Hedmark forfatter'n nr 2 16 by Terje Tønnessen

Hedmark-Forfatterâ&#x20AC;&#x2122;n Hedmark Forfatterlag Nr. 2, 2016

Velkommen til HEDMARK-BOKHANDELEN! Kulturforlaget BRAK åpner i slutten av oktober HEDMARK-BOKHANDELEN på Kirkenær i Grue kommune. Bokhandelen skal være det navnet sier, en bokhandel for og av Hedmark-litteraturen. Alle avskygninger av Hedmark-litteratur, ny og gammel kan og skal etter hvert finne sin naturlige plass i lokalene dersom forfatterne sjøl er interesserte. En spesiell målgruppe i denne sammenhengen er selvfølgelig medlemmene i HEDMARK FORFATTERLAG! Dette tilbudet ble lansert av undertegnede under lagets 30-årsjubileum og årsmøte på Hamar i mai, og vakte stor åtgaum, som det heter. Bokhandelen vil bli unik i sitt slag, fullstendig uavhengig av kjedevirksomhet, altså en FRI bokhandel, i ordets rette forstand. Mange, kanskje de fleste av forfatterlagets medlemmer, har antakelig liggende bunker eller pappesker med usolgte bøker – bøker som aldri blir distribuert fordi man ikke har vunnet vinnerloddet hos de store forlagene. Disse inviteres med dette til å ta kontakt med undertegnede for avlevering av et visst kvanta bøker for salg i den nye bokhandelen for Hedmarks-litteratur. Bokhandelen er selvfølgelig også interessert i bøker fra «etablerte» Hedmarkforfattere, som har et stort forlag til å sørge for distribusjon av sine bøker. Denne delen av virksomheten vil imidlertid ikke være en basisproduksjon av de tjenestene en tenker seg. Uansett ønsker vi at de etablerte forfatterne skal ha en selvsagt plass i bokhandelen. Boksalget vil foregå på kommisjonsbasis, det vil si at bokhandelen vil ta en provisjon på boksalg, og der resterende beløp blir kreditert forfatter så snart boka er solgt. Vi tenker oss en provisjon på 20% av bøker som selges for opptil kr. 200,-, og 25% for bøker som er priset fra kr. 200,- og oppover. Vanlig bokhandelprovisjon hos Norli, NotaBene ol., er 40% - i den grad de i det hele tatt tar imot bøker. (Tynset er et gledelig unntak med sine 30%. Gravdal på Hamar er også gode mottakere). ῶ

Ta kontakt umiddelbart: Terje Tønnessen, Snorres veg 13, 2260 Kirkenær. E-post: terjet88@gmail.com. Mobil: 482 25 264

Ord fra lederen Kjære skrivende! Hedmark Forfatterlag har nådd sjels år og alder og har feiret sitt 30-årsjubileum. Det foregikk på Hamar, siden laget ble stiftet der i sin tid. Etter et positivt årsmøte ga laget en åpen forestilling der en rekke medlemmer bidro, kunstnerisk vellykket og for en fullsatt Røhnesal. Forestillingen viste at laget fortsatt har mange og gode ressurser, forfattere som ikke bare skriver godt, men som også kan framføre – er bare halve jobben. Vi takker alle som deltok og bidro til denne markeringen av forfatterlaget og det skrivende miljøet i distriktet! Årsmøtet foretok en del rokeringer, og et nytt styre ble valgt. Vi takker for tilliten og lover å gjøre vårt beste. Som en konsekvens av styresituasjonen har Hedmarkforfatter’n fått en ny redaktør, erfaren og litterært skolert, vi ønsker Terje Tønnessen lykke til med arbeidet. Arbeidet i laget drives på dugnadsbasis, og det er svært lenge siden noen har tatt ut honorar for verv og utført arbeid. Virksomheten har imidlertid sine utgifter, det er medlemsbladet, det skal være så bra som mulig, medlemmene har krav på det, det er annonser for arrangementer og det er produksjon av lagets utgivelser, ordbilder og annet. Vi har alltid klart oss økonomisk, selv om det til tider har sett prekært ut. For at vi fortsatt skal kunne holde laget i gang, helst i nye 30 år, er vi avhengige av medlemmenes hjelp, den offentlige støtten strekker ikke alltid til. Det er viktig at kontingenten blir betalt, evt. etternølere bes ordne dette. Vi har også restopplag av ordbilder og bøker, og det er til stor hjelp hvis medlemmene vil kjøpe eller selge dette. Særlig aktuelt er vårt siste ordbilde, «Forvandleren» med dikt av Britt Karin Larsen og bilde utført av Arne Martinsen. Dette er det siste samarbeidsprosjektet vi hadde med Arne før han gikk bort, og det hadde stor betydning for han og for oss at det ble fullført. Vi takker også Britt Karin for at hun stilte diktet til disposisjon. Antologien «Å male med sordin» er også fortsatt tilgjengelig, og de som ikke har skaffet seg denne anbefales å gjøre det. Lagets utgivelser kan bestilles gjennom Oddvar Karvainen Øieren. Av saker som laget og lagets medlemmer har engasjert seg i, er opprettelsen av et Rolf Jacobsen-senter i Skappelsgt. 2 på Hamar. Et forprosjekt ble lagt fram, og det var opp til Hamar kommune om arbeidet skulle fortsette. En stund så det mørkt ut, da rådmannen var negativ. Et enstemmig formannskap gikk likevel inn for å fortsette arbeidet med senteret, og de litterært engasjerte gleder seg. Litteraturen er viktig på mange måter. Den gir skaperglede og leseglede, den gir selvforståelse og innsikt i vår egen tid og livsvilkår. Og det er dette udefinerbare som har så stor betydning, det som kalles kunst. Den kan, og bør, formidles på ulike måter, på trykk, ved framføring og via digitale media, formidlingsmåter som utfyller hverandre og som gir ulike former for opplevelse. Forfatterne bør også ta aktivt del i formidlingen. Alle våre medlemmer og venner ønskes en god og kreativ høst. God skriving til dere alle!

Terje Amundsen 1

HEDMARKS-FORFATTER’N er et tidskrift for Hedmark Forfatterlag og kommer ut tre ganger årlig. Alle bidrag sendes til redaktør: terjet88@gmail.com Adr: Snorres veg 13 2260 Kirkenær Mob: 482 25 264 Bidragene blir dessverre verken honorert eller arkivert. *

Styrets sammensetning 2016-2017: Terje Amundsen - leder Sven R. Gjems -nestleder Styremedlemmer: Britt Karin Larsen Tore Hestbråten Ted M. Granlund Varamedlemmer: Oddvar K. Øieren Rolf Arne Lie Holter Rise Grønoset * Redaktør Terje Tønnessen innkalles til styremøter * Hedmark Forfatterlag, kontonummer: 1895 08 25339 Forsidebilde:

INNHOLD Velkommen til Hedmark-Bokhandelen

Ord fra lederen

Referat fra årsmøtet 2016

Grete R. Gjerseg: Utdrag fra «Veien til

sommeren, Valentino»

Terje Amundsen: «Hedmark Forfatterlag

er kommet til skjells år og alder»

Frank Eriksen: «Tilblivelsen av Hedmark

Forfatterlag og litt til»

«Forventes å jobbe gratis»

Norsk Forfattersentrums minstesatser

Tore Hestbråten: «Vond sjukdom»

Ronald Grambo: «SKREKKOG GRU»

Bjørn Frang: «Svenskegrensa»

Rolf Jacobsen-senter

Aslak Sira Myhre: «Trenger vi å huske?» 24 Terje Amundsen: «Trapp – fire trinn»

Helge Torvund: «Sorg seier sitt,

og glede finst» Litteraturfestivalen i Grue - Program

28 30

Rise Grønoset: «Hva gjør vi med deg,

Tellus?»

Frank Eriksen: To dikt – «Tålmodig»

«Robåt»

Sven R. Gjems: «Om solungenes og

andres sjelsliv» Ove Røsbak: «Brilleposten - 3. del»

34 36

Terje Tønnessen: Omtale(r) av

Hedmark-litteratur

Rise Grønoset: «Mitt møte med

Hedmarkingene» Sven R. Gjems: «I motbakke»

45 53

«Demringstime» Terje Amundsen: Ny bok og Ordbilde

Medlemsliste

Terje Tønnessen: «Savn eller … ikke?

Knut Larsson: Kveldssol

Baksidebilde:

Eva-Christin Hillestad Referat fra årsmøtet 2016: 30 år med Hedmark Forfatterlag Ad. innkalling: Innkallinga kom for seint. En så seg nødt til å sende den med medlemsbladet, ikke som separat sending. 1. Årsmelding: Ble lagt fram av styreleder Oddvar Karvainen Øieren. Godkjent med følgende endringer:   

Inger Helene Arnestad, Arne Bakken har også meldt seg ut av laget, i tillegg til Velaug Eidem Løvaas med begrunnelse at de ikke lenger er litterært aktive. Forrige (siste) nummer av medlemsbladet ble svært dyrt, men det er en absolutt målsetting at bladet skal fortsette å utkomme. Ordbildet (maleri av Arne Martinsen, dikt av Britt Karin Larsen), er ment å innbringe laget en betydelig inntekt.

2. Regnskap: Revidert og godkjent. 3. Valg: Valgkomitéen besto av én person: Ted Granlund. Hans forslag ble fulgt opp av årsmøtet og ga følgende resultat: Leder: Terje Amundsen Nestleder: Sven R. Gjems Styremedlemmer: Britt Karin Larsen, Tore Hestbråten, Ted Martin Granlund Vara: Oddvar Karvainen Øieren, Rolf Arne Lie Holter, Rise Grønoset Litterært råd: Ola Jonsmoen, Trond Vidar Vedum, Terje Tønnessen (gjenvalgt) Redaktør, Hedmark-Forfatter’n, Terje Tønnessen, innkalles til styremøter 4. Innmeldte saker: Ingen 5. Evt: a. En målsetting å få flere e-postadresser, det vil lette postgangen betydelig og samtidig sparer laget for portoutgifter. b. Styret fikk i oppdrag å finne fram til løsninger for å få flere medlemmer til å betale kontingent. Noen mente eksklusjon ville være en løsning, mens andre hevdet at man burde ta en ringerunde til de enkelte medlemmene. Det siste forslaget ble oppfattet som mer konstruktivt enn det relativt radikale førsteforslaget. c. Hedmark Forfatterlag skal registreres i enhetsregisteret i Brønnøysund for å få et fast organisasjonsnummer. d. En hovedsak for styret og øvrige medlemmer skal være å verve nye medlemmer. 6. Oddvar K. Øieren mottok takk fra nyvalgt leder Terje Amundsen for å ha nedlagt et langvarig og stort arbeid for forfatterlaget ved ordbildet «Tanker ved Ånestadkrysset», dikt av Rolf Jacobsen, illustrert av Kjell Nymoen.

7. Årsmøtet ble avsluttet med opptreden fra disse forfatterne: Terje Amundsen, Frank Eriksen, Sven R. Gjems, Knut Faldbakken, Terje Tønnessen, Britt Karin Larsen og Rise Grønoset.

Referent: Terje Tønnessen

Grete Randsborg Jenseg

Redaktøren møtte Grete Jenseg under et forfattertreff på Svullrya 7. juli. Hun leste opp historien under. Jeg falt pladask for den og ønsket å dele den med HedmarkForfatter’ns lesere, og her er den, hentet fra Jensegs bok Veien til sommeren, Valentino, Gyldendal, 1989: «Det var sommer, og det var mennesker overalt på Plassen. Alle rom i våningshuset krydde av mennesker. Fuglekassene på låveveggen hadde også fullt belegg. Mens fluesnapperungene vokste seg store i den ene, tok meisemor fatt på kull nummer to i den andre. Menneskestemmer og latter blandet seg med fugleungenes utålmodige skrik etter mat. Dette var sommer. Dette var kjent for både mennesker og fugler. Men noe var uvanlig i år. Når vinduene sto åpne i matbua på tunet, hørtes kvitring innefra! Fluesnapperne og meisene hadde registrert det, men de forsto ikke hva slags fugler det var. I flere dager fløy de forbi og undret seg, og bestemte seg for å undersøke saken når de bare fikk tid. En ettermiddag tok fluesnappermoren seg tid. Med dårlig samvittighet, naturligvis, for ungene skrek og var sultne som vanlig. Hun landet i all hast på vindushaspen og stirret inn i rommet. Det satt en lyseblå og en grønn fugl der inne. Slike fugler hadde hun aldri sett på Plassen før. De satt helt stille nå, tett sammen på den lille pinnen sin og skakket på hodet. -

Hvem er dere? spurte den svarte og hvite fluesnapperen. Vi er undulater, svarte den lyseblå fuglen. Hvem er du?

Fluesnapperen svarte ikke på det. Alle måtte jo vite at en fluesnapper var en fluesnapper. Hun hadde for dårlig med tid til å svare på unødvendige spørsmål. I stedet sa hun: -

Hvor er ungene deres? Vi har ikke tenkt å ha unger ennå, svarte undulatene.

Da ble fluesnapperen så forvirret at hun fløy sin vei. Mens hun samlet insekter til ungene, tenkte hun på dette merkelige svaret. Hun fortalte det til meisemor da de møttes på tørkesnora om kvelden. Neste gang hun havnet på vindushaspen hos undulatene, hadde hun meisemor med seg. Det var tryggest å være to. -

Har dere ingen unger? Meisemor gikk rett på sak. Foreløpig vil vi være fri for et slikt ansvar, svarte undulatene. Hva gjør dere da når dere flyr omkring? Samler dere bare mat til dere selv? Vi flyr ikke omkring, sa undulatene, vi bor i bur!

Da så fluesnapperen og meisen det også – undulatene satt i et bur! -

Menneskene gir oss mat, sa undulatene. Vi behøver slett ikke fly omkring!

Dette ble for mye for meisemor. Hun skjente av sted, og fluesnapperen fulgte med. Hun torde ikke bli alene igjen med disse merkelige fuglene. Men heretter ble det mange samtaler mellom meisene og fluesnappermoren på tørkesnora om kveldene. Og svalene snappet opp deler av samtalen og svingte seg høyt opp i lufta og diskuterte skrikende hva de hadde hørt og hva de syntes om det. Måkene nede ved vannet fikk også høre om undulatene, og ryktene spredte seg så langt at selv tre grågjess tok seg en sving over Plassen for å få ryktene bekreftet. -

De bor i bur, de bor i bur, messet grågjessene, og fløy hastig, men i fin orden, bort igjen. De blir matet av menneskene! Skrek måkene og hørtes faktisk en smule misunnelige ut. De liker ikke å fly! Ropte svalene og nøt sine egne glidemanøvrer lufta. De får ikke unger hvert år, sa meisefar lavt til fluesnappermannen.

Men det var rugda som en sen kveld, mens hun flakset over tunet, gryntet fram det viktigste spørsmålet: -

Hva gjør de da?

Dette spørsmålet ble gjentatt i alle toneleier av alle fuglene rundt Plassen. -

Hva gjør de da? Hva gjør de da?

Undulatene hørte det inn gjennom vinduet hver dag. De fikk god tid til å forberede svaret, mens de ventet på nytt besøk.

