Kayaweta by Tom Thowsen

KAYAWETA

TOM THOWSEN

Tom Thowsen

Kayaweta

Citadell 2

KAYAWETA

Tom Thowsen Steinens gåte 2009 Den hvite dame 2015

TOM THOWSEN

Til mine venner i The Kensington Rune Stone International Supporters Club

KAYAWETA

TOM THOWSEN

KAYAWETA

1 Lysekloster 2015

Tåken hang lavt over dalbunnen og skjermet for morgensolen som steg stadig høyere på himmelen. Det var usedvanlig stille. Ikke en bil, ikke en fugl var å høre. Bare bruset fra bekken og lav mumling fra to skikkelser som gikk ved klosterruinen. En mann og en kvinne. Mannen lignet en munk. Flintskallet på toppen og grått hår på sidene. Ellers storvokst og kraftig, litt overvektig. Trang T-skjorte. Magen hang over beltekanten på jeansen. Kvinnen lignet mest på huldra. Hårlokkene flommet nedover ryggen på treningsjakken. Hun var slank og smekker i fasongen. De koste seg med de flotte detaljene. Sirlige ornamenter, smale dobbelstilte søyler, romanske buer. Et kunstnerisk arbeid utført av munker fra cistercienserordenen. Lysekloster hadde vært et av de mest velstående klostrene i Norge. Eide over to hundre gårder på Vestlandet. Den berømte fruktdyrkingen i Hardanger begynte her. De gjødslet og forbedret den karrige jorden. De krysset frem de fruktsortene som var best egnet til det fuktige klimaet. De laget terrasser og vanningsanlegg. Her levde de etter fattigdomsidealer i seksuell avholdenhet, jobbet og sto på. Ora et labora, bønn og arbeid. 7

TOM THOWSEN

Kun noen lave murer og deler av klostergangen sto nå tilbake, som tause vitner. Den enes død, den andres brød, tenkte Jim. Livet var urettferdig. En kunne ofre alt for å få det til. Slite vettet av seg. Likevel endte det i ruin. Han hadde selv følt det på kroppen. Det å miste alt han holdt kjært. Alt det som han hadde slitt i årevis for å bygge opp. Karrieren. Ekteskapet. Alt sammen. Havnet til slutt på en hybel som et fattig vrak. En menneskelig ruin! Det var Elise som reddet ham. Det var fem år siden nå. Den tyngste dagen i livet hans. Selve vendepunktet! Alt var på det mørkeste da han tilfeldigvis møtte henne i trappegangen. Smånynnende og blid som en sol. Spurte ham om Maja var hjemme, jenta på nabohybelen. Men han hadde hørt at hun låste seg ut for fem minutter siden, sa han, hvorpå Elise ble forundret. De skulle møtes klokken tre, sa hun. Men hun var tidlig ute. Klokken var litt over to, så han ba henne inn til seg på en kopp kaffe. To vidt forskjellige mennesker var de. Den ene på vei ned. Den andre på vei opp. For henne var alt lyst og lovende. Hun hadde tro på fremtiden. Skulle studere arkeologi, sa hun, og lurte på hva han drev med. Skrekk og gru! Det var det verste spørsmålet han kunne ha fått. Det var nettopp av den grunn han stengte seg inne. Levde om natten og sov på dagen. Skammen ved å være arbeidsløs, være overflødig og ubrukelig. CVen hans var for tynn. Han hadde søkt på utallige jobber, men det nyttet ikke. Enten fikk han ikke svar eller så fikk han avslag. Derfor hadde han svart henne som han brukte å svare. 8

