TUNTREET
Et reisebrev fra Langtvekkistan Tilde Birgitte Dalberg Journalist
Klarer du å gjette hvor jeg er nå? I et av de mest fargerike landa i verden, hvor kyr ikke lengre er inngjerdet på jorder, men vandrer i gatene (veganerens drøm?). Her er maten så sterk at smaksløkene nesten eksploderer. «Namasté» er ikke lengre kun forbeholdt yogatimene, men er noe man sier i stedet for «hei» eller «ha det». Jeg snakker selvfølgelig om India, nærmere bestemt Udaipur. Ikke alene Men, jeg er ikke alene! Jeg har blitt med 19 herlige medstudenter fra NMBU, da vi tar emnet «Utviklingsstudier i rurale India», EDS272. Faget er ment for oss som tar bachelor i Internasjonale miljø og utviklingsstudier, men åpner også for andre søkere. Etter en måned nærmer reisen seg nå slutten, og jeg kjenner at jeg både gruer og gleder meg. Å se tilbake på turen, og velge ut hva jeg skal skrive i dette brevet er vanskelig. Vi har jo opplevd så mye!
40 Utgåve 02 Årgang 75
Hvor skal jeg egentlig? Vi ble kastet inn i India, uten en timeplan, og så vidt vite hvor vi skulle dra. Jeg husker da jeg gikk gjennom tollen og politiet spurte hvor jeg skulle – jeg visste ikke hvordan man uttalte byen vi skulle til! Litt pinlig egentlig, men det gjorde jo turen ekstra spennende. Mitt første møte med India Jeg ankom nyttårsaften, og ikke spør meg hvordan indere feirer den. Jeg var så utslitt at jeg sov inn i det nye tiåret… Jaja. Morgenen etter begynte vi rett på forelesninger, og det var utrolig spennende. Vi lærte fra mange kunnskapsrike gjesteforelesere, og dro på dagsturer ut i felt for å se hvordan man jobbet med utvikling i praksis. Det var både interessant, men også selvfølgelig vanskelig å høre om utfordringene mange møter i rurale India.
