Tidsskriftet A 1/2013

Page 1

hva er arkitektutdanningen?

1/2013



INNHOLD

Leder / 2 Arkivet / 3 Oppdatering Studentengasjement / Forelesninger / Rørosseminaret / Landskapsarkitektur / 4 «Whatever catches you» / 8 Fundamentert på skjøre formuleringer / 12 Arkitektutdanningen / 14 Bildereportasje Der arkitekter blir / 20 Paneldebatt / 28 Studerer for mye / 30 En uendelig dialog / 31 Innlegg og debatt / 32 Omtale / 34 Kranglekroken / Bibliotekhjørnet / 35 Risiko som metode / 36 En arkitekt starter / 38 Særkurs Å lære av Lima / 40


leder

mathias midbøe ansvarlig redaktør

Da vi startet å leke med ideen om et tidsskrift for arkitektstudentene før jul, visste ingen av oss i redaksjonen at det hadde eksistert noe slikt tidligere. Vi så behovet for et tidsskrift som diskuterte og informerte om hva vi holdt på med. Vi ønsket et tidsskrift som våget å peke på elefanten i rommet, og ikke reklamere uhemmet for ny norsk arkitektur i hver bidige anmeldelse. Vi vil at denne generasjonen med arkitekter skal tørre å rope ut i den offentlige arkitekturdebatten, og ikke la politikere og økonomer fortelle befolkningen hva som er god og dårlig arkitektur. Gamle «a» hadde lignende visjon som oss: Å skape engasjerte og kritiske arkitektstudenter. «A» er bygd opp fra bunnen. Men vi ønsket å beholde navnet, for å vise at noen har veien før. Nå er det vår tur til å brøyte veien videre. Jeg håper arkitektstudenter, og andre interesserte, tar oppfordringen om å sende inn bidrag. Vi har opprettet nettsiden tidsskriftetA.no for å kunne holde løpende debatter, fortelle om aktuelle saker og gi informasjon. Tidsskriftet du nå holder i hånden vil være temabasert og stille spørsmål arkitektstudenter undrer seg over i studiehverdagen. Slik som det helt essensielle: Hva er arkitektutdanningen?

HVORFOR a NÅ IGJEN? Fordi vi er optimister og noen arbeidsjern Fordi vi tror på det gode i arkitektstudenten Fordi vi vil gi ham en sjanse til å våkne opp og gjøre noe av det han bestemmer seg for hver dag Fordi vi kan virke som dekkorgan for de som vil slenge dritt Fordi vi kan hjelpe de som vil bli en av gutta Fordi vi selv har så mye vi vil ha sagt Fordi lærerne og instituttene sikkert har noe de vil ha sagt Fordi fagutvalget trenger et organ Fordi vi vet at mange har problemer som noen har svar på Fordi vi vet at mange har svar på problemer Fordi arkitektur er alt Fordi a er arkitektur Fordi du kan skrive alt i a hurra Derfor altså: a

2

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013


arkivet

a (trykt utg.) 1968, nr. 37. side 3. /forrige side a-arkiv 1962, nr. 1. side 23. ukjent forfatter

Vi er ikke lenger herskere i rom og tid, vi er utmålt til kvadere som skal hogges til og legges fart i en pyramide av levestandard og velferd. Drivved i en malstrøm. Men av og til vil vi ikke bare drive Vi trår vannet, betrakter situasjonen og finner en utveg: Vi orienterer oss. Der er ting vi ser, som vi vil la andre få del i. Skolen vår er etter hvert blitt så stor at vi trenger et talerør for å bli hørt. – Om aldri så lite pretensiøse, så har vi alle drømmer og meninger som trenger lys og luft. Her er klessnoren. Vær ikke redd for å bli uthengt!

Lars Fasting, første redaktør i a.

ARKIVET

3


oppdateringer

STUDENTENGASJEMENT / FORELESNINGER / RØROSSEMINARET / LANDSKAPSARKITEKTUR illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg og nikolas s. røshol

STUDENTENGASJEMENT

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 4–7

foto / kasper reimer, thilde orluf, 120 hours

4

foto / seks:førti

pubdebatt Ved aho har studentene satt i gang «Pubdebatt». Dette er en rekke paneldebatter ved puben til aho som danner et forum hvor diskusjoner kan løftes ut av tegnesalen. Første paneldebatt omhandlet et spørsmål som stadig blir diskutert, og som også er spørsmålet vi stiller oss i denne førsteutgaven: «Hva er arkitektutdanningen?». seks:førti Ved ntnu arrangerer industridesign- og arkitektstudenter en serie akademiske vorspiel. Ønsket er å skape en sosial plattform hvor kreative fag forenes. «Seks:førti» tar utgangspunkt i Pecha Kucha-formatet, og hver innlegger får tjue lysbilder med tjue sekunder per bilde; til sammen seks minutter og førti sekunder. 120 hours Arkitektkonkurransen «120 Hours» ble startet opp av studenter ved aho. For å sitere arkitektnytt.no «Magnus Pettersen og Peder Brand ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (aho) etablerte studentkonkurransen 120 Hours i et forsøk på å skape en kulturendring der studenter våger å skille seg ut og ta risiko. De hevder det råder en snillisme i arkitektutdannelsen, og ønsker å oppfordre til debatt og kritisk tenkning.» Konkurransen har blitt arrangert tre ganger. Årets tema var «Architecture vs. Nature», og deltakerne ble utfordret til å lage en cruise-terminal i Geirangerfjorden. På 120hours.no kan du se alle bidragene.


magasinet kote Tidsskriftet er startet av studenter ved masterstudiet i landskapsarkitektur ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (umb). Den første papirutgaven, «Ideal og virkelighet», ble utgitt i oktober 2012, og utgave nummer to, «Endring og tilpasning», kom i april 2013. De har vunnet njkfs studentpris, og drifter nettsiden magasinetkote.no. rake visningsrom Prosjektet er resultatet av «Trestykker 2011», og blir brukt som utstillingsarena for arkitektur og kunst. Visningsrommet ble nominert til «Mies van der Rohe-prisen 2013». rake driftes av studenter ved ntnu, og blir forhåpentligvis stående et par år til.

trestykker 2013 I år arrangeres den studentdrevne workshopen for femte gang. Den blir arrangert vekselsvis av de tre arkitektskolene, og i år er det studenter ved bas som holder stafettpinnen. Workshopens tema er «Rom for lek», og tretti studenter fra aho, ntnu og bas møttes i påsken for å designe noe som inviterer til lek på tvers av alle aldre. I sommer skal prosjektet realiseres i Nordnesparken i Bergen.

OPPDATERINGER

5


FELLESFORELESNINGENE VED NTNU, UMB OG AHO fellesforelesninger ved ntnu Universitetet har arrangert fellesforelesninger i flere år, men i vår med en ny vri. Forelesningene har dette semesteret knyttet seg opp mot ett tema: «Digital/Analogue». Høstsemesteret vil de temabaserte forelesningene fortsette. Da vil to og to arkitekter bli invitert for å diskutere en problemstilling fra to forskjellige vinkler som for eksempel lokalt/globalt. Det arbeides òg med å lage en oppsummering av forelesningene på slutten av hvert semester, slik at disse blir tilgjengelige utover de timene de holdes. aho sessions: 5+5 takes on tradition I vår ønsker aho å rette oppmerksomheten mot undervisningstradisjonen på skolen. Med 5 forelesninger og 5 seminarer vil de blant annet se på hvilke verdier og preferanser som styrer norske arkitekters arkitekturforståelse. Disse forelesningene kan du finne mer informasjon om på aho.no, hvor du også kan se video fra de tidligere forelesningene.

foto/ jarle væhler

6

HANNA MALENE LINDBERG OG NIKOLAS S. RØSHOL

impulsforelesninger ved umb Ved Institutt for Landskapsplanlegging ved umb holdes det ukentlige foredrag som tar for seg forskjellige tema knyttet til utdanningen. Her får du alt fra «Hvordan skrive» til «Gater og plasser i norske byer». Forelesningene kan du lese mer om på umb.no/ilp eller magasinetkote. no, hvor det også legges ut video.


foto/ mari synnøve o. gjertsen

RØROSSEMINARET

MER STUDENTENGASJEMENT studio:beta En gruppe studenter ved ntnu ønsker å etablere en plattform utenfor skolen hvor man kan møtes for å diskutere arkitektur og jobbe med prosjekter. Målet er å få utnytte tomme lokaler i sentrum og synliggjøre arkitektstudentene i bybildet. rallar Et nytt tilskudd til en stadig voksende skare av studentdrevne kontorer og prosjekter. Rallar realiserer for tiden sitt andre prosjekt, denne gangen på Rjukan. Prosjektet heter «Møtested på Rjukan» og skal bygges av 20 ntnu-studenter i sommer.

«The 14th taf International Celebration of Architecture» fant sted mellom 26. og 28. april. Seminaret arrangers i samarbeid mellom Trondheims arkitektforening og ntnu. Flere internasjonale arkitekter samlet seg på Røros for å holde foredrag, mingle og spise god mat. «A» var til stede, og det vil komme intervjuer og innblikk fra seminaret på tidsskriftetA.no.

LANDSKAPSARKITEKTUR I TROMSØ aho og Universitetet i Tromsø har gått sammen om et nytt masterstudium i landskapsarkitektur. «Tromsø Academy of Landscape and Territorial Studies» vil starte opp til høsten, og vil fokusere på utfordringer knyttet til bærekraft, da særlig med tanke på utviklingen av nordlige landområder.

foto/ rallar arkitekter

OPPDATERINGER

7


interview nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no

«WHATEVER CATCHES YOU» an interview with michael hansmeyer

February fourteenth: Some people might have a date this cold winter afternoon – I, however, am luckier: I have an interview with the experimental architect Michael Hansmeyer, who is visiting Trondheim to give a lecture on the topic of Digital/Analogue. For twenty minutes we get to discuss themes such as the architecture education, his works, and how using the computer really can be an intuitional process. we meet up in the university hallway, and make our way to the library where we station ourselves on the couches for the interview. My initial question is what his education has been; I was aware that his past had involved several career paths, and was curious as to what he himself viewed as educational toward becoming an architect. He tells me that Europeans usually thinks of his education as a quite un-conventional one; beginning as an undergraduate in economics and inhabiting Wall Street for the next couple of years, before getting his mba. He was still to work in economics consulting for a few years to come, before enlisting in architecture school.