Da den siste fluesnapperungen hadde flakset ut av redet, landet fluesnappermoren igjen på vindushaspen. Hun var sliten og tynn og pjuskete, og kvitringen hennes var lav, men undulatene visste på forhånd hva hun ville spørre om. De satte seg godt til rette på pinnen før de svarte: -

Vi har ingen plikter. Vi bruker mye av tida til å holde oss pene til glede for hverandre og menneskene som steller oss. Resten av tida kan vi øve inn nye sanger, fylle rommet med vakre toner, være læremestre for dere som aldri har tid til slikt – vise veien til et skjønnere liv. For livet behøver ikke bare være arbeid. Vet dere egentlig hva frihet er?

Siden dette var et spørsmål til alle fuglene, ikke bare til fluesnapperne, innkalte fluesnappermoren til møte neste kveld. Alle kom. Menneskene, som tok kveldsbad nede ved elva, undret seg over grågjessene som kom over orekrattet. Og sauene tok pause i spisingen da måkene lettet fra innsjøen og fløy som et hvitt teppe over enga deres. Men møtet munnet slett ikke ut i noe svar på spørsmålet. Fuglene var alt for forvirret og oppjaget. Da de fløy fra hverandre, var det nok noen som lengtet etter et enklere liv, etter muligheten til å skape noe vakkert, slippe å arbeide bare for å overleve. -

Men frihet i et bur? Tenkte meisemor da hun tidlig neste morgen fløy ut for å finne mat til ungene sine. – Tryggere, men frihet?

Og plutselig visste hun hva frihet var. Hun ble så ivrig at hun nesten glemte katten som smøg rundt hushjørnet, og hauken som kanskje kretset over tunet akkurat da. Hun slapp flua hun nettopp hadde fanget, og satte kursen mot vindushaspen. -

Frihet for meg, kvitret hun med høystemme, - frihet for meg er å leve som en meise, være en del av naturen – alt annet er ufrihet!

Undulatene lo lenge og støyende etter dette, og den grønne sa til den lyseblå: -

Går verden egentlig framover?

Om kvelden satt undulatene tett sammen i buret, og fuglene utenfor gikk til ro i trærne og under mønet. -

Et ungekull hver sommer er kanskje nok, tenkte meisemor – så får jeg allikevel litt tid til meg selv … Litt kjedelig har vi det egentlig, tenkte undulatene. Lurer på hvordan det kjennes å være riktig redd og riktig trygg, riktig sulten og riktig mett, riktig frossen og riktig varm, og hvordan det føles å fly der ute.

Alle fuglene var blitt klar over at det fantes et annet liv enn det de selv levde.»

Påfallende mange i forfatterlaget ser ikke ut til å ha en E-postadresse. Dersom du har det, vennligst send den til redaktøren for Hedmark-Forfatter’n, slik at det kan opprettes kontakt via mail. Dette vil gjøre kommunikasjonen med medlemmene betydelig enklere enn ved å bruke postgang. Dessuten er porto dyrt, mens mail er GRATIS og tidsbesparende. Hedmark Forfatterlag er kommet til skjells år og alder. Historikk 1990-2016. Av Terje Amundsen Jeg ble medlem av forfatterlaget like før 1990. Førsteinntrykket var et lag som var inkluderende, kvalitetsbevisst, men uten snobberi, et lag der alle ble respektert, selv om det som ble skrevet kunne være på ulike nivåer. Det var ulike ledere som på hver sin måte var en drivkraft, etter Sandsdalen var det Inger Helene Arnestad, Sven R. Gjems, Solfrid Elgvin Lied og Juel Stubberud. De siste årene har Oddvar Øieren og undertegnede vekslet mellom å være leder og nestleder, med Oddvar som leder i hele tolv år. Av gjøremålene var det først viktig å få økonomien på bena, lederen tok noen ganger på seg dress og gikk til banken for å be om økonomisk støtte. Det ble utgitt et medlemsblad, Hedmarkforfatter’n, som var det viktigste bindeleddet mellom medlemmene. De første bladene ga vann på mølla til dem som hevder at layout ikke er forfatteres sterke side. Redigeringen gikk på omgang, og den verste oppgaven var ofte å få noen til å ta ansvar for neste nummer. Etter hvert ble det faste redaktører, det var Terje Tønnessen, Anne Myhre og undertegnede. Bladet ble stadig mer proft både i lay-out og innhold, vi fikk gode faste bidragsytere som Ronald Grambo, Sven R. Gjems og Rise Grønoset, og dyktige fotografer som Øyvind Knutsen og Liv Haglund Lillegrundset. Bladet ble etter hvert også et ansikt utad, gjennom biblioteker og enkeltpersoner som fikk det tilsendt. Det ble lagt merke til utenfor medlemmenes rekker, bl.a. ble det rost av Martin Nag. Han brukte som vanlig sterke ord og uttrykk, positive i dette tilfellet, samtidig som han rettet spark mot den litteraturen her i landet som han syntes var spekulativ og overfladisk. Det hendte også at det kom kritikk. En gang hadde jeg sitert fra et intervju med Tarjei Vesaas, fra ei bok som i sin helhet var på bokmål. Det varte ikke lenge før telefonen ringte, og en mørk damestemme sa: Dette er Halldis Moren Vesaas, jeg ringer for å bruke kjeft!» Kritikken gikk på at Vesaas var sitert på bokmål. Jeg forklarte at min kilde var på bokmål, og Halldis ble mer forsonlig: «Da er det itte di skyld». Men hun ville ha inn en korreks i neste nummer av bladet, noe hun fikk.

En annen oppgave for laget har vært å delta i litterære arrangementer. Vi har deltatt i bibliotekenes bokdager forskjellige steder, det har vært på Hamar, der oppslutningen var god, og det har vært i Elverum, der engasjerte vi bl.a. Dagfinn Grønoset, som ble intervjuet av Bjørn Tore Bryhn. Det var så vidt jeg vet Dagfinns siste opptreden, en flott seanse, der publikum imidlertid ikke kjente sin besøkelsestid. I 1993 ble vi engasjert til å lage en forestilling på Astoria i Hamar. Erik Bye var stjernen i showet, deretter entret forfatterlagets medlemmer podiet, en etter en. Det hele tok opp imot tre timer, og publikum var trofaste nesten til the bitter end. Et annet arrangement vi husker med glede var forfatterlagets forestilling i Kunstbanken i Hamar under Rolf Jacobsen-dagene i 2009. Det var en representativ mønstring av hedmarksforfattere foran en fullpakket sal av betalende tilskuere. Det var opplesning, men også musikalske innslag, av bl.a. Bjørnar Sømoen og Mona Walstad. Den mest omfattende mønstringen var likevel litteraturfestivalen i Kongsvinger i 1996. Byen var spekket med alle slags former for litteratur, med en forestilling i Dagny Juels barndomshjem Villa Rolighet som et av høydepunktene. Primus motor for festivalen var Terje Tønnessen. Slik har laget gitt muligheter til synliggjøring av forfatterne i en situasjon der massemedia ofte svikter, og man må gjøre jobben selv. Lagets økonomi var de første årene basert på støtte fra fylkeskommunen, i til-legg til kontingenten. Så fikk Juel Stubberud en genial ide på tidlig 90-tall, det var ordbildene, kombinasjoner av tekst og bilde, helst signert av både forfatter og billedkunstner. Juel var et unikum, og det var først og fremst takket være han at så mange av bildene ble en suksess. Noen bilder ble likevel en større utgift enn inntekt, men i alle fall har prosjektet vært en fin måte å synliggjøre forfattere og kunstnere. Det første bildet var Dagfinn Grønosets «Brev til Gud» med originalillustrasjon av Kjell Aukrust. Dagfinn avslutter brevet slik: «P.S. takk for at du skapte Kjell Aukrust, gudbevaremegvel så mye moro vi har hatt.» De siste bildene har vært i samarbeid med billedkunstneren Arne Martinsen. I et av dem brukte vi Hans Børlis dikt «Louis Armstrong», som Juel hadde i hånd-skrift i et brev fra Børli. Den siste utgivelsen ble fullført nå ved årsskiftet, det var dikt av Britt Karin Larsen og bilde av Arne. Arne var svært opptatt av dette bildet, det hastet med å få det ferdig. Vi er glade for at vi fikk til dette, og det var også en glede for Arne. For få dager siden gikk han, som vi vet, bort. Laget har også produsert bøker. Det var ungdomsantologien Tilvekst, og en antologi med kortprosa, Ser du meg nå? - sistnevnte beregnet på innkjøp til bibliotekene, noe som også lyktes. På Arne Martinsens forslag og i samarbeid med Trysilforlaget laget vi antologien Å male med sordin, der medlemmer av ulike kategorier skrev tekster som ble kombinert med bildene til Arne.

Laget har arrangert skrivekurs, og på den måten gitt noe tilbake til offentligheten. Vi har hatt topp kursledere som Vigdis Hjorth, Ove Røsbak og Stig Sæterbakken. Dessuten Hilde Henriksen, som kjørte Gro Dahles opplegg. De siste skrivekursene har vært rettet mot barn og ungdom og blitt finansiert av Åsta Holths fond for skrivende ungdommer i Hedmark. Hun er også blant dem vi er en stor takk skyldig. Det sosiale er viktig i laget. Årsmøtene er anledninger til å møtes, og har vært kombinert med foredrag eller åpne forestillinger for publikum, som et omreisende litterært sirkus i ulike deler av fylket. Vi har også interne samlinger, og det har vært Trond Vidar Vedum, Rise Grønoset og Sven R. Gjems som først og fremst har stilt stua til disposisjon. Laget har gitt muligheter til å møte mange spennende personligheter, både i og utenfor medlemmenes rekker. Vi har hatt Odd Jan Sandsdalen, forfatter og skuespiller som ble en god rådgiver og venn. Jeg spurte han en gang om hva som var det viktigste når man sto på en scene; «nærvær» svarte han. For min egen del må jeg også ta med Sissel Linge Andresen, en fin billed-kunstner og god samarbeidspartner gjennom mange år. En god venn var også Juel Stubberud, kulturpersonlighet og en miljøskaper av rang, han gjorde mye for å knytte kontakter over svenskegrensa. Når han opptrådte, pleide han å innlede med å si: «Jeg er som fotballandslaget, målløs.» Det ville jo vært enda mer aktuelt i dag. I forbindelse med produksjonen av et ordbilde satt jeg noen timer sammen med Vidar Sandbeck, vi snakket sammen lenge, og jeg fikk inntrykk av en reflektert og samfunnsbevisst mann, ikke uten bitterhet når han kom inn på sosiale for-hold, og ganske annerledes enn den moromannen som han ofte ble redusert til i media. På et av forfatterlagets årsmøter dukket det opp en mann i skinnvest og alpelue, han hadde et skjevt smil som kunne minne om Arvid Nilsen, det var Finn Strømsted, som var en av landets fremste lyrikere. Han ble også en god venn. Vi snakket sammen og tiet sammen, av det han sa, husker jeg spesielt hans definisjon av lyrikk, «det har å gjøre med en understrøm,» sa han, «som det gjelder å fange opp og sette ord på.» Hans varemerke var ellers et sitat av Stein Steinarr: «I natt skal eg døy av kulde, i hytta ved Hudson Bay, du store heilage ande, okei.» Jeg har også hatt lange og lærerike samtaler med Ove Røsbak, en fin forfatter og en av dem her i landet som vet mest om Prøysen og Rolf Jacobsen. Mange kunne vært nevnt. La meg bare ta med to til, to flotte jenter som har bodd i Elverum i mange år, Britt Karin Larsen og Rise Grønoset. I tillegg til å skrive drivende godt selv, har de også gjort mye for andre skrivende, og vi takker. Har det da ikke vært konflikter i forfatterlaget? Jo, selvsagt har det vært det. Enkelte ganger har det ført til utmeldelser. Men konfliktene har aldri ført til

fraksjonsdannelser og intrigemakeri. Man har gjort opp og funnet en løsning, på en eller annen måte. Det er i seg selv et kjennetegn på et grunnleggende godt miljø. Vi skal ta vare på dette gode miljøet og utvikle det videre. Vi ønsker rekruttering, og gjerne nye folk som kan være med og dra lasset etter hvert. En foreløpig takk til alle for et godt samarbeid, og, som vi sier, fortsatt god skriving til dere alle. TILBLIVELSEN AV HEDMARK FORFATTERLAG OG LITT TIL ... Av Frank Eriksen -i anledning lagets 30 års jubileum, Røhnesalen, Tante Gerda, Hamar, lørdag 30.april 2016 Hedmark Forfatterlag begynte med boka «Hedmark forteller» der redaktør Arve Stensrud samlet det skjønnlitterære Hedmark til et rike. Nyheten om tilblivelsen av denne boka sto både i Hamar Arbeiderblad og i Østlendingen/Hamar Dagblad fredag 11.januar 1985. Forlegger Haagen Sund i Fagbokforlaget i Ringsaker svarte følgende på spørs-mål fra intervjuer Håvard Lillebo i Østlendingen/Hamar Dagblad om opplagets størrelse: «Et opplag på 2000-3000 bøker skulle i hvert fall være realistisk» hvorpå Stensrud legger til: «dette er noe beskjedent tatt i, og regner selvfølgelig med at «Hedmark forteller» blir årets julegave i 1985». Da «Hedmark forteller» ble presentert på historisk grunn på Domkirkeodden torsdag 26.september i 1985, hadde de fleste av de 34 Hedmarks-forfatterne med nyskrevne dikt og prosa, møtt opp. De 34 var: Inger Helene Arnestad, Kjell Aukrust, Hans Børli, Arnljot Eggen, Frank Eriksen, Knut Faldbakken, Willy Flock, Bjørn Frang, Dagfinn Grønoset, Ingeborg Refling Hagen, Åsta Holth, Åshild Høyem Husby, Eirik Ildahl, Rolf Jacobsen, Aslaug Jevanord, Magnar Johnsgaard, Ola Jonsmoen, Britt Larsen, Martin Løken, Gunvor Andbo Nygaard, Gert Nygårdshaug, Einar Pedersen, Frøydis Moe Petersen, Nils Johan Rud, Ove Røsbak, Vidar Sandbeck, Juel Stubberud, Odd Solumsmoen, Karin Sveen, Bjørnar Sømoen, Halldis Moren Vesaas, Oddvar Øieren, Magne Østby og Per Aas-Eng. Jon Olav Helle hadde illustrert boka med tjue raderinger. Omslaget var et tresnitt laget av Odd Haakensveen. Bokpresentasjonen sto behørig omtalt i alle fylkets aviser fredag 27.september 1985. Og der sto det unisont i alle avisene om spiren for et forfatterlag. Kåre Prytz, også forfatter, men i denne sammenhengen journalist i Hamar Arbeiderblad, skrev: «Hedmark forteller» - opptakten til eget forfatterlag i fylket?» Han skrev videre: «De fleste av Hedmarks forfattere hadde for en gangs skyld samlet seg rundt et og samme bord da boka «Hedmark forteller» ble presentert i Barfrøstua på Hedmarksmuseet i går». 1

