Manus hedmark forfatter'n 3 4 2017 15 11 2017 by Terje Tønnessen

Hedmark-Forfatterâ&#x20AC;&#x2122;n # 3/4-2017

Tidsskrift for Hedmark Forfatterlag

Hedmark forfatterlags ordbilde 2017. Laget av Unni-Lise og Ola Jonsmoen.

Hedmark Forfatterlag Boks 335 2403 Elverum Bankgiro: 1895 08 25339

Nyhetsbrev Kjære medlemmer og venner! Vi har gleden av å invitere til en ny litterær samling, denne gang hjemme hos Rise Grønoset, Storgt. 16 i Elverum, tidspunktet er fredag 24. november kl. 18.00. Vi håper mange vil benytte anledningen til å møtes, lese for hverandre, si litt om hva vi driver med, og ikke minst, se Rises leilighet med bøker og spennende kunst på veggene. Det er muligheter til å ta med seg litterært interesserte gjester, så langt plassen rekker. Gi gjerne undertegnede et hint om du kommer, av hensyn til bevertningen (tlf. 46 93 61 84). Velkommen! Av andre aktiviteter kan nevnes et skrivekurs for barn som er blitt avholdt i forfatterlagets regi, kursleder og ansvarlig var Oddvar Karvainen Øieren. Elleve barn deltok, og kurset ble finansiert av Åsta Holths fond for skrivende ungdommer i Hedmark. Vi minner om dette fondet, det er der for å brukes, så send oss gjerne søknader om støtte til aktuelle prosjekter. Et annet prosjekt som fondet har sponset i år, er en diktsamling av Ida Marie Bråthen fra Elverum, tittelen er Mellom linjene. Spør gjerne etter den i bokhandelen, eller bestill den fra forfatteren, f.eks. via en Facebookmelding. Det siste ordbildet vårt har vært en suksess, både kunstnerisk og salgsmessig. Vi takker Unni-Lise og Ola Jonsmoen for stor innsats. Vi har fortsatt noen få på lager, som kan bestilles fra undertegnede eller fra Bryggeriet Bokhandel på Kirkenær. Prisen er kr. 300,- uten ramme, signert av billedkunstner og forfatter. Hedmark Forfatterlag er ellers på Facebook, der vi har en gruppeside. Gå gjerne inn på den og bruk den. Tida for å betale kontingenten nærmer seg, betalingsfrist er 1. februar. Kontingenten er kr. 300,- for medlemmer og kr. 150,- for litterære venner. Æresmedlemmer skal selvsagt ikke betale. Det er viktig at kontingentene kommer innen betalingsfristen, det er en forutsetning for bl.a. å kunne utgi medlemsbladet. Vi vil gjerne beholde alle våre medlemmer, men dersom noen ikke ønsker å stå som medlem, er det en grei sak å kontakte oss angående dette. Ha en god senhøst og vinter. Egentlig er dette den fineste tida på året, med kveldsturer i frisk luft under en tindrende stjernehimmel, det er, i alle fall for undertegnede, den aller beste inspirasjon. «Vi, som ikke ser / hverandre, ser samtidig / den samme stjerne.» God skriving til dere alle!

Terje Amundsen

Ord fra lederen Forfatterlaget fortsetter ufortrødent sin virksomhet, med eksterne og interne aktiviteter. Høstens skrivekurs er blitt avholdt, Oddvar Karvainen Øieren ledet elleve barn inn i et kreativt litterært landskap, det hele finansiert av Åsta Holths fond for skrivende ungdom i Hedmark. Vi ser fram til en ny litterær samling, denne gang er det Rise Grønoset som gjestfritt åpner leiligheten sin for oss. Vi håper at mange vil benytte sjansen til å møtes, og til å se Rises leilighet med en omfattende boksamling og spennende kunst på veggene. Tidspunktet er 24. november kl. 18.00. Forfatterlagets siste ordbilde, Ola Jonsmoens dikt med illustrasjon av Unni-Lise, har vært en suksess. Vi har noen få eksemplarer på lager, som kan bestilles fra under-tegnede eller fra Bryggeriet Bokhandel på Kirkenær. Vi må også videreformidle en trist beskjed som vi fikk: Eigil Steinsfjord, sentralt medlem i Oppland Forfatterlag, er gått bort. Vi hadde gleden av å møte ham under ulike arrangementer som vi var invitert til, og vi kjente ham som en fin forfatter og en god kollega. For ikke lenge siden, under en lyrikk-kveld på Elverum Bibliotek, fikk jeg spørsmålet om ikke lyrikken får mindre oppmerksomhet i dag enn tidligere, og om den ikke drukner i alt annet som media pøser ut. Jeg måtte svare ja, og det gjelder ikke bare lyrikken, men svært mye av den seriøse litteraturen generelt. Ville Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge ha vært like store navn i dag som de i sin tid var? Sannsynligvis ikke, og årsaken er ikke mangelen på kvalitet. Dette er selvsagt beklagelig. Men i stedet for å klage på moderne media, bør vi bruke dem til litterære formål. En facebookside er det vi gjør den til selv, vi kan legge ut nyskrevne tekster uten å måtte fortelle hva vi spiser til frokost. Formidling gjennom sosiale media gir kjapp og effektiv kommunikasjon, samtidig som tekstene raskt faller nedover tidslinja og blir borte. Nettet kan ikke erstatte boka som formidlingsmåte, men supplere den. Nettet gir kommunikasjon her og nå, mens boka, enten den er på papir eller digitalt, bevarer tekstene for ettertida. Og uansett hvilke medier man har tilgang til eller velger å bruke, så er skrivingen en livsstil og en nødvendighet. Det kan være bølgedaler og høydepunkter, men det er skrivegleden det først og fremst dreier seg om. En god lysfest og en god, kreativ vinter ønskes våre medlemmer og venner. God skriving til dere alle!

Terje Amundsen

Hedmark Forfatterlag Boks 335 2403 Elverum Bankgiro: 1895 08 25339 4

Redaktøren har ordet Mer og mer irriterer det meg. Mer enn valgresultatet, mer enn akselerasjonstempoet i høyredreininga av samfunnet, mer enn Jonas Gahr Støres millioner i mer eller mindre tvilsomme investeringsprosjekter, ja, faktisk MER enn Sylvi Listhaug! Dette at vi, dvs. Hedmark og Oppland skal bli én REGION, det såkalte Innlandet, som bare er et politikerpåfunn, ikke et utslag av semantikk eller innsikt i historiske prosesser. Ikke noe galt sagt om opplendinger, de er helt sikkert «ålreite dyr», for å bruke et velkjent sitat. Ikke siden eneveldets tid har vi sett makan til den maktarrogansen som regjeringa og Stortinget har utvist omkring denne problematikken. Ikke nok med at vedtaket skjedde like før Stortinget skulle oppløses før ferien, vedtaket ble tredd ned over hodene våre som skulle det ikke finnes noe på innsida av skallebrasken til verken hedmarkinger eller opplendinger. Stortinget med kommunalministeren i spissen, TVANG fylkene sammen. Med det ble området dobbelt så stort, og enkeltkommunene halvparten så store som tidligere. Dermed hadde man oppnådd enda en «seier» - enkeltkommunene blir nå presset så mye økonomisk at de må se seg om etter, ikke bare samarbeidspartnere, men inngå sammenslåinger for i det hele tatt å overleve. Den nye regionen strekker seg fra Eidskog ved svenskegrensa i sør og nesten til Geirangerfjorden i vest, en strekning på 58 mil, 580 kilometer! Samlet får storfylket et areal på 52 500 kvadratkilometer. Og en befolkning på 176 000 innbyggere – det blir 7 innbyggere pr. kvadratkilometer, det! MOT normalt 1 947 som er landsgjennomsnittet! Hva skal disse 7 innbyggere gjøre, tenne varder som i gamle dager, eller sørge for at tettstedene, dvs. byene øker i antall, mens landsbygda blir liggende igjen totalt øde? Dette har selvsagt regjeringa laget beregninger på, og det vi ser for oss som et framtidsscenario, er at byene Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Elverum og Kongsvinger blir knutepunktene alt skal dreie seg rundt. Småkommunene har ikke en sjanse til å levere de tjenestene de er pålagt å tilby sine innbyggere og tvinges med eller mot sin vilje til å slå seg sammen i større kommuner, eller til kommuner med et markant bysentrum. Dette gjør meg ikke bare irritert – det gjør meg rødglødende forbanna, fordi det er en villet politikk. Det er EU sine standarder som skal gjøres gjeldende, etter mønster fra Danmark og Sverige. I Sverige er det nå bare 4 regioner, hvorav det sk. Norrland utgjør halvparten av arealet i hele Sverige! Hvor blir det av tilhørigheten til enkelte i dette bildet? Jo, den blir borte, fullstendig fraværende, en kan ikke lenger snakke om at vi kommer fra Valdres eller Solør, men fra byregioner som de før nevnte, med storregionen som overbygning. Småkommunene kommer til å fungere som grendeutvalg for en periode, under skinn av å kalle det demokrati. Vi får byregjeringer, der utkantområdene kan få sine talsmenn, men der taket gradvis glipper, ettersom sentraliseringa fører og tvinger flere og flere til knutepunktene, dvs. byene. Hva skjer med den særegne kulturen som har preget f.eks. forfatterskap gjennom århundrer? Skal vi bare se fram til urbane historier uten bygdetilknytning? For vår del her nede i sørenda av Hedmark, betyr dette en polarisering mot Kongsvinger. Samtidig vet vi at man snuser på muligheten for å gå inn i Vikenregionen, dersom den blir delt – slik det er kommet en diskusjon om. Dermed havner min egen kommune Grue fullstendig i bakevja - vi blir kanskje arealmessig «større» i forhold til sammenslåinga med Oppland, men samtidig uendelig mye mindre om en sammenlikner befolkningstall. Vi blir uten identitet, vi blir ansiktsløse, vi mister tilhørighet som er så viktig for å kunne vite hvem man er og hvor man kommer fra, vi blir levende robotisert inn mot bystrukturer som sliter ned fellesskap og samrøre mellom folk. Denne utviklinga skal vi ikke ha! Derfor må vi kjempe hver på våre små steder mot en utvikling som ikke er uavvendelig, men som kan styres, samme hva FrP, Høyre, Venstre, KrF og AP måtte finne på. Verken SV, MDG eller Rødt har noen distriktspolitikk. De blåser i alt som ikke angår byene. Det betyr at – om vi skal gidde å arbeide parlamentarisk, kun har ett parti å stole på i denne saken – Sp. Vi får se om de får til noen reversering av «reformene», slik de lovte før valget. Det at Sp ikke kom i maktposisjon, betyr jo ikke at partiet tar feil.

Frank Eriksen

TIDLIG DENNE VÅREN (Etter Bjørnar Sømoens død) I det siste huset før skogen med slektas stier har den store stillheta senket seg. Visesangerens lutt, den pæreformete resonanskassa og gripebrettet er et fatamorgana, et Cremona. Musikk, musikk når jeg går ut i vedskjulet tidlig denne våren, ikke for å hente ved, men for å høre toner fra den tunge kantela Jenny bar i seg, se seljas gåsunger i et østover, østover se trappetrinna Bjørnar og jeg visste om, i det grønne graset ned mot båtstøa, se blinkende åreblad, taktfast roing over til en fløterholme inn i en fuglesang djupt i alle skoger.

DEMOKRATIETS INNESTEMME Kyss et bibliotek, klem en bibliotekar. Så varer de kanskje lenger. FRODE BJERKESTRAND Kulturredaktør i BT

En av årets viktigste bøker er knallgrønn og får altfor lite omtale og oppmerksomhet. Det norske biblioteket er en langreise i norske folkebiblioteker, laget av fotograf Jo Straube og forfatter Frode Grytten, to menn som kanskje elsker biblioteket mer enn de har godt av. Eller. Er det egentlig mulig å elske biblioteket høyt nok? Det norske biblioteket er et praktverk, som de sier i høystemte litterære sirkler. Men boken er ingen sjampisfeiring, den er et vakkert varselsskrik. Jo Straubes bilder er lavmælte studier i brun nostalgi, en øm visitt bak landets kulturbudsjetter. Et rop om hjelp, før denne viktige samlingsplassen forvitrer og tar ufrivillig farvel. Bibliotekene er demokratiets innestemme. Når verden, internett, kommentarfelt og den faktafornektende populismen støyer som verst, trenger vi bibliotekets beste vanedanner: Den som får oss til å sitte helt stille og lese og tenke en stund, før vi åpner kjeften. Mange av Jo Straubes bilder dokumenterer den lyriske nøysomheten som preger mange av de kommunale bibliotekene. Den mørke bakgangen, det gamle handelslaget, bokkiosken på stranden der jenten og bestemor står og studerer utvalget. Det stille fellesskapet, de sterile byggene, de fine bibliotekarene, Styrehusbiblioteket i Lillesand, bokbussen i Tana-Nesseby. Som Frode Grytten skriver: «Med eit bibliotek er du fri. Du kan sigle verda rundt. Du kan til og med sigle gjennom Mjølkevegen ein sein kveldstime. Det finst bare ein regel: Vennligst lukk døra etter deg når du skal heim igjen». Bibliotekene har en rolle i de fleste menneskers livsrevy. Jeg husker med gru og glede Herr Bastiansen (dette var den gangen voksne ikke hadde fornavn). Han sto bak disken på folkebiblioteket der jeg vokste opp, med sliten grådress og brillene faretruende langt nedpå nesen. Jeg husker angsten hver gang vi kom for å levere bøker et par dager for sent. De fire tause sekundene før Bastiansen løftet øynene over brillekanten og belærte oss om bibliotekets viktigste prinsipp: At raushet skal besvares med raushet. Får du låne noe aldeles gratis, skal du ha dyp respekt for at andre også ønsker å dele det. Satt vi for lenge på siste Hardyguttene-bok, var det et slag i trynet på nestemann på ventelisten, nærmest en ærekrenkelse, et svik. Bastiansen fikk banket det inn i oss, uten å løfte en pekefinger. Og bibliotekene er fremdeles gratis.

Selvfølgelig er boken «Det norske biblioteket» et politisk statement. Den er forhåpentlig starten på en redningsaksjon, begynnelsen på slutten på tiden da biblio-tekene alltid blir salderingspost når kommunene gjør opp regnskapene sine.

Det er komfortabelt for Kulturdepartementet å vise til at bibliotekene er kommunenes ansvar alene Jeg skjønner godt at leder Mariann Schjeide i Norsk bibliotekforening er frustrert. Da regjeringen la frem forslag til statsbudsjett for neste år, lå det ingen friske kroner der til satsing på folkebibliotekene. Det er komfortabelt for Kulturdepartementet å vise til at bibliotekene er kommunenes ansvar alene. Men det er samtidig passivt og lite fremtidsrettet, så lenge politikerne vet hvor dårlig beskyttet bibliotekene er mot new public management og innsparingskrav. Bibliotekforeningen mener Stortinget bør ta større ansvar for bibliotekene. Schjeide viser til Sverige, der Riksdagen har bevilget 250 millioner friske kroner i året frem til 2020, for å styrke tilbudet og øke tilgjengeligheten. Fordi den vet at dette er en langsiktig investering i nasjonens kunnskapsbase, og kanskje et vern mot intellektuelt forfall. Slik aktiv statlig kulturpolitikk er ikke helt haute couture her i Norge for tiden. Men det er lov å håpe på værskifte, for bibliotekenes del, i det minste. Bibliotekene er ikke blant dem som står på galleriet og roper høyest på mer penger. Men de har historien og folk flest på sin side. Norske biblioteker har over 24 millioner besøk og mer enn 22.000 arrangementer hvert år. Det verste vi kan gjøre, er å ta bibliotekene for gitt. Frode Grytten sier det så fint: «Lånekortet er framleis det sterkaste våpenet vi har».

***

Hedmark Forfatterlag har gleden av å invitere til en ny litterær samling, denne gang hjemme hos Rise Grønoset, Storgt. 16 i Elverum, tidspunktet er fredag 24. november kl. 18.00.

Vi håper mange vil benytte anledningen til å møtes, lese for hverandre, si litt om hva vi driver med, og ikke minst, se Rises leilighet med bøker og spennende kunst på veggene. Det er muligheter til å ta med seg litterært interesserte gjester, så langt plassen rekker. Gi gjerne undertegnede et hint om du kommer, av hensyn til bevertningen (tlf. 46 93 61 84). Velkommen!

Tre tekster fra skrivekurset for barn som ble avholdt i Forfatterlagets regi 27. september 2017. Det var 11 påmeldte og utvalgte barn som produserte 20 tekster og kursleder var Oddvar Karvainen Øieren.

Her er tre av tekstene …

Ragnhild Den var stor, rød, rund og spiss i bunnen. Alle i hele skolen gikk og så på den og lurte på hva det var. Politiet hadde kommet og undersøkt den store, røde, runde og spisse tingen. Litt senere på dagen var hele skolegården fylt med journalister og reportere. Alle ville få med seg den store, røde, runde og spisse tingen og hva det egentlig var. Det tok lang tid før alle folkene dro. Marta var kommet hjem fra skolen. Hun var en av de første som fikk se den store, røde, runde og spisse tingen. Mammaen til Marta jobbet i politiet. Hun jobbet hele tiden sen vakt. Etter at den tingen hadde kommet, hadde Marta så vidt sett mammaen sin. Heldigvis var hun gammel nok til å være alene hjemme. Marta hadde lagt seg i senga. Det var noe som plaget henne, men hun greide ikke å sette ord på det. Hun skrudde på taklyset og så utover rommet. Hun hadde et stort, hvitt rom med to store vinduer med grå gardiner. På veggen over dobbeltsenga hang det et stort bilde av Marta og pappaen. Hun hadde fått det av bestemoren sin i begravelsen til pappaen hennes. En meter unna senga, sto pulten hennes. Den var hvit og hadde tre skuffer på den venstre siden av pulten. På pulten sto PC’n, en lampe og en grønn plante. Klesskapet sto på høyre side av døra. Det var svart med sølvhåndtak. Ved siden av skapet sto det et stort speil. Marta så seg selv i speilet. Hun så det lange, krøllete håret sitt. Hun synes kombinasjonen av langt, krøllete hår og krystallblå øyne var kjempefint. Hun var fornøyd med seg selv. Marta hørte ytterdøra gå opp. Mammaen hennes var kommet hjem. Marta løp fort ned den trehvite trappen. Mammaen hennes sto på kjøkkenet. Hun hadde et strengt og skuffet blikk.

Sina

Bestemor og oldemor. Jeg husker henne ikke. Jeg var bare ett år. Mamma sa at hun var en flott dame og at hun hadde laget en stor, rosa kake til meg den dagen jeg ble født. Jeg bilde-husker henne. Jeg har sett bilder og videoer av henne. Den første hytteturen min; hun var der. Den første isen jeg smakte på; hun var der. Den første skoledagen min; hun var død. Mammaen min sier at hun er grunnen til at jeg er så selvsikker nå! Jeg skulle ønske at hun fortsatt levde. Jeg snakker til henne hver dag. Jeg føler at hun fortsatt er her hos meg. Jeg snakker ut i luften, med henne, når jeg savner henne. Hun hadde sagt at i stedet for leksehjelp, kunne jeg komme til henne etter skolen. Jeg skulle ønske at hun var her hos meg. Jeg vil ha svar på spørsmålene mine. Jeg vil bare at hun skal være her hos meg, bare en gang. Jeg vil høre lyden av stemmen hennes, uten som film. Jeg vil bare klemme henne en gang til. Men jeg er glad for at hun døde før jeg kom til å huske henne. Jeg husker oldemor. Hun likte ikke at vi kom for å spille kort eller drikke. Hun hadde vokst opp med at menn og damer fyller huset hele natten og drikker øl og vin og spiller poker og blir så sinte at de slår i bordet. Derfor ville hun heller at vi koste oss med noe annet. Jeg husker oldemor, men ikke bestemor. Jeg savner begge. Jeg vil at de skal være her hos meg en gang til. Jeg vil bare høre de kjærlige stemmene deres og de varme klemmene. Jeg vil bare at de skal stryke meg over håret en gang til! Jeg føler at hun er hos meg, bare at jeg ikke ser det. Jeg vil at henne skal være her hos meg. Det er så mye jeg har å fortelle henne! Jeg fikk aldri sagt ”bestemor” til henne. Jeg hadde ikke lært meg å snakke. Hun var der aldri da jeg tok mitt første skritt. Men hun fikk oppleve en ferie. Hun fikk dratt til syden med meg og familien. Bestefar dro til Rendalen – hytta for å finne gravstein til bestemor. Gravsteinen var liten og grå, med mose på. Jeg var med på begravelsen. Mamma, pappa og jeg la blomster i kista. Mamma sa at hun var på et bedre sted. Jeg spurte om jeg kunne møte henne når jeg døde. Jeg hadde lært meg å snakke da. Eller sånne stikkord da. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Jeg skjønte ikke at hun aldri kom tilbake. Jeg skjønte ikke at hun var død. Jeg skjønte det da jeg ble større. Men da var det for sent. Hun var borte og ble borte. Jeg skjønte etter hvert at det var å gå videre.

Tuva

Kidnappingen Mia og Jonas var på lekeplassen, uten å vite at det skulle bli en veldig interessant dag. Jonas var den typen som klarte alt i gym, men som ikke var så god i fag. Mia derimot var ikke så god i gym, men kjempegod i norsk. De sitter på huskene og tuller som vanlig. Men så kommer den store bølla Ronny bort til dem og sier at de er kjæreste og erter dem for det som vanlig. Men plutselig løper Ronny bort og han så ganske redd ut. Mia snudde seg og der sto det to menn med svart maske. Begge mennene tok tak i både Jonas og Mia. De ble tvunget inn i en svart Van, der det luktet sure sokker og enda verre enn det. ”Å, nei” tenkte Mia. Hun hadde jo vært så redd for å bli kidnappet før. De kjører en god stund før de stopper. Da de kommer ut, er det helt vidunderlig. Så frisk luft hadde de ikke hatt på kanskje noen timer. De ble tatt inn i et rom som var helt svart. Alt var svart. ”Hva vil dere?” ropte Jonas, så han ble sår i halsen. ”Dere skal ingenting” svarte en mørk stemme. De ble der veldig lenge, så lenge at de til og med sovnet. Men de bråvåknet da de hørte den mørke stemmen si: ”Dere skal rane kongen i kveld. Og hvis dere ikke gjør det, blir det trøbbel. Dere får 30 minutter på dere. Og dere skal stjele diamanter, gull, sølv og alt annet av verdi. Og dere får ikke dra hjem, før dere har gjort dette.” Mia og Jonas så på hverandre med frykt i blikket. De to mennene tok tak i dem igjen, men denne gangen veldig hardt. Det var Jonas som ble sendt inn først, og kanskje 5 minutter senere ble Mia sendt inn. Jonas var på veg med å gå til kongen sitt soverom. Da han var inne, gikk han bort til sengen til kongen og vekket ham. Det tok ikke lang tid å fortelle alt. Og kongen ble rasende. Jonas visste ikke hvorfor han ble det. Men det betydde ingenting. Han fant Mia, og de ble kjørt hjem. Dagen etter satt Mia og så på TV. Da hun så på nyhetene, var det noe som hørtes litt interessant ut. Det handlet om en mann som hadde kidnappet barn og tvunget dem til å rane folk. Det var broren til kongen.

POLAR-HELTENS SISTE REISE Kongsvinger: Hva skjedde med Roald Amundsen og hans mannskap som forsvant i isødet i 1928? Monica Kristensen har levd seg inn i polarheltens siste reise. Nå er dokumentarboka her. Tekst og bilder: kari Gjerstadberget, kg@glomdalen.no, 913 63 054

I mål: Med boka «Amundsens siste reise» har Monica Kristensen skapt ny interesse for hva som skjedde med polarhelten.

Boka «Amundsens siste reise» kaster nytt lys over polarheltens forsvinning, og så grundig og godt har hun gjort det at forlag over hele Europa har kastet seg over den og ønsker å gi den ut. Polfareren, forskeren og forfatteren fra Kongsvinger har jobbet i flere år med boka, og en grundig research ligger bak. Historiebøkene forteller nemlig lite om den aldrende polhelten og mannskapet som med sjøflyet Latham legger ut på leting etter Umberto Nobiles luftskip «Italia», som forsvant på vei tilbake fra Nordpolen til Svalbard i mai 1928. Former Norge Amundsen og hans franske mannskap var en av flere ekspedisjoner som dro ut for å lete. De kom aldri tilbake, og flyet ble ikke funnet. Amundsen fikk sin evige hvile i snøriket i nord. – Amundsen var datidas kjendis, han var en helt av internasjonale dimensjoner, og det har ligget der som et litt betent sår, at ingen har greid å finne ut hva som skjedde, sier Monica Kristensen. – Historien om de gamle polfarene er fortsatt med på å forme oss som nasjon, og definere hvem vi er, sier forfatteren, som fulgte i hans fotspor i sin ekspedisjon på ski til Sydpolen i 1986/87. Hun vil ikke påberope seg å oppklare Amundsens forsvinning, men da rester av luftskipet Italia ble funnet senere på sommeren 1928, var det også ting der som kan tyde på at Amundsen, Leif Dietrichson og det franske mannskapet hadde vært på samme sted. En engelsk ekspedisjon fant på 30-tallet rester av en leir som kan ha vært etter Amundsens følge. Dette har vært lite kjent, og Monica Kristensen har i boka satt dette funnet inn i en teori om at Amundsen og mannskapet kan ha nådd fram til «Italia». Dette er spennende og ny polarhistorie, som forfatteren har brukt utallige timer på å møysommelig sette sammen, ut fra et enormt kildemateriale. Lite glamour – Jeg har nok vært nærmest «gift» med Amundsen i lengre tid! Familien min har ikke alltid syntes det har vært like fascinerende som meg å høre om bensintilførselen på Latham, eller beregningene på hvilken rute polfarerne kan ha tatt. Men jeg har hatt svært god hjelp og støtte, ikke minst av 12

datteren min, Emma, som har sittet lange dager på Riksarkivet og på biblioteker både her i Norge og i England, og sortert papirer og avfotografert, sier Monica Kristensen. Flest dager har hun allikevel hjemme: – Å være forfatter er egentlig ganske hverdagslig. Du går rundt i storgenseren med ullsokker på føttene og leser, noterer og skriver. Det er ikke noe glamorøst ved det, sier hun, men innrømmer at denne boka er hun ganske stolt over. «Amundsens siste reise» er i tillegg til å belyse mysteriet med forsvinningen, også et portrett av både polfareren og privatpersonen. Den sier også mye om polarpilotene og det norske samfunnet i 1928. – Det har vært veldig moro å boltre seg i materialet om de norske polarpilotene og flyene deres. For et mot og en innsatsvilje, og for en kunnskap om Svalbard de hadde! Hun roser også «gutta på Kjeller», veteranflyentusiastene har vært gode kilder og støtte-spillere i innspurten av boka.

Stolt: Forsker, polfarer og forfatter Monica Kristensen har lansert en ny teori om Roald Amundsens forsvinning i 1928. Dokumentaren er den tiende boka i hennes forfatterskap, og den har allerede fått stor oppmerksomhet blant forlag over hele Europa.

Fram i lyset – Boka er skrevet for at folk flest skal ha glede av den. Du trenger ikke være spesielt opptatt av polarhistorie, sier forfatteren. Som den faktabaserte forskeren hun er, er Monica Kristensen i gang med å lete videre i hva som kan ha skjedd med mannskapet. Var det Amundsens folk i den etterlatte leiren? Hvor dro de i så fall videre? – Hva er din teori? – Jeg skulle likt å vite hva som skjedde, og jeg arbeider videre med det. Til bunns vet jeg ikke om jeg kommer, men det er et svært spennende materiale å nøste i, og en del av norsk historie som vi trenger å bringe fram i lyset igjen, sier forfatteren og polforskeren fra Kongsvinger. «Amundsens siste reise» er hennes tiende bok, og snart kommer det nok en utgivelse i serien med krimhelten Knut Fjeld på Svalbard; også de bøkene oversatt til flere språk. *** Monica Kristensen er nominert til Brageprisen 2017 i klassen sakprosa. Red.

Steinar Bråten

Dersom Dersom dine prinsipper mangler en tidløs dimensjon, vil grunnmuren slå sprekker.

Sommarstart Juni-ny tiriltunge lyser i vegkanten, skogstjerner blygsamt i skuggen. Myrull blømer kvit og rein. Auren vaker – kvelden er sein.

Over til august Morgensola glir opp mellom sprukkent skylag. Fuktige syrinblad etter nattens regn. Småningom kvite, lette sommerskyer. Skjermsveve og reinfann strekker seg mot lyset, sarte blåklokker i vegkanten. Høge strå duver mjukt. Snart er solbæra moden –

Her blant de levende

Foto: Tine Poppe

Sin fars hus Av Geir Vestad, kulturredaktør, Hamar Arbeiderblad. Den er svart som natta, den nye romanen til Levi Henriksen. Men den rommer glimt av godhet også. Et bilde av det falleferdige gule huset i Åkersvika preger omslaget av boka. Det er da også en roman om å vende tilbake til ei tid som er forbi, til en verden som har gått under. Når romanen åpner, er huset solgt og skal rives. Hit er det jeg-personen vender tilbake til å finne ut av både seg selv og sin families historie. Dermed føyer Her hos de levende seg pent inn i rekken av romaner som har sitt utgangspunkt i ferden tilbake til egne røtter. For det er et mye brukt romangrep som ligger i bunnen. Men som alltid har Levi sin egen vri på det. Jeg-personen er en ganske tradisjonell Levi-skikkelse; rockemusiker og lettere deppa. «Faktisk håper jeg at gitaren vil sprekke. Det er ikke flere sanger igjen. Jeg er lei alt dette jaget etter vind», sier han innledningsvis. Men mer enn jeg-personens historie, er det historien om faren hans, Hermann Henriksen, som fortelles. En sentral skikkelse er Hermanns stefar, som vel er blitt den ekleste skikkelsen i Levis univers. Men først og fremst er det forholdet mellom far Hermann og sønnen det handler om. «Nå vet jeg hva hemmeligheten til faren min var», heter det mot slutten av romanen. Men det er en lang ferd som skal tilbakelegges før han kommer dit. Og mye av ferden foregår i ganske mørke og avstengte landskap. For Her hos de levende er nok blitt den dystreste av Levis Henriksens romaner. Men det er også en roman der han mest målrettet noensinne går løs på de mest glødende smertepunktene. Det er vondt å lese. Og godt. Redaktørens tilføyelse, sånn mal apropos: Det er lenge siden jeg er blitt sugd inn i ei fortelling slik Levi Henriksen makter det med denne boka. Fortellerens store limbo, tomheten og flukten fra og tilbake til seg sjøl tar tak i leseren på en slik måte og man blir fylt av en usigelig tristhet. Samtidig øyner man et aldri så lite håp for den kreative musikeren, historiefortelleren og den granskende utforskeren i det han graver i hulegangene og inngangsportene til sitt liv.

Når musikk og litteratur møtes I Levi Henriksens nye roman spiller musikk en sentral rolle. Vi har snakket med ham om den tette forbindelsen mellom musikk og litteratur i forfatterskapet. Her hos de levende er beretningen om Levi Henriksens far, Hermann Henriksen. Hermann arbeidet i skogen og hoppet lengst av alle på ski. Som unggutt la han planer om å rydde stefaren av veien. Men hvem var Hermann egentlig? Det er det romanens forteller, en ikke navngitt jegperson, forsøker å finne ut av. Fortelleren i «Her hos de levende» bærer en rekke fellestrekk med forfatter Levi Henriksen, blant annet er han musiker. Et sentralt poeng i romanen er hvordan fortelleren, i takt med at han har mistet grepet om sin egen identitet, har mistet evnen til å lage låter. Samtidig gjennomstrømmer musikken hele tiden små beskrivelser og formuleringer i teksten. Likheten mellom et skihopp og en konsert – Jeg har aldri hatt hoppski på beina, pappa ville aldri lære meg å hoppe. Men jeg gjør et nummer ut av at når Hermann Henriksen hoppet, måtte han føle noe av det samme som fortelleren opplevde de gangene han leverte en konsert der alt stemte. Jeg skildrer på mange måter hoppene som den samme følelsen man har når man virkelig har fått til en sang, sier Levi Henriksen. Fortelleren i «Her hos de levende» mener at man «knapt blir svett av å skrive sanger», og han kontrasterer sin jobb som musiker med farens harde fysiske arbeid. Til tross for at han kommer fra et folk av tømmerhuggere, snekkere og sagarbeidere, har Levi Henriksen selv aldri identifisert seg med håndverkere. Han misliker imidlertid bildet av kunstneren som en som går og venter på guddommelig inspirasjon, og han ser likheter mellom farens praktiske arbeid og det å holde på med musikk. – Pappa kunne bygge hus som folk fortsatt bor i, lenge etter hans død, mens jeg vet at folk faktisk kan flytte inn i mine sanger og bøker. På den måten kan de få en opplevelse som beriker dem for kortere eller lengre perioder. Opptatt av å bruke sanseregisteret Et eksempel på musikkens nesten umerkelige tilstedeværelse i «Her hos de levende» er hvordan Hermann Henriksen uttaler Kongsvinger: «Det tonefallet skulle faren min beholde livet ut, slik at han alltid uttalte Kongsvinger som om han skulle få stavelsene til å gå opp i en sang». Eller da fortelleren legger seg ned på divanen og det oppstår en «syngende lyd i fjærene». – Dette er en naturlig konsekvens av at jeg er interessert i musikk. Samtidig er jeg veldig opptatt av å bruke hele sanseregistrert når jeg skriver. Lukter, smaker, lyder, farger, hvordan vinden i september fysisk fornemmes. Dette føler jeg at er noe jeg har fra to av mine største forbilder og favorittforfattere, Ernest Hemingway og James Lee Burke, sistnevnte har også utallige musikalske referanser til musikk i sine bøker, selv om han, så vidt jeg vet, ikke er musiker selv.