8

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 8–11

At first glance these fields, those of economics and architecture, may seem unrelated, but Hansmeyer urges me that they are not; when he got to architecture school, what he knew was numbers and how to make them do as he wanted them to – and that is just what he continued doing at Columbia University. «Two different fields,» he says «nonetheless with linkages between them.» further, he compares the way Europeans study architecture with the way he learned it in America. At Columbia, it had been very much from the outside, using a digital environment – the building never left the screen. «eth is completely the opposite,» he goes on «they actually learned to build something.» He tells me that at Columbia, where they were into the blob, every project was fantastic as long as it wasn’t a box. At eth, on the other hand, a modernist mindset was at play; everything was fantastic granted it was a box. He tells me that he uses the term modernist cautiously, «to some people it’s a delicate topic.»


photo / kyungsub shin

«WHATEVER CATCHES YOU»

9


photo / michael hansmeyer

the term modernist ignites something in my mind. His work is based on utilizing the present technology to create a new architecture. Is this not what the modernists were doing in the early twentieth century? And Michael Hansmeyer agrees; whenever there are new discoveries, such as today’s computational technology, there will be a period of time where the possibilities are explored, to see what they are able to create. In retrospect, he observes, some of his experiments will probably be viewed as excessive, or even silly. «But if history’s a guide,» he adds, «then parts may become assimilated and enter the architectural cannon.» This does nothing to strangle my curiosity – I ask him whether time is drawing close to a realistic way to produce his elements, and whether they will ever be structural. Hansmeyer tells me that the answer to both questions lays in additive manufacturing, that of actually printing three-dimensional structures as components for buildings. This allows for merging of the buildings structure and surface, in that the printer may place the desired material where it is needed. i compare this way of producing architecture to the prefabrication of concrete that we are used to. «A prefabrication, definitely,» Hansmeyer notes, «but when one traditionally thinks of prefabrication,

10

NIKOLAS S. RØSHOL

one thinks of the fifties or sixties – one also has this uniformization or standardization in mind.» The development is that to the machine there’s no difference in producing a thousand different elements or a thousand identical elements. «There is no real benefit towards uniformization anymore» he concludes. One of the things I find fascinating about Hansmeyer’s work that is how his processes originate in the computer. I remark that we’re often told by our teachers that this leads to a loss of creativity. Michael answers that it is not quite that simple: «We have this topic, the lecture series is called Digital/Analogue and it’s becoming a really interesting question; what, these days, is analogue, and what is digital?» The immediate answer to this usually is that whatever happens in the computer is digital. «But of course, everything today is done on the computer – so that isn’t, perhaps, the qualifying argument anymore.» The way he sees it, is that the computer may add an additional level of abstraction. a fitting metaphor for his working processes may be one of drawing. When I put the first line on the paper, I usually don’t know what it will turn into; I simply draw the line. Perhaps I even throw the entire sheet of paper away. If it’s usable, though, I decide on what to do to the sketch next. Eventually


photo / kyungsub shin

it may turn into a built project. «Ultimately the judgment about what one what one wants to keep, what one likes, what one desires, it’s still very much up to the architect.» The same, he tells me, even applies to colleagues of his that uses algorithms for solely functional means. «At the beginning they have to define what is important to them, what qualities of a building one optimizes for, what sort of a weighing of assessment possibilities one uses.» There is also the step of viewing outcomes, and choosing which ones are worth keeping. «The computer doesn’t only have one output, but in most cases many, many variants.» Here too, one uses intuition to select what to build upon, and what to discard. «I don’t see it as a contradiction at all, the computer and intuition,» Michael says. Currently, Hansmeyer is working on creating an entire habitable room. To attain this, he uses a discovery from his earlier experiments when he was to physically fabricate his columns – they have an interior surface. This had to be overlooked then, but lays the fundament of a series of new explorations. This new project will utilize fabrication methods that were not available at the time of the columns. Using finely ground sand as building blocks for sand stone-like structures, the grotto can achieve an entirely unmatched level of detail, as well as being structural. In his lecture that same evening Hansmeyer borrows from Louis Kahn, and asks the question «What would a sand-corn like to be?» As time draws to an end, I ask my final question; how should one learn architecture? «I don’t know,» he answers, «I don’t think there is one way. It’s whatever you find interesting, whatever you would like to pursue; whatever catches you.»

michael hansmeyer Hansmeyer is an experimental architect, computational architect in his own wording, who is utilizing current technology to create architecture. He is German born, and grew up in the United States, where he got his mba and worked both at Wall Street and in consulting before getting his architecture degree at Colombia, New York City.

Subdivided Column materials: Greyboard, 1mm laser-cut sheet (2700 total), wood core dimensions: 40-70cm diameter, 270cm height, 650 kg weight consept: The Subdivided Columns project explores the use of algorithms to develop a new language of form. The columns are produced using customized subdivision processes. The allure of these processes is that despite using a very simple input, they can produce something that is extraordinarily complex.

The Sixth Order materials: abs plastic in 1mm sheets (10800 sheets total), wood and iron core dimensions: Individual columns: 40-70 cm diameter, 270 cm height exhibition room: 700 x 500 x 300 cm venue: Gwangju Design Biennale 2011, Gwangju, South Korea duration: September 2 - October 23, 2011 biennale directors: Seung H-Sang, Ai Weiwei concept: The Sixth Order installation by Michael Hansmeyer opens at the Gwangju Design Biennale 2011. The installation engages the main theme of the Biennale ‘dogadobisando’ (design is design is not design) by presenting not a designed object, but instead proposing the design of a process to generate objects.

mba = Masters of Business and Administration ethz = Technical Federal University of Zürich Columbia: University in New York City

«WHATEVER CATCHER YOU»

11


essay illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hanna@tidsskrifteta.no

FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER et spørsmålstegn rundt byggekunsten som et uttrykk for vår poetiske side

Vi er avhengige av språket. Ord er noe vi støtter oss på i mange sammenhenger. Alle fagkretser har sin språkkultur, og dette gjelder også arkitekturen. Er dette noe vi som studenter er bevisst? Det skrives om arkitektur. Mye, ofte, og gjerne av godt utdannende folk på over førti. Språket som ofte blir brukt til å beskrive byggverk har fascinert, og til tider provosert meg. Som arkitektstudent blir du tidlig presentert for den poetiske arkitektur. En arkitektur som strekker seg ut over det tekniske og legger vekt på det sanselige. Tilhørende dette kommer en språkføring som er full av metaforer, og ofte relativt diffus. Hvorfor er det slik at det er dette språket som blir overlevert til vår generasjon? Hva er grunnen til at dette er språket mange av oss ukritisk adapterer og bringer videre? metafor til overtalelse Språk i arkitekturen brukes blant annet til å formidle prosjekt i konkurransesammenheng, overbevise andre om at din løsning er den beste. Elisabeth Tostrup

12

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 12–13

har i artikkelen «Tracing Competition Rhetoric», skrevet om retorikken brukt i arkitekturkonkurranser. Tostrup går i sin artikkel gjennom hvordan visuelle og språklige virkemidler blir brukt i overtalelsen øyemed. Her slår hun fast at det poetiske, metaforiske språk løper som en rød tråd gjennom publikasjoner av konkurranseresultater. Disse metaforer har vært brukt i arkitekturen i lengre tid, men Tostrup mener at anvendelsen har økt betraktelig de siste ti til tjue årene. Og da ikke bare i arkitektur, men i mediene generelt. Vi erstatter i økende grad det spesifikke med svevende banaliteter. Det er hevdet at arkitekter ikke lenger lager rom å være i. Det fokuseres heller på bygget i seg selv og hvordan dette ser ut – da gjerne på avstand. Såkalte signalbygg skaper ofte debatt på grunn av måten publikum oppfatter byggets ytre form, en form som like gjerne kan være et konsept som et romskapende element. Det tegnes bygg som symboliserer bobler, hav, mennesker:


Arkitekturen skal si noe ut over seg selv. Vi har gått fra å snakke metaforisk om bygg til å bygge metaforiske bygg. Har vi begynt å lage arkitektur av ord? men intensjonen..! Modellen er den representasjonen av vårt arbeid det kanskje er enklest for de som står utenfor fagfeltet å forstå. Bilder og romlige studier gir oss hjelp til å visualisere og fornemme hvordan det endelige resultatet kan bli. Ved å i tillegg beskrive det hele med ord kan vi komme nærmere en oppfattelse av romlig atmosfære. Faren er at ordene blir vasete, vide, og heller enn å tydeliggjøre skjuler enkelte aspekter bak sinnrike formuleringer. Det er en forskjell på å beskrive et bygg og å beskrive intensjonen som ligger bak. Her ligger et skille det er nyttig å være bevisst. ny arkitektur med gamle ord? I den arkitektoniske kanon vi blir presentert for ved ntnu har kanskje Sverre Fehn og Nordberg Shulzch toppsetene. Dette er våre professores helter, heltebilder vi gjerne bringer videre. Men er det deres språk og teori vi skal tufte dagens arkitektur på? Arkitektur er mer enn det tekniske, og det å beskrive arkitektonisk form og følelse kaller fort på klisjémakeren i oss alle. Til tider er det nødvendig. En beskrivelse av et bygg er ment til å formidle mer enn at her er det stablet murstein på murstein. Metaforer og språklige

utbroderinger er ikke et onde. Men det gagner ingen at vi ukritisk overtar tradisjoner fordi det er enkelt og etterprøvd av de før oss. Det må være mulig å sette spørsmålstegn. Skriver vi slik fordi vi mener det er rett til vår tids arkitektur? Skriver vi slik fordi det er denne grenen av arkitekturteorien som blir bejublet av våre professorer? Ble arkitekturens språk poetisk for å få oss vekk fra massebyggeriet? For å bejuble massebyggeriet? Er arkitekturens språk poetisk for å vise at bygg er mer enn fire vegger og et tak, helheten større enn delene? Er ordene en siste flukt i en stadig mer nøyaktig og datastyrt hverdag hvor vi ønsker å drømme oss bort i skissetegning og betong som favner om treet? På veggen min henger et postkort med en påskrift fra Juhani Pallasmaas essay «Sverre». Der står det følgende: «Sverre Fehn is one of the most important thinkers, who built in the manner in which he spoke». Pallasmaa berører med dette noe vi burde trakte etter: Å skrive som vi bygger. Om beskrivelsen av boligfeltet da ikke vinner noen litteraturpris får vi heller satse på at de fremtidige beboerne har en forståelse av hva slags bygg de skal flytte inn i. Litteratur: Tostrup, E. (2009) Tracing Competion Rhetoric. Nordic Journal of Architectural Research, vol. 21, no. 2/3, pg. 23–36.

FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER

13



reportasje illustrasjon/ bjørg helene andorsen tekst/ katarina harbækvold, stud.ark., ntnu, katarina@tidsskrifteta.no alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no

ARKITEKTUTDANNINGEN er den slik vi vil den skal være?


De fleste som søker en utdanning i arkitektur har en mening om hva studiet er, hva de ulike skolene står for og hvorfor de søker sin skole. Men hvor forskjellige er skolene egentlig?

