Tidsskriftet A 3/2013 by Tidsskriftet A

3/2013

ingeniĂ¸r kunstner arkitekt?

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

innhold

Tittel / 4 leder 1963, nr 2. side 3–4. / 5 fra a arkivet

Engasjement / Utstillinger / Politikk / 6 oppdateringer Ett bygg, fire syn / 10 eksperiment Constant. Decay. / 16 bildereportasje

Skiller i Europa / 24 artikkel Fordommer / 26 kommentar Mellom scenografi og arkitektur / 30 artikkel Når arkitektur er kunst / 34 artikkel Arkitekten som uteble / 40 novelle Føyelig fint / 42 omtale Om prosjektet: Norges Arkitekter / 44 kommentar Eit slags reisebrev om arbeidsvanar / 45 kommentar Kor går den grensa? / 46 kranglekroken Arkbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Mathilde Nicoline Bergersen

leder

mathias midbøe ansvarlig redaktør

ansvar I en slags identitetskrise leter vi i A etter hvem vi arkitekter egentlig er, og stiller spørsmålet: «Ingeniør eller kunstner?». Så klart er vi litt av begge deler, og vi er og mye mer: jurister, snekkere, sosiologer og selgere. Listen fortsetter. Kanskje er det interessant å se på hva arkitekter ikke er? Arkitekter er ikke i stand til å kritisere egen bransje. Når omstridte byggeprosjekter omtales i Norges ledende arkitektmagasiner er det som oftest med gode skussmål, noen ganger hyllest. Noen av disse byggeprosjektene fremstår så økonomisk motiverte at det kan virke som om det ikke har vært noen arkitekt involvert i det hele tatt. Hvis en virkelig vil formgi omgivelsene våre er det kanskje mest effektivt å bli økonom? I vårt sosiale eksperiment har forskjellige yrkesgrupper fått skrive hver sin tekst om Elgeseter gate 30b. Grasrotkampen for det rivningsklare bygget har allerede gitt frukter i form av økt kunnskap, engasjement og god debatt om hvordan Trondheim bør formes. Begynner arkitektene å ta ansvar for arkitekturen igjen?

tidsskriftet a, utg. 3, 2013

fra arkivet til a

1963, nr 2. side 3â&#x20AC;&#x201C;4.

fra arkivet til a

oppdateringer

engasjement / utstillinger / politikk tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hanna@tidsskrifteta.no

engasjement bytopia- nettidsskrift for en annen by Bytopia er et nystartet nettidsskrift viet debatt og kritisk tenkning om byen. Tidsskriftet ønsker å danne en arena for å utvikle nye perspektiver om by og byutvikling. Bytopia publiserer kvartalsvis, og du kan finne mer på bytopia.no. Tidsskriftet driftes ideelt av en redaksjon på åtte med forskjellig fagbakgrunn. Første utgave kom ut 1. desember og omhandler boligpolitikk. Mottoet er «Bytopia- en annen by er mulig».

velux group

internasjonal studentkonkurranse om dagslys i arkitekturen Velux arrangerer studentkonkurransen iva, International Velux Awards. Konkurransen fyller 10 år, og utfordrer i år studenter til å jobbe med dagslys i arkitekturen. I skrivende stund har det ikke kommet inn konkurransebidrag fra Norge. Konkurransen er åpen for arkitektstudenter fra hele verden, og man kan delta i grupper eller som enkeltperson. I 2012 ble 983 prosjekter presentert av studenter fra 79 forskjellige land. 14 vinnerlag og deres lærere delte prispengene på 30 000 euro. Velux group gir blant annet ut magasinet d/a, Daylight & Architecture, to ganger i året.

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 6–9

stedsaktivisme på turné Erling Okkenhaug har kjempet i 25 år for at byutviklingen skal respektere de opprinnelige stedsmiljøene, inkludere lokalbefolkningen i prosessene, og ikke overlate reguleringsplanen til utbyggerne og deres arkitekt. Pål Winsents har fulgt Okkenhaug i fem år og laget filmen Sørlandsrefseren som følger kampen hvor «folk møter fagfolk». Filmen er i 2013 og 2014 på visningsturné med tilhørende debattmøter rundt i det ganske land. For å vite når den «brysomme østlendingen» kommer til deg får du ta det en titt på stedskraft.no

utstillinger inside outside architecture Flere enn a finner interesse i sammenhengen kunst/arkitektur. Fram til 26. januar kan du på Museet for samtidskunst i Oslo se utstillingen Inside Outside Architecture. Her undersøkes det hvordan samtidskunsten forholder seg til arkitektur. Du får sett samtidskunstnere som arbeider med arkitektur, eller i grenselandet mellom visuell kunst og arkitektur, og kan si ‘hei’ til blant annet Louis Kahn. 18. oktober 2013–26. januar 2014 museet for samtidskunst (oslo)

olaf holzapfel

louis kahn. the power of architecture Louis Kahn er også til stede på Nasjonalmuseet - Arkitektur rett ved siden av samtidskunstmuseet. Også denne utstillingen står til 26. januar. Her kan du se rundt 40 realiserte og urealiserte prosjekter presentert ved modeller, tegninger, skisser, fotografi og film. Slik kan du stifte nærmere bekjentskap med en arkitekt som ikke vil feies til side med det første. 18. oktober 2013–26. januar 2014 nasjonalmuseet - arkitektur (oslo)

12.–15. desember 2013 kunstakademiet (trondheim)

robert c. lautman

åpent akademi Kunstakademiet i Trondheim har åpent akademi fra 12. til 15. desember. Da kan du gå en runde i de forskjellige atelierene, og nyte studentenes eksamensutstilling.

model as ruin Fram til 15. desember kan du beskue arkitekturmodeller på Kunstnernes Hus. Utstillingen viser en samling modeller initiert på slutten av 1920-tallet for å vise fram norsk modernisme. Utstillingen turnerte rundt om kring i verden, og havnet til slutt i arkivet. Nå har aho og Kunstnernes Hus sammen vekket den til live. 1. november – 15. desember 2013 kunstnernes hus (oslo)

christina leithe hansen

oppdateringer

politikk fravær av arkitektur i ny regjeringsplattform Vi har fått ny regjering, og Arkitektnytt melder: «Ordet «arkitektur» er ikke nevnt en eneste gang i regjeringsplattformen.[...] Byutvikling er nevnt en gang, og man leter forgjeves etter ord som byggekunst, bokvalitet, byrom, gentrifisering og urbanisering.» Ordet bolig er nevnt 22 ganger. Vi i a kan også trekke frem at «Regjeringen vil ha som mål at folk flest har mulighet til å eie sin egen bolig», at de skal føre en «[...] offensiv sosial boligpolitikk», og at de vil legge til rette for «økt utbygging». Viktig er det også at «offentlige reguleringer skal ikke unødvendig forsinke eller fordyre boligbyggingen. Regjeringen vil sikre raskere saksbehandling av byggesaker og forenkle plan- og bygningsloven.» Regjeringsplattformen slår også fast at det skal bygges flere studentboliger, og at regelverk og de tekniske byggeforskriftene skal forenkles « i samarbeid med byggebransjen». Vi venter i spenning. amanda gerhardsen

avant garden flytter til rosendal teater Det eksperimentelle teaterhuset Avant Garden håper å flytte lokaler fra Folkets Hus i Trondheim til gamle Rosendal Kino som stor tomt på Trondheims østkant. Finansieringen er fortsatt usikker, og mye står på den politiske viljen på både kommunalt og statlig nivå.

hanna malene lindberg

thomas falstad

kulturbudsjett i trondheim Rådmannen i Trondheim kommune har lagt ut forslag til budsjett for 2014. Her nevnes blant annet finansieringen av en kunsthall i Trondheim, og at det skal gjennomføres en utredning om videre utvikling og styrking av Olavshallen og Olavskvartalet som kulturarena. I 2013 har kunsthallen etablert midlertidig virksomhet i Dronningens gate, men denne planlegges å være i drift i faste lokaler i 2016.

miljøpakken kommer med vei I Trondheim skrider miljøpakken stadig nærmere, og Elgeseter gate 4, 6 og 30b er besluttet revet for å gjøre plass til den nye Elgeseter boulevard. Studentfestivalen uka har holdt teater i nummer 4, mens rake har invitert og arrangert utstillingen Constant. Decay i nummer 30b. Arkitektstudenter har nå grepet ordet i den offentlige debatt og foreslått å legge en sykkelvei gjennom Elgeseter gate 30b, og slik bevare både den historiske bygården og framkommeligheten. Handlingskraften ristes fram, så får vi se hvor det går. Optimismen er dog ikke på topp.

sverre pedersen oppdateringer

eksperiment

ett bygg, fire syn vi ga pennen videre til en forfatter, en kunstner, en arkitekt og to ingeniører. tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hanna@tidsskrifteta.no foto/ madeleine refvem bongard, stud.ark., ntnu, medeleine@tidsskrifteta.no

å definere yrkesgrupper, bygge opp rundt eller rive ned fordommer, hvilken autoritet har vi til dette? Vi i A ville la yrkesgruppene selv få komme til orde, og sendte ut invitasjoner til et sosialt eksperiment.

bygget er elgeseter gate 30b, et bygg som er planlagt revet for å gjøre plass til trondheims miljøgate. Da vi sendte våre representanter inn i bygget var det hjem for utstillingen Constant. Decay., et siste pust av liv hvor kunstnere, arkitekter og studenter stilte ut og jobbet med de forskjellige rommene i bygården. Nå er bygget atter stengt, men ikke glemt. Her kommer yrkesgruppenes refleksjoner.