En liten pinsevenngutt med litt for stort hode «Her hos de levende» er ikke den første romanen i Henriksens forfatterskap hvor musikk står sentralt. – Musikk og bøker alltid har vært mine store interesser her i livet. Når jeg i mine bøker assosierer til noe, så er det like naturlig å bruke musikk som litterære referanser. Samtidig har jeg skrevet sanger og utgitt plate før jeg ble publisert forfatter. Ergo har tekster og melodi alltid vært en viktig del av mine måter å uttrykke meg på. Henriksen mener at musikk er uovertruffen de andre kunstartene når det gjelder det å prege viktige epoker i et menneskes liv. – Gjennom en sang kan du minnes hvordan du traff kjæresten din, mens en annen sang kan minne deg om da dette forholdet tok slutt. Folk husker at da de møtte kjærligheten, så var det kanskje «Small circles» med Rainmakers som var lydsporet, samtidig som de kanskje ikke husker hvilke bøker de leste på den tiden. For meg, som en liten pinsevenngutt med litt for stort hode fra ei lita bygd utenfor Kongsvinger, har også musikk handlet veldig mye om identitet, om veien ut, enn det for eksempel bøker har gjort. Eksamen ødelagt av Bruce Springsteen Og det er selvfølgelig noen musikere som har vært viktigere enn andre for Levi Henriksen. – Jeg pleier alltid å si at det finnes bare to typer musikk: god og dårlig. Jeg har alltid vært opptatt av den gode, og for meg er det alt fra Lapp-Lisa til Sex Pistols, fra The Louvin Brothers til Nick Cave. Jeg kan for eksempel huske at Bruce Springsteen ødela en bedøk-eksamen for meg. Da jeg skulle lese til eksamen, endte jeg i stedet opp med å høre på svensk radio, og da sangen «Independence day» kom, ble jeg helt satt ut. Det var jo ikke en sang om Bruce og faren, men om meg og pappa. De viktigste artistene i livet mitt er nok Bob Dylan, Ramones, Tom Petty, Johnny Cash og James McMurtry. – I «Her hos de levende» er det en innpåsliten plateanmelder som får en knyttneve midt i fleisen av fortelleren. Var det på noen måte tilfreds-stillende å skrive denne scenen? – Hehe, jeg er ikke helt August Strindberg. Han sa til folk han ikke likte: «Ser deg i neste bok». Men jeg må jo innrømme at den scena var ganske tilfredsstillende å skrive. Samtidig må jeg understreke at jeg ikke er fan av hevn som drivkraft i litteratur. Han understreker at anmeldere selvfølgelig må få lov til å være kritiske til musikken hans, men han opplever at det ikke alltid er musikken som er anmelderens hoved-anliggende. – Jeg misliker sterkt når det er jeg som person som blir anmeldt og ikke kunsten jeg forsøker å skape. Sangen «Arbeidsliv» spiller en viktig rolle i «Her hos de levende». Babylon Badlands er aktuelle med albumet «Verden av i går», et album som er spilt inn Levi Henriksens barndomshjem. Hentet fra Gyldendal Magasin

***

HISTORIEN OM MIGUEL BENANCIO SÁNCHEZ - idrettsmannen som forsvant under militærdiktaturet i 1978 Av Fred Nordal Han ble født 6. november 1952 og var det tiende barnet i en fattig familie fra Bella Vista, en liten by i provinsen Tucuman. På grunn av de elendige sosiale forholdene i hjemtraktene ble han 17 år gammel sendt til Buenos Aires for å finne veien til et bedre liv og skue nye horisonter. Og det var der han etter hvert utvikla sin lidenskap for sport. Det begynte med fotball. Han spilte på bunnlaget Club Gimnasia y Esgrima de La Plata i noen år, inntil han i 1974 måtte forlate klubben på grunn av at han fikk seg jobb i provinsbanken. Jobben i banken lot seg ikke kombinere med fotballtrening. Så i stedet slo han inn på friidrett. Han begynte å løpe og trene med stadig økende intensitet og hadde så stor framgang at han snart ble lagt merke til. Det var Osvaldo Suarez, tidligere olympisk deltaker for Argentina i maraton (nr. 9 i 1960), som ble den første treneren hans. Suarez fikk ham inn i friidrettsklubben Atlético Independiente, hvor han begynte å trene ham med fast hånd. "Gå ikke glipp av en eneste dag med trening!» fikk han strengt beskjed om. På grunn av de gode resultatene han oppnådde i diverse lokale løp ble Miguel snart funnet god nok til å delta i det tradisjonelle og meget kjente Sylvester-løpet, som blir arrangert hver nyttårsaften i São Paulo, Brasil. Her deltar mange av de beste løperne fra hele verden. Til og med norske deltakere har tidvis besøkt dette løpet. Tre ganger deltok Miguel i dette tradi-sjonelle gateløpet, som ble arrangert for første gang i 1925. Opp gjennom tidene har lengda på løper variert en del. Men på den tida Miguel løp var løypa 8,9 km lang. Sjøl om han viet mye av fritida si til intens trening for å finpusse sine ferdigheter på friidrettsbanen, hindret ikke dette ham i også å leve ut en annen lidenskap han hadde: å skrive dikt. Miguel Sánchez, idrettsmann, poet og aktivist. Avisa Gazeta publiserte i 1977 diktet hans «Til deg, idrettsutøver." Du som er en idrettsutøver forestill deg følelsen av kulde, varme, seire eller tap. Forestill deg at du har en sunn kropp en sunn sjel og et stort hjerte. At du har mange venner mange drømmer den voksnes glede og barnets smil. Til deg som ikke vet hva isnende kulde eller brennende sol er, regn eller bitterhet. Til deg, idrettsutøver på gjennomreise i de store byene, bli med oss på turen. Til deg, idrettsutøver som forakter krig og lengter etter fred.

Det viktigste i livet for Miguel var idretten. Men han var også av den oppfatning at det var mulig å kunne endre situasjonen i landet under militærdiktatutet ved at alle engasjerte seg og deltok i arbeidet med å hjelpe de som ed nød. Dette førte til at han meldte seg til tjeneste i ei gruppe opprettet av peronistisk ungdom i Villa Spania i Berazategui, hvor han var med på å utføre sosialt arbeid i de mest vanskeligstilte områdene. Han var fullt klar over hvor farlig dette arbeidet var på den tida. Det ble sett på som en politisk provokasjon. Noe som fra 24. mars 1976 fikk militærjuntaen til å innføre forbud mot all form for aktivt engasjement, også sosialt arbeide hørte til dette forbudet. Den 8. januar 1978, noen dager etter hjemkomsten fra sin tredje deltakelse i Sylvesterløpet, ble Miguel kidnappet i sitt hjem i Berazategui av ei paramilitær gruppe. Det skjedde klokka halv tre om ettermiddagen i et raid, hvor også flere av de unge som de hadde jobba sammen med ham i den peronistiske gruppa ble arrestert. Miguel var bare 25 år på det tidspunktet. Flere år seinere kunne en tidligere innsatt i Clandestine Detention Center "Vesuv" huske en kidnappet idrettsutøver som var innom der. Han hadde kommet dit direkte fra deltakelse Sylvesterløpet, ble det fortalt. Men ingen visste hvor det var blitt av ham. Eller hvor det ble av de nesten 30.000 ungdommene som forsvant under militærdiktaturet Miguel Sánchez er i dag nesten 40 år seinere fortsatt savnet. Ingen veit noe om hans videre skjebne. Men hvert år de siste 25 årene er det blitt arrangert et løp til minne om ham på Che Guevara skolen i Berazategui. ***

Det var en eldre lærer fra Berazategui, som jeg kom i kontakt med, som gjorde meg oppmerksom på denne historien. Og han kunne fortelle hva Miguel Sánchez hadde betydd som en inspirasjon for mange i ei tung og vanskelig tid.

Bildet: Også i år vil om lag 700 løpere rase ut gjennom porten til Che Guevara-skolen og ut i gatene i Berazategui for å løpe minneløpet til ære for Miguel Benancio Sánchez.

Bildet: Fra et gammelt banner. Det fortelles at det i dag er ca. 50 savnede organiserte idrettsutøvere fra tiden under militærdiktaturet som omsider har gjenvunnet sine livshistorier.

Fra maktens korridor med mye humor attåt VÅLER: Den var varslet og er imøtesett med stor interesse; den andre boka fra Inge Lundebys hånd dette året. Han har også utgitt to diktsamlinger tidligere og har flere manus liggende til nye utgivelser. Av Hans-Didrik Bakke

Fjerde boka: Inge Lundeby er klar med sin fjerde bok. Den rykende ferske boka heter «Bilder fra et liv», hvor han dveler ved episoder, opplevelser og gir personlige vurderinger underveis. 73-åringen har vært lærer ved ungdomsskolen i Våler og heldagspolitiker i åtte år som ordfører i hjembygda. De mest spennende kapitlene, er nok fra hans tid i maktens korridorer og orkesterplass til det som foregikk i den kommunale forvaltning. Røff tone med Bernhard Tidligere formannskapssekretær og etter hvert sterke rådmann, Bernhard Olastuen, uten tvil den mektigste og mest innflytelsesrike personen i maktapparatet gjennom nesten et par mannsaldre, er viet stor oppmerksomhet. Fordi forfatteren mener at historiene han forteller om ham er av allmenn interesse. - Vi hadde et direkte og røft språk oss imellom, og jeg lærte meg raskt at jeg måtte være tøff tilbake. Det satte Bernhard pris på, og derfor behøvde heller ikke jeg å skrelle ordene, sier Lundeby i forordet. Tidligere formannskapssekretær og etter hvert sterke rådmann, Bernhard Olastuen, uten tvil den mektigste og mest innflytelsesrike personen i maktapparatet gjennom nesten et par mannsaldre, er viet stor oppmerksomhet. Fordi forfatteren mener at historiene han forteller om ham er av allmenn interesse. - Vi hadde et direkte og røft språk oss imellom, og jeg lærte meg raskt at jeg måtte være tøff tilbake. Det satte Bernhard pris på, og derfor behøvde heller ikke jeg å skrelle ordene, sier Lundeby i forordet. Han var en tøffing Denne røffheten har forfatteren beholdt i historiene om Olastuen, fordi det kler ham best. Han var utvilsomt en tøffing. For egen del synes vi det også er på sin plass å legge til at selvsamme Olastuen gjorde en utmerket jobb som administrativ leder for kommunen gjennom mange år. At han innimellom også kunne være en smule uortodoks, kjente hele bygda til. Han hadde alltid kommunens beste som mål. Vil det vekke reaksjon at forfatteren er så direkte i sin omtale av denne mannen? Ja, kanskje, men ifølge forfatteren selv er det ikke hans hensikt å henge ut noen. De fleste historiene er da også allment kjent blant den godt voksne befolkningen og enkelte av dem omtalt i lokal-pressen. Skrek som besatt navnet mitt! Lundeby-tvillingene, Knut og Inge, var friidrettsutøvere på høyt nasjonalt nivå og det går fortsatt gjetord om Inges prestasjon på Bislet på 3000 meter (8.02.8) en gang på 1960-tallet. Den ble

beæret med stor applaus, men Inge registrerte ikke den. Kanskje fordi han satte løpegleden i fokus og i mindre grad dette å vinne. - Jeg husker bare én person, nemlig Tormod Hermansen, senere sjef for Telenor, som selv var en tøffing som løper, som skrek navnet mitt som besatt og syntes det var flott at en yngre løper markerte seg, forteller Lundeby. Storløpere i koksgrusen Inge hadde relativt bred armføring da han løp og tok som sådan stor plass i feltet. I boka forteller han en historie fra Elverum, hvor han så vidt ble slått av den senere kjente forfatter Tor Obrestad og løp under to minutter på 800 meter. Obrestad var arg på vålersokningen, som han mente stengte veien for ham i oppløpet! En enda større og mer meritert løper, Ron Clarke, strakte armene i været og var forbannet på Lundeby over hans brede albuer under et stevne på Bislet! - I etterkant, sier Lundeby, kan jeg kanskje føle meg litt betydningsfull, som nesten har dyttet en kjent norsk forfatter og en internasjonal storløper i koksgrusen! Det var egentlig fotball det startet med i gutteårene, men det etter hvert aktive friidrettsmiljøet i Våler fanget ham og gjorde ham til en meget habil løper, i likhet med flere andre vålersokninger. På erotisk museum Like før valgkampen bryter løs for alvor, kan det være greit å ta med en politiker-historie. En sentral kar i Våler-politikken, som antakelig kunne ha blitt ordfører, var uforsiktig med kjeften og kalte en annen politiker for lausbikkje. Valget gikk «lausbikkja»s vei og han kom sågar i vippeposisjon i kommunestyret. Representanten bak karakteristikken «lausbikkje» ble ikke ordfører! Forfatteren forteller morsomt om da Solør-ordførerne var på Københavntur og havnet i erotikkens vold under besøket på «Det erotiske museum». Helt tilfeldig, naturligvis! Det viste seg at senterpartistene på turen hadde stevnet møte på museet, så forfatteren spør om det går an å komme nærmere SP-devisen «tilbake til naturen»! Merzedes gjorde utfallet? De som har spekulert om årsaken til at ikke Arne Thobru ble ordfører i Våler på 1980-tallet, kan kanskje få vite det nå. Det var selveste fylkespartileder Olav Einar Skogholt som spådde utfallet: «Nå har Thobru kjøpt seg Merzedes, så da blir han ikke ordfører!» Selv om bilen var gammel, gikk det likevel troll i ord! AP mistet flertallet og Høyre fikk sin første ordfører på over 100 år. For å pirre interessen for boka, skal jeg nevne utgangspunktet for en del av kapitlene, som kanskje kan gi sterke assosiasjoner: «Kommunevåpen», «I himmelen eller på landjorda» «En Merzedes på vippen», «Rederiskatt på Særsåssjøen» «Da det var konstitusjonell krise i Våler» «Brannbilen var borte», «Madonnaen i Gravberget» og «Engler i taket». Det er viktig at stoff fra lokalsamfunnet blir samlet på den måten som Lundeby her har gjort. Eller som han sjøl sier: - Beretninger og spor fra fortida er viktige for framtida. I så måte har han selv gitt et godt bidrag gjennom denne boka. Redaktørens tilføyelse: Inge Lundeby har gitt ut SEKS bøker i 2017 – solid Hedmark-rekord, må en vel kunne tilføye.

Ett lyckat språkligt och poetiskt experiment Publicerad 19. september 2017

Tankeväckande när Bengt Berg och norske kollegan Helge Torvund tolkar varandra. Frida Lindström Recension Medan våren vaknar Bengt Berg och Helge Torvund (Bokbyen/Heidruns) Två poeter på varsin sida landsgränsen, två skilda språk som ändå är närliggande, och två sätt att gestalta som bara är lika vid första ögonkastet. Bengt Berg från norra Värmland och Helge Torvund från sydvästnorska Jæren har tillsammans släppt diktboken ”Medan våren vaknar”, utgiven samtidigt i Sverige och Norge. De båda författarna har översatt eller snarare tolkat varandras dikter till det egna språket i ett slags poetiskt experiment, vilket analyseras i efterordet av litteraturprofessorn Idar Stegane som ett projekt där båda arbetar på samma dikt. Att läsa Bengt Berg på den strålande vackra nynorskan ger märkligt nog en känsla av att man läser på originalspråk, det händer något med texten, meningarna får nytt liv: ”den som ikkje lyttar til det ubegripelege / kjem aldri til å forstå nokon ting”. Boken inleds med en gemensam dikt och sedan några sidors meningsutbyte om skrivande, som fungerar som ett förord. Poeterna känner sig uppenbarligen närbesläktade och visst finns här många gemensamma nämnare som natur- och landskapstemat, bygden och djuren, årstiderna och deras växlingar, det stora livet i det lilla. Det finns också ett samhällsengagemang och antikrigstema som lyser igenom här och där hos dem båda. Men Berg har ett lugn och en trygghet i sina strofer som står i kontrast mot vändningarna och rastlösheten hos Torvund, en kontinuitet som växer i dessa nya tolkningar. Också dikternas form och stil skiljer sig åt; Torvund jobbar mer med radbrotten, har ett tydligare narrativ i handlingen och skriver kanske en enklare eller mer naiv poesi. Han bjuder på en och annan underfundighet och gör ganska traditionella gestaltningar av kärlekstemat medan Bengt Berg har något tidlöst och universellt i sina texter som ger en extra nivå. Som språkligt experiment är det hela mycket vällyckat. Man kan inte undvika att börja reflektera över de båda språkens likheter, vad som händer i en tolkning och hur man släpper dikten ifrån sig när den översätts och låter något nytt ta form.

GEORG JOHANNESEN - en mann som fortsatt er å regne med

Av Terje Amundsen Det er elleve år siden Georg Johannesen døde, det var den 24. desember 2005, under en svømmetur i Egypt. Han hadde lenge holdt seg borte fra det offentlige liv, ut fra en berettiget mistillit til media, og var ikke lenger noe hett navn i aviser og tidsskrifter. Han utga fortsatt bøker nå og da, og han hadde, langt om lenge, fått et professorat ved Universitetet i Bergen, innen faget retorikk. Og de som tok seg bryet med å sette seg inn i det som kan kalles det reelle norske kulturlivet, etter at klikkvesen og svada var skrellet bort, var klar over den betydningen han hadde hatt, og fortsatt hadde. Han var en pionér, både innen moderne norsk lyrikk, det radikale politiske miljøet og senere også for retorikkens plass i norske læreinstitusjoner. «Jeg er mann de lumske kan regne med,» sa han i et dikt. Og ja, han er i alle fall en mann som fortsatt er å regne med, både for den integriteten han hadde og for sin litterære produksjon. ---

Jeg støtte først på navnet Georg Johannesen i et TV-program om modernistisk lyrikk omkring midten av 60-tallet. Av det han sa, er det én uttalelse som festet seg i bevisstheten, det at lyrikken ikke skulle handle om evigheten, men si noe om vår tid. Det var et viktig utgangspunkt, selv om det i dag kan virke noe for enkelt. I alle fall ble Georg Johannesen et framtredende medlem av min personlige litterære hall of fame, sammen med Jan Erik Vold, Stein Mehren og en håndfull andre poeter som viste at lyrikk kunne være noe mer enn skolebøkenes trauste tradisjonalisme. Her skal jeg komme inn på noen sider ved dette mangslungne forfatterskapet, selvsagt uten å forsøke å gi noe fullstendig bilde. Georg Johannesen ble født i Bergen den 22.02.31. Faren var kjemiingeniør og sjåførlærer, moren syerske og fabrikkarbeiderske. «Et småborgerlig miljø der man hadde god råd» sier han selv. Familielivet var preget av en sterkt personlig kristen mor, «fundamentalistisk, men frigjort» betegner han henne som. I likhet med Øverland la ateisten Georg Johannesen aldri denne påvirkningen helt bak seg, han har bibelske allusjoner, og som svar på et spørsmål angående Bibelens litterære kvaliteter sa han senere at «det finnes ingenting i Bibelen som ikke er stor kunst.» 23

Som ung gutt opplevde han nazismen og den tyske okkupasjonen, noe som fikk betydning for hans aversjon mot maktmisbruk. Etter krigen opplevde han et Norge som i en årrekke var dominert av den kalde krigen og et NATO-orientert Arbeiderparti, en maktbastion med stadig sterkere autoritære trekk og der politisk avvik ble slått hardt ned på. Og da skeptikeren Georg Johannesen ble utkalt til militærtjeneste, nektet han, ikke bare militærtjenesten men også siviltjenesten, og måtte tilbringe en tid i fengsel for det. Han tok eksamen artium, studerte deretter historie, engelsk og norsk og tok magistergrad i litteraturhistorie på «Vårmotivet hos Olaf Bull.» I 1954 gjorde han seg bemerket ved å protestere mot at Albert Schweitzer fikk Nobels fredspris. Han hevdet at Schweitzers innsats kun var «rosverdig på samme måte som vi roser en sliten distriktslege eller en strevsom mor» og at feiringen og fakkeltoget «tilslører de problemer som må løses for å skape en varig fred.» * Han debuterte som forfatter med romanen Høst i mars i 1957. To år senere kom «Dikt». Deretter gikk det seks år før neste samling kom, Ars Moriendi, eller De syv dødsmåter. Året etter kom Nye dikt, så tar han en mangeårig pause fra lyrikken og konsentrerer seg om andre litterære sjangere. Skuespillet Kassandra kom ut i 1967, så pass hard kost for noen at han ble anmeldt for blasfemi. Så kom tre bibelpastisjer i tidsrommet 1978-80, kalt Tredje Kongebok, Johannes’ bok og Simons bok. Hans andre roman kom i 1989, den sterkt politiske Romanen om Mongstad under pseudonymet Guri Johns. Samtidig var han aktiv som forfatter av sakprosa, publisert i bl.a. Orientering, som var 60-tallets talerør for den tidas nye radikalisme. Mye av dette er utgitt i bokform, mest sentral i denne sammenhengen er Om den norske tenkemåten. Artikler, ytringer og innlegg 1954-1974, utgitt 1975. Essays og innlegg er også utgitt under tittelen Moralske tekster (1994). Han var nå blitt en del av et radikalt miljø, både politisk og litterært, i den grad man kan plassere ham i noen sammenheng. Hans venner var folk som Jan Erik Vold og Kjartan Fløgstad, et fruktbart felles-skap. Samtidig var sosialisten, eller kommunisten, også en outsider, som først og fremst var sin egen herre. Utover 80-tallet begynte han å interessere seg for den gamle vitenskapen retorikk og ble en av Norges fremste kapasiteter innen dette emnet. Etter å ha fått avslått sin søknad på et professorat ved Universitetet i Oslo, flyttet han noe motvillig tilbake til Bergen, der han ble ansatt ved universitetet, fra 1996 som professor II i retorikk. Han skrev også mye om retorikk, bl.a. Rhetorica Norvegica (1987). Og i 1999 vendte han tilbake til lyrikken, med Ars Vivendi, eller De syv levemåter der han knytter an til samlingen fra 1965. Som gjendikter utga han Tu Fu (1968) og Bertholt Brecht: 100 dikt (1973). STÅSTED Hva er Georg Johannesens ståsted, litterært og politisk? Som lyriker kalles han modernist og er selvfølgelig det, med sin antiromantiske, skarpskårne og til tider politisk engasjerte poesi. Han er også en billedskaper av rang, med metaforer som de fleste lyrikere kan misunne ham, og som sjelden lar seg innpasse i norsklærernes begrensede analyseskjema. Samtidig er han klassisist, med en språklig klarhet som kan føres tilbake til Holberg og hans litterære epoke.

Han kan også knytte an til middelalderen. Modernisme behøver ikke å bety en futuristisk avvisning av alt det gamle. Den politiske diktningen er også viktig for ham, bl.a. Brecht og hans verfremdungsteknikk. Og vi har dessuten den gamle kinesiske poesiens enkelhet og overskridelse av egoet og det private. Hvor befant så Georg Johannesen seg i det politiske landskapet? Hans motstand mot NATO, mot atomvåpen og mot et vestvendt norsk sosial-demokrati plasserer ham langt ute på venstresiden. Han representerte Sosialistisk Folkeparti i Oslo bystyre i en periode og var en tid medlem av dette partiet. SV hadde han derimot lite til overs for. Han hadde linker til den intellektuelle kommunismen, skjønnlitterært sett til Brecht. Den Kinaorienterte m-l-kommunismen tok han sterkt avstand fra. Når han uttaler seg ideologisk, gjør han det, sin vane tro, ofte gjennom spissformuleringer eller paradokser: - «Marxist har jeg aldri vært, men det var jo heller ikke Marx» (Kapital, 1993). - «Kommunismen kan ikkje bli forelda. Platon og Jesus var kommunistar, for to tusen år sidan» (TAL, 1990). - «Alle anstendige mennesker er kommunister. Jeg har aldri møtt noen som ikke var det, når du fikk snakket ordentlig med dem» (Pax, 1966). AKP (m-l) støter han imidlertid ut i kulden: «Noe mer korrupt enn 1.mai-tog i AKPs regi kan jeg vanskelig tenke meg» (Adresseavisen, 1978). Og det borgerlige frihetsbegrepet har han liten sans for: «Det vanlige her er at folk har en sterk følelse av frihet samtidig med at de ikke har noen følelse av frihet til å kunne påvirke utviklingen. Det sier noe vesentlig om arten frihet her i vest. Det er ingen virkelig frihet. Jeg hørte Gerhardsens nyttårstale i radioen. Han stod der som en vanlig ‘mann i gaten’ og snakket om at vi er inne i en vanskelig tid, men at vi måtte håpe på det beste etc. Ingen antydning av evne eller vilje til å gripe inn – til å forandre utviklingen» (Aktuell, 1962). Om Georg Johannesen var kommunist eller sosialist, var han det i aller videste forstand, fjernt fra all slags politisk sekterisme. LYRIKEREN «’Lyriker’ i Norge er et skjellsord,» sa Georg Johannesen (Marthe Stokviks kortfilm Georg, bit for bit) og visste hva han snakket om. Han var en av Norges fremste lyrikere, men romantiserte ikke denne rollen («skriving er noe man kan lære seg»), og han mestret flere sjangere, med lange pauser fra lyrikken. Han skrev to romaner, samtidig som han hadde et horn i sida til denne sjangeren («romanen er et uttrykk for den norske tenkemåten, ukeblader i bokform» - Georg, bit for bit, se over). Og han var en mester i spissformuleringens kunst. Denne evnen til litterær reduksjon og konsentrasjon korresponderer med lyrikken. I «Generasjon» fra Dikt (1959) presenterer han seg selv og trekker linjer mellom privatsfæren og det kollektive, de politiske hendelsene i samtida:

Før Hitler hadde drept 100 jøder kunne jeg telle til femti og seksti Fortere enn Franco erobret Madrid erobret jeg lesekunsten (Vi hadde lekse om Nero og de kristne den dagen Lorca ble skutt på en arena, sammen med fem tusen skyldige og uskyldige Likevel leste vi videre) Mellom linjene rettes det en berettiget kritikk mot et samfunn og en skole som ikke setter søkelyset på uretten i vår egen tid. Og slutten av diktet: Nå er jeg snart så gammel som Jesus var da han døde og ber til tilfeldigheten om å bli skånt for felleskorset. Hvem ellers skulle man be til når illusjonen om rettferdighet og en grunn-leggende styrende kraft i tilværelsen er brutt? «Gud er død!» hadde Nietzche sagt, senere fulgt opp av Sartre i skyggen av to verdenskriger, Holocaust og atombomben. Og hva er felleskorset? Åpenbart muligheten av at atomvåpnene kunne bli brukt. Da ville ingen gå fri. Når det gjelder uttrykksformen, er den skarpskåren, nøktern og presis. «Viktig» er fra «Nye dikt» (1966). I første strofe heter det: Viktig: at fiolinen er stemt at G-dur-konserten overdøver to maktblokker Viktig: at sangkoret vet forskjell på gass og luft Viktig: å bygge vinden om til et orgel. Og i annen strofe: Viktig: å bygge skrivemaskinen/ om til maskingevær som skifter til rødt fargebånd mens ørnene stivner til rutefly Viktig: at pennen er spiss og stikker øyenhull i masken. Paal Brekke, selv en framstående lyriker, har en tolkning i Dagbladet: «Skulle jeg prøve meg i en lånt tolkerrolle, leser jeg linjene slik: De jødiske dødsleir-fangenes konsert i Terezin, vårt århundres mest gripende manifestasjon av menneskeåndens trassende triumf over vold og død, intet mindre, holdes opp som mål for det å skape kunst i dag. Men samtidig for oss alle, for diktet fortsetter:

Viktig er ‘å bygge vinden om til et orgel’. Og da tenker jeg på den vind Predikeren taler om, som vel er forfengelighet, men som vi alle jager etter. I hver og en av oss kan børsen bygges om til katedral. Det var første vers. Viktig er det videre ‘å bygge skrivemaskinen om til maskingevær, som skifter til rødt fargebånd, mens ørnene stivner til rutefly.’ Det første synes greit, men hva er det for ørner han drar inn i bildet? Kanskje diktningens urgamle symbolfugl, høyt hevet over alle dødelige, stakkar, de som ikke fattet åndens vingeflukt. Den tilhører fortiden. Men i et diktningens rutefly kan vi tas med, like til U-landene, og til fronten i Vietnam. Viktig er ‘at pennen er spiss og stikker øyenhull i masken’. Dikterens egen maske? Ja, og vår. Den er papiret som han skriver på, og som vi leser ham på. Den er språket vi alle har mellom oss, og lyver eller misforstår hverandre på.» DØDSMÅTER OG LEVEMÅTER Ars Moriendi (1965) er stramt strukturert, og språket er skrellet ned til benet. Den består av 7 ganger 7 dikt, et for hver ukedag i 7 uker som er knyttet til middelalderens 7 dødssynder. Ukene kalles: Venteuke: lettsinn Arbeidsuke: fråtseri Hvileuke: vrede Drømmeuke: vellyst Reiseuke: havesyke Våkeuke: hovmot og Læreuke: misunnelse. Hvert dikt har tre strofer med tre linjer i hver strofe. Altså middelalderens tallmagi, der både syvtallet og tretallet var sentrale – eller er det bare litterær struktur? I innholdsfortegelsen gis også hvert dikt en undertittel. Mange av diktene er mørke, og samtidig kjemisk frie for romantisk sentimentalitet og det gammel-dags morbide. Metaforene oppleves som slående og presise, samtidig som innholdet er gåtefullt. «Tirsdag» i «Arbeidsuke» med undertittel «Oppslag i en OBOS-blokk» lyder slik: Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken Jeg henger på loftet – Jeg henger på knaggen ute i entreen Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren hører jeg hul hoste: Du kan ikke komme ut – Men jeg spør: Hvorfor strømmer to fine striper blod ut av kontakten? I utgaven fra 1996 er også forfatterens «Etterpåkloke etterord 1966» tatt med. Dette er assosiasjoner av ulike slag, også gåtefulle for den uinnvidde. Som helhet er boka fascinerende, og den unndrar seg alle slags banale tolknings- og analyseskjema.

Det samme kan sies om Ars vivendi eller de syv levemåter fra 1999. Den ble skrevet i løpet av syv uker mens forfatteren var rekonvalesent etter en operasjon. Boka er strukturert på en lignende måte som Ars Moriendi, men her knyttes ukene til de tre teologale dydene tro, håp og kjærlighet og kardinaldydene mot, måtehold, rettferd og klokskap. Han har en språkføring som i gammel kinesisk poesi og et innhold beslektet med surrealismen, som i «Lørdag, 2. uke»: Folk i Hades har hørt om et hi i helvete: Dit skal vi ikke, sier de til presten som har bukkehorn med gullsol og sølvmåne – Statsarkitekten tegner nytt hi til hanbjørnen: Se her, bjørnen er i aske, hiet er i urne Brente fingre, dyppet i snø, kalkmaler Kinas sorg --- Skyggene tror at kjøtt råtner til beinet Men jeg som drar til helvete vet godt at hvitt beinmel er mislykte englevinger. RETORIKK Retorikken som vitenskap kan føres tilbake til det gamle Hellas på 400-tallet f. Kr., en tid da demokratiet var i sin spede begynnelse. Den ble utviklet av sofistene og senere Aristoteles, og under romerne av Cicero, Quintillian og andre. Den var opprinnelig en form for talekunst, en hensiktsbestemt og virkningsfull form for kommunikasjon. (Hedmark-Forfatter’n nr. 2, 2014 har en lengre artikkel om retorikk.) Hvorfor Georg Johannesen ble så opptatt av denne vitenskapen, er vanskelig å gi svar på. En antydning; han hadde alltid vært opptatt av antikken, klassisk orientert som han var. Og han var opptatt av språk, av kommunikasjon og ikke minst hvordan språket brukes til å manipulere og kontrollere i vår egen tid. Hans Rhetorica Norvegica kom i 1987. Jeg hadde en omtale av denne boka (Østlendingen 4. april, 1987) og gjengir et utdrag: «Nå har han imidlertid kommet med en ny bok: Rhetorica Norvegica. I formen en lærebok i retorikk (talekunst, med røtter i antikken) - men innholdsmessig atskillig mer enn dette. I boka samler han trådene fra filosofi, samfunnslære, lingvistikk og litteraturvitenskap på en måte som både gir rom for samfunnskritikk (satire) og en anseelig mengde faktiske kunnskaper. Boka er formet som sitater og litteraturhenvisninger med kommentarer, og hver side er formelt sett et avsluttet hele. Den krever atskillig av leseren, samtidig som den åpner for dialog. («Demagogi: Å ta for mye hensyn til leseren.») Boka er altså det motsatte av propaganda.» Og ja, den er krevende, og man bør ha en god del forkunnskaper for å få fullt utbytte av den. * FOREDRAG I HEDMARK FORFATTERLAG Da HFLs årsmøte i 1994 skulle planlegges, var vi på jakt etter en god foredrags-holder. Et par av oss (Willy Flock og undertegnede) satt i bilen på vei hjem fra et styremøte, og idéen om å engasjere Georg Johannesen ble unnfanget. Forslaget fikk styrets godkjennelse, forfatteren ble engasjert og tok turen fra Bergen til Elverum. Jeg var forhindret fra å delta på årsmøtet, men har fått det hele referert, og jeg har et opptak av foredraget. Etter en ikke helt vellykket middag, der foredragsholderen kom med en drepende kritikk av en av de opplesningsprestasjonene som var blitt levert - han hadde forgjeves forsøkt å føre en samtale - holdt han et foredrag som var ganske fragmentarisk, men samtidig svært informativt og interessant. Mange av tilhørerne var imidlertid negativt innstilt, og atmosfæren var ikke den beste. 28

Georg Johannesen Temaet for foredraget var forfatternes forhold til media: Han starter med å henvise til en debatt i Bergen mellom han og Jo Beck-Karlsen, sistnevnte hadde tatt utgangspunkt i to sitater. Det ene var av Rolf Jacobsen, som hadde sagt at «der avisen slutter, begynner poesien.» Det andre var av Kjartan Fløgstad, som kalte Norge Mediathule, et land av mediatullinger, styrt av «Tyrannosaurus Text». Selv inntar han en mellomstilling, og forsvarer i utgangspunktet forfatternes rett til å jobbe i media. Det forutsetter imidlertid anstendighet, og han siterer Aksel Sandemose, som hadde sagt at man kan ikke være svin i venstre hånd og anstendig i høyre hånd - dette i forbindelse med at forfattere av spekulativ journalistikk også hadde sendt ham utkast til romaner. Selv hadde Georg Johannesen aldri vært journalist, kun medarbeider i Orien-tering. Han kan ta betalte oppdrag for media, som NRK, men skriver ikke lenger i norske aviser. Skillet mellom han og de mektige mediene er stort, og han vet om det. Det er stor forskjell mellom det å skrive leserbrev i Aftenposten og å eie Aftenposten. Han kommer videre inn på kommunikasjon, og på triviallitteratur, som uke-blader og tegneserier, som han har undervist i. Alt blir blader – avisen blir blad, romanen blir blad. Deretter kommer han inn på spesialfeltet retorikk og nevner at han er formann i Retorisk Forum i Bergen. Retorikk var Europas mest sentrale fag gjennom nærmere 2000 år. Det defineres som offentlig bruk av språk, en talekunst, men også skrivekunst, lyttekunst og lesekunst. Han nevner Aristoteles, Platon, Quintillian og Cicero som de fire store i denne sammenhengen, og i europeisk åndsliv i det hele tatt. Han kommer også inn på bibelske tekster som belyser kommunikasjon, nevner lignelsen om såmannen og bruker denne til å belyse og kritisere media i vårt eget samfunn. «Vi lever i en kristen kultur og kan lære masse av Jesus». Deretter kommer han inn på den franske filosofen Foucault og hans begrep selv-omsorg, som Foucault mente var kjernen i antikkens moralfilosofi. Og deretter tilbake til media, der sak blir gjort til person: Fra sak til liv, og fra liv til underliv: Tendensielt er media pornografiske. Og virkeligheten erstattes av media, fordobler seg selv i media. Derfor har media mindre og mindre innhold, og derfor kan man lese mindre og mindre aviser. Og forfatterne bør utdanne seg selv. Altså selvomsorg. Man skal skrive dikt fordi man blir klokere av å skrive dikt. Og han avslutter med å framheve Holberg. Holberg mente at å være normal var å være filosof, og at de fleste er gale. Det er en veldig smal linje å gå på, man kan falle ned i galskap på begge sider, 29

dette er det klassiske syn. Det er galt å være ødsel og det er galt å være gjerrig. Det er vanskelig å finne middelveien. Man skal ha «et ordentlig levnet, drive idel lesning» og ellers ha en viss indifferens, likegyldighet. – Så langt foredraget i Hedmark Forfatterlag. ** Vi kan savne en personlighet som Georg Johannesen. Han hadde meninger og integritet, og han visste også når man skal tie stille. Han var en skarpskodd intellektuell og samtidig poet, og det var ingen motsetning mellom disse rollene, kunnskap er ingen fiende av poesien, men kan tvert imot berike den. Og han var en forfatter med noe så gammeldags som moral. Fortsatt kan vi lære mye av ham. *** Reds. note: Illustrasjonsbildet i innledningen av artikkelen er hentet fra temadagene «På sporet av Georg Johannesen! Litt om essayet, døden, diktet og eksilet.» arrangert av Kapittel i samarbeid med Kåkå kverulantkatedralen, Stavanger, 15.-17. september 2016. ***