Et dykk i de ulike skolenes profil og studienes oppbygning viser at det er visse tema rundt utdanningen som stadig er oppe til diskusjon, og at disse er under kontinuerlig vurdering. Denne artikkelen søker å belyse noen av disse temaene. Hvor ligger de egentlige diskusjonene om utdanningen av arkitekter? Er arkitektutdanningene i Norge slik vi vil de skal være? Hvordan utdanner man gode arkitekter? Hvordan gir man, i løpet av ti eller elleve semestere, studentene nok kjøtt på beina til å ta velbegrunnede valg om konstruksjon, materialer, fargebruk og estetikk? Lærer vi nok om mennesker, måten vi lever på, kultur, økonomi, miljø – alt dette som arkitekturfaget omfatter? Arkitektur er et modningsfag, og mange studenter bruker store deler av studiet på å forstå hva faget egentlig handler om. Det er viktig å diskutere hva som prioriteres og hvilke læringsmetoder som benyttes. Balansen mellom praktisk læring og teori, kunstnerisk og teknologisk tilnærming, tverrfaglighet og bruken av digitale verktøy: Hvordan stiller de ulike skolene på disse områdene? byggende arkitekter I norsk og nordisk tradisjon står praktisk kunnskap og direkte tilnærming til materialer sterkt i arkitekturstudiet. Studentene utforsker og bygger i små modeller og i fullskala, lærer teknikker og prinsipper. Mange jobber også på byggeplass. I Bergen er studentene med på å bygge sin egen skole gjennom kurs og prosjekter, og ntnu er stolte over sin tradisjon

16

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 14–19

med bygging i 1:1 allerede i første semester. Dekanus ved Fakultetet for arkitektur og billedkunst ved ntnu, Tore Haugen, understreker at dette er en viktig del av studiet her: «Vi vektlegger dette med praktisk bygging og det å lære seg ‘håndverket’. Denne måten å nærme seg faget på er en viktig del av den skolen vi har.» Midlertidig rektor ved bas, Sixten Rahlff, er enig «Jeg tror praktisk erfaring er viktig. Ikke at det skalvære en ren byggeskole, men å ta i materialer og prøve ut og feile er avgjørende for selvtilliten til arkitekten.» For å kunne stå sterkt i forhandlingene med utbyggere og ingeniører senere er det nyttig å ha god kjennskap til byggeprosess og konstruksjon. mangel på teori og struktur Det er en kjensgjerning at arkitektstudiet i stor grad er prosjektorientert og praktisk rettet. Det ligger i fagets og yrkets natur. For mange kan imidlertid dette blir en brutal overgang fra tidligere studier. Noen møter veggen allerede i løpet av første semester, og konkluderer med at dette yrket ikke er noe for dem. Studiehverdagen oppleves som svevende og flyktig, og en kan ikke lenger lese seg til det riktige svaret – det finnes ingen. «Learning by doing» blir etter hvert et kjent begrep, og en akseptert metode for å tilegne seg arkitektfaglige ferdigheter og kunnskaper. Faglærerne legger opp til et løp der veien er målet, og oppfordrer studentene til å bevege seg ut på dypt vann. Det er slik vi lærer, blir det sagt.


«(...)teori på arkitektstudiet er nesten feil – det finnes faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om det.» tore haugen /dekan ntnu

foto/ vilde kjærsdalen

Men når mange hopper av studiet, før det egentlig har begynt, kan man stille spørsmålstegn ved om dette er en god måte å introdusere studentene for arkitektur. Man lærer ikke barn å svømme ved å kaste dem forsvarsløse ut i vannet uten noe å hjelpe seg med. Man trenger en flytevest, eller i det minste noe som holder en oppe mens en tar sine første, usikre svømmetak. I arkitektstudiet kan en slik flytevest være noe mange studenter savner: Mer struktur og teoretisk kunnskap. Balansen mellom teori og praktisk læring er et av de temaene som stadig kommer opp til diskusjon, og Tore Haugen ved ntnu bekrefter at det strides internt om dette: «Vi har noen diskusjoner. Nå går studentene går fra et stort teoretisk fokus på videregående til at teori på arkitektstudiet nesten er feil – det finnes faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om det. Jeg tror at å lære seg teori og teknikker som går på metoder, organisering og prosjekteringsprosesser, kan hjelpe en til å bli en bedre arkitekt. Det er noen teoretiske rammeverk som jeg tenker vi kunne ta sterkere inn i studiet, og det tror jeg ville være positivt for en del studenter – da får du litt av begge deler.» Også studentene selv gir uttrykk for at studiet hadde hatt godt av mer teori om struktur. «Å være kreativ handler like mye om å finne en god metode og arbeide godt og systematisk som at de gode ideene

skal dukke opp i hode,» mener Viktoria Fjellbekk, student ved ntnu. Hun opplever at det i fjerde årskurs fortsatt er mangel på struktur rundt det å prosjektere: «Har man en idé uten at man har tid eller evne til å utarbeide den, hjelper det fint lite.» arkitektrollen i endring Arkitekten forventes å ha kontroll over et bredt spekter av fagområder. Yrket innebærer prosjektledelse og koordinering av mange ulike fagfelt. For å beherske dette og se muligheter kreves forståelse for alt fra materialer, konstruksjon og tekniske løsninger til samfunnsvitenskap og sosiologi. Arkitektfaglig kompetanse blir nå etterspurt på stadig flere områder, og tverrfaglig forståelse og erfaring med teamarbeid har blitt en viktig del av utdanningen. ntnu skilter gjerne med fordelene og mulighetene det gir å studere arkitektur ved et stort universitet. I realiteten påvirker ikke dette studiet i særlig grad; per i dag er studiet fortsatt låst fast i gamle konvensjoner. Dekanus Tore Haugen forteller med stor entusiasme at ab-fakultetet ønsker å satse mer på tverrfaglighet og utnytte kompetansen som finnes ved ntnu: «Vi sitter med utrolige ressurser. Ved ntnu er det mange som har stor kompetanse på materialer, nanoteknologi, samfunnsvitenskap, humaniora og det å lage arkitektur for mennesker. Erfaring med tverrfaglig samarbeid er viktig når man

ARKITEKTUTDANNINGEN

17


jobber med store, komplekse problemstillinger, og det er noe vi vil satse mer på fremover.» Han innrømmer at det foreløpig er mye snakk og lite gjort, og at tverrfaglighet for arkitektstudentene i realiteten bare dreier seg om noen få kurs på masternivå. Mange studenter sier de kunne tenke seg mer tverrfaglig samarbeid og dypere innsikt tidligere i studiet. På spørsmål om hvorfor dette ikke blir gjort svarer Haugen at det erfaringsmessig er vanskelig grunnet at strukturen i arkitekturstudiet skiller seg fra andre studier. En annen grunn til at tverrfaglig samarbeid på arkitektstudiet ikke blir gjennomført i større grad, kan være hva som tradisjonelt ses på som målet med utdanningen. Arkitektens rolle er i endring, og med en så bred basis som arkitektstudiet gir burde man være rustet til å møte mange ulike typer arbeidsoppgaver, også utenom den tradisjonelle arkitektrollen. bas ønsker gjennom mange ulike typer kurs og tilnærminger til faget å danne grunnlag for å utvikle et mangfold av ulike arkitekter; «Det som er så fint med yrket vårt er at det er så utrolig mye forskjellig,» sier rektor Sixten Rahlff. Han peker på at arkitektens rolle tradisjonelt har vært å tegne hus, men at det nå er så mye mer. «Det er så mange ulike retninger en arkitekt kan ta. Det viktigste man gjør som arkitektstudent er kanskje å definere sitt eget syn på hva arkitektur er – sin egen innfallsvinkel.» Likevel er det, som også dekanus Tore Haugen poengterer, lite rom for dette i praksis: «Vi har fremdeles hovedvekt på hva du skal frem til og levere etter fem år, og da er det i stor grad den prosjekterende arkitekten som blir vurdert.» Dette gjør seg synlig på diplomforelesningene og paneldebattene, der oppgaver som beveger seg utenfor de tradisjonelle prosjekteringsoppgavene ofte blir møtt med skepsis fra sensor og faglærere. Det blir skrevet og debattert mye om arkitektens endrede rolle – men henger utdanningen med på utviklingen?

18

KATARINA HARBÆKVOLD OG ALICE L. SANDBERG

mellom kunst og teknologi Selv om kunnskap om andre fagområder og ferdigheter innen prosjektutvikling er viktig for å møte de ulike problemstillingene arkitekter står ovenfor, ligger selve kjernen i studiet fortsatt et sted mellom kunst og teknologi. Arkitektens tradisjonelle oppgave er å oversette teknologiske muligheter til estetisk form og brukervennlighet. Disse komplekse prosjektene skal så formidles med et visuelt språk som målgruppen forstår. Denne kjernen er felles for alle de tre skolene, men vektingen er ulik. Dekanus Tore Haugen kan imidlertid fortelle at ntnu nå ønsker å utvide sin profil og utnytte mulighetene også i kunstnerisk retning: «Vi ønsker å gi studentene mulighet til å jobbe mer i grenselandet mellom arkitektur og kunst.» Ønsker ntnu også å åpne for større valgfrihet og mulighet til å finne sin egen innfallsvinkel til faget? Arkitektens potensielle arbeidsområde har utvidet seg, og det burde være større mulighet for studenten selv å velge sitt ståsted i spennet mellom kunst og teknologi. digitale metoder – muligheter og begrensninger Ute i arbeidslivet er det ingen tvil om at kunnskap og ferdigheter knyttet til bruk av digitale verktøy etter hvert har blitt en nødvendighet. Avanserte programmer gir stadig nye muligheter for både prosjekteringsfasen og visualisering – og utviklingen går raskere og raskere. Med denne


foto/ kari tønseth

«Det viktigste man gjør som student er kanskje å definere sitt eget syn på hva arkitektur er.» sixten rahlff /rektor bas

foto/ kari tønseth

utviklingen har det dukket opp nye problemstillinger knyttet til arkitektutdanningen: Hvor stor vekt skal opplæring i digitale verktøy få, og når er studentene klare for å ta det i bruk? Ved ntnu kjører man, i tråd med vektlegging av håndverket og skissering som verktøy, et nesten helt analogt grunnkurs for førsteårsstudentene. Dette er fasen der man introduseres for arkitektur og prøver å forstå begreper som romlighet, materialitet, struktur og form. Tanken er at tegning og analog jobbing gir en grunnleggende forståelse av form og rom man ikke får ved å jobbe digitalt. Digitale verktøy introduseres etter hvert – men disse må studentene selv ta ansvar for å lære seg. aho angriper det annerledes, og innfører fast undervisning i digitale verktøy allerede i første årskurs. Hvor er det mest fornuftig å legge ned ressursene? Å lære digitale verktøy krever i likhet med analoge metoder mye trening – og mye tid. Studenter ved ntnu uttrykker at de savner fast dataundervisning, og opplever at tiden ikke strekker til. Mye har endret seg siden 1910, og selv om blyanten fortsatt sies å være arkitektens raskeste kommunikasjonsverktøy, kan vi ikke lukke øynene for at verden blir stadig mer digitalisert. Kanskje ntnu har noe å lære av aho her? å dyrke ulikhetene De tre norske skolene er i grove trekk relativt like. Selv om vektingen av noen aspekter er ulik, er kjernen og oppbygningen den samme. Arkitektutdanningen er under kontinuerlig utvikling, og historien viser at skolene har nærmet seg hverandre. Går vi mot et svar på spørsmålet vi stilte innledningsvis; hvordan utdanner man gode arkitekter? Eller bør vi dyrke de ulikhetene skolene

står for, og gi studentene mulighet til å svare på dette? Hvordan man lærer best er et individuelt spørsmål. Ved å legge til rette for større valgmulighet både mellom og innenfor de ulike studiene kan kanskje flere finne sin måte å utforske arkitektur på. Som rektor Sixten Rahlff sier: «Jeg tror det er viktig å diskutere ulikhetene, at man er klar over sine styrker og svakheter og at det er alle de tre arkitektskolene sammen som lager de framtidige arkitektene. Det er unikt at det er tre ulike alternativ, og at vi er såpass forskjellige. Det betyr faktisk noe hva du velger.»