KAYAWETA

«Jeg er arbeidssøker.» Det hørtes bedre ut enn arbeidsløs, syntes han. Men det var verre enn som så. I jakkelommen hadde han hatt en tynn nylonsnor. Sterk nok til å holde vekten hans. Tynn nok til å gi ham en rask død. Det gjensto bare å finne seg et egnet tre. I parken var det masse trær. Det var dit han hadde vært på vei da de møttes. «Arbeidssøker?» spurte hun. «Hvorfor ikke studere? Bli noe du har lyst til å være. Arkeologi er spennende, du kommer sikkert inn ...» Og slik ble det. Noe han var glad for nå. Døden kunne vente. Elise så på Jim der han sto ved klosterruinen og speidet utover dalen. «Hva tenker du på nå, da? Du ser ut så tankefull i dag.» «Nei, jeg vet ikke ...» «Kom igjen, fortell.» «Det blir litt rart å si det. Jeg får nærmest et flashback her jeg står ...» «Deja vu?» «Ja, noe slikt. Jeg ser klosteret stå der i all sin prakt. Munkene arbeider på engene. Skogen er borte. I dalsidene er det terrasser med frukttrær hvor det bugner av frukt. Er det ikke rart?» «Neida, ikke det spor. Du har en levende fantasi. Du har evnen til å forestille deg hvordan det kan ha vært her. Jeg har den jeg også.» Jim trakk på smilebåndet, så lurt på henne og sa: «Det tviler jeg ikke på et sekund, Elise. Såpass godt kjenner jeg deg nå. Forresten, ser du han munken på stigen der borte ved epletreet?» 9

TOM THOWSEN

Jim pekte mot et imaginært epletre. «Å ja. Han ligner på deg, Jim,» fniste Elise og strøk hånden lett over issen hans. Jim tok hintet. Munkekransen. Hun mente at han burde klippe seg. Han brukte å gå med hodet glattbarbert. Joda, han visste at han kledde det. Senest for et halvt år siden, på et fuktig nachspiel, hadde en søt berte sagt at han lignet på Bruce Willis. La gå at hun var ganske full. Likevel tok han det til seg. Følte seg veldig barsk. «Takk for komplimenten,» Jim sendte henne et bebreidende blikk. «Uff da, var jeg slem nå?» Elise tok seg for munnen og lot som hun angret seg. «Å ja, nå skal jeg begynne å gå med tupé,» spøkte Jim og fisket etter det han aller helst ville høre. Og det kom: «Tupé? Nei, gi deg. Du kler å være glattbarbert.» «Er det sant? Synes du virkelig det?» «Ja, helt ærlig. Du er typen til det. Det passer deg.» Bruce Willis, tenkte Jim. Hun så det hun også. Yes, yes, yes! De beveget seg til nordsiden av ruinen. Der lå restene av klosterkirken. Den var oppført etter gammel byggeskikk. Hovedinngangen var i vestenden, alteret mot øst. Man stiger inn i Guddommen fra verdens mørke i vest, med ansiktet vendt østover for å møte den oppstandne Kristus - den oppadgående sol. Elise trodde på Gud. Hun trodde på et liv etter dette. Reinkarnasjon. Det at sjelen går videre etter døden og gjenfødes i et nytt menneske. Jim var ateist. Apropos solen. Nå brente den huller i disen. Flekkvis begynte dalbunnen å gløde. Det glitret i myriader av bit10