Nye Kvekua er like rundt hjørnet – Kvekua var et kulturtidsskrift som ble utgitt på BRAK Forlag mellom 1975 og 1984. Bladet fikk med seg forfattere som Hans Børli og Åsta Holth, og ble et populært magasin for kulturuttrykk i hele Glåmdalsregionen. Bladet tok opp temaer av forskjellig slag, og rakk å feste seg i bevisstheten til mange lesere. Kvekua ble dessverre nedlagt i 1984 – årsaken var at redaksjonen besto av unge mennesker som hadde forskjellige retningsvalg for sitt liv. Idéen om et «nye» Kvekua ble lansert i vår innenfor gruppa Skriveglede 1212, som har sitt utspring i Kongsvinger (Roverud, for å stedfeste helt nøyaktig). Fred Nordal har vært ildsjelen bak det nye produktet og fungerer også som redaktør for første nummer av NYE Kvekua. Bladet forventes å komme i salg i slutten av november 2017, og intensjonen er å gi ut 4 nummer i året. Man kan sikre seg magasinet ved å abonnere – kr. 250,-/år, ved å tegne andel(er) – kr. 500,-/andel, med en begrensning til kjøp av max. 2 andeler eller selvsagt kjøpe enkeltblader i hos bokhandlere i distriktet eller ved å henvende seg til interimstyrets medlemmer eller distriktskontaktene. Disse er: Styremedlemmer:

Styreleder – Fred Nordal kaprice.no@gmail.com Nestleder – Øyvind H. Henriksen tanketung@yahoo.no Økonomibestyrer – Ole Jonny Holt ojonnyholt@gmail.com Styremedlem – Venkah Gjermundsen vengkn@outlook.com Styremedlem – Inge Lundeby ilundeby@online.no Styremedlem – Helén Evenstad Skulstadberg helenevenstad@gmail.com Styremedlem – Mette Ulvo Langnes mulangn@online.no Distriktskontakter:

Sør-Odal – Wenche Wangsmo Nord-Odal – Storm Bråthen Eidskog – Sverre Eier Eidskog – Mette Ulvo Langnes Eidskog - Wenche Aulie Skaar Austmarka – Laila Lindberg Brandval - Tor Haaby Kirkenær – Terje Tønnessen + bokhandel Kirkenær - Helén Evenstad Skulstadberg Åsnes – Malin Jansson Våler – Inge Lundeby

wwangsmo@gmail.com barestorm@gmail.com sverreeier@gmail.com mulangn@online.no was@juristforbundet.no solhaugkano@gmail.com torhaaby@live.no terjet88@gmail.com helenevenstad@gmail.com malin.jansson@asnes.kommune.no ilundeby@online.no

473 70 223 460 51 594 465 24 370 975 51 205 62 42 06 68 922 80 846 988 72 022 958 54 846 417 90 898 472 42 332 988 72 022 922 03 534 951 08 873 979 77 502 482 25 264 922 80 846 629 56 615 62 42 06 68

Britt Karin Larsen

VED SOLDATGRAVENE, HASLEMOEN Ved juletider går jeg til russerne de venter alltid på samme sted de føler seg også ensomme her jeg tror at de kunne trengt en fest de er så unge blir ikke eldre jeg har med lys eller blomster til dem kanskje ville de heller hatt mat et lite glass vodka det suser i trærne som kranser plassen men også trær skal gå ut av tiden lik lyset som brenner i atten timer lik navn som noen ropte en gang og trangen til kanskje å slå av en prat med noen ved juletider

Det er en ensom jobb å ta vare på krigsminnene. Ole Roger Korsmo gjør mye av bevarings-jobben alene, men håper på flere tips fra lokalbefolkningen etter hvert. Her er han på Russer-kirkegården på vestsiden av Våler, hvor det er plassert minnesteiner over 17 russiske fanger. FOTO: KRISTIAN ROSTAD / NRK

Russiske krigsfanger i fangeleiren ved Haslemoen. Dette er et av de svært få bilder fra krigsårene man i dag kjenner til. Bildet er tatt av daværende kirketjener i Våler, Jørgen Rivenes. FOTO: Tor Oddvar Rivenes. Privat utlån til NRK ved journalist Kristian Rostad, publisert 03.06.2014.

www.google.no/search/soldatgraver+ved+haslemoen

Nye dikt fra Sven R. Gjems (en novemberdag 2016)

DEN HJEMLØSE Noen dager føles livet ganske uvirkelig - som etter en underlig drøm Jeg spør meg om den forsøkte å fortelle om noe jeg burde nådd? Kanskje har jeg vandret framover på livets veier som pilegrim uten mål Kjenner på en lengsel tilbake til den tiden da livets premisser syntes ganske klare – Men òg en slags sorg over det jeg ikke ble eller fikk gjort i livet. Til sist må vi vel innse at den hjemløses hjem i virkeligheten er der du hele tiden ikke var …

I SKOGENE Skogenes stillferdige evangelium er lyset i mitt gamle hjerte –

HVEM ER VI? Alle ønsker vi å leve våre liv uten smerter men slipper ikke unna uroen etter en dypere kontakt med oss selv – Fordi også du kan være et lykkelig menneske du ennå ikke har møtt ...

I NATTSTILLE FJELL Det er en stille natt og gudene sover her inne mellom fjellene – Kjenner meg som et førstehåndsvitne til det som vi gjerne kaller «selve urlivet» fra tidenes morgen fram til nettopp nå Føler òg dyp sorg over aldri å kunne slutte å lete etter en ennå ukjente visdom som menneskeheten en gang må ha tapt i stillhetens landskap.

Polska i 2,5/4 takt KRÖNIKA: TORLEIF STYFFE. 09-03-2016

Torleif Styffe.

Jag är ingen dansör. Det finns människor som kan intyga det på heder och samvete. Mitt problem är att jag känner rytmen, men benen vill inte alltid följa med. Jag har sett dansare som rör sig lika uselt som jag men många tycks ha den gåvan att de själva tror att de följer takten. En svårighet är att damerna har en tendens att vilja samtala samtidigt som jag har fullt upp med att räkna ett, två, tre... Att jag stod med en kompgitarr på magen i ungdomen när mina jämnåriga kamrater dansade kan vara ett vagt försök till förklaring. Däremot är jag fascinerad av musik och rytmer och ser gärna på uppvisning av skickliga dansare. Något som fängslat mig är den ojämna rytmen i polskdansen. Peter Carlsson i De Blå Grodorna sa en gång att den kunde liknas vid ett ovalt hjul. Jag förstår hur han tänkte, men tyckte ändå att det borde finnas något exaktare beskrivning. Något av taktslagen tycks vara avkortat. Mina funderingar förde mig på ett oväntat sätt till Norge. För några år sedan skrev jag en krönika om Grundsetsmarknaden i Elverum och berörde då den kulturspridning denna årliga tillställning innebar, eftersom den drog till sig folk från stora delar av Norge och västra delen av Sverige. Här spelades och här dansades, och härifrån togs och gavs impulser. För folket i norra Värmland var detta den absolut viktigaste marknaden under lång rad av år.

Omslaget till Sverre Halbakkens senaste bok visar ett kopparstick från 1514 av Albrecht Dürer. Dessa steg förekommer i polskdansen och den snart 89-årige Sverre har besökt mig och demonstrerat dansstegen för mig hemma på mitt köksgolv. Foto: Torleif Styffe

Sverre Halbakken

Med tankarna fortfarande irrande i ojämn tretakt blev jag – som genom tanke-överföring – uppringd av den norske dans- och musikforskaren Sverre Halbakken i Elverum. Vad han ville diskutera var min krönika om Grundsets marknad och tankar om dess betydelse i fråga om kulturspridning. Han var helt inne på tanken att denna uråldriga marknad i Elverum hade enorm betydelse för spridning och påverkan, och det jag skrivit från svenska sidan bekräftade hans aningar. Genom marknaden och andra kontakter finns mycket gemensamt mellan musik i Värmland och musik på norska sidan. Repertoaren är till stor del densamma enligt Sverre. Sverre Halbakken är en auktoritet i Norge genom sin forskning. Han har stuckit ut med kontroversiella åsikter och farit hårt fram med en del gamla sanningar, men han känner att han har fog för det han säger. För honom är det en självklar metod att inte bara se på notskrifter eller lyssna på musiken, utan man ska se till dansen och musiken som en helhet. Då först kan man med säkerhet säga var taktstrecken ska sättas. Sambandet med dansen har förbisetts av tidiga upptecknare. Själv har han lagt ner 15 års arbete på sin bok ”Så surr nå, kjaering”, där ett stort antal intervjuer med gamla spelmän och dansare ingår liksom närmare 300 upptecknade låtar. 41 egna smalfilmrullar finns som grundmaterial. Själv är han också både dansare och musiker. Han har även gett ut dokumentation i form av cd och dvd med danser och låtar. Här borde jag kunna få klarhet i polskans hemlighet. Sverre är säker på sin sak. Polska spelades i Elverumstrakten och sannolikt i Värmland i en takt man kan kalla 2,5/4 takt med kort trea. Detta har han många belägg för från musiken, dansen och filmerna, till och med från gamla bilder. Omslagsbilden till hans senaste bok ”Trinn och toner” visar ett kopparstick av Albrecht Dürer från 1500-talet, och i den bilden har Sverre känt igen stegen från polskdansen i gränstrakten mellan Sverige och Norge. Han har gått hårt tillrätta med Dr. O. M. Sandvik, den gamle auktoriteten, som gjorde uppteckningar i mitten av 1900-talet och då med ¾ takt angiven i polskan. Sverre menar att detta inte stämmer med verkligheten. Sandvik studerade inte dansen i samband med musiken och gick lite gent fram i sina uppteckningar. Han fick säkert många melodier förenklat nedskrivna i ¾ takt av spelmännen, noter som de själva mest hade som minnesblad. En svaghet i Sandviks noter är att han inte tog hänsyn till taktslagens olika längd.

– Kort trea är obruten tradition ända från renässansen, hävdar Sverre, och hänvisar bland annat till det gamla kopparsticket, och stöd har han också i den svensk-norske upptecknaren Einar Övergårds noter. Sandvik har gjort misstaget att beteckna upptakten som taktens första ton. Han litade nog på att ingen skulle kolla. Naturligtvis har Sverre (som inte själv gått den akademiska vägen) fått kritik från etablissemanget, när han gav sig på mannen som blev doktor på sina uppteckningar, men det tar han med ro. Med en artikelserie i Östlendingen så tidigt som 1978 startade han en debatt som fortgick ett par månader. Kritik kom från Oslo universitet, men från universitetet i Trondheim fick han medhåll. Polskdansens upphovsland var Polen, och enligt Sverre kom impulserna till Norge och Värmland via Tyskland och Danmark, och där kom den korta trean med. En annan väg gick via Sveriges östra kust, och här kan ettan ha varit det korta taktslaget. En senare anpassning med tre jämna taktslag har gett upphov till hambon (kommen ur Hamburgpolskan). En annan åsikt Sverre har hävdat är att hallingdansen inte har med Hallingdal att göra. Namnet halling betecknar i stället att det gäller halva dansen, första halvan som är en gångare eller fördans (en ”halving” på samma sätt som man kallar fjärdedelen en kvarting). För mig som lekman på området låter detta övertygande, och jag tror mig förstå lite mer om det ovala hjulet. Det är en massiv dokumentation Sverre har lagt fram – och ännu är han inte färdig. * PS! Sverre fyller 90 år i 2017. Hedmark-Forfatter’n gratulerer!

*** BØKER HAR OGSÅ SIN SKJEBNE - Klagesang i prosa I 1993 tillot jeg meg å ringe til C. Huitfeldt Forlag og spørre om man der var interessert i en bok som omhandlet blodets kulturhistorie med vekt på folks trosforestillinger. De lovet å ta det opp i forlagets styre, og etter en kort stund fikk jeg grønt lys til å realisere prosjektet. Jeg gikk løs på jobben med energi og iver. Sammen med min konsulent fant vi frem til passende illustrasjoner. Så kom min fremstilling ut i bokform i 1994. Tittelen på boka er: I liv og død. Dråper av blodets historie. Konsulenten fant frem til denne tittelen. Tiden gikk. Etter flere år undret jeg meg på hvorfor de aldri tok kontakt med meg. Så hadde jeg selv lyst til å kjøpe flere eksemplarer av boka. Jeg lurte på hvor stort restopplaget kunne være. Følgelig ringte jeg Huitfeldt og spurte hvordan det stod til med salget. Jeg ble vist til den ene instansen etter den andre, fra det ene kontor til det andre. Ingen hadde hørt om boka. Ja, ingen visste at det noensinne skulle ha eksistert et forlag der i gården. Stikk den! Jeg ble veldig forbauset over alle disse uventede, negative svarene og ringte konsulenten min, som naturligvis hadde skiftet jobb i mellomtiden og arbeidet som konsulent i et annet forlag. Han kunne fortelle meg at dette forlaget var nedlagt for åtte år siden. Det ble faktisk nedlagt i 1999. Ingen hadde varslet meg om at forlaget skulle nedlegges. Spørsmålet blir hvem eller hva som nå sitter igjen med rettighetene til boka. Har dette nedlagte forlaget fremdeles visse juridiske rettigheter i forbindelse med boka? Og ikke minst: Har jeg noen rettigheter? Er forlagsrettighetene automatisk overdratt til meg, nå som forlaget er en saga blott? Kan et annet forlag få anledning til å overta det nedlagte forlagets rettigheter, når det gjelder min oversikt over blodets kulturhistorie? Ikke vet jeg. Her beveger man seg i en slags juridisk sump. Kanskje er det et juridisk ingenmannsland. Hvis noen av Hedmark forfatterlags medlemmer er blitt utsatt for noe liknende, kunne det være meget interessant å vite om det. Kanskje noen har kunnskaper om slike problemer. Ronald Grambo

DEN HVITE ELGEN Av Anita Krok. Glåmdalen. Publisert:21. januar 2017

Hun har gått fra asken til ilden og snart kommer romanen: – Robert fra Svullrya kom som en idé for flere år siden og den ville aldri slippe. Jeg måtte skrive alt opp igjen da manuset gikk tapt. Alt forsvant da huset mitt på Namnå brant ned til grunnen, forteller forfatter Adelheid Seyfarth.

Adelheid Seyfarth. Foto: Anita Krok Hva vil litteraturanmelderne si og hvordan vil solunger motta en slik roman på deres eget muntlige språk? – Det var gærfælt å skrive! For det første er solungdialekta mangfoldig og ulik geografisk. Mens noen ungdommer nesten ikke har dialekt, kan du nesten høre på generasjonene hvordan språket har endret seg gjennom tida. Åsta Holth ville skrive på dialekt, men fikk ikke lov av forlaget. Hun måtte bruke en hybrid-nynorsk, sier Adelheid. «Den hvite elgen» er landets første roman på gjennomført solørdialekt: – Romanens Robert kunne ikke få liv annet enn på solung, sier Adelheid. Robert ser den hvite elgen i skogen, etterpå skjønner han at elgen er et tegn, et varsel om at det finnes et annet liv enn å slite som ukependler og asfaltarbeider i Oslo: – Da Robert finner en forlatt fiolinkasse på en bussholdeplass, får han visjon: Han skal skape et bedre liv for seg og sønnen, sønnen skal spille fiolin, de skal begge bli fiolinister, forteller Adelheid. Kontrasten mellom by og land – «Den hvite elgen» viser i all tydelighet kontrastene mellom by og land fortalt med et helt unikt språk. Det er en totalt gjennomført roman, ingen har gjort noe slik før på dialekt. Vi føler på Roberts fremmedhet, språket til Adelheid tar føringen og tar leseren inn i en verden som for mange er ukjent. Leserne tenker kanskje «er dette her, finnes dette nå?», svarer Kari J. Spjeldnæs, forlagsdirektør for litteratur på Aschehoug forlag. – Dette livet finnes og det har folk så «gærgætt» av å høre, svarer Adelheid kjapt. Denne uka presenterte forlaget vårens nyheter på en fullsatt pressekonferanse. Romanen «Den hvite elgen» ble lansert i april. På hjul med Robert Dette er også historien om hvordan en forfatter opplever at handlingen legger seg selv mens hun skriver:

– Mange steder har språket tatt føringa, den bestemte den videre handlingen og jeg og Robert måtte bare legge oss på hjul, sier Adelheid. – Livet til Robert er ikke enkelt og han har et skrantende forhold til sin egen sønn. «Den hvite elgen» er én av påfallende mange titler på Aschehougs vårliste som oppsummerer tidsånden: Vi opplever samfunnsendringer, store brytninger og møtet med det ukjente, kommen-terer forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs. – Robert har et ambivalent forhold til språk, han er en anleggsarbeider som hver eneste uke reiser fra Svullrya og inn til Oslo for å legge asfalt. Han kjenner på kroppen denne fremmedheten og lurer på hvor han egentlig hører hjemme. Robert er skogfinne, en arbeidskar, en pendler i andre generasjon som har bygget Oslo. «Den hvite elgen» viser den klassiske far-sønn problematikken, ulvejakta og forholdet mellom arbeiderklasse og «øvrigheten», forteller Adelheid. Hva skal nå skje.. Folk flest har sin egen versjon om du spør hva som egentlig skjedde. Det filmatiske Rashomongrepet* er når en historie bygges opp fra forskjellige synsvinkler. Det samme grep bruker Adelheid litterært for å fortelle hva som nå skal skje videre i Roberts liv: – Jeg arbeider med en fortsettelse basert på de andre personene som befinner seg rundt ham ... Hos Aschehoug forlag har pressefolkene reist og kommunikasjonssjef Mona Ek samler sammen papirer: – Du gjorde en meget god framføring, Adelheid! Bystene av Inger Hagerup, Hans Børli og Sigrid Undset ser ut i det tomme lokalet. – Mamma leste alle de norske klassikerne høyt for meg på senga da jeg gikk på skolen. Morfar satt i sengeenden, han ventet spent på fortsettelsen og håpet det aldri tok slutt! Jeg er så glad jeg fikk dette med meg som liten. Bilder: Anita Krok. Glåmdalen. Reds. tilføyelse:

*Annenhver thriller har en allvitende forteller som skifter synsvinkel fra sted til sted og fra person til person. Det er et mye brukt, og nesten oppbrukt fortellergrep, som blant annet tillater å legge inn mye parallell handling uten at tiden flytter seg for mye. Rashomon-effekten har mange likheter med dette, men poenget er rett og slett å vise at verden oppfattes forskjellig av forskjellige mennesker, og at vi alle er upålitelige vitner til våre egne liv. Slik det fremstår, vet ikke leseren, og i prinsippet heller ikke fortelleren, hva som har skjedd før siste aktør har fortalt sin historie. Og kanskje heller ikke da. Den japanske regissøren Akira Kurosawa fikk sitt internasjonale gjennombrudd med filmen Rashomon. En samurai blir funnet myrdet, og fire personer forteller om hva som har skjedd. En av dem er faktisk den avdøde, som snakker gjennom et medium. Alle historiene er forskjellige, preget av fortellerens egeninteresse. Siste taler er hele veien den mest overbevisende. Filmen har et litterært forelegg, skrevet av Ryūnosuke Akutagawa, men det er Kurosawa som er blitt stående som opphavsmann til Rashomon-effekten. Kilde: RUNE HALLHEIM, 12.FEB.2016. Aftenposten.

Søren Tvermose Thyregod

Undergang og Fornyelse

Vidar har paa sin ene Fod en Sko, til hvilken der er samlet gjennem alle Tider, i det den er lavet at de Læderstykker, som Mænd snitte af deres Sko for Hælen og Taaen, og derfor maa de Mennesker, som ville hjælpe Aserne, ikke kaste disse Læderstumper bort. — Der er ogsaa et Skib, som hedder Naglfar; det er bygget af døde Mænds Negle, og derfor bør man passe paa, at ingen Mand dør med uskaarne Negle, thi ellers giver han Stof til Skibet, som baade Guder og Mennesker maatte ønske blev sent færdig. — Østerpaa i Jærnskoven føder en Jættekvinde nogle Uhyrer i Ulveskikkelse, af hvilke én forfølger Solen for at sluge den, medens en anden i samme Hensigt forfølger Maanen; der sidder hendes Vogter i Ørneham og spiller paa Harpe, og hos ham galer en smuk, rød Hane, men i Asgaard vækker Guldkam Heltene, medens en sodrød Hane galer dybt under Jorden ved Hels Borg.

— Om Ragnarok fortælles store Tidender, og det er det første, at der kommer en Vinter, som kaldes Fimbulvinter; da fyger Sne fra alle Kanter, ført af hvasse Vinde og fulgt af saa stærk Frost, at Solen intet nytter.

Af saadanne Vintre følge tre lige paa hinanden uden nogen Sommer imellem, men før den Tid kommer der tre andre Vintre, i hvilke der føres store Krige over hele Verden; Brødre ville dræbe hinanden af Gjerrighed; ingen skaaner Fader eller Søn, Søskendebørn bryde Slægtskab, ingen skaaner den anden og Utugt øves; saa haard bliver Verden. Det er Sværdtid og Øxetid med kløvede Skjolde, Vintertid og Ulvetid, før Verden styrter.

Da sker det, som bliver til stor Skade for Menneskene, at Ulven sluger Solen, og Maanegarm, der lever af døde Mænd, sluger Maanen, saa Luft og Himmel overstænkes med Blod; Stjærnerne falde af Himmelen, saa at sort bliver Solskin og Vejret ondt, thi Vindene voxe og larme hid og did; hele Jorden skjælver, saa Træer løsnes, og Bjærge styrte bragende ned, medens Havet vælter op paa Land, i det Midgaardsormen snor sig i Jætteraseri og søger op paa Landjord. Da sønderbrydes alle Lænker, saa Naglfar løsnes og flyder paa Søen med Hrym som Styrmand; Hunden Garm, der staar bunden og gøer ved Gnipehulen, slipper fri, og Fenrisulvens Baand brister, hvorpaa den farer frem med gabende Mund, saa dens Overkjæbe naar til Himlen, medens Underkjæben gaar ved Jorden, og den vilde gabe endnu højere, hvis der var Plads dertil; men ud af dens Øjne og Næse brænder luende Ild. Ved Ulvens Side gaar Midgaardsormen og er forfærdelig at se, thi den udblæser saa megen Edder, at hele Havet og Luften forgiftes. I denne Larm brister Himlen, og Muspels Sønner komme ridende i deres egen skinnende Fylking; først rider Surt med brændende Ild baaren foran og efter sig, og hans Sværd skinner klarere end Solen; men i det Muspels Sønner ride over Bifrost, brister denne Bro. Der er en Slette, som kaldes Vigrid og er hundrede Dagrejser bred paa alle Led; der er Hrym kommen med alle Rimthurserne, og Loke har ført Hels Sønner der hen, Fenrisulven og Midgaardsormen komme ogsaa, og der hen ride Muspels Sønner. Da finde Mimers Sønner Gjallerhornet, i det de lege, og Hejmdal kjender det igjen, han staar op, sætter det i Luften og blæser saa kraftig, at alle Guder vækkes og drage til Things. Men Ygdrasil skjælver, det stønner i det gamle Træ, hvor Aserne ere samlede paa Thingstedet, og hvor Odin 41

gjæster Mimers Brønd og taler sagte med Mimers Hoved om Raad for sig og sine, medens Dværgene stønne ved Klippernes Døre, og det larmer fra Jættehjem. — Alt i Himmel og paa Jord bæver i Angst. Da ruste alle Aser og Ejnherjer sig og søge frem til Sletten, i det Odin rider først; han er iført sin smukke Guldbrynje, har en Guldhjælm paa Hovedet og Spydet Gungner i Haanden, thi han drager ud for at møde Fenrisulven; Thor gaar ved hans Side men kan ikke hjælpe sin Fader, da han faar nok at gjøre med Midgaardsormen. Frej kæmper med Surt, og det bliver en haard Strid, før Frej falder, men det er Skyld i hans Død, at han savner det gode Sværd, som han gav Skirner; Hunden Garm gjør ogsaa stor Skade, i det den gaar i Kamp med Tyr, og de to dræbe hinanden; Loke og Hejmdal, der kæmpe sammen, fælde ogsaa hinanden. — Thor giver endelig Midgaardsormen Banesaar, men gaar kun ni Skridt, før han falder død til Jorden, dræbt af al den Edder, som Ormen spyer paa ham. — Men hjemme i Fensal faar Frig sin anden store Sorg, naar Odin gaar i Kamp med Ulven, og den sluger ham, hvilket bliver hans Død; da iler Vidar hurtig til, sætter den Fod, hvorpaa han har sin tykke Sko, i Ulvens Underkjæbe, medens han griber med Haanden i Overkjæben og saaledes sønderriver dens Gab, saa den dør. Da synker Jorden og sluges af Havet, saa Bølgerne bruse ved Bjærgenes Toppe, men Surt kaster Ild og opbrænder Verden, saa Flammerne spille ved Himlen, medens Nidhøg flyver hen over Markerne med Lig paa sine brusende Vinger.

* Naar Himmel og Jord med alle Lande er brændt, og man maatte tro, at alle Guder og Mennesker vare døde, stiger en Jord atter frem af Havet, og den er saa grøn og frugtbar, at Kornet voxer uden at blive saaet, men Ørnen flyver derover og fanger Fisk paa Bjærgtoppene. Solen har, før den slugtes af Ulven, født en Datter, der ikke er mindre smuk, og hun drager nu sin Moders Vej. Men Vidar og Vale have overlevet Ragnarok, i det hverken Søen eller Surts Ild har skadet dem; de drage nu til Idasletten, hvor Asgaard laa, og der hen komme ogsaa Mode og Magne med Mjølner, og Høder og Balder komme fra Hel og mødes med de andre Aser. De gjenopbygge Odins Borge, 42

sætte sig sammen og tale om de store Tidender, om Jordens Bælte, Midgaardsormen, om Fenrisulven og om Odins gamle Runer. Da finde de i Græsset de gyldne Tavler, som forhen tilhørte Odin og Aserne. Men et Sted, som hedder Hodmimersholt, skjulte to Mennesker sig, medens Surts Ild rasede, de hedde Liv og Livthrase og levede af Morgendug; fra dem nedstamme derpaa saa mange Folk, at alle Lande bebygges igjen. Da kommer den mægtige fra oven, som raader for alt, og hvem ingen tør nævne, han afsiger Domme og giver hellige Love, der skulle gjælde evig. – De gode Mennesker sender han til Gimle, hvor der staar en Sal, som er tækket med Guld og smukkere end Solen; ogsaa paa Nidafjæld er et godt Opholdssted i den Sal, der kaldes Sindre; den er bygget af Guld og beboes af gode Mennesker; men hvem der finder sin Glæde i Drikke, kan faa den i Salen Brime, der ogsaa staar i Himlen. De onde Mennesker komme til Naastrand, der er en stor Sal, som ligger langt fra Solen med Dørene mod Nord; den er bygget af Slangerygge, hvis Hoveder alle vende ind i Huset og blæse Edder ned gjennem Røgaabningen, saa Giften strømmer gjennem Salen, og deri skulle Menedere, Snigmordere og Forførere vade; men værst er der dog i Hvergelmer, thi der udsuger Nidhog Ligene. Kilde: Heimskringla, dk.

Ola Martinus Høgåsen Dikter og ordfører - ukjent i hjembygda Av Sven R. Gjems Da jeg under de første åra på 1980-tallet var i gang med å samle inn stoff og kunnskaper om vår sagnomsuste nasjonale jegerskikkelse, Jo Gjende, hørte jeg for første gang om Ola Martinus Høgåsen. Avdøde Erland Grev var den gang formann i Vågå Historielag og ble under disse årene min gode hjelper og venn i arbeidet med bokprosjektet Jo Gjendes Rike. – Så du kommer fra hjembygda til Vågå sin store kulturpersonlighet Ola Martinus Høgåsen, konstaterte han under vårt første møte, som fant sted på Jutulheimen bygdemuseum på Vågåmo, Grevs store livsoppgave. Jeg nikket høflig, men hadde i virkeligheten ikke peiling på hvem mannen han snakket om var. Forstod dog at denne kunnskapsbristen måtte jeg snarest gjøre noe med.

Høgåsen ved skrivebordet i familiens heim Grindstugu i Vågå, tidleg på 1960-talet. Foto: Ole Arnfinn Torgersrud.

OVERSATTE INTERNASJONALEN Ola Martinus Høgåsen ble født i Grue i Solør den 2. august i året 1900, og vokste her opp på småbruket Høgåsen, som ligger oppe på åsen mellom Tjura og Grinder. I et forord til boka Skrinet med det rare i, en samling eventyr, dikt og sanger skrevet av Høgåsen og utgitt av Dølaringen Boklag etter hans død, fant jeg en del biografiske opplysninger om ham. Disse har jeg nyttet meg av i denne artikkelen. Hans skogfinske slektsforhold har Magne Ivar Mellem hjulpet meg med. Ola var den eldste av 10 søsken. Han var ættet av bygdefolk, men og altså fra en rekke skogfinske slekter, blant disse Liukoinen, Haljainen, Räisäinen, Mulikka og Oinoinen med flere. Gutten røpet tidlig en sterk interesse for gamle lokale sagn og eventyr og han viste tidlig store evner. Da han var 12 år gammel fikk han ”Snorre” av far sin, og denne mektige historieboka leste han fra perm til perm flere ganger. I lomma hadde gutten alltid med seg Seips visebog, og der sto også flere dikt av Ivar Aasen, A. O. Vinje, Per Sivle med flere, og disse lærte han seg utenat. Han fikk tak i Aasens ordbok, og dermed våknet hans store interesse for norske dialekter og folkemålet. Han begynte selv å skrive små vers på nynorsk i unge år. Slik fikk han i 16-årsalderen tak i et eksemplar av nynorskbladet Den 17de mai, som han straks abonnerte på. 44

Etter at han hadde blitt konfirmert, ble han som så mange ungdommer i skogbygdene våre med far sin på skogsarbeid. På denne tiden ble han sterkt interessert i politikk. De magre kår han vokste opp i var naturligvis med og formet hans politiske syn. Som sin far ble han en radikaler og sosialist. Han likte seg godt i skogen, men etter hvert ble trangen etter mer boklig lærdom påtrengende. Han fikk ordnet seg med et lån og gikk i gang på den 2-årige lærerskolen i Oslo. I 1921 var han ferdig utdannet som lærer og fikk seg først en lærerpost oppe i Skåbu. Han ble skildret som en livfull og morosam lærer, som skoleungene ble meget glade i. Ola M. Høgåsen ble med i det frilynte ungdomslaget og han startet et arbeiderlag i bygda. Snart var han også aktivt med i kommunepolitikken i Nord-Fron. Etter skoletid gikk han de tre milene på ski om vinteren til møtene i kommunestyret på Vinstra, og deretter de samme tre milene hjem igjen. Han var med i kommunestyret der fra 1925 til 1938. I seks av årene var han varaordfører og i tillegg var han skolestyrets formann i en årrekke utenom en hel del tillitsverv. Mens han var i Skåbu, ga han ut diktsamlingene Vårbekk vaknar (1923) og Kolbein Sterke (1929). Han fikk også oversatt Internasjonalen til nynorsk og denne kom straks med i Arbeidernes sangbok. FORSKET PÅ SKOGFINNENE Det ble ti rike år i Skåbu. Men trangen etter mer kunnskap var der stadig og i 1926-1927 gikk han Lærerhøgskolen i Trondheim. Han kom så tilbake til Gudbrandsdalen og ble nå lærer oppe ved Sjoa. Fremdeles ivrig nynorskmann og i flere år var han leder av Gudbrandsdal lærarmållag og med i styret for Austmannalaget. Dessuten var han med i styret for Noregs Mållag. Han så det som en viktig oppgave å få innført nynorsken i skolene i Gudbrandsdalen.

Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O. Broløkken. Foto: Pål Kluften.

I 1938 fikk Høgåsen Statens reisestipend og gjorde en lengre studiereise til Sverige og Finland for å finne ut mer om skogfinnenes kultur og historie. Materialet som han samlet har jeg ikke lykkes å få nærmere kjennskap til, men dersom noen av leserne skulle vite mer om dette, ville jeg sette pris på å få høre om det.

Høgåsen og Åsta Holt på Hovden.

Høgåsen og Tore Ørjasæter på ferja i Geirangerfjorden etter ein stemnetur på Vestlandet, tidleg på 1960-talet. Foto: Ole Arnfinn Torgersrud.

Da han kom hjem etter studiereisen ble han tilsatt som lærer og klokker i Vågå. I denne gjeve gamle bygda begynte han å samle og gi ut eventyrbøker. Den første eventyrboka kom i året 1939 og het ”Mat for Mons”. For denne fikk han Melsoms Litteraturpris. Men så kom krigen og tyskerne til Norge. Fra første stund var Ola M. Høgåsen aktiv i motstandskampen mot nazistene. I aprildagene i 1940, mens konge og regjering lå i dekning på Sandbu, organiserte han et vern av frivillige i Ottadalen. Nazistene sørget straks for å få ham avsatt som lærer og klokker i Vågå, og samtidig utvist fra bygda. To ganger senere ble han arrestert. Men han fortsatte med sitt hjemmefrontarbeid under hele krigen mens han lå i dekning oppe i fjellene og vekk fra kona og barna.