ARKITEKTUTDANNINGEN

19


bildereportasje

DER ARKITEKTER BLIR TIL foto / vilde kjærsdalen (bas), marie vallestad (aho), bjørg helene andorsen og william fairminer (ntnu) tekst / alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no

Som arkitektstudenter lærer vi hvordan omgivelsene påvirker oss, og vi lærer hvordan vi kan påvirke omgivelsene. Hvordan påvirker så omgivelsene måten vi studerer arkitektur?

Det meste av vår tid tilbringer vi på en tegnesal i et spesifikt bygg. Bygget kan være en transformert kornsilo og dypvannskai i Sandviken i Bergen. En høyblokk fra 60-tallet på Gløshaugen i Trondheim, tegnet av en av ntnu sine egne arkitektprofessorer. Eller et tidligere transformatorverksted ved Akerselva i Oslo, omgjort for ahos formål etter en prosjektkonkurranse. I disse bygningene sitter våre neste arkitekter. Det er her vi skal lære hva arkitektur er.

20

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 20–25

Det er her vi skal lære hvordan arkitektur blir til. Det er her vi til slutt skal skape, skape noe, skape arkitektur. De neste arkitektene er ikke der ute blant arkitektonisk storslagenhet og menneskets enkelthet. Arkitektstudenten sitter i en tegnesal, i et bygg, på en skole. Det er her arkitektstudenten blir skapt. Vil en silo, en høyblokk, skape ulike arkitekter? Er omgivelsene med på å forme oss som arkitektstudenter?


aho/ Tegnesal

DER ARKITEKTER BLIR

21


aho/ Kantinegangen

22

BILDEREPORTASJE


aho/ Kantinen

aho/ Tegnesal

DER ARKITEKTER BLIR

23


ntnu/ Tegnesal

24

BILDEREPORTASJE


ntnu/ Biblioteksgangen

ntnu/ Tegnesal

DER ARKITEKTER BLIR

25


bas/ Tegnesal

foto/ bror hansen

26

BILDEREPORTASJE


bas/ Kantinen

bas/ Whitebox

DER ARKITEKTER BLIR

27


kommentar illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsen tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hanna@tidsskrifteta.no

PANELDEBATTEN en tid for ord

Et par-tre ganger i året stopper arkitektutdanninga ved ntnu opp og samles rundt noen halvslitte utstillingslokaler på Solsiden og et par forelesningssaler på stripa. Det er tid for diplomutstilling, med tilhørende sensur og paneldebatt. En utstilling som viser enden på fem år i et studiemiljø med det som burde være stor takhøyde for feil, og et skritt mot den «virkelige verden». En utstilling med bredde i både problemstilling og kvalitet. En sensur som på et par dager tar for seg utallige temaer og presentasjonsteknikker. At ntnu setter undervisningsstopp i denne perioden er både viktig og riktig. Sensuren kan i sin komprimerthet være lynkurs på tjue minutter i arkitekturdiskursens «dos and don’ts». Det hele avsluttes med paneldebatten. En debatt hvor visdomsordene sitter løst hos sensorer og fakultetsansatte. Paneldebatten er det forumet vi som studenter har til å diskutere vår utdannelse med både representanter fra vårt universitet og utenforstående. Sist paneldebatt valgte ntnu å ikke ha

28

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S.28–29

noen studentrepresentanter i debattpanelet. Jeg håper de tar studentene tilbake. I møtet mellom de etablerte og de nye stemmene kan man få flere godbiter å skrible ned i notatblokken. For jeg innrømmer det gjerne, det er dette jeg gjør på paneldebatten. Jeg skriver ned oppløftene eller ikke fullt så oppløftende sitater, fra sensorer, studenter og ansatte. En slags godteriboks jeg kan åpne i de øyeblikkene hvor utdannelsen føles meningsløs. Kanskje våger jeg meg til å rekke hånda i været og få mikrofonen sendt min vei for å lufte mine tanker rundt det som blir drøftet. Det er, uten tvil, de dagene jeg har lært mest om hva som menes rundt dette studiet jeg muligens skal tilbringe fem år på. Hvordan forholder studiet seg til profesjonen? Studerer vi? Eksperimenterer vi? Er vi pysete? Er det ett sted du burde innfinne deg i løpet av dine studieår er det nettopp her. Allikevel er oppmøte blant de lavere klassetrinn dårlig. Føles diplom så fjernt at man ikke ser at dette kan være


et sted det er mye å hente? Fakultetet kan ikke gjøre annet enn å oppfordre, og mer enn dette kan heller ikke jeg. Men jeg oppfordrer. Sterkt. Paneldebatten er et friskt pust i en diskusjon som alt for sjeldent luftes utenfor vennegjengen. Studenter ved aho har tatt skjeen i egen hånd, og har dette semesteret arrangert flere paneldebatter. Den første tok opp det som alltid luftes ved diplomens slutt, og også i dette tidsskriftet: Hva er arkitektutdanningen? Det er et spørsmål vi må tørre å stille, en debatt hvor vi som studenter har noe å si. Så om vi ikke selv setter i gang slike debatter er det minste vi kan gjøre å dukke opp der de foregår. Vi snakker om det i Studentrådet, vi snakker om det blant venner, til tider kan utdannelsen også diskuteres på tegnesalen. Vi kan være fornøyde, misfornøyde, eller likgyldige. Men vi har mulighet til å bli hørt. Kanskje er det du som kan komme med en godbit jeg kan skrible ned i notatblokken min neste gang. Inntil da kan du jo se om du også finner trøst i noen notater fra nettopp paneldebattene jeg har overvært de knappe to årene jeg har studert ved ntnu. Fordi jeg mener vi kan lære mye av å høre hva andre har å si. Som en liten påminnelse til både dere og meg om det vi får vite gang på gang: Det er ikke noe å være redd for.

PANELDEBATTEN

29


intervju

STUDERER FOR MYE mathias midbøe, stud.ark., ntnu, mathias@tidsskrifteta.no

foto/ madeleine refvem bongard

Dag Kittang Prodekanus for innovasjon og forskning ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, ntnu. Sivilarkitekt nth, 1974. Doktorgrad i 2006; «Trebyen Trondheim». Har tidligere arbeidet i sintef, Asplan Viak og Selbu kommune.

Dag Kittang tegnet boliger på diplomoppgaven, men har arbeidet med fysisk planlegging i hele sin karriere. Nå er han prodekanus for innovasjon og forskning på fakultetet for Arkitektur og billedkunst på ntnu. Hvordan skal man få arkitekter til å arbeide i stat og kommune med byplan, saksbehandling og lignende? «Vi må ikke signalisere så ensidig at dette studiet bare går ut på å være den store designeren og kunstneren. Vi må skape større bredde i utdanningen. De første årene må ikke skremme bort de med en annen holdning til faget.» Burde det være mer samarbeid mellom arkitekter og ingeniører? «Jeg tror det er veldig forskjellige kulturer. Det var nok mer samarbeid da jeg var student, for vi tok mange fag sammen, særlig innen planlegging. Det var veldig nyttig, og jeg tror vi vil være tjent med å bygge ned de kulturelle grensene mellom disse to fagene. Kanskje vi burde introdusere mer teknologi hos oss og mer kreativitet hos ingeniørene?» Hva kan dagens studenter bli bedre på? «En burde ikke være så opptatt av å skape det orignale og grensesprengene, men se at kvalitet handler om mer enn det. Studentene blir opptatt av å lage et byggverk, men ser ikke sammenhengen det står i, verken byplanmessig, visuelt eller i en bygningstradisjon.»

30

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

Er det noe arkitektstudenter var bedre på før? «Nei. Jeg kom hit i en veldig turbulent tid i -69, og da stod alt på hodet her. Alle professorene var detronisert. Før hadde de makt og innflytelse, men det ble snudd opp ned med studentopprøret. Undervisningen er mye bedre i dag, og studentene jobber mer i dag. Alt for mye. De drar hverandre opp. Det blir et veldig krevende læringsmiljø og kjør som ikke er bra. Men de blir jo veldig gode.» Hvordan definerer du arkitektur? «Menneskeskapte byggverk. Det finnes mye god arkitektur bygget uten arkitekter, og mye dårlig arkitektur laget av arkitekter. Det er viktig å huske at arkitektur ikke er noe kvalitetsbegrep.» Er det mannen i gata eller arkitekten som vet hva god arkitektur er? «Hva folk oppfatter som god arkitektur er bestemt av den arkitekturdiskursen de er en del av. De ulike diskursene er bestemt av vår bakgrunn, utdannelse, hvilke tidsskrifter vi leser og hva vår samtalepartner mener er god arkitektur. Det er opp til de forskjellige kulturelle og sosiale rammene vi beveger oss i si hva som er god arkitektur og ikke.» Hvilket byggverk bør alle oppleve? «Det blir for banalt å si operaen i Oslo, men jeg syns det er et fantastisk bygg formmessig. Det kommer jo litt i konflikt med det jeg har sagt tidlgere om de store signalbyggene, men det er noe med at de har skapt et offentlig rom som er helt spesielt.» Jeg forventet nesten at du skulle nevne Sverre Fehn, ettersom vi hører så mye om ham i forelesningene, og ikke Snøhetta. «Det var rart. Jeg har mye mer sans for Snøhetta enn Sverre Fehn, men det trenger du ikke skrive.»


intervju

EN UENDELIG DIALOG illustrasjon/ bjørg helene andorsen tekst/ nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskriftetano

Lars Fasting Lars Fasting (1938) er Sivilarkitekt mnal, var første medredaktør i «a», og ble uteksaminert fra nth i 1964. Han er nå dagelig leder i Fasting Arkitekter, som ble startet i 1976. Fasting har skrevet bøkene Trondheims Bybilde (1976) og Trondheims Gullalder (1999). Han står også bak bygg som ntnus Byggingeniørbygg på Lerkendal.