KAYAWETA

tesmå duggdråper. De forlot klosterkirken og gikk inn på en sti. Den førte gjennom en engmark. Markblomstene duftet av nektar. Humlene surret. Det klukket av rennende vann. En bekk med bro over. Krystallklar og ren. På høyre side av stien vokste det store edelløvtrær med veldige kroner av sprikende, nakne grener. Der tok de til venstre inn på en grusvei, og så til høyre over jordet mot den andre siden av dalen. Opp i et skogbelte rett under fjellveggen. Lien var bratt å gå i, og Jim måtte sette seg for å hvile da de kom frem. Imens inspiserte Elise sjakten de hadde gravd øverst i lien, rett under det verste bratthenget, like ved et gammelt steinras. Elise var fornøyd med utgravningen hittil. Det lå et gulv under torvlaget. En steinlagt terrasse. Muligens fortsatte gulvet under steinrøysen. Da Jim fikk igjen pusten, hentet han et spett. Stakk det innunder en steinblokk og begynte å bende. Fikk lirket den noen få centimeter ad gangen. Elise hjalp til. Hun puttet småstein under den slik at den skulle bevege seg lettere. «Herlig!» skrek Jim begeistret. «Kjør på, babe.» «Du får det som du vil, gammel`n.» Der fikk han den. Babe irriterte henne. Pokker ta den jentungen, tenkte Jim. Hun fikk ham til å føle seg gammel. Førti var ingen alder. Skjønt trettiåringer var gamle i en tjueårings øyne. Elise var tjueåtte. Munk og gammel`n a gitt ... Nei, Bruce Willis! Så hendte det noe. Steinblokken glapp. Den ble liggende på skrå nedi et hull. «Ser du det samme som jeg?» spurte Elise. 11

TOM THOWSEN

2 Utgravningsstedet

De ble sittende og glane. Steinen falt halvveis nedi et hull da de prøvde å flytte den. Nå hvilte den mot noe flatt. En smal steinhelle full av huggmerker fra en meisel. Resten lå fortsatt skjult under steinrøysen ved fjellveggen. «Dette ser kjent ut,» sa Jim. Elise nikket. «En trapp.» «Mm. Det var det første som slo meg også. Kanskje det er en hule i fjellet?» «Ja, la oss gå og se.» «Smart du, Elise. Skulle akkurat si det selv.» «Så kom igjen da, geniet!» ertet hun ham og begynte å løpe. «Første mann bort!» Hun fòr gjennom et kratt med hasselbusker. Lett og ledig i bevegelsene. «Ha! Du er vel ikke mann,» knegget Jim og reiste seg sakte opp. Støl i ryggen. Støttet hendene i sidene. Søren og, da! Et alderdomstegn? Nei, den ryggen hadde alltid vært litt lei. Å løpe, var uansett uaktuelt. Her skulle det gås i et bedagelig tempo. Man var da blitt akademiker, må vite. En forsker, og forskere vet å ta seg god tid. Det er resultatet 12

KAYAWETA

som teller. Ikke hvor lang tid man har brukt. Et par minutter senere var han fremme ved helleren. Elise sto og ventet på ham. Hun ristet på hodet og sa: «Du fant veien til slutt. Du må begynne å trene, Jim. Jogging er sunt.» «Tja. Kanskje jeg skulle begynne å sykle, gitt. Du ser for deg meg i trange sykkelbukser?» Han kunne by på den. Ordentlige mannfolk veide over hundre kilo. Alt under var feminint, brukte han å trøste seg med. 185 cm og 110 kg. Pytt, pytt. «Å ja. Det ville du ha kledd.» Hun målte ham opp og ned med blikket. Men bevares, det kunne ha vært verre. Ute på veiene krydde det av middelaldrende menn, i alle former og størrelser, i topp sykkelutstyr. Det veldige klippehenget hang over dem som et knudrete tak og skjermet for vær og vind. Her var det tørt og ingen vegetasjon. Steinene var lette å komme til. Det var store sprekker mellom dem. De lot seg sikkert flytte på. Jim satte seg på kne. Stakk nesen ned i en sprekk. Kjente kald luft strømme ut. «Her må det være noe,» sa han og skottet bort på Elise. «Jeg tror jeg leer litt på en av dem. Det kan vel ikke skade?» «Nei, vent. Her må vi skynde oss sakte.» «Jeg vet det, Elise. Prosedyrene. De fordømte prosedyrene. Men litt skader ikke. Vi skal uansett flytte på dem senere.» Han fortsatte å rote blant steinene. «Jim! Hører du meg? Stans!» Elise stirret forskrekket på ham. Maken til amatør! Dette skulle professoren ha sett. Da hadde de fått sparken. «Slapp av. Det går så bra så.» 13

