noko anna det som kjenneteiknar jazzen. Jazzmusikar og førsteamanuensis ved Institutt for musikk og dans, Tor Yttredal, meiner element av improvisasjon finst i alle musikkstilar, men at det er fyrst og fremst i jazzen at den er musikalsk berande. Yttredal meiner at improvisasjon er ein ferdigheit ein kan trene seg opp i. Han hjelper studentane sine å øve seg gode på improvisasjon. Nyleg improviserte musikkstudentane i Bjergsted Jazzensemble saman med superstjerna Richard Bona i Folken. Musikalsk leiar for konserten var Yttredal, og han hadde førebudd studentane å improvisere i eigne soloparti.

Lytte, vente, stoppe – Jazzimprovisasjon er eit musikalsk språk ein kan lære seg. Stilistiske særtrekk, klisjear og fonetikk er kunnskapar ein må tilegna seg gjennom lytting og imitering. Slik meistrar ein

Side 34 UniverS NR 4 2008

etterkvart både harmoniske, rytmiske og melodiske sider av ulike stilar innan improvisasjonsmusikken. Målet er på sikt å kunne frigjere seg frå påverknader og skape sitt eige musikalske språk, forklarer Yttredal. Han veit kva han snakkar om. Han har sjølv spela i Cucumber Slumber, Trondheim jazzorkester, Fair Play og mange andre jazzprosjekt på klubbar og festivalar. – Improvisasjon er å lære seg å lytte. Ein må kunne høyre på dei andre musikarane og få med seg kva som skjer rundt ein. Det er slik barn lærer seg å snakke. Barn lyttar, så imiterer dei, så etter kvart snakkar dei sjølve og improviserer fram setningar. Ein må kunne ein god del musikalske grunnelement før ein kan være kreativ og improvisere på eit høgt nivå, forklarer Yttredal. Han meiner at improvisasjon er ein kommunikasjonsmetode, som handlar om å kunne lytte, snakke, ta sjansar, lære å hugse og lære å vente, å ikkje gå inn for tidleg før

ein har ein idé om kva ein skal bidra med. – Lære å stoppe er også viktig. Når ein har sagt sitt, er det ikkje vits i å seie det same igjen. Det er noko ein må vere var. – Men repetisjon er vel ein sentral del av improvisasjonen? – Ja, det er viktig å hugse kva ein har spela. Det å lage ein improvisasjon er å lage ein dramaturgi, ein heilskap. Ein kan ta opp igjen variasjonar av noko ein har spela før, ein reminisens, søkje nye måtar å seie det same på, fortel Yttredal som meiner at improvisasjon er ein metode som kan overførast til andre ting enn musikk. – Vi improviserer alle ubevisst i det daglege. Vi har mykje kunnskapar kva angår språk, fag og motoriske evner og brukar dei til å tilpasse oss daglege situasjonar.

TEKST: Karen Anne Okstad Foto: Erik Jørgensen


SAMARBEID

Tanzanian Sky 30. november i Sandnes kulturhus opptrer jazzlærarane ved Institutt for musikk og dans saman med musikarar frå Institutt for kunst og kultur Bagamoyo i Tanzania i eit stykke komponert av Wayne Brasel. Andreas Bjørneboe har koreografert dans til musikken. Dansarar: Andreas Bjørneboe (koreograf), Katja Bjørneboe, Msamiru Kaabuka, Davidy Mponda og Beatrice Taisamo

Kva gjer UiS i Tanzania?