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 10–15

«gråsone» , silje linge haaland og andrea bakketun

oppgaven var vag. Deltakerne fikk beskjed om at vi skulle sende representanter fra forskjellige disipliner inn i samme bygg, og at de deretter skrive noen ord om hvordan de oppfattet bygget. Vi satte en maksgrense på 2000 tegn. Det lengste bidraget vi fikk inn var på over 7000. Vi har kortet ned, rettet opp i skriveleifer, men har ellers latt det hele stå.

rune f. hjemås

en forfatter henger igjen

Fra et rom til et annet, gjennom en bygård hvor tomheten har tatt bolig. Vi beveger oss oppover i etasjene, tråkker ned støvete trappetrinn, smyger langs skjeve gelendre. Overalt finnes synlige tegn på slitasje – av liv, av tanker, slitasje etter håp og følelser. Et avrevet klistremerke. Et nakent rom. Avkledde vegger. Men når vi står i døra begynner vi å innrede det, fylle det med tanker; vi trer inn, sprer oss utover gulvet, det er vanskelig å være i et rom uten å tenke: Kunne vi ha bodd her? Kunne det ha vært oss to? Veggene hvisker, stillheten henger igjen. Denne visningen handler ikke om det som skal komme, men om spor som stanser, en utsikt som blir borte. Å se den skitne veien nedenfor, se den innredes til en bulevard. Bygningen skjelver når tungtrafikken passerer. En bil på vei til St. Olavs; du vender deg mot det flakkende, blå lyset. Hvordan var den siste drømmen som ble drømt her? Hvem var de siste som våknet en morgen, slo øynene opp og så lyset falle inn gjennom vinduet? Nå har forfallet lagt seg ned på gulvet og noe annet sover i ruinene. Livet beveger seg fra rom til rom. Tankene tar bolig i en rivningsklar gård. Alle rom du har vært i bærer et merke av deg. Jeg ser på deg at du aldri skal forfalle. Nedover i etasjene blir lydene klarere, det er byggets siste fest i den gamle Frukt & Tobakk-kiosken. Musikken holder bygården oppreist. Vi stanser på avsatsen og blir stående. Snart skal bakken forsvinne under føttene våre. Du tar hånda mi på dørstokken til det innerste rommet. Løvet virvler forbi utenfor, som lyden av løpende skritt i den tomme trappeoppgangen.

ett bygg, fire syn

ola lædre

hallgrim hjelmbrekke

to ingeniører vei i vellinga

Det er to forhold som er spesielle for Elgeseter 30b: Tomten og bygningen. Elgeseter gate er en av hovedinnfartsårene inn til arbeidsplassene og butikkene i Trondheim sentrum, og antall mennesker som er nødt til å reise inn øker kontinuerlig. Biltrafikken plager naboene med støv og støy. Samtidig har boligene og arbeidsplassene her fordelen med en sentral plassering. Trondheim kommune ønsker å etablere en miljøgate for å redusere plagene fra transporten inn og ut fra sentrum, samt for å gjøre det mer attraktivt å bo og arbeide der. Elgeseter gate har en 18 meter bred passasje nå, men det er ønskelig at den skal bli 32 meter bred. Tomten med nummer 30b er plassert – uheldigvis for bygningen på den – godt innenfor den 32 meter brede traséen som er ønsket, og bygget danner en flaskehals. Det andre spesielle forholdet er bygningen til Elgeseter gate 30b. Bygningen er en representant for de få gjenværende byggene i Trondheim bevart i jugendstil. Det paradoksale er at den er bevart fordi den bokstavelig talt har vært i veien siden 1950-årene. Eierne har ikke gjort vesentlige bygningsmessige inngrep, verken oppgraderinger eller ombygginger, da de har ikke visst hvor lenge bygget skulle få stå. På utsiden fremstår bygget i en ganske original – om enn nedslitt – tilstand. På innsiden ser det ut til at det har kommet opp noen lettvegger

hanna malene lindberg

gjennom årene, men detaljer som rekkverket i trappene, originale inngangsdører i hver etasje og farget glass i dørene har overlevd. Innvendig har byggets opprinnelige overflater og konstruksjoner motstått tidens tann på en bemerkelsesverdig god måte. Den håndverksmessige utførelse og valg av materialer forteller oss at de opprinnelige utbyggere hadde et syn på bærekraft og levetid de færreste av dagens eiendomsutviklere er i besittelse av. Det var interessant å konstatere at kvaliteter på opprinnelige overflater langt overgikk det en kan oppleve ved overtakelse av en nybygd leilighet! 30b har sjel i alle rom, og hver leilighet gir en unik opplevelse med hensyn til gata og byen utenfor. Alt fra det klassiske bitte lille rommet på loftet med vedovn og utsikt til en takverden utenfor, til leiligheter med nærhet til en klassisk bakgårdshaverom med utsikt over gamle løvtrær og avenyen sørover ,til den urbane 1.etasjen. tre veier Vi skulle komme med en refleksjon fra et ingeniørperspektiv. Vi mener det er ikke mulig å se på 30b isolert, siden miljøgaten er en del av et byutviklingsprosjekt. Det er behov for å bedre forholdene for transport gjennom Elgeseter gate, samt gjøre det mer attraktivt å oppholde seg der. De siste årene har det kommet opp flere nye, store og

«Det paradoksale er at bygården er bevart fordi den bokstavelig talt har vært i veien siden 1950-årene.»

sikkert flotte bygg langs Elgeseter gate. Utviklingen har utløst et behov som kan tilfredsstilles med en miljøgate.Det er behov for vei i vellinga, og vi har reflektert oss fram til tre realistiske veier videre. laissez-faire Den ene er å la det skure og gå, utsette alle store inngrep og tiltak. Fordelene er at byens befolkning slipper å krangle om hva som skal skje med blant annet 30b. Mens vi venter dukker det kanskje opp informasjon om endrede behov, eller andre forslag som kan tilfredsstille behovet. Ulempen er at de opplevde transportproblemene, samt støy- og støvplagene for beboerne og arbeidstakerne i området, neppe blir mindre eller forsvinner av seg selv. For ingeniøren er dette 0-alternativet: Det kan fungere bra på kort sikt. laissez-passer En annen vei er å la prosessen gå sin gang. Bygningen kan rives, og Statens vegvesen får god plass til å bygge ny og bred veg. Eiendomsutviklerne som har ført opp nye bygg langs Elgeseter gate får nyte godt av reduserte støy- og støvplager. De reisende inn og ut av sentrum får en mer effektiv reise. Ulempene er at det koster penger, og et av de siste byggene i jugendstil i Trondheim jevnes med jorden. En bred og fin miljøgate kan tilfredsstille de utløste behovene, men siden det krever riving av en vernet bygård er det en løsning med mellomlang tidshorisont.

ta kostnaden med å gjøre det fint Den tredje veien er å lage en skikkelig miljøgate. Hindringen ved flaskehalsen må omgås på kreativt vis. Det kan skje ved at sykkeltrafikken ledes i en tunnel gjennom bygningen, eller at trafikken går i to plan. Dette er mulig å få til. Fordelene er at miljøgaten får verdien av en bevart jugendfasade, og byutviklingsprosjektet får et større mangfold. Byen får vist at det er rom for å ta vare på gamle verdier, og at det ikke er fritt fram for nye eiendomsutviklingsprosjekt. Ulempen er at det koster mer. Det å bevare bygården krever langsiktighet. vellinga Et annet begrep for velling er «tykk suppe». Vi mener det ikke er nødvendig å gjøre spørsmålet om bevaring av Elgeseter gate 30b vanskeligere enn det er. Det er ikke nødvendig å røre så mye rundt i suppen. Så fremt en ikke velger alternativet med å la det skure og gå, er det bare to mulige hovedveier for å legge til rette for en miljøgate. Den ene er å la prosessen gå sin gang, og rive bygget for å få en bred nok trasé. Den andre veien er å gjøre det som fremstår som et problem til det lille ekstra for byutviklingsprosjektet i Elgeseter gate Vi har reflektert oss fram til at på sikt er det to veier gjennom vellinga: Enten den lette snarveien eller den mangfoldige miljøgata.

ett bygg, fire syn

synlig.no/birgit rostad

brit dyrnes

en kunstner d rake mæ

Elgeseter gate 30b har alltid vært i min bevissthet, som nabohuset til søstra mi, og det flotte Jugendhuset med karnapper og vinduer man passerer på vei ut av byen. På åpningskvelden gikk jeg inn bakveien. Var som å gå på en catwalk! Og hvilken port som møtte meg!!! Fantastisk nylaga konstruksjon... som en åpen glidelås. En flott kontrast til det gamle huset!!! Det myldra av folk både ute og inne. Vi ble ønsket velkommen av vertskapet. Performance ute på gatenivået. En pølse kom sigende ut fra takluka og smøg seg ned langs veggen mens nabomannen skrek og ropte noe om nabovarsel. Selv satt han på sin krakk og spiste sin banan! Vi var vel alle litt overstadig beruset av tilværelsen og alt som skjedde rundt oss. Inn igjen. Opp trappene. Nesten umulig å få med seg innholdet. Folk i alle retninger. Mye hilsing og prat. Jeg ble helt svett av alle møtene og tenkte at hit må jeg tilbake senere. tur to til Elgeseter gate 30b. Det er høst i Trondheim. For andre gang går jeg catwalken inn i 30b. Charlotte tar vennlig imot meg der hun sitter foran peisen og varmer seg. Leser på noe, godt inntullet med et sjal rundt seg. Vi blir sittende å prate om prosjektet, alle besøkene, alt som har skjedd og hva som kommer til å skje videre. Framtiden med huset. Riksantikvaren. Hva tenker Rita Ottervik nå fremover. Vil den nye boulevarden realiseres, og alle de tenkte trærne plantes? Opp i 3 etg. sitter Elin Andreassen ved det runde bordet i karnappet. Hun serverer meg en varm kopp

hanna malene lindberg

te, og jeg setter meg ned med henne. Sola som skinner inn i rommet varmer...likeledes Elin! På bordet er det bøker, skrivesaker og en kopp te. En seng med hvitt sengeteppe og god pute står klar for den som har behov for å slenge seg nedpå litt. Over senga henger en lampe og lyspæra gløder. Et anretningsbord med krystallglass, drikke, honning, te, godsaker... og et glassfat med en blondeserviett. Her føler man seg velkommen! Vi blir sittende lenge å prate. Om 30b, kunstnerens rolle i samfunnet og byen. Hva kan et slikt prosjekt fortelle, hvem når man ,hvordan være påvirkere i debatten om byutvikling eller ikke byutvikling? Hvilken «stemme» har vi som kunstnere, og hvordan bruker vi den i samfunnsdebatten? Hvem henvender Constant.Decay. seg til? Slik ble vi sittende med våre tanker en god stund. Som bakgrunnsteppe hører vi dunkene fra Øyvind Aspens lydkulisse. Som hjerteslag og puls... Takk Elin og senere Ann Cathrin for møtene i karnappet i 30b! 4.etg - hagen! Det rister i huset fra trafikken utenfor. Sterkere jo høyere opp i etasjene man kommer. Jeg går inn i Hagen. Lyden av sprutende vann. Rå lukt av jord og vekster. Spirende gress. Sola skinner inn og lyssetter installasjonen. Singel som masserer meg under føttene. En ovnsdør på gløtt. Jeg fascineres av Per Kristian Nygård sin hage. En ny gjest kommer inn og kommenterer: «Dette er gjort helt fabelaktig!» Jeg er enig! Det er mange inntrykk i 30b. Rom på rom med kunst. Noen verker berører meg mer enn andre. Spor etter levd liv. Huset rister og skjelver. Jeg går tilbake til Hagen og tenker: Håp! Tar innover meg opplevelsene.

nina kielland

En mann går forbi i trappa og sier noe om at...tenk rekkverket har eksistert i over hundre år! Jeg har besøkt 30b tre ganger. Opplevd huset, sett utstillingene, møtt mennesker, vært med i diskusjoner, fått ny kunnskap, ny bevissthet om stedet. For meg har prosjektet Contstant.Decay. vært en impuls…et sted for viktige meningsutveksling, og en annerledes kunstproduksjon: en «forestilling» med mange aktører, scener og scenografi.