Det hele begynte i 1962. Lars Fasting og Svein Hatløy hadde nylig samarbeidet om en sak i studentavisen Under Dusken, et samarbeid som ga mersmak. Sammen grunnla de «a». Nåværende redaksjon ville høre hvilke tanker som spilte inn i oppstarten, og avtalte et møte med Lars Fasting. «Vi startet med å se på undervisningen generelt,» sier Fasting, «noterte hvordan vi hadde det, og hva som kunne gjøres annerledes. Vi begynte å diskutere et nytt opplegg for undervisningen.» Var det å undersøke studiehverdagen drivkraften? «Det var egentlig det. Å se på undervisningen – det ble et forum for å drøfte hva vi holdt på med.» Fasting mener det var en mangel på plattformer for diskusjon rundt faget og undervisningen, selv om det var diskusjoner i klassen og ellers. Fasting forklarer at diskusjonene dreide seg om oppgavene deres, hvorfor de gjorde som de gjorde. Studentene diskuterte også lærerne «opp stolper og ned vegger.» Etter en tid viste den elevdrevne diskusjonen sin effekt – i fjerdeklasse fikk Fasting og hans medstudenter formulere sin egen skoleoppgave, noe som avvek fra datidens norm. «Rundt halvparten av klassen ble med. Resten jobbet med oppgaver som skolen stilte.» Heller ikke masteroppgavene var selvprogrammerte på 60-tallet: «Jeg kan ikke huske at

det var noen som tok selvvalgt diplom,» sier Fasting. Også tidligere hadde arkitektstudentene ved nth påvirket undervisningen. Da Fastings far var arkitektstudent en generasjon tidligere, protesterte de mot obligatoriske forelesninger ved å ikke melde sin tilstedeværelse ved oppropet. «Det var Sverre Pedersen som skulle forelese, men så sa han «Jeg skjønner at ingen er tilstede, så jeg har ingen grunn til å holde forelesning.» Så han tok jo rotta på dem,» mimrer Fasting. Tross det umiddelbare tapet fikk studentene gjennomslag, og studiet gikk bort fra obligatorisk oppmøte på forelesninger. Ikke lenge etter intervjuet fikk redaksjonen en e-post fra «a» sin andre oppstartsredaktør Svein Hatløy. Han ønsket oss til lykke med oppstart, og sa at første utgaves tema «Hva er arkitektutdanningen?» står hans hjerte nært – spørsmålet inspirerte ham til å starte Bergen Arkitekthøgskole. Også i dag jobber han med hva utdannelsen skal være, og vil i begynnelsen av juni holde et foredrag om dette på Oskar Hansen-konferansen i Warzawa. Hatløy skal presentere bas’ undervisning gjennom tjuesyv år, og «New Chinese school of Architecture», sin undervisning gjennom seks år. Situasjonen har endret seg de siste femti årene, mener Fasting og Hatløy. Det betyr likevel ikke at vi er ved veis ende av dialogen om hva studiet er. Den er nødt til å være kontinuerlig, så både studentene, lærerne, og studiet ikke ender opp et uønsket sted.

INTERVJU

31


innlegg og debatt

Å TEIKNA ER Å IKKJE TEIKNA AV svein hatløy, siv. ark., nth.

A på ny. Til lukka! Det vekkjer minner frå 52 år attende, då me laga fyrste «a». Og, det får meg til å tenkja på nytt. Takk for invitten. Ikkje gamle tankar omatt, men å tenkja omatt. Når de spør, er eg som arkitektstudenten som får ei ny oppgåve. Heile kroppen må gå inn i det. Las i «Arkitektnytt» at føremålet med «a», var at de ville finna ut kva det er å studera arkitektur. Godt spørsmål, godt føremål. arkitektstudiet for meg personleg, svaret må vera personleg, ulikt for alle, er å leita etter, søkja. Set du ord på det, lagar eit søkingsobjekt, kan du koma til å laga eit hinder. Studiet, som er offentleggjort på alle måtar, og lovfesta av styresmaktene så korkje du eller foreldra dine, eller kjærasten din, kan tvila på det, er å bruka tid på noko du ikkje veit kva er. Du kan ikkje fortelja nokon kva du har gjort, før etterpå. Du har fått høve til å sjå etter noko du ikkje kjenner. Studiet er å leita etter noko du ikkje veit korleis ser ut. Rett nok kjenner mange studentar til arkitekturobjekt. Men studiet har ikkje arkitekturhistorie som føremål. Du har fått høve og studielån til å arbeida med det som ikkje er laga enno. Å teikna er ikkje å teikna av. Med blyanten og tusjpennen kan du finna ting du ikkje har visst om. Du lagar former og uttrykk som du ikkje før har sett. Dette er arkitektstudiet, sjølve arbeidet. Blyanten er òg forskingsreidskapen din. Det føregår i eit rom du sjølv må få opp å stå. Du lagar dette rommet medan du arbeidar. Du lagar sjølv veggane på dette rommet, den romlege avgrensinga. Her skal eg ikkje gå inn i studieplanen, men koma attende til kva «a» kan vera her: –«a» er eit hol i veggen. Å sjå ut så du ser kva som går føre seg i kring oss. Og, at andre kan sjå inn til oss og snakka til oss.

32

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 32–33

redaksjonen den gong i vesle «a», var teiknesalen sin indre del. Medan me alle sak å teikna på vekas felles prosjekteringsoppgåve, prata me saman om neste nummer på «a», skreiv, teikna litt, klypte og limte inn, for open teiknesal, for så å senda det til offsettprenting. Mange medarbeidarar, våre klassekamerater, var med. Anne Grete Hansteen var ein av dei. Nemner henne fordi ho alltid hadde eit innlegg, eit sanningsord om arkitektur, noko meir ho nett hadde oppdaga. Sjå i blada frå 1962–4. Etter 3 års studie kunne ho til dømes seia: «Arkitektur er trykk og strekk». Som redaktørar fryda Lars og meg oss over den kortfatta filosofiske påstanden, og limte det omgåande inn i det enno uferdige manuset som var under redigeringa. Stemninga i indre teiknesal var høg, eit godt vilkår for at den filosofiske refleksjonen kunne stiga opp frå sinnsdjupet. Under ein ekskursjon ikkje lenge etterpå, for å sjå på nett nybygd arkitektur i Oslo-området, vart eitt bygg studert særskilt. Der! – Påstanden til agh kom opp som vedkjenning. Dette bygget viste seg berre som «trykk». Me såg det, alle. Arkitekturen var ikkje heil. Dette var ikkje bra. fleire andre teiknesaler og redaksjonar seinare vart min praksis. Salar med betre ljos enn inst mot midtkorridoren i Lågbygget på nth den gong. No har eg den gleda og utfordrande tilliten i å utforma og vera med å utvikla nye studieplanar for ei rekkje kinesiske arkitektskular. Arkitekthøgskulane der er flest politekniske som ved ntnu. Dette vil mange endra. Og endra dette må me i heile verda, meinar eg. Etter eg tok diplomen ved nth har eg i hovudsak arbeidd med det, i vidaregåande studie, og som arkitekt både i praksis og undervising. Det tok til i «a». Utan å skriva meir om det her, kan eg visa til Noregs tredje Arkitekthøgskule, bas, som me skipa i 1986, og som offisielt er sidestilt med ntnu og aho av Storting, Regjering og eu-kommisjonen. Ikkje mindre, eg vil helsa til den nye redaksjonen i «a», dette bladet for ordskifte var viktig for meg under arkitektstudiet: –Lukka til med å føra «a» vidare, å drøfta kva er å studera arkitektur. Helsing Svein Hatløy.


ARKITEKTSTUDIET viktoria hamran fjellbekk, stud.ark., ntnu

Når jeg startet studiet mitt på ntnu reagerte jeg på hvor lite fokus det er på realfag og teori. Det handlet mer om å komme med store ord som egentlig ikke betydde noe, være sprø og kreativ og ikke minst glemme alt som har med struktur, fasit og konvensjoner. I første klasse kan dette være bra, men etterhvert i studiet burde det vært et mye høyere fokus på struktur. Selv nå i fjerde klasse kan jeg se mange som sliter med å strukturere prosjektene sine, og jeg tror det skyldes det fokuset lærerne har og de læremetodene de bruker og at lærerne selv mangler struktur. Å være kreativ handler like mye om å finne en metode og arbeide godt og systematisk som at de gode ideene skal dukke opp i hodet. Har man en idé uten at man har tid eller evne til å utarbeide den, så hjelper det ikke, uansett hvor god ideen er.

VISJON VERT RØYNDOM john haddal mork, stud.ark., ntnu

Om du studerer arkitektur, har du heilt sikkert høyrt om den store 1:1-bølgja som foregår hjå NTNU. Dette er noko arkitektfakultetet reklamerer med, og betyr at me skal vere så flinke å bygge i 1:1 her oppe i bartebyen. I realiteten er det eitt stort paviljongprosjekt i 1.klasse som er organisert av fakultetet. Men kanskje er det greit? At paviliongbygginga er ei innføring som freistar til gjentaking? At det gir den vesle erfaringa som gjer det greit å hoppe i det sjølv neste gong? Men korleis kan me som studentar få til meir 1:1-bygging på skulen vår? Ein beveger seg nemleg inn mot ein utfordrande balanse når ein skal oppfordre til 1:1-prosjekt. Kor mykje oppfordring skal til før det følest som ei plikt? Og den andre vegen: Kor lite tilrettelegging kan fakultetet ha? Usikkerheit og frustrasjon er bra når det gjeld læring og utvikling, men det finst alltids ei grense som gjer at ein ikkje torer å hoppe i det heile. Korleis få fleire til å tore å gjere slike prosjekt? Eg meiner at me som NTNU-studentar skal vere best på den verkelege verda, å klare å gjere visjonar til