Musikarar: Wayne Brasel (gitar, komponist), Stein Inge Brækhus (trommer), Svein Folkvord (bass), Maulid Mohammed (ngoma, marimba), John Mponda (ngoma), Anania Ngoriga (tommelpiano), Tor Yttredal (saksofon) Les meir på www.nota-project.org

FOTO: Dag Jostein Nordaker

Det begynte som rein bistand. Men raskt vart det eit unikt samarbeidsprosjekt. I dag er Institutt for musikk og dans ikkje framand for afrikanske rytmar. I 1998 skulle Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger i samarbeid med Stavanger kulturskole hjelpe eit college i Tanzania med å vidareutvikle si musikkutdanning. Universitetslektor Dag Jostein Nordaker var med frå starten og er i dag styreleiar i prosjektet som etter kvart fekk namnet NOTA-prosjektet. – Vi innsåg tidleg at det var ting å lære frå begge sider, og vårt hjelpeprosjekt utvikla seg raskt til å bli eit reelt samarbeidsprosjekt, fortel Nordaker som har vore omlag 30 gong i Tanzania.

Kunstnarisk utveksling TaSUBa (Institutt for kunst og kultur i Bagamoyo) i Tanzania driv ei treårig utdanning innan musikk, dans, drama og biletkunst og er ein leiande utøvande kunstutdanningsinstitusjon i Aust-Afrika. I løpet av dei ti åra samarbeidsprosjektet har vara, har ca 60 studentar og 50 lærarar frå Stavanger vitja Bagamoyo, Tanzania, både gjennom studieturar med undervisning i dans og spel, og gjennom kunstfaglege samarbeidsprosjekt som har ført til førestillingar både i Tanzania og Noreg.

Dei norske studentane kan ta eit enkeltemne eller eit heilt semester i Tanzania og studentar frå Tanzania kan ta ein bachelori Noreg. Samarbeidet omfattar òg ei rekkje kultur-utvekslingsprosjekt mellom dei utøvande lærarkreftene ved IMD og kollegaene i Tanzania. Denne hausten har fire jazzlærarar ved IMD vore i Tanzania for å spele med musikarar frå Tanzania.

Meir kjensler Stein Inge Brækhus og Tor Yttredal er to av jazzlærarane frå IMD som reiste til Bagamoyo i oktober. – Det var veldig inspirerande, særleg fordi dei tanzanianske musikarane bruker kjensler og emosjonane sine meir i utøvinga enn vi har tradisjon for i europeisk kunstmusikk. Det analytiske har ein større plass i musikktilnærminga i vår tradisjon, fortel Brækhus og Yttredal. Trommeslagaren og saksofonisten seier at når dei møter gode musikarar, enten dei er frå Finland , India eller Tanzania, så er det utviklande. Musikk er eit språk ein forstår verda over, og jazzmusikarar er folkemusikarar i sjela.

– Er dette utviklande for dykk som musikklærarar? – Ja, heilt klart. Eg får eit større perspektiv på kva eg held på med. Rytmane i Afrika er så å seie kjelda til all musikk, så ein blir grepen av eit slikt musikalsk møte ja. Det er mykje kvalitet i musikken deira som er essensielt med tanke på å utvikle seg vidare, forklarer Brækhus. Etter at musikarane møttest i Tanzania og presenterte stoff for kvarandre tidlegare i haust, har jazzlærar Wayne Brasel sydd saman jamminga og laga ein komposisjon, Tanzanian Sky. I tillegg har ein av dei norske danselærarane, Andreas Bjørneboe, laga ein koreografi til delar av komposisjonen. Dette kunstnariske arbeidet skal registrerast som FoU-prosjekt og dokumenterast med ein CD og ein DVD.

TEKST: Karen Anne Okstad

Side 35 UniverS NR 4 2008


KRONIKK Per Ramvi er universitetsdirektør ved Universitetet i Stavanger. tlf.: 51 8 3 30 01, e-post: per.ramvi@uis.no

Hvordan prioritere i universitetspolitikken?