en arkitekt ELGESETERGATE 30b Elgeseter gate 30b er en tidstypisk leiegård i jugendstil som ligger igjen i det opprinnelige fasadelivet i Elgeseter gate. Omkringliggende nyere bebyggelse er flyttet for å gi plass til Elgeseter Boulevard. Kanskje kan den historiske, elegante bygningen ligge igjen midt i gateløpet som et historisk merke der 1.etasjen tas i bruk som gate. utvendig er bygningen karakterisert med en stram pusset byfasade mot Elgeseter gate og Magnus Blindes gate, aksentuert med det karakteristiske vertikale karnappet på hjørnet. Det bakenforliggende gårdsrommet som er tilgjengelig fra portrom og ny utgang fra 1.etasje med trerampe i trinn, venter på ny utforming og bruk i en annen setting. Gårdsrommet ligger nakent og eksponert fordi de tradisjonelle veggene mot nabobebyggelsen er borte. De nye elementene i gårdsrommet, rampa, speilet og utegrill oppleves

som installasjoner med fin materialitet, men oppleves også som fragmenter og i lite samspill med bygningen og gårdsrommet. den generøse hovedtrappa med de forseggjorte store vinduene mot øst - med inngravert mønster på glasset og fargede glass som samspiller med dagslysets variasjoner gjennom døgnet og årstiden. Innvendig ombygging og oppussing gjennom 100 år har gitt uheldige romlige utvekster, et mangfold av dørtyper og listverk. Jugendstilen har også rik organisk ornamentikk som ikke var veldig synlig i gården i dag, ornamentene er fjernet eller utydeliggjort og forflatet. Jugendinteriøret er karakterisert med mange store generøse og dermed fleksible rom, stor takhøyde og store vinduer. Gode bokvaliteter som ikke er vanlig i dagens boligbygging. det grønne rommet var den mest spesielle romopplevelsen. En helt unik opplevelse i seg selv. Det oppleves som et sakralt rom - en rar opplevelse å være ute, men så desidert inne - en jøtul vedovn stikker så vidt opp av jorda og gresset. Store rom og masse dagslys med grønt saftig gress og planter som vokser oppetter veggene, fontene med vann strengt symmetrisk plassert i rommet og med en hvit singelgang som knaser under skoene. Det grønne rommet stimulerer mange sanser. Det er lyd fra singelen, det lukter jord og friske planter og fuktigheten berører kjærlig huden. En sjelden sanselig opplevelse som vekker nysgjerrigheten og kreativiteten i et hvert menneske.

ett bygg, fire syn

bildereportasje foto/ vilde lĂ¸wenborg blom, kunststudent., ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

Constant. decay. elgeseter gate 30b, 7030 trondheim

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 16â&#x20AC;&#x201C;23

constant. decay

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 16â&#x20AC;&#x201C;23

constant. decay

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 16â&#x20AC;&#x201C;23

constant. decay

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 16â&#x20AC;&#x201C;23

constant. decay

artikkel tekst/ jonas peter falck, stud.ark., ntnu, jonas.falck@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsen, stud.ark., ntnu, mari@tidsskrifteta.no

skiller i europa hva skal til for å skape en god arkitekt?

Arkitektens arbeidsfelt berører mange fagområder, og kravet til kunnskap vokser i takt med den teknologiske utviklingen. Ingeniørvirksomhet, vitenskap, industri, økonomi og kunst er eksempler på hva arkitekten må ha kunnskap om. Ideelt sett burde arkitektstudenten lære alt han eller hun trenger i løpet av studieløpet, men det er begrenset hvor mye som kan læres på skolen. I Europa finnes et mangfold av mer eller mindre forskjellige arkitektskoler. Det finnes utallige tolkninger av hva en arkitekt er, og da nødvendigvis også en stor variasjon i læringsmetodene til de ulike utdanningsinstitusjonene. Allerede i det 1. århundret f.Kr. sa den romerske arkitekten Vitruvius at arkitektur defineres av de tre egenskapene holdbarhet, nytte og skjønnhet. Dette er fremdeles viktige begreper i arkitektutdanningen. Noen skoler legger stor vekt på holdbarhet, konstruksjon og bygningsteknologi, mens andre retter søkelyset mer mot skjønnhet og det kunstneriske. Det er et vidt spekter av læreplaner og undervisningsmetoder, uten at vi kan bedømme hva som skaper de beste arkitektene. Ulike ideer og oppfatninger skaper en kulturell rikdom i arkitektutdanningen. teknisk tungt i øst Gunnar Parelius, prodekanus ved ntnu og styremedlem i European Association for Architectural Education, eaae, kan

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s.24–25

bekrefte at det er store forskjeller mellom de ulike arkitektskolene. Han understreker at det er mye fordommer som rår og at man må besøke hver enkelt skole for fullstendig å forstå forskjellene og likhetene. Likevel går det an å trekke noen hovedlinjer. «I Øst-Europa har de tradisjonelt lagt stor vekt på ingeniørfag og det teknologiske. Av og til i så stor grad at man ikke kunne se om studenten var utdannet ingeniør, arkitekt eller noen av delene. Dette har nok forandret seg med tiden, og man får mange gode arkitekter ut av Øst-Europa, men det tekniske er fortsatt viktig.» Dette støttes av Feliks Ulvåen Isaksen, som studerer ved archip, Architectural Institute in Prague. Han forteller at «skolen fokuserer på matte, fysikk og byggteknologi, noe som går på bekostning av andre fag. Vi har måttet lære oss alle dataprogrammer og software på egenhånd, og visuell formidling får vi ingen undervisning i.» ulike tradisjoner og tilnærminger Til tross for et teknisk tungt pensum, snakker Isaksen varmt om studiestedet sitt og forteller om undervisningsmodellen det legges opp til. «Første året var en ilddåp. Jeg måtte finne ut av hvordan ting fungerte på egen hånd og presentere for interne og eksterne kritikere, uten særlig veiledning eller kunnskap. Kunnskapen kom etterpå,

som en følge av de erfaringene man gjorde på egen hånd. Denne metodikken satte jeg pris på, men jeg hadde også ønsket en roligere innkjøringsfase, for å kunne tenke og bearbeide stoffet litt nøyere.» Denne undervisningsformen står i kontrast til slik vi gjør det i Norden. Parelius sier at vi her har en egalitær holdning til undervisningen. «Vi snakker med studenten som en arkitekt fra første stund. Vi mener at studenten har et unikt syn på arkitektur som må avdekkes, og dette skiller seg fra andre land der kommunikasjonen i mye større grad går én vei, fra lærer til elev.» Han trekker frem Kina som et slikt land, men legger til at det også er en vanlig undervisningsform flere steder i Europa. «I Norden har vi en felles kultur og et tett samarbeid mellom skolene. I resten av Europa er forskjellene større, og arkitektskolene er formet av den kulturen og det samfunnet de har oppstått i.» ingen går i samme takt Spania har en tradisjon for å være ingeniørfaglig rettet, men med et lengre studium. England på sin side har historisk vært mer opptatt av designaspektet. Ifølge Parelius kan vi i dag se tegn på at de ulike skolene nærmer seg hverandre i sine metoder. En rapport fra eaae viser at skolene er like på de fleste skalaer. Det er de samme fagene som går igjen, og de veier omtrent like tungt overalt. Det kan ha sammenheng med at de fleste skolene nå har en felles struktur: Først en treårig basisutdanning og så en toårig, mer eksperimentell, videreutdanning. «Det er faget som drar oss. Skolene lærer og tar det beste fra hverandre. Ikke minst er det viktig å huske at skolene hele tiden forandrer seg ettersom hvem som jobber der. Ulike lærere har ulike ideer. Ingen på skolene går i samme takt,» sier Parelius. et ønske om å profilere seg Steffen Wellinger, førsteamenuensis ved ntnu, sier seg enig i at det er store forskjeller, men også mange fellestrekk, i den europeiske arkitektutdanningen. «Ved ntnu får førsteårsstudentene designe og

bygge en trekonstruksjon i 1:1, en læringsmetode som også benyttes andre steder, for eksempel på arkitektskolen i Oxford. ntnu er på ingen måter unik her. Det som er spesielt for ntnu, Norge og Norden er det tette båndet mellom studenten og læreren. Man trenger ikke å dra lengre enn til Tyskland før avstanden mellom de to blir større. Det er altså variasjoner i utdanningen, og slik kommer det til å fortsette å være,» sier Wellinger. «Konkurranse mellom skolene gjør at de alltid ønsker å profilere seg og skille seg ut i mengden. Noen skoler, som aa i London og eth i Zürich, har en evne til å trekke til seg kjente prosjekterende arkitekter som forelesere, og på den måten skiller de seg ut.»

«Vi mener at studenten har et unikt syn på arkitektur som må avdekkes.» gunnar parelius

mangfold er nødvendig I 1996 la The International Union of Architects frem en rapport om arkitektutdanningen, med refleksjoner og anbefalinger. Siden den gang har rapporten blitt revidert og omarbeidet flere ganger frem til den siste utgaven fra 2011. Rapporten konkluderer med at vi står overfor store arkitektoniske utfordringer i fremtiden med tanke på klimaendringer, befolkningsvekst og ressursfordeling. Dette må tas høyde for i utdanningen av alle arkitekter, men det er nødvendig at metodene for læring og trening av arkitekter er varierte. Det gir et kulturelt mangfold, og burde bevares. grunnlag for livslang læring Det er mange måter å bli en arkitekt på, og årene ved universitet er kanskje blant de mest formende i en arkitekts liv. Her møter man andre med samme interesse og lidenskap for faget. Her får man muligheten til å jobbe med en stor variasjon av prosjekter, man får sammenligne sitt arbeid med medstudenters forslag, man lærer å samarbeide og man møter andre med samme sterke ønske om å oppnå noe innenfor samme felt. Ikke minst får man innsikt i andre fagfelt. Dette er med på å skape en god arkitekt. Derfor er det viktig at universitetene og høgskolene finner en læring som fungerer og inspirerer. Utdanning er noe som er fortsetter gjennom hele karrieren.

skiller i europa

kommentar tekst/ jonas kyllenstjerna pettersen, stud.ark., ntnu, jonas@tidsskrifteta.no foto/ julie fosse, stud.ark., ntnu, julie@tidsskrifteta.no

fordommer basert pĂĽ sannheter eller mangefull kunnskap?