Fotografert ved det illegale radioapparatet i maidagane 1945. Høgåsen ståande nr. 2 frå venstre. Sitjande til høgre fremst er Kristen Aanstad, som var husvert for familien Høgåsen under eksilet i Skjåk. Høgåsen og Aanstad var hovudmenn i spreiinga av illegale aviser i Skjåk under krigen. Foto: Kristian Stakston. 46

Disse siste vintrene der skal ha tæret sterkt på helsa til denne ukuelige mannen. Men samtidig hadde han mer tid til nedskrivingen av eventyr og sagn, og først kom ”Mannen i månen” og deretter ”Håkå i Haug” (1943). Denne siste boka hadde en klar oppfordring til nordmennene om å ikke miste håpet og holde ut til krigen en gang var over. ORDFØRER IGJEN Den gode Høgåsen hadde også andre rike evner, og hadde en stor lokal produksjon som kunstmaler. Etter Frigjøringen i 1945 kom han i sving med sin lærergjerning og ble dessuten redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Her nedla han et stort arbeid videre gjennom årene med innsamling av stoff om folketradisjon og kulturhistorie. Til sammen ble det hele 19 årganger som han redigerte før han gikk bort i 1964. Men han rakk så mye mer enn bare det: Som formann i Gudbrandsdal Gymnaslag fikk han 13 kommuner i dalen til å gå sammen og få reist et landsgymnas, som kom i gang på Vinstra i 1946. Samtidig ble han ordfører i Vågå (1946 - 1952) og videre tilsatt som skoleinspektør der fra 1950 – 1960. I kommunestyret drev han på i 15 år framover, og hadde dessuten en lang rekke tillitsverv.

Høgåsen var ein habil amatørmålar. Her eit motiv frå Skjåk, Ofossen mølle. Det er måla i 1944. Foto: Kristian Hosar.

Høgåsen var en ivrig avholdsmann og var med i styret for Arbeidernes Avholdslandslag og IOGT. Han rakk dessuten å være medarbeider i Norsk Ordbok, Norsk Allkunnebok og bokserien Norske Gardsbruk. Selv om han hadde det aldri så travelt, fortsatte han med diktingen og ga ut enda to bøker: Breste Bogeskyttar (1948) og Pelle Ping-Pang (1955). I tillegg kom sangboka Syng med oss, som var skrevet med tanke på folkeskoleelevene i Norge. Den aller siste boka, Skrinet med der rare i, ga han ut det året han gikk ut av tiden. Den inneholdt viser og vers for barn. Som ung lærer hadde han vært en flittig bidragsyter i Norsk Barneblad. Han slet mot slutten mye med sykdom, men helt til det siste arbeidet han med bygdeboka for Vågå eller skrev dikt og avisartikler. Han hadde en viljestyrke som disiplinerte hans arbeidsevner. Som konservator Håvard Skirbekk skrev i Årbok for Glåmdalen etter Høgåsens bortgang: ”Han var fylt av viljen til å tjene og gagne sitt land og folk, og han hadde overskudd til å inspirere og sette mot i andre.” Bedre ord kan man vel ikke få etter seg. Det er å legge til at hans sønn, som bærer det samme navnet, også ble en kjent og aktet mann der oppe i Gudbrandsdalen. Alt dette gjorde at jeg fikk lyst til å skrive litt om denne foregangsmannen, som fortjener å bli husket også i de bygder hvor hans slekt var runnet fra.

***

Terje Tønnessen endeløse dønninger Krystallinske sprutimplosjoner i et eruptivt fargehav Pastellene ebber sakte utover og innover Som ei rekke (tilsynelatende) endeløse dønninger mot ei solvåt strandlinje

Av Maylinn Vangen Slik vandrer hun lydløst til sangen av månen, og nynner til tonene den sender ned. Der går hun alene, i lyset av natten og stjernenes lysstreif på jakt etter fred. Hun hviler i drømmene, lander i håpet, tror på at dagen vil gry om en stund. Lukker sin hånd om sitt bankende hjerte, løfter det opp til sin skjelvende munn. Lar sine lepper berøre dets pulsslag. Vitende om at det stilner til slutt. Slik vandrer hun lydløst til sangen av månen, og nynner til stillhet av stillhet, blir brutt.

Ronald Grambos klassikere

HVA BETYR ORDET BJØRN? Rovdyret med de mange tilnavn D'er illt å ertast med bjønnen, han skynar seg ikkje på skjemt (Norsk ordtak) Av Ronald Grambo Hva betyr ordet bjørn? For å finne ut det, må vi begi oss inn på etymologiens enemerker. Etymologi er en gren av språkvitenskapen som sysler med å avsløre ordenes opprinnelse og slektskapsforhold i de forskjellige språk. Studiet av etymologi kan ha betydning ikke bare for språkvitenskapen, men også for kulturhistorien, folkloren og religionsvitenskapen. Det er alltid knyttet nedarvede, tradisjonelle normer, verdier, holdninger og oppfatninger til de enkelte dyreslag. Dette gjelder i høy grad bjørnen, dyrenes herre og skogenes hersker. Ordet bjørn kommer fra det urnordiske *bernu, av eldre *beran. Her kan en sammenlikne med det beslektede litauiske béras, som betyr brun. Altså betyr bjørn brun eller "den brune". Det er her tale om brunbjørnen (Ursus arktos). På tysk heter bjørn Bär. Lenge ble ordet i dette språket skrevet Beer. På engelsk heter bjørn bear. Vi ser at her er en språklig sammenheng. Noen forskere mener at bjørn og beslektede benevnelser kan bety "den voldsomme" eller "den sterke". Det er tvilsomt. Ordet bjørn har høyst sannsynlig betydningen "den brune", som nevnt ovenfor. I eldre tyske dyreeventyr kalles bjørnen Brûn! Det kan tenkes at ordet bjørn ("den brune") ikke er det opprinnelige Det kan være at vi her konfronteres med et utslag av omskriving. Med andre ord kan bjørn rett og slett være et såkalt noanavn. Ordet noa er melanesisk og betyr alminnelig. Dette innebærer at når en anvender noaord, har det intet med det hellige å gjøre, kun med det profane. Denne termen innebærer her at en ikke våger å omtale bjørnen ved navn, og at en derfor tyr til en omskriving. I tidens løp er den opprinnelige betegnelsen på bjørnen blitt totalt glemt.

Foto: NRK

Hva skulle grunnen være til at en ikke ville ta ordet bjørn i sin munn? Folk mente at bjørnen ville komme styrtende i vilt raseri med en gang den hørte navnet sitt bli nevnt. En måtte bruke andre betegnelser på bjørnen slik at den ble blidgjort. I indre Hardanger kalte de bjørnen for "bestefar". I Seljord kalte en bjørnene for "de store" og ulvene for "de små. Det fortelles om en mann som traff bjørnen på sin vei. Da bjørnen begynte å reise seg der han satt, kalte mannen ham gofar (og’far). Han sa at bjørnen trengte ikke å gå av veien for ham. Han skulle heller gå av veien for den, og dermed gikk han til siden. Ordet gofar betyr bestefar. Denne historien er opptegnet i Mandal. På Voss ble bjørnen kalt "trodlet" (trollet). De kunne ikke si "bjørnen har drepi", men "trodlet har gjort det." Det mest kjente tilnavnet på bjørnen i Norge er utvilsomt" bamse brakar". Dette kommer nok av at det er blitt ofte brukt i barnelitteraturen. Det forekommer bl.a. i et dyreeventyr fra Aurskog og trykt i P.Chr.Asbjørnsens form i En Nytaarsbog 1853. I Danmark kalte de bjørnen for "den gamle i pelsen". Samene vil ikke nevne bjørnen med dens rette navn. Hvis noen tankeløst plumper ut med det, vil bjørnen bli ilter. Følgen blir at det ikke sendes flere bjørner til jegerne av rovdyrenes hersker i den andre, overnaturlige verden. Dermed vil en slik holdning fra bjørnens side volde både sult og alskens elendighet. Samene i Finnmark kalte bjørnen for "bestefar med skinnstakken." Når jegerne i de forskjellige stammene i Sibir har felt en bjørn, tiltaler de den med flere smigrende tilnavn. Samtidig forsikrer de den om at det ikke var de som drepte den, men russerne! Jakutene forteller bjørnen at de bare tilfeldigvis hadde funnet de avgnagde knoklene til bjørnen og deretter samlet dem sammen for å legge dem ved begravelsestreet. De som kan, snakker russisk så bjørnen kan høre det. Da blir nok bjørnen overbevist om deres uskyld! Blant de slaviske folkeslagene går bjørnen under navnene "honningtyven", "honning-eteren" og "honningmesteren". Balterne kaller bjørnen for "slikkeren" og "den som stikker ut tungen". Slike benevnelser hører hjemme i den eurasiatiske jegerkulturen.

Foto: Kjartan Trana

Det er flere grunner til at navnet til bjørnen ikke nevnes i forskjellige situasjoner. Fiskerne på kysten i Norge opprettholdt flere navnetabuer. De måtte ikke nevne hverken dyr, mennesker eller tilstander på land med deres rette benevnelser. Grunnen til dette er at fiskerne med sine primitive redskaper og sitt harde arbeide på havet ikke burde beskjeftige tankene sine med hva som foregikk eller kunne foregå på land. Her trengtes nemlig full konsentrasjon. Hvis ikke, kunne det gå ut over fisket og dermed inntektene. Dette er Svale Solheims rasjonelle, økologiske forklaringsforsøk. Men dette fenomenet må studeres i et mye større perspektiv enn Solheim gjorde. Hans idéer har ikke vunnet spesielt stor tilslutning av folklorister. Dette kan være sekundære grunner og at det opprinnelig var tabuord som hadde forbindelse med farene som lå i å ferdes på havet med ukjente fiskearter og andre sjødyr. Her er noen eksempler på noaord: Fiskerne på Sunnmørekysten torde ikke nevne bjørnen med dens rette navn, mens de var på havet. De kalte den for "svartekaren". Et liknende tilnavn, "den svarte", var i bruk i Masfjorden, og i Bruvik sa de at "bjønn måtte dei nemna for gofar." Estlenderne kalte bjørnen for " den svarte mannen", når de var til sjøs. Navnet Bjørn forekommer så tidlig som omkring 900 e. Kr. En av de mest kjente personlighetene i norrøn tid som bar navnet Bjørn, var kong Olav den helliges rådgiver og kansler Bjørn stallare. Han falt i slaget på Stiklestad 29 juli 1030. Navn knyttet til bjørn er f.eks. Vebjørn, Torbjørn, Bjørnar, Bernard, Bernt og Bertil. De sammensatte navnene med bjørn er yngre enn enstavelsesbetegnelsene. Det forekommer en rekke etternavn med forbindelse til bjørn, som Bjørnov, Bjørnskau Bjørnstad, Bjørnsen og Bjørnson. Her kan også nevnes etternavnet Brun, som neppe peker på fargen, men på bjørn. Det kan innskytes at prestene og andre embetsmenn ved slutten av 1800-tallet drev en ivrig propaganda fra prekestolen om at foreldre ikke burde gi sine barn hedenske navn som Bjørn og Ulf. En skulle i stedet bruke passende, kristelige navn fra Den hellige skrift, som for eksempel Paul, Josef, Peter, Thomas, Jakop, Maria, Anna osv. Det var mange kristeligsinnede foreldre som fulgte dette rådet. Arne Garborg skrev satirisk i den anledning at en ikke skulle tro det var norske odelsbønder som hadde slått seg ned på Jæren, men en nomadestamme fra Midt-Østen etter navnene på folk å dømme. Det kan her nevnes at det finnes også stedsnavn som er knyttet til bjørnen, som Bern. Denne byen ble grunnlagt i 1191 av den mektige hertug Berchtold V av Zähringen. Det fortelles at byen skulle få navnet til det første dyret han møtte i skogen. Det ble en bjørn (tysk:Bär). Derfor ble byen hetende Bern. Dette er nok uhistorisk. En skal også erindre seg at i området der Bern ble grunnlagt dyrket folk gudinnen Arti, som var beskytterinne for bjørnene. Hun var deres herskerinne. Fenomenet berserk kjenner vi godt. Denne betegnelsen omfatter en krigerskare som kanskje bar skinnfeller på kroppen. Men det er vel så rimelig å formode at de oppførte seg som brølende bjørner, mens de beit i skjoldet og at denne asosiale atferden har gitt opprinnelsen til ordet berserk. De arbeidet seg opp i en avsindig kampekstase. Noen hevder at de spiste fluesopp (Amanita Muscaria) for å nå denne sinnsstemningen, men det er mer tvilsomt. Det er skrevet ganske mye om disse krigerne, og de forekommer i flere norrøne sagaer.

Vi forlater det germanske språkområdet og foretar et lite streiftog inn i keltisk tradisjon. I middelalderlitteraturen omtales den legendariske kong Arthur og ridderne av det runde bord. Arthur er keltisk og intimt knyttet til ordet art, som betyr bjørn. Det er blitt hevdet at Arthur var en slags bjørnekonge. Han var en guddom som opprinnelig forekom i bjørneskikkelse. Etter hvert som tiden gikk, ble han omskapt til den myteomspunne kongen. I middelalderen var det lærde skribenter som mente å ha sett en forbindelse mellom Arthur og bjørnen. En beretning fra middelalderen skildrer at en av hans trofaste feller kommer inn i hallen og vil ta et siste farvel med sin konge. Arthur tar ham i sin favn og knuser ham! Var dette et indisium på at han opprinnelig var i bjørneskikkelse? Arthur var den eneste som kunne rykke ut et sverd som satt fast i en stein. Det var et tegn på at han var utvalgt til å bli hersker. Han hadde altså bjørnekrefter. På latin kalles bjørn for ursus. Ordet lever videre i den franske formen ours. Det er flere navn som er avledet av ursus, som f.eks. Ursula. Navnet Ursula er en diminutivform av ursa, binne. Dette navnet er særlig knyttet til den hellige Ursula, som ifølge legenden ble drept på hjemveien fra en pilgrimsreise omkring 400, fordi hun nektet å ekte hunner-kongen. Hvilken sannhetsgehalt det er i denne beretningen skal være usagt. Orson er et mannsnavn som er avledet av ursus. En kjent filmmann bar navnet Orson, nemlig Orson Wells (1915-1985). Vi kan nevne at ordet Arktis kommer av det greske arktos, som betyr bjørn. Det må være isbjørnene i dette området som har gitt støtet til navnegivingen. Antarktis kommer av det sammensatte greske ordet Antarktiké, som betyr "omvendt av Arktis". Og her finnes ikke isbjørner. Hvor lenge har bjørner og mennesker hatt relasjoner til hverandre? Det vet vi ikke. For ca. 80 000 år siden fant det sted en underlig begravelse i en grotte ved Regourdon i Périgord (Frankrike). Her ligger en neanderthalkvinne, og hennes grav er tilknyttet graven til en brunbjørn. De ligger under samme heller mellom to steinblokker. Dette viser en mystisk relasjon mellom neanderthalkvinnen og bjørnen. Var bjørn hennes totemdyr? Det må nok være en religiøs grunntanke bak dette. Graven ble tilfeldigvis oppdaget i 1957 av en lokal jordeier. Dette er visstnok det eldste vitnesbyrdet vi har om en forbindelse mellom en bjørn og et menneske. Dessverre er graven blitt plyndret for en del knokler, uten at myndighetene har rørt en finger for å hindre dette. Det kan være mye å si om bjørnen, men i dette notatet begrenset vi oss til å formulere noen enkle strøtanker med utgangspunkt i den språklige opprinnelsen til betegnelsen bjørn. FOR DE SOM VIL LESE MER Edsman, Carl-Martin: Jägaren och makterna Samiska och finska björnceremonier. Skrifter utgivna genom Dialekt-och Folkminnesarkivet i Uppsala Ser. C:6. Uppsala 1994. Grambo, Ronald: Dyrenes herre i yngre norsk folketradisjon. I: Årbok for Norsk skogbruksmuseum Skogbruk, jakt og fiske 1961-1962. Elverum 1963. Grambo, Ronald: Folkloristisk håndbok, begreper-termer. Oslo 1984, stikkord Noanavn Harva,Uno: Die religiösen Vorstellungen der altaischen Völker. FF Communications 125. Helsinki 1938.

Lid, Nils: Folketru. Nordisk kultur XIX, Oslo 1935. Pastoureau, Michel: L'Ours Histoire d'un roi déchu. Paris 2007. Röhrich, Lutz: Gebärde Metapher Parodie. Düsseldorf 1967. Röhrich,Lutz : Europäische Wildgeistersagen.I: Rheinisches Jahrbuch für Volkskunde. Zehnter Jahrgang Bonn 1959. Gjengitt i Röhrich: Sage und Märchen Erzählforschung heute. Freiburg. Basel. Wien 1976. Salisbury, Joyce E: The Beast Within. Animals in the Middle Ages. New York & London 1994. Samson, Vincent: Les Berserkir Les guerriers-fauves dans la Scandinavie ancienne de l'Âge de Vendel aux Vikings (VIe siècle-XIe siècle). Villeneuve d'Ascq 2011. Solheim, Svale: Nemningsfordomar ved fiske. Oslo 1940. Walter, Philippe: L'Ours et le Roi. Paris 2002. ***

Denne våren og høsten har BRYGGERIET BOKHANDEL forsøkt seg med å holde konserter og andre kulturarrangementer på venterommet, Kirkenær stasjon. I et anfall av hybris har vi omdøpt stedet til BRYGGERIET SCENE. Og scene er det blitt, se bare denne rekke av begivenheter som har gjestet Kirkenær sentrum: Erling Fossum med venner fra Hals-bandet, der låtene var hentet fra Mikael Wiehes repertoar; Kjetil og Cesilie Skaslien, med trekkspill og sang til bl.a. til Åsta Holths ære; brødrene Jan Christian og Richard Gjems pluss Kristian Lesjø med forrykende gammal blues; Torbjørn Bakke silte evergreens av Country-stjerner; Lisbet Ødegård hadde sin første separatutstilling med akvareller; Sven R. og Jan Christian Gjems, med en gjennomgang av Vidar Sandbecks biografi og viser; Roy Lønhøiden, Elin Moen Rusten og Tore Blestrud med et knippe av Lønhøidens låter; Rolf Arne Lie Holter med visesang og «stand-up» og avslutningsvis Birgit Brinck og Lorentz Moe med viser og full rockefres. Bare så synd at Grue kommune ikke ser verdien av slike frivillige tiltak. Den eneste tilknytningen kommunen har hatt til disse evenementene, er at de har forlangt leie for lokalet. Dette til tross for at de dette halvåret har fått leie lokalet gratis av BaneNor, som nå har overtatt etter Rom Eiendom. Tilskuerantallet har i snitt ligget på ca. 15 personer – det er ikke verst, siden dette har vært et svært lite «sprikete» tiltak, med lav kjendisfaktor. Men arrangementene har bekreftet det vi alltid har visst: Kunstnerne i dette distriktet er helt på høyden med landsgjennomsnittet! Så vi skal ikke sutre, her i Solør – men heller oppfordre f.eks. NRK til å skjønne at det ligger litt av fedrelandet her, også, selv om værmeldinga deres slutter ved sørenden av Mjøsa …

Av Fred Nordal I BAKSPEILET Helt tilfeldig søker blikket mitt opp fra boka ut av kupevinduet og treffer de hvite akterspeilene til to forvirrede firbeinte vesener. De er fullstendig uvitende om at jeg betrakter dem idet jeg suser forbi på syngende skinner inn i framtida. Mens de forsvinner i bakspeilet. VI ER ALLE AMERIKANERE Vi er alle amerikanere om vi vil eller ikke. Vi er barn av Marshall-hjelpen av Kråkerøyavtalen McCarthyismens ondsinnede indoktrinering CIA’s lumske infiltrering og overvåkning. Vi er en av NATO’s melkekuer, en av Verdensbankens gisler i utbyttinga av den fattige del av verden. Vi kaller oss en fri nasjon men kikker opp på storebror innen viktige avgjørelser tas i større politisk sammenheng. Ja, vi er alle amerikanere inntil vi reiser oss og blåser i Trump-eten og erklærer oss fri fra vårt overherredømme. 55

Fred Nordal

NÅR JEG SER ET HUS Når jeg ser et hus ser jeg for meg menneskene som bor der – eller som har bodd der. Jeg setter meg inn i tankene deres, ser inn i drømmene deres, ser alle seirene eller nederlagene som de rommer. Jeg ser inn i fortida deres, ser lovende framtidsutsikter begravd i tapte forhåpninger. Ser vellykka liv eller fagre løfter som aldri ble innfridd. Jeg ser vinduer som smiler, dører som gråter. Ser blomstrende fasader sprudlende av optimisme. Eller gjengrodde hager, triste og oppgitte, tørstende etter kjærlighet. Drømmer som er blitt oppfylt. Drømmer som er blitt knust. Alt dette kan jeg se når jeg ser husene der de står på rad og rekke. Ett av dem er mitt eget.

TRE SKAPER TRIVSEL Av Rise Grønoset I år er det 65 år siden siden jeg kom til Elverum, som 22 år gammel dansk journalist. Til Østerdalen, til Glomma og skogen. Til et Elverum som ennå var preget av krigen, med ruiner og brakker. I Storgaten var det bare enkelte hus igjen; der rådhuset står i dag var det en øde tomt. Og likevel - allerede da jeg kjørte over brua følte jeg meg hjemme. Det ene blå berg løftet seg bak det andre, langt ut over Elverum, inn i Trysil, oppover Østerdalen, nedover Solør, helt til Sverige. Ja, faktisk som lyrikeren Rolf Jacobsen sier: Fra Ånestadkrysset til Vladivostok. Og her, ved porten til Østerdalen, lå et lite sted som het Elverum. Og jeg ble glad i det stedet med elva som gikk rett gjennom byen, om våren med tømmerstokker på sin rygg, med Glomdalsmuseet og festningen, Galgebergparken som en grønn lunge midt i sentrum, historiske, gamle hus i Leiret og på Vestad. Dette Leiret måtte bygges opp igjen. Og jeg tenkte: Hvilke muligheter det måtte være her! Som på de gamle bildene kunne det ikke bli, men kunne det ikke bygges en harmonisk by med rot i det miljøet vi lever i? Men det måtte gå så fort, hus måtte reises snarest mulig, materialene var så som så, og det hele ble en smule planløst. Gamle, staselige bygg ble revet - Borgthun på Vestad, Glitre i Leiret, et par herskapelige villaer i Storgaten som krigen hadde spart. Og det fortsatte. Vei og gate stengte Glomma ute, Vestad ble en trafikkmaskin, store sentrer har skutt opp i begge ender av byen. Det skjer mye i Elverum. Store forandringer henger over oss på godt og vondt, ideer brytes, planer diskuteres og forkastes eller settes i verk under motstand. Akkurat nå er flere hus og flere bygg med leiligheter på gang, en helt ny bydel faktisk, og det er bra, for folk vil til sentrum. Byggeprojektene er med på å utvikle Elverum sentrum. Men nøkkelordet er TRIVSEL. Vi må trives med byen vår. Og noen av oss drømmer om en hyggelig hovedgate med en broget blanding av små og store forretninger og andre virksomheter, litt grønt og muligheter for folk til å ferdes i fred og ro. Grønt er godt for øynene, sa de gamle. For sjelen også. Grønt gir glede, grønt gir lyst til å bo. Et vakkert sentrum er et sted hvor folk vil være. Der jeg bor har jeg utsikt til rådhusplassen. Jeg kan se at den er flott, med de stilige skulpturer som ønsker folk velkommen. Jeg kan også se at det er mye sten og betong. Mange savner springvannet med den lille bjørnen, der barn lekte, og buskene og benkene rundt, der folk satt i solen og koste seg. Nå sitter noen få på utstilling langs muren og bli sett av alle. Utviklingen krever sitt. Og jeg skal ikke blande meg i politikk. Kun si litt om hva jeg føler. Med fare for å bli betraktet som reaksjonær og håpløst romantisk. - Så vakre de er, de gamle trebygninger, sier min danske familie hver gang vi går tur i Frydenlundveien, Lundsbakken, Gamle Trysilvei, Hamlandersvei - og forbi Gårder, som nå er en dobbelt estetisk nytelse i kontrast til den nye, kalde steingata nord for Gamlebrua. - Jeg elsker de gamle trehusene, sier søsteren min - Jeg også, sier jeg. Og vi utveksler undrende spekulasjoner over hvorfor Elverum ikke har videreført trelinjen og blitt den nydelige, lille skogbyen ved Glomma som naturen har lagt så vel til rette for. 57

For dyrt? For upraktisk? For ugjennomtenkt? For planløst? Eller fordi alt skal være stort og flott og moderne. Fordi vi på død og liv skal være BY? Jeg vet om flere som elsker trær. Og som bruker av sin tid for å få det til å blomstre i bygd og by i den korte sommer. Det spirer og gror i flittige henders spor. Treet er oss. Vi er omgitt av trær, vi har ernært oss av dem siden tidenes morgen. Trær har gitt ly og le i vår del av verden i all vår tid, vært en nødvendighet for å bygge vårt land. Vi må passe godt på dem. De gule tømmerstokkene i Glomma er borte, rasjonelt feid av banen som alt det vakre og nære. Men elva går sin gang gjennom skoghavet. Den skulle vi ha brukt. Og skogen står og synger rundt oss, hva er da mer naturlig enn å bygge trehus? Der jeg kommer fra, finnes bare trehus som fritidshus ved havet. De hvitkalkede eller rødstenshusene i landsbyer og kjøpsteder har sin egenart med røtter ned gjennom tidene, de er naturlige der de er, som trehusene er det her. Christian Krogh skrev i sine Reiseerindringer fra 1909 begeistret om den vakre byen ved Glomma med de påfallende fornemme trehusene. Kunne vi ikke fremelske en by med særpreg, her hvor vi har så gode tradisjoner og forutsetninger? Vi kan ikke vente en tømret by. Men en som tar smakfullt hensyn til det vi er og ikke en slags kunstig trang til å være storslått i sten og betong. Disse kalde, døde byggene er fremmedelementer i det lille samfunnet vårt her i skogene. Det er noe lunt ved trehus, de lever. Og dufter. Hus av sten og betong lever ikke, dufter ikke. Tider skifter. Byer og tettsteder vokser opp, alt er i forandring, og de fornemme husene fra Kroghs tid kan vi bare verne om. De som er igjen. Redde hva reddes kan. Og passe på å forene det nyttige og det estetiske. Og det estetiske - det er også det store, svingende treet i kulturlandskapet vårt. Og de mindre langs veier og gater, i hager og bakgårder. Jeg er av dem som blir glad når jeg ser en grønn buske, et hus med kvist og en gatestump med harmoni. Det som har atmosfære, det som lever, gjerne det som forteller en historie. Jeg er av dem som blir glad når jeg ser stilrene, trygge bygg med plener og trær. Jeg er også av dem som blir trist av grå betong. Sten er det nok av i dette landet. Vi bor i et rolig landskap med et lavmælt folk, om enn livskraftig og fremtidsrettet og i god utvikling, og selvsagt må vi følge med i utviklingen. Og selvsagt må vi se på pengesekken. Men må vi det for enhver pris? Må vi ha kjempebygg på mange etasjer, fordi det er det mest lønnsomme? Og fordi noen synes det er bymessig og flott? Står de der, står de til evig tid - som et disharmonisk utropstegn mot himmelen. Fremskritt behøver ikke å gå på bekostning av det ekte og særegne vi har. Vel, alle har sitt syn og sin rett til å ha det. Mitt er at våre bygder og byer skal være harmoniske, det passer til oss her vi bor midt i landets største skogområde. Jeg føler det er riktig å verne om trehusene, vassdragene, de rolige linjene, trærne og de blomstrende hagene. Og alle skulpturene, som tilreisende bemerker og beundrer og som forteller både dem og oss om vår historie. Alt dette gjør oss glad i byen vår, får oss til å føle nærhet til den.

Foran rådhuset står bysten av den gamle skogeieren og folkeopplysningsmannen Helge Væringsaasen, en rotekte og romslig forsvarer av bygdenes ånd, deres særpreg og tradisjoner. Han ville nok ikke ha likt skyskrapere i skogbygda. Heller ikke om han hadde levd i dag. Tror jeg.. Noen skritt bortenfor står bysten av C.J. Hambro, stortingspresident i 1940 og en sann forsvarer av vårt land. Som engang uttalte de berømte ordene i Stortinget: -"Enhver har anledning til å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans eget hode." Det er en velsignelse at det er slik. Det er også denne skribenten glad for.

***

Red’s tilføyelse: Følgende bydeler/områder er foreslått for utvikling av trebyprosjekter i Elverum: 1.Vestad 2. Terningmoen 3. Nordmo 4. Østerdalsporten 5. Torvet med omkringliggende områder 6. Syringenkvartalet 7. Tinghuset/Bankhjørnet 8. Sagåa/Prestmyra 9. Norsk Skogmuseum/Glomdalsmuseet 10. Infoplasser ved Rv. 3/25 øst og vest for sentrum 11. Eventuelle bruer over Glomma, jernbanen og Rv. 3 på Vestad

Den danske dikteren Hans Christian Andersen i passiar med en and.

Anne Grethe Eikrem

Fråflytta hus gjer noko med meg. Tome, tagale og gløymde stend dei der. I hus der nokon ein gong bygde seg ein heim. Fedre og mødre har streva til livets opphald gråte, bede sine bøner i trufast liturgi. Fostra born og pleia omsorg fylgde slekters gang i djupe tradisjonar og vilje til å leva. Lese Guds ord i ein huspostill under talgljos eller veikjen i kòla. Opplevd revolusjonen då elektrisk kraft kom med nye løfter; letta arbeid og levesett. Den elektriske krafta, letta ikkje på smertene til den vesle som gret kvar natt. Den letta ikkje angsten av aldri vita om du fekk heim din kjære, ei heller styrka den kjærleiken til sine eigne. Elektrisitet gav håp om mangt, men håpet blei styrka i kraft frå kvar bøn, då alt enda godt. Dei takka sin skapar kvar morgon og kveld ingen tvil fekk slå rot i kvardagar der tru var naudsynt. Ljosa hev slokna og menneskja er borte. Krafta som gav ljos har vore sløkt i fleire tiår, berre myrke vindauga glirer mot deg om du gjeng forbi. I veggane sit avtrykk frå dei som levde men me kan mana fram bilete frå deira liv. Tida lurer like rundt hjørnet, er rett ved og stirer deg i kvitauga, ei menneskjeskapt tid. Er det til og undrast om tidsepoker skjer samstundes? Me kan berre kika innom desse tome heimane, stå stille der, det gjer oss audmjuke. Livet var og er til alle tider.. Me kan stikka innom og kjenna etter fretta nytt og utveksla historier... slik vert me sansande tilstades. Me treng ikkje stadig begrepet tid. 60

Av Inge Lundeby

Togene går på Solørbanen Togene går på Solørbanen stopper ikke på Braskereidfoss heller ikke på Kirkenær Fosser forbi, ut av landet Som på Glomma i gamle dager forbi og forbi Ut av distriktet med merverdien Ingen mennesker på togene bare lokføreren tilbake Ingen trår tømmerstokkene denne gang Ingen hever armene med haken fram Hvor er hammerslagene og konstruksjonene? Borte, utkonkurrerte av tidas krav? Togene møter bilene 60-tonnere som drønner forbi andre veien, tilbake Fram og tilbake Hvor er investeringskronene fra hjemlige fonds? Hvor tar de veien? Er de plassert på togene? Eller er de trimmet fra hjemmekontorene Børsen kaller Tasting ut i verden mot nye risikofrie aksjer Fort går togene og de lange bilene Mye fortere går fingre på tastaturene og de digitale signalene 61

Inge Lundeby Utøya Å juge for å være større enn alle andre Å tro at egne tanker og hensyn overgår alt Å meine at hensikten helliger midlet og alt er tillatt Hvor djupt har et menneske skadet menneskeligheten sin for å kunne iverksette en dødsplan? Fem millioner mennesker på skjebnens vektskål, funnet for lette Han hadde hundrevis av enkeltstående sekunder da han kunne velge mellom liv og død Han valgte nesten bare døden Hundrevis av angremuligheter ble skuslet bort 564 øyepar i frykt og fortvilelse var aldri varsellamper Dødsskremte ungdommer skulle han være herre over Han drepte med kaldt blod Et forskrudd menneske hadde gjort det ingen trodde var mulig Mennesker og menneskeheten lider

Dette er de 77 ofrene etter angrepene 22. juli 2011.

Rolf A. Lie Holter

Kyss til the Shadows som kontentum (... et erindret øyeblikk fra 60-åra – dans på «Kjellerlemmen» ...) Lenge siden nå jeg husker bare digre knapper i ei ufjong kåpe lenge før KappAhl ved elvekanten til Hank Marvins virtuose gitarsolo fra paviljongen bortenfor kysset men hvordan du så ut – annet enn at jeg tror du var blond husker jeg ikke ... ... forresten, fjong var nok ganske sikkert heller ikke jeg ... Største gleden. Største gleden en kan ha, er å kaste frykten ut lære noe nytt – og utelukke harme legge ned sin «røde klut», møte nye mennesker - og heller kalle inn til varme - kalle fram et smil på toget og på bussen ikke sitte i eksil i rollen som den typisk norske tussen. De dro «innover» De dro «innover», som vi sa men kommer oftere og oftere tilbake etter at også de blir eldre når det er begravelse her kommer de tilbake og sier at dette er måten vi sees på nå men reiser igjen like etter som i gamle dager da de dro «innover» tilbake til Oslo

SKURK I NORGE – FRIHETSHELT PÅ FÆRØYENE Dette er sagaen om da et helt følge norske sagakjennere reiste til Færøyene og fikk snudd opp-ned på hvem som er snill og slem, helt og skurk, i en fortelling de trodde de kjente aller best.

av Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen, publisert 12. april 2017 FLATØYBOK Et av de viktigste nordiske manuskriptene fra middelalderen. Originalen, som fins i kun ett eksemplar, er på Island. Den første delen, «Kongegaven» ble ført i pennen 1380–87. Den er nå utkommet på norsk, i tre bind oversatt fra islandske «Flateyjarbók».