TOM THOWSEN

Hun tappet ham på skulderen. «Hører du hva jeg sier? Du går for fort frem! Vi er nødt til å følge prosedyrene!» «Ja da!» Jim reiste seg opp med en forholdsvis stor stein i armene. Dumpet den fra seg med et smil. «Klart det. Jeg ville bare ...» Plutselig hørte de et dypt drønn: Dunk! Dunk! Dunk! Etterfulgt av: tapp, tapp, tapp. En hull åpnet seg der hvor han hadde rotet. Småsteiner sildret nedover langs sidene av det. «Din tosk!» skrek hun. «Se hva du har gjort!» «Nei da, jeg ...» sa Jim nølende og tok seg til hodet. Strøk en hånd over issen, kjente hårkransen gli mellom fingrene. Å flytte den første steinblokken til side, der hvor de oppdaget trappen, var helt i orden. Det var de blitt enige om. Men nå hadde han nok tatt seg litt vel mye til rette, erkjente han for seg selv. «Hva da, nei da?» Elise skulte bebreidende på ham. «Du må jo bruke hue, mann. Hva tror du Kjell vil si til dette?» Kjell var professoren som ledet prosjektet. Men han satt heldigvis på universitet i Bergen. Det var nå endelig godt! «Så så. Ro deg ned. Det er ikke farlig ...» «Klart det er det! Rent hærverk.» «Slapp av, Elise. Dette fikser vi lett. Et hendelig uhell. Steinrøysen var ustabil. Den raste av seg selv.» «Tror du Kjell kjøper den?» «Selvfølgelig gjør han det, Elise. Han kjøper alt, bare det kommer fra deg, vet du.» Jim følte seg trygg. Elise hadde professoren i sin hule hånd. Han trodde på alt hun sa. Ja, hadde det ikke vært for henne, ville utgravningen aldri ha funnet sted. For dette hadde han mast 14

KAYAWETA

om i flere år under det meste av studietiden, men fått avslag hver eneste gang. «Nei, er du til å mase igjen da, Jim,» brukte han å si, og ristet oppgitt på hodet. «Du vet godt at vi ikke har midler til et slikt prosjekt.» Likevel nektet han å gi opp, den som gir seg har tapt. En dag luftet han sine tanker for de andre studentene, men ingen var interessert. Bare Elise. Å ja, dette ville hun gjerne delta i. Hun hadde virket klar til å kaste seg ut i det med en gang, så Jim hadde måttet forklare henne problemet med å skaffe midler. At professoren hadde avist ham. «Å, det skal vi nå se på da,» hadde hun svart ham og gått sporenstreks opp til professorens kontor. Allerede samme dag var det i boks. Søknad om midler ble sendt tre dager senere. Hun var bedårende. Slank og veltrent. Full av energi og ukuelig optimisme. Langt, smålokket, kastanjerødt hår. Grønne mandelformede øyne som glimtet uimotståelig, særlig når hun smilte. Jim kikket ned i hullet og gransket det nøye. «Kom, så går vi inn,» sa han og ålet den anselige kroppen sin gjennom den trange åpningen. «Men hør ...» Elise ble stående igjen alene. Jim var borte. Hva skulle hun gjøre? Krype etter ham? Nei, det kunne være farlig. Det kunne gå nye ras. Best å vente. Men hun ventet ikke lenge før ansiktet til Jim dukket frem i åpningen. «Kom da, det er trygt her inne,» sa han med troskyldig stemme. «Sier du det?» «Ja, her er det sikkert som banken.» «Vel, jeg føler meg ikke så trygg på det, akkurat,» sa hun betenksomt før hun fortsatte. «Men la gå. Du har 15