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 26â&#x20AC;&#x201C;29

Hva vil det si å bli utsatt for fordommer? Blir man dømt på forhånd? Satt i bås? Koblet til en stereotyp? Forskjellsbehandlet? Oppfattet på bakgrunn av sitt omslag eller sitt rykte? arkitekten i et nøtteskall Arkitekten er, ifølge en ingeniørstudent, en likeglad type kledd i silkeskjerf, lang frakk og snurpete sko. Han har en forkjærlighet for rødvin, løper alltid etter bussen og mister sine viktigste arbeider like før deadline. Han har et gammelt, slitt armbåndsur som går noen minutter feil som han ikke gidder stille. Han har en klar visjon som sjeldent lar seg realisere, og han mener bestemt at dette ikke er hans feil. Han

er i tillegg lidenskapelig opptatt av runde former, nøytrale farger og lyssetting, uansett hva det skulle gjelde. Som en kunstner i sin beste alder så fint har formulert vil han, dersom han skal bake kake, mye heller lage brownies i rund form enn sjokoladekake i langpanne. Han er en romantiker uten dame, og bor i en nedslitt, uorganisert leilighet. Drømmen er en koselig tomt med utsikt over byen, der han selv kan designe et romlig paradis med egen vinkjeller, badestamp og badstue. Han blir farlig nervøs på byen, og ender ofte på sjekkereplikken «Ted Moseby, architect.» etterfulgt av et kleint smil. fordommer er naturlig En fordom er per definisjon en holdning eller oppfatning basert på mangelfull kunnskap. Ifølge Steven Neuberg, professor ved Arizone State University, er fordommer noe helt naturlig for oss mennesker. Vi har gjennom evolusjonen alltid levd i grupper. En naturlig fiendtlighet mot andre konkurrerende grupper har vært en del av kampen for å overleve. Det er denne innstillingen til andre grupper vi i dag kaller fordommer eller stereotyper.

fordommer

ingeniørens daglige gjøremål Mens arkitekten kan defineres som spontan og kreativ, har man heller kalt ingeniøren firkantet og kjedelig. Han har en jobb – han må passe på at den ubrukelige arkitekten ikke skaper bygninger som faller sammen under vekten av snø, vind eller fulle studenter på fest. Han må, som en erfaren arkitekt har uttalt, både sjekke hvert eneste skjøte og sette inn ekstra skråavstivning i hver vegg, samt gå over regelverket for laster og sikkerhet. Essensielt er det at dette dobbeltsjekkes, om ikke trippelsjekkes i hvert fall to eller tre ganger før man kan gi byggingen grønt lys. Den tilsynelatende rolige bygningsingeniøren ankommer arbeidsplassen i en Audi a6 Allroad Quattro, med rutete skjorte, snus under overleppa, iført vernesko, vernehjelm og en classy, gul refleksvest. Kunstneren understreker dette med snus og rutete skjorte - det er ikke fordommer, det er sant. Ingeniørens mange daglige gjøremål er innskrevet i den forhelligede kalenderen som med minuttnøyaktighet kontrollerer hans liv fra begynnelse til slutt. Han står opp tidlig, er alltid presis og gjør aldri feil. Livet som perfeksjonist, familiefar og arbeidshest er ikke så verst likevel. Han har kontroll. I hvert fall er det det han tror. forskjellsbehandling i praksis Den britiske psykologen Henri Tajfel arrangerte på syttitallet et eksperiment for å finne ut hvor lite som skulle til før tilfeldige personer begynte å forskjellsbehandle mennesker i forskjellige grupper. Deltakerne var delt i to grupper, visste hvilke gruppe de selv var i, og hvem de var i gruppe med. De visste også at de aldri kom til å ha noe med hverandre å gjøre igjen. Oppgaven var å fordele poeng mellom anonyme personer i to

grupper. Poengene tilsvarte penger. Eksperimentet viste som forventet at de fleste favoriserte sin egen gruppe, og gav denne flest poeng. Det interessante var at deltakerne ofte ville velge et alternativ der forskjellen mellom gruppene ble størst mulig, heller enn et alternativ der begge gruppene fikk mange poeng. De ville altså godta å gi seg selv mindre poeng hvis dette gjorde forskjellen mellom gruppene enda større. Tajfel oppdaget at mennesket instinktivt har et nesten like stort ønske om å ødelegge for en annen gruppe som de har for å bygge opp sin egen. Dette kan direkte oversettes til dagens mange fordommer, og underbygger Steven Neubergs teori. hvor kommer stereotypene fra? Stereotyper har ofte en rot av sannhet i seg. Ens oppfatninger av en yrkesperson er sannsynligvis basert på et par representanter man kjenner eller har møtt, karakterer fra litteratur og film, medias typiske fremstilling og bekjentes omtale om yrket. Jeg har aldri møtt en president før, men basert på medias fremstilling har jeg et inntrykk av hvordan en president er som person. Jeg vil tro mye av det jeg hører om en person jeg ikke vet noe om, og kan på den måten danne meg et bilde av vedkommende uten å ha møtt eller snakket med ham. Da har jeg skapt en fordom, eller noen har skapt den for meg. kunstneren – forfengelig, men ikke selvopptatt Kunstneren er en arkitekt uten sans for praktisk gjennomførelse. Hun kunne aldri tenkt seg å være avhengig av andre for å få gjennomført sine planer, og det er kanskje like greit. Med en god strek

jonas kyllenstjerna pettersen

kunne hun sikkert skissert opp noe som liknet et hus, men hadde sannsynligvis krepert idet ingeniøren tilpasser (les: ødelegger) verket. Slik den aldrende ingeniøren ser på henne arbeider hun alene, ofte i de mørke nattetimer, i en kjeller eller på et loft. Hun har en ekstrem lidenskap for det hun driver med, og kan i den rette flyten arbeide uavbrutt i flere timer, ja, flere dager. Dette er kanskje noe av grunnen til at arkitektstudenter har tilegnet henne en typisk uhøytidelig klesstil bestående av tunikaer, joggebukser og knestrømper. Denne distré, eksentriske og «forfengelige-men-ikke-selvopptatte» samtidskunstneren er dårlig til å holde avtaler, hun pleier nemlig å male over alle notatene sine. Skal hun ut av huset bruker hun sykkelen, og alt av matvarer og rødvin ligger trygt i sykkelkurven på veien hjem. Arkitekten tror dette er av hensyn til miljøet, men blir fortalt at det rett og slett er fordi hun ikke har lappen. Det denne svevende og tilsynelatende drømmende personligheten derimot, har er mange gode venner. Hun slår gjerne av en prat ved fruktdisken på Rema. stereotypen som ideal? Kan jeg påstå at man i større eller mindre grad utvikler seg mot stereotypen man har fått? At man i mangel av å finne seg selv heller finner et ideal, et ideal som ikke nødvendigvis er positivt, men et resultat av andres fordommer. At jeg som arkitektstudent bevisst eller ubevisst kler meg i frakk og silkeskjerf? At jeg blir mer og mer glad i runde former, nøytrale farger og rom med store vinduer? At ingeniøren føler at han må leve opp

til sitt rykte som gjennomtenkt, presis og reflektert? At kunstneren kler seg som hun gjør rett og slett for at andre skal oppfatte henne som en kunstner? én persons innflytelse Det er faktisk slik at stereotypene til en viss grad stemmer. Personlighetene som samles på et studie er ganske like. De formes daglig av de samme hendene og dyttes derfor i samme retning. De blir, bevisst eller ubevisst, litt likere hver dag. Man vil for eksempel aldri se en arkitektstudent kull 13’ ved ntnu med rosa klær, fordi en professor i høst uttalte at han ikke liker fargen rosa. Kan man si at studentene utvikler seg etter stereotypene? Eller må man si at stereotypene rett og slett setter fingeren på noen av særtrekkene som finnes (eller ikke finnes) ved de forskjellige yrkene? en konklusjon basert på fordommer Jeg skal likevel ikke skjære alle akademikere over én kam og påstå at de slenger stygge og støtende gloser om hverandre i alle retninger med en gang de får muligheten. Forholdet mellom disse tette kollegaene bedrer seg etter hvert som de begynner å samarbeide i arbeidslivet. Kanskje innser de at de på mange måter har samme oppgave, bare med forskjellig utgangspunkt? Det må derimot sies at arkitekten sannsynligvis aldri kommer til å legge fra seg silkeskjerfene eller rødvinen, at ingeniøren neppe slutter å trippeltsjekke dobbeltsjekkingene sine, eller at kunstneren begynner å bruke jeans. Noen ting er jo rett og slett sant. Jeg har forstått at det i bunn og grunn er umulig for meg å si om stereotypene stemmer eller ikke. Konklusjonen min er tross alt basert på stereotyper og fordommer.

fordommer

artikkel tekst/ alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ william fairminer, stud.ark., ntnu, william@tidsskrifteta.no

Mellom scenografi og arkitektur dikteres virkelighet

Scenografi omfatter hele rommet teaterforestillingen utspiller seg i. Scenografien bruker vår romforståelse, vår oppfattelse av lys, vår påvirkning av lyd og våre assosiasjoner til farger for å skape en spesiell følelse i oss. Det samme gjør arkitektur, så hvor går skillet? Som publikummere under en forestilling går vi inn i et rom, rommet i seg selv har et uttrykk og gir oss en stemning med en gang det åpenbarer seg. Rommet vil bli definert som arkitektur. Så setter vi oss, vender blikket mot en vegg vi vet skjuler noe nytt. Lyset slukkes, teppet går opp, lys går på, rekvisitter trer fram, et nytt rom åpenbarer seg. Og et menneske trer fram, beveger seg gjennom det åpenbarte rommet og hever stemmen. Vi blir tatt mentalt inn i et nytt rom som utspiller seg på scenen. Dette rommet kalles ikke arkitektur, men scenografi. fysisk og mentalt Scenografens jobb er å transportere oss fra det rommet vi først satt oss i, inn i et nytt rom med en ny historie. Her skiller ikke scenografien seg fra arkitektur. Sanseoppfattende grep tas i bruk for å skape en følelse, tanke eller stemning i mennesket. Scenografien bruker de samme virkemidlene for å nå det samme målet. Som publikummer føler man at man er i scenerommet og får en relasjon til omgivelsene som utspiller seg, slik