– Fantastisk landskap! Nesten mer dramatisk enn Lofoten! Per Arne Drangsholt speider ut vinduet på minibussen som suser forbi gresskledde fjell og gråe knauser, ujevnt strødd med brunhvite sauer og mer og mindre slitte husklynger. Han og de andre ansatte i Saga Bok er på tur, til Færøyene. Følget har nettopp landet på Vága, flyplassen vest på øyene. Nå går ferden nordøstover, gjennom tunneler og over bruer til Eusturoy, en av de midterste øyene. Far og sønn Torgrim og Bård Titlestad gleder seg stort. De er på Færøyene for å oppleve noen av stedene de har lest om i «Flatøybok», sagaverket som beskriver norsk historie fra mytisk tid til 1300-tallet. Inntil nylig en godt bevart, håndskrevet hemmelighet oppbevart på Island. Takket være særlig Titlestad-herrene nå også tilgjengelig i moderne norskspråklig praktutgave. Hittil er tre bind klare. Fire til kommer. Første stopp er Leirvik, ei lita bygd like ved munningen av en lang tunnel som har gjort stedet tilgjengelig også om vinteren. – Da de skulle lage tunnelen her i 1982, fant de et vikingbosted. Man antar det er fra 860. Treverket veggene var laget av, var importert, kanskje fra Sibir. Det har aldri vært skog på Færøyene, sier kjentmann Kristian Martin Eliasen. – Det stemmer at vikingene hadde forbindelser langt inn i Russland. Dette huset er omtrent like stort om et på Ullandhaug i Stavanger, fra 700-tallet, sier Torgrim Titlestad. Han er professor i historie, og nylig hedret med den Islands eneste orden, Falkeordenen, for sin innsats for å få «Flatøybok» ut i verden. Nå kikker oppover fjellsidene. Det vokser ikke skog nå heller, rundt 1150 år senere. Men grønt er det. Veldig. Også underveis til neste stopp, det enda mindre tettstedet Gøtu. – En av de sentrale historiene i «Flatøybok», er den om Trond i Gata. Eller Trond i Gøtu, som de sier her. Den utspiller seg på Færøyene, forklarer Bård Titlestad, som er prosjektleder for utgivelsen av «Flatøybok» for første gang på norsk. Svært kort fortalt er dette den historien «Flatøybok» forteller om Trond i Gata: Den slu og maktsyke hedningen Trond bor på Færøyene. Han dreper Sigmund Brestessons far, og tvangssender niårige Sigmund til Norge. Der blir gutten kjent med jarler og konger. Sigmund 64

tjener først Håkon Ladejarl, og får han halve Færøyene i gave, mot at det ligger under Norge. Da Sigmund vender tilbake til Færøyene, er det for å gjøre Færøyene kristent, slik Olav Haraldsson – siden Den Hellige, og en av Flatøysbok store helter – ønsker. Sigmund skal dessuten kreve inn skatt til den norske kongen. Trond i Gata yter stor motstand. Sigmund og hans menn seiler derfor til Tronds gård, kaster seg over ham i senga midt på natta, og krever at han enten blir kristen eller halshugget. Trond velger å beholde hodet. Siden tar han hevn ved å jage Sigmund på sjøen, men Sigmund er en «nesten like god» svømmer som superhelten Olav, overlever han. – Nei. Feil, sier Árant Hansen, lærer ved Fuglafjarðar skúli og vertskap for de sagalærde norske gjestene i selveste Gøtu, alias Gata der Trond bodde. – Flatøyboks versjon stemmer ikke. Trond i Gata var en tenker. Vi ser ham som den første færøyske frihetskjemperen. Ingen hedensk barbar. Det at han ikke tok imot Sigmunds kristendom, betyr ikke at han ikke var kristen. Klart Trond var kristen! Han var av keltisk slekt. Kelterne var kristne. Det Trond ikke tok imot, var nordmennenes krav om skattlegging. Han ville ikke at Færøyene skulle ligge under Norge, ganske enkelt. Vi ser ham som en stor helt. Torgrim og Bårds øyne blir trillrunde. Haka må hentes opp nesten fra knærne. Dette strider imot alt de kan om hvem som er snill og hvem som er slem i sagaen. Den hedenske Trond – en klok kristen? Den dyktige Sigmund – kun en grisk kolonist? – Dette! Dette er grunnen til at vi elsker å reise! På Færøyene lever folk fortsatt med sagaen! Tenk det! Helt utrolig. Fantastisk! sier Bård Titlestad. – Sigmund er erobreren. Se statuen av ham foran Vesturkirkjan i Torshavn: Han står der som en kriger, med sverd og kors. Trond, derimot, er en visjonær. En tenker. Uten sverd. I en bok jeg har skrevet beviser jeg at begge har kristne forfedre, sier Sigfríður Joensen, skipsfører, lokalhistoriker og patriot. – Det nye Sigmund hadde med seg, var norsk kristendom. Altså katolsk, på denne tida. Og den katolske kirke har aldri anerkjent andre kristne retninger. Men kristne var nå folk likevel. I den færøyske salmeboka har vi en salme Trond i Gata har skrevet. Men ingen tekster av den liksom så voldsomt fromme Sigmund, forklarer Joensen og Hansen. I det lille kapellet i Gøtu synger sistnevnte noen strofer av den, Trond-salmen. Viser oppslaget, svart på hvitt. Salmen har mange vers. Nordmennene blir geleidet ut for å se på den nylig oppførte statuen av Trond. Han står midt i Gøtus beskjedne sentrum. I gata. På skrå. – Kunstneren, Hans Pauli Olsen, valgte posisjonen med omhu. For å vise at Trond var en motstandens mann. En som snudde rundt på ting, og som satte Færøyene fremst, sier lærer Hansen. – Den typiske færøyske overleveren, sier skipsfører Joensen. – Men Sigmund er også en som sier først nei, så ja. Han er pragmatisk, prøver Torgrim Titlestad seg. – Sigmund var også færøysk. Stemmer. Men Norges mann likevel, svarer færøyingene rolig. Det skinner likevel tydelig igjennom hva de syns om Sigmund. Han er ikke helten deres. – På Færøyene er det mange som påstår å nedstamme fra Trond. Ingen fra Sigmund. Nedstammer du fra Trond, er du stor og sterk. Navnet Trond, eller Trondur på færøysk, er bevart og brukt her gjennom alle tider. Sigmund, derimot, kom ikke i bruk før langt utpå 1800-tallet. Det var fordi de som het Sigmund var svakelige og døde, mens de som het Trond ble sterke og overlevde. Altså ifølge tradisjonen, sier skipsfører Joensen. 65

Vel tilbake i minibussen er den norske delegasjonen fremdeles helt i hundre. Dette hadde de ikke ventet – å få servert en helt ny tolkning av sagaen de kjenner så godt. Forventningene er store før neste post på programmet: et besøk til kongsgården i Kirkjubø, ikke så langt fra Færøyenes hovedstad Torshavn. – Ifølge sagaen er Kirkjubø stedet der Kong Sverre vokste opp før han kom til Norge som 25-åring, og ble opprører og birkebeiner. 25 år gammel. Da var han en ferdig formet mann, tenker jeg. Derfor er det spennende å se stedet som må ha formet ham, sier professor Titlestad. Sverre var født rundt 1151, og konge i Norge fra 1177 til 1202. Han er mest kjent for å ha «talt Roma midt imot» fordi han ville at biskoper skulle ansettes som embetsmenn og tjene kongen, altså for eksempel ham selv – mens paven i Roma mente at det var Kirken som skulle bestemme både over ansettelser, kirkebygg og kirkens eiendom. På Kirkjubø tar kongsbonden Jóannes Patursson vel imot. Tittelen hans – kongsbonde – er fjong. I praksis betyr det at han driver en gård som er så viktig historisk at han ikke får lov til å kjøpe og eie den, men som han likevel plikter å vedlikeholde i pakt med historien. Noen prins med heftig gasje er han dessverre ikke. Krona, den store magen og hermelinskappa kjent fra eventyrene er heller ikke å se. Selv om han stilte i færøysk nasjonaldrakt da han viste dronning Sonja rundt på gården i 2014. – Klart Trond i Gata er feilframstilt i «Flatøybok»! Olav den hellige og Håkon Jarl sa til Sigmund at han skulle få halve Færøyene for innsatsen sin. Men altså. Olav hadde da ingen rett på land på Færøyene! Trond, derimot, han eide faktisk halve Færøyene på ekte. Sigmund ville bare kjapt innom og innkassere skattene, og så stikke igjen like raskt som han var kommet, uten at Trond eller noen andre lokale skulle få nyte godt av sitt eget land. Typisk makta, dét, sier Patursson. Men Trond var i Gøtu. Sverre i Kirkjubø, rundt 200 år senere. Kongsbonden viser rundt i eldgamle hus. – Hovedstua på gården er i laftet tre importert fra Sogn på 1100-tallet. Ólavskirkja er fra 1111, Magnuskatedralen fra 1290, sier Patursson. Inne i laftestua er det mørkt, men koselig, med grove tømmervegger og møbler. – Kan Sverre ha sittet her, spør Torgrim Titlestad, spent. – Klart det. Han satt vel ned innimellom, han som oss andre, svarer bonden. En hvit kirke lener seg sta mot vinden helt i sjøkanten like nedenfor gården, et steinkast unna staselig høyreiste ruiner av en enda større kirke, faktisk katedral. – Før reformasjonen i 1537 var Færøyene fullt av rikdommer vi siden aldri har fått tilbake. På 1600-tallet var det langfart fra den holmen der borte. En tsunami på slutten av 1600-tallet endret alt, og et leirskred på 1700-tallet begravde det hele. Da hadde Færøyene blitt et fattig land, sier Patursson. Hans tippoldefar begynte utgravinger på Kirkjubø på slutten av 1800-tallet, fordi folkeminnet sa at det fantes en gammel kongsgård her. – Vi blir ofte fortalt at det i gamle dager kun bodde fattigfolk på Færøyene. Men det var ikke fattigfolk som bygde dette! Han peker rundt. Selv som tomt skall med bare steinvegger er Magnuskatedralen et imponerende bygg, flere etasjer høyt. Jóannes Patursson viser hvor bjelker til feste av ikoner og annen kunst en gang stakk ut, og forklarer hvor det må ha vært relieffer og annen pynt. På et gjemmested sagaen fortalte om, fant man for noen generasjoner siden relikvier fra Magnus Orknøyjarls tid. En bit av Marias kappe, en splint av korset, og en del av helgenen Magnus' fingerbein. 66

Gjenstandene er i hvert fall mange hundre år gamle, om de ikke akkurat stammer fra påsketider i år 33. – Magnuskatedralen var i bruk fra 1350 til 1550. Etter det ble mange av materialene gjenbrukt. I mange år etter reformasjonen gikk det skip fra Færøyene som var tungt lastet med skifertaket fra Magnuskatedralen, sier Patursson. Katedralen mangler tak, utenom en halvprovisorisk, nå ganske så grønskekledd, løsning satt opp for noen år siden. – Det kom noen utlendinger hit fra et universitet og prøvde å redde restene, før de liksom skulle komme tilbake og restaurere på ekte. Ikke at de faktisk kom tilbake. De taket de satte opp, var av tømmer som ikke var trykkimpregnert, sier kongsbonden. Han lar den opplysningen synke. Det yrer lett. Pålandsvinden fra Nordatlanteren har akkurat løyet, fra frisk til mildere bris. – Ikke-impregnert tømmer. På taket. Man trenger ikke kunne færøysk, eller dansk med færøysk aksent, for å gjenkjenne det internasjonale tegnet for «idiot». De norske gjestene flirer, og nikker medfølende. Det er stridt å være kongsbonde på en gammel gård, der historie- og konserveringseksperter fra fjern og nær plutselig svipper innom og foreslår tiltak, uten å stille med verken penger eller gjennomføringsevne. Nordmennene selv er imidlertid svært fornøyde. De har fått mye mer ut av turen sin enn de forventet før avreise. – Når folk på Færøyene sier at «historikerne sier dette, men vi vet at ...»? Jeg elsker det! Vi har lært mye nytt her, sier historieprofessor Torgrim Titlestad. – Om «Flatøybok» er sann? På det spørsmålet fins det to svar: «kanskje» og «ja». Ta historien om Sigmund Brestesson og Trond i Gata. Om du leser den og blir engasjert, ja, da er historien på ett plan sann, ikke sant? Som opplevelse? «Flatøybok» er høyverdig litteratur, i verdens-klasse. For meg er det ikke så viktig nøyaktig hva som faktisk skjedde av det sagaen forteller. Avhengig av hvem du er som åpner boka, vil du finne litteratur eller politikk. Men alle som er åpne for boka, vil finne mye mer enn det som var planen for lesningen. For meg er det nok. Faktisk mye mer enn nok, sier prosjektleder Bård Titlestad. *** Tróndur í Gøtu (født omkring 945, død 1035 i Gøta) (IPA: [ˈtɹœndʊɹ ʊi ˈgøːtʊ], norrønt: Þrandr æ Gǫtu), også Tróndur Gøtuskegg og Gøtutróndur, var en vikinghøvding på Færøyene. Han er sammen med Sigmundur Brestisson den sentrale skikkelsen i Færøyingesaga. Tróndur var en av de mektigste menn på Færøyene. Han bodde i Gøta (derfor hans etternavn í Gøtu – gøtu er i dette tilfelle dativ av gøta, som også betyr gate på færøysk). Han er sønn av Torbjørn Gøtuskegg (døde før 970) og hans kone Guðrun, som var søster av Svínoyar-Bjarni (Svinøy-Bjarne). Færingesagaen beskriver ham slik: Trond var en høj mand med rødt hår og rødt skæg, fregnet og barsk af udseende, med en skummel tankegang, durkdreven og lumsk i alle sine planer, uselskabelig og ond over for almindelige mennesker, men honningsød over alle, der stod over ham, men altid svigefuld i sit hjerte. Han spiller i sagaen den onde, mens Sigmundur Brestisson er den gode. Det forklares med at sagaen er skrevet av munkene på Island. Munkenes helt var selvfølgelig Sigmundur som kristnet Færøyene i 999, og ikke hans motstander den hedenske Tróndur. I dag er det like vanlig å omtale Tróndur som en færøysk patriot, som kjempet for øyenes selvstendighet, mens Sigmundur sørget for at øyene ble en del av Norge. Kilde: Wikipedia

Rolf Arne Lie Holter

De bygde byen.. De bygde byen med pionérers innsikt fra bureisingsbruket Heime Hammer sag og muskler Borte Fra heime pendlerne brakkeboere jernbindere snekre problemløsere arkitektens trøst der og da - med innsikt Fra Våler, Åsnes, Grue.. - de første «polakkene» (solungen var populær – på valen) Overlot – med utsikt fra toppetasjen en bloc Veitvet, Stovner, Bøler … (Rykkinn, Gjerrebogen ...) … og bygde landet

Rolf Arne Lie Holter

Dårlig dikt Hun var petimeter – han, en døgenikt - sammen var de som et dårlig dikt. Prosa mer enn poesi dem imellom – så og si - ebbe der det før var flo, uværsskyer, nordasno typisk dårlig klima - ingenting som rima.. Det meste sviktet. Akkurat som dette diktet.

Det skjulte Øyes matematikk Det skjulte Øye ser deg nå Det skjulte Øye passer på fra a til å men gud forby at en ukjent x og kanskje y (i èn slags tvilsom pietet) blir blindsone i Øyets alfabet - for å forstå min fabel: Det er nok et en er variabel som vi alle snart nå vet.

Rolf Arne Lie Holter

Vaner - hos to av dem 1 Du dro ut en skuff og den var visst sei’ Jeg hørte et «uff» og et tynt lite «nei» Men var uffet for skuffen monn rettet mot meg.. At det ikke var den men meg du var lei ...?

Vaner - hos to av dem 2 Brillene mine – er de hos deg? Du så dem som dine – … men tilhører meg? Jeg er litt glemsk, men allikevel - mine vil jeg gjerne beholde selv … Har du tatt dem – jeg la dem her - da skulle vel dine ha ligget der ... Men nei, nå ser jeg det gale fatt: Det er mine ... som du har tatt - fra mitt etui og satt dem på nesa di. Og ... dine – hvor er de? Hva? Å ja – de sitter på nesa mi!

Ronald Grambos klassikere

SELVSPISERE OG SELVPISKERE Drømmenes brød Av Ronald Grambo

Vi kan i dag ikke forestille oss hvorledes store skarer av folk sultet i Europa i eldre tid. Enkelte tiggere både i Italia og i Frankrike stod på torget eller på den åpne plassen foran katedralene i byene og åt av seg selv. De glefset i seg biter av sine egne armer og bein. De ble kalt autofager, selvspisere. Øyevitner i Picardie i Frankrike kunne under tredveårskrigen (1618-1648) fortelle om uhyrlige tilstander. De våget knapt å berette om hva de hadde sett. Her fantes mennesker som i desperasjon åt biter på kroppen sin. Dette ble også tema for skuespill som ble oppført på teatrene i Italia. Her fikk selvspiserne gjerne et komisk skjær over seg. De ble betraktet som underlige og avvikende fra vanlige normer. Enda verre var det kanskje at folk kunne bli kannibaler og gå til kirkegårder og gravlunder for å grave opp ferske lik for å fortære dem. Det var de som lovpriste denne kannibalismen, fordi den forlenget livet til folk Disse tok ikke anstøt av at folk åt lik hentet fra kirkegårder og gravlunder. Dette ble et tema for filosofer, teologer og leger. Hvor effektivt var menneskekjøttet for liv og helse?

Dette var et stort problem. Noen jurister undret seg over om dette å fortære menneskekjøtt under hungersnød var lovlig. Var det tillatt, når hungeren var ekstrem? Hvis det var syndig, kunne man få syndsforlatelse (absolusjon)? Dette strevde teologene med å finne løsning på. I perioder med hungersnød ble samfunnet splittet opp og opphørte nesten å fungere. De vanlige normene og verdiene som holdt samfunnsstrukturen oppe, ble oppløst. I årene før den store franske revolusjonen i 1789 slo avlingene feil. I Syd-Frankrike var det store skarer av radmagre mennesker på desperat leting etter noe å spise. De åt røtter, gress og bark. De jaget etter rotter og mus for å få i seg noe som kunne holde dem i live. Folk åt dyrekadavre, som til og med var i oppløsning. Langs veikantene lå døende mennesker og svarte lik. Fra Sverige melder en samtidig i 1596 at folk ble funnet døde i husene sine; under låvene, i ovnene, i badstuene, ja nesten over alt. * Før i tiden kunne brødmjølet bli blandet sammen med raigress (Lolium perenne). På fransk heter dette gresset ivraie. Stammen her er ivre, som betyr beruset. De som spiste slikt brød ble helt forvirret, sanseløse og stanget bokstavelig talt mot veggen. De ble til sist overmannet av en dyp søvn. Det fins flere slag av dette raigresset, både giftig og uskadelig. Folk ble rammet av epilepsi (fallesyke) feber, delirium, hudsykdommer med åpne, verkende sår, sanktveitsdans med voldsomme kramper, innvollssykdommer, diaré, lungesykdommer, tung pust, stadig hoste, verk i alle lemmer. Øyesykdommer florerte. Mange var dypt merket av depresjoner, frustrasjoner og oppgitthet. Hodeverk, svimmelhet, kvalme, nervøsitet, besvimelsesanfall og sløvhetstilstander var ikke uvanlig. Dyp melankoli rammet mange, særlig kvinner. Dette viste seg ved at kvinnene kjente en slags sviende smerte der sømmen som skiller høyre og venstre hjernehalvdel er. De følte en voldsom hete i kroppen, og de ønsket å kaste seg ned i nærmeste brønn. I denne tilstanden kunne de foreta seg de underligste, vanvittigste ting ifølge flere skribenter på 1600-tallet. Det er flere utsagn om dette fra Italia. Frykten for epidemier tok flere liv enn selve epidemiene, ble det påstått der. Fattigdom og sult tvang en del mennesker til å "å vandre ut i vagabondens verden", som det ble sagt. Her er et dikt fra Italia som skildrer denne tilstanden: Sult er en forferdelig ting som bringer mennesket stadig i nød, og som bringer en til å faste mot sin vilje, Gode Gud, send den bort ... Jeg solgte mitt sengetøy, jeg pantsatte skjortene, slik at nå er mine klær lik fillepellerens, til min elendighet og enda større fortvilelse dekker nå kun sekkestria mitt kjøtt.

Selve den strenge, autoritære samfunnsstrukturen i de europeiske landene bidro til fortvilelsen. De fattige følte seg fanget i maktapparatet. Ingen brydde seg om dem. Håpløshet rådde. Utviklingen av det engelske substantivet villain er ganske avslørende: Til å begynne med betydde ordet en som bodde i en landsby. Villain kommer av det latinske villa, gård, landsby. Men ordet fikk også en annen betydning, nemlig skurk, slamp. Vårt ord klovn kommer fra det engelske clown, som opprinnelig rett og slett betydde bonde. Det var intet nedsettende ved denne yrkesbetegnelsen til å begynne med. Det krydde av invalider, demente og svaksinnede rundt om i Europa. Under regimet til Solkongen, Ludvik 14. var det 60 000 tiggere bare i Paris. Byen hadde på dette tidspunktet 300 000 innbyggere. Syfilis og andre kjønnssykdommer herjet. Det sørget bordellene for. En forsøkte å helbrede syfilis med kvikksølvkurer, og det var ganske smertefullt. I Norge ble syfilis kalt franskesyken.

Syfilis, penis. Kilde: Felleskatalogen

Syfilis, vagina. Kilde: Simple Health

Dessuten ble folk plaget av ulike pestformer. Høydepunktet her var naturligvis Svartedauen eller Den store mannedauen, som brøt løs i oktober 1347. Da kom en liten skipsflåte inn på havnen i Messina på Sicilia Det var 12 genovesiske handelsfartøyer som hadde lagt om hjemveien fra traktene rundt Svartehavet til den sicilianske havnebyen. Da oppdaget sicilianerne forferdet at det satt døde menn ved rorene. Og mange sicilianere ble selv syke. De som ble smittet av denne mystiske farangen fikk blå byller som det rant verk fra. Denne byllepesten skyldes en bestemt mikrobe som kalles bacillus yerseni. Den er ikke utryddet. Men i vår tid etterlater den ikke mørke byller. Har den da mutert siden 1337?

Byllemannen. Kilde. Rodeløkka Vel 73

En har ment at basillen hadde satt seg fast i lopper på rotter som dermed smittet folk. Dette svarte rotteslaget er nå borte, og de brune rottene har overtatt hegemoniet. Svartedauen la en tredel av Norges befolkning i graven. Men beregningene her er nokså usikre. Det var en alminnelig oppfatning at pestepidemiene skyldtes at folk hadde syndet mot Guds lover. Derfor måtte en gjøre botsøvelser for å vise sin anger og formilde Vårherre. Et middel til å sone sine krenkelser mot Gud og medmennesker var å piske seg selv så blodet rant i stride strømmer på kroppen. I Tyskland i 1348, altså under Svartedauens verste herjinger, kunne en se en gruppe selvpiskere eller svepebrødre (flagellanter). En såkalt "mester" vandret i spissen for dette eiendommelige opptoget. De sang botssalmer, mens de pisket sine nakne rygger. Piskene var utstyrt med jernpigger, så det var ikke merkelig at blodet flommet nedover kroppen. De ville etterlikne Jesu lidelse på korset. Det var derfor nødvendig at blodet rant. Etter hvert ble dette et vanlig syn. Hundrer, ja tusener sluttet seg til rekkene av disse botferdige menneskene. Fra Tyskland spredte dette seg til Frankrike, Flandern, Nederland, Belgia, England og Danmark.

Flagellanter. Et opptog av nederlandske selvpiskere, angivelig i 1349 i byen Tournai, som ligger i provinsen Hainaut i det nåværende Belgia. Senmiddelaldersk bokmaleri; Bibliothèque royale Albert Ier, Bruxelles. Kilde: Den store danske. Gyldendal.

De ble over alt mottatt med begeistring. En må nok regne med at slike opptog skapte en form for ren underholdning også. Folk dyppet tøystykker i blodet deres og brukte det som relikvier. Sjelsegenskapene deres var i blodet, og nettopp dette ble overført til tøyfillene på magisk måte. Sannsynligvis skulle dette blodet kurere ulike sykdommer. Det hendte at pårørende bar slektninger som var døde av pesten til selvpiskerne i håp om at de kunne vekke dem til live igjen. De trodde at selvpiskerne hadde en egen, magisk styrke til dette, akkurat som Jesus, da han oppvekket Lasarus fra de døde. 74

I disse opptogene med angrende syndere gikk prestene først og bar faner og kors. Når disse flokkene nærmet seg en landsby, begynte kirkeklokkene å kime. I kirkerommet ble det holdt botsprekener. Det ble lest opp såkalte himmelbrev, der innholdet gikk ut på at Gud kunne dempe sin rettferdige vrede, hvis en vandret med selvpiskerne i 33 1/2 dag, som symboliserte årene Jesus vandret på jorden. Begrepet himmelbrev innebærer at budskapet var sendt fra himmelen. Nettopp dette faktum var legitimering god nok. Disse opptogene begynte i Perugia i Italia i 1260. Den som startet dette hette Ramieri Fasani. Han påstod at han var blitt inspirert av et brev fra selveste Jomfru Maria. Dette var grunnlaget for hans fremtidige virke. Han satte seg i spissen for dette første selvpiskertoget. Selvpiskerne inntok en negativ og skeptisk holdning til kirken og dens prangende maktutfoldelse. Det lå en sosial protest i denne holdningen. Dette kunne bli oppfattet som kjetteri fra kirkens side. Dessuten så de en trussel og en rival i selvpiskerne, som vakte slik begeistring med sin uortodokse opptreden. Allerede 1349 sendte pave Klemens VI ut en bulle som fordømte dem. I de wallonske og flamske områdene kunne en høre flagellanter synge denne strofen: La oss slå våre åtselskrotter hardt. La oss prise Herren og slå oss enda mer. Og i kjærlighet til Hans lidelse, la oss atter slå vårt onde kjød. La oss slå vårt kjød fylt av attrå ... Disse selvpiskerne hatet jødene. De trodde at de var skyld i pesten. Dermed brøt det løs jødeforfølgelser her og der i Tyskland. Folk ble opphisset av selvpiskernes anti-jødiske utfall i prekene deres.

«’Dette er verdens ende’, sa folk på trettenhundretallet;» Sult ble avløst av pest som ble avløst av sult, og krigene fortsatte kun avbrutt av de verste pestårene. Svartedauens ofre inkluderte: en tredjedel av kardinalene i Rom, tre erkebiskoper av Canterbury på under ett år, og mange klostre opplevde at kun en eller to munker var igjen. Jødene fikk skylden og det ble organisert massedrap på dem av ”kristne” flagellanter. Kilde: Mens Vi Venter - Nr. 46. 14. årgang. 3/2006

Og ikke få mente at alle insektene som svirret omkring var skapt av selve djevelen som straff for menneskenes synder. Dette gjaldt ikke biene som var skapt av Gud. Vi kan knapt tenke oss hvilken forferdelig plage alle slags insekter var. Det krydde av insekter over alt, fordi urensligheten var meget stor. Insektene påførte folk sviende stikk og verkebyller. Var det så merkelig at folk tydde til narkotika og medisinplanter for å komme seg gjennom hverdagen? Det var mjøldryge (Claviceps purpura), en soppart, på det våte kornet som ble en del av mjølet de laget brød av. Denne sopparten angrep først og fremst rug, men også hvete og bygg. Denne soppen har 2-3 cm lange organer, skleroter, som vokser i kornakset. Disse inneholder alkaloidet ergotamin, som kan fremkalle hallusinasjoner og gi støtet til koldbrann.

«En kan muligens kalle de europeiske kulturformene i middelalderen og renessansen og senere for narkotiske.» Liket av Den såkalte Grauballemannen som ble funnet i en torvmyr ikke langt unna Silkeborg i Danmark, var så full av mjøldryge at han måtte ha vært i koma, da han ble henrettet og senket i myra. Hans siste måltid bestod av grøt laget av bygg, hvete og frø. Dessuten kjøtt, muligens svinekjøtt. Han ble funnet i 1952 og var i god stand. Han antas å ha levd ca. 290 f.Kr. Mjøldryge medførte kramper som kan ha vært opphavet til sanktveitsdansen og liknende tilstander. De kjemiske substansene i mjøldryge nevnt ovenfor er beslektet med meskalin, det narkotiske stoffet som indianerne tok ut fra peyote, som igjen er kommet fra en kaktusrot. Frø fra valmuen (Papaver) ble bakt inn i brød. Det fantes forskjellige slag av disse frøene. Dette fremkalte gjerne drømmer om en bedre verden, ofte syner om paradisiske tilstander. Hjernen ble invadert av drømmer om Slaraffenland, der det bugnet av forskjellige, forlokkende matretter, og vin rant i bekker. Stekte griser fløy i luften og lot seg lett fange. Dette var en velsignet flukt fra den brutale virkeligheten. Dessuten hadde mange mennesker hallusina-sjoner med utpreget erotiske trekk.

Hallusinogener. Kilde: Scientific American. September/Oktober 2014 side 24

Det fantes en urt som i Italia ble kalt ophiusa, skrev en visjonær i 1550-årene. Når den ble inntatt som væske, så en for seg digre slanger, og en ble redd for å bli slukt av dem. Grensene mellom virkelighet og hallusinasjoner ble uklare. Denne urten må vel ha betegnelsen sin basert på det latinske ophidia, slanger.

Hamp (Cannabis sativa) er en svært gammel medisinplante. Bladene er håndnervet og har nøttefrukter. Spor etter denne kulturplanten er funnet i Kina ca. 4 000 f.Kr. I Europa er det funnet graver fra 500 f.Kr der det var hampfrø. Kvinnene i Oseberg-graven fikk med seg hampfrø. Disse kvinnene ble gravlagt ca. 850 e.Kr. Cannabis var mye anvendt som smertestillende, beroligende middel. Cannabis er en fellesbetegnelse for rusmidler som blir fremstilt av artene indica og sativa. Planten var kjent som medisinplante allerede i antikken og senere i middelalderen og renessansen, helt opp til våre dager. Giftige planter ble ansett for å være under ondartet innflytelse fra Saturn, tyvenes, mordernes, slynglenes og de mørke makters planet. Noen planter ble antatt å være påvirket av solen, andre av månen. På dette grunnlaget kunne plantene bli inndelt og kategorisert. Dessuten fulgte man gjerne signaturlæren. Dette ordet har sin rot i det latinske signum, som betyr tegn. Hvis bladene på en plante så ut som en nyre, var den god for nyresykdommer. En lette etter likheter mellom plante og hva som var sykt i kroppen. En kan muligens kalle de europeiske kulturformene i middelalderen og renessansen og senere for narkotiske. Narkotika gjennomsyret hverdagen hos folk rundt om i Europa, fordi disse ble innbakt i brødet og dessuten tilsatt mange matretter. Narkotiske urter og planter ellers ble anvendt for å lindre smerter som skyldtes plagsomme og livstruende sykdommer. Den gjennomsnittlige levealderen i Europa i middelalderen og renessansen var ca. 40 år. Hvis folk nådde femtiårsalderen, var de fleste utslitte. En latinsk tekst fra 1500-tallet kalte en slik "overåring" for "decripitus", avfeldig. Det sier litt om de harde livsvilkårene i tidligere tider.

UTVALGT LITTERATUR Camporesi, Piero: Bread of Dreams Food and Fantasy in Early Modern Europe. Cambridge 1989. Delumeau, Jean: La Peur en Occident XIVe -XVIIIe siècles. Une cité assiégée. Paris 1978. Grambo, Ronald: I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo 1994. Knortz, Karl: Die Insekten in Sage, Sitte und Literatur. Nürnberg 1910. Lixfeld, Hannjost: Gott und Teufel als Weltschöpfer. Eine Untersuchung über die dualistische Tierschaffung in der europäischen und aussereuropäischen Volksüberlieferung. München 1971. Mc Neill, William: Plagues and Peoples. Penguin Books. London 1977. Roux, Jean-Paul: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Paris 1988. ***

Besøk landets eneste bokhandel som har Hedmark, litteratur relatert til Hedmark og Hedmarksforfattere som spesialfelt! BRYGGERIET BOKHANDEL ligger midt i Kirkenær sentrum, vsa. jernbanestasjonen. Vi etterlyser flere Hedmarkforfattere som kan bidra til at utvalget blir enda mer rikholdig. Ta kontakt med undertegnede på SMS – 482 25 264 eller på mail: terjet88@gmail.com! La ikke bøkene du har gitt ut, bli liggende på loft eller kjellere – det er faktisk kunder som spør etter dem og gjerne vil lese dem

Jesus var den første kommunisten! Sa Åsta Holth …

Av Terje Tønnessen Åsta Holth blir regnet som kommunist, kanskje spesielt fordi hun satt i kommunestyret i Grue for NKP i to perioder, avsluttet i 1962. Partiboka var i orden i alle år, slik at formelt tør det være riktig at hun var nettopp det. Men for å vende tilbake til overskriften for et øyeblikk: Jesus-hentydningen som «den første kommunisten» belyser skogfinnens dualisme til tilværelsen. Jesus gjorde alle til sine likemenn/kvinner, han prediket en lære om nestekjærlighet, at man skal elske sin fiende, at man skal vende det andre kinnet til om noen slår en. Hvordan kan dette være forenlig med et kommunistisk grunnsyn? I Åsta Holths forfatterskap finnes det ikke mange tegn til at hun hadde lest klassikerne Marx, Engels eller Lenin. Det hun imidlertid rent intuitivt eller «instinktivt» bekrefter, er Marx’ tese om «ur-kommunismen», et samfunn helt fritt for hierarki, der det er de klokeste (ofte de eldste) som besitter viten om livet og som gjennom en egen livsfilosofi skal formidle den til neste generasjoner. Det krever kunnskap om og innsikt i historie og en pro-aktiv fremad-skuende horisont. I de gamle finske samfunnene var det «noitaen1» eller noaiden som forvaltet slike kunnskaper – en tilnærmet magisk person med ubegrenset kunnskap om kampen mellom de gode og onde makter i tilværelsen. Denne personen var den man tydde til når det røynet på, når det dukket opp problemer som vanlige mennesker ikke kunne forstå, når det oppsto katastrofer, ubegripelige for andre enn denne utvalgte personen. Noitaen hadde kontakten med gudene i naturen og opprettholdt den gjennom askese, trommespill og ofte transe. Innsikten som dette medførte, skulle han (eller hun) balansere slik at klanene/ættene kunne innrette seg og følge gudenes spilleregler. På Jesus’ tid var polyteismen erstattet av monoteismen, men Jesus-skikkelsen bærer på mange av noitaens trekk: Han hadde kontakt med Gud, han tolket beskjedene fra Gud, han fulgte Guds befalinger. Dette var ikke noe nytt.