Budskap til de folkevalgte Det trengs politisk vilje mer enn endring i finansieringsmodeller for å styrke de to nye universitetene i Stavanger og Agder. Det går en artig historie om Kjell Bondevik, den tidligere kirke- og undervisningsministeren og onkelen til den noe yngre Kjell Magne. Da Universitetet i Tromsø skulle få sitt første budsjett tidlig på 70-tallet, spurte han byråkratiet sitt om framlegget var det som trengtes for å bygge et nytt universitet. Ja, det forsikret departementsledelsen at det var. «Da doblar me det, da,» skal høvding Bondevik ha svart. Om byråkratiet eller andre blei «såra og vonbrotne» over dette, sier historien intet om. Men Bondevik visste tydeligvis hva som trengtes for å bygge et nytt universitet. Han tok en strategisk, politisk beslutning. Helt uten noen modellberegning. I dag styres universitets- og høgskolesektoren (U&H) av matematiske modeller. En skal kunne beregne objektivt hva hver institusjon skal ha. Tilsvarende lages modeller på institusjonsnivå som fordeler dette matematisk videre. Uangripelig. Alle får eksakt det de skal ha: fra Stortingets budsjettvedtak, via statsråd og departement til institusjon, fakultet og institutt. I U&H-sektoren foreligger det knapt vurderinger, enn si strategiske overlegninger, fra departement eller fra universitetsledelse. Det fins bare beregninger. Diskusjonene om pengebruk og innsatsområder går da gjerne ikke på innhold, men på beregningsmodeller. I frykt for hva departementsbyråkrati eller universitetsledelse kan finne på hvis de får vurdere noe, holder de fleste fast på modellberegningene. Da vet vi i alle fall sånn noenlunde.

Side 36 UniverS NR 4 2008

Er dagens matematiske modellberegninger i departementet objektive og uten strategiske, eventuelt vikarierende, overlegninger? Og er de egnet til å bygge et nytt universitet? Universitetene mottar i sine budsjett en basisdel, en undervisningsdel (resultatavhengig) og en forskningsdel (delvis resultatavhengig og delvis «strategisk»). Den strategiske delen skal dekke kostnader til nye stipendiater, laboratorieutstyr, nybygg og eventuelt store satsinger ut over det som kan forventes at institusjonene kan gjennomføre innenfor vanlig rammetildeling. Hvordan er utviklingen her seneste år? Er det gjort noen politisk-strategiske valg og tildelinger? Figur 1 nedenfor tyder de facto på det.

Så trengs det egentlig endringer i finansieringsmodellen for å sikre de to nye universitetene, UiS og UiA, en nødvendig satsing – en satsing som vel må forventes at en regjering ønsker når den går til det skritt å etablere nye universiteter? Dersom utviklingen er ønsket og villet, hvorfor tildeles da bare ikke de nye universitetene en strategisk bevilgning innenfor dagens finansieringsmodell? De fleste partier vedgår at når en høgskole går over til å bli universitet, stilles det nye krav og forventninger til institusjonen. Hvorfor settes da ikke de nye universitetene i stand til å møte disse kravene og forventningene? Er det ikke ønsket? Eller bare ikke villet? Ryssdalsutvalget sa i sin innstilling NOU

FIGUR 1: STRATEGISKE BEVILGNINGER FRA KD 700 000 644 477

UiO

420 549

NTNU

377 075

UiB

205 800

UiT

600 000 500 000 400 000 300 000 70 967

UMB

40 199

UiS

26 890

UiA

200 000 100 000 0 2005

Alle tall i 1000 kroner

2006

2007

2008

2009

Kilde: St. prp. Nr 1


KRONIKK

FIGUR 2: HYPOTETISK FORDELING AV STRATEGISK KD-BEVILGNINGER 700 000 644 477

UiO

420 549

NTNU

377 075

UiB

205 800

UiT

600 000 500 000 400 000 300 000 70 967

UMB

90 199

UiS

76890

UiA

200 000 100 000 0 2005

Alle tall i 1000 kroner

2006

2007

2008

2009

Kilde: St. prp. Nr 1, pluss 50 mill til UiS og 50 mill til UiA

FIGUR 3: UTVIKLINGEN I ANTALL NYE STIPENDIATER TIL UNIVERSITETENE 400

Sum nye (fra 2003)