Redaktør Arve Stensrud sa til både HA og HD den 19.desember 1985: «Hedmark forteller» selger så det suser». Boka var til da trykt i et antall av 4000 eksemplarer, og Fagbokforlaget regnet med at det første opplaget ville være så godt som utsolgt når butikkene stengte til jul. Boka ble omtalt og anmeldt i flere riksaviser, bl.a. i Dagbladet lørdag 28.desember 1985. Ved siden av Arve Stensrud sto Rolf Jacobsen fram i dette Dagbladet-oppslaget der journalist Terje Mosnes hadde som hovedoverskrift: «Hedmarks-poetene satser»: «Hedmarks litterære miljø rører på seg. Antologien «Hedmark forteller» selger godt, et «Hedmark forfatterlag» er på trappene, og i forfattermetropolen Hamar plan-legger Rolf Jacobsen og poetkollegaer et «dikt-video»-framstøt.» Det sto et annet sted i Mosnes-teksten: «Gjennom et lite opplag nummererte og gyldent signerte ekemplarer av boka «Hedmark forteller», har det vordende forfatter-laget en pott på ca. 35 000 kroner å starte med på nyåret, og Stensrud med å innkalle til lagets første møte i januar». Det skulle komme til å gå litt lenger tid før første samling av forfattere i Hedmark Forfatterlags navn ble av. Det skjedde i formannskapssalen i gamle Hamar rådhus, også kalt Festiviteten. Vi skrev lørdag 26.april 1986. Det var et godt frammøte om ikke så mange som under bokpresentasjonen av «Hedmark forteller». Det ble satt ned et interimstyre med Arve Stensrud i spissen som tok på seg jobben med å formelt få etablert Hedmark Forfatterlag. Stensrud ble også den første lederen av Hedmark Forfatterlag. Han, sammen med Willy Flock, leder i den første bokdagkomiteen, arbeidet for å samle årets forfattere i Hedmark og Oppland til bokdag i Hamar Folkebibliotek i november 1987, meldte HA den 16.juni 1987. Jeg husker forresten en tur sammen med Willy Flock under denne bokdagforberedelsen. Vi tok toget til Lillehammer. Der skulle vi bli møtt av Oppland Forfatterlag og gå fra Lillehammer stasjon og opp til et spisested hvor møtet skulle finne sted. På perrongen ble vi tatt vel imot av den mangeårige lederen i Oppland Forfatterlag, Oddvar Rakeng. Jeg gjenkjente også Anne Karin Elstad og Bjørg Berg. Av en eller annen grunn ble jeg gående fra perrongen og opp til spisestedet sammen med den fjerde representanten fra Oppland Forfatterlag. Hun var ei veldig koselig og varm dame. Hun visste sjølsagt ikke hvem jeg var. Og navnene våre ble aldri nevnt under kontakten mellom oss. Litt uti møtet tilbød denne damen fire tusen kroner i sponsing til bokdagen 1987. Ganske fort ble det klart, jeg tror det var Anne Karin Elstad som brukte fornavnet til sponseren - det var Margit Sandemo. Den store bokdagen gikk av stabelen i Hamar Folkebibliotek lørdag 28.november 1987. Dagen var også godt sponset av Norsk Forfattersentrum. 15 forfattere fra Hedmark og Oppland deltok, samt en nordisk gjest: Bengt Berg, Värmland. 1

Konferansierer var Tore Gulbraar og Tove Brit Haugstveit. Jazztonene sto Jarl Åsviks/Odd Riisnæs' kvartett for. Hamar Folkebibliotek var fullt til randen. HA og Østlendingen/HD dekket bokdagen bredt på mandag 30.november 1987. Store overskrifter som «Den store bokfesten», «Hjemmeseier for boka», «Historisk bokdag» og «Bokdagen varmet». I HA skrev journalist Geir Vestad: «For de omlag 200 tilhørerne ble arrangementet en anledning til å konstatere at Hedmark og Oppland har en sammensatt flokk med både småvittige, engasjerende og fortellerglade forfattere». Det ble etter 1987 årlige bokdager som alternerte mellom Hedmark og Oppland, til å begynne med Hamar og Lillehammer. I 1989 ble bokdagen kalt Litteraturens «Holmenkolldag», et lørdagsoppslag av Aud Jøran Kalfoss i HD/Østlendingen den 14.oktober. Knut Imerslund og jeg sto og niholdt hver vår stabel med bøker. 18 forfattere leste opp og et av medlemmene i Hedmark Forfatterlaget, Odvar Nordli, sto for åpningen av Bokdagen lørdag 25.november. Konferansierer var Karin Sveen og Geirr Lystrup. HA v/ Geir Vestad skrev mandag 27.november at det kom drøyt 80 betalende. Han skriver videre at «Nordli sørget for å sette arrangementet inn i den helt store sammenhengen. - Vår tid ble materialismens seiersfest. Men det følger både rus og bakrus med slike fester, minnet Nordli om». I Østlendingen/HD onsdag 6.desember 1989 sto Britt Karin Larsen i bresjen for Barnas bokdag i Elverum. Det skjedde i Elverum kino søndag ettermiddag den 10.desember. Fra 1990 ble bokdagen for voksne holdt på fire steder i Hedmark: For utenom Hamar var det bokdag på Tynset, i Trysil og på Flisa. Det ble i 1990 gitt ut hele 41 bøker av Hedmarks-forfatterne. Det var Hedmark som sto fram som forfatterfylket i landet. Og publikum møtte opp på bokdagene. Glåmdalen hadde førstesideoppslag om dagen eller rettere sagt kvelden i Åsnes folkebibliotek på Flisa. Østlendingen Solør/Odal rapporterte den 1.desember om «Forfatterkveld på Flisa i fullstappet bibliotek». Oppland Forfatterlag hadde som tidligere nevnt samme leder i mange år: Oddvar Rakeng. I Hedmark Forfatterlag skiftet vi på å være ledere. Arve Stensrud tok det første året. Willy Flock fulgte deretter fra 1988/89. HD/Østlendingen og Glåmdalen skrev den 20.april 1989 at Britt Larsen ble valgt til ny leder, ja, i Glåmdalen sto det ny formann. Ikke i noen av avisene sto det Britt Karin ennå ... Under årsmøtet på Svullrya den 3. og 4.mars i 1990 tok Frank Eriksen over vervet, sto det i lokalavisene, for deretter å gi stafettpinnen til Odd Jan Sandsdalen i 1991. Det skjedde på Tynset. Han satt heller ikke mer enn i et år som leder. Under årsmøtet i 1990 viste et bilde i Glåmdalen at Merete Wiger ennå satt i rullestolen etter skyteepisoden julekvelden 1989. Hun ledet bokkvelden som ble lagt til dette årsmøtet. Det var fullt hus i det gamle ærverdige lokalet Skogheim som lå like 1

ved Åsta Holths hjem. Jeg husker godt månen som denne kvelden sto full over Finnskogens snøspirkatedral da jeg i ei pause sto ute og snakket med Erling Kittelsen. Det var et avgjørende øyeblikk for lyrikeren i meg. Jeg kunne godt ha nevnt mer fra Hedmark Forfatterlags første fem år. Jeg har mer i arkivet om noen er interessert. Jeg slutter imidlertid av med tilblivelsen av medlemsbladet vårt: Hedmark-forfatter'n lever i beste velgående ennå takket være en mangeårig utrolig innsats av redaktør Terje Amundsen. Jeg skrev om det første redaksjonsmøtet i Hedmark-forfatter'n nr. 2 – 2003. Jeg slutter av med en enda kortere versjon her: Britt Karin Larsen, Inger Berset og jeg var hjemme hos Rolf Jacobsen i Skappels gate 2 på Hamar. Han mente at et forfatterlag med respekt for seg sjøl måtte ha et sånt blad. Den gamle avismannen Rolf luktet tydeligvis trykksverte. Han tok av seg brillene og hadde rustet seg med en bunke letraset. Han sto bokstavlig talt på trynet i disse bokstavene han møysommelig dyttet ned. Han var nesten borte i hårmankehenget sitt over bordplata. Inger, Britt Karin og jeg ble tilskuere i denne skapelsen av et blad. Det var nesten slik at vi så nattredaktøren i full virksomhet igjen. Og jeg husker at Inger sendte noen ord ut i lufta, jeg husker ikke hvilke, de var i hvert fall ikke vondt ment. De antente noe i han som var inne i en full konsentrasjon, noe som fikk oss andre tre til å sitte stille resten av dette redaksjonsmøtet. Og medlemsblad ble det. Jeg tror det var det første nummeret. Det kom i 1987. Og siden har medlemsbladet kommet tre-fire ganger i året, ikke elektronisk, men i postkassa.

ῶ

FORVENTES Å JOBBE GRATIS Forfattere opplever stadig å måtte kjempe for å få betalt for opplesninger og foredrag. Om de tilbys honorar, er det ofte minstesats eller mindre. Resymé fra en artikkel i Dagsavisen 12. aug 2016

Norsk Forfattersentrum er en medlemsorganisasjon for forfattere som har satt minstesatser alle oppdragsgivere er forventa å følge. Daglig leder i NF, Ingvild Herzog, forteller at de ofte kontaktes av forfattere som forventes å stille uten honorar. Herzog understreker at minstesatsen er gulvet, og at NF helhjerta støtter at forfattere ber om mer. I utgangspunktet gjelder dette ethvert oppdrag, men man må se an oppdragsgiver og reisevei. Biblioteker har gjerne dårlig råd, men er det en hjørnesteinsbedrift som spør, skal de betale mer.

Sangere, musikere, malere og fotografer blir alle spurt om å jobbe gratis - alt fra å skrive tekster til å opptre på festivaler, og å reise fem timer hver vei for å lese på en barneskole – gratis.

* Holdningen må endres – kultur er arbeid, og arbeid koster penger! Derfor finner du Minstesatsene fra Norsk Forfattersentrum under. Er du ikke medlem, så meld deg inn!

Norsk Forfattersentrums minstesatser Opplesninger Opplesning o.a. opp til 30 minutter: kr 2 200,Opplesing o.a. kr 3 200,over 30 minutter: Samtaler Paneldebatt, deltager: kr 2 300,Paneldebatt, leder: kr 3 800,Bokbad (1): kr 3 800,Litterær samtale (2): kr 3 800,Litterær samtale med fordypning i forfatterskap (3): kr 4 900,Litterær samtale med dypdykk – kun etter avtale (4): kr 7 800,Introduksjoner og konferansieroppgaver Innleder/vert: kr 2 100,Konferansier (5): kr 3 800,Konferansier med fordypning i forfatterskap (6): kr 4 900,Kåseri og foredrag Kåseri: kr 4 200,Foredrag – original (7): kr 7 800,Foredrag – gjenbruk: kr 4 100,-

Skrivekurs Kurs à 2 timer: kr 3 200,Pr. ekstra time: kr 1 000,Manuskonsultasjon Manus under 200 sider, skriftlig tilbakemelding 1–3 sider: kr 3 000,Manus over 200 sider, skriftlig tilbakemelding 1–3 sider: kr 5 000,Manus under 200 sider, to skriftlige tilbakemeldinger: kr 5 000,Muntlig tilbakemelding ved personlig møte, pr. time: 506,Tillegg Tillegg for lang reise, kun etter avtale med oppdragsgiver: kr 2 000,Merknader (1) Bokbad er en litterær samtale mellom to personer med fokus på den ene av partene (forfatteren). Satsen gjelder begge deltakere. (2) Litterær samtale er en samtale mellom to eller flere likeverdige parter (forfattere og/eller andre) med lik fokus på alle deltagerne. (3) Litterær samtale med fordypning i forfatterskap forutsetter at alle parter (to eller flere) har god kjennskap til hverandres forfatterskap, og hvor presentasjonen av disse er likeverdig. (4) Litterær samtale med dypdykk –

kun etter avtale er en samtale hvor en, begge eller alle partene må bruke omfattende tid og ressurser på å nærlese og sette seg inn i et annet forfatterskap. Forutsetter dyptgående kjennskap og innsikt. (5) Konferansier forutsetter kjennskap til en aktuell bok (ofte siste). (6) Konferansier med fordypning i

forfatterskap forutsetter at konferansieren har god kjennskap til forfatterskapet/-ene til den/de som skal presenteres. (7) Foredrag – original er et foredrag på ca. 45 minutter. Satsen omfatter også essays. Satsene er gyldige fra 01.01.2016

Tore Hestbråten:

VOND SJUKDOM

Svartsjuken ér ingen spøk å få – det kan je jamen skri’ under på! Lik’som namnebror min – einn viss Navarhaugbonde, har je fått prøve detta ondet. Je var teillogmed sjallu på feriesteillet som kjæresten drôg teill – ja, det ér tilfeille! Og snei-såg’a bære på einn gut, så var je heilt brennsekker: -

Nå ér det slut!

Ja, klart det vart slutt, det ér visst og sant. Nå ér ‘a gädt gift på einn anæn kant. Og je borde innsett føre vi b’ynte: -

Du kan aldri eigja

nåa jinte!

Ronald Grambo: SKREKK OG GRU Noen ord om den gotiske fortellingen Adjektivet gotisk pleier vi å forbinde med en bestemt europeisk, arkitektonisk stilart som utfoldet seg fra slutten av det 12. til det 15. århundret. Som treffende eksempler på denne byggekunsten er Nidarosdomen, Notre Dame de Paris og Kølnerdomen. Ellers er betegnelsen goter knyttet til en folkestamme som herjet i folkevandringstiden. I siste halvdel av 18.hundretallet ble adjektivet gotisk brukt for å karakterisere noe middelalderlig, og dermed barbarisk, primitivt. Denne termen peker også på dikt, noveller og romaner som skildrer middelalderlig mystikk og uhygge. Gigantisk spøkelse Her kan en nevne adelsmannen Horace Walpoles roman "The Castle of Otranto. A Gothic Story", som utkom i 1764. Den beskjeftiger seg med brutalitet, grusomhet og skumle trosforestillinger i middelalderen.

Manfred, en tyrannisk, italiensk fyrste, er i sentrum for interessen. Han sliter med å få en arving til tittelen og eiendommene som hans bestefar har tilranet seg. Etter at sønnen hans omkom på merkelig måte, beslutter han å gifte seg med sin sønns trolovede, Isabelle, i et forsøk på å opprettholde arvefølgen. Isabelle motsetter seg dette, godt hjulpet av den chevalereske bondegutten Theodore. Han viser seg senere å være den rette arvingen til slottet Otranto. Den rasende fyrsten jager etter Isabelle i ganger og krinkelkroker i slottet helt til han uforvarende gir sin datter Matilda et dødelig stikk med kniven. Så overtar Theodore tittelen, takket være at det gigantiske spøkelset til stamfaren, fyrst Alfonso den gode, griper inn i handlingen. Det var statuen av ham som drepte sønnen til Manfred. I denne romanen forekommer en samvittighetsløs fyrste, forfølgelse, mystiske skygger i korridorene, heslig drap, gjenganger. Dette er en romantisk gjenopplivelse av middel-alderens mørke sider, slik man forestilte seg dem. Når en sammenlikner med Walpoles etterfølgere i denne sjangeren, kan nok hans skildringer virke litt enkle. Hans skrekkscenarier kan være i drøyeste laget for

moderne lesere, som etter hvert har lært å sette pris på psykologisk baserte skildringer av redsel og nagende uro i sinnet. Den middelalderlige sagnverdenen yrer av gjengangere. Selv Shakespeare unnser seg ikke for å introdusere et spøkelse i skuespillet "Hamlet". Her er det Hamlets far som trasker omkring ved festningsmurene og røper dystre familie-hemmeligheter. Triste ruiner En kan erindre seg at flere lensherrer i middelalderen fryktet for at eiendommene deres kunne gå ut av slekten, hvis man ikke hadde en mannlig arving til å overta dem. Det var i senmiddelalderen at adelsslektene i Europa begynte å interessere seg for slekts-historie. Dette var ikke bare hyggelig tidsfordriv, for resultatene av disse studiene kunne avgjøre viktige arvetvister. Dette visste Walpole, og derfor ble dette temaet viktig for handlingen i romanen. Walpoles "Castle of Otranto" ble en modell for diktere som ville følge i hans fotspor. Den ble som en referansebok eller et motiv-indeks. Senere forfattere som fordypet seg i middelalderens idéverden, lot som om de hadde funnet fragmenter av en lengre historie i et eldgammelt manuskript. På den måten skapte de autensitet og tillit. Samtidig kunne leserne bli inspirert til å forsøke å fylle ut det som manglet. Forfatterne som tilhørte denne litterære skolen skildrer gjerne triste klosterruiner eller forfalne gods, rester av fordums makt og prakt. Ruiner var svært ofte kulisser for handlingen. Det ble rett og slett en mote for romantikkens diktere å skildre ruiner som metafor for deres eget, melankolske sinnelag. Ann Radcliffe var en større dikter enn Walpole. Hun benyttet seg også av det litterære grepet med å presentere et bruddstykke av beretningen. Hun skrev bl.a. romanene "The Romance of the Forest" (1792), "The Mysteries of Udolpho" (1794) og "The Italian" (1797).