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 30–33

arkitekturen gjør oss til en del av et rom. Det som utspiller seg på scenen under en teaterforestilling oppfattes fysisk, og det å ta del i et rom i arkitekturen mentalt. Forskjellen er at du som publikumer er en passiv observatør, du deltar ikke i rommet og du kan ikke tre inn i rommet fysisk. Gjermund Andresen er scenograf og aktuell med Nøtteknekkeren på Trøndelag Teater. Han henviser til følelsene som fellesnevner. «Det scenografen, og også arkitekten skal, er å finne den emosjonelle kvaliteten til et stykke. Hvilke materialer man velger og hvilke assosiasjoner det gir er med på å bidra til dette.» mangfold Ligger forskjellen mellom scenografi og arkitektur i diversitet? At du ikke kan gå nærmere, undersøke, gå rundt, finne nye vinkler, at du ikke kan ta del i det mangfoldet et rom er som publikummer? Du er gitt en fiksert plass og kan kun oppleve rommet derfra; i arkitekturen kan du gå inn. I sin bok The Nature and Art of Workmanship diskuterer David Pye ordet diversity. «As the observer approaches the object, new elements, previously indistinguishable, successively appear and come into play aesthetically. Equally, and inevitably, the larger elements drop out and become ineffective as you approach.» Det unike ved arkitekturen er at du kan oppleve den på forskjellige måter. Helt fra

arkitekturen oppstår for deg i landskapet til du kan føle på teksturen i veggen. «A thing properly designed and made, continually reveals new complexes of newly perceived formal elements the nearer you get to it. Any considerable building will reveal itself differently at every range from six inches to several miles.» Denne suksessive nærheten finnes ikke i scenografi. I arkitekturen må objektene alltid ha en tyngde, en konsistens, en tekstur, et realisert formspråk og en vilje som tåler å bli undersøkt, helt til det taktile. Sammenføyningene av materialer skal være tro, tektonikken skal ikke gå tapt. Dette skjer likevel ofte i arkitekturen når den lar konstruksjonen gjemmes bak en uavhengig fasade. Dette kan assosieres med scenografi. I håndverk kommer ærligheten mot materialet sterkere fram, her bruker skaperen sine egne hender til å forme materialet til et ferdig uttrykk. Scenografi har et bevisst forhold til materialenes påvirkning, og til nærhet og fjernhet. I dag jobber scenografen med forandring av omgivelsene,noe Andresen påpeker at også kan knyttes til arkitekturen. «Overgangen mellom scener hjelper oss å beskrive hvor vi er på vei. At overgangene blir elegante, denne animeringen av objektet kan være vanskelig å få til

som scenograf. Det er også noe arkitekter kan dra nytte av, i flerbruksrom. At du har et rom som går fra å ha en funksjon til en annen.»

«Det scenografen, og også arkitekten skal, er å finne den emosjonelle kvaliteten til gjermund andresen et stykke.» brukeren Magne Magler Wiggen, arkitekt hos mmw og professor ved aho, har jobbet med både scenografi og arkitektur. Han ser flere forskjeller mellom de to, i scenografien får man blant annet mulighet til å jobbe tett med brukeren, skuespilleren og regissør hele veien. «Scenografi utvikles i samhandling med skuespillerne. Til forskjell fra arkitektur sitter man i scenerommet, man prøver ut scenografien. Skuespilleren tester om man kan uttrykke seg gjennom det å slamre hardt med døren. Denne siden av det å jobbe med scenografi synes jeg det er mye å lære av, med hensyn på til det å være arkitekt. Den gir en mye større nærhet og samhandling med brukeren enn det vi opplever når vi bygger for vanlige privatkunder eller byggherrer.» Da kan man observere hvordan de fysiske omgivelsene spiller en betydelig rolle for å uttrykke seg, noe Andresen jobber

mellom scenografi og arkitektur

alice lĂ¸demel sandberg

mye med som scenograf. «Å lage rom med en viss motstand for en skuespiller er viktig. Jeg synes det er gøy med arkitektur som er funksjonell og alt det der, men kanskje også har en iboende motstand.» Wiggen er enig i at denne motstanden bør overføres til arkitekturen. «Jeg synes at man i mye større grad skal tenke Hvordan kan jeg bygge noe som er med på å øke det dramatiske potensialet i folks hverdag? Hvordan kan jeg når jeg lager denne eneboligen sørge for at det funker i det dramaet hverdagslivet til folk er? Tåler dette huset å herjes med sånn at brukerne av huset får uttrykt den kraften det er å leve?»

«Tåler dette huset å herjes med sånn at brukerne av huset får uttrykt den magne magler wiggen kraften det er å leve?» dramatikk Wiggen mener det er mye å hente fra scenografien. «Scenografien skal gjøre opplevelsen sterkere, tydeligere, skumlere, tristere, mer fylt av energi. Et slikt program får du aldri når du skal bygge en jernbanestasjon eller en skole. Det gis ikke de kravene som teateret, operaen eller scenerommet i seg selv stiller. Og her er det mye juicy stoff for oss som arkitekter å putte inn i et vanlig prosjekt.» Det dramaet et teater er, bruker mmw aktivt som arkitekter. «Vi er alltid bevisst på å bruke tekst. Vi leter etter en tekst, en bok, et eventyr eller en myte. Vi leter alltid etter en fortelling. For oss er ikke arkitektur bare formgiving, det må ha et slags dramatisk potensiale. En historie, noe underliggende.» I scenografien vil du umiddelbart få en tilbakemelding på om historien har nådd fram til den siste brukeren, publikum. «At du har et publikum som er der og prøver å tolke og lese og skjønne hvorfor man har gjort de tingene man har gjort. Publikum sier det jo med en gang. Var det stilig eller ble du skremt? Hadde du tårer i øynene da det var over? Virker det, eller virker det ikke? Arkitekter opplever aldri å få så punchy tilbakemelding på noe som helst hus.»

«Jeg vil gjerne at de tenker noe om sitt eget liv når de går ut.»

gjermund andresen

illusjoner På scenen oppfattes ikke veggen lenger som en vegg, men en illusjon av en vegg. Scenografi forbindes med at noe er noe annet enn det det fremstår å være. Objektet er noe annet enn det vi oppfatter det som. Vi forventer en illusjon, og lar objektet ha flere enn det beviste fysiske og visuelle uttrykket. Andresen ser på illusjon som en konsekvens av det målet han har som scenograf. «Jeg jobber med historiefortelling, illusjonsbygning er en naturlig del av det. Jeg mener det er viktig at man underbygger historien. Hvis man aldri legger merke til scenografien er det egentlig en god ting. At man går et sted og glemmer verden. Da har man kjøpt det, da har man skjønt det. Vi vil jo at publikum skal få noe mer ut av forestillingen enn bare en tidsreise eller en illusjon. Jeg vil gjerne at de tenker noe om sitt eget liv når de går ut. At de tenker noe nytt om seg selv og samtiden vi lever i.» kunst Hvorfor er det så selvsagt at scenografi ikke er arkitektur? Er det essensielt for arkitektur at man må kunne oppleve diversitet? At du må kunne bevege deg inn i rommet? Eller er det tidsaspektet, varigheten, som er det mest radikalt forskjellige? Er det fordi scenografi er en flyktig installasjon inne i en definert arkitektur, og slik bare møbler på et gulv? Om scenografi er en flyktig installasjon inne i en definert arkitektur som skal skape en følelse i oss, da kan scenografi med all troverdighet puttes under begrepet kunst. Kanskje er scenografi den kunstformen som tydeligst kan knytte vår forståelse av kunst til vår forståelse av arkitektur. Den blir et bindeledd og kan således hjelpe oss med å definere våre begreper og gi en større forståelse av hvordan våre fysiske omgivelser kan påvirke oss på ulike måter. Alle tre bruker illusjoner, skapt av fysiske objekter, som former en følelse i brukeren. Du tar del i noe som styrer din virkelighet. Du går frivillig inn i noe som manipulerer dine følelser og tanker. Både i kunst, scenografi og arkitektur. Vi skaper en diktert virkelighet.

mellom scenografi og arkitektur

artikkel tekst/ magnus knutsson, stud.ark., ntnu, magnus@tidsskrifteta.no eirik strand, stud.ark., ntnu, eirik@tidsskrifteta.no foto/ mathilde nicoline bergersen, kunststudent., ntnu, mathilde@tidsskrifteta.no

når arkitektur er kunst hvor ligger arkitekturens kunstneriske kvaliteter?

«En storslått epoke har nettopp begynt. Det eksisterer en ny ånd. Industrien, brusende som en elv på vei mot sitt mål, gir oss nye redskaper tilpasset denne nye epoken, med dens nye ånd… Problemet med huset er en av tidens problemstillinger… Arkitekturen har som sin første oppgave, i en fornyelsens tid, å igangsette en revisjon av verdier, en revisjon av husets dannende elementer. Massefremstilling er basert på analyse og eksperimentering. Industri i stor skala bør være opptatt av bygg og av massefremstilte byggeelementer til hus. Det er nødvendig å skape massefremstillingens åndelige form. Den åndelige form for å bygge massefremstilte hus. Den åndelige form for å bo i massefremstilte hus. Den åndelige form for å forstå massefremstilte hus. Hvis man fjerne husets stivnende konsepter fra hjertet og tankene, og kun ser på spørsmålet fra en kritisk og objektiv synsvinkel, vil man nå fra til huset som et redskap eller verktøy, det massefremstilte hus, sunt og vakkert på samme estetiske måte som de arbeidsverktøy som er en del av vår 1 tilværelse…» le corbusier

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 34–39

n책r arkitektur er kunst

«En arkitekt må ta hensyn til tyngdekraften»

arkitektur som kunstform Arkitekturens historie har alltid vært en del av kunsthistorien. Det finnes liten tvil om at arkitektur har mye til felles med flere kunstformer, og besitter flere kunstneriske kvaliteter. Ordet kunst gir først og fremst assosiasjoner til maleri, foto, skulptur, installasjoner og performance. Det er et begrep man umulig kan gi en universell definisjon på, som først og fremst avhenger av oppfattelsen til den som betrakter det aktuelle verket. Arkitektur blir ikke nødvendigvis oppfattet som kunst i seg selv, men betraktes som en kunstform i likhet med teater og musikk. Kunstformene som ikke går under kategorien billedkunst har alle til felles at de som oftest har en funksjon utover det å være kunst. Teateret formidler en historie, musikken har en rytme. Arkitekturen kjennetegnes ved at den skaper rom mennesker kan oppholde seg i og rundt. Den legger premissene for stedet der menneskers liv utspiller seg. Hva skal man lete etter i arkitekturen for å finne kunstneriske kvaliteter? Er det snakk om universelle kvaliteter som står støtt til alle tider? hvordan lage kunstnerisk arkitektur? Tidlig på 1700-tallet definerte den tyske filosofen Christian Wolff at en bygning er rom, omringet av kunst slik at visse funksjoner kan foregå trygt og uhindret.2 Ideen om å skape et arkitektonisk kunstverk kan oppleves som uoppnåelig for den jevne arkitektstudent. Det skal være vakkert, enestående,