Jeg er også av den oppfatning at man blir en bedre arkitekt hvis man engasjerer seg i annet enn bare studiet. Det kan være alt fra kulturrelaterte ting til sport og organisasjoner. Når lærerne på arkitekt derfor legger opp til et opplegg og lager en kultur om at du burde tilbringe så mye tid som mulig på tegnesalen, da blir jeg mektig irritert. Hvor god arkitekt blir du hvis du aldri har tilbrakt tid i en sportshall eller et kulturhus, lært organisering i foreninger, eller reist litt rundt i nærområdet? Jeg sier ikke at man skal gjøre dette hele tiden, men arkitekturen finner man ute blant folket, ikke inne på en tegnesal. Et sosialt liv gir også et stort utbytte. Hvordan ellers skal man lære å kjenne det sosiale rommet, hvordan mennesker relaterer og beveger seg i forhold til hverandre i sosiale sammenhenger, for å kunne skape god sosial ark tektur. Jeg synes lærerne kan ha et større fokus på dette, og at dette er mye mer verdifullt enn å døgne to dager på rad for at layouten skulle bli bare litt bedre. vhf

røyndom. Nøkkelen ligg i å skape eit breiare fellesskap blant arkitektstudentane; me må skape ein felles arena som gjer at me oppfordrar og pushar kvarandre til å ta utdanninga i eigne hender. skulen/teiknesalen Det er her den annleis personen vert skapt. Det litt sære, alternativt tenkande og utfordrande individet. Arkitekten. Her skal ein utfordre konvensjonane, her skal ein føkke opp totalt, finne korleis eit 100 meter høgt tårn vil sjå ut i Geiranger. Fordi det er kjekt. den supplerande staden Det er her meiningane vert skapt, her diskuterer ein arkitektur, her planlegger ein kanskje sitt første reelle prosjekt. Her testar ein om tegl faktisk vil stå i bue. Kanskje tok ein heilt feil? Sketchup har ikkje svaret. Om ein konsenterer seg berre om det eine eller det andre, vert det ikkje bra, men om ein får til begge deler, trur eg at arbeidet vert meir leikent og mindre farleg. At ein då over tid kan utvikle evna til å leike seg meir i reelle prosjekt. Visjon vert røyndom. Me, ei gruppe studentar, har starta opp Studio:Beta, eit aktivt lokale i Midtbyen, den supplerande staden. Lokalet skal innehalde temporære arbeidsplassar, diskusjonsforum, vere ein møtestad på tvers av trinn, og eit grensesnitt mot byen. Dette vonar me fakultet vil støtte. jhm

DEBATT

33


omtale

HOTELL I SÆRKLASSE andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no

Der ligg det då. Clarion Hotel & Congress Trondheim. Eg måtte ein tur ned og sjå på det. Denne kvite sjøstjerna frå ein annan planet som har krype opp på land på Brattøra i Trondheim. Det er vanskeleg å vere nøytral til dette bygget. Eit viktig prosjekt. For Trondheim og for Norge. Vi treng ein større debatt rundt denne nye futurismen «Space Group» så uredd har introdusert oss for. Eg får liksom ikkje heilt tak på det. Det er ingen stader å gripe. Silketrykket som eigentleg er den einaste nyansen i fasaden, gjev det heile ein karakter av eit bygg utan faste kantar. Eg har lyst bort å ta på. Strekker ut handa og skal berre kjenne litt på glaset. Då går det med eitt opp for meg at ein forsamling på nokon titals personar sit på innsida av det halvmørke glaset og følgjer spent med på meg. «Unnskyld, var ikkje meininga å forstyrre», mumlar eg og går vidare langs bygget. Hit kjem dei. Tusenvis av konferansedeltakarar frå heile landet. Heile verda. Dette er bygget som representerer Trondheim og Norge for denne stresskoffertbaserte reiselivsnæringa. Eg undrast om dei kanskje tek seg tid til ein tur over gangbrua og inn til sentrum når dei er her. Eller blir dette futurismeslottet det einaste dei tek med seg i minnet? Ekte norsk byggekunst. Eg kan ikkje unngå å bli fasinert av den metallkledde fasaden på konferansesenteret. Dette elles rektangulære prismet er rikt på bevegelse og rytme. Kombinasjonen av bruk av datakraft og småskala modellstudie har resultert i noko som bør stille i klassen for Norges vakraste plane vegg. Har du moglegheit til å sjå den i mørket er det verdt turen i seg sjølv. Mange andre stader i bygget har Space Group sin evne til å utforme detaljer og prøve idear i modellar skapt mykje flott arkitektur. I lobbyen er det til dømes ganske mange kvadratmeter med kvit vegg som på ein enkel måte likevel aldri blir keisam.

34

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

Vi snakkar om eit stikk i sida til det vi held høgt i norsk byggeskikk. Dersom vi skal sjå på dette som eit showroom for norsk arkitektur, til dei frå det fjerne utland som måtte dumpe innom konferansane, så kan ein nesten seie det er litt provoserande. Kor vi kjem frå og kor vi står, er så godt som vaska bort. I beste fall viser bygget kor vi går hen. Om vi utan vidare tar i mot og hyller den nye futurismen som blir skapt på Brattøra, kvar står då norsk arkitektur om 20 år? Arkitektar som kjem utafrå stillar seg undrande til at den norske trebyggekulturen så godt som blir neglisjert når det kjem til større prosjekt. Det var jo dette vi skulle kunne best av alle. Før ein har vore inne i det, kan ein ikkje dømme dette bygget. Med den store gullstjerna på netthinna var eg redd det heile skulle vere for glorete. For glorete for norske brukarar. Den store lobbyen overraskar likevel med ein behageleg enkelheit og dessutan ein givande romleg sekvens. Heilheita er verkeleg tatt i vare på ein imponerande måte, for å vere eit bygg av denne størrelsen. Og det ser ut til å fungere. Konferansegjestene sig rundt i lobbyen som er full av stands. Inn på presentasjonar og ut til middag. På gangbruene oppe i atriet stoppar gjestene opp ein augeblunk for å nyte ei utsikt til innsida av bygget, før dei set kursen mot restauranten i niande der utsikta er upåklageleg for det som ligg på utsida. Det handlar kanskje litt om å bygge eit varemerke. Norsk arkitektur er i skotet og har blitt ein eksportindustri. Ein av dei viktige faktorane er ei spesiell haldning til staden og tomta, men ved chct er det vanskeleg å sjå den lokale tilknytinga. Det er heller ikkje mykje norsk verken i uttrykk, utforming eller materialbruk. Har det noko å seie for oss? Kvar fører dette oss i utviklinga av norsk arkitektur? At Space Group bygger sitt eige varemerke er likevel sikkert, og det blir svært spennande å sjå kva kontoret gjev oss i framtida. Det er ikkje alle som syns det er pent. Hotellet med den arrogant gylne stjerna. Men det blir kanskje tatt inn i varmen på sikt. På arkitektlinja ved ntnu har vi blitt utfordra med uttrykket: «Make big, beautiful mistakes!» Jauvisst er det stort og flott. Men eg får meg ikkje til å seie at det er bra. am


kranglekroken

bibliotekhjørnet

KORRIDOR PÅ GANG

ARKBIB ANBEFALER

andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no

Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere.

«Nei! Det funka ikkje. Nu har du låst deg før masse!» Lisa er nådelaus i sin kritikk av Andreas sitt einebustadprosjekt. «Ka e problemet? Det e mykje kvalitet i denne romlege sekvensen!» Andreas peiker på vandringa gjennom den tjukke teglverksmuren og drøymer om å gå frå det tunge, mørke og ut i den opne trivlege stua. «Ja, men det bi før masse gang. Det e ikkje nå go løsning. Sløsing med areale. Det der burde du kun løs på en bedre måte!» «Så gangar kan ikkje vere bra det, då?» Andreas har kanskje låst seg for mykje. «Jo, i rette sammenheng kan vell ganga vær bra. Men det må ikkje bli en korridor» seier Lisa og fektar med armane parallelt framfor seg. «Ein gang kan vere bra og ein korridor e feil? Kor ligge forskjellen?» Om svaret er openbert skal i alle fall Lisa få lov til å sette ord på det sjølv. Ho skal få alle dei moglegheitene som fins for å trakke i ei felle. «En gang kan vær et rom med betydning, det kan tilfør huset meningsfylte kvaliteta. Det kan kanskje en korridor også, men en korridor e ofte bare lang, smal, lite gjennomarbeida og lite arealeffektiv. Et hus ska vell ikkje vær en labyrint av korridora? Det må vell finnes bedre måta å kom seg imellom de forskjellige romman?» «Så alle rom som e lang og smal e dårlige og unødvendig?» Daniel har fulgt diskusjonen nøye, men til tross for sitt trønderske opphav greidd å halde seg utanfor. Fram til no. «Huss på at om du lage en gang, kan du itj plukk’n bort om du går lei. Da må den vårrå!» Andreas begynner å innsjå at slaget er tapt, men vil ikkje gje seg heilt. «Men koffer e det så masse korridora rundt om i nybygg og leiligheter, viss det i utgangspunktet ikkje e nokke vi vil ha? Eller vil vi det?» am

… ikke mindre enn tre ting denne gang, ettersom det er første nummer av a. gratulerer! kjersti lie, arkitektur- og byggbiblioteket

En gammel dame blir helt rørt over å se at «A» er gjenoppstått, men jeg ser at A-redaksjonen sier: «– Vår visjon er å skape engasjerte og kritiske arkitektstudenter.» Hva er skjedd?! I 1967 gjenoppsto «A» første gang, etter å ha ligget nede et par år. Den gangen sleit både lærere og nth-system med å tøyle de engasjerte og kritiske studentene, svært ofte arkitektstudenter, som skrev veggaviser og gikk i demonstrasjonstog mot kapitalismen og for væpna revolusjon! Ikke alle studenter var politisk aktive, men radikal burde man i det minste være, for å bli tatt på alvor av de sinteste og synligste. 68-ere tegnet ikke villaer for fiffen! Nå sitter mange av oss i villaer selv… historiebok Først anbefaler jeg dere å lese – eller lese i – Arkitektur i hundre – arkitektutdanningen i Trondheim 1910–2010. Deres radikale forgjengere omtales bl.a. i kapitlet «Studentaksjoner og undervisningskritikk.» For øvrig er boken en fryd for øyet – og tåler godt å blaes i mang en gang. «corbus»-tegninger Ikke verdens heftigste fredagskvelds-dvd, men en unik, komplett samling tegninger fra en av heltene fra forrige århundre: 16 dvd-er med alle Le Corbusiers bygningsplaner! Må foreløpig sees i biblioteket (fordi de var så søkkdyre). onarchitecture OnArchitecture: A selection of original content featuring the best architecture in the world – intet mindre! Intervjuer med arkitekter; filmer av prosjekter fra hele verden; tekster og lenker – og flere kommer stadig til. OnArchitecture har ennå ikke oppdaget Snøhetta, Tyin – eller Norge, for den saks skyld – men inneholder mye annet. Her kan du se smakebiter: onarchitecture.com. Full tilgang (med vpn) via ntnu.no/ub. Klikk på databaser; skriv «OnArchitecture». God fornøyelse – og eventuelt læring! kl

KRANGLEKROKEN / BIBLIOTEKHJØRNET

35


intervju

RISIKO SOM METODE

«Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting vi hadde lyst til å diskutere. Vi bare nikka og hørte på og bare shit, det her er poesi og visdom liksom. Noterte og sugde det til oss.»

hanne hammerseth, stud.ark., ntnu, hanne@tidsskrifteta.no

Andreas G. Gjertsen utgjør den ene halvdelen av det prisvinnende kontoret tyin tegnestue. Kontoret opprettet han sammen med Yashar Hanstad i 2008 da begge var ferdige med tredjeklasse ved ntnu. Studietiden var preget av det å starte eget kontor, samtidig som han var på samtlige workshops han kunne komme over. Men hvilke tanker har han omkring det å studere arkitektur? «Når jeg ser tilbake nå, overrasker det meg litt hvor mye jeg åpenbart har lært. Før trodde jeg jo at jeg kunne alt, og det tror jeg jo nå òg. Men for hvert år som går oppdager jeg at jeg kan mindre og mindre. Det er det som er så frustrerende og spennende med arkitektur, og det er derfor jeg fortsetter. Jeg blir aldri klok på det.» Han er ikke i tvil om hva det er han savner med studietida: «Den luksusen av å ha så god tid. Å ha hele fem år på å fordype seg er jo fantastisk. Man har en veldig stor mulighet som jeg tror man ikke helt oppdager før det er for sent.» Hva er da den beste måten å bruke studietida si på? «Å tørre. Hvis du er på et punkt hvor du er redd for at du ikke har god nok tid eller at arkitekturen blir dårlig, at du kommer til å stryke eller lignende, da er du på et punkt hvor du bare bør kaste deg i det.