Illustrasjon til "The Mysteries of Udolpho".

Hun bruker alle elementene forgjengeren Walpole hadde tydd til i sin roman. Også her møter en heltinne som svever i ytterste fare på grunn av en ondartet, skummel aristokrat som holder til i dystre værelser i et gammelt slott. Men handlingen er flyttet fremover til det 16. og 17. århundret. Hun hadde en løs oppbygning av handlingen. Hovedpersonene blir eksponert for store farer i flere kapitler, før hun lar dem unnslippe gjennom en dampende, underjordisk gang. I romanen "The Italian"

opptrer en særdeles skruppelløs munk, og dette er ikke uvanlig . Nifse munker I den gotiske romanen opptrer flere nifse, livsfarlige munker. Et meget karakteristisk eksempel på dette er romanen "The Monk" (1796) av M.G.Lewis. Handlingen er i all korthet denne: Ambrosius er abbed for kapusinerordenen i Madrid og betraktes som en dypt religiøs person. Han forelsker seg hodestups i den forføreriske, demoniske Matilda de Villanegas. Hun hadde sluttet seg til klosteret forkledd som novise. Dette forholdet har gjort Ambrosio til en forkvaklet forbrytersjel. Deretter forelsker han seg i en kvinne som ville gjøre botsøvelser for sine synder. For å vinne henne begår han de mest avskyelige handlinger, blant annet drap. Han får hjelp av selveste djevelen. Det ender med at han tar livet av henne for ikke å bli oppdaget. Men han blir likevel oppsporet og forhøres og tortureres av Inkvisisjonen. Han dømmes til døden på bålet. Han inngår en pakt med djevelen for å unnslippe denne skjebnen. Til slutt slynger djevelen likevel denne lastefulle mannen utfor en klippe.

Denne romanen vakte skandale, men ble lest av mange. Den inneholder både forkledning, illegale kjærlighetsforhold, tortur og djevlepakt. Det fins mange sagn om mennesker som selger sin sjel til djevelen mot å bli hjulpet av ham. Kontraktene som inngås i den anledning er ofte holdt i juridiske termer som ethvert annet rettsdokument. Den mest kjente skikkelsen som har gått til dette drastiske skrittet er Johannes Faust. Det fantes en folkebok om ham, som nok har vært inspirasjonskilde for Goethes Faust. I de gotiske romanene treffer en ofte på folkloristiske elementer. Søsteren i graven Den gotiske litteraturen nådde vel et høydepunkt i Edgar Allan Poes novelle "The Fall of the House of Usher". Denne korte fortellingen ble offentliggjort i 1839 i Burton's Gentleman's Magazine. Den er preget av frykt, skyldfølelse, forutanelser om kommende undergang og elendighet. I denne redsels-fortellingen har hver eneste liten detalj betydning for fremdriften i handlingsgangen. Fortelleren er anonym. Han blir bedt om å komme til en barndomsvenn som bor langt unna folk. Da han ankommer stedet der familien Usher holder til, ser han med

en gang en stor revne i våningshuset. Eieren av denne falleferdige bygningen er Roderick Usher. Han ser ut til å være nervøs, opphisset, hypokondrisk, hyperfølsom og engstelig. Han er rett og slett et vrak.

Han ber fortelleren om å plassere søsteren Madeleine i en grav et par dagers tid før den endelige, offisielle begravelsen skal finne sted. Fortelleren hjelper Usher med å grave. Madeleine blir lagt ned i graven, enda hun har frisk hudfarge og røde kinn. Tiden går. Plutselig dukker Madeleine opp, idet hun har reist seg fra graven. Fortelleren blir fylt av ukontrollert angst og løper stakkåndet ut av huset. Han snur seg og ser hvordan bygningen revner og går opp i flammer. Beryktet historie I Poes skildring ser man at det ytre forfallet, f.eks. den store sprekken i hovedbygningen, er symbol på den indre oppløsningen Usher gjennomgår. Det later også til at Usher selv var avhengig av opium, som nok hadde ødelagt sinns- balansen hans. Poe skrev flere gotiske fortellinger, men her har han loddet dypest i menneskesinnets dystreste kroker. Det kan innskytes at denne fortellingen ble filmatisert i 1960 med Vincent Price i hovedrollen. I vår tid er det mange forfattere som har dyrket hva vi kaller horror stories, som f.eks. H. P. Lovecraft, Stephen King, Angela Carter, Joyce Carol Oates, Shirley Jackson, Ray Bradbury og Clive Barker. Av disse rager nok Joyce Carol Oates høyest. Hun er da også nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur ved flere anledninger. De er arvtagere etter den gotiske roman og kan ofte være sterkt preget av den. Den mest beryktede redselshistorien i amerikansk litteratur er skrevet av Shirley Jackson og heter "The Lottery" (1948). Den vakte stor undring og forargelse. Opphissede lesere sendte arrige spørsmål til avisene, fordi de ikke skjønte hensikten.

Men i dag er denne ganske korte novellen obligatorisk pensum på flere colleger i USA. Les selv og prøv å forstå den! Den finnes i sin helhet på Internett. Den moderne "horror story" har sitt utspring i 1700-tallets gotiske roman. HULK FRA GJENGANGERE Det er slik at disse beretningene med sitt romantiske innhold representerer en protest mot de alt for snusfornuftige og rasjonalistisk innstilte diktverkene som var inspirert av Opplysningstidens idealer. Uten tvil hadde den tidlige romantikkens lærde nøret opp under trangen til å søke inspirasjon og stoff i middelalderens folklore og samfunnsliv. Den gotiske roman er eskapistisk, en flukt fra virkeligheten. Persongalleriet består gjerne av djevelen, svake heltinner som må reddes fra onde beilere, vampyrer, gjengangere, mordere, magikere osv. Her er ulende stormkast, lyn som flerrer den mørke himmelhvelvingen, overveldende regnskyll, trolsk måneskinn, gåtefulle røster i natten, hulk fra gjengangere, åpne graver, grinende skjeletter, uhyggelige fantasifostre. Hvilke behov imøtekom denne skrekklitteraturen? En minnes nok at denne grenen av litteraturen hadde sitt utspring i England. Borgerskapet og adelen der var fastlåst i stivnet etikette og overleverte, tradisjonelle ideer. Folk fikk utløp for sine forbudte, tilbaketrengte følelser og tanker ved å lese denne litteraturen. Det kunne bli en slags terapi for enkelte. Man bør være oppmerksom på at noe av det samme innholdet forekom i skillingsvisene. Disse kretset ofte om grusomme drap og til og med overnaturlige hendelser. Når forbryterne skulle avrettes i galgen, var de smarte viseselgerne raskt på pletten og kunne bidra med ferske, detaljerte beskrivelser av forbryterens kriminelle handlinger ... Merknad Et stort utvalg av gotiske fortellinger finnes i "The Weird. A Compendium of Strange and Dark Histories". Edited by Ann and Jeff Van der Meer, New York 2012. Samlingen inneholder 101 fortellinger. Den er på 1126 sider.

Bjørn Frang SVENSKEGRENSA Den strekker sin late linje over dunkle granlier, lyslette furumoer, åpne myrkjørler med blanke små vatten, grensa i øst. En fredens, harmoniens gate med røsslyng, vakre skogsblommer mellom folk med sterke slektsband og lik kultur. Jeg krysser ofte denne åpninga i skogen uten en tanke på at jeg er i et annet land, som svært ofte -

i vår blodige tid

markeres med piggtråd og vakttårn.

Rolf Jacobsen-senter i Skappels gate 2 på Hamar

Rolf Jacobsen og den framtidige skjebnen til Skappels gate på Hamar har vært oppe til diskusjon en stund. Hanne Lillebo m.fl. har laget et prospekt for framtidig bruk av huset og har levert en fyldig beskrivelse på 48 sider til Hamar kommune. Der skisseres en mengde aktiviteter til gode for forfatterskap i Hamar og Hedmark. (Rapporten kan fås ved henvendelse til Terje Amundsen eller Terje Tønnessen). I Hamar innstilte rådmannen på avslag av økonomiske grunner, men kommunestyret ville det annerledes og det betyr at det blir et Rolf Jacobsen-senger i Skappels gate. Med dette vedtaket har forfatterfylket mye å se fram mot. I samme forbindelse, og for ordens skyld, tar vi med et utdrag fra leserinnlegget til Terje Amundsen (publisert i Østlendingen og Hamar Arbeiderblad, der han som leder i Hedmark Forfatterlag, gir til kjenne sin holdning til saken: «Rolf Jacobsen var en lyriker av europeisk format, og det skulle være unødvendig å argumentere videre for det. At han ikke var like stor i politiske sammenhenger er også dokumentert, men dette rokker ikke ved hans litterære posisjon. Hjemmet hans i Skappels gate 2 på Hamar står i dag omtrent som da han bodde der, og blir fra tid til annen brukt til ulike arrangementer. Denne virksomheten kan utvides, og alt taler for at opprettelsen av et Rolf Jacobsen-senter på eiendommen vil vise seg som et vellykket og nødvendig tiltak. Pr. i dag foreligger det et forprosjekt som konkluderer med at eiendommen bør rehabiliteres og bygges om for å gi plass til et slikt senter. Dette vil gi mulig-heter til formidling av Jacobsens livsverk i omgivelser som var hans egne og vil samtidig gi

rom for kursvirksomhet, opplesninger og ulike litterære arrangementer. Stedet ligger ideelt til, like ved kulturhuset og Flagstad-museet og med kort vei til Domkirkeodden. Som forfattere er vi interesserte i alt som kan styrke den litterære virksomheten i distriktet. Og vi ønsker flere muligheter til å nå ut med det vi skriver. Hamar har vist seg som et sted der det finnes et litterært interessert og skolert publikum, som vi har møtt ved flere anledninger. Et Jacobsen-senter i Skappels gate vil være en inspirerende mulighet til å utvide denne virksomheten. Å si ja vil dessuten være et håndslag, ikke bare til en av Europas fremste modernister, men også til henne som en gang satt i Skappels gate og sydde om nettene for at familien skulle ha noe å leve av, og til Jacobsens familie for øvrig.»

Trenger vi å huske? Å spørre etter samfunnets nytte av humaniora er som å spørre om menneskets nytte av hukommelsen. Uten er vi ingenting.

ASLAK SIRA MYHRE I «Sagaen om laksdølene» kan man lese om Gudrun Osviverdatter på Island. Hun blir gift en rekke ganger, første gang med Torvald, en mann hun ikke har noen grunn til å ha kjær. Kort tid etter at han har slått henne i fjeset, skiller hun seg fra ham. Hun har fått råd av sin kommende ektemann, Tord, om å sy mannen en skjorte som er så nedringa i halsen at brystvortene hans syns. Det er lovlig grunn til skilsmisse om en mann viser seg slik. Hun gjør så, og blir skilt. Året etter egger hun Tord til å skille seg fra sin kone, Aud. Hun går med bukser, sier Gudrun. Det er like god grunn som skjorter med lav skjæring for menn. Tord blir skilt, og de to kan kort tid etter gå inn i et lykkelig, men akk så kort giftemål. Sagaen om laksdølene handler om forhold på Island, Norge og til dels Irland over en periode på nesten 200 år, fra slutten av 800 tallet til 1000 tallet. Den er nylig oversatt på ny til norsk av Birgit Nyborg og utgitt som en del av en samleutgave i fem bind. Etter å ha lest meg gjennom snart to bind med islandsagaer er det to ting som slår meg. En ny oversettelse til dagens nynorsk og bokmål, gir en helt annen inngang til tekstene. Å lese sagaene på bruksspråket gir kanskje mindre følelse av dikt og høytid enn eldre oversettelser til riksmål eller høynorsk, men til gjengjeld gir det leseren en reell mulighet til å følge handlingen og lese for gledens skyld. Det andre er hvor nært disse hendelsene for over tusen år tilbake kjennes. Landnåmsmennene (og kvinnene) kom fra vestkysten av Norge, gården deres,

grøden, ekteskap og konflikter skildres i detalj. Fortellingene er forma av generasjoner med muntlig overlevering, og samfunns-forholdene i den kristne tiden de blei skrevet ned. Like fullt gir de en sterk følelse av troverdighet og samtidighet. Vi ser deres tid, og med den kan vi se de samme stedene, gårdene og landskapene på nytt i vår tid. Mens jeg leser dette pågår det en debatt om betydningen av humaniora i Norge. Humaniora, altså de akademiske fagene knytta til språk, historie, filosofi og kultur sliter i motvind. I Japan legges fakultetene ned, og i Norge spør regjeringen om hvilken nytte samfunnet kan ha av dem. Trenger vi i det hele tatt humaniora? Jeg sliter med å forstå spørsmålet. Å spørre om samfunnet trenger humaniora er som å spørre om mennesket trenger sin hukommelse. Uten er vi ingenting. Vi er heldige som har disse sagaene. De blei skrevet ned etter at kristendommen hadde kommet med skriftspråk og den europeiske lærdomskulturen, men før det gamle levesettet var glemt. I Vest-Afrika, som har en vel så lang kulturhistorie som Norden, begynte man ikke å skrive ned historien før langt ut i kolonitiden. Det gjør at den lange historien til folkene i et land som Nigeria, er skjult for oss, og for dem. Da europeerne ødela de store byene langs Afrikas kyst, forsvant gradvis også minnet om dem. De var ikke beskrevet. Og mens vi diskuterer hvor mye humanistisk vitenskap vi har råd til å holde oss med, lengter unge nigerianere etter overskudd til å utvikle sin egen historieskriving, språkhistorie, filosofi og kunst. Kanskje er også synet vårt på vitenskapen rammet av et overflodsproblem. Vi har hatt så mye humaniora, så mange små fragmenterte fag, litteraturvitenskap, teatervitenskap, kunsthistorie. Så mange mikrostudier av fragmenter av vår kultur, og så mye teori for teoriens del at vi har glemt det overordna i det vi driver med. Humaniora er kjernen i hukommelsen om vår menneskelige historie. Om hvordan vi har levd, hvordan vi har skrevet, snakka, tenkt og handla i tusener av år. Denne hukommelsen har ingen nytteverdi i seg sjøl, den kan ikke spises eller selges. Den bygger ingen maskiner og kurerer ingen sykdom. Men uten den virker ingenting. Vår felles historie binder oss sammen til samfunn, våre språk gjør oss i stand til å snakke og tenke, vår tenkning skaper de store og små oppfinnelsene. Ingenting kan selges uten kommunikasjon, ingenting spises uten visshet om hva som er mat, ingen medisiner vokser fram av ingenting og ingen maskiner er språkløse. Den kinesiske professoren i litteratur og historie, Wang Hui, sa da han var på Litteraturhuset for nesten et tiår siden at: «Et samfunn som ikke er i stand til å forstå historien på den egne premisser, setter seg selv ut av stand til å kritisere sin samtid». Det er en oppsummering av humanioras betydning. For å forstå historien trenger vi alle de redskapene humaniora gir oss. Vi gjør det for å lære om fortida, for å forstå hvordan vi har blitt det vi er, men også for å kunne forme framtida. Om vi ikke prøver å se hvordan samfunnet, kulturen, litteraturen, språket og tenkninga har utvikla seg

fram til det punktet vi er i dag, har vi ingen mulighet til å forutse det som ligger foran oss. Om vi avvikler humaniora blir vi historiens gullfisk, svømmende rundt i vår egen tid med et like enfoldig og måpende uttrykk hver gang vi passerer en milepæl.