358

UiO

300

256

NTNU

250

203

UiB

200

104

UiT

350

150 100

51

UMB

42

UiS

28

UiA

50 0 2005

2006

2003: 25 at akkrediterte universiteter har bevist kvalitet og har legitimert et større behov for finansiering til sine særskilte forskningsfelt. Derfor bør disse få økt finansiering. Ved akkrediteringstidspunktet i 2004 dokumenterte UiS et behov for økning på 40 millioner kroner, som for 2008 er justert til 50 millioner. Figur 2 viser – hvis du ser nøye etter – hvordan dette ville slått ut for de to nye universitetene og universitetssektoren. For UiA og UiS hadde justeringen vært uendelig viktig. En ting er at alle kvalitetskriterier må være på plass for at institusjonen skal bli et universitet. Det tar NOKUT seg av. Men den politisk visjonære beslutningen, den som sier at dette ønsker regjeringen å iverksette fordi landet trenger nettopp dette nye universitetet, den tar regjeringen seg av ved beslutning i statsråd. Men i dag har en slik regjeringsbeslutning ingen, absolutt ingen, konsekvens. Når dette påpekes, har byråkratiet en lei tendens til å si at «ja, men det var jo dere selv som ville dette». Det er altså ingen politisk handling å

2008

2009

Kilde: St. prp. Nr 1

etablere et universitet i Norge i dag. Det er bare noe regjeringen mer eller mindre motvillig tvinges til, og som regjeringen absolutt ikke har noe ansvar for å følge opp – annet enn å bruke de matematiske modeller for årlig å beregne hva som tilkommer institusjonen, og som likevel inneholder omfattende strategiske tildelinger – til noen. Og hva skjer? Utnyttes potensialet til de to unge, nye universitetene? Blir deres entusiasme og pågangsmot, som ikke er alle gamle universiteter forunt, tatt i bruk, for eksempel ved å utnytte veilederkapasiteten til raskt å få fram flere sårt tiltrengte doktorgradskandidater? Nei da, stipendiatene stables inn i de gamle universitetene, som klager på kapasitetsproblemer (se figur 3). En stor del av departementets forskningsbevilgning kanaliseres gjennom Norges forskningsråd (NFR). Hvordan skjer de strategiske tildelingene her? Utnyttes kapasiteten til de nye universitetene, slik at vi får fortgang i gjennomføringen av de store og

viktige forskningspolitiske satsingene? Eller akkumuleres forskningsrådspenger i de gamle universitetene? I den frie konkurransens navn tildeles de gamle universitetene så mange NFR-finansierte forskningssentre og andre store programmer som krever femti prosent egenfinansiering, at de selv beklager seg over kostnadene ved dette. UiS har kapasitet og kan skaffe delfinansiering, men får ikke tildelt slike sentre. Vi er for unge og har for få cv-kilo med allerede utført og dokumentert forskning. Så NFR-ledelsen viser til markedets tyngdelov og spiralen fortsetter: Tildelingen styres av matematiske modeller i Kunnskapsdepartementet og anbudsinnbydelser i NFR. Hvem har egentlig forskningsstrategisk ansvar for de nye universitetene? Alle tall og trender er glassklare. De tre gamle universitetene har mye og vil få mer. De nye universitetene får greie seg som best de kan. Konsekvensen av å gjøre et universitetsstrategisk vedtak er for vanskelig politisk. Andre høgskoler vil kunne ønske det samme, og hva gjør vi da? Men alle vet, muligens bortsett fra Steinar Stjernø, at kun Bodø, om noen, kvalifiserer til å kunne bli universitet i overskuelig framtid. Dessuten må det være fullt legitimt for en regjering å si at foruten NOKUT-akkreditering vil den forbeholde seg å vurdere høgskolens utdannings- og forskningsprofil, dens innretning og ambisjoner, før den politisk vil godkjenne høgskolen som nytt universitet – med de konsekvenser det vil få, og de ressurser regjeringen da er beredt på å sette inn. Da må videre universitetsutvikling ikke bare ta hensyn til kvalitetsutviklingen, men også til institusjonens profil, rasjonale og relevans. Det kan være nyttig for oss alle. Universitetet i Oslo har gjentatte ganger slått til lyd for at nå bør det satses mest – og mye mer – på de tre gamle universitetene. Mastodonten, som alene tilføres 4 000 millioner kroner over statsbudsjettet årlig, ber om relativt mer for å bli eliteuniversitet. Er det smulene til de to nye universitetene som eventuelt hindrer UiO å bli eliteuniversitet? Jeg vil snu dette og si: Har ikke UiO i løpet av de siste 200 år greid å bli eliteuniversitet, er det strengt tatt liten grunn til å tro at det vidunderlige skulle skje nå. Nei, sett strategiske ressurser inn på de to nye universitetene i Stavanger og Agder. Skap dynamikk og utvikling innenfor universitetssektoren. Gi de unge, sultne universitetene, som også har evne til å fokusere på samfunnet rundt seg, på formidling, innovasjon og forskningsbasert nyskaping, noen drypp ekstra midler. Det vil tjene landet.

