Et reisebrev fra Langtvekkistan

Tilde Birgitte Dalberg Journalist

Klarer du å gjette hvor jeg er nå?

I et av de mest fargerike landa i verden, hvor kyr ikke lengre er inngjerdet på jorder, men vandrer i gatene (veganerens drøm?). Her er maten så sterk at smaksløkene nesten eksploderer. «Namasté» er ikke lengre kun forbeholdt yogatimene, men er noe man sier i stedet for «hei» eller «ha det». Jeg snakker selvfølgelig om India, nærmere bestemt Udaipur.

Ikke alene Men, jeg er ikke alene! Jeg har blitt med 19 herlige medstudenter fra NMBU, da vi tar emnet «Utviklingsstudier i rurale India», EDS272. Faget er ment for oss som tar bachelor i Internasjonale miljø og utviklingsstudier, men åpner også for andre søkere. Etter en måned nærmer reisen seg nå slutten, og jeg kjenner at jeg både gruer og gleder meg. Å se tilbake på turen, og velge ut hva jeg skal skrive i dette brevet er vanskelig. Vi har jo opplevd så mye!

Hvor skal jeg egentlig? Vi ble kastet inn i India, uten en timeplan, og så vidt vite hvor vi skulle dra. Jeg husker da jeg gikk gjennom tollen og politiet spurte hvor jeg skulle – jeg visste ikke hvordan man uttalte byen vi skulle til! Litt pinlig egentlig, men det gjorde jo turen ekstra spennende.

Mitt første møte med India Jeg ankom nyttårsaften, og ikke spør meg hvordan indere feirer den. Jeg var så utslitt at jeg sov inn i det nye tiåret… Jaja. Morgenen etter begynte vi rett på forelesninger, og det var utrolig spennende. Vi lærte fra mange kunnskapsrike gjesteforelesere, og dro på dagsturer ut i felt for å se hvordan man jobbet med utvikling i praksis. Det var både interessant, men også selvfølgelig vanskelig å høre om utfordringene mange møter i rurale India.

Livet uten den varme dusjen En varm dusj er noe jeg aldri kommer til å ta for gjeves igjen. ALDRI. Hvis jeg ville ha en varm dusj, måtte jeg koke flere runder med vann og helle det i en bøtte sammen med kaldt vann (det tok en evighet). Så måtte jeg ta en skål og helle vannet litt etter litt over meg. Hver gang jeg helte en skål med vann over hodet, og kjente det renne ned og varme flere deler av kroppen, ble jeg rett og slett frelst. Jeg følte på mange måter at jeg fikk en slags tilknytning til vannet. Det er vanskelig å beskrive, men å faktisk jobbe med noe, og kjenne resultatene, lærer deg å sette mer pris på det.

Høydepunktet med turen Det var selvfølgelig ikke bare forferdelig. Høydepunktet ved turen var da vi tilbrakte en hel uke i felt. Her fikk vi lov å prøve oss som forskere, og vi ble delt inn i grupper og dro ut til små landsbyer for å samle informasjon ved å intervjue, for å bruke i et selvvalgt prosjekt. Folkene her var relativt fattige, og det var interessant å sammenligne hvordan de lever med hvordan vi lever i Norge. Det som overrasket meg mest, var hvor vennlige de var. Det var bare å gå rett inn i hagen til folk og spørre om å få snakke med dem, og de nølte ikke med å si ja. Vi ble i tillegg flere ganger tilbedt både måltider og te, og fikk et par ganger gaver i form av grønnsaker, dratt rett opp fra jorden for oss.

Ha det bra Nå er jeg snart på vei hjemover, og jeg har blandede følelser. Den ene delen av meg kommer til å savne folkene her, kulturen og kyrne i gatene, mens den andre delen av meg KLARER IKKE VENTE på en varm dusj, en normal mage og min egen, myke seng. Jeg ser derimot ikke på dette som slutten av reisen min. Jeg kommer for alltid til å ta med meg alle inntrykkene og kunnskapen jeg har fått, og hvem vet, kanskje jeg vender tilbake en dag?