ῶ

Terje Amundsen: Trapp (fire trinn)

Halvglemt trapp, trinn av sten mot naken hud.

Første trinn av klang, rytmene av fottrinn vokser og blir toner, borer, løfter, stigende som bobler, utvides og funkler, brister, skur av toner, ioner, rytmene som bærer, klang.

Annet trinn, i stenen rift og

riper, arr som de som gikk her før har avsatt, linjene som blir til bilder, en profil som skimtes, hånd som løftes, griper etter noe, former, farger, strenger vibrerende, linjer slynger seg, fikseres, fryses, arr i trinn av sten.

Trinn av ord som er og ord som speiler, ord som myldrer, tenner, temmes, konsentreres, ord som bolter i en naken fjellside, fotfeste for klatreren like før han faller, ord som redskaper du griper, styrer eller styres, ord som blir og viser vei til neste trinn.

Stemmer fallende som regn mot trinn, stemmer som blir kropper, et ansikt blir en dør som åpnes og hun er en korridor der dører fører inn til stadig nye rom du ser for første gang, et annet ansikt snur seg bort, et blikk som går i vranglås, ord som fryses, faller mot en mur av

likegyldighet, bak deg: stemmer former ord, katalysator som forsterker dine ord og får deg til å fortsette, lete etter nye trinn du aner, skimter.

Helge Torvund: SORG SEIER SITT OG GLEDE FINST Då dei gjekk i kyrkja i mellomalderen fraus dei. Me vil ha det godt og varmt. Når me har det godt og varmt, vert lufta tørr. Når løfta vert tørr, krymper treet i Kristusfiguren på krusifikset. Når treet krympar, vert det ikkje plass nok til malinga, den vert løfta opp frå treet, løsnar og fell av.

Fransiscanarar som arbeidde ute blant kvardagsmenneska ville ha meir liding inn i Kristusfiguren. På 1300-talet vart denne difor prega av dette:

Han krympar saman i ei S-form; Hovudet fell ned, knea står ut i rommet, den romanske sigrande Kristus med gullkrone og ornamentale sår, lendekled av sylv vert erstatta av den lidande Kristus prega av mishandling, sveitt hår, stoffleg klede, konkrete sår og blod blod blod 3 dropar blod frå kvart piskesår 3 dropar drope for drope for drope isbrear, tortur, terrorisme drope for drope drap for drap eg pustar inn Ognaluft eg pustar ut Europa eg pustar inn Asia eg pustar ut Sør-Amerika rundt alveolane ligg kapillarnettet som fører det oksygenrike blodet til lungevenen som går og går og går drope for drope for drope attende til hjarta

Hva gjør vi med deg, Tellus? Av Rise Grønoset Jeg sitter ved et gammelt båtnaust på Skogmuseet i Elverum. Det er en kjølig høstdag, litt grå og melankolsk, med tåke over Klokkerfossen og en stor stillhet over skogen. Og jeg tenker på hvor heldige vi er, vi som bor her nord, hvor verden er snill og livet behagelig. Hvor tryggheten ligger lunt omkring oss. For terror og tvang, frykt og fare skyller over jorden. Mennesker på flukt, angst for det ukjente, ødeleggelser av de helligste steder hører med til hverdagen. Vi ser det, her vi sitter trygt i et fredelig land - ser ulykkelige som sleper seg frem over sten og sand, herjet av sult og sykdom, skjelvende i kuldens eller hetens ubarmhjertige grep og knust under bomber. Så mye lidelse, så mye sorg. Og igjen slår det en, det tragiske i menneskers skjebne. Hva gjør vi med deg, Tellus? Hvorfor misbruker vi deg så grusomt, du lille blå klode, der du svever blant stjerner og planeter i det kalde, uendelige rom, selv så full av skjønnhet og liv og utallige muligheter? Med blånende fjorder og fjerne fjell, med blomstrende enger og syngende skog, med sol og regn og bugnende åkrer som kunne gitt oss alle nok. Lærer vi aldri av historien? Når skal vi bli verdige til å kalle oss mennesker? Hvilke krefter er det som så tanketomt mishandler deg? Her skulle det være så godt å leve. Men mennesket er et splittet vesen, tragedien følger i dets spor. Vi blir så hjelpeløse. Har så lite å stille opp mot alle disse kreftene som vil dra ned i stedet for å bygge opp. Fremtiden virker så dyster. Og vi føler sterkere enn før at verden er liten, at det som hender der ute berører oss alle. Menneskelig og materielt. Krusninger fra den store bølgen berører vår hjemlige kyst. Er vi likevel ikke så trygge? Men så er det at den nekter å la seg slukke, den lille gnisten som heter håpet.

Den vi ikke kan leve uten, fordi den er en del av oss og alltid har holdt oss oppe og dratt oss videre. - Håpet er livet, sier fredsmekleren Thorvald Stoltenberg. - Jeg tror ikke på menneskeheten, men jeg tror på enkeltmennesket, sier forfatteren Graham Greene. Det er vårt håp. At de gode krefter skal redde vår blå, lille klode. Og det ER gode krefter. Mennesker som midt i vår materialistiske, selvopptatte tid husker hva medmenneskelighet og nestekjærlighet er. Som gjør hva de kan for å lette lidelsene for andre. Mennesker som handler. Det gir oss tro. Og vekker de gode krefter i oss. En sang om fred fra ungdommens fjerne tid dukker opp - enkel og naiv, kanskje, men ordene vil oss vel: Begynd i dit eget indre, hvis du vil fred på jord. Begynd med at dæmpe og lindre de selviske ufredsord. Begynd i det skjulte og stille, begynd i dit eget hjem. Thi vid, det er fra det lille det store vokser sig frem. Ord kan så lett bli floskler. Uten innhold og mening. Men la oss tross alt åpne for de gode stemninger som ligger dypt i oss, ta imot dagene som en gave. De er ingen selvfølge. Kanskje oppdager vi noe nytt, eller gjenoppdager det som er gammel erfaring: I krisetider leter vi etter andre verdier. Noe å klynge oss til. Svenskeflesk og billig bensin er plutselig ikke det viktigste i verden lenger. Vi rykker hverandre nærmere i skyggen av en urolig, uberegnelig verden. Føler kanskje mer enn før at vi trenger åpne hender og varme hjerter, nærhet til hverandre i ettertankens lys Sånn kan en la tankene drive, når en sitter en fredelig dag ved Glomma, omgitt av skogenes ro.

Frank Eriksen To dikt fra diktsamlinga - UROEN REISER HODET, Bokvennen Forlag, 2015: TÅLMODIG Avtalen vår jeg hører ingen ting ifra deg kommer, kommer ikke før kom du til slutt du skulle komme i dag også dagen er ikke over jeg ser på klokka den er heller ikke over urviserne tallene gjentar hovedtemaet tid du kommer så lenge jeg venter slutter jeg, er det over jeg er tålmodig som et tjern grankvistaktig ROBÅT (Til en etsning av Jon Olav Helle: «Gammel robåt») Den gamle robåten ligger fortøyd i meg klukk klukk råtner ikke så lenge den er i vatn klukk klukk

men jeg må vel dra den i land snart klukk klukk «Ikke ennå», sier robåten «Og i land», sier den, «hva er det?» klukk klukk «Det som er igjen av meg», svarer jeg «Igjen av deg?» spør båten med den breie stråla av sol som nærmer seg årefestet

OM SOLUNGENES OG ANDRES SJELSLIV Av Sven R. Gjems Hva er sjelen bestefar? Det var mitt seksårige barnebarn Karen Else som reiste dette eksistensielle spørsmålet. Til han, som hun ennå tror besitter alle kunnskaper. Hun hadde satt meg på prøve mer enn en gang allerede i livet: Som da hun spurte om Adolf Hitler hadde kommet til himmelen? Noe forbauset spurte jeg tilbake om hvorfor hun nå lurte på det … Jo, for at jeg vil ikke at morfar skal måtte være sammen med ham der oppe, lød svaret. Denne gang var det heller ikke enkelt å finne et tilfredsstillende, sjelfullt svar til den unge damen slik på stående fot. Jeg berget meg kanskje (en tid) med å fortelle om en gammel skikk her fra Solør-bygdene: Når noen døde i sin sykeseng, så åpnet folkene som passet på den syke opp et vindu i sykerommet da det siste sukket var trukket – ”for å slippe sjelen ut”. Men kravet om en definisjon hadde altså meldt seg for under-tegnede. Og jeg hadde jo for pokker skrevet ei bok med tittelen Jakten på naturens sjel - jeg burde jo vite hva jeg egentlig skrev om. Slike spørsmål er ikke noe man tar opp til diskusjon mellom solunger, i det minste i edru tilstand, - jeg måtte gå til de skriftlige kildene. I daglig tale snakker vi jo stadig om begrepene ”kropp og sjel”, men hvis vi ikke til daglig holder på med å studere filosofi eller teologi, så har vel de fleste av oss bare en slags vag og udefinert forestilling om hva sjelslivet er i motsetning til det materielle livet.

I et leksikon ble det opplyst at mennesket gjennom flere tusen år har tenkt seg en deling mellom ”kjød og ånd”. På gresk har man ordet pshykhe, mens begrepet på latin omtales som anima. Ordene henger i alle fall sammen med det å puste, dette som skiller et levende menneske fra et dødt. Av den store tenkeren Platon (427-347 f. Kr.) ble sjelen betraktet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesielt menneskelige, av Aristoteles (384-322 f. Kr.) som alle levende tings livs-prinsipp. Han regnet med tre slags liv og tilsvarende tre slags sjel: Plantenes – eller den vegetative sjel, dyrenes – eller den sensitive sjel, og menneskets – eller den rasjonale sjel. Både i kristen og ikke-kristen tenking har sjelen vært regnet for et immaterielt prinsipp, som kan overleve den kroppslige død. I en mer moderne betydning anses sjelen for å være bæreren av det menneskelige bevissthetsliv. Om dette er det skrevet metervis av bøker. Før jeg havner helt ute på viddene om noe jeg ikke har studert dypt nok, tar jeg med et par eksempler om solungenes oppfatning av sjelslivet: «I et hus i min barndoms nabolag var familieoverhodet en strengt religiøs mann, som hadde latt alle sine døtre døpe med bibelske navn. Han søkte sin sjels trygghet blant de musikkglade pinsevennene, men da han etter mange år i menigheten ble forbigått i opptaket som en av de tre ”Menighetens eldste”, gikk han brått over til sjele-konkurrerende Maran Ata. Da en nabo så han komme ut fra bedehuset der det nyetablerte menigheten holdt sine møter, var det en tilskuer som dristet seg til å spørre ham: - Hvordan var dette møtet da, Berger? Svaret kom umiddelbart: - Nå er sjela mi endelig rein som nyfallen snø!» Fra den tiden han skrev Finnskog og trollskap og boka om den filosofiske vandringsmannen Nitahå-Jussi, hadde min avdøde venn Dagfinn Grønoset en historie om samme tema. Boka ble senere filmatisert og vekket en enorm interesse for disse ”nyoppdagede” Finnskogene i Solør. For NRK laget Dagfinn en rekke populære radioprogrammer fra Finnskogene utover på 1950-og 60-tallet. «Ved en anledning tok jeg opp dette at skogfinnene ofte begravet sine døde på en holme ute i sjøen Store Røgden eller andre sjøer her lengst øst mot grensen, før Finnskogens folk hadde fått noen egen kirke. Jo, Nitahå-Jussi kunne bekrefte at man brukte holmene som begravelsesplass i gammeltida, for der å hindre at rovdyr kom til og misbrukte liket». «Men det fortelles at det hendte i gamle dager at noen også la de døde ut som åte for å skyte ulv og rev på dem», fortsatte Grønoset. «Nitahå-Jussi så ikke helt ut til å like dette nærgående spørsmålet, men jeg stakk mikrofonen nærmere bartene til finngubben og fulgte opp med et nytt spørsmål»:

«Hva tror du skjedde med sjela til disse som rovdyra fikk gnage på?» Dagfinns gode venn Nitahå-Jussi (eller Jussi Oinonen, som var hans fødselsnavn) svarte da bistert og tvert: «Den feis vel ræven ut att i vinternatta!» «Jeg syntes jo dette var et freskt og festlig svar», fortalte Dagfinn og la til: «Utsagnet ble slettet av NRK, den replikken var åpenbart for sterk for radiolytterne den gang». Jo, en forstår at det har skjedd mye på seksti år, når man i dag hører på alt som presteres å bli sagt fra radioen eller fra TV’en – uten noen form for sperrer og blygsel. Kan det ha skjedd noe med sjelen vår også? (Utdrag fra forfatterens kommende bok «Til ettertanke», for øvrig hans 26!)