magnus knutsson og eirik strand

nesten hellig. Tankene flyr til Agras Taj Mahal og Barcelonas Sagrada Famillia. Taj Mahal estetisk vakker som Michelangelos David-statue. La Sagrada Familia, Stemningsfull som Van Goghs Stjernenatt. Å definere arkitektur utfra billedkunstens premisser blir meningsløst, ettersom den skal ha en funksjon utover det estetiske. Billedkunsten skal først og fremst betraktes, mens arkitekturen skal brukes. Den skal oppleves av et bredt spekter av mennesker, og er i større grad tilstedeværende i menneskers hverdag. Fortsatt har billedkunst og arkitektur mye til felles. De har begge et visuelt uttrykk. De er et resultat av en kreativ prosess. De er påvirket av å ha blitt realisert på et gitt sted til en gitt tid. Vitruvius skrev omtrent 20 år før kristus at arkitekturen må vise hensyn til firmitas, utilitas, og venustas, som kan oversettes til holdbarhet, anvendelighet og skjønnhet.3 Arkitekturen opererer innenfor gitte rammer. En arkitekt må ta hensyn til omgivelsene og menneskene som skal ta en bygning i bruk, samt klimatiske forhold, reguleringer, økonomi, miljø og tyngdekraften. En kunstner har mer spillerom enn en arkitekt har. kunst i varierende grad? Å omtale noe som kunst i dag har lite akademisk tyngde hos folk flest. Når vi sier at vi har hengt opp kunst på stueveggen, refererer antageligvis 95 prosent av oss til ett eller annet kjøpt på ikea. Men det er likevel noe ugreit å gå til tante Beate og å si at ikea-bildet hun liker så

godt ikke er kunst. Om noen opplever at de har skapt et kunstverk skal det vanskelig gjøres å nekte for at de har gjort det. Kan man derimot si at noe er kunst i større grad en noe annet? å formidle en stemning Det kunstneriske i arkitekturen som gjør at den betraktes som en kunstform kommer ikke like klart frem i all arkitektur. Bestemte arkitektoniske verk kan ofte oppleves som kunstneriske installasjoner, mens andre ikke spiller på det samme følelsesspekteret. Disse byggene oppleves som «hverdagsinstallasjoner» uten assosiasjoner til det kunstneriske. Den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor skriver i sitt essay A Way of Looking at Things om det kunstneriske i arkitekturen: «If a work of architecture consists of forms and contents which combine to create a strong fundamental mood that is powerful enough to affect us, it may possess the qualities of a work of art.»4 Zumthor konstaterer at det kreves en viss form for

arkitektur for at den skal ha kvalitetene til et kunstverk. At stemningen arkitekturen skaper kan fremme det kunstneriske i den. Dette bygger opp under tanken om at arkitektur ikke er kunst i alle tilfeller. Den skotske filosofen Henry Home (senere Lord Kames) understrekte, i likhet med Zumthor, følelsesspekteret arkitekturen kan spille på: «Of all the emotions that can be raised by architecture, grandeur is that which has the greatest influence on the mind; and it ought therefore to be the chief study of the artist, to raise this emotion in great buildings destined to please the eye».5 Samtidskunstneren Bjarne Melgaard har sammen med arkitektkontoret Snøhetta laget en enebolig som også er en kunstinstallasjon. Kunstprosjektet A House to Die in forventes å stå ferdig i 2014. I dette prosjektet blir bruksaspektet til eneboligen spunnet sammen med Melgaards tanker om et hus innredet av en narkobaron. I et intervju med d2 forteller Melgaard om bakgrunnen for navnet på huset: «Det er jo på en måte bare veldig logisk, at hvis du først bygger et hus, så vil du bo der til du dauer, da. Og den vissheten kan jo gi en litt klaustrofobisk følelse, som jeg ville bygge videre på.»6 Bjarne Melgaard fører følelsesaspektet fra kunsten direkte inn i et arkitektonisk prosjekt. Dette skaper en arkitektur der kunsten er en like stor del av bygget som det praktiske huset. Melgaard og Snøhetta har skapt en arkitektur med en fundamental stemning, kraftig nok til å røre ved følelsene våre.

«Det kunstneriske aspektet ved massefremstilte hus har druknet i sitt eget prinsipp om masseproduksjon.» gjenspeiling av samtiden Som nevnt av både Lord Kames og Zumthor er det stemningen i arkitekturen som vekker det kunstneriske i den, noe Melgaard må ha hatt i bakhodet da han utformet A House to die in. Måten man formidler en slik

når arkitektur er kunst

«Hvis du først bygger et hus, så vil du bo der til du dauer, da.» bjarne melgaard

stemning på er derimot i stadig forandring. Oppfatningen av hva som er kunst har forandret seg gjennom tidene. Særlig etter modernismens inntog tidlig på 1900-tallet har ideen om hva som er kunst blitt sterkt utfordret. Det handler ikke lenger bare om det estetisk vakre, men om en idé, et inntrykk, om sprenging av grenser og møte mellom kunsten og mennesket. Duchamps Fountain er et kjent eksempel på dette. Han plasserte et urinal på en pidestall og forsøkte å stille det ut i et galleri i New York. Det arkitektoniske uttrykket har utviklet seg hånd i hånd med billedkunsten utover 1900-tallet:Fra dekorerte fasader til «less is more»-modernisme, videre til «less is a bore»-postmodernisme. Marcel Duchamps verk ville neppe skrevet seg inn i kunsthistorien om det hadde blitt introdusert i kunstverdenen i dag. Kan det samme sies om van Goghs malerier? Spørsmålet kan også stilles når det kommer til de andre kunstformene. Innledningsvis viste vi et sitat av Le Corbusier der han beskriver den nye, kommende epoken innen den moderne arkitekturen: Industrien. Her forklarer han det fantastiske med massefremstilling av hus og legger det til et åndelig nivå. Det sunne og vakre i massefremstilte hus som gjør dem til verktøy i vår hverdag, gir disse husene en åndelig dimensjon som leker med kunstneriske aspekter. De massefremstilte husene Corbusier beskriver her, blir i dag oppfattet som lite kunstneriske. Vi omgir oss med slike hus overalt i hverdagen. I vår

magnus knutsson og eirik strand

kultur er det vanskelig å se for seg en kunst som jobber med det «normale». Dette var annerledes i industriens fødselsalder der standardiserte enheter var nytt, spennende og ikke minst abnormalt. Det kunstneriske aspektet ved massefremstilte hus har druknet i sitt eget prinsipp om masseproduksjon. tektonikk Å forstå materialer er en av arkitektens vanskeligste oppgaver. Hva er et murbygg? Hva gjør murbygget egnet til å være et murbygg? Hvilke følelser gir materialene tegl, stål, tre eller betong som fordrer at de brukes i visse type bygninger? Hva sier materialet? Hva mener materialet selv at det egner seg best til? Slike tektoniske spørsmål er ofte aktuelle i arkitektens arbeidsprosess. Den tyske arkitekten Ludwig Mies Van der Rohe mente bruken av betong og mur i hans prosjekt The Promontory Apartments

«Svaret på hva materialet skal brukes til ligger et sted i materialet selv.»

(1946-49) var bekymringsverdig. Han ønsket en stålkonstruksjon, men dette var umulig grunnet mangelen på stål etter 2. verdenskrig. Mies mente at betongens flytende estetikk ikke egnet seg i «en naturlig høyhuskonstruksjon». Derimot hadde stål ifølge Mies akkurat de kvalitetene man leter i konstruksjonen av høye, rake bygninger.7 Louis Kahn sa til studentene at de skulle spørre materialene de jobbet med om råd: «You say to brick, ‘What do you want, brick?’ And brick says to you, ‘I like an arch.’ Then you say to brick, ‘Look, I want one, too, but arches are expensive and I can use a concrete lintel. What do you think of that, brick?’ Brick says: ‘…I like an arch.’»8 Poenget Kahn illustrerer handler om materialets naturlighet. En søken etter materialets sjel. Svaret på hva materialet skal brukes til ligger et sted i materialet selv. Kan det være i materialbruken at det kunstneriske aspektet ved arkitektur kommer fram? Bygninger er sammensatt av enkle deler som koblet sammen til en helhet utgjør et bygg. Dersom bruken av de enkelte delene er gjort på en måte der delenes naturlighet og åndelighet er tatt i betrakting, vil da dette gi det ferdige produktet åndelige egenskaper? Kunstneriske egenskaper? å kommunisere kunst Det kan virke som at ideene som ligger i arkitekturfaget står relativt støtt. Firmitas, utilitas og venustas er fortsatt noen av de viktigste bærebjelkene i arkitektfaget. Innholdet vi

legger i disse ordene er derimot i stadig endring, noe som gjør at arkitekturen utvikler seg. Teknologi, idealer og oppfattelsen av hva som er vakkert gjør at formspråket forandrer seg. Kunsten i arkitekturen ligger i stemningen og måten et bygg kommuniserer på sett i lys av konteksten det har oppstått i, og premissene som ligger til grunn for byggets eksistens. Kunsten i arkitekturen kan sees på som en fusjon av dens estetiske uttrykk og dens funksjon der begge faktorer spiller på hverandre. Arkitektur kommuniserer på ulike måter, og mennesker har ulike måter å ta innover seg denne kommunikasjonen på. At mennesker oppfatter ting på ulike måter gjør at man ikke kan fastslå at en form for arkitektur er å anse som kunst i større grad enn en annen. Det avhenger av øyet som ser.

Kilder 1 og 7. Beim, Anne (1998) Tektoniske visioner i arkitektur. s.811, 717. København: kaf. 2,3 og 5. Guyer, Paul (2011) Kant and the Philosophy of Architecture. Journal of Aesthetics and Art Critcism 1. 7–19 4. Zumthor, Peter (1988) A Way of Looking at Things: Thinking Architecture. s. 9–26. Berlin:Birkhäuser. 6. Brennemaneter, ‘narkotektur’ og sort eik, d2. dn.no/ d2/arkitektur/article2468892.ece, 03.11.2013. 8. Louis Kahn: the brick whisperer, The Guardian. theguardian.com/artanddesign/2013/feb/26/louiskahn-brick-whisperer-architect, 28.10.2013 .

når arkitektur er kunst

novelle tekst/ matilde sundquist, stud.ark., ntnu, matilde@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hilde nessa, stud.ark., ntnu, hilde@tidsskrifteta.no

arkitekten som uteble Han grep tauet som var festet i baugen, hoppet ut av båten og vasset de siste to meterene inn til land. Han fulgte passasjen som var ryddet for store steiner opp og inn i naustet. Dagslyset flommet inn i bygget gjennom de store åpne dørene. Gutten tauet båten på plass i naustet før han løftet fisken og garnet ut av båten og gikk ut i dagslyset. For siste gang på lenge, lukket han de store dørene og slo slåen for. Han gikk bort til den trekantformede fiskegjelden, løftet opp det finmaskede garnet og hang de fleste filetene over de flisete trebjelkene, før han la garnet omhyggelig tilbake. Hvis fuglene fikk muligheten, ville de fløyet inn og forsynt seg så snart gutten vendte ryggen til. Resten av fisken tok han med seg opp til huset.