36

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 36–37

Du finner ut av det. Jeg mener at det er i risikosonen du lærer. Så å ha pågangsmot er veldig viktig, samt å bruke hverandre.» I studietiden hendte det flere ganger at Andreas og Yashar ga fingeren til opplegget dersom det var mot sin hensikt for dem akkurat der og da. Selv om de forstod at opplegget på skolen var av høy kvalitet, utnyttet de seg av mulighetene til å bryte ut når det var noe de hadde lyst til å være med på. For som Andreas sier: Det vi vil, det vil vi! Han mener det kan gå bra så lenge man jobber litt mer, selv om man til tider kanskje blir litt sliten, og litt upopulær. For å forklare hva han mener med å bruke hverandre, forteller han om hvordan de pleide å diskutere da de var på skolen. «Om jeg var i tvil så orka jeg ikke sitte og vente til det kom en lærer. Jeg gikk bare bort og spurte en kompis. Da blir vi gode til å sparre. Det er nettopp det som er så herlig med å være på sånne tegnesaler. Det er unikt at 60–100 folk sitter sammen og jobber med arkitektur uten risiko for å tape noen ting!» Han vektlegger at det er viktig å snakke med folk på forskjellige nivå for å bli bedre. Dette inkluderer ikke bare medstudenter og lærere, men og de man ser opp til. «Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting vi hadde lyst til å diskutere. Vi bare nikka og hørte på


foto/ fredrik kihle

og bare shit, det her er poesi og visdom liksom. Noterte og sugde det til oss.» å bygge på risiko I dag går Yashar og Andreas ofte rett fra tegnebordet til å bygge i full skala. Som regel ender det med at designet endrer seg i løpet av byggeprosessen fordi de oppdager feil underveis. «Vi tror at arkitektur blir til av en serie av veldig, veldig mange små valg. Det er nok en del arkitekter som har litt beslutningsvegring, og det kan få mange prosjekter til å stoppe opp. Men tør man kaste seg ut i det vil man oppdage at det plutselig dukker opp mye spennende. Det er de tilfeldighetene vi synes det er fint å omfavne.» Å være litt utenfor komfortsonen? «Ja, det snakker vi veldig mye om at vi ønsker å være. Det er ikke behagelig, men veldig givende – det er et skapende rom å være i.» Helst skulle han sett at det å jobbe med risiko ble presentert som en metode på studiet, ikke bare som en tilfeldighet noen heldige oppdaget. Vi snakker om studietiden igjen, og at det sprøeste han gjorde var å flytte til Thailand med Yashar for å bygge barnehjem. Å tørre. Om viktigheten av å våge å ta sjanser. At det å være i risikosonen er viktig for å lære. Hele tida på jakt etter det forlokkende ukjente på den andre siden av komfortsonen.

«Jeg tror nemlig at vi kan gjøre bedre løsninger på det vi vet, etter at vi har vært gjennom ting vi ikke vet. Vi bruker hue veldig mye her i Vesten, og så bruker vi kroppen en del, men den der magefølelsen bruker vi ikke noe særlig. Vi putter den liksom litt til side og sier at den bare kan brukes til veldige smale ting. Men jeg tror at intuisjon kan brukes i stor grad innen arkitekturutviklingen. Og da må man trene intuisjonen, og derfor må man være usikker. Det er en rar muskel å trene.» Både Andreas og Yashar er en del av lærerstaben til førsteklasse ved ntnu. Han forteller at det er en veldig givende atmosfære blant både lærere og studenter som det er lett å trives i. Da blir det lett å bruke det han lærer av studentene i egne prosjekter og omvendt. «Jeg har fått tilbakemelding av studenter som sier at ‘Åh, nå har jeg kasta bort tida mi, nå har jeg jobba med dette i to dager, men det ble jo ingenting.’ Da sier jeg at eneste måten du kan kaste bort tida di på, er å ikke jobbe. Om du jobber godt i to uker og tar en uke fri, da kommer du tilbake bedre rustet enn du var før den uka. Fordi det er et modningsfag, ikke sant. Så selv en tur på Rema kan få deg til å modnes som arkitekt, og det er utrolig fascinerende og veldig befriende.»

RISIKO SOM METODE

37


refleksjon

EN ARKITEKT STARTER kristine glenna kragset, stud.ark., aho, kristine@tidsskrifteta.no

Som arkitektstudent har jeg jeg ofte lurt på hva arkitektutdanningen egentlig er. Hva er arkitektur, hva er utdanningen i seg selv, og hva er mine utfordringer som student? Arkitektur kan beskrives som bygningskunst, noe som befinner seg et sted mellom kunst og teknikk, mens synonymer til ordet utdannelse er dannelse, drill, dressur, innføring, instruksjon og leksjon. Denne bredden i innhold og betydning av ordene speiler seg også i arkitektutdannelsen. I studiet møter vi studenter mange ulike sider av faget. Studiet er en innføring i et fag hvor det ikke finnes noen fasit, men en rekke ulike synspunkt og ståsted. Spekteret av temaer som berøres er bredt, fra form og farge til materialog konstruksjonskunnskap, historie, samarbeid, prosjektering, og ikke minst kreativ tenkning. Det første studieåret er en fri og leken tilnærming til faget. For flere studenter er dette det første møtet

38

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 38–39

med arkitektur, et møte som kan være både hyggelig og forvirrende. En sakte, men sikker sjonglering av arkitektfagets mange temaer starter. Etter hvert som tiden går, blir temaene flere og mer kompliserte. Intuisjon og egne erfaringer med rom, sted og konstruksjon er det vi har å forholde oss til i starten. Kanskje er dette også den mest spennende perioden av studiet, en periode hvor fagets mest grunnleggende kvaliteter blir utforsket, undersøkt og diskutert. Tiden går, ulike verktøy introduseres i grunnkursene og forståelsen av faget øker. Vi sanker inntrykk på en rekke ekskursjoner og lærer å se våre omgivelser med nye øyne. Den flittige arkitektstudenten, som gjerne tilbringer både ti og tolv timer på tegnesalen daglig, møter nye lærere med nye tanker og ideer om hva arkitektur egentlig dreier seg om. Dette kan virke forvirrende i starten, frem til det gradvis viser seg at det finnes nesten like mange holdninger til faget som det finnes arkitekter. Lærerne diskuterer


«Som en nordlending med sterk form- og fargesans har sagt, det handler om å være ‘seriøs, men ikke alvorlig.’ (...)Fremfor alt er arkitektstudiet en arena for læring, ikke for prestasjoner.»

seg i mellom, og det som er viktig for den ene nevnes ikke engang av den andre. Veiledninger kan være både oppklarende og forvirrende på én gang. Studentene håndterer utfordringene på ulike måter. Noen benytter den fagansvarliges meninger som semesterets fasit, mens andre vil finne egne svar. Samtidig som kunnskapen øker, vokser også tanken om at det er viktig å prestere godt. Å holde prestasjonsangsten på avstand er en av utfordringene i studiet. Etter de tre første årene får studentene selv velge kurs, og videre program for diplomoppgaven; vi får igjen muligheten til å leke oss. Ofte blir diplomoppgavene grunnlaget for en diskusjon av skolens posisjon nasjonalt og globalt, styrker og svakheter i utdanningen, og kvaliteten på studiet. Tendenser i faget er ikke lenger forbeholdt den enkelte skole eller institusjon, men beveger seg globalt. Dette gjør det desto viktigere at vi leter

etter hva vi tror på, en måte å prosjektere på som inspirerer, og at vi gir oss selv tid fordype oss i det som virker interessant. Fremfor alt er arkitektstudiet en arena for læring, ikke for prestasjoner. Som en nordlending med sterk form- og fargesans har sagt, det handler om å være «seriøs, men ikke alvorlig.» Vi må selv finne en rød tråd. En tråd som vil være unik for hver enkelt student. Den knyttes til våre første romlige opplevelser, erfaringer og kunnskap tilegnet i løpet av studiet og inkluderer derfor både egen bakgrunn, intuisjon, kreativitet og kunnskap. Om vi husker på at studiet er optimal arena for å øve, fremfor å prestere, kan vi bli dyktige og samtidig ha det gøy underveis – vi lærer best om vi er seriøse, men ikke alvorlige. Mulighetene for more seg med studiet er mange, potensialet er stort – vi studenter bør selv velge hvordan vi gjør og former vår egen arkitektutdanning.