TOM THOWSEN

likevel ødelagt livet mitt, din dumrian!» «Kom igjen, jeg støtter deg.» Hun nølte fremdeles. Så seg usikker omkring. Skoddedottene drev langsetter bratthenget. Skapte en nifs atmosfære. Stjal sikten fra henne. Alt var innhyllet i et grått slør som om skogen var satt i brann. Flammer og røyk. Solen glødet bak tåken. Det gikk et gys gjennom henne. Var det noe som beveget seg der borte? Silhuetten av en munk? Hvit kappe med hette. Skikkelsen forsvant gradvis i det grå. Å fyttikatta! Visst var det en munk hun hadde sett. De dukket gjerne opp når det var tåke. Det var en gammel kjensgjerning at munkene gikk igjen ved Lysekloster. Sukkende og stønnende fra hardt arbeid under tunge byrder av stein. Evig dømt til å bygge videre på et kloster som aldri ville gjenoppstå. En gang iblant ga de fra seg høye skrik som ljomet utover dalen. Men nå hvisket de blant skyggene. «Unge kvinne, hør vår bønn. Hjelp oss ut av glemselen.» Det føltes som de trengte seg stadig nærmere, kom tettere på henne. Nei, det var best å følge etter Jim. Søke tilflukt i hulen. Hun gled inn med føttene først. Klamret seg fast så godt hun kunne. Hang i løse luften og sparket. Kjente en hånd ta henne i skrittet. Den holdt henne fast rundt låret. Jim klemte seg inntil. Ansiktet hans berørte henne i korsryggen. Jakken hadde glidd opp mens hun hang etter armene. Hud mot hud. Berøringene sendte en bølge av vellyst gjennom henne. Hun slapp taket. Han satte henne trygt ned på fast grunn igjen. Hun så seg rundt. Alt var bekmørkt til å begynne med, bortsett fra dagslyset som dannet en skarp, gulhvit flekk på fjellveggen. Jim var forunderlig taus, syntes hun. Følte han som 16

KAYAWETA

henne? Hun betraktet ham og smilte. Klart han var litt barsk å se på. Stor og sterk, med maskuline trekk. Skjønt munkekransen kledde ham ikke. Og den vesle pondusen? Ja, hvilken mann hadde ikke det i hans alder. Pappakropp var visst in nå, sa de i nyhetene. En ny trend til glede for alle som slet med litt overvekt. Unge som gamle. Jim fisket frem smarttelefonen fra innerlommen og satte på lyset. Det var et smalt hulrom. Veggene var av stablet stein uten mørtel. Trappen fortsatte videre nedover og endte i en mørk avgrunn, langt der nede. Lyset fra smarttelefonen var for svakt. Strålen nådde ikke ned til bunnen. Det hjalp ikke stort da Elise satte på sin telefonlykt heller. «Kom,» sa Jim og tok henne i hånden. Sakte beveget de seg nedover, lyste på hvert trinn. Lyste i taket etter rasfare. Man kunne aldri være for trygg. Men her virket fjellet solid og stabilt. Ingen løse steiner. Elise var forvirret. Full av blandede følelser. Her gikk hun hånd i hånd med sin kollega, på vei inn i en ukjent grotte. Pulsen var høy. Hjertet pumpet. Blodet bruste i årene. Skrekkblandet fryd. Det sitret og kilte i hele kroppen. Hun følte at hun var med på et eventyr. Det var som på film. Jim var plutselig blitt Indiana Jones. Den fryktløse middelaldrende arkeologen. Machomannen med todagers-skjegg. Jakten på den forsvunne skatten. De fordømtes tempel. Det siste korstog. Jakten på krystallhodeskallenes rike. Hun hadde sett dem alle sammen. Levd seg inn i hver eneste film. Drømt om å bli forført av Harrison Ford. Og det var noe ved Jim som virket kjent. Han kunne minne litt om en eller annen skuespiller fra Hollywood. Men riktig hvem det 17