«Minner fra en annerledes verden strømmet forbi øynene hans.» Som naustene ved fjorden hadde bolighusene saltak med møne vendt mot vannet. Utenfor stod faren til gutten og snekret. Saltet i lufta, sammen med frosten vinteren hadde brakt med seg, hadde fått noe av panelet til å sprekke opp. Faren til gutten hadde tørket noen av tømmerstokkene som drev i land hver vår og kuttet dem opp til nytt panel i saghuset. Nå brukte han det til å erstatte de sprukne borene. Gutten la fra seg fisken på kjøkkenet før han

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 40–41

trasket langs stien og bort til det røde fjøset. Da naboen kom forbi på traktoren sin, vek han instinktivt unna. Da han nærmet seg, hørte han sauene breke og hønene kakle. Panelet var ikke det eneste frosten hadde sprengt seg gjennom. Mørtelen på fjøsets grunnmur hadde falt av noen steder og etterlat seg sårbare hull. Slagregnet hadde hamret løs forrige uke og slått løs noen av småsteinene så de nå rydde ut av hullene. Gutten sukket da han så at noen gresstuster hadde slått rot blandt småsteinene. Mens mørket langsomt snek seg innover fjorden, fortsatte gutten å tette hullene. Da moren endelig ropte at middagen var klar, hadde mørket slukt fjorden fullstendig. Vinduene i huset og det ene gatelyset på kaia, var de eneste lyskildene i fjorden. Gutten vasket og la fra seg verktøyet før han gikk inn til de andre. Det var bare noen timer til han skulle forlate denne fjorden. Om noen dager ville han være i en stor by, en verden helt ulik den lille utposten han var vant til. Solskinnet trengte seg gjennom den forurensede lufta og varmet opp det store kaotiske havet av bygninger. Langsomt famlet sollyset seg ned i de trange krokete gatene og konturene av søppelhaugene tonet frem. Tykk, sort os tøt ut av fabrikkpiper rundt om i byen og strakte seg mot himmelen hvor den bredte seg utover. Som et lokk svøpte osen byen inn og hindret lukten fra søppelhaugene og kloakkutmunningene fra å fordufte. Lyset slikket over en usymmetrisk fasade der

blåfargen hadde falmet. Enkelte steder hadde malingen flasset av og røpte en skitten mørkerød nyanse. Fargene stod i skjærende kontrast til hverandre, og panelet de skulle dekke var råtnet i den skitne, fuktige lufta. Lydløst banket lyset på ett av fasadens minste vinduer, og da det møysommelig smøg seg inn bak glassruta våknet gutten. Han fylte en kopp med kaffe, gikk bort til et av vinduene og speidet ut over kaoset av bebyggelse. At høsten var i anmarsj kunne så vidt anes av de gule gresstustene som stakk opp mellom steinhellene som utgjorde bakkenivået mellom byggene. Han fant fram det gulrøde bladet han hadde funnet på bakken to dager i forveien. Det var ingen trær inne i byen, men på en litt vindfull dag hendte det at vinden rev med seg et vissent blad fra et av trærne utenfor, feiet det med seg inn over byens uoversiktlige gatestruktur, og slapp det ned. Da han holdt bladet opp mot lyset, boret

solstrålene seg gjennom det slik at bladet lyste opp i en kaskade av gult, rødt og oransje. De friske fargene i bladet passet ikke inn disse omgivelsene, og mens han stirret på fargespekteret, begynte minner fra en annerledes verden å strømme forbi øynene hans. Gutten knuste bladet i hendene. Langsomt falt de fargerike bladbitene gjennom den statiske og forurensede luften. Én etter én ble de fortært av skyggene fra den trange gata og mørket kvalte bitenes levende fargetoner. Han stirret på de visne bitene der de lå på det nedtråkkede steinbelegget to etasjer under. Det var som om de, i kontakt med byen, hadde råtnet og blitt ett med den. Rastløst kastet han sekken over ryggen og løp ut døra. De fire betongveggene var mer påtrengende enn noen gang før. Nok en gang vandret gutten langs de smale kaotiske gatene. Byggene trykket seg på hverandre uten system. Arrogant strakte de seg mot himmelen og tronet over ham; et patetisk forsøk på å late som de var bedre enn ham, tilstanden deres tatt i betraktning. Skitne bygg med behov for vedlikehold var han vant til, men nå var de overalt! Gutten sparket vekk den tomme boksen som lå foran føttene hans. Han hadde ingen steder å rømme til, som en fisk i et garn var han fanget i denne byen.

arkitekten som uteble

«Grått og langt som en typisk trøndersk gråværsdag.» omtale

føyelig fint tekst/ hanne hammerseth, stud.ark., ntnu, hanne@tidsskrifteta.no foto/ maria wyller, stud.ark., ntnu, maria@tidsskrifteta.no

Brattøra har to nyoppførte hoteller. Det ene er det mye omtalte Clarion Hotel & Congress. Et berg av selvtillit og oppmerksomhetstrang som nærmest velter ut over omgivelsene. Det andre er P-Hotels Brattøra, som ligger på en sentral tomt rett ved togstavsjonen. Sett fra Midtbyen fremstår det som et av de byggene du først ser når du vet det er der, men det er nettopp denne nøytraliteten som vekker nysgjerrigheten. Hva gjemmer seg bak fasaden? dette bygget er grått Du har kanskje sett det eller hørt om det, men hvis du ikke har lagt merke til det er det ikke så rart, til tross for at det ligger midt i fjordutsikten. Det skal samtidig sies at utsikten tidligere var dominert av jernbanelinjene bakenfor, så tapet kan diskuteres. Foran hotellet har du siste rest av den byen vi ikke lenger kan se. Kystbyens siste skuter og skur står stuet sammen på kaia og venter på ildsjelene sine. Et museum ville slått opp noen skilt, lagt båtene på land og laget en nøytral bakgrunn for å ramme inn det autentiske. Men nå ligger det altså et bygg der. Grått og langt som en typisk trøndersk gråværsdag. Disse er det ganske mange av i løpet av trønderåret, og sånn sett har arkitektene valgt en utmerket tilpasning til både landskapet og omgivelsene. Ved å senke høyden fra tre til to etasjer på to steder har man på en god måte

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 42–43

bevart alle siktlinjene fra midtbyen og til fjorden. Å velge å føye seg etter det eksisterende bygningsmiljøet, er noe alle kan lære av. Man kan fortsatt stille seg kritisk til om fasadeutformingen er det beste svaret på problemstillingen for byggets egen del. Sånn som det står nå drukner det i sin egen beskjedenhet. Fosenkaia kunne blitt et veldig fint sted å spasere nå som man har beskyttelse mot toglinjen. Jeg skulle bare så inderlig sett at bygget fremstod som noe mer enn en grå vegg. Løsningsforslaget man kommer med er samtidig ikke så dumt for den historiske kaia sin del. «en femmer på ikea» Den første søylen man passerer i spisesalen står ved enden av rampa fra resepsjonen. Nummer to og tre står på halvveien inn til møterommene og klynger seg sammen. Jeg bebreider dem ikke. En meter lenger til høyre og de hadde stått midt i veien. Bak helveggen i glass kan man skimte et gammelt lagerhus som strekker seg ut langs kaia. På alle bordene står en designervase som dessverre er kjedelig like de man får for en femmer på ikea. Sammen med plastblomsten oppi, og de lysegrønne eller røde plastbrikkene under, gir de et billig inntrykk. Jeg overrumples av hvor godt plastvegetasjon gjør seg på avstand. Det er faktisk litt

imponerende hvor mye plastikk og kunst man finner bare man ser etter. Etter middagen kan du synke ned i en av de store lenestolene, og er alle opptatt kan man sitte på en fargeglad puff som ser mest ut som noe man kan hoppe på. Fra den svarte til den røde og videre til den neongrønne eller lilla. Ikke trå på gulvet, da kommer krokodillene og tar deg! Det er positivt at de tør å bruke farger, og palletten i interiøret er godt gjennomført. Fargevalget er mulig fordi de har fått overlevert et stort hvitt ark å jobbe på. Bare unntaksvis kan man finne en og annen lysegrå vegg. En liten variasjon som gjør seg godt. interiørelementer Fellesrommene viser at kunsten og interiøret kan være minst like sterke opplevelseselementer i et rom som rommet i seg selv. Det er verdt å tenke på det at et rom ikke er ferdig i det du gir det fra deg. Det er når det blir tatt i bruk at den daglige utformingen av rommet begynner, bruken, og det vil skje utenfor dine hender. Det er å lure seg selv om man tror at alt vil bli brukt som man har tenkt, eller at ingen farger vil bli malt om, ingen vegger revet eller reist. Hva tåler egentlig det du lager? Når man går rundt i hotellet får man følelsen av at man har overkompensert for standardløsningene med litt for mange ting på innsiden. Det er synd, for

planløsningen er overbevisende god, tomten spesiell, bygget miljøriktig og flere av interiør- og kunstelementene spennende. Alt i alt er det et litt kjedelig, men helt greit bygg. Det har noen spennende ideer når det kommer til å føye seg etter omgivelsene, noe som resulterer i en god form, og planløsningen er funksjonell. Allikevel synes jeg sluttresultatet mangler mye når det kommer til særegent arkitektonisk uttrykk. Stort sett er det bare brukt nøytrale standardløsninger i materialvalg og finpuss. Det er særlig synd for områdene rundt tomten, som har en helt spesiell posisjon i byen. Området er komplekst fordi det er så sammensatt og variert. Hotellet har ikke gjort dette dårligere, men det har ikke gjort det bedre heller.

føyelig fint

kommentar

Om prosjektet: norges arkitekter tekst/ simen bie malde, studentrepresentant i afags forbundsstyre, stud.ark., ntnu, simenbm@stud.ntnu.no

Som mange av dere forhåpentligvis har fått med dere jobbes det for et sterkere samarbeid mellom de ulike foreningene innenfor faget vårt: Norske Arkitekters Landsforbund (nal), Arkitektenes Fagforbund (afag), Norske Interiørarkitekters og møbeldesigneres Landsforening (nil) og Norske Landskapsarkitekters forening (nla). Det er satt sammen en arbeidsgruppe for å unde søke mulighetene for én felles organisasjon som har fått arbeidstittelen Norges Arkitekter. Målet for de ulike forbundene er å starte en ny, aktiv og enhetlig organisasjon som skal være det naturlige valget for alle arkitekter i landet og omfatte alle deler av faget og yrket. Arkitektfaget skal styrkes og være mer synlig enn det er idag. Det er lagd et prospekt angående denne prosessen som nå er i gang som jeg vil oppfordre alle til å lese. Dette er fritt tilgjengelig på alle foreningenes nettsider. Vi har kommet lengre enn noen gang tidligere i å samle oss. Foreningene snakker sammen og det jobbes for å få til en felles framtid i fremtidens byggeri. I skrivende stund gjennomføres det workshops, møter i lokalforeninger og arbeid i grupper. Iløpet av desember kommer en midtvegsrapport (også fritt tilgjengelig) og høsten 2014 blir det uravstemning. Senest i mai 2015 skal en eventuell ny organisasjon se dagens lys og eksisterende legges ned. Fordelene av en felles organisasjon er mange. Vi vil få større gjennomslagskraft med en bedre og mer tverrfaglig kompetanse. Vår stemme i politikken blir

tidsskriftet a, utg. 3, 2013

sterkere og mer troverdig gjennom økt oppslutning. For mer utfyllende begrunnelse viser jeg til prospektet. Som studentrepresentant mener jeg at vi studenter også har mye å tjene på en slik ny og samlet organisasjon. En ting er medlemsfordelene målt i kroner, forsikringer,tidsskrift og andre tjenester, men også langt viktigere ting. Det har allerede i a vært satt fokus på viktigheten av samarbeid mellom fagretningene. Dette burde bli vesentlig enklere gjennom en felles forening. Det blir enklere å forholde seg til for alle parter, både for oss som kan melde oss inn i én organisasjon og for omverdenen som ikke lenger skal ha noen tvil om hvem som skal kontaktes når det kommer til arkitektur. Det skal ikke lenger være slik at du er medlem i afag på grunn av forsikringene, i nal for å få Arkitektur n, og nil for å få årboken. Det vil ikke lengre være noe spørsmål om hvilket forbund som er best for deg. Det er selvsagt utfordringer som oppstår ved en slik ny organisasjon. Blant temaene vi må diskutere er medlemskriterier (utdanning, praksis m.m.) lokalforeningenes struktur, kontigentpris og mye annet, fra det overordnede til detaljene. Dette er ting som skal jobbes mye med fremover. Jeg vil oppfordre alle studenter til å ta del i debatten; dette er vår fremtid! Bli med på workshops i lokalforeningene i nal, nil og nla, skriv mail, gi tilbakemelding! De er vi som skal forvalte fremtidens arkitektur, og det er vi som skal bli framtidens Norges Arkitekter.