Ove Røsbak BRILLEPOSTEN – tredje del Men i all verden hva er det som skjer nå, a? Det begynner å snø, enda det er midt på sommeren på den deilige sommerdagen jeg nå har beskrevet i det vide og det breie. Det bare laver ned. Snøkjerringer så digre som smultringer… Nå mangler det vel bare at julenissen kommer… Oj oj oj… Men vesle modige Knerten, han kommer strenende gjennom lyngen med sin ganske stive gangart, det er jo ikke så lett heller å være en pinne og måtte gå omkring i kupert terreng, og spesielt ikke når det tar til å snø. I det samme smeller det. Men da har Molinda Penmeis fått nok: ”Kan ikke den dumme jegeren Jens gi seg med den skytinga?” Men etterdønningen av skuddet har ikke før fått lagt seg, før både Molinda og alle de andre i Solskogen den skjønne hører en honningsøt stemme synge: ”Det snør, det snør, tiddelibom… « ”Hvem der?” skriker jegeren Jens. ”Ole Brumm her!” svarer det inni snøhavet. ”Ole Brumm? For noe tull!” svarer jegeren Jens. ”Er du tjuv eller er du idiot?!” Den siste replikken har han tydeligvis lært av Randi i Bøljebandet før hu forlot jordbæråkrene på Nes i hui og hast. ”Ja, takk, begge deler!” svarer det. ”Det er ikke noe svar jeg kan godta! Da skyter jeg!” sier jegeren Jens. Men da blir det helt stille der inne mellom alle snøfjonene. ”Hallo? Er det noen der?” spør jegeren Jens, meget anstrengt i stemmen. Men like stille er det. Stille som i graven. Molinda og de andre penmeisene sitter stille som mus, eller som spente penmeiser. Og det er ikke rart de sitter stille som spente penmeiser, for det er jo det de er.

Da hører de jegeren Jens igjen. ”Hallo, Sigbjørn? Hvor i alle Røkkereker har du gjort av deg? Hva? Er du på veg til Rudshøgda? Hva skal du der? Skal du være med i Blåklokkevikua? Er det du som er hovedartisten, sammen med rockebandet du og Grete og de andre har dannet? Hva? Heter bandet ’Soria Moria’? Og det har dere ikke fortalt til meg? Nå er det iallfall like før jeg gjør utskiftninger i regjeringen … store utskiftninger… Hva det betyr? Det skal du få rede på med en gang du er tilbake her, for du har å komme tilbake hit på flyende flekken!” Etter at statsministeren i Verdens beste land å bo i er ferdig med denne tiraden blir det stille. Aldeles forferdelig stille. Og Molinda kjenner hu er redd. Redd, samtidig som hu lengter. Da kjenner hu ei tone stige fram inni seg, og noen kvitreord: Brille, Brille Hvorfor er allting så stille? Jeg har det ille, Kjære, kjære Brille. Tenker du på Molinda nå? Meg skal du få Om jeg ikke lengter meg blå… Og da hu hører de siste ordene inne i seg, de om å lengte seg blå, da blir hu så uendelig trist at hu bare har lyst til å la seg falle ned fra grena hu sitter på. Men det gjør hu ikke. Heldigvis ikke. For vet du hva som skjer nå? Jo, i det samme høres et alvorlig rabalder borti skogen. Det er unger og voksne om hverandre som kommer nærmere og nærmere i snøkavet. De synger og skriker og skråler verre. Til å begynne med er det ikke så lett å høre hva de skriker og skråler om, men så skjelner Molinda det mer og mer. Ei livat jentestemme synger: ”Her kommer Pippa Långstrump, tjo la hei tjo la hopp tjo la hopp san sa…” En ikke lite arg mann skriker: ”EEEEEMIL – EEEEMIL, förgrammade unge!” En skvatrende fugl som sikkert er er ei skjære sier: ”Dra meg baklengs inn i fuglekassa…!” En heller molefunken stemme svarer: ”Det kan vara fali det!” Og så videre. Og så videre. Det er ikke måte på hvor mange stemmer Molinda og de andre penmeisene hører, og alle skravler i munnen på hverandre og ingen hører på. I det samme legger de tre penmeisene merke til at det suser i lufta. To ivrige vinger slår seg til ro på kvisten ved sida av dem: ”Hva skjer a, hva skjer a?” ”Vi vet ikke vi, Stære-Salinda,” sier Aninda penmeis.

”Hvorfor ble det jul plutselig?” spør Stære-Salinda. ”Vi vet ikke vi,” svarer Klara Fandanga penmeis. Da låter det et vettskremt brøl fra jegeren Jens inni snøkaoset i Solskogen: ”HVEM DER!??? Svarer dere ikke, skyter jeg!” Da svarer det plutselig: ”Fleksnes her!” Men da skratter jegeren Jens kjempehøyt: ”Ha, ha! Og hvem er den neste? Mr Bean?” ”Hello, sir!” svarer en merkelig stemme inni snøgôvet. ”Did you call on me, Mr Prime Minister?” ”Nei, nå får det sannelig være nok!” Den vanligvis så smilende og høflige statsministeren i Verdens beste land å bo i ser nå relativt oppøst ut. Det skal være sikkert og visst. Og der legger han børsa til kinnet igjen. Hvem er det han har tenkt å skyte nå da? Molinda, Aninda og Klara Fandanga sitter så stille så stille på hver sin kvist og følger med verre. Det gjør Stære-Salinda også. Og ikke minst Spurveline. Fingeren til verdens mest sexy statsminister nærmer seg ubønnhørlig avtrekkeren. Og i neste øyeblikk smeller det. Og i neste øyeblikk igjen høres et forferdelig vræl. Men hvem er det som vræler fra inni snøkavet? Det er ikke godt å si. Hadde jeg visst det, hadde jeg jo fortalt det med en gang. Hvis du kan være stille litt nå, kjære leser, skal vi prøve å skille ut hva den karen vræler for. For at det er en kar, er det ingen tvil om. Hva er det han vræler da? Ty! ”O sole mio!” vræler han. Men hvorfor han vræler det midt inni skogen ved hemattet hans Sigbjørn med penger på bok er ikke godt å si. Det ser det ikke ut som jegeren Jens skjønner heller. ”Hello, Silvio – is it you?” roper han på sitt elendige engelsk. Men så legger han til: ”Jeg kom da vel ikke i skade for å treffe Silvio Berlusconi? Ja, riktignok er han gått av som statsminister i Italia, men det er ikke måte på hvilken Vendetta han kan sette i gang hvis…” Mer får ikke jegeren Jens sagt, for i det samme suser det noe vederstyggelig på den nyfalne snøen i skogbunnen på Nes. Og hvem andre er det som kommer enn finansministeren sjøl, han Sigbjørn med pe’eng på bok? Han er i full Birkebeinerutrustning og staver på, staver på, javisst staver han på!!! ”Hva er det du driver med, Sigbjørn???” Jegeren Jens ser ut som han akkurat har falt ned fra månen. 1 ”Je kjæm att, som du ba meg om!” svarer finansministeren, mens bringen går som en blåsebelg. ”Ja, ja, men jeg sa IKKE at du skulle komme på ski!” 1

Dette dreier seg ikke om den kjente politiske saken som er blitt kalt ”månelanding” og som etter hvert er blitt ganske pinlig for statsministeren i Verdens beste land å bo i.

”Du vet da det, Jæns, at je forsømme itte nåen anledning tel å trene,” svarer Johnsen, mens han bykser seg fram mellom mose og bar, for det er ikke fritt for at skiene tar nedpå. Og plutselig går det aldeles galt, og finansministeren ligger der som ei klyse med ben og armer sprikende i alle himmelretninger. Og da får alle de lattermilde småfuglene i Solskogen noe å knise av, må vite. Men plutselig spør Molinda: ”Du Spurveline?” ”Ja?” svarer Spurveline. ”Sitter Brille min ennå fast i skjegget til Tobias?” ”Ja,” svarer Spurveline. ”Men han blir ikke sittende stort lenger.” ”Å? Hvorfor det a?” ”Det sier jeg ikke,” svarer Spurveline. ”Du får fly avsted og finne ut sjøl.” ”Hva mener du? Hva skjer, a?” spør Molinda, og nå er hu ikke rent lite nysgjerrig. ”Ja, hva skjer, a? Hva skjer, a?” spør Aninda og Klara Fandanga og StæreSalinda, og de er ikke noe mindre nysgjerrige, de. ”Hvorfor sier du at Brille ikke blir sittende fast i skjegget stort lenger, a?” spør Molinda. ”Fordi det er noen som snart vil befri ham, vel,” svarer Spurveline, og nå er hu så lur at latteren bare bobler både i kråsen og nebbet hennes. ”Er det noen som vil befri Brille? Hvem er det, a?” spør Aninda, Klara Fandanga og Stære-Salinda i munnen på hverandre. ”Bli med meg og se hvem det er da, vel!” fnisekvitrer Spurveline. ”Hvem er det? Hvem er det a?” Nå er det Molinda som spør, og hu høres ikke det minste blid ut. ”Hu heter Tulla Trost!” svarer Spurveline. ”TULLA TROST!” Molinda skriker omtrent som hennes siste time er kommet. Og med ett er hu i lufta og setter av sted ut av Solskogen i en aldeles hårreisende hamsepamseknuspreduttande fart. ”Oj oj! Hu fikk fart på seg, gitt!” Spurveline morer seg verre: ”Nå gjelder det å henge seg på, jenter!” Og det gjør de. Både Spurveline, Klara Fandanga penmeis, Aninda penmeis og StæreSalinda henger seg på sin heller stressa fuglevenninne. Rett ut av Solskogen den skjønne bærer det, så fort at det er ikke langt unna at de flyr av seg vingene. Og der – der får Molinda øye på Tobias i tårnet, men Brille Måltrost er det uråd å få øye på. For rundt den gamle skjeggebussen Tobias er det et svare liv. Ja, så til de grader at Molinda skriker rett ut: ”Hva skjer a? Hva skjer a?” Men det er det ingen som svarer på i den reale skokken med fugler som flakser og flyr og skvatrer og piper og slåss og skriker rundt skjegget til Tobias i tårnet. Det er mest troster, det ser Molinda med en gang. Men det er også noen stærer og spurver, og til og med en hakkespett. Hva i all verden er det de skriker slik for, og hva er det de slåss

om? ”Han Brille Måltrostkjendis er min!” skriker den ene trosten. ”Nei, han er min!” skriker en annen. ”Nei, langt ifra, han er min!” skriker en liten spurv som blåser seg opp og ser forferdelig arg ut. ”Tullspurv, det er klart han er min!” skyter en stær inn. Men da går hakkespetten direkte løs på skjegget til Tobias i tårnet så den gamle værprofeten skriker rett ut og begynner å spå det ene uværet verre enn det andre. ”Brille Måltrostkjendis er kjæresten min, han!” mener hakkespetten, mens nebbet går som en trommestikke. Og når en hakkespett hakker løs på et pistrete gammelmanns-skjegg lenge nok med full kraft, klarer han jo å hakke en trost løs fra det skjegget, samme hvor hardt den trosten har flydd seg fast i værprofetens skjegg. Ja, plutselig er Brille Måltrost fri. Men det er da levenet begynner for alvor. For da slåss hele hurven av fugler, som må være jentefugler alle sammen, det er aldeles opplagt, så fjøra fyker om vår alles helt med hatt og briller. ”Slutt opp med det der med en gang! Hold dere unna Brille, kjærestvennen min!” Molinda Penmeis er så rasende at hu nesten tar fyr, men det er ingen av alle de fordømt brillegale og kjendiskåte fuglene som vil høre på henne. ”Hjelp meg!” skriker hu til Aninda og Klara Fandanga Penmeis. ”Men hva skal vi gjøre da?” kvitreskriker Aninda og Klara Fandanga i kor. ”Vi må lure med oss Brille inn i Solskogen!” ”Men åssen skal vi lure med oss Brille, a?” lurer Klara Fandanga penmeis på. ”Det er bare å gjøre det, vel, dumma!” svarer Molinda enda sintere. ”Det er ikke så lett å lure Brille nå, så mange fuglefans han har rundt seg,” bemerker Stære-Salinda. ”Nei, jeg skjønner ikke hva som har gjort Brille min så populær plutselig. Før var det bare jeg som ville ha ’n,” raser Molinda. ”Ja, slik er det tydeligvis ikke lenger,” sier Aninda. ”Nei, han er ganske omsvermet, gitt!” sier Klara Fandanga, og må knisekvitre litt, for både Klara Fandanga og Aninda har lett for å knisekvitre, samme hva som skjer. Molinda sier: ”Det ser vel jeg òg det! Men hva i alle Solskogens maurtuer er det som gjør at så mange slåss om kjærestvennen min a?” ”Kanskje du har gjømt deg for lenge for ’n!” sier Spurveline. ”Klapp igjen nebbet og hjelp meg fram til Brille!” Molinda skriker rett ut og fyker av sted rett inn i midten av den mildt sagt uoversiktlige haugen med nebb og fjør. Da skjer det. Det smeller igjen.

Og Molinda blir enda sintere, som om hu ikke var irritert nok fra før: ”Slutt opp med den skytinga, jeger-Jens!” ”Jeg heter ikke Jeger-Jens,” svarer det bak henne. ”Jeg er Morgan Kane. U.S. Marshall”. ”Å? Ok? Var det du?” Molinda Penmeis blir plutselig svært så medgjørlig. For hu liker han derre mannen med cowboyhatten og de grå øynene og det kyniske smilet. ”Ja, det var meg,” svarer han. ”Men hvorfor skjøt du a?” ”Noen kuler om dagen gjør at jeg ikke får vondt i magen,” svarer Morgan Kane barskt. ”Å gid, så spirituelt sagt,” glipper det ut av Molinda. Men plutselig oppdager hu noe, eller rettere sagt noen, som ligger på bakken. Fullstendig livløs. Delvis dekket av en hatt, men med blinkende briller, for nå har det nemlig plutselig sluttet å snø på Nes, og sola har tittet fram igjen fra bakom skyan 2: ”Brille min! Brille min!” Molinda skriker så fælt at alle løvtrærne på Nes momentant blir gule og begynner å miste bladene. ”Brille min! Brille min! Er du død?” Men det er ikke svar å få fra fuglen under hatten. Det er bare brillene hans som glimter i sommerdagssola over Nes, der snøen nå er begynt å bråne villig vekk. ”Du har drept Brille min, din dumme cowboy!” Molinda er så fra seg nå at hu klarer ikke holde styr på fjærene, og heller ikke på nebbet heller. ”Jeg skal kverrekvakkekvarrekviste deg!” skriker hu, og er på veg til å fly rett på U.S Marshal Morgan Kane. Men det rekker hu ikke, for i det samme kommer ei trostejente farende. ”Er Brille måltrostkjendis død?” skvatrer hu. ”Det raker deg ikke!” skriker Molinda Penmeis. ”Jo, det gjør det! For Brille Måltrostkjendis og jeg skal dele livet sammen! Det står skrevet i stjernene!” svarer trostejenta. ”Å jasså gitt? Og det trur du?” Molinda Penmeis er ikke akkurat i godlune. ”Ja, det gjør jeg så sant jeg heter Tulla Trost!” ”Å-hå! Er det du som er Tulla Trost?” Molinda Penmeis blir mørk som ei stjerneløs vinternatt i de ellers så søte øynene sine. ”Javisst er jeg Tulla Trost! Og hvem er du, om jeg tør spørre?” ”Molinda penmeis!” 2

Denne linja er stjålet fra en sang Randi Hansen sang en gang: ”Det er sol bakom skyan”. Moralen er: stol aldri på den helvetes suspekte redaktøren av det svært mistenkelige organet ”Brilleposten”.