Jfr. Rolf Rønning: Under Ukkos himmel

Det revolusjonerende med Jesus var de egenskapene jeg nevnte innledningsvis. Det å vende det andre kinnet til, er en ekstremt revolusjonær handling, ettersom den står i en diametral motsetning til Det gamle Testamentes «øye for øye/tann for tann»-ideologi. Det «å vende det andre kinnet» til er også ekstremt, da det kan innebære en reaksjon i form av å bli drept, lemlestet eller skadet på annen måte. Ikke en gang pasifismen har gått så langt som Jesus med hans utsagn. Jesus tilsynelatende utopier stemmer godt overens med kommunismens iboende, revolusjonære romantikk. Før det kommunistiske idealsamfunnet kan bygges, må det opprettes et «proletariates diktatur» som gjennom «demokratisk sentralisme» skal bane veien for det «klasseløse samfunnet». Det samme går igjen i kristendommen, med «tusenårsriket» før dommedagen, da synderne skal skilles fra rene og en ny Gudsstyrt verdensherredømme skal oppstå2. Denne tenkningen finnes også innenfor Islam, men med en klar og markert forskjell: for at Allahs rike skal oppstå, må en ifølge Koranen, kvitte seg med først og fremst jøder, kristne og hedninger3, der de siste kan bli tatt inn i «det gode selskap», dersom de konverterer. I parentes bemerket regnes Jesus som en profet i Koranen, men har ellers ingen nevneverdig betydning. Jesus er heller ingen skikkelse å regne med i jødenes Torah. Tilbake til Jesus: Åsta Holth har gjennom sine bøker mye av de samme tankene som referert i det foregående. Men hun har også et mye mer praktisk siktemål med sine bestrebelser. I boka Fem år på Nuttila tar hun et definitivt oppgjør med urbanismen, på samme måten som vi finner tendenser hos for eksempel Alf Prøysens Trost i taklampa og i Anne Cath. Vestlys «bestemorbøker». Etterkrigstidas tapping av bygdene for arbeidsfolk og sentralisering inn til byene, ble en ulykke for bygdesamfunnene som vi ikke minst merker i dag. Åsta Holth og andre reagerte på på denne styrte utviklingen. Hun hadde da også kjent på kroppen hvordan det var å arbeide i «storbyen» Oslo i mellomkrigstida. Hos henne vokser det fram et mektig prosjekt som kommer klart til syne i Fem år på Nuttila: Hun ønsker å dyrke fram et skogfinsk samfunn, sjølforsynt og med sterke bånd mellom de ulike finnetorpene og – å bygge nye. Dette er en kollektivistisk tankegang, helt i tråd med en kommunistisk ideologi. Men det som skiller henne fra en ansiktsløs kollektivisme, er nettopp individualismen i prosjektet. Uten en sterk person eller sterke personligheter, blir det umulig å få til et slikt konsept. Paringen av individualisme med en sterk kollektiv innstilling skulle på sikt føre fram mot et idealisert samfunn. Denne romantiske drømmen, eller utopien om en vil, var en drivkraft for Holths så lenge hun levde. Hun måtte, skulle og ville få til et levedyktig skogfinsk samfunn på Grue Finnskog, med Svullrya som «hovedstad». Denne tenkningen ligger også bak etableringen av «Republikken Finnskogen» i tre dager på Svullrya hvert år under Finnskogdagene. At hun ble valgt på livstid til president (også i evigheten) bekrefter bare den noita-statusen hun opparbeidet seg i lokalmiljøet. Hennes engasjement i lokalsamfunnet viser dette tydelig: Hun var involvert i alle slags lag og foreninger, forfattet bøker, hun utformet Finnskogbunaden og med hun gjorde, vakte hun begeistring! Ikke minst i Finland! Samtidig la man her kimen til en personkultus som seinere har bidratt til mange konflikter, men det betyr bare at hun glemte (eller ikke hadde tid til) en vesentlig ting: å oppdra en lederskikkelse etter seg. Slik blir dans rundt «gullkalven» av!

2 3

Johannes Åpenbaring i Det nye testamentet Se forklaringen til Sure 1 i Koranen.

På 1960-tallet proklamerte de sk. «post-modernistene» i USA og Frankrike og alle -ismer var døde. Nietzsche hadde erklært at «Gud er død» allerede på 1800-tallet. Nå var de andre ismene sin tur: kommunismen, kapitalismen, imperialismen. Det fantes ikke mer å utforske, det var bare nyanser som kunne justeres. Denne kvasifilosofien slo godt an i hele den vestlige verden. Så feil kunne man ta! «Kommunismen» avgikk ved døden: i Kina i 1976 – med Maos død, i Øst-Tyskland i 1989, i Sovjet i 1991. Men pr. dato er det ingen andre politiske filosofer som er mer gjenstand for studier enn Karl Marx. Kapitalismen har aldri møtt sitt endelikt, fordi den, iflg. Lenin, ennå ikke har nådd sitt høyeste stadium, nemlig en gjennomglobalisert økonomi. Det vi ser i dag er en imperialistisk opptrapping av militærindustri og strategiske utplasseringer av militære baser – fra USAs side- fra Vardø i nord til Ukraina i øst. Selvsagt med en tilsvarende opptrapping fra de nykapitalistiske landene Russland og Kina. Og Gud er slettes ikke død! Han påberopes i hele den islamske verden, mens tafatte kristne ser ut til å avvente Dommedag og en guddommelig inngripen før de også intervenerer. Dersom USA kan kalles kristent, er de vel allerede i gang. Åsta Holths kommunisme er ikke og har aldri vært av en slik art. Hennes ideologi bygger på fellesskap, solidaritet, skeptisk toleranse og finsk landsby-tenkning. Hun vil ha utbyttere og utbyttede, i hennes verden er alle likestilte og likeverdige, en slags kristenkommunisme som har vært så vanlig blant de finske ættlingene på Finnskogen. Denne blandingen finner vi hos mange finskættede fremdeles, den kanskje mest eksponerte pr. i dag er Bjørn Frang. Han skriver harmdirrende sosialistiske leserinnlegg, samtidig som han med et annet sinnelag produserer like mange innlegg med referanser til Bibelen. * Dette blir bare noen betraktninger omkring Åsta Holths som politisk, evt. kristen person. Vi vet hun trodde på reinkarnasjon, også, og var dermed inspirert av asiatiske trosretninger. Om det kan brukes til å kalle henne en hindu eller buddhist, får bli en helt annen historie.

Akseli Gallen: Kalevala - The Departure Of Väinämöinen

Ronald Grambos klassikere

JESU FØDSEL I FOLKETRO OG DIKTING Jærtegn og mirakler 80

Av Ronald Grambo n

Kristus’ fødsel. Koptisk ikon

Jesu fødsel har opptatt folkefantasien på mange måter. Det er knyttet mange trosforestillinger til de tallrike tegnene som varslet hans fødsel. Det skjedde også mange undere som røpet at noe utenom det vanlige hadde inntruffet. Svært meget av dette stoffet er faste fortellingstrekk som en finner andre steder i middelalderlig, legendarisk litteratur. Men Jesus ble en såkalt krystalliseringsfigur. Dette uttrykket innebærer at bestemte, kjente personligheter tiltrekker seg trosforestillinger, sagn, legender, anekdoter og andre som opprinnelig ikke var knyttet til dem. Interessen øker, når det dreier seg om berømte eller for den saks skyld beryktede personer Det fins en rekke utsagn om hva som skjedde, da Jesus kom til verden: - Tre soler syntes på himmelvelvingen som tegn på at noe helt spesielt skulle skje i nær fremtid, nemlig Jesu fødsel. Dette er trekk som er festet til flere helgeners fødsel. Det var alminnelig at når en hellig person ble født, ble dette varslet ved ulike lysfenomener eller overnaturlig lys. - Tre måner ble synlige på himmelen, da den hellige Jakob fra Mevaina kom til verden. - En lysende stjerne skinte, da den hellige Marianne de Jésus gjorde sin tilsynekomst for første gang.

- Lysende kloder er særlig forbundet med irske helgener. Mystiske flammeskjær åpenbarte seg over vuggen til den hellige Agnes de Monte-Pulcio. - Da den hellige Livin ble døpt, viste det seg en ildsøyle over barnet, og en hånd av ild gjorde korsets tegn tre ganger over pannen hans, mens en høy røst fra oven tordnet: - Vær elsket av Gud og mennesker, og ditt minne skal være velsignet. - Det mest kjente tegnet er nok Betlehemstjernen, som viste veien for de tre vise menn fra Østerland. Noen ganger er disse oppfattet som hellige konger. Navnene deres er Kaspar, Melkior og Baltasar, som er oppstått i tidlig middelalder. De er ikke nevnt i Bibelen (jfr.Matteusevangeliet kapittel 2,vers 1-12). Mye taler for at disse ukuelige vandrerne var stjernetydere fra Iran. Det er en meget rik bildekunst som skildrer deres ferd og deres tilbedelse av Jesusbarnet. Da Jesus ble født, fylte en deilig aroma luften. Det forekommer ofte at parfymert duft omgir hellige personer. Ellers er det mange historier om hellige personer som hadde ligget i graven i flere år. Når en åpnet kistene deres for å føre dem til en kirke eller katedral (translatio), kunne en forbauset se at liket var friskt som om personen fremdeles levde. Og en strøm av vellukt strømmet da mot de som var til stede ved gravåpningen. Ved Jesu fødsel fikk dyrene evnen til å tale: - Fra norsk tradisjon har vi opplysninger om at kuene på båsen fikk snakke sammen julekvelden. - Man visste ikke hvor en skulle gravlegge den første martyr Stefanus, men en okse fortalte hva de skulle gjøre og henviste til stedet. - Hanen roper: på latin ved Kristi fødsel: Christus natus est! (Kristus er født). Dette viser til en legende som forekommer i ulike versjoner både i dikt og prosa. Den er blant annet knyttet til martyren Stefan og kong Herodes. Stefan sier idet han leier hestene til drikkevannet at «profeten som skal frelse verden er født». Dette tror ikke kongen på før den stekte hanen på bordet slår ut vingene og galer. Her i en norsk utgave av visen om Stefan: Den Hane slog ud sine Vinger og gol, vor Herre hans Fødsels Time; Herodes faldt af sin kongelig’ Stol, af Sorrig begyndte at svime. Et underlig mirakel skjedde ved Jesu fødsel. Barn fikk talens bruk allerede mens de lå i moders liv. Dette fins det flere legender om. Den hellige Barus stiftet fred mellom kongen og sin far ved å tale fra livmoren! En viss Gerald talte tre ganger fra livmoren. Disse bråmodne barna i fosterstadiet ytret seg vanligvis når det hadde oppstått kriser eller konflikter. Det kan nevnes at Jomfru Maria fødte Jesus uten smerter og dermed skilte seg fra alle andre vordende mødre. Hun var dessuten den evig flekkfrie (semper immaculata). Det oppstod i middelalderen en forestilling at Jesus ble korsfestet på samme dag som han ble født. Det fins riktignok ingen pålitelig informasjon om hvilken dag Jesus ble født. Det forekommer mange ikke-evangeliske beretninger om Jesu fødsel. Disse er i stor utstrekning skapt i middelalderen. 82

UTVALGT LITTERATUR Backman, E. Louis: Jungfru Maria nyckelpiga. Stockholm1947. Grambo, Ronald: Umulighetssymboler i folketradisjonen. I Maal og Minne 1963 s.60-71 Krappe, Alexandre: Le miracle du démenti comparatif. I: Nouvelle révue des traditions populaires.(Le Folklore vivant) No.1 Paris 1949 s.3-18. Kretzenbacher, Leopold: Der Hahn auf dem Kirchturm. Sinnzeichen, Bibelexegese und Legende. I: Rheinisches Jahrbuch für Volkskunde Neunter Jahrgang, Bonn 1985 s.194-206. Loomis, C. Grant: White Magic An Introduction to the Folklore of Christian Legends. Cambridge, Massachusetts 1948. Moser, Dietz-Rüdiger: Christus. I: Enzyklopädie des Märchens. Band 2. Lieferung 5 Berlin-New York 1970. Widengren, Olof: Kungar, profeter och harlekiner. Religionshistoriska uppsatser Stockholm 1961 s.80-91.

LARS SAABYE CHRISTENSEN:

– Kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør. Når ordene forandrer mening, på denne måten, skal man være på vakt.

Lars Saabye Christensen 11. mai 2017

- Lars Saabye Christensen (Foto: Magnus Stivi)

Jeg debuterte som forfatter for 41 år siden. Det er med stor glede jeg kan meddele at jeg overhodet ikke har forandret meg i mellomtiden. Vel har setningene blitt kortere og metaforene lengre, men mitt syn på litteratur, altså ikke mitt litteratursyn, men mitt syn på skrivingen, lesingen, skjønnlitteraturens levende vesen og virke, står fast, ja kanskje enda fastere. Jeg beklager hvis jeg blir påståelig, eller enda verre i disse faktiske tider, usaklig: Den frie litteraturen er under press. Med den frie litteraturen mener jeg den anarkistiske og likevel disiplinerte fiksjonen som oppstår i den dikteriske spenningen mellom ytringsfrihet og taushets-plikt. Jeg vil si det såpass sterkt. Den er truet. Den er ikke bare truet av de kommersielle og uutholdelige løkketallene, hvis sum er latskap og kollektivt svermeri langs dagdrømmenes erotiske elg i solnedgang eller umotiverte seriemord i grisgrendte strøk. Dette er ikke nytt. Dette er gammelt. Disse kreftene, om jeg i det hele tatt kan kalle dem det, har alltid vært der. Forskjellen nå er at de er inne i varmen, de er i vinden, de sidestilles, de breier seg, tøyset blir tatt på alvor, og det betyr at listen for kvalitet stadig blir lavere, og det gjør igjen noe med den estetiske årvåkenheten. Vi banaliseres. Verre er imidlertid en annen kraft, som ikke bare rammer litteraturen, kanskje litteraturen er den mest standhaftige i denne sammenhengen, men hele den skapende kulturen. Det dreier seg om en ideologisk tyngdekraft som knapt ligner noe man har sett tidligere, som vil trekke alt ned til et minste felles multiplum. Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt. Man ser det på amerikanske universiteter. Dante må utstyres med advarsel: ikke for sarte sjeler. Oscar Wilde får snart 18-årsgrense. Mark Twain kan fremkalle latter: pass på, le med munnen lukket. Idealet: den høflige tomheten. Vi morer oss ikke til døde. Vi skal i stedet kjede oss til det. Det er et langsomt dødsleie. Karikaturer skal ikke lenger karikere. Provokasjoner skal ikke lenger provosere. Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen. Lite ord kan velte stort lass. Alt er retorikk. Alt er kontekst. Tonen må være god. Ellers kommer vi og tar deg. Til og med romanen må være sann, ellers venter det represalier fra skyggekabinettet Faktisk Ikke. Man avlyser til og med første aprilspøken. Den kan virke forvirrende. Man kan jo tro det er sant. Å, led oss ikke inn i fristelse. Jeg foreslår hermed: fjerde novemberalvoret. 4. november skal man ha én sann nyhet, mens resten bare er spøk, og vedkommende som finner den får sitt eget tv-program i beste sendetid: døgnet rundt. Hva er man egentlig redd for?

Da må jeg stille, og jeg stiller det ofte til meg selv, et annet spørsmål: Hvilken begivenhet i Norge har rystet, eller la oss si, beveget litteraturen mest i disse 41 årene jeg har holdt på som forfatter? Jeg skulle ønske jeg for eksempel kunne si Gro Dahles metaforiske visdom, Dag Solstads eksistensielle pessimisme, Roy Jacobsens historiske samtidsromaner, Vigdis Hjorths litterære geometri der politikk og kjærlighet krysser hverandre i nye vende-punkter, Tor Ulvens europeiske blues, eller Knausgård som diktet privatlivets fred om til fiksjonens slagmark, alt dette og mye annet som er dybden i den litterære floden. Jeg må dessverre svare slik: tre tusen fundamentalistiske anmeldere som marsjerer gjennom Oslos gater våren 1989 og krever Salman Rushdies hode på et fat, bokstavelig talt, det er ikke billedspråk, det er en dødsdom. Det startet der. Man krever altså en ytringsfrihet man ikke unner andre. Man pålegger oss en taushet, mens deres språk er voldens alfabet: ordenes opprustning. Dette er agelastene, som Rabelais kalte dem, som fremdeles er ute og går. De kan ikke le. De tåler ikke latteren. Når alt er hellig blir enhver spøk blasfemisk. En stat, en nasjon, Iran, gikk til full krig mot en roman. Det var en verdenskrig. De som marsjerte i Oslo denne høsten var bakkestyrkene. De adlyder kommandoen. Tenk etter: en nasjon erklærer en roman krig. Det er en asymmetrisk krig, statens ideologiske og religiøse voldsapparat mot en fiksjon. Tenk etter en gang til. Det er også en seier for romanen. Det viser litteraturens ubegrensete, ville kraft. Og agelastene er ikke i stand til å dikte. De kan ikke møte forfatteren på hans europeiske hjemmebane, på fortellingens pasifistiske arena. Derfor må de ty til sensur og vold, fundamentalistenes blindeskrift. Slik må det oppfattes: når én roman blir utsatt for dette står alle romaner i fare. Og jeg tenker noen ganger: det kan nesten virke som om denne usiviliserte marsjen gikk oss hus forbi. Eller man tok den ikke helt på alvor. Det ordner seg. I morgen er alt som før. Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss. Det er bare en annen slags kolonialisme. Hvis alle bare får tid nok på seg, blir de før eller senere frivillige norske sosialdemokrater på dugnad mellom steinrøysene i drabant-byene. Det er en drøm. Politikken er blitt, ikke fiksjon, men drøm. Drømmen er formens seier over innholdet. Men agelastenes marsj gjennom Oslo innebar et før og etter. Synden kom til byen, forkledd som krenkelsenes, mistillitens og humørløshetens karneval. Det har ikke bare vart ved, det er blitt tydeligere, farligere: en ung dansk poet må ha tre livvakter med seg når han kommer for å lese opp på Litteraturhuset i Oslo. Hvem kunne forestilt seg det i forrige århundre? Hvem kunne forestilt seg, i det som heter den villeste fantasi, som tilhører romanens domene, at man må ha politibeskyttelse når man diskuterer ytringsfrihet og at et forlagshus omgjøres til bunkers når en somalisk forfatter skal lansere en bok? Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss. Vi har fått en ny dagsorden der form står over innhold, budbringer over budskap, kort sagt den småborgerlige dannelsen i ny tapning: det du sier skal du si i god tone. Idealisten vet som sagt ingenting om drømmer. Han tror alt er virkelighet. Og gode toner, i motsetning til onde tunger, er helst dialog. I det nye språket, altså etter 1989, betyr dialog, som engang var et hedersord, nå på stedet hvil, eventuelt rykk tilbake til start. Radikalisert, som alle sunne mennesker ville være før 1989, er blitt en religiøs diagnose som kureres med innleggelse eller statsstøtte. Og kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, det å være kontroversiell, som var en dyd, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør, kom ikke i nærheten, pass på ditt gode navn og rykte. Når ordene forandrer mening, eller tømmes, på denne måten, skal man være på vakt. Det er tidene som forandrer seg.

Man ser det først i språket. Handlingene begynner i språket. Trivialiseringen avstumper oss. Årvåkenheten og empatien går i hvilemodus. Vi er i ferd med å bli gisler mellom kommersialismen og brutaliteten. Derfor kan en kommentator i den dannete pressen for eksempel skrive etter at en politimann blir skutt i Paris, i hjertet av Frankrike, to dager før den første valgomgangen: Angrepet var så lite at det ikke nødvendigvis påvirker valget. Så lite? Det er så saklig at det blir ondt. Vi lever i forbeholdenes tid. Vi tar så mange forbehold at vi til slutt tror at ingenting har skjedd. Men mer enn 50 000 soldater måtte til for å beskytte det franske valget, 50 000 soldater må forsvare stemmeurnene og velgerne i et europeisk demokrati. Så lite? For å omskrive Georg Johannesen: den eneste boken jeg vil skrive på ny er ordboken. Ethvert terrorangrep et også et anslag mot litteraturen, mot romanen, som, for å si det høytidelig, kanskje pompøst, er frihetens genre, mot den grenseløse metaforen, mot språkets skjønnhet og bærekraft. Men hva er det som har stått fast i mitt syn på litteratur? Onde tunger vil kanskje si nostalgien. Gjerne det. Gjerne det også. Det finnes et materiale som heter minnemetall. Det brukes gjerne i romfart og har den egenskap at uansett hvor mye det bendes, bøyes eller rives i, finner tilbake til sin opprinnelige form igjen. Litteraturen er i besittelse av dette: Å gjenskape noe som har vært. Å dikte det som skal komme. Litteraturen skal minne oss om. Litteraturen er botemiddelet mot øyeblikkets åreforkalkning. Men det må være noe mer: Diktningen åpner for det som ellers er utilgjengelig. Nøyaktig hva dette består i, er umulig å si, derfor fortsetter man å skrive. Men jeg tror litteraturen skal minne oss om det tragiske, og den blasfemiske latteren som tross alt må til for å holde ut. Noe annet som heller ikke må glemmes: det er lesningens intimitet. Møtet mellom leseren og boken er et intimt forhold; mens det pågår er det ofte privat, lukket, utilgjengelig for andre, uten innsyn, og slik skal det være, det skal være enestående. Det betyr også at litteraturen må være personlig, egenrådig, individuell; den må ta risiko, den må til og med risikere å bli uvenn med leseren, ellers er forholdet utilstrekkelig: hvis forfatteren prøver å gi leseren det man tror leseren vil ha, reduseres leseren til en kunde, og forfatteren blir bare enda en liberalistisk leverandør i tomhetens tjeneste: han leverer varene. På samme måte må leseren våge å ta sjanser, det er både diktningens gjensidighet og gjenstridighet. Litteraturen er snart det siste hellige og spøkefulle stedet. For det finnes også en utøvende side ved litteraturen, der denne stillhetens intimitet byttes ut med samtaler, ablegøyer, hornmusikk og høytlesning. I disse tider, som også kan kalles i verste menings tid, fordi alle er under mistanke, er dette noe å ta vare på: Det er snart den siste tilliten. Det er litteraturens kollektiv, en holdeplass på den ruten som kanskje fører til erkjennelse, årvåkenhet og glede. Det er der, jeg mener her vi er nå, denne gangen på Bokhotellet, i det som heter godt selskap. Jeg innledet med å si at jeg ikke har forandret meg på 41 år. Å ta munnen for full er også et litterært virkemiddel. Det hender jeg spør meg selv om jeg noensinne har skrevet en sannferdig setning. Jeg har etter nøye overveielse kommet til at jeg skrev den i 1979, i diktsamlingen Jaktmarker: Frontlinjene forflytter seg raskere enn tanken. Men jeg er tross alt fremdeles i stand til å skrive dette lille verset: Livet hans egnet seg ikke til selvbiografi Det var for kjedelig Han så seg nødt til å dikte

* Teksten er skrevet i anledning Lars Saabye Christensens åpningsforedrag under litteraturfestivalen Bokstavelig Talt, mai 2017.

Av Hilde Susan Jægtnes

Hun hadde blitt unnfanget ved den hellige sædmannens hånd, født og tvangsfôret før hun ved den samme hånden selv brakte en kalv til verden. Hun kjempet imot alt som ble gjort mot henne, sparket etter brysomme hender, skubbet bort fremmede kropper. Hun hadde aldri før blitt slept inn i et verksted uten vinduer, aldri før stått over en knitrende presenning, aldri før blitt overdøvet av en brummende jernokse. Hun hadde aldri stilt noen spørsmål og aldri fått noen svar. Hun hadde ikke gitt nok, for ingen hadde gitt henne noe. Hver dag ble bakbeina bundet sammen mens iskalde jerndyser drakk seg utørste fra hennes mest følsomme punkt. Pistolen gikk av mot pannen med et forbausende mykt knepp. Prosjektilet trengte inn i hjernen, tvers gjennom minnet om piskende vind i sommergress, regnet som fikk kyrne til å stå i tette klynger og hutre uten å foreta seg noe, å hyme, kalte de det her, hadde gårdshjelpen lært. Øynene rullet tilbake så det panisk hvite ble borte, bare den svarte roen gjensto. Gårdshjelpen slapp ikke de glinsende kulene med blikket, lette etter noe som forsvant, var det lyset i øyehinnen, nei, taklampen kastet fortsatt gjenskinn, hva var det som ble borte, var det refleksjonen av seg selv hun ikke så lenger, sitt eget utydelige omriss? Bakbeina knakk sammen, men hodet ble fortsatt holdt oppe av tauet festet til traktorskuffen, fikk ikke synke til gulvet med resten av kroppen. Den spraglete kua var fanget i en unaturlig oppreist stilling, som om hun hadde stivnet i et ellevilt byks under vårsleppet. Gårdshjelpen kikket på klokken. Ettermiddagsnyhetene var akkurat ferdige, men ingen var på kjøkkenet for å skru av radioen.

Slakting av ku: «Premiebelønning til Ole Marstein (av egen avel)» 29. mai 1891, fra Slakter Mjelva, Ålesund". 87

Kaj Munk – dansk dikter, Prest og helteskikkelse Av Sven R. Gjems De som kjenner undertegnede vet, at jeg har hatt jakten som pasjon siden unge år, ”miljøskadd” som jeg uvilkårlig måtte bli i mitt barndomshjem. Slik er dette gamle huset vårt fortsatt preget av jakttrofeer. Til fremmede besøkende sier jeg spøkefullt, at jeg har hengt opp gevirene til minne om alt det herlige viltkjøttet - lenge etter at dette har forsvunnet inn i middagenes herlige fellesskap. Av opphavet vårt lærte vi sønnene visse praktiske og sikkerhetsmessige regler for hvordan jakten skulle utøves. Jaktens etikk var imidlertid ikke det som opptok jegere flest her øst i grenseskogene i etterkrigsårene. En av de første bøkene som skulle fylle mitt etter hvert omfangsrike jaktbibliotek, var dikterpresten Kaj Munks berømte Liv og glede dager. For øvrig var dette den første norske utgaven, oversatt av Gunnar Larsen og bemerkelsesverdig nok utgitt i 1946 på Bj. Reenskaug/Steens-balles Forlag i Oslo - og utstyrt med Ridley Borchgrevinks tegninger. At dette forlaget på slutten av 1970tallet skulle flytte opp til mine forfedres Gruset herregård i Grue, og at jeg her skulle bli redaktør for, og således få være med på og bygge opp Bokklubben Jakt og Fiske, er et av de mange underlige sammentreff i mitt liv.

Kaj Munk: Liv og glade dage, Copenhagen, 1936

OMKRING JAKTENS ETIKK På denne tiden var jeg medlem av Norges Jeger- og Fiskerforbunds hovedstyre, og ble som sådan oppnevnt til det offentlige utredningsutvalget, som skulle utarbeide et forslag til innføring og innhold av en obligatorisk prøve for alle førstegangsjegere i Norge. I Kaj Munks hjemland hadde man allerede holdt en slik jegerprøve, og dit ned måtte naturligvis dette såkalte «Jegerprøveutvalget» for å studere det danske opplegget. Nå ble Munks Liv og glade dager ofte tatt frem igjen. Da jeg på samme tid begynte å skrive på den første ABC for jegerprøven, kom Kaj Munks jaktetikk utvilsomt til å gjenspeiles i redaksjonsutvalgets arbeid. I tillegg til Munks vennlige ledsagelse inn i god jegeradferd, blir den foran omtalte boka fremholdt som et særdeles godt forsvar for jegernes høsting av naturens overflod av vilt. ”Jegerbrev til en jakthater” heter hans innledningskapittel, som åpnes slik: ”Kjære venn, jeg har fått ditt brev, hvor du prøver å bevise at jakt er en forbrytelse som bare folk som er arvelig belastet, eller en feig og ussel person kan gjøre seg skyld i. Det er ingen annen måte å forsøke å omvende deg på enn denne: å innby deg til en ukes friluftsliv med bøsse. Jakt kan nemlig ikke forsvares med argumenter, men bare i gjerning. Det er ett av de mange likhetspunktene mellom den og kjærligheten.” - ”Du skriver: ”Hvis enda dyrene hadde gjort deg noe! ”Du mener visst å kunne strekke deg så langt som til å forstå at en fattig småbruker med sitt våpen i hånd forsøker å verge seg mot Mikkel rev når denne forsøker å utrydde hele hønsegården. Hvorfor er du ikke sint på reven for at han ikke eter kålblad i stedet? Nei, du skjønner, når jeg slenger bøssen over skulderen og begir meg ut på jaktstien, er nettopp det fine at jeg gjør det med fred i hjertet. Den vesle haren som trykker borte i plogfuren, har jeg sannelig ikke noe utestående med. Jeg legger den kald hvis jeg kan greie det, og den flyr fra meg hvis den kan det, og det er vi innforstått med begge to, og vi synes at akkurat dette er livet… – En gammel lærer og kirkesanger slo en gang på den rustne svartkrutt-bøssen sin og sa: ”Uten den og mitt fadervår var jeg aldri kommet gjennom livet.” Mannen har faktisk rett. Når jegeren ferdes i det fri, er han helt nær sin Gud. Han er nyskapt, og verden er ung og frisk.” Jakttiden var en stor og skjønn tid for Kaj Munk. For han elsket jakten og det å fortelle om sine opplevelser. Hans trykte jaktfortellinger røper en utpreget glede ved det å ferdes i naturen, en ærbødig respekt for livet i den og en kjærlighet til alle dens dyr og fugler. At presten Munk var jeger, vakte nok en viss forargelse hos en del i menighetene der han virket på Vest-Jylland. Denne kritikken avfeiet han pent med skrive slikt som dette i Jyllandsposten: ”Når jeg har gået mig træt og varm under min jagt i skovene, har jeg stanset og tænkt: Jeg er Gud lige så nær her som i en kirke!”. EN OMSTRIDT DIKTER Høsten 1961 hadde blitt opptatt som student ved Journalistakademiet i Oslo. Et stykke ut i det første semesteret vårt fikk vi en uforglemmelig forelesningsserie av litteraturhistorikeren og professoren Francis Bull (1887 – 1974). Et helt land kjente ham fra radioen og senere også på TV som en gudbenådet kåsør. Jeg har i min forrige bok, Tid for ettertanke (Kulturforlaget BRAK, 2016), omtalt hvilken beundring jeg fikk for denne mannen og hans formidlingsform. Bulls muntlige forelesninger kunne nær sagt skrives direkte ned som ferdige essays. Da Gyldendal tre år senere ga ut Essays i utvalg, fant jeg i denne boka Bulls store tale på Københavns Universitet høsten 1945 med tittelen: Kaj Munk. Fra denne hitsettes her noen av hans betraktninger.

I tillegg har jeg innhentet kunnskaper fra ulike aktuelle kilder, blant dem bladet Munkiana, som gis ut av Kaj Munk Selskabet i Danmark, og bibliografiske bøker. Kaj Munk hadde posisjon som en av Nordens store dramatikere gjennom hele 1930-tallet. Hans skuespill vakte enorm oppmerksomhet og fikk like enorm suksess. Dette til tross for at Munk i sitt samfunnssyn på ingen måte korresponderte med tidsånden. Han var romantiker og klassisk orientert. Men han pådro seg det dannede borgerskapets vrede, noe han ikke syntes å ha det minste imot. Tvert om gledet han seg over å servere både frekke og utfordrende replikker i sine skuespill. Kaj Munk var rebellen med det gutteaktige glimtet i øyet, som gledet seg hemningsløst over livet. Han elsket sin kone, sine barn, sitt land, språket, naturen, sine hunder, jakten, teateret, historien, sine venner – kort sagt: livet. Sitt gjennombrudd som dramatiker fikk han i 1931 med Cant. Hans hovedverk er Ordet (oppført i 1932 og filmatisert i 1955), om troens kraft til å utrette undere. Overmennesketanker preger et verk som Sejren (1936), men Munk vendte seg etter Hitlers invasjon av Tsjekkoslo-vakia konsekvent mot nazismen. I dikt, prekener og skuespill søkte han nå å vekke folket til kamp under okkupasjonen.

Kaj Munk

Vårt kjære broderfolks forhold til Kaj Munk har minnet ikke så lite om vårt forhold til Knut Hamsun. På den måten at de begge kom til å spille en rolle under Den 2. verdenskrig, som satte og fortsatt setter - sinnene i kok. Det til tross for at de endte på hver sin side i stridens hete. Men den pris de betalte for sitt engasjement og sin kamp var høy. Hamsun ble ydmyket og fradømt sin ære og sin storhet etter krigen. Munk ble henrettet av en spesialkommando i Gestapo den 4. januar 1944, og ble opphøyet til nasjonens helt fra motstandskampen mot nazistene. Munks temavalg var ofte historiske og konsentrert om kjente personligheter fra fortiden, som Pontus Pilatus, Paulus, Henrik den 8. eller Grundtvig for den del. Hans i ettertid mest kjente skuespill Ordet, er lagt nærmere opp til hans egen samtid, og der bearbeider han for øvrig et evig tema – døden. Men med to senere skuespill skrev Munk seg skånselsløst og direkte inn i samtidens politiske situasjon. Det første av dem, Han sidder ved smeltedigelen, fra 1938, tar klar stilling til jødeforfølgelsene i Hitlers Tyskland. Han tok her en fullstendig avvisning av ”det nye Tyskland”, til tross for at han tidligere, som antydet, hadde næret visse sympatier i den retning med skuespillet Sejren. Det andre skuespillet, Niels Ebbesen fra 1942, er skrevet som et giftig og flammende angrep på tyskerne for deres okkupasjon av Danmark. Verken de danske borgerne eller det tyske Gestapo hadde problemer med å forstå stykkets aktualitet. Kaj Munk dro like inntil sin død land og strand rundt og leste høyt fra dette skuespillet, og det ofte for forsamlinger på tusenvis av mennesker. Dette på bakgrunn av at hans tekster for lengst hadde blitt underlagt nazistenes sensur. I hele sitt voksne liv leverte han talløse artikler til avisene, særlig Jyllandsposten.