kommentar

eit slags reisebrev om arbeidsvanar tekst og foto/ steinar hillersøy dyvik, stud.ark., ntnu

Etter ein månad på utveksling er det ingen tvil om at Japan er annleis. Landet er trangt. Husa er rare. Og praktiske. Folk er små. Sove på metroen. Ris til frukost. Karaoke kvar helg. Arkitektskule utan treverkstad. Og sjøl om det kan vere stygt vær her også, så går det som regel over etter ein dag. effektivitet? Annleis er også arbeidsvanane til Japanerane. I mine tre år på ved ntnu, følte eg meg blant dei meir ekstreme då eg satt på teikesalen ut over ettermiddagen fleire gonger i veka. Dette visar seg å vere ingenting i Japansk standard. Mitt generelle intrykk av japanere, er at effektivitet er vegen til all suksess. Det handlar om ein ekstremt punktlig metro og togbane. Det er pugging og lesing på toget. Det er høflige folk som alltid tek hensyn. Det er brusautomatar på kvart eit gatehjørne. Og det er bento (japanske lunsjboksar) frå kantina eller nærbutikken til både lunsj og middag. alt handlar om å vere der Der der difor veldig rart å bli kjent med dei Japanske arbeidsvanane.

I Japan handlar alt om å vere tilstades. Det er viktig å vere på laboratoriet (tilsvarar teiknesalen) slik at Sensei (professor) ser at du er der. Det er namneopprop i førelesningane. Studentar søv både på pulten og i timane, og der er liggeunderlag og sovepose på den eine laben. I ein intensivkurs eg var med på, var det fleire grupper som planla døgning siste natta før presentasjon - fleire dagar i forkant. Kunne det ikkje vert betre å planlegge korleis å fullføre prosjektet i tide? Då eg og mitt danske gruppemedlem gjekk heim med siste toget klokka 12, vart dei fleste Japanerane sjokkerte, og vårt Japanske tredje medlem valte å bli heile natta. søv du nok? Så kva vil eg med dette innlegget? For det første: Ein smakebit på Japan og mine første erfaringar. For det andre: ei oppfording til gode arbeidsvanar. Personleg er eg glad i å jobbe seint, og set stor pris på lange kveldar. Ta eit kjapt googlesøk som inkluderar sleep og creativity, og sjå kva søvn faktisk betyr for faget vårt. Den ekstreme kontrasten her borte har allereie lært meg mykje.

eit slags reisebrev om arbeidsvanar

kranglekroken

kor går den grensa? tekst og illustrasjon/ lisa ekhorn, stud.ark., ntnu, lisa@tidsskrifteta.no

Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere. «Ka e egentlig arkitektur? Alt som e menneskeskapte rom?» «Men eg vil ikkje at ferdighus, som ikke har nå tilknytning til stedet, ska få vær arkitektur. Kan ikke nån ting vær førr dårlig til å få vær arkitektur?» «Det kan jo vær dårlig arkitektur, arkitektur treng ikke å vær et kvalitetsbegrep.» «Men eg vil at det skal vær et kvalitetsbegrep! Det e jo så stor forskjell på rom som e bygd med hensyn på stedets kvaliteta og rom som ikke e det, at eg syns det e feil og gi det samme definisjon.» «Men hva vil rom si?» «Dersom du fester en vertikal pinne i bakken, er det arkitektur?» «Hvist den forholder seg til noe, definerer rom.» «Men alt forholder seg til noe.» «Hvist du er på en flate, og har en pinne – er du i et rom?»

tidsskriftet a, utg. 3, 2013

«Det må være to punkter.» «En pinne kan jo avgrense.» «En pinne er en dimensjon.» «Nei, tre dimensjoner.» Eg hør på diskusjon mellom de andre i klassen og kjenn at det e lite eg forstår. Mari bruka Ragnhilds definisjon og sammenfatta det hele: «Skal vi konkludere med at arkitektur er et bygget sted?» «Men, kor går den grensa – ka vil et bygget sted egentlig si?» Eg kjenn meg ikke tilfreds, og har i tillegg enda flere dumme spørsmål. «Enn arkitekta då? Blir du arkitekt bare du får en master i arkitektur? Vest du e en elendig arkitekt, e du arkitekt då?» Nu smell Hanne til: « Det blir det samme som å si at stygge mennesker ikke er folk!» «Eg veit ikke om eg e enig i nåkka som helst» «Det er kanskje det viktigste» sir Nikolas, og smila vagt.

bibliotekhjørnet

ARKBIB anbefaler tekst/ kjersti lie, kjersti.lie@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

Noen blir arkitekter fordi det er det de må bli. De tenker, drømmer og snakker arkitektur både under studiet og etterpå. Andre blir arkitekter fordi de forventer at studiet og yrket gir en grei blanding av kreative, estetiske og tekniske fag, - og, ikke minst, det gir en høyere utdanning (også kalt en grei almenutdanning). Arkitektene i den siste gruppen kunne ofte ha gjort det like bra – eller kanskje bedre – som smykkekunstnere, dukketeaterdirektører, scenografer, skulptører eller ingeniører, men det får de – og vi – kanskje aldri vite. Noen ganger får vi vite det, fordi det skrives om dem; om arkitekter som også er kunstnere – eller ingeniører. Dette var tanker som ville tenkes da jeg hørte tema for dette nummeret av A. Dagens anbefalinger gjelder ikke bare enkelttitler, men også emner og personer: bauhaus var en spennende skole, som kombinerte håndverk, kunst og arkitektur. Den eksisterte i perioden 1919 til 1933. Kunnskap om Bauhaus er vel fortsatt et «must» for arkitekter, og vi har spennende bøker om skolen, lærerne og innflytelsen på modernistisk kunst, design og arkitektur. Noen av bøkene finnes til og med på skandinaviske språk, for eksempel denne: Bauhaus; udgivet af Jeannine Fiedler og Peter Feierabend. Spennende lesning, og den har, som de fleste andre fagbøker, innholdsfortegnelse, så man trenger jo ikke lese alt. På en gang. Vi har også en dvd om Bauhaus. Noe å kose seg med foran … Mac-en. Debatten om yrkets innhold og avgrensning og arkitektens rolle har gått - og går - stadig.

architect and engineer er en bok av Andrew Saint, der han foretar en interessant studie i søskenrivaliseringen mellom arkitekter og ingeniører. Kanskje må ikke arkitekten være enten ingeniør eller kunstner?: le corbusier, en av de mest innflytelsesrike arkitektene etter krigen, omtalte boligen som en maskin å bo i og en lenestol som en maskin å sitte i. Han hyldet ingeniørene som hadde skapt de funksjonelle dampskipene, flyene, bilene … (blant annet i boken Vers une architecture, som vi har på ulike språk i arkbib), men gamle Corbus var også kunstner; en ekspressiv maler. Bøkene om ham som maler og om hans malerier er absolutt verdt å bla i. santiago calatrava er en spansk arkitektingeniør som blant annet har skapt opptil flere spennende og spenstige broer, som omtales igjen og igjen i tidsskrifter og bøker. Alexander Tzonis har skrevet mye om ham. Når man ser Calatravas skisser, ser man at han ikke bare er arkitekt og ingeniør; han er også kunstner. Der var antall tegn for denne spalten oppbrukt! Velkommen til arkbib!

bibliotekhjørnet 47

tidsskriftet a www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Mathias Midbøe (ansv. red., styreleder), ntnu Nikolas Søfting Røshol (nestleder, jour.ansv.), ntnu Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu Tor Christian Meling (arrangementansv.), ntnu journalister Kristine Glenna Kragset, Alice Lødemel Sandberg, Andreas Magerøy, Jonas Kyllenstjerna Pettersen, Hanne Hammerseth, Katarina Harbækvold, Magnus Knutsson, Ingeborg Stavdal, Jonas Peter Falck, Feliks Ulvåen Isaksen, Matilde Sundquist, Eirik Strand, Daniel Evensen. fotografer og illustratører Bjørg Helene Androsen, Maria Wyller, Vilde L. Blom, Mathilde

til bidragsyterne Krav til innlevert materiale Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og referanseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord. Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte. Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og forfatterens navn. Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen Referansehenvisning i teksten skal være med forfatternavn, publiseringsår og ev. med sidetall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at… Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekkefølge til slutt i teksten og settes opp slik: Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunikativen Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue: De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B. Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi – pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13 Illustrasjoner; grafisk framstilling, tabeller og lignende skal sendes sammen med manuskriptet som bilde. Teksten sendes som vedlegg til redaksjonen@tidsskriftetA.no eller per post til Tidsskrfitet A c/o, ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.

N. Bergersen, Lisa Ekhorn, Madeleine Refvem Bongard, William Fairminer, Hilde Nessa. diverse Kristian Ormhaug, Margunn Aksnes.

forside Mathilde Nicoline Bergersen

layout Henriette Bakke Nielsen

Annonser Markedsansv.: Simen Andreas Aas annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektenes Linjeforening, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektenes Linjeforening issn 1894-1087

takk til Kjersti Lie, Trygve Orhen, Charlotte Rostad, Trond Åm, Alex Booker, Bjørn Otto Braathen, Asbjørn Hammervik Flø.

Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise- eller ulykkesforsikring • Rådgivning innen lønns- og jobbtilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk hjelp • Lønnsstatistikk • Reisestipend Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no