Side 37 UniverS NR 4 2008


FORMIDLING

Sola går sin gang Vi tek for gitt at sola står opp i morgon òg. Forfedrane våre, derimot, jobba hardt for å få sola til å gå sin gang. Dei var urolege for at sola brått ikkje skulle dukke opp.

SOLSKIP: Dette solskipet fra hellen på Haga i Sola er avbildning av et høyreseilende dagskip over og et venstreseilende nattskip under. Dagskipet seiler med fem soler og bærer en solholder og et mannskap på femten. En av disse har en bøyd forlengelse og illustrerer trolig en lurblåser.

Arkeologisk museum i Stavanger har opplevd stor interesse rundt utstillinga Solens reise, som tek for seg eit utval gjenstandar som viser samanhengen mellom Rogaland, Skandinavia og resten av Europa. Utstillinga plasserer Rogaland i europeisk bronsealder, i perioden 2000–500 f.Kr. Mange fine bronsegjenstandar som er funne i Rogaland, har både i form og utsmykking stor likskap med gjenstandar som er funne andre stader i Nord-Eruopa. Eit godt døme på det er lurane som er funne på Revheim. No heng dei fint saman med eit par danske lurar som tydeleg viser slektskapen.

Solas nattreise Fortidas rogalendingar hadde òg mykje til felles med folk lenger borte. – Det ser ut til å funnest mytar om sola si reise i heile den gamle verda, frå Noreg til India og Egypt. Sola er som vi veit, grunnlaget for alt liv, og menneska som levde den gongen, brukte ritar for å påverke sola sin gang. Dei var urolege for at sola skulle bli borte, og dei var kanskje meir audmjuke mot naturen, fortel Siv Kristoffersen, arkeolog og fagansvarleg for utstillinga ved museet. – Solsyklusen vart sett på som ei reise gjennom døgnet. Sola reiste med hest eller skip over himmelen om dagen og skip om natta. Helleristningar frå Rogaland viser skipsfigurar som kan tolkast som solskip. I Egypt gjekk sola òg ned med skip. Det er det fortalt om i dei egyptiske dødebøkene, fortel Kristoffersen. – Det har vorte stilt fleire spørsmål enn vanleg frå publikum på denne utstillinga, fortel Kristoffersen, som håper at folk tek turen innom fram til 15. februar neste år.

Side 38 UniverS NR 4 2008

Når blir lyd til musikk?

Norges balansegang Professor Roald Berg ved Universitetet i Stavanger er redaktør for boka Selvstendig og beskyttet. Det stormaktsgaranterte Norge fra Krim-krigen til NATO hvor flere tungvektere innen historiefaget, jus og filosofi har bidratt med artikler. Et hovedtrekk i Norges politiske historie i det forrige århundre, er at landet har fått sikkerhetsgaranti og beskyttelse fra stormakter fra vest. Amerikanerne overtok rollen som verdenspoliti etter britene i 1949. Denne historien samt suverenitet, egeninteresse og internasjonal etikk er tema som boka reflekterer rundt, og Norge i NATO blir diskutert av flere. Professor Øyvind Østerud spør for eksempel i sin artikkel om hva som gjenstår av stormaktsgarantier for norsk sikkerhet i en situasjon hvor NATO spiller mindre rolle som kollektiv forsvarsmakt og større rolle som deltaker i internasjonale operasjoner. Boka avsluttes med seniorforsker Henrik Syse som utforsker de etiske sidene av det lille landets balansegang mellom suverenitet og stormaktsgaranti.