TOM THOWSEN

var, kunne hun ikke si. Samme det. Nå var han Indiana Jones. Iallfall i hennes fantasi. Grotten videt seg ut i størrelse jo dypere de kom. Ble til en hall hvor det var ganske høyt under taket. Ståhøyde hele veien. Flatt steingulv. «Nei, har du sett på maken!» Elise trodde nesten ikke sine egne øyne. De oppmurte veggene vare fulle av nisjer. «Et lagerrom?» «Kanskje det.» Midt utpå gulvet lå en stabel med trematerialer, gamle bjelker og planker. De gikk bort til den og lyste på den. Alt var svartprikkete av muggsopp. «Demonterte hyllereoler fra Ikea?» «Moroklumpen. Du får se om du finner monteringsanvisningen.» «Ha-ha. Der sier du noe. Hvem gidder å lese den.» «La oss sjekke nisjene.» «Yes babe. To sjeler og en tanke.» Så lyste de inn i en av nisjene. Det var noe i den. «Oi, en vidjekurv,» sa Elise og kikket nedi. Den var full av små innskrumpede klumper. «Blæh! Gamle epler, tror jeg,» gjettet hun og rynket nesen. «Smak, da vel.» «Æsj a mei.» De lyste i neste. Samme der. «De har nok lagret vinterepler og grønnsaker her,» sa Elise og var glad for at det ikke var blitt fjernet. «Skal vi lete videre?» «Ja, selvfølgelig.» Systematisk søkte de gjennom nisjene, en etter en. Mye det samme. Vidjekurver som var fylt med brune klumper. Men etter en stund kom de over noe helt annet. En 18

KAYAWETA

diger firkantet gjenstand av rustent jern. «Er det mulig,» hvisket Jim. Elise satte i et begeistret hvin og kysset ham på kinnet. «En kiste! Så dødskult!» «Ikke en likkiste, håper jeg,» tøyset Jim. «Skal vi lette litt på lokket?» «Fingrene av fatet, mann,» protesterte Elise strengt. «Først må vi ha godkjennelse fra Kjell.» Professoren. «Som du vil, søta. Kan du være så snill å kysse meg på det andre kinnet også?» Jim lukket øynene og ventet. Men i stedet kjente han en berøring på munnen. Noe fuktig presset seg inn mellom leppene hans. Lekte der inne. Hva skulle dette bety? Det første var berettiget. Et vennskapelig kyss, et uskyldig gledeutbrudd. Men et tungekyss? Prøvde hun å forføre ham? Det så ikke bedre ut. Han besvarte kysset. Men hun trakk seg litt fra ham. Pustet ham i ansiktet. Pustet tungt. «Meg kan du røre, kjekken,» stønnet hun og dro ned glidelåsen på jakken sin. Brystene veltet ut, faste og fine. Jim var trollbundet. Fikk ikke frem et fornuftig ord. «Men, men ...» Kjente en hånd ta ham i skrittet. Den knadde og masserte. «Jeg vil ha deg nå,» hvisket hun.

TOM THOWSEN

3 Universitet i Bergen

Det lignet en obduksjonssal, nakent og sterilt. Hvite plater og lysarmaturer i taket. Hvite vegger. Vinduer uten gardiner. En benk i rustfritt stål med en brun gjenstand ovenpå omgitt av tause og forventningsfulle mennesker. Professorer og studenter. Kisten var firkantet med flatt lokk. Kraftige jernplater boltet fast til et rammeverk av flatt smijern. En middelaldersk safe. Låsesmeden satt og dirket for harde livet. Svetten piplet i pannen hans. Den var vanskelig å åpne. Låsmekanismen var rustnet. Delene bevegde seg tregt. Professor Kjell Thorsteinsen sto nærmest låsesmeden og så meget presentabel ut i mørkeblå dress og rødt slips. Rett i ryggen som en admiral med hodet høyt hevet. Brillene var skjøvet ned på nesetippen. Han lot blikket pendle utover forsamlingen. Nikket og smilte som om han ville si: det løser seg snart. Det gnislet og skrapte i rustne fjærer og tannhjul. Slike kister ble brukt til å oppbevare verdifulle ting. Verdipapirer, penger, smykker, edelsteiner, gull og sølv. En potensiell skattkiste. Professoren begynte å bli litt utålmodig. Hvor lang tid hadde gått? En halvtime? Han kastet et blikk på 20