”Nei, sier du det! Molinda penmeis! Og hvorfor har du rota deg ut på Nes?” ”Fordi…” Mer får ikke vår vakre og akk så utholdende heltinne Molinda Penmeis sagt, for nå bråker det aldeles fryktelig der oppi været rett over henne. Alle som er ved hemattet hans Sigbjørn finansministeren vår med pe’eng på bok skotter opp. Der kommer det et helikopter som går ned for landing midt i jordbæråkeren. Ut spretter det en gråhåret mann som huker seg ned for å ikke å bli truffet av helikopterrotorene og styrter bort til Morgan Kane. ”Har jeg den ære å snakke med U.S Marshal Morgan Kane?” spør han blid som ei lerke. Den barske mannen med det kyniske smilet nikker. ”Torbjørn Jagland, Nobelpriskomitèen,” presenterer den oppskjørtede mannen seg. ”Jeg har den glede å meddele at du vil motta Nobels fredspris, Mr Kane.” ”Jasså?” spør Morgan Kane uinteressert, tar et drag av sigaretten og siler røyk ut gjennom neseborene. ”Hvorfor?” ”Fordi du har ryddet av vegen den plagsomme fuggæl’n der, som roter seg inn i alt mulig han ikke skulle rote seg inn i og er en fare for rikets sikkerhet.” Jagland peker på Brille Måltrost. Jeg har ikke skutt den trosten,” svarer Kane kaldt. Har du ikke?” Jagland er forvirret: ”Men han ligger jo død som en sviske!” ”Sleivskudd,” svarer Kane vennlig. ”Ser du ikke at det er hull i hatten hans? Det var hatten jeg traff. Den trosten gikk i bakken på grunn av lufttrykket.” Jagland ser like skuffet ut som den gangen han ikke fikk 36,9 prosent i velgeroppslutning til tross for at han hadde bygd det svært solide Norske Fyrstikkhus. 3 ”Er det liv i den forbaskade måltrosten ennå, altså?” Men plutselig får han et lurt uttrykk i sine sympatiske sosialdemokratiske øyne produsert i fattige kår i Lier: ”Mr Kane, kunne du gjøre meg en tjeneste?” Han lener seg tett inntil mannen med det stjerneformede arret på høyre håndbak og hvisker noe i øret hans som Molinda ikke hører. ”Det er stygt å hviske!” kvitrepiper Molinda. Men den forhenværende statsministeren i verdens beste land å bo i skjønner ikke penmeisspråk. ”Det er stygt å hviske, sier jeg jo! Og dere våger ikke å gjøre Brille min no!” 3

Denne setningen viser tydelig hvor dårlig forfatteren husker nær norsk historie. Det er ikke rart han nesten er fullstendig glemt i Norge. Han må da vel søren snyte meg huske at regjeringen Jagland kalte sitt nyskapende prosjekt Det norske hus, og ikke Det norske fyrstikkhus!!! Når forfatteren er så opphengt i fyrstikker skyldes det nok at han hadde en far som ustanselig fyrte på sin pipe med Tiedemanns Blå Mixture med Nittedals fyrstikker.

Bokpresentasjoner i Hedmark-Forfatter’n Omtale(r) av Hedmark-litteratur Av Terje Tønnessen

Det har til nå ikke vært vanlig med en anmeldelse/presentasjon/omtale av nye bøker i Hedmark-Forfatter’n. Begrunnelsen har vært at man lett kunne bli «inhabil» eller for nærsynt godsnakkende om bøker av forfattere man tror man «kjenner» Jeg tror denne frykten er sterkt overdrevet og i følgende numre av tidsskriftet vil jeg -som redaktør - tillate meg å presentere NYE bøker av Hedmark-forfattere – bøker som fortjener omtale og ikke minst å bli lest. Avisene har i sitt medieENfold funnet at dekning av kulturstoff blir for «smalt» for vanlige lesere. Denne misforståelsen har bidratt til at nye bøker bare unntaksvis blir presentert i avismediene, og det er en unnlatelsessynd det absolutt er på sin plass å prøve og rette opp. Dette blir den eneste begrunnelsen jeg trenger for å presentere nye bøker fra Hedmark – så får vi ta diskusjonen om det er rett eller ikke etter hvert, dersom det skulle oppstå et behov for akkurat DET. Den første omtalen går herved til Ola Jonsmoens ferske novellesamling Den som baker brød har gode hender – 18 noveller, Sollia Forlag, 2016 (Forfatteren får ha meg tilgitt at dette ikke er en inngående lesning, kun en reduksjonistisk omtale):

Ola Jonsmoen

Tittelnovella slår an tonen for hele samlinga, en litt underfundig og ironisk tilnærming der fortelleren tar med seg inn i forklaringer som ligger utenfor personenes sfære. Denne fortellingen gir leseren innsikt i hvordan et langt og mer eller mindre planlagt – men håpefullt løp blir lagt mellom fattigjenta Dordi som må dele skjebne med den bedrestilte bonden Håken. Når Håken plutselig dør åpner nemlig muligheten seg for at hennes far, legdelemmet Iver, endelig kan få et sted han kan være permanent, som et «siste ønske» fra hennes mann Håken, som egentlig hatet synet av Iver. «De gode hendene» blir frigjort fra tyngselen under mannens overherredømme, og kan utfolde seg gjennom arbeid og gode gjerninger. Jonsmoen har en fortellermåte som gjør at leseren ikke blir ferdig med tekstene ved første gjennomlesning. Tekstene innbyr til grundigere undersøkelse fordi de under overflaten bærer på tyngre budskap enn det tilsynelatende. Spesielt interessante er – etter min mening – disse novellene: «Utan tid og time», som handler om en mann som havner i en helt surrealistisk verden når han forlegger armbåndsuret sitt. Uten tidsplanlegging mister han grepet om sin konstruerte virkelighet og må møte den ordentlige – det fører til en mengde komplika-sjoner. «Avsluttes ved graven» er en langnovelle som på finurlig vis konstruerer en livsreise for Andreas, hvor det hevdes at «Andreas er det så lite å seie om at det derfor burde vere sagt» - en, etter hva jeg kan forstå – paradoksal vending som Jonsmoen viser flere mesterlige eksempler på gjennom hele boka. Andreas er død, og dødsannonsen er bare undertegnet «slekta». Et åpenbart spørsmål blir: hvem var slekta? Og hvem var Andreas? Sett i lys av det paradoksale utsagnet spinner fortelleren opp en historie der faktisk det aller meste blir sagt. For å antyde en mulig «løsning» på teksten, leser jeg det slik at fortelleren faktisk kan være den som representerer «slekta» - men det er absolutt et tolkingsspørsmål. I tillegg til disse to novellene, faller jeg for «Den døde i sanden» og «Kristi brur» - der den siste setter begrepet (naturlig nok) inn i en historisk, «kristen» kontekst. Språklig står Jonsmoen fram som en stilistisk mester – her finnes formuleringer som får en til å gape av forundring. God lesning! * Litt malurt må med: Det kryr av tastefeil i tekstene, spesielt gjennomgående er trippel-konsonanter. Disse feilene drar leseopplevelsen litt ned, og forstyrrer den suverene språklige flyten som ellers kjennetegner forfatteren. Mao: korrekturen burde vært i sving på en atskillig bedre måte før boka ble sendt til trykking.

ῶ Til diskusjon: Trykking av HedmarkForfatter’n på papir er dyrt. Dersom man gikk over til en elektronisk utgave, ville tidsskriftet kun koste arbeidsinnsatsen til bidragsytere og redaktør. Dette var et innspill fra undertegnede – sånn i forbifarten i sommer. Innspillet har vakt reaksjoner, mest i negativ lei. Man vil fortsatt ha HedmarkForfatter’n på papir. Og det er svært forståelig. Jeg vil det sjøl! I går (24.08.2016 – ferdigstillingsdatoen for dette nummeret) fant jeg et gratis publiserings program. Ved hjelp av det kan jeg publisere på Facebook, i alle fall. Det finnes også flere muligheter i samme program, blant annet via mail – den muligheten er nesten ikke tilstede i vår sammenheng fordi de aller fleste ikke ser ut til å ha en mailadresse. Den har jeg på et annet sted, bedt om å få tilsendt. Så dette blir en test: HedmarkForfatter’n #2 2016 kommer denne gangen ut både i trykket versjon og på Facebook.

Mitt møte med hedmarkingene Av Rise Grønoset Det er årets lyseste tid. En av disse blonde dagene med høy, blå himmel som hører Innlandet til. Jeg sitter i skråningen ved Glomma som så ofte før, ser på vannet som lager virvler og piruetter, blir fosser og stryk, men mest flyter stille av sted på sin lange ferd mot evigheten. Langs den og rundt den er skogen, uforanderlig og endeløs. Glomma og skogen - de blir når vi andre går. Hvor ble de av, alle disse årene? Det var vinter da jeg kom til Elverum, og jeg var nettopp fylt 22 år. Jeg mistet hjertet mitt allerede på brua over Glomma og fant det aldri igjen. Det ble i Østerdalens skoger. Det ble hos det lune, stillferdige skogsfolket, i det enkle, naturnære livet, i de blå berg. Det lå en tone her som var min. Elverum. Porten til Østerdalen. Det sang i sinnet. Selv om mye lå i ruiner etter bombingen - øde, ubebygde tomter, brakker, hus oppført i hast. Men her bodde vennlige, sindige folk - jernbanefolk som var behjelpelige med alt du spurte om og fikk alt til å gå på skinner - Enger, Finstad og gamle Jørgensen. Rikstelefondamer som Signe og Sigrid og alle de andre som koblet deg med velvilje rundt i Østerdalen og som kunne opplyse «at'n Kåre Bakken ikke var å treffe akkurat nå, for han brukte å gå på butikken på denne tida, men at han som regel var heme att ti over tolv». Lensmannskarene som vi pressefolk tøyset og drakk kaffe sammen med på "Nasj" og som aldri lot seg merke med maset vårt, når vi var ute etter kriminelle nyheter - som den gang var beskjedne. De var kompiser. Og selvsagt den lille flokken av kolleger i Østlendingen, hvor jeg via stipend fra

Fondet for dansk-norsk samarbeid skulle jobbe i halvannen måned for å se hvordan en laget avis i Norge. Kolleger som hadde et nært forhold til leserne sine og som tok seg kameratslig av den første jenta som hadde satt sine ben i redaksjonen og som til og med var dansk. Trivelige typografer i blå overall, som maskinsetter Langdalen med de lange fingrene i elegant ballett over tastaturet, språksikre Tangen som morsk bråstoppet settemaskina og gikk kjellertrappa opp til redaksjonen for å fortelle en journalist forskjellen på når og da. De blide Wasa-karene, som drev med støpingen av bly, og faktor Mikkelsen, som grep saksa når det manglet noen linjer på blysiden han brekket om og freidig klippet ut en vits, som passet akkurat i hullet. Og som forgjeves forsøkte å lære en dansk journalist å si "det lå en hallv kallv i ellva og flløt" - men hun lærte hva det betydde på trysilsk at " han hadde dølle bøle på ryggen, så'n held på å vog att vippen"... Det lå en lun, personlig tone over hele avisen, det eimet herlig av røyk og støv og bly og trykksverte, og når den gamle flattrykkpressa i kjelleren dundret i vei i halv to-tida om natta og spydde ut ferske aviser, da var livet på topp. Og leserne. Kildene. Folkene i bygd og grend. Et jakt- og fangstfolk, smidigere i gang- og sinnelag enn folket fra de brede bygder. Østerdalen og siden Solør og Hedemarken tok pent og overbærende imot en ung dansk journalist, som plutselig måtte gjøre spranget ut i en fremmed verden. En verden som på en måte ikke føltes fremmed. Hun kom til snille folk, rolige og tålmodige, med god tid. Oppdaget at det i dalens karakteristiske grå tømmerhus med den lilla syrinen ved døra bodde enkle, vennlige, helhjertede folk som tok imot henne uten skepsis. Folk som levde i pakt med de vesentlige tingene - jord, skog, barn og dyr, sol og regn og snø. Hun møtte folk som kunne ta med seg Ibsen, Dostojevskij, Pasternak og Runeberg i ryggsekken sammen med brødet når de dro til skogs på tømmerhogst langt av lei. Og som, hvis det var trangt i sekken, først kastet bort brødet. Og småbrukerkonene, de strevsomme konene som gjorde en bragd selvstendige, ansvarsfulle, med tusen plikter der hjemme. Her møtte jeg også uttrykket "det kommer ingenting i en knyttet hånd". Varmen, hjelpsomheten, gjestfriheten - alt var så naturlig. For det var en

nødvendighet. Jeg møtte fellesskapet i en grend, det særnorske fenomenet dugnad. For kunne ikke hvem som helst bli syk og trenge hjelp til høyonna i den korte norske sommer? Og kunne ikke hvem som helst kjøre seg fast i gjenstridig sørpeføre på kronglete, små veier vinterstid og trenge en hjelpende hånd? Og kunne det ikke være flott om vi hadde et grendehus helt for oss sjøl? Og skulle noen ha fest, kom konene strømmende til i hopetall med fylte kakefat - tradisjonsrik sirupstynnkake og rømmetynnkake, jønnbrød og aletter, bløtkaker og fyrstekaker. Og sannelig ikke også med noe rart som het lefse og lompe og stomp ... Bygdedyret? Joda, det viftet nok med halen her også. Det levde sin skyggetilværelse som det gjorde i de fleste små samfunn. Og fortsatt gjør. Selvsagt var - og er - det forskjell på folk, i dette fylket som andre steder. På en stillferdig, lyrisk trysling, en jordnær, traust hedemarking, en spretten, temperamentsfull solung med det velkjente, fandenivoldske fliret, og en romslig, foretaksom østerdøl. Det sies at hedemarkingen tenker seg om lenge og vel når han skal gjøre noe og når han har tenkt seg om lenge og vel, så gjør han det ikke. Østerdølen tenker seg også om grundig og lenge - og når han har tenkt grundig og lenge, så gjør han det. Solungen gjør det først - og tenker etterpå. Tryslingen? Antagelig setter han seg alene under et tre og tenker. Og når han har tenkt ferdig, skriver han et dikt. Jeg skjønte det fort: Østerdalen og Hedmark forøvrig var særdeles demokratisk. Ingen "De" eller "Herr" her i traktene. Det var ord som var så langt fra folkets vesen som vel mulig, det var en ugjerd som ble innført i dansketiden. Det ble tydelig ledd i bakgrunnen hos objektet engang jeg ringte og spurte etter herr Sørensen, skoleinspektør og autoritet på Flisa. Her var - og er - stort sett liten respekt for autoriteter. Blir uenigheten stor nok og det kommer små, krappe bølger på sinnets ellers så rolige hav, k a n hedmarkingen gå til det drastiske skritt å si "De". Slik også når han skriver i "Det lokale hjørnet" eller andre debattfora. Er det riktig ille, kan han endog gå over til HERR! Ellers er han hverdagslig. Han misliker sterkt alt som kan smake av jåleri. Fremfor å komme med komplimenter spør han heller om du vil ha kaffe. Men så opplevde jeg dette for den fremmede så forunderlige at det ut av denne folkelige, hverdagslige østerdølen eller hedemarkingen eller solungen plutselig kunne tyte frem en verden av kunnskap, tenkeevne og vidsyn. Stillferdig og