Danskene lar seg ikke lett tirre av flegmatisk ironi, men Kaj Munk forble lenge etter sin død ”en het kartoffel” på det litterære parnass der i landet. Hans teaterstykker regnes riktignok med og oppføres fremdeles. Men det var først da det nærmet seg markeringen av 100-årsdagen for hans fødsel at han i stadig sterkere grad kom frem i lyset igjen i en rekke land, og der det kom doktoravhandlinger og ble skrevet mange bøker med utgangspunkt i hans forfatterskap, liv og gjerning. Her i Norge ble så vidt jeg vet hans skuespill Ordet sist gang satt opp ved Det Norske Teatret i 1991. I diktning, teologi og levemåte var Kaj Munk ytterst ukonvensjonell. En av de senere bøkene om ham har tittelen Dansk rebell og internasjonal inspirator. Han kan ikke settes i noen bås, og han hørte så langt fra til i noen gruppe. Derimot overrasket og sjokkerte han all sin dag. Og han var benådet med en knivskarp intelligens og sprudlende humor, som avslørte og avkledte enhver fasade og enhver falskhet. EN DIKTERPOLITIKER Francis Bull kalte ham i sin forelesning en dikterpolitiker. Han anså at dette nok kunne lyde som litt nedsettende i manges ører, noe det i denne sammenheng slett ikke er. ”Under krisetider, hvor det reises spørsmål om et folks rett til å være seg selv, og sin egen herre, - der trer dikterne frem og blir, som Henrik Wergeland sa det, ”idèanførere” og folkets talsmenn! Vi hadde i Norge en gang i forrige århundre en statsminister, som hadde blitt en kaldklok skeptiker, uten tillit til sitt eget folk. Bjørnstjerne Bjørnson sendte ham et feidebrev på vers, der det het: Du siger: digterne må ikke drømme: - i politikken høver aldrig drømme. Jeg svarer: Ingen fatter livets spill som ej af drømmene vil legge til. Kaj Munk var en ekte dikter, og det ble hans styrke i okkupasjonstiden at han ikke nøyde seg med å se på hva som i øyeblikket var det letteste og behageligste: han formådde ”å legge til av drømmene” og skue fremover. Kaj Munk hatet alle sine dager den forsiktige skrivemåte. Fra høsten 1940 førte han en uredd og uopphørlig kamp mot forsiktigheten; denne kampen brakte til slutt han selv matyrdøden. Men den bidro i høy grad til at det danske folk oppnådde en lykkelig utgang av krigen, hevdet Bull. ”Livet er verken lyrikk eller epos, det er drama”, sier Kaj Munk et sted. Denne foreldreløse gutten, som vokste opp på en liten bondegård som pleiesønn hos et par barnløse slektninger i små kår, var født med et diktergeni og et temperament som hans omgivelser ikke hadde lett for å skjønne. Han begynte å skrive vers i åtteårsalderen, og prosa-artikler i gymnasdagene, men da han for alvor skulle være dikter, måtte han bli dramatiker. Både fordi han så livet dramatisk og elsket å fremstille scener med viljer i kamp på liv og død, - og fordi hans eget sinn var splittet og motsetningsrikt; - det foregikk ustanselig dramatiske strider inne i ham selv. Møtet mellom maktmennesket og det hellige er et motiv som hyppig vender tilbake hos ham. Kaj Munks dramatikk slo ikke i den grad som Nordahl Griegs diktning omgående an hos sitt folk. Hans teaterstykker står også fjernt fra Pär Lagerkvists ekspresjonistiske dramaer. Men blant disse tre største skuespilldikterne i Norden i 1920-30-årene er Kaj Munk den som tross all sin egenart

har mest tilknytning både til litteraturens og teaterets beste tradisjoner fra eldre tider. Det er alltid virkelig ”teater” i hans dramatikk, mente Francis Bull. Munk har skrevet mange vakre dikt om Danmark, om dansk historie og dansk landskap. Denne forunderlige gutten fra det fruktbare Lolland ble prest i Vedersø, et fattig sogn i Vest-Jylland, som for en stor del består av øde hede og kyststrekninger. Her elsket Kaj Munk å gå på jakt, og han lærte å få sansen for mange slags dansk natur. Det kan være lyrikk også i hans prosa som vedrører natur, folk og jakt. Det skal for øvrig ha vært en berømt novelle av jegeren, poeten og presten Steen Steensen Blicher som ga ham motivet til dramatiseringen av den kjente Præsten i Vejlby. NORGESVENNEN Hadde Kaj Munk et splittet sinn, så ble det da krigen kom, samlet til ett: det danske folks skjebne. Under krigen skal Munk for øvrig ha uttalt, at han i denne tid følte seg nesten like meget norsk som dansk, og det merkes mange steder i hans forfatterskap at hans tanker ofte gikk til Norge. Et av hans dikt heter ”Hyldest til Norge”, og det begynner slik: Ja, vi elsker dette landet nu som aldri før. Trossig stiger det av vannet, lever, mens det dør. Just fordi det valgte modig undergangens kår, skal det gro og grønnes frodig frem i tusen år. Det mest gripende vitnesbyrdet om Kaj Munks følelser for Norge i disse onde årene er hans artikkel i anledning Gunnar Reiss-Andersens dikt om Norge, ”Den store fresken”. Diktet ender med at Norge kalles for et gammelt kunstverk, signert Gud. Munks beundrende artikkel samler seg i hans ord: ”Saa nær er Digtet naaet sit Emne, at man sporer noget af samme signatur under det.” I denne artikkelen blir treenigheten i Kaj Munk synlig: både som prest, poet og politiker i hans sluttord: ”Man takker ligefrem for, at man har staaet saa lange og onde Tider igennem uden at bukke under – at man endnu lever, saa man ogsaa fik denne store Lykke med, at lære et slikt dikt å kjenne.” Artikkelen er datert 3. januar 1944. Et døgn senere ble Kaj Munk myrdet av Gestapo. Hans hilsen til Norge ble det aller siste han skrev. Munk bør bli husket i beundring og takknemlighet i Norge, så vel som i Danmark.

*** Etterskrift: Da jeg på begynnelsen av 1990-tallet ble engasjert for å holde tale i Trøftskogen kapell i NordOdal under den første såkalte «Jegermessen» i Norge, kom mitt innlegg i den fullsatte kirken i stor grad til å dreie seg om legenden om den hellige Hubertus og om dikterpresten Kaj Munk og hans jaktetiske synspunkter. Suksessen ble gjentatt i en annen kirke i Odalen høsten etter, der vår avholdte biskop Rosemarie Køhn forrettet og jeg gjentok mitt foredrag om Kaj Munk. Etter gudstjenesten fortalte biskop Køhn meg at hun hadde vært en god venninne med Kaj Munks datter, Yrsa, og i sin tid ofte gjestet deres hjem i Vedersø gamle prestegård.

Den hellige Hubert av LiĂ¨ge (656-727) â&#x20AC;&#x201D; Den katolske kirke Franz Mayer: Glassmaleri av Hubert i St. Patrick Basilica i Ottawa, Canada.

HANS BØRLI I STØRRE SAMMENHENG

Av Lorentz Moe Sterke krefter i Eidskog jobber iherdig med henblikk på Børli-jubileet. I 2018 er det hundre år siden den lokale stolthet ble født. Særlig etter at Hans Børli i 1989 gikk ut av tida, har interessen rundt den sammensatte dikteren vært økende i inn - og utland. Kanskje det kan oppnås større forståelse rundt Hans Børlis forfatterskap dersom det plasseres i en større litteraturhistorisk sammenheng. Jeg veit minimalt om hvordan forfattere presenteres for skoleelever i 2017. Men for drøyt 50 år siden forekom det knapt at lærerne hjalp oss umodne, rastløse tenåringer til forståelse, ved å heve blikket mot andre land. At for eksempel Knut Hamsun (1859-1952) var påvirket og inspirert av russiske og sentral-europeiske strømninger, fikk vi aldri høre om. Og for å gå enda lenger tilbake i tid; Henrik Wergeland (1808-1845) var ikke den første europeer som var overbevist om at naturen var besjelet - og at Gud befant seg i naturen. Hans Børli fortjener visse historiske referanser. Akkurat som hos de store mesterne, Wergeland og Hamsun, avslører Børli nærmest en religiøs begeistring for de små naturfenomener. Egentlig er han ikke ulik Wergeland på dette punktet. Begge refererer til Frelseren og bibelske fenomener. Det utelukker ikke ydmykhet overfor og dyrking av detaljer i «nær-naturen» som vi andre ofte tar for gitt. Hans Børli er mer ambivalent til naturen. Førstnevnte kan uttrykke forakt og avmakt overfor slitet i skogen for en fattigslig tømmerhogger vinterstid. Den sosialistiske virkelighetsoppfatningen er, om ikke annet, indirekte til stede. Det er imidlertid dødfødt å dytte Eidskog-forfatteren inn i en parti-ideologi eller sette en entydig religiøs merkelapp på han. Til det er Børli, heldigvis, for sammensatt! Nettopp dette, at han makter å uttrykke hvor spaltet vi er, understreker dikterens storhet. Glem heller ikke hvordan han kan løfte en blomst, et bær eller en fugl til himmelske, hellige dimensjoner. En rekke ildsjeler har strevet med å få Hans Børli og vakre Eidskog på kartet. Det kunstneriske, åndelige slektskapet med Finnskogens Åsta Holth (1904-1999), bør ikke bagatelliseres. Også Åsta var splittet mellom forpliktelsen til å stelle sin egen gård og trangen til å skrive. Hos begge kunstnere er det lett å finne drag av mystikk. Bjørn Frang (født 1941), med sin sosialistiske basis, fokuserer på gamle dagers fattige skogsfolk, kristentro og værprofetier. Frang har utgitt flere diktsamlinger der den dirrende, feite lukta av tyristokker levendegjøres. Nesten hver måned er han til stede med «skogsdikt» i Glåmdalens kulturspalter.

Musikeren Sinikka Langeland (født 1961) sirkler også rundt mennesket i naturen. Hun tolker Hans Børli og stemninger fra de øde skoger, og har komponert en hyllest til en venn på fuglebrettet; den vesle blåmeisen. Det kan muligens oppfattes som gammeldags at de kunstnere jeg her har berørt, kjemper for å ta vare på naturarven og tradisjonelle verdier. Jeg er uenig i en slik tankegang. I min enfoldige verden, vil jeg påstå tvert imot! Hans Børli uttrykte med sin poesi en lengsel etter ærlighet og det ekte menneskelige, på godt og ondt. Det er vel først når vi innrømmer vår engstelse og usikkerhet at vi framstår som ekte individer? Lar vi maskene falle og demper vår streben etter perfeksjonisme, vil vi samtidig rydde plass til det som virkelig teller her i livet. Å oppsøke smerte og fortvilelse, er naturligvis intet mål. Men lar vi være å flykte fra den eksistensielle ensomhetsfølelsen som vi bærer med oss fra barndommen av, kan nettopp det heve livskvaliteten. La oss fryde oss over at naturen, tross alt, fortsatt fungerer- og frigjøre oss fra status-symbolene. Vi får jo allikevel ikke noe med oss når vi forlater jorda og om kort tid forvandles til støv. Hans Børli-jubileet stiller krav til oss alle, ikke minst til de arrangementsansvarlige. Hovedpersonen må ikke ufarliggjøres og omdannes til et hyggeobjekt! Det kan være positivt med innslag av kommersiell tankegang og planlegging. Intet er bedre enn at et nytt publikum får øynene opp for Hans Børlis kvaliteter, og at bøkene hans selges og oversettes til enda flere språk. Eidskogingene må glemme janteloven. La NRK Hedmarks mangeårige program-medarbeider, Brita Hanssen, slippe til og kåsere om sine møter med mennesket og kunstneren Hans Børli. I moden alder makter ingen å skape begeistring og tankekors rundt hovedpersonen som unikumet Brita i Kongsvinger. Håpet må være at vi begriper at Hans Børlis hovedbudskap gjelder her og nå. Kloden overlever ikke dersom vi ikke legger om til mindre forbruk og mer tid til refleksjon og respekt for skaperverket. Undertegnede er et synlig bevis på hvor krevende det er å legge om til sunnere, mer nøkterne rutiner. Disse linjer forfattes i midten av august, som, foruten mai, er den mest magiske måneden i året. Jo da. Alle måneder har sin spesielle sjarm og egenverdi. Allikevel tillater jeg meg å runde av med Einar Skjæraasen (1900-1966) som beskriver august som en «skjelvende streng mellom sommer og høst». Videre sier han: «denne dugg av avskjed i mine hender». Nesten like vakkert som når vår helt, Hans Børli, skildrer junikvelden og den korte stunden vi mennesker har sammen? Lykke til med jubileet som starter allerede i høst- og som vil trekke mange litteratur-interesserte til Eidskog og Hans Børlis hjemplass. Antall medlemmer i Hans Børli-selskapet har allerede et imponerende antall medlemmer. Drømmen må være at poesien gis en naturlig plass i tilværelsen vår, på linje med musikken. Det skader neppe om vi stopper opp et par sekunder i jubileumsåret og tenker over hvordan hovedpersonen sjøl ville ha likt de mange markeringene. Passer vi på at de blir enkle, usnobbete og i Hans Børlis ånd?

Ronald Grambos klassikere

HEKSESABBATEN

Ferden på kosteskaftet Tekst: Ronald Grambo På spesielle høytidsdager, som for eksempel første påskedag, rider trollkjerringene på kosteskaftene sine til et avtalt møtested. Det kan være i en lysning i skogen, på et fjell eller ved et skogsvann. Mest kjent er trollkjerringenes luftferd til Bloksberg, det vil si Brocken i Tyskland. Dette berget ligger i delstaten Sachsen-Anholt. Det er faktisk det høyeste fjellet i Harz, mellom Weser og Elben. Goethe omtaler Brocken i sitt berømte verk Faust. Her skildres hvorledes heksene treffes mellom 30.april og 1. mai, det vil si Valborgsaften (Walpurgisaften). Han kan ha fått inspirasjon fra to steinformasjoner på toppen av Brocken. Den ene er Teufelskanzel (djevelens prekestol) og den andre Hexenaltar (heksealteret). I Hedmark møttes heksene på Gitvola (Geiteholen), som ligger nord i Løten kommune. I Sverige er Blåkulla godt kjent. Det er et hemmelig sted der heksene har sine orgier fra skjærtordag til første påskedag. Blåkulla ble skrevet Blåckulla tidligere. Det er visstnok en forvanskning av Brocken. Det er først omkring 1400 at trollkjerringene tok i bruk kosteskaft som fremkomstmiddel. Til da hadde de anvendt skigardstaurer til å farte av sted til sine heksesabbater.

Bilde: http://ensiferum999.blogspot.no/2011_04_01_archive.html

Ordet heks har vi fått fra det tyske Hexe, som igjen er avledet av et gammelt, germansk ord hagzissa. Denne betegnelsen innebærer at de rider på skigarsdstaurer, tatt fra en inngjerding. Noen har ment at ordet har forbindelse med hekk. Det er ikke oppnådd fullstendig enighet om betydningen. Forbud mot å ride på skigardstaurer forekommer allerede i det norrøne lovverket. I alle fall er ordet heks relativt nytt i språket vårt. Det vant frem omkring 1700 i lærde kretser og blant rettens håndhevere. Disse trollkjerringene som svermer omkring i de høyere luftlag er ikke på noen måte fremmede kvinner. De tilhører svært ofte det nærmeste nabolaget. Hvis en gjenkjenner en trollkjerring som flyr av sted blant fuglene, kan en nevne navnet hennes. Da faller hun øyeblikkelig ned på bakken og brekker beinet. Navnet til et menneske er en del av livskraften, vitaliteten. Fra gammelt av heter det at en skal være svært forsiktig med å nevne sitt eget navn overfor fremmede en ikke våger å stole på. Dette omtales allerede i de norske middelalderballadene Hvis noen kjenner navnet, kan de få makt over en. Trollkjerringene bruker en egen smurning på kosteskaftet, slik at de kan starte og få opp farten. En resept på en slik salve anbefaler barnefett blandet med ulike ingredienser i vann som kokes i en gryte. Denne forferdelige oppskriften anbefaler i virkeligheten å drepe et barn og deretter bruke fettet. Hensikten med luftferden er å holde holde sabbat med djevelen. Trollkjerringene er hans svorne tilhengere i ett og alt. De eldre og erfarne blant dem tar gjerne med seg yngre jenter som kan presenteres for djevelen og bli hans undersåtter. Men de må gå i lære. Det blir holdt et kalas for de fremmøtte, men maten er ikke førsteklasses. Dette gjestebudet byr på frastøtende mat og drikke. Magen vrenger seg ved synet av de avskyelige fødemidlene. Stanken fra de ulike rettene er forferdelig. Djevelen serverer vin svart som råttent blod. Brød og salt forekommer ikke på matbordet. Det har nok sin egen forklaring. Brødet minner om det som Jesus brøt sammen med sine disipler ved den siste nattverden. Dessuten ble brødet kalt "gudslån". Det hadde en egen styrke. Onde vesener fra den overnaturlige verden tåler ikke salt. Dette gjelder blant annet de underjordiske i vår egen tradisjon.

Heksesabbat eller -messe tolket av Johann Jakob Wick (1522–1588). På tegningen er Djevelen plassert på en trone i en skog mens kvinner, menn, demoner og smådjevler omgir ham med brygg, uvær og uanstendige kyss. 97

Etter måltidet er det ringdans, alltid til venstre. De hopper og spretter motsols. Alt er motsatt hva som foregår i den vanlige, menneskelige tilværelsen. Danserne blir helt utmattet til sist, og de har ingen glede av den. Venstre er den dårlige siden i europeisk tradisjon. Når trollkjerringene skal tilbe djevelen, vender de ryggen til ham og går baklengs som krabber. Når de snakker, vender de blikket mot bakken. De sier at Be'elzebub er den som skaper, gir og bevarer alle ting. Denne betegnelsen på djevelen betyr at han er fluenes herre. Med disse ordene takker de for maten. De synger uanstendige sanger under møtet med djevelen. Det er deres form for salmesang. Svært ofte nevnes den sorte messe i forbindelse med heksemøtet. Heksene bringer med seg penger, hostier, nattverdsvin, vokslys og andre gjenstander som de ofrer til djevelen. Underordnede demoner opptrer som hjelpsomme tjenere og reiser et alter og dekker det med svart duk. Denne fargen er knyttet til de onde kreftene i tilværelsen. Den er djevelens egen farge. Djevelen selv er gjerne svartkledd. Altertavlen pyntes med bilder av djevelen, og over den har de en svart baldakin som er slitt og ser elendig ut. Men før denne sorte messen begynner, må trollkjerringene skrifte for djevelen. Desto flere ulykker og desto større sorg de har forårsaket, desto bedre er det. Det gjelder om å ha vært så slem og motbydelig som mulig. Alt dette forteller de djevelen i fortrolighet. Etter at djevelen har lyttet til skriftemålene, tar han på seg et svart ornat, som består av "lange, svarte, skitne gevanter". Koret synger med falske og hese stemmer og skaper en forferdelig kakofoni. Så holder djevelen en preken og formaner tilhørerne om ikke å ha andre guder enn han. Sabbatens dronning bærer et gullkjede om halsen. I den ene hånden holder hun en medalje med portrett av djevelen og i den andre en offerskål. Deretter kysser troll-kjerringene djevelen på forskjellige kroppsdeler. De ofrer i skålen. Som regel dreier det seg om mynter av ulike verdier. Djevelen sier hver gang: "Pax tecum" (latin: ‘Fred med deg’). Dette gir dere til verdens forherligelse og til ære for festen". Til sist er det altergang. Hostien likner på en svart skosåle og har avtrykk av djevelens bilde. Djevelen holder hostien opp for heksene og sier: "Dette er mitt legeme ". Heksene svarer i kor: "Opp med geitebukken, ned med geitebukken." Bukken er djevelen selv. Det er et element som har kommet til oss fra sydligere egne. At djevelen tilbes i bukkeskikkelse er kjent fra Frankrike. Djevelen avbildes ofte utstyrt med bukkeskjegg. Så slår trollkjerringene seg for brystet og tilber hostien. På samme måte velsigner djevelen vinen som han har i et usselt, svart trebeger. Noen av heksene har fortalt under forhør at det var vanskelig å svelge denne seige, læraktige hostien. Vinen var besk, sa de. Til sist hengir heksene seg til kjødets lyster, som de pleide. Alt dette kan leses i de forskjellige rettsreferatene i domsbøkene i Europa. Som en kan se, er dette et kompleks av ulike ideer om både heksesabbat og den sorte messe. En oppdager at alt skal være omvendt av hva som foregår i den vanlige tilværelsen. Den sorte messe er en hån mot kristendommens grunnlag. Den representerer en ugudelighet som myndighetene i Europa ikke under noen omstendighet kunne tolerere. Denne sorte messen er et vrengebilde av den kristne messen Her er en skarp motsetning mellom kristendom og djevelskap.

Bildet er fra Amsterdam i 1571, da kvinnen Anne Hendricks ble brent som heks. Kobberstikk av Jan Luyken. Kilde: Store Norske Leksikon

Det er en del merkelige sider ved dette. Uttalelser fra 1400 og 1500-tallet peker på at det var trollkjerringenes sjeler som dro til heksesabbaten, mens kroppene deres lå passive igjen. Vi må ikke assosiere denne sjelen på vandring med de kristne oppfatningene om menneskesjelen. Dette er en såkalt frisjel, som kan løsrive seg fra kroppen når man befinner seg i en ekstatisk tilstand eller hallusinerer. Finner sjelen ikke tilbake, vil kroppen dø. Enkelte forskere har understreket at i middelalderen og senere hersket det en narkotisk kultur i Europa. Motgang, sult, fattigdom, tærende, smertefulle sykdommer og primitive, slitsomme arbeidsformer gjorde at folk tydde til narkotiske, stimulerende midler fra - mellom annet - planter for å kunne holde ut. Her kan en nevne bulmeurt (Hyoscyamus) og belladonna (Atropa belladonna) og alrune (Mandragora). De brukte salver med basis i disse plantene og gned i huden. Det var atropin i denne salven som ble opptatt i kroppen. Dette er et psykotropisk stoff som endrer bevisstheten og sanseapparatet. Det kan til sist nevnes at trollkjerringene ble beskyldt for å være de som stod bak dårlige avlinger, oversvømmelser, hagl, kraftig regnvær, epidemier og epizootier (sykdommer som rammer buskapen i store områder). Videre ble de anklaget for å forvolde skipbrudd og orkaner til sjøs. Disse anklagene er i virkeligheten forklaringsforsøk. Når troll-kjerringene så ble anklaget, var det for å få dem og deres aktiviteter under kontroll. Det er skrevet ganske mye om heksesabbatene som kulturelt, juridisk og historisk fenomen, men likevel er det mange spørsmål som fremdeles er ubesvarte. MERKNAD Det er skrevet ganske mye om hekser og magi. Her anbefales som innledning til studiet av disse emnene følgende bøker: Alver, Bente Gullveig: Mellom mennesker og magter. Magi i hekseforfølgernes tid. Oslo 2008. Ankarloo, Bengt och Gustav Henningsen: Häxornas Europa 1400-1700. Lund 1987. Grambo, Ronald: Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo 1979 (Annet opplag 1984). 99

VÅR I LIVETS HØST Av Rise Grønoset - Er han forelsket? spurte jeg interessert, evig opptatt som jeg er av menneskelige anliggender. - En blir da ikke forelsket når en er over 60, erklærte en kompis av den omtalte som hadde fått ny venninne. - En kan føle vennskap, respekt, ha ting til felles - men forelsket? Jeg protesterte sterkt. Hva med Haldis Moren Vesaas, som langt oppe i 70-årene kjørte opp og ned i heisen sammen med kjæresten sin for å rekke et kyss til og ett til? Og den gamle redaktøren i Østlendingen som giftet seg igjen da han var 80, oppløftet og svevende lykkelig, noe han med glede meddelte offentligheten? Hva med Beethoven? Og Grundtvig? Og alle de andre overåringer som har fått nytt lys i øynene? Et bilde av en tidligere kollega i gamle "Stikka" dukker opp, Inger Louise Abrahamsen, godt over 80, som satt i sofaen med dristig slynget skjerf og knallrød, vidbremmet hatt og strålte. Og ikke la skjul på hvorfor. - Det er omverdenen som gjør mennesker gamle, la hun til. Nå sitter nok noen hjemme i stuene sine og rister på de grå hodene. Og tenker at de vil ha lov å bli gamle i fred. Og selvsagt kan vi ikke lukke øynene. Visse ting må vi godta, rynker og skrøpeligheter og lett sjaskete kroppsdeler, gjenstridige nakker og stive knær. Hvert år bringer oss et skritt nærmere graven, det synes. Og merkes. Men lar vi ikke en for lengst svunnen tid prege våre holdninger? Må eldre stadig være i fokus fordi de hele tiden trenger hjelp til det ene og det andre? Må alder være forbundet med bingo-permanent, tykke strømper og fornuftige sko, rullator og plastposer? For inni - er vi så annerledes der? Alder foregår i høy grad i bevisstheten, hos den som blir eldre og ikke minst hos omgivelsene. Å bli eldre er negativt, det er vedtatt. - Du ser utrolig ung ut! Det er omtrent den største kompliment du kan få. Det gjelder å holde rynkenettverket nede og bysten oppe. Uendelige plastiske operasjoner i den vestlige verden taler sitt tydelige språk. Vi har vedtatt at når vi blir eldre, blir vi mindre attraktive, vi kan ikke huske, kan ikke lære, blir syke og svakelige, strie og sta, sinte og inkompetente, kort sagt innskrenkede. Ikke er det noen forlystelse å slå opp på "alderdom" i synonymordboken heller: Avfeldig, avleggs, gammeldags, oldingaktig, eldgammel, overleving... Kunne de ikke også ha skrevet erfaren, tolerant, romslig, livsklok...? Jeg kjenner faktisk 80-åringer som er i stand til å tenke en sammenhengende tanke. Som er kreative. Som etter erfaringer gjennom et langt liv har stor menneskelig innsikt. Som har fått utviklet sine analytiske evner og i større grad er i stand til å se ting i perspektiv. Som har zoomet inn kvalitetene og sluset ut likegyldighetene. Og som har drømmene i behold. Nå sier trendforskere at vi er på vei mot et "no age-samfunn", fordi det ikke lenger er sammenheng mellom livsstil og alder. Det fins folk i 20-årene som alt er sovnet og i verste fall ikke er våknet, og det er folk på 50-60-70-80-90 som er nysgjerrige og dypt engasjert i verden rundt seg. Fordi alder i stor grad er en sinnstilstand. Det handler om hvilke typer vi er, og slik kan vi ha fellesskap uavhengig av alder. 100

Det har jeg alltid trodd. Å være forelsket, det er også en sinnstilstand. Og den som har sinn til det, kan føle våren boble. Og gå tur med noen på bygdas stier når svarttrosten jubler. Jeg så dem i går. På en sti langs elva, hånd i hånd, tindrende mot hverandre. De var hvite i håret, og de gikk ikke fort. Men det var lys rundt dem. Og jeg tenkte at livets under skjer, igjen og igjen.

***

Av Sven R. Gjems

På oppdrag fra Venneforeningen MS Storsjø har vårt medlem i Hedmark forfatterlag Tor Strømsmoen skrevet og utgitt praktboka Hva skogene ga oss på sitt eget forlag Skaugum. MS Storsjø er en 105 år gammel fløterbåt som har trukket enorme mengder tømmer over Storsjøen. Båten blir nå tatt vel vare på, og det er også kulturhistorien omkring denne og skogbruket i bygda nå blitt i boka. Den er på 180 sider med en masse interessante gamle fotografier. Her kan man lese om utdriften av brennvirke til Røros Kobberværk, om sagbruksdrift og skoghandel, tømmerhogging og -kjøring, om kampen for rettighetene, om bureisingen i Rendalen og selvsagt også fløterhistorien i Rendalen. Her får vi også vite om den nye tid og hvordan denne kulturhistoriske perlen av en fløterbåt vil bli tatt vare på i framtida. En interessant og morsom bok, som faktisk er et viktig supplement til bygdebøkene for Rendalen. 101

HISTORIENS STØRSTE MYSTERIUM ER EI KVINNE

Mannlige kunstnere har alltid prøvd å hylle kvinnens former. Men filosofer og vitenskapsmenn har ikke vært tilsvarende opptatt av å verdsette hennes intellekt. © Polfoto/Corbis & Shutterstock

Aristoteles mente at de var dyr. Martin Luther slo fast at anatomien deres gjorde at de bare egnet seg til å sitte. Og psykoanalysens far, Sigmund Freud, var overbevist om at det beste var at de holdt seg unna tankekrevende virksomhet. Selv de største tenkerne har prøvd å finne ut av det motsatte kjønn – uten hell. Av Jonas Bechgaard – tidsskriftet Historie Aristoteles og Platon, 350 f.Kr.: Kvinner er dyr Den greske filosofen Aristoteles forklarte i 350 f.Kr. hvorfor mannen skulle bestemme over kvinnen: “Alle tamme dyr har best av å bli styrt av mennesker. Man må se på det å være kvinne som et naturbetinget handikap”, sa han. Også filosofen Platon, som var Aristoteles' læremester, mente at kvinner var mindre verdt enn menn. Platon konkluderte i 360 f.Kr. med at kvinner var usle og feige menn som var gjenfødt. Platon mente imidlertid at kvinner måtte til for å få samfunnsmaskineriet til å gli knirkefritt. Oldtidens grekere mente at kvinner måtte styres med hard hånd – akkurat som andre beist. Galen, 200 e.Kr.: Kjønnet deres er som moldvarpens øyne” Den greske legen Galen slo i antikken fast at kvinner er menn som ennå ikke er ferdig utviklet. Han sammenlignet kvinners edlere deler med moldvarpens øyne, som ligner på andre dyrs, men ikke fungerer optimalt. “Kvinnens kjønnsorganer utvikles ikke, de forblir en ufullkommen versjon av det de ville ha vært hvis de kom frem”, skrev Galen.

102

Han baserte sine konklusjoner på inngående anatomiske observasjoner, som viste at kvinnen i prinsippet var som mannen, men uutviklet, ettersom genitaliene stadig satt innvendig. Galen reiste rundt til samtidens universiteter for å samle inn kunnskap og bli en enda bedre lege. Men han bodde en stor del av tiden i Roma, der det var forbud mot å dissekere menneskekropper. For å få innblikk i de indre organene og forskjellen mellom kjønnene, måtte han studere anatomien hos dyr, blant annet berberaper, som var hans favorittdyr. Arbeidet på en gladiatorskole ga ham imidlertid innsikt i særlig den mannlige anatomien. Han kalte de kjempendes sår for “vinduer inn til kroppen”, fordi skadene ga ham kunnskap om knokler og vev. Kirkefaren Augustin 400 e.Kr.: Kvinner er farlige I år 400 var den kristne kirkefaren og filosofen Augustins holdning til kvinner helt klar: “Hvilken forskjell gjør det om det er en hustru eller mor, det er jo stadig fristerinnen Eva vi må være på vakt overfor i enhver kvinne”, skrev han. Augustin mente ellers at kvinner og menn i prinsippet var like fornuftige, ettersom fornuften satt i sjelen, som var lik for alle. Men han hadde i sin munketilværelse sluttet seg frem til at kvinnene var farlige på grunn av deres seksuelle tiltrekningskraft. Derfor var kvinnen avhengig av mannen, som Augustin mente var skapt i Guds bilde, til å tøyle og styre seg. Thomas Aquinas, 1200-tallet: Pikebarn er en feil I middelalderen var kirken imot obduksjoner og anatomiske undersøkelser. Derfor måtte de lærde tenke seg til svarene på hva kvinnen var for slags størrelse. Den toneangivende kirkelige filosofen Thomas Aquinas skrev på 1200-tallet at kvinnen måtte være uttrykk for at noe hadde gått helt galt under reproduksjonen: “Kvinnen er et feilslått og tilfeldig vesen, fordi sædens aktive kraft alltid søker å gjenskape en mann i sitt eget bilde. Så hvis det skapes en kvinne, må det være fordi sæden er svak, eller fordi materialet (levert av moren) er uegnet eller på grunn av påvirkning fra en utenfrakommende faktor som vindene fra sør, som gjør klimaet fuktig”. Martin Luther i 1500-tallet: Kvinner er skapt til å sitte Luther revolusjonerte hele kirken. Blant annet giftet han seg med en nonne og tok et oppgjør med kravet om at prester skulle leve i sølibat. Om kvinner skrev han: “Kvinner burde bli i hjemmet – deres fasong tilsier dette, fordi de har brede hofter og et stort fundament å sitte på. Menn derimot har brede skuldre og smale hofter og besitter derfor intelligens”. Legene på 1500- og 1600-tallet: Kvinner risikerer å blive menn Den franske legen Ambroise Paré fortalte på 1500-tallet om en kvinnelig gjeter som utviklet penis etter å ha hoppet over en grøft. Og kollegene tok beretningen for god fisk. Flere andre leger bekreftet at Parés pasient nå var en mann. Vitenskapen mente at kvinner kunne utvikle seg til menn hvis de utførte maskuline arbeidsoppgaver. Rousseau,1700-tallet: Utdann kvinner til å behage Oppdragelsesfilosofen Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens progressive tenkere: “Utdannelsen av kvinner skal alltid være relatert til menn. For å behage, for å være oss behjelpelige, for å få oss til å elske og verdsette dem, for å utdanne oss når vi er unge, for å ta seg av oss som voksne, for å gi oss råd, for å trøste oss og for å gjøre livene våre enkle og behagelige”, mente han.

103

Viktoriatiden i 1800-tallet: Damer kan dø av skam En britisk lege beskrev i 1828 hvordan en kvinne hadde mistet forstanden på bryllups-natten av skam over å ha vært sammen med sin mann. “Majoriteten av alle kvinner er, heldigvis for dem selv, ikke særlig belemret med noen form for seksuelle følelser”, skrev legen William Acton. Moralen var streng, og kvinnens funksjon var å føde barn og være en trofast hustru og mor, uten å bruke tid på mentale overveielser. Dronning Victoria er sitert for å ha sagt: “Lukk øynene og tenk på England”, da en hoffdame beklaget seg over sin manns nattlige besøk. Det var imidlertid grenser for hva det var mulig å holde ut bare ved å tenke på fedrelandet: Da dronningen fødte sine siste to barn fikk hun det nyoppdagede, smertestillende preparatet eter av legen John Snow, som dermed gikk imot oppfattelsen av at kvinner – akkurat som dyr – skulle føde i smerte.

I viktoriatiden mente legene at kvinner ikke hadde noen form for “seksuelle følelser". © Polfoto/Corbis

Charles Darwin, 1800-tallet: Kvinner tilhører en laverestående rase I forbindelse med sine studier av artenes opprinnelse kom Charles Darwin frem til at kvinner var biologisk underlegne menn. Kjennetegnet på kvinner var ifølge Darwin “karakteristiske for de lavere raser og vitner derfor om et tidligere og lavere stadium av sivilisasjonen”. Sosiologen Gustave Le Bon tok Darwins teorier videre og uttalte at “et stort antall kvinner har hjerner som er mer lik en gorillas i størrelse enn på de mest utviklede mannlige hjernene. Denne underlegenheten er så åpenbar at ingen kan motsi den; bare omfanget er verdt å diskutere. Kvinner representerer den mest inferiøre formen av menneskelig evolusjon og står nærmere de ville enn en voksen, sivilisert mann”.

104

Le Bon mente for øvrig at kvinners “hysteriske og irrasjonelle atferd” skyldtes at de hadde mindre hjerne. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche mente at kvinner som nektet å innta sin plass som mannens tjenere, skulle tuktes. I sin bok Slik talte Zarathustra (Also sprach Zarathustra) skrev han: “Du går til kvinnen? Glem ikke pisken!” Ifølge Nietzsche var pisken nødvendig fordi “en ordentlig mann vil ha to ting: fare og lek. Derfor vil han også ha det farligste av alle leketøy, kvinnen!” Nietzsche anerkjente imidlertid at kvinner kunne ha gode kvaliteter, og var kjent for sitt gode forhold til moren Franziska. Freud,1930-årene: Kvinner vil ha penis Nazistene,1932: Vær vakker, fød barn Inspirert av Nietzsche tok nazistene opp kampen mot kvinnene som nektet å innta sin plass i hjemmet. Som en del av valgkampen i 1932 lovet Hitler blant annet å fjerne 800 000 kvinner fra arbeidsmarkedet. “Kvinner skal sammen med sosialistene og jødene fratas sin rett til å tjene penger”, sa han. Kvinnene mistet også retten til å sitte i en jury, fordi Hitler mente at de var ute av stand til “å tenke logisk eller resonnere objektivt, ettersom de er styrt av sine følelser”. Opplysnings- og propagandaministeren Joseph Goebbels var enig: “En kvinnes oppgave er å være vakker og føde barn. Hunnfuglen pynter seg for hannen og klekker ut egg for ham”, sa han.