KAYAWETA

armbåndsuret. Hm, bare tolv minutter. Han strøk håret fremover mot pannen, kjente at hentesveisen lå som den skulle. Donald Trump, kalte de ham visst. Studentene altså. Nei, ikke rett til ham, men bak ryggen hans når de trodde at han ikke hørte. Hvorfor Donald Trump, da? Hvorfor ikke Napoleon Bonaparte eller Julius Cesar? Han lignet mer på dem. De gredde også håret fremover. Trump, mangemillionæren og realitystjernen som kunne bli USAs neste president, gredde håret sideveis. Men én ting hadde Trump og han til felles - sansen for vakre damer. Unge damer. Trumps kone, Melania, den tidligere supermodellen fra Slovenia, var tjuefire år yngre enn Donald. Perfekt. Det var sånn det skulle være. Skal det ikke skje noe snart? Professoren rynket pannen og tittet på Elise. Hun lyste av glede. Like blid som hun hadde vært på forsidebildet i avisen. «Fant skattkiste ved Lysekloster,» lød overskriften. Hun var så søt og flink. En av de beste studentene han hadde hatt. Sa aldri nei, stilte alltid opp. Lot seg villig forføre. Det hadde gått hett for seg på kontoret hans. Mer enn én gang! Og hun visste hvordan hun skulle kle seg. Gjøre seg uimotståelig, men samtidig være stilig og anstendig kledd. Nå hadde hun på seg en marineblå kjole som fremhevet kurvene perfekt. Satt som et slangeskinn – fulgte brystene, midjen og hoftene. Rødlakkerte negler. Håret var satt opp i en elegant hårknute. Det duftet lavendel av henne lange veier. Men denne Jim var en pest og en plage. Han så ikke ut! Kunne hverken kle seg eller oppføre seg som folk. Ubarbert og uflidd. Han sto henslengt med armene i kors og med capsen på snei. Tygget tyggegummi. Trod21

TOM THOWSEN

de sikkert han var ungdommelig og kul. Men det ble for patetisk. En stakkar i førtiårskrise! Gikk i joggesko og utvaskede jeans. Var dvask i kroppen. Pondusen struttet under den trange T-skjorten hans, med en bjelle på brystet som smadret en murvegg og AC-DC-logoen og tekstene; «Hells Bell» og «Rock or Bust.» Nei, hadde ikke Elise tryglet om å ha ham med, så hadde ikke Jim vært her i dag. Det skal være sikkert og visst! Nå møtte han blikket hans også. Han virket flau på en måte som om han hadde glemt noe han skulle si. Hva var det den slabbedasken ville nå, da? «Nå, hva vil du?» spurte han bryskt. «Haru sjekka om den er låst, a?» «Låst?» «Ja, låst.» «Hva er det du sier Rud,» professoren tiltalte ham ved etternavn. «Har du ikke sjekket om den er låst? Skøyer du med meg?» «Nei, vi gjør ingenting uten din tillatelse, vet du,» humret Jim og gløttet på Elise. Hun nikket og smilte. «Sant det. Vi har ikke rørt den.» «Det er du som er sjefen,» forklarte Jim. «Det er du som bestemmer.» «Nå vel. La oss se om den lar seg åpne.» «Går det fint med et skrujern?» spurte låsesmeden, som ikke var vant med slike arkeologiske oppdrag. «Det er i orden. Den tåler nok det. Bare prøv å unngå å ripe for mye i overflaten. Vi må beholde mest mulig av patinaen intakt.» «Jeg skal være så forsiktig jeg kan.» Låsesmeden bøyde seg mot verktøykassen, som han hadde stående på gul22

