ASKILDSEN
”
Hvis Krafft er k katalysatoren atalysatoren som utløser dominofallet, så er han likevel ingen mulig utvei fra omgivelsene, hverken for Maria eller Marion. mening.” (Askildsen, 1969:26) For Kraff t er lyset en kilde til angst. Et mørklagt terreng er fullt av muligheter og potensialiteter som man bare aner, men ikke vet noe om. Men flombelysningen, den fjerner uvissheten og truer sådan med å gjøre livet forutsigbart, overflødiggjøre det frie valg og trivialisere restene av mening i tilværelsen.
TILBAKELAGTE FORTIDER, UMULIGE FREMTIDER Mye av det vesle landskapet forblir også mørklagt. Selv om dramaet som utspiller seg er tettpakket av meningsladede møter, og terskeltilstandene etterhvert synes å være nesten uunngåelige, under presset fra den romlige, temporale og emosjonelle fortetningen, er det stadig uklart hvilke fremtider fyrvokterfamilien og den fremmede går i møte. På samme måte som man gjennom stedsbeskrivelsene beveger seg hermeneutisk frem og tilbake mellom små topografiske punktnedslag og øya som en større helhet, fremstår også selve plottet i fortellingen som en hermeneutisk bevegelse frem og tilbake i de menneskelige relasjonene. Det finnes ingen helteskikkelse som kan ta hånd om problemene. Hvis Kraff t er katalysatoren som utløser dominofallet, så er han likevel ingen mulig utvei fra omgivelsene, hverken for 29