Kvinnenes oppgave i nazitiden var å ta seg av hjemmet. © Mary Evans

105

Forfattaren er Vårherre Av Åsulv Edland, skribent Har forfattarane lov til å skrive det dei vil? Kan dei dikte opp dei personane dei vil? Kan dei dikte opp den tida og historia dei vil? Kan dei dikte opp den røyndomen, som det så fint heiter på nynorsk, slik dei vil? Ja, det må dei vel ha lov til. Dei skaper som Vårherre, og dei bestemmer sjølve kva dei vil skape, eller skrive, som er best i deires skaparverk. Desse spørsmåla har blitt aktuelle etter omtalen av Vigdis Hjorths bok Arv og miljø i Aftenposten. Det er ikkje første gong vi har ein slik debatt om litteraturen. Forfattaren må vel stå fritt til å dikte. Dikt og forbannet løgn, som Ibsen skriv. Forfattarane som skriv ein fiksjon må stå fritt til å dikte inn dei handlingane og personane som passar inn i diktverket. Kan vi stille krav til eit diktverk som om det var dokumentar eller fakta-litteratur? Nei, det kan vi ikkje etter mi meining. Diktaren sin fantasi og loven er det som kan og bør setje grenser. Det er som Knut Faldbakken seier i intervju med Dagbladet 28. november «…tåler ikke moralister som forteller forfattere hva de kan skrive eller ikke…». Gjennom historia er det mange døme på forfattarar som er tvinga til å skrive med «påhalden penn». Fleire av dei norrøne kongesogene er skrivne som bestillingsverk frå kongen og kongemakta. I nyare tid er det mange litterære verk der styresmaktene har prøva å påvirke forfattaren, stoppe det litterære verket eller til og med drepa diktaren. Det er ikkje vanskeleg å finne døme som alle tek avstand frå i dag. Det finst mange tilfelle som er i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Faktiske personar dukkar opp i hendingar som er verkelege i notid eller fortid. Vigdis Hjorth blir skulda for å ha skrive inn historie frå sitt eige liv og si eiga livshistorie. Det er jo litt rart at denne debatten dukkar om no, fleire år etter Karl Ove Knausgårds fleire binds Min kamp. Og kor skal vi plassere Dag Solstads «uoppløselige etiske slektshistorie» på over 1000 sider frå Telemark? Forfattaren seier boka er ein roman, men her vrimlar av personar som har levt med fødselsdato, dødsår og alt. Fakta eller fiksjon? Litt av kvart, spør du meg. Kjartan Fløgstad blei for nokre år sia skulda for å ha stole ein historisk person frå ein historikar og dikta han inn i ein roman. Stieg Larsson har i ei av sine bøker med Lisbeth Salander dikta inn eit hemmeleg brev frå Sveriges statsminister (som må vera Fälldin), men det er nok ikkje fakta det heller. Jan Guillou har i bøkene om Arn, som byggjer på svensk historie, dikta inn fleire av sine vener som norske vikingar bl.a. Jon Michelet – som er verkeleg nok sjølv om han her har fått vikingnamnet Mikkelsson. Det «grovaste» står nok Torolf Elster for med boka Veien jeg vandret, som kom ut i 1984. Berre tittelen fortel at vi bør vera på vakt. Han skriv i forordet: «Etter sterke overtalelser har eg gått med på å utgi et bind med erindringer …». Det er ei fantastisk og ukjent historie om hans liv som toppidrettsmann og eit utsvev-ande liv på byen med Bergfrid Fjose. Og forlaget skriv: «Med seg selv som en stadig skiftende hovedperson, boltrer Torolf Elster seg gjennom denne noe usedvanlige selvbiografien». Vi hadde nok ikkje kjent han igjen om det ikkje hadde vore for Ellen Auensen flotte teikningar med Elster med sin Trump-hentesveis. Nei, forfattarane er totalt upåliteleg med fakta, så la no Vigdis Hjorth og dei andre få dikte i fred. Berre dei skriv godt. Vi får ta det som god fisk og overlate fakta til historikarane og leksikografane. 106

Nestekjærlighet i mytologi og religion - vår verdenssivilisasjon

Av Sjur Cappelen Papazian Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. Mens noen betrakter det som et element i sosial kontroll, ser andre på det kun som en form for altruisme. I mytologien er nestekjærlighet det vi forsøker å oppnå gjennom utviklingen av en høyere bevissthet - det dreier seg om frigjøringen av morgenrødens, demringens eller daggryens, gudinne - i Norge kjent som Ostara, hvis navn er roten til det moderne engelske ordet påske, og på indisk Usha. Begge har de, som med mange andre lignende gudinner i ulike kulturer, sin bakgrunn i den protoindoeuropeiske gudinnen Hausha, som på romersk er kjent som Venus. På sumerisk var hun kjent som Inannai og var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig.

Mesopotamia på 2000-tallet f.Kr.

Tammuz (sumerisk Dumuzid (DUMU.ZI(D)) i betydningen «trofast» eller «sanne sønn») var navnet på en gud i sumerisk mytologi. Han var en gud for fruktbarhet og for gjenfødelse. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet. Summeriske myter forteller om hans død og besøk i underverden. Inanna sørget over han til den grad at hun bega seg til underverden for å finne han. I ritualene æret man ham under den varmeste tiden på året, da det var tørke. Man benyttet Taukorset, en forgjenger for det kristne kors, som symbol. Tilfangetagelsen og fengslingen, samt hennes frigjøring av en heroisk gud som dreper en drage som holder henne fanget er en sentral myte i vår mytologi. Hun representerer våren og er involvert i nyttårsfeiringer. Det nye året startet tidligere med vårjevndøgnet i mars måned.

107

Kilde: Wikipedia

Ushas er sanskrit for daggry og er en vedisk gudinne. Hun er portrettert som å avverge onde ånder om natten, og som en vakkert utsmykket ung kvinne som rider i en gylden vogn på sin vei over himmelen.

I en nylig hinduistisk tolkning blir Ushas beskrevet som mediet for oppvåkningen, aktiviteten og veksten til de andre gudene. Hun er den første betingelsen innen vedisk tenkning og realisering. Ved hennes økende belysning blir menneskenes natur forstått og gjennom henne kommer vi til sannheten og salighet. Astraia (den skinnende; «stjernejomfruen») er i henhold til gresk mytologi en datter av enten Zevs og Temis eller av Eos og Astraios, avhengig av den antikke tradisjonen. Hun er assosiert med Justitia i latinsk kultur. 108

ASTRAEA (Astraia) - Greek Goddess of Justice & the Constellation Virgo Astrape | Apulian red-figure loutrophoros C4th B.C. | The J. Paul Getty Museum

Hun ble i tillegg til rettferdighet, også assosiert med uskyld og renhet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Rettferdighetens vektskål som hun holder i hendene ble det nærliggende stjernebildet Libra (Vekten). I løpet av den mytologiske gullalderen var hun den siste av gudene som levde sammen med menneskene, men hun ble fordrevet av lovløsheten i den senere jernalderen. Hun ble deretter plassert i stjernene som stjernebildet Virgo (Jomfruen). I henhold til legenden vil Astraia en dag komme tilbake til jorden og bringe med seg den utopiske gullalderen. Hun kan på mangt og meget sees på som forløperen til jomfru Maria, som også symboliseres gjennom sin tilknytning til stjernebildet Jomfruen. Saligprisningene er åpningen av Bergprekenen, gjengitt i Evangeliet etter Matteus 5:3–12 i Bibelen. Jesus beskriver her egenskapene til forskjellige mennesker, og hvordan de skal bli belønnet i Himmelriket. Deler av Bergprekenen er også gjengitt i Evangeliet etter Lukas. Inanna (kileskrift DINGIRINANNA) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar. Kilde: Utdrag fra Wikipedia

109

Luciadagen eller Lussimesse (latin festum Lucie virginis) Bakgrunn, tradisjoner og feiring Den hellige Lucia er en av de svært få helgener som feires av de lutherske kristne i Skandinavia, som tar del i feiringen på luciadagen, skjønt feiringen har beholdt mange elementer fra gammel germansk mytologi. Lucia er én av syv kvinner i tillegg til jomfru Maria som feires ved navn i den romerske messekanon (latin Canon Missæ, Canon Actionis). Hagiografien forteller at Lucia var en kristen som ble drept under kristenforfølgelsene under keiser Diokletian. Hun viet sin jomfrudom til Gud,[1] nektet å gifte seg med en hedning, og fordelte sin medgift blant de fattige. Hennes påtenkte ektemann anklaget henne for å være kristen overfor guvernøren av Siracusa på Sicilia. Etter sigende stakk vaktene ut øynene hennes med en gaffel, da de verken greide å flytte på henne eller brenne henne. En annen versjon hevder at hennes påtenkte ektemann beundret hennes øyne, og da rev hun dem egenhendig ut, rakte dem til ham under følgende utsagn: «Nå, la meg leve med Gud!». Den eldste nedtegnelsen av hennes fortelling kommer fra en redegjørelse i helgen-biografier fra 400-tallet.[1] På 500-tallet var fortellingen om henne godt kjent, og hun opptrådte da i Sakramentet til pave Gregor I den store.[2] På begynnelsen av 700-tallet inkluderte Aldhelm av Sherborne en kort redegjør-else om hennes liv blant jomfruene i De laude virginitatis, og i det neste århundret inkluderte en annen angelsakser, Beda den ærverdige, henne i sin martyrologibok. I andre middelaldertekster ble Lucias øyne gravd ut med treskjærerjern før hennes henrettelse. I kunsten er hennes øyne tidvis vist liggende på et brett som hun holder. Fram til 1861 ble Lucias relikvier feiret i en kirke dedikert til henne i Venezia, men etter at denne kirken ble revet, ble de overført til kirken i San Geremia. Hun feires på sin helgendag den 13. desember, også kjent som luciadagen. I Norden er feiringen av luciadagen en relativt ny feiring. Den ble gjeninnført i Sverige på slutten av 1800-tallet, og har fra 1950-tallet spredt seg til resten av Skandinavia. Farlige vetter eller dauingeånder Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i følget som vehicula for de mytiske skikkelsene. For å verge seg mot å få plass i den ville ferd, ble det malt tjærekors på dørene for såvel mennesker som for dyr. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt avsted. Definisjoner og bakgrunn I Norsk etymologisk Ordbog holder forfatterne Hjalmar Falk og Alf Torp «Asgaards-reien eller Aasgaardsreien» for å være «en litterær og urigtig Form for n. dial. Oskorei.» Ivar Aasen mener ordet oskoreia er avledet av adjektivet «ofsleg = den skræmelege Færda», mens siste ledd reida kommer av norrønt; «ridende Følge». Åsgårdsreia er et begrep som romantikerne direkte avledet av navnet på æsenes hjem Åsgard (en ås, flere æser). I nasjonalromantikken var det viktig å knytte folketroen an til den norrøne forestillingsverden. Johan Sebastian Welhaven skrev et langt episk dikt med dette som tittel. I tysk tradisjon blir den ville jeger som rir i spissen for følget «das wütende Heer» omtalt som Wuotan. Romantikerne satte navnet i sammenheng med Odin.

110

Det humoristiske maleriet «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser et kaotisk, feststemt følge av underjordiske, vetter, nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. Opptoget er en variant av oskoreia og trolig knyttet til tradisjonen med å gå julebukk som en lystig feiring fra gård til gård.

Peter Nicolai Arbo malte oskoreia i flere utkast over dette motivet. Hovedvarianten ble malt i 1872.

Myten om Oskoreia er knyttet til den gammelgermanske forestillingen om den ville jakt (die wütende Heer, «den rasende hæren»), som ble sluppet løs rundt liminalfasen som oppsto mellom julehelga og nyttårshelga. Et annet navn er derfor Joleskreia eller på samisk joulogadze. Lederen for reia var i norsk tradisjon Sigurd Svein eller Sigurd Fåvnesbane. I folketroen hevdes det at ei hulder eller ei trollkjerring som ble kalt Guro Rysse-rova dannet baktroppen i opptoget. En annen mulig forklaring på leddet Osko eller Uske kan være øl-skurd. Det er dermed sannsynlig at sagnet er knyttet til de eldgamle norske karnevalstradisjonene i julehelga (se julebukk). Gandferd eller gandreið var i norrøn tid og i nordnorsk folketro et hekseritt eller en åsgårdsrei gjennom lufta. Gandferda kunne også forstås som en storm av gjenferd, mens ordet gandreið betegnet selve luftrittet. Ordet gand betød opprinnelig en spiss stav som hekser og trollkjerringer brukte, og det er blitt foreslått at gandferden dermed er ett av opphavene til forestillingen om hekser som rir på sopelimene sine. Også i lussinatta, årets lengste og farligste og natta før luciadagen, kunne den kvinnelige, uhyggelige vetten Lussi ifølge deler av norsk folketro komme med sitt trollfølge i «lussiferda» eller «lussireia». 111

ET PAR HUNDREÅRIGE HEDMARK-FORFATTERE vi kommer til å høre mye om i 2018:

Hans Børli, skogsarbeider og forfatter Av Truls Gjefsen Foreldre: Husmann Nils Thorkildsen Børli (1883–1951) og Marie Bolette Olsdatter Børli (1881– 1962). Gift 22.6.1946 med sydame Magnhild Lien (15.9.1919–), datter av småbruker Edel Marius Lien (1881–1976) og Torine Pedersdatter Stangnesstranda (1887–1957). Hans Børli var en av våre viktigste og mest populære lyrikere etter den annen verdenskrig. Han ble landskjent som “skogens dikter”, en posisjon han beholdt hos et stort publikum også etter at han tok til å skrive mer personlig sentrallyrikk. Børli vokste opp på en husmannsplass på Fjellskogen i Eidskog. Erfaringen derfra av fattigdom og slit preget ham for hele livet. Men naturalhusholdet og skogsarbeidet gav også positive impulser; nærheten til naturen og solidariteten med de laveste er viktige temaer i forfatterskapet. Omfattende lesning avfødte tidlig trang til å dikte. En rolle spilte også morfaren, som var bærer av den lokale fortellertradisjonen. Den strenge pietismen i hjemmet skapte dessuten en varig blanding av opposisjonstrang og religiøs lengsel hos Børli. Hans ry som særlig begavet gav ham friplass på en handelsskole, der han sluttet etter et halvt år. Han ble tatt opp på befalsskole i Oslo, men krigsutbruddet gjorde at også denne skolegangen ble avbrutt. Han deltok i harde trefninger før han ble tatt til fange av tyskerne. Tilbake i Eidskog livnærte han seg som lærer og skogsarbeider resten av krigen. Han var også grenselos, samtidig som han skrev sin første diktsamling, Tyrielden (1945). Etter krigen fortsatte Børli i fullt arbeid på skogen. Til midten av 1950-årene gav han likevel ut bøker nesten årlig, både lyrikk og prosa. Romanene Han som valgte skogen (1946), Sølv og stål (1951) og Under lomskriket (1953) ble vennlig, men ikke overstrømmende mottatt i samtiden. Sølv og stål ble imidlertid en salgssuksess. Novellene i Det small et skott (1948) hviler mye på lokal fortellertradisjon. I debutsamlingen og i Villfugl (1947) etableres den karakteristiske blandingen av tradisjonell og fri form, romantikk og realisme, skjemt og alvor, sosial bevissthet og religiøs søken som preget hans lyrikk. Fra Men støtt kom nye vårer (1949) dreier Børli, påvirket av eksistensialismen, mot et mer personlig og alvorstynget uttrykk. I de neste samlingene, Likevel må du leve (1952) og Ser jeg en blomme i skogen (1954) utvikler han dette videre. Samtidig beholder han et betydelig innslag av tradisjonelle dikt, som f.eks. «Der skulle vi ha vøri, Kal». Sunget til en gammel svensk melodi er det blitt en av våre mest skattede viser, med sin humoristiske og treffende vri på det ofte forterpede lengselsmotivet. 112

Etter å ha fått refusert en novellesamling 1956 konsentrerte Børli seg helt om lyrikken. Han holdt også tilbake en historisk roman, Smykket fra slagmarken, som først kom ut posthumt (1992). Refusjonen førte også til en tenkepause når det gjaldt lyrikken, med unntak av en samling hovedsakelig eldre dikt, Kont-Jo (1957), der han skildrer det gamle skogsarbeiderlivet. Børli hevdet at overgangen til motorsag i 1950-årene forandret inspirasjonen hans. Motorlarmen og effektivitetsjaget ødela kontakten med naturen, og drepte den “skogens dikter” han til da var regnet som. Samlingen Dagene (1958) fremstår med et mer konsentrert, modernistisk og særpreget dikterspråk. Dette konsolideres i Jeg ville fange en fugl (1960) og forsterkes i Ved bålet (1962). Med denne samlingen når han et høydepunkt i sin utvikling. Kritikerne anerkjente også den “nye” Børli og plasserte ham blant de viktigste lyrikerne etter krigen. Leserne syntes å foretrekke hans eldre produksjon, som på denne tiden fikk et gjennombrudd med Erik Byes fremførelser. Unntaket var diktet «Louis Armstrong»; dets dype humanisme, treffiskre bilder og gjennomført musikalske oppbygning gjorde det straks til et yndligsdikt i alle kretser. Hver liten ting (1964) ble et lite tilbakeslag, også hos kritikerne. Med Brønnen utenfor Nachors stad (1966) leverte Børli sin første gjennomført modernistiske og filosofiske samling, der titteldiktet vitner om en mer ambisiøs dikter. Han skulle imidlertid aldri komme til å ta dette store formatet i bruk igjen, men arbeide mot et stadig knappere billedspråk. Nettopp billedspråket, “som-diktningen”, ble angrepet som avlegs av en ny generasjon forfattere. Børli holdt likevel fast på det lyriske bildet, som var og ble hans språk. Riktig provosert ble han først da Profil-forfatterne ble marxist-leninister. Han svarte med å skjerpe tonen i sine egne politiske dikt, samtidig som han angrep de såkalte sofaradikalerne. De krasse politiske diktene i samlingene fra 1970-årene står i en merkverdig motsetning til en religiøs dreining fra og med Som rop ved elver (1969). Den franske filosofen Pierre Teilhard de Chardin hadde bekreftet og utdypet Børlis dragning mot en dualistisk naturreligiøsitet. Dette setter varige spor i diktningen, der han øyner det guddommelige i tingene og naturen selv. Isfuglen (1970), Kyndelsmesse (1972), Vindharpe (1974) og Vinden ser aldri på veiviserne (1976) preges alle av denne visjonære diktningen. Disse samlingene etablerte Børli på ny som en folkekjær dikter, samtidig som han høstet mye lovord i litterære kretser. Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979) bærer bud om en dikter som føler at han nærmer seg slutten. Kort før boken kom ut, fikk han et hjerteinfarkt som gjorde slutt på et langt yrkesliv i skogen. De siste årene var preget av mye sykdom og depresjon. Foruten noen mindre utgivelser på lokale forlag ble det likevel til tre diktsamlinger, knappe i formen og temmelig mørke i tonen. En vilje til å se lys i mørket er der likevel, enten den er religiøst betont eller bygger på gleden ved de nære tingene. Mest dyster er Dagen er et brev (1981), mens Frosne tranebær (1984) er mer avklaret, både i form og innhold. På harmonikk ble utgitt posthumt sammen med andre etterlatte dikt 1991. På slutten tok Børli opp prosaen igjen, først i en bearbeidelse av eldre fortellinger, Tusseleiken (1987), siden i den selvbiografiske Med øks og lyre (1988). Dikteren gir her bare forsiktig innblikk i eget liv, men sier mye om sitt poetiske syn og sin skepsis til en kultur løsrevet fra naturen. Boken ble en av Børlis største suksesser. Poesi, sivilisasjonskritikk og filosofi er temaer også i den posthume Tankestreif (1991), en samling aforismer og notater. Børlis dikt er på en gang både dyptgående og tilgjengelige. Trofastheten mot det arbeidsfolket han kom fra, forbød ham mystifikasjoner og elitespråk. Samtidig var han åpen og søkende på alle felt og prøvde uopphørlig ut nye tanker, motiver og former.

113

Av Øystein Øystå

Vidar Sandbeck (født 21. juli 1918 på Åsta i Åmot kommune, død 10. november 2005) var en norsk visesanger, visedikter og forfatter. Foreldre: Skogsarbeider Emil Antonsen Sandbæk (1884–1962) og Lenny Alida Larsen (1881– 1964). Gift 1) 1947 med Gerd Bergersen (6.4.1918–4.7.1969), datter av småbruker Emil Bergersen (1880–1955) og Berthea Gjedselmoen (1883–1933); 2) 1972 med Målfrid Kildal f. Ljosland (10.3.1927–), datter av byggmester Thomas Jensen Ljosland (1881–1968) og Berte Ånunsdatter Fidjeland (1888–1975). Vidar Sandbeck var blant Norges aller mest folkekjære visekunstnere. Han skrev og tonsatte flere hundre viser, og i hans personlig pregede fremføring er mange av dem blitt en selvfølgelig del av den norske viseskatten. Han skrev også romaner, barnebøker og en 7-binds selvbiografi i romanform. Sandbeck vokste opp i Åmot i Østerdalen og hadde tidlig en drøm om å bli musiker. 9 år gammel begynte han – helt frivillig – å spille fiolin, og som 14-åring opptrådte han som spillemann. “Men da musikerdrømmen var ukjent i vårt miljø, ble jeg spådd en langsom sultedød, eller i beste fall et livsløp i elendighet,” forteller han selv. Dette prellet imidlertid av, og han studerte fiolinspill hos Einar Schøyen på Hamar, hos Arne Stoltenberg i Trondheim og hos Ernst Glaser og Bjarne Brustad i Oslo. Etter hvert forstod han at han aldri ville bli noen stor solofiolinist, og han la fela på hylla, reiste hjem og ble tømmerhogger. I en årrekke prøvde han seg i forskjellige yrker, som gårds- og anleggsarbeider, selger, snekker, murer, handelsbetjent, kjøpmann, treskjærer og musiker. Sandbeck slo igjennom i Otto Nielsens radioprogram Søndagsposten. Etter at alt hadde stått i stampe, som han sa, og han hadde begått en ubemerket debut med visesamlingen I døragløtten 1954, ble han “en dag, etter et viseprogram, brått slengt ut gjennom svingdørene fra Marienlyst – som berømt”. Året var 1959, og visen som ble en landeplage, var «Pengegaloppen». Etter hvert ble flere av visene hans kjente og kjære, som «Menuett i mai» og «Gull og grønne skoger». Visene hans har stoff og miljø fra hjembygda, og han skrev og sang på avslepet østerdalsdialekt. Visen «På folkemunne» – “Je kunne vøri snekker, je kunne vøri smed, je kunne vøri direktør hell' blikkenslager, je” – er som en del av hans selvironiske og underfundige selvbiografi. Skrevet hadde han gjort hele livet. 1962 romandebuterte han med Rundtramper og flatfele, og senere utgav han en lang rekke romaner, barnebøker og visebøker. Mange er kommet i nyutgivelser. I romanene Månen lo over Ravneberget og Kjærlighet og gråbensild forteller han

114

om fattigdommen og drømmen som drev bygdefolket til Amerika. I 7-bindsserien om Påsan er det ham selv og hans oppvekst vi møter, i dikterisk form. Vidar Sandbeck utgav en rekke singel-, LP- og CD-plater med egne viser, noen av dem innspillinger fra hans tallrike opptredener i NRK Radio, bl.a. i Søndagsposten, viseprogrammer, Barnetimen for de minste og andre. 1960 fikk han Arbeiderbladets Sølvplate for to av sine plateutgivelser. Han fikk en rekke priser: Fjellprisen 1968, TONOs ærespris som tekstforfatter 1978, Cappelens jubileumspris 1979, Landslaget for språklig samlings ærespris 1980, Åmot kommunes kulturpris 1984, Spellemannprisen 1993, Hedmark fylkes kulturpris 1994 og Rolf Gammlengs veteranpris samme år. 1991 fikk han livstidsstipend fra Kulturdepartementet, etter innstilling av Norsk Kunstnerråd. 1995 mottok han Forfatterfondets ærespris, og 2003 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Sandbeck var æresmedlem av Hedmark Forfatterlag og Østerdølenes Lag i Oslo. Før jul 2003 mottok han også Alf Prøysens ærespris. Vidar Sandbeck holdt alltid fast ved miljøet han vokste opp i, og vendte hjem så snart anledningen bød seg. Hans hjemstavnsrøtter var dype og ekte, noe all hans kunst bærer bud om, både i språk og motiv. I Rena park står en bronsebyste av ham, avduket 17. mai 1995. Åmot kommune har opprettet en egen Sandbeck-stiftelse, i erkjentlighet av alt han gav kommunen. Høsten 2003 utkom CDen Gull ifra grønne skoger, der en rekke norske artister synger hans viser som en hyllest fra musikerkolleger til kunstneren Vidar Sandbeck. 87 år gammel sovnet han stille inn på Ryslingmoen sykehjem på Rena.

***

ÅRETS BØKER FRA KULTURFORLAGET BRAK: Lorents Moe, Eidskog: Turid Evang, Våler: Unni Løvlien, Hamar: Mette Ulvo, Eidskog: Terje Tønnessen, Grue: Oddvar Karvainen Øieren Elverum: Magnus Jagland Kjeldsen, Drammen: Kari Nyberg, Lillehammer: Bjørn Ottesen: Turid Evang, Våler: Torill Ellinor Rønningen, Oslo/Grue:

115

BARBEINT MED BOB OG BRIAN 144 UNDRINGER - kunstbok SEND MEG DRØMMER ROSEN OG HESTEHOVEN - dikt DAGNY Juel – Samlede tekster Nyutgave i lommeformat ØKSEMORDENE PÅ FINNSKOGEN DIKT ANNAS VISER – visebok GAMLE DAGERS SKOGS- OG SAGBRUKSDRIFT I GRUE 144 FARGERIKE YMT MINNENES MELODI - dikt

ÆRESMEDLEMMER Gjems, Sven R. Grambo, Ronald Jonsmoen, Ola Nordal, Fred Opås, Rolf Røsbak, Ove

MEDLEMMER Amundsen, Terje Olav Lie Andersen, Yvonne Bakken, Torbjørn Berg, Nina Braseth, Leif Bråten, Steinar Bråthen, Storm Eggen, Jo Ekrem, Fredrik Eriksen, Frank Faldbakken, Knut Fjeld, Knut Frang, Bjørn Fredheim, Hans Ludvig Gjerstadberget, Kari Granlund, Ted M. Grønoset, Rise Halbakken, Sverre Haugdal, Terje Henriksen, Levi Hestbråten, Tore Holter, Rolf Arne Lie Ildahl, Eirik Johansen, Jorun Jonsmoen, Unni-Lise Kapelrud, Kristian

Grøsetgrenda 2265 Namnå Blomstervegen 95 2208 Kongsvinger Strømmen 253 2560 Alvdal Smørbukkvegen 3, 2212 Kongsvinger. St. Croix gt. 12 C 1604 Fredrikstad Bøhmers gt. 3 G 2615 Lillehammer

kari.gjems@brednett.no

62 94 71 41

r-grambo@online.no

62 81 51 38

ola.jonsmoen@fjellnett.no

62 48 95 23 971 46 846 380 40 890

Pb. 63 2401 Elverum Ampianvegen 102 2224 Austmarka Langtjernåsen 2422 Nybergsund Østgårds veg 10 2406 Elverum Øvre Månavei 139 2560 Alvdal Sundvegen 2436 Våler i Solør Bunesvegen 94 2120 Sagstua Chr. Michelsens gt. 8 0568 Oslo Tommelstadsgt. 12 A 2212 Kongsvinger Hakabekkvegen 65 2315 Hamar Finsalvegen 92 2322 Ridabu Halvor Flodens veg 24 2407 Elverum Kjellåsdamvegen 56 2280 Gjesåsen Tjemlivegen 142 2122 Bruvoll Oberst Krebs gate 1 2213 Kongsvinger Gubberudvegen 120 2312 Ottestad Storgt. 16 2408 Elverum Andr. Grøttingsv. 15B 2408 Elverum Kvesetgrenda 12 2266 Arneberg Utsiktsvegen 4, 2208 Kongsvinger Finnskogvegen 1498 2260 Kirkenær 2435 Braskereidfoss

teram@hedmark.org

kaprice.no@gmail.com

post@rosbak.no

62 41 15 47 469 36 184 416 44 002 62 45 60 24 62 41 32 47 62 48 73 38

soltab@online.no

62 42 03 96

barestorm@gmail.com

411 18 065 22 15 22 39 62 81 35 76

eriksenfrank@hotmail.com

926 84 580 951 34 967 917 27 888

stuggua@gmail.com

62 95 87 27 415 45 173 480 57 630

karig@east.no

913 63 054

poesibilen@gmail.com

914 41 755

ris-g@online.no

62 41 14 15 976 77 946 62 41 08 90

t-haugda@online.no

62 95 37 51 971 55 185 976 61 784 907 09 885

ralh21@frisurf.no

62 42 33 35 993 65 937 22 49 01 53

ola.jonsmoen@fjellnett.no

62 48 95 23

Sigbj. Obstfeldersv. 12 0782 Oslo Strømmen 253 2560 Alvdal Nyvefgen 19 2312 Ottestad

902 19 02

62 58 40 40

116

Korbøl, Aud

Incognito Terasse 1B, 0256 Oslo Kvernhaugen Søndre 2436 Våler i Solør Brennbakkvegen 2 2318 Hamar Nordskogbygdvn. 162 2410 Hernes Just Broch gt. 1C 2321 Hamar Svensenga 78 0882 Oslo Tyrivegen 14 2409 Elverum Hovdevegen 6 2436 Våler I Solør Landet Gård 2280 Koppang Strandvegen 303 2380 Brumunddal Bekkenstenvegen 6A 1420 Svartskog Hagebysvingen 27B 2230 Skotterud Borgenbakken 3 0373 Oslo Nordre Øyungsveg 48 2211 Kongvinger Bjørkelivegen 12 2409 Elverum Gjerdrumsvegen 24 2040 Kløfta Holmengata 12 2500 Tynset Mellomrasta 9 2211 Kongsvinger Bokfinkvegen 6 2291 Kongsvinger Østerhaugsberget 54 2433 Heradsbygd c/o Bjerkely Folkeh.sk 2266 Arneberg Wergelands gt. 3A 2821 Gjøvik Åkrestrømmen 2485 Rendalen Gustav Vigelands veg 48 0274 Oslo Storsjøvegen 2614 2133 Gardvik Snorres veg 13 2260 Kirkenær Furuberget 2256 Grue Finnskog

aud.korbol@gmail.com

22 55 06 79 916 05 959 900 38 790

gunhild@kvaerness.no

913 94 687

britt@generation.no

62 42 61 79

hanlill@online.no

480 92 773

Vedum, Trond Vidar

2344 Ilseng

Trond.vedjum@hihm.no

Walstad, Mona Falchenberg

Karlstadvegen 304 2280 Gjesåsen Einar Sandbergsv. 29 2614 Lillehammer Syrinvegen 20 2409 Elverum Vestbyvegen 1628 2420 Trysil Holmengata 4 2500 Tynset

Solås, Monica Kristensen Kværness, Gunhild Larsen, Britt Karin Lillebo, Hanne Linde, Heidi Lorch-Falch, Even Lundeby, Inge Lyngar, Mona Lystrup, Geirr Løvåsen, Sigmund Moe, Lorentz Munch, Kirsten Myhre, Anne Mytting, Lars Nordby, Marit Nygaard, Gunvor Andby Rastad, Per Erik Rotmo, Gerd Rønning, Rolf Seyfarth, Adelheid Skoglund, Tommy Strømsmoen, Tor Sveen, Karin Sæther, Edel Rudshaug Tønnessen, Terje Ulberget, Tove

Wasa, Robert Djurhuus Øieren, Oddvar Karvainen Østby, Hans Ola Østigaard, Arne Dag

971 88 607 62 41 42 26

62 46 08 25 62 34 30 20

lormoe@online.no

66 80 96 46 908 40 059 977 51 174 22 49 49 65 62 81 88 46 901 39 110 63 98 07 53 62 48 15 78 528 16 119 950 59 859 917 46 027

tommy.skoglund@live.no teg-s@online.no

62 46 92 82

22 44 79 82 948 17 083 terjet88@gmail.com

482 25 264 415 03 441

62 58 38 68 995 84 460 62 95 89 84 979 69 619

okarvainen@gmail.com

918 40 382

tryslingen@gamil.com 62 48 11 29 916 89 471

117

LITTERÆRE VENNER Andresen, Sissel Linge Haglund Lillegrundset, Liv Haglund, Unni Iversen, Camilla Skard Knutsen, Øyvind Lauvland, Lilly Marita Rasch, Lise Karin Reutz-Håkenstad, Ragnar Reutz-Håkenstad, Snefrid Østmo, Ingjerd Åslund, Emil

Arvesens veg 4H 2317 Hamar Rapet 11 8530 Bjerkvik Peer Gynts vei 47B 3160 Stokke Sven Morens veg 8 2408 Elverum Strandstykket 88 2409 Elverum Natveitåsen 156 4760 Birkeland Ekornvegen 5 2409 Elverum Osensjøen øst 152 2428 Søre Osen Osensjøen øst 152 2428 Søre Osen Gneisvegen 6 1475 Finstadjordet Ranumsvegen 266 2436 Våler i Solør

livlille@gmail.com

62 52 22 13 959 69 139 958 71 348

unnihaglund@gmail.com

926 52 375 913 65 278 62 41 46 06 907 79 297 952 28 284 992 40 541 465 06 773

sneragg@bbnett.no

465 06 773 67 91 83 16 480 09 726

***

Årskontingent: kr. 100,-. Organisasjonsnummer: 914 596 572 Kontonummer: 1830.31.64428 Antall medlemmer pr. 07.08.2017: 264 Innlegg til gruppa kan sendes: aahvenner@groups.facebook.com Venneforeningen har som formål: - å styrke interessen for Åsta Holths forfatterskap og betydning for lokalsamfunnet - å fremme interessen for Åsta Holths forfatterskap blant nye generasjoner lesere - å støtte opp om arbeidet med å gjøre Åsta Holths hjem Leiråker kjent som besøkssted for publikum i samarbeid med Norsk Skogfinsk Museum og heimbygdsforeningen Finnetunets Venner. - å etablere en kultursti, utstyrt med skilt med litterære tekster og bilder i nærheten av hus og andre fysiske minner som ennå finnes etter Åsta Holths lange liv i Svullrya. Dette siste prosjektet er på nærmeste fullført med en rekke skilt med tekst og bilder - fra Svullrya sentrum og opp til Leiråker og Revholtet. 118

119

SprĂĽkfamilier

120

121