KAYAWETA

vet ved siden av stolen sin. Fant frem et flatt skrujern, stakk det under lokket og bendte forsiktig. Det knirket i de rustne hengslene. Lokket beveget seg noen millimeter. «WOW! Nå skjer det noe, folkens!» utbrøt Jim og så seg rundt. «Rock `n roll!» Han vrikket på hoftene som Elvis. Magen disset. «Å Guri, nå er jeg spent,» sa Elise. «Give me five, babe!» Jim vendte seg til henne og de klasket hendene sammen. «Få den opp,» befalte professoren. «Helt opp!» Låsesmeden gjorde som han sa. Reiste seg fra stolen og tok et godt grep i kanten på lokket. Det veide atskillige kilo. Professoren hjalp ham. Alle stimet seg tettere sammen, strakte hals. Praten gikk. Det summet av stemmer, men det stilnet fort. «Å nei! Den er tom!» var det en som jamret seg. Fire nakne vegger av jern. En bunn belagt med mørkt tre. Det var alt. «Ja, der kan du se. Sånn kan det gå,» en kollega klappet professor Thorsteinsen trøstende på skulderen idet han gikk. «Det var spennende så lenge det varte.» Låsesmeden pakket sakene. «Det var det hele?» «Ja, takk for nå. Send regningen i posten. Merk den med mitt navn.» «Det er ikke mulig,» sa Elise da de fleste var gått. Hun hadde vært sikker på at det var noe i den. Hun måtte ta en ekstra kikk. «Hva med bunnen?» «Hva med den?» sa professor Kjell Thorsteinsen. «En trebelagt bunn. Hva så?» «Æsj,» sa Jim. «Drit i kista.» 23

TOM THOWSEN

«Pass språket, Rud,» irettesatte professoren ham. «Kisten er en skatt i seg selv. Et meget sjeldent og vakkert eksemplar. Verdig å stilles ut på et hvilket som helst museum. Så oppfører du deg på den måten? Skam deg.» «Unnskyld da. Det var ikke sånn ment. Jeg ble bare så forbanna skuffa. Klart kista er fin.» «Nei, du er ikke helt god, Rud. Du viser bare at du ikke er oppgaven verdig. Hvorfor ville du bli arkeolog, egentlig? For å lete etter skattkister? Hva?» «Unnskyld, sa jeg jo. Og nå holder det.» Jims øyne gnistret som et fyrverkeri like før det gikk i luften. «Hallo!» brøt Elise inn. «Se heller her.» «Jeg går. Fikk migrene.» «Bare gå du hvis du ikke føler deg bra.» «Å! Dere, altså. Prøv å være litt konstruktive. Se her.» «Greit,» sa Jim, «men vær rask.» «Hør,» sa Elise og knakket på bunnen med pekefingeren. Hm, det lød litt hult? Det hørtes ikke ut som massivt tre. Kanskje det var et skjult rom under bunnen? Slike finurligheter forekom faktisk i virkeligheten, på ordentlig, ikke bare i filmer. Skjulte rom var slett ikke uvanlig når det gjaldt gamle kister og skap. Hun hadde sett det på Antikrundan - et populært antikvitetsprogram på en svensk TV-kanal - når hun en sjelden gang så på TV sammen med moren sin. «Hm. Dobbel bunn?» professoren virket svært betenkt. «OK. That’s it. Da går jeg.» «Vent. Ikke gå.» Hun holdt Jim i skulderen. «Stå her.» Så tok hun et målebånd. Målte kisten både utvendig og innvendig. «Tolv centimeter skiller på høyden.» Professoren rynket pannen. 24

KAYAWETA

«Hva? Så mye?» Nå stakk Elise enden av målebåndet inn under bunnplaten og løftet den opp. Satte den forsiktig ned på benken. «Se der! Hva var det jeg sa?» jublet hun høyt. En flat kiste av tre.