Hva er det som gjør musikk til musikk? Er det noe med selve musikken, eller er det bare vår måte å oppfatte lydene på som gjør at vi skiller mellom lyd og musikk? En ny bok skisserer musikkteorien fra antikken til i dag. En viktig problemstilling i boka Anvendt musikkestetikk er hvorvidt estetikken er noe iboende i musikken, eller om det er noe vi tillegger musikken. Forfatter Per Dahl – førsteamanuensis ved Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger – avviser ikke at musikken har iboende kvaliteter, og har derfor også satt seg fore å skrive ei bok om musikkestetikk. Han gjennomgår forskjellige musikkestetiske teorier fra antikken til i dag, i tillegg til å vise hvordan vår musikkestetiske refleksjon fastlegges allerede i innstuderingssituasjonen og i vår lytteprosess. Dette er ei bok for dem som er interessert i klassisk musikk, men man trenger ikke å ha lest musikkestetikk tidligere. Boka er som sådan en fin innføring og fyller et hull i den norskspråklige litteratur innen musikkestetikk som tar utgangspunkt i den utøvende musiker.


FORMIDLING

Transatlantiske landskapsbilder Amerikanske kunsthistorikere har tolket sine egne bilder som spesielle i forhold til europeisk bildekunst. En ny bok om landskapsmalerier i USA og Europa på 1800-tallet tilbakeviser dette. Mange europeere var helt fram til omkring 1950 svært nedlatende overfor amerikansk billedkunst. Kunsten var provinsiell og klisjéaktig. Dette var et syn som holdt stand nesten fram til da New York erstattet Paris som kunsthovedstad. Kanskje for å kompensere begynte amerikanske kunsthistorikere å tolke sine landskapsbilder fra det forrige århundret som uttrykk for noe helt særegent ved amerikansk kultur. Tidligere professor ved Universitetet i Stavanger Arne Neset utfordrer dette synet i en ny bok om landskapsmaleriet i USA og Europa på 1800-tallet. Neset har undervist i nesten førti år i amerikanske studier. Den tverrfaglige tilnærmingsmåten som dette studiet har i seg, er også utgangspunktet for denne boka som forsøker å kombinere kunsthistorie og kulturhistorie. Boka har fått tittelen Arcadian waters and wanton seas: The iconology of waterscapes in transatlantic culture og er rikt illustrert med naturbilder fra begge sider av Atlanteren. Den gis ut på det anerkjente

forlaget Peter Lang, som gir ut bøker både i Europa og USA. Et av hovedpoengene med boka har vært å imøtekomme den måten som amerikanere i siste halvdel av det 20. århundre har skrevet om og oppfattet sine egne bilder, nemlig som spesielle i forhold til de europeiske. – Tvert imot har både europeiske og amerikanske kunstnere trukket veksler på de samme kildene, som stammer fra antikken og renessansen. Det gjelder blant annet forestillinger om det gode liv, Eden og Arkadia, altså både kristne idylliserte forestillinger og fortellinger fra mytologien. Det er de samme konvensjonene som ligger bak amerikansk og europeisk landskapsmaleri på 1800-tallet, konstaterer Neset. Boka er aktuell for amerikanske studier og kulturhistorie i Norden, men det er USA og trolig Storbritannia og Tyskland som er de viktigste markedene. Etter å ha jobbet med boka siden 1998 venter Neset nå spent på mottakelsen.