EN ARKITEKT STARTER

39


særkurs

Å LÆRE AV LIMA lene westeng, stud.ark., ntnu, lene@tidsskrifteta.no

De tre siste semesterene før diplomoppgaven ved ntnu gir arkitektstudentene muligheten til å velge såkalte særkurs – altså fokusområde eller prosjektemne som skal styre semesterets hovedprosjekt. En tid i forveien setter studentene opp en liste over prioriterte valg, og administrasjonen ved fakultetet delegerer ut plasser. Kursene dekker et vidt spekter av emner som finnes innenfor faget. Noen forandres fra år til år, mens andre har eksistert i en årrekke. Særkurset jeg har valgt dette semesteret er «Byforming og urbanisme – Å lære av Lima», et helt nytt kurs som innebærer seks uker i Lima, Peru. De to første ukene av programmet startet med forberedende arbeid hjemme i Trondheim, og ankomst i Peru var i begynnelsen av februar. I Lima samarbeider vi med det lokale universitetet Universidad Richardo Palma (urp) og studerer utvalgte områder av byen, valgt av ntnu og urp i forkant. Vi jobber i grupper og bruker mesteparten av tiden til å undersøke, bli kjent med, og analysere disse områdene. Ut fra analysene skal vi utarbeide forslag til byutvikling – et arbeid vi fortsetter med og avslutter i Trondheim. Hensikten med denne reportasjen er å dele opplevelsene, målene og måtene å jobbe på under dette kurset. En kort bakgrunnsoppsummering: Sentrum av Lima ble bygd over århundrer og er i dag ganske stabilt, men byen fortsetter å vokse i høyt tempo

40

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 40–43

langs utkantene gjennom dalene Chillón, Rímac og Lurín. Byen har opplevd en eksepsjonell befolkningsvekst fra ca en halv million innbyggere i 1940 til rundt 9 millioner i dag. Det finnes ikke en offisiell byutviklingsplan, og Lima vokser ukontrollert og uformelt utover byens distrikter og grenser. Dette gjør byen til et interessant tilfelle for urbanismestudier. Folk slår seg ned og bygger hus på landområder ingen eier, og infrastruktur og mer solide og tilpassede bygninger kommer etterhvert. Målet for kurset her i Lima er å utvikle urbane visjoner basert på det vi lærer om formelle og uformelle strategier. Professor og kursleder Kerstin Höger forteller at hun selv har mer erfaring innenfor typisk europeisk byplanlegging, hvor det er vanlig å utvikle såkalte «top down»-masterplaner. Men muligheten til å utarbeide dette kurset ble en unik sjanse ettersom hun mener byen er spesiell med tanke på uformell og formell byutvikling, og «bottom up»-tankegang og planlegging. Byplanlegging og urbanisme er i dag mer åpent, og Kerstin mener målet med kurset er å kunne lære mer om uformelle prosesser og å utvikle åpne og fleksible strategier som kan overføres til lignende situasjoner i andre Sør-Amerikanske byer og resten av verden. Feltarbeidet består av å besøke områdene og samle informasjon. Vi tar bilder, snakker med beboere og myndigheter, skisserer og så videre. I begynnelsen


foto: lene westeng

«Huaca» Pachacamac dekker et stort område.

besøkte hele klassen alle de tre områdene, og vi brukte en hel dag på hvert sted. Etter det var det opp til oss å dra dit på eget initiativ, og å velge representative områder å undersøke. Enkelt og greit, tenker man, men Lima byr på flere utfordringer: Både lokale medstudenter og lærere snakket mye i begynnelsen om utrygge områder. Vi syntes det hørtes fjernt ut inntil vi kom ut i feltet og merket det store antallet av sikkerhetsvakter i gatene, og tydelige forskjeller på levestandard i boligene. Lima har større områder man kaller «barriadas» eller «shanty towns», og middelklassedistrikter hvor utvalgte gater eller «quintas*» plutselig har betydelig lavere levestandard. Dette kan illustreres ved at politibetjenter og sikkerhetsvakter i gatene ved flere anledninger har kommet bort til oss under befaringer og advart oss om tyverier. Men opplevelsene på befaringer har stort sett vært positive. Mange ser, ikke overranskende, litt ekstra på oss der vi kommer i store grupper og knipser bilder, men oftest er kommentaren «Hello! Welcome to Peru.» Vi merker likevel at situasjonen er en hindring. Det virker alltid som det er de områdene som er klassifisert som utrygge som er de mest interessante og de vi gjerne skulle brukt mer tid i. Den gruppa i klassen som studerer byens historiske sentrum, og da også byens første «barriada», løste problemet ved å avtale politieskorte i forveien.

Temaene vi jobber med er alt fra revitalisering av gamle bydeler, transformasjon og fortetting. Siden kurset er nytt bruker vi mye tid på å undersøke og finne essensen i områdene vi jobber med, og derav formulere problemstilling og fokus. Vi jobber i stor skala innenfor temaer som infrastruktur, programmering av bygninger, og utvikling av offentlige rom. Gruppen fra ntnu består av femten studenter med representanter fra Frankrike, Spania, Portugal, Litauen og Norge. De tre gruppene vi jobber i er i tillegg organisert slik at få fra samme land jobber sammen. Med urps elleve studenter fordelt på disse tre gruppene, handler dette særkurset like mye om interkulturell kommunikasjon som urbanisme og arkitektur. Det dukker opp mange utfordringer. De fleste snakker engelsk, men det er ofte forelesningene går på spansk og blir oversatt av tolk på stedet. Man har med andre ord ikke annet valg enn å plukke opp litt spansk! I tillegg til intense uker med forelesninger og research, er det satt av tid til å se litt av resten av landet iløpet av oppholdet. Noen dagsturer til «huacas» (indianske hellige steder) har vært lagt inn i programmet, og det gis muligheten til å ta en helgetur til steder som Macchu Picchu. Den største utfordringen er likevel å holde et tidsskjema for forelesninger og utflukter. Å få alle til å komme presis til avtalt tidspunkt har vist seg

Å LÆRE AV LIMA

41


å være nærmest umulig. Resultatet har vært at flere og flere av også europeerne kommer senere enn opprinnelig avtalt. Om det er fordi vi vet folk ikke vil være der presist uansett, eller om vi har fått et mer avslappet og sør-amerikansk forhold til klokka er uvisst. Kursleder Kerstin forteller at dette er en av de store vanskene hun og ledelsen har med tanke på organiseringen – ting blir alltid forandret i siste liten. «Jeg er vant til å planlegge seks måneder i forveien – jeg har aldri forandret en forelesningsplan så mange ganger som jeg har her!», forteller hun. Hun påpeker at ting alltid løser seg til slutt, men at man må være fleksibel. Det at kurset arrangeres for første gang dette semesteret bærer med seg både positive og negative ting. Områdene som er valgt ut er i største laget til å studere i bare ett semester, og informasjon er vanskelig å finne ettersom mye bare finnes på spansk. «Vi er introdusert til et veldig bra nettverk av forelesere og kontakter, men organiseringen har nok absolutt forbedringspotensial,» mener Kristine Brembo, «men vi skjønner at mange faktorer spiller inn her.» Cecilie Schei er enig. Hun legger til at det er vanskelig å se for seg hva resultatet av dette skal bli, siden det ikke er gjort før. Men begge studentene er fornøyde med valg av kurs, særlig siden tilnærmingen er original.

42

LENE WESTENG

foto: lene westeng

foto: kristine brembo

1.

2.

Dagene i Lima går fort, og inntrykkene er mange. «Jeg tror det å ha gjort et slikt prosjekt i et sted som Lima er veldig verdifullt i seg selv,» bemerker JeanBabtiste Josset når jeg spør om hva han håper å sitte igjen med i ettertid. Det planlegges et lignende kurs allerede til høsten, så ivrige sjeler som vil lære mer om Lima, urbanisme og byforming kan vurdere å se i denne retningen. Man lærer mye også utenom arkitekturfaget ved å reise på en studietur slik som dette. «Det er veldig sosialt og vi håper å få med oss litt spansk og kanskje lære litt salsa før vi reiser igjen,» forteller Kristine og Cecilie lattermildt.

*Quinta: «Komplekser», som består av bygninger med flere separate boliger, alle med hver sin inngang. Alle inngangene er som regel sentrert rundt et fellesområde, gjerne mer eller mindre en «gang». Ofte (mest før i tiden) med felles fasiliteter som vann og toalett. Bildetekst 1. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene. 2. «Quinta» i bydelen Pueblo Libre. 3. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene.


foto: lene westeng

3. Å LÆRE AV LIMA

43


TAKK TIL

TIL BIDRAGSYTERNE

Lars Fasting og Svein Hatløy, Astrid Sandvik og Kjersti Lie, Arkitektenes Linjeforening, Studentrådet ab, Martin Rasch Ersdal, Anette Helstad, Vilde Kjærsdalen, Marie Vallestad, Kari Tønseth, Nina Kjesbu, og Emil Solbakken.

Krav til innlevert materiale

Redaksjon Mathias Midbøe (ansv. red.), NTNU Nikolas Røshol (nestleder, jour. ansv.), NTNU Hanna Malene Lindberg (jour. ansv.), NTNU Mikkel Evald H. Frengstad (nett ansv.), NTNU Henriette Bakke Nielsen (layout ansv.), NTNU Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill. ansv.), NTNU Simen Andreas Aas (ntnu), Kristine Glenna Kragset (aho), Alice Lødemel Sandberg (ntnu), Andreas Magerøy (ntnu), Bjørg Helene Androsen (ntnu), Hanne Hammerseth (ntnu), Katarina Harbækvold (ntnu), Kristian

Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og referanseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord. Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte. Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og forfatterens navn. Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen Referansehenvisning i teksten skal være med forfatternavn, publiseringsår og ev. med sidetall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at… Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekkefølge til slutt i teksten og settes opp slik: Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunikativen Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue: De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B. Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi – pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13 Illustrasjoner; grafisk framstilling, tabeller og lignende skal sendes sammen med manuskriptet som bilde.

Ormhaug (ntnu), Lene Westeng (ntnu), Lisa Ekhorn (ntnu), Madeleine Refvem Bongard (ntnu), William Faiminer (ntnu), Hilde

Teksten sendes som vedlegg til redaksjon@tidsskriftetA.no eller per post til ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.

Nessa (ntnu), Daniel Evensen (ntnu).

Annonser Markedssjef: Simen Andreas Aas annonse@tidsskriftetA.no Kontanktinformasjon Adr.: ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim

TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Forside: Mari Synnøve O. Gjertsen Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt coated, ScalaOT Utgiver: Arkitektenes Linjeforening issn 1894-1087

44

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

A er et tidsskrift driftet av av arkitektstudenter, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.


VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER? Er du engasjert i studiet? Er du engasjert utenfor studiet? Vet du om noen andre som er det? Vi ønsker å høre fra deg som har tanker eller meninger om utdanningen, om arkitektur, bygg eller andre relevante og beslektede temaer.

Ta kontakt eller send inn ditt bidrag til redaksjonen@tidsskriftetA.no


Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVE Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram.

www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no


ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

RSJON PĂ… MYARCHICAD.COM ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.


ØNSKER DIN BEDRIFT Å NÅ UT TIL NORGES FREMTIDIGE ARKITEKTER OG LANDSKAPSARKITEKTER?

Tidsskriftet A utgis av Arkitektenes Linjeforening ved ntnu, og distribueres på ntnu, aho og umb. Tidsskriftet A er en ideell arena for din bedrift til å gjøre seg kjent hos morgendagens arkitekter og landskapsarkitekter.

Ta kontakt allerede idag for å bli kontaktet av oss før neste utgivelse av tidsskriftet A, eller dersom du har spørsmål om annonsering! annonse@tidsskriftetA.no

DIN ANNONSE HER ?


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu



Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.