Tekst: Karen Anne Okstad

Nye disputasar ved UiS På UiS-programmer: • Kenneth Gundersen: «Use of electrocardiogram-based state estimates for decision support during cardiopulmonary resuscitation of out-of- hospital cardiac arrest patients» Ved Danmarks Pædagogiske Universitetsskole, Aarhus Universitetet: • Vegard Moen: «Omstrukturering av spesialundervisning gjennom lokalt utviklingsarbeid»

UiS Alumni – et faglig og

sosialt nettverk for tidligere studenter For registrering, gå inn på http://alumni.uis.no Har du spørsmål eller har du glemt passordet, kontakt alumni-koordinator på alumni@uis.no eller på mobil 92 47 23 74.

Konsertkalender høsten 2008 UiS, Institutt for musikk og dans DESEMBER

Tirsdag 2. desember kl 19.30 Masterkonsert, blåsere fra IMD Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

Vi er alle flerspråklige

Det er gjerne vanlig å se på flerspråklige som en minoritet. Åse-Kari H. Wagner, Sven Strömqvist og Per Henning Uppstad ved Lesesenteret snur på flisa i boka Det flerspråklige mennesket, og hevder at vi alle er flerspråklige i større eller mindre grad. Skriftspråk er et språk de fleste lærer seg først etter å ha lært talt språk eller tegnspråk. Skriftkyndige mennesker er i en slags flerspråklig situasjon fordi kommunikasjonsvilkårene som gjelder for tale og skrift er så forskjellige. Det er dermed flere mennesker i verden som

vokser opp som flerspråklige, enn det er som vokser opp med bare ett språk. Boka setter også søkelys på barn og unge med flere språk, både minoritetsspråklige barn og barn som vokser opp i familier med to eller flere talespråk. Døve og utenlandsadopterte barn settes i samme gruppe. Forfatterne hevder at vi bedre kan forstå enspråklige ved å studere ulike grupper flerspråklige. Boka henter konkrete eksempler fra barnehage og skole, og forfatterne argumenterer for at et sterkere fokus på det flerspråklige perspektivet i språkopplæringen vil gagne ikke bare barn og unge med en flerspråklig erfaring, men også majoritetsspråklige.

Søndag 7. desember kl 13.00 Julekonsert, sangstudenter fra IMD Transit Art Space – Gratis adgang

JANUAR

Torsdag 8. januar kl 19.30 Masterkonsert, messingblåsere fra IMD Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang Fredag 9. januar kl 16.30 Messingkonsert, studenter fra IMD Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang Søndag 25. januar kl 18.00 Masterclass, sangstudenter fra IMD Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

FEBRUAR

Tirsdag 24. februar kl 19.30 Rodion Shchedrin, Kwetzinsky/Skinner Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

MARS TEKST: Trond Egil Toft

Tirsdag 10. mars kl 19.30 Belcanto-romanser, sangstudenter fra IMD Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

Side 39 UniverS NR 4 2008


Returadresse: UiS 4036 Stavanger

B

(

2

)

Hva er forskjellen mellom en medarbeider og en PC? I mange bedrifter er dessverre svaret: PC-en blir oppdatert mye oftere. UiS Pluss er universitetets eget tilbud for etter- og videreutdanning. Vår oppgave er å hjelpe bedrifter til å løfte fram det egentlige potensialet som ligger i bedriftens viktigste ressurs; de ansatte. Kurskatalogen vår er full av etterutdanningstilbud, alt fra Master i serviceledelse og Styrearbeid til Interkulturelt samarbeid og HMS. I tillegg skreddersyr vi studiepakker tilpasset nettopp for din bedrift og dine behov. Vi kan også bistå med å kartlegge hvilke kurs som passer best for dere. Utnytt potensialet til de ansatte. Gå inn på www.uis.no/pluss og se vårt rikholdige tilbud innen etter- og videreutdanning. Eller kontakt oss direkte på 51 83 30 41.

UiS Pluss Etter- og videreutdanning

Universitetet i Stavanger - UniverS nr. 4 2008  

UniverS er Universitetet i Stavangers eksterne magasin. Bladet kommer ut fire ganger i året og synliggjør universitetets aktiviteter. Innhol...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you