uten oppstuss, når tiden var inne. Lyrikeren Rolf Jacobsen fortalte engang i et intervju at en svenske i en samtale dem imellom hadde beklaget at det ikke hadde vært adel i Norge. Da ville det ha kommet flere strømninger hit utenfra og dessuten visse former. Rolf Jacobsen var selv av en annen oppfatning - han mente at uten adelen var det blitt en større grunnstyrke i folket. Men en må for all del ikke glemme gentleman-hedmarkingen. Jeg har møtt ham rett som det er. Han med den litt gammeldagse, formelle og iblant nesten ridderlige høfligheten som i sin spesielle form kanskje bare finnes her. En stil som har overlevd fra en tid, da det ble danset menuett og lancier under tunge krystallkroner på feststemte storgarder i skogen og ved Mjøsas bredd. Og hvem kan som denne høviske herre få din kvinnelighet til å blomstre? Ellers greier folket seg utmerket med det gode, gamle, norske begrepet folkeskikk. Du skal være folk. Det er godt, det er norsk, det er hedmarksk, det springer ut av en naturlig hjertets kultur. Og det kan brukes overalt. Hedmark er så mye - fjellbygder, skogbygder og brede, fruktbare bygder. Fullt av motsetninger og noen steder stridt å hanskes med. Mange dager og år er brukt for å vriste matbiten ut av karrig jord; mange krefter og mye svette har det kostet å finne livberging i jord og stein. Strie og steile kunne folk bli av å bo slik til. De måtte være det for å overleve. Slike forhold har skapt individualister, iblant originaler. Som journalist i distriktet gjennom nesten 50 år møtte jeg mange av dem. De var som tæljet direkte ut av naturen, satt i sine ensomme berg og utviklet sine tanker og sin personlighet, skrev vers og laget sine egne karakteristikker og replikker. - Vil du slåss, Kåre? spurte mannen min, Dagfinn, engang den kjente skiløperen Kåre Hatten fra Trysil - for liksom å få frem den kameratslige tonen før et TV-program. Ja, svarte'n, Kåre uforstyrrelig. - Du får sputte der du vil ligge. Mye er annerledes i dag. Vi støpes mer i samme form. Vår tid skaper ikke i samme grad originalitet. Men noe henger igjen. For eksempel i forholdet til tid. Dølen er sindig, han har fortsatt god tid. Han kan sitte og trykke i sofaen i flere timer uten å si stort, men nå er han nå engang kommet. Og han står lenge i gangen før han går. Han er tross alt kommet av folk som hadde lang vei og brukte å bli en stund når de først kom frem. Står det ikke skrevet: "Han kom om høsten og ble til våren"...? Også i selskapelig lag har det iblant vært bemerkelsesverdig for en danske å

oppleve stillheten rundt bordet. Når dansker samles ved et bord, stiger det et brus av stemmer. De kappes om å få ordet, overdøver hverandre så godt de kan. Her hersket stillheten. Iallfall først på kvelden. Du hørte bare lyden av bestikket og kanskje en lav hvisking. Jeg husker et jubileum i en stille skogbygd, mange satt benket rundt bordet. Plutselig skar en stemme gjennom stillheten, og jeg oppdaget til min skrekk at det var min egen. Jeg var aldeles uforvarende kommet til å si noe til min bordherre. Og ble fryktelig flau. Etter måltidet reiste en av gjestene seg og takket for maten og syntes det var trivelig å komme sammen og prate. Det er ikke fordi folk i Hedmark ikke er interessert i hverandre. Det er heller ikke fordi de er kjølige, slik de visstnok går og tror. Men mange er oppvokst med store avstander, en ugjestmild topografi og et hardt klima, noe som tilsammen skaper isolasjon. De kan ikke gå på kafé hver dag og smører stemmebåndene. Hvem har innbilt dem at de er kjølige? De er varme! Og hjelpsomme. Da jeg i sin tid kom nesten direkte fra fedrelandet til Østlendingens enmannskontor på Flisa, fikk jeg erfare stor hjelpsomhet. Jeg hadde neppe overlevd uten. Når jeg snakket i telefonen med folk langt innpå Finnskogen og det durte i telefontrådene og folk sa " hæppas" og "gærgædt" og "tæpp atte dæra", brøt damen på sentralen rett som det var inn i samtalen og hjalp til. Velsigne henne! Denne naturlige hjelpsomheten, som det aldri blir gjort noe vesen av, den er typisk for dette folket som jeg har levd iblant i så mange år. Og oppriktigheten. Og mangelen på forstillelse. Og romsligheten. Så uansett hva du synes om det du nå har lest, så er det ment som en hyllest og takk. Jeg glemmer dem aldri, disse frodige, vennligsinnede bondekvinnene fra Hedemarken med sin myke, gjestfrie favn og sin duft av nybakt brød og såpe, slik de kom imot meg for mer enn et halvt århundre siden. Så fulle av trygghet og tradisjon, harmoni og naturlig verdighet, med alt på plass bak det høye bunadsølvet. Er de der fremdeles? Eller haster de av gårde til et kontor eller et kateter hver morgen og er tynne og moteriktige og fulle av uro som alle oss andre? Eller hedemarksbonden - sindig og godlynt i vømmel og blå busserull, med sterkt, blått blikk, trygg på seg og sitt og romslig mot verden? Er han her ennå? Eller sitter han bak en dataskjerm på et regnskapskontor eller fyker rundt og selger traktorer og blir rastløs og rotløs, han også? Man vil helst ikke tro det. Hedemarkingens røtter er godt festet, det må

generasjoner til for å få vristet dem løs. Han går rolig gjennom dagene og sørger for sitt, inni ham nynner en Sørensen-vals: "Je æ frå Hedmark, je krøsse ingen..." Tålmodig vandrer han. Stø. Fattet. Selv om Odvar Norli påstå at hedemarkingen kan være spontan, bare han får tenkt seg godt om. Men det var hedemarkingen. Østerdøler og solunger er andre slags folk - og tryslinger noe helt for seg sjøl. Med sinn og skuffer fulle av dikt. Men i Stange innviet vi kornsiloen. Med fest og glede og mye hedemarks-lune. Med raushet i sjel og glass. Hedemarkingen er åpen for slikt - skulle ikke den være det som kommer fra et generøst landskap med sju brennerier? Der det å lage brennevin er en tradisjon og en næring? At det er en næring som settes høyt, er det mange beviser på. For eksempel følgende lille historie som Magnar Syversen i Løten har fortalt: To løtensokninger hadde tenkt seg på fest på "Søppelbrettet" i Nordbygda en lørdagskveld og tok snarveien gjennom skogen. De hadde strammet seg opp litt på forhånd og hadde på ekte hedemarksk vis hver sin flaske på baklomma. Kvelden var mørk og stien kronglete, og den ene av karene gikk over ende. Da han karret seg opp igjen, kjente han at det sildret noe vått nedover låret. Han tente en fyrstikk og undersøkte saken. - Takk og pris, sa han lettet. - Det er bære blod! Nå bobler det nok ikke så mye lenger i hjemmegjorte apparater rundt omkring i bygdene. I dag er det pol i nesten alle tettsteder, alle i Hedmark har gode kår. Bedre materielle forhold, bedre muligheter, mer fritid - men har vi mer frihet, dypest sett? Holder vi på å glemme Ibsen og Pasternak, Runeberg og Dostojevskij ved siden av brødet? Mammon sniker seg inn overalt i vår vestlige verden, materialismen, byråkratiet. Likevel - folket her øst holder nok bra stand. Det lever i bygd og grend, det blomstrer i kreative sjeler, det gjærer innen foreningslivet og de skjønne kunster. Det som kanskje også blomstrer, noen synes litt rikelig, er byråkratiet. Enda hedmarkinger i stor grad er individualister, elsker de komitéer. Det er visstnok Odvar Nordli, som med ekte hedemarksk lune har antydet at da de første nordmenn kom til himmelporten og møtte St. Peter, og Skriften og Profetiene ikke lenger holdt, da utspant det seg en debatt. Lang og innviklet på nordmenns vis. Og da det hele traslet seg til, ble det foreslått å nedsette en komité. Da har de sikkert brukt tiltaleformen De. Mye var fremmed. Men på en eller annen måte føltes det ikke så fremmed likevel. Man hadde et bilde av dette forunderlige landet.

Norge - det var fjord og fjell og myr og sjø, det var vill natur, der folk hadde klort seg fast de ubegripeligste steder. Det var fiske og tømmerfløting, hardingfele og folkedans, bunader og geitost, seteridyll og syngende skoger. Norge - det var de lyse sommernetters land, langt nord i verden, stort og fritt og vakkert. Hedmark var alt dette. Og en oppdaget at her bodde et folk med et levende, bankende hjerte. Det gjør det ennå. Fremdeles møter en medmenneskeligheten og tålmodigheten, gjestfriheten og hjelpsomheten. Fremdeles finnes de store linjer, i landskap og lynne. Det finnes vel neppe noen bedre måte å lære et land og et folk å kjenne enn ved å jobbe som journalist. Du kommer i alle slags forhold og stuer, møter alle slags mennesker og miljøer, skriver om alt fra fødsel til død. Du er på årsmøter i Rødt og Hvitt Fe og almenningsbefaringer på Hedemarken, du lager intervju med politikere og biskoper og drapsmannen på Ullersmo, du møter skogskarer i Østerdalen og bondekoner i Solør, kunstnere og filosofer og fargerike gubber på Finnskogen. Du er på kommunestyremøter og sanitetsforeningsmøter og innvielse av barnehager, du er til og med soldat på øvelse for et døgn med sekk og gevær og tunge støvler. Du møter mennesker som gjør sterke inntrykk. Uutslettelige inntrykk. Som han som engang krabbet ut av en likhaug i Sachsenhausen og kom hjem med ødelagt helse, som et skjelett med hud over, men som likevel aldri mistet troen på mennesker. Eller han som gjennom noe av dette århundrets fineste poesi lærte oss å se. Eller han som i humoristiske og lyriske streker og ord åpnet for en fantasiens verden som ingen før hadde kjent.. Sånne folk finnes i Hedmark. Og mange flere. Forfattere, malere, musikere, politikere eller ildsjeler som har preget sitt fylke og sitt land - og nådd langt ut over dets grenser. Tider skifter, samfunnet endres. Men hedmarkingen står nokså fast der han står. NEI, sier han. Hedmarkingen er glad i sitt eget, han vil helst ikke at andre skal røre for mye ved hans sirkler. Han sier nei til EU, han sier nei til ulv og bjønn og skytefelt og til scootere i villmarka, han liker ikke for mange hytter heller. Naturen skal ligge der den ligger, uberørt. Helst usett av andre enn et par fiskere eller fangstmenn. Når du står på en fjelltopp og ser ut over uendeligheter av skog og fjell og øde vidder, der ett og annet menneske kanskje skimtes nede i en liten sprekk, da kommer det over en danske at her skulle det nok være plass til både det ene og det andre. Men det er selvsagt en formastelig

tanke, så hun sier det ikke høyt. Jo, visst er hedmarkingen glad i natur. Da ser vi bort fra den evige joggeren, skifantomet som flyr av gårde bare i den hensikt å svette og sette nye rekorder overfor seg sjøl. Han er totalt blind. Det var ikke de gamle skogskarene som trente seg sterke gjennom hardt arbeid og i sin karrige tilværelse gikk et halvt hundre kilometer til nærmeste jernbanestasjon med en tørr brødskalk i sekken, når de skulle delta i Holmenkollrennet. På hjemveien var det sølvpokalene som lå i sekken. De største. Men først var det Østerdalen. Skogenes dal. Med fjellbygdene i nord og lysere, lettere folk med fantasi og kreativitet. Med Glomma og tømmerets gang i svale kvelder, med tiurlek og dans med freske fløtere på støa, mens Kaffelars surret over bålet. Med duft av hegg og maleriske perlemor-solnedganger bak blåtonet berg. Bildene står der så tydelig. Tvers over de lyse netter rekker den ene skjære, nordiske vårdag den andre hånden - ung og bristende av løfter. Det sitrer i skjøre strenger i en verden av knopper på spring, det blir til toner, lette, sarte og om litt føyer tonene seg sammen til en melodi, bruser ut i en fulltonende symfoni til sommerens og de lyse netters pris. Jeg hører duren av Skjefstadfossen, på lang avstand, gjennom de mange årene. Vill og voldsom i vårens tid, med veldige vannmasser som styrter seg utfor i frådende skumvirvler. Like før stupet flyter Glomma stille med tyste graners speilbilde i dypet - kontrasten som vi finner den i landets natur, kontrasten som er landet selv. Det ble så mange vårer, mye er forandret, og alt er lenge siden. Men Glomma og skogen, de blir. Våren kommer igjen og igjen, og livet er et eventyr.

Litterær samling! Hedmark Forfatterlag inviterer til litterær samling hos Trond Vidar Vedum, Løkenvegen 64, Ilseng. Tidspunktet er fredag 18. november kl. 18.00. Samlingen er åpen for alle lagets medlemmer og venner, og det er muligheter for å ta med gjester. Det blir presentasjon, opplesning og samtale, og vi vil forsøke å få på plass et tema for kvelden. Av hensyn til bevertningen vil vi gjerne ha en oversikt over antall deltakere; gi derfor beskjed til: Terje Amundsen på tlf. 62 41 15 47/469 36 184 om du kommer. Vi håper på god oppslutning, og ønsker alle velkommen!

Bøker fra Kulturforlaget BRAK 2016 Bjørn Frang:

Under grågåsplogen – dikt

Kr. 200

Katja Susanna Velasquez:

Tähtilintu/Fågeln – dikt

Kr. 250

Edel Rudshaug Sæther:

Bare en varsler – essay

Kr. 200

Inge Lundeby:

mikro og makro – dikt

Kr. 200

Storm Bråthen:

uten maske – dikt og fortellinger Kr. 250

Bestilles fra:

terjet88@gmail.com eller 482 25 264 Sven R. Gjems

DIKT I MOTBAKKE Jeg strever stadig vekk oppe i vårt bratte nord – vil skape en diktersjel ut av uskyldsrene ord – For bare en dikter kan, ja, så sier de som vet, løse seg fullstendig fri fra en slavebundet sti, leve ut sin kjærlighet – Det skal et stort mot til å følge sin skjebnes pil – Gråt dikter, du lille jeg, som aldri så langt i livet fant deg en annen veg. Alle diktere i samme båt – grenseløs er verdens gråt.

DEMRINGSTIME I grått, halvhjertet morgenlys flakser mine dystre tanker som fangede fugler – tvilen smetter inn og ut som ålen i sjøgresset tanker lik vandrerens der han krysser over et gravfelt om natten -

Ønsker å tro det er slik at menneskene er like, og sammen kan bygge en verden av trygghet – og at vi vil gjenoppstå utav Vår Skapers nåde i gresset og blomstene og fuglesangen en dag -

Har lenge drømt om mysterienes løsning, slike med blå vinger – men så langt i livet, midt i et hav av fjas og meningsløs vold, har jeg bare møtt tidens overveldende likegyldighet.

Terje Amundsens nye diktsamling «Innsyn, utsyn – det brennende vinduet» er nå kommet ut. Boka er på 52 sider og inneholder dikt og fotografier samt et etterord «Poesi er en livsstil». Pris: kr 150,- tilsendt portofritt.

Ordbildet «Puls» er også tilgjengelig, fotografi av Øyvind Knutsen og dikt av Terje Amundsen. Format A3, signert av fotograf og forfatter. Pris: kr 150,- (uten ramme) portofritt. Bestilles fra: Fridikt forlag, boks 63, 2401 Elverum Tlf. 62 41 15 47/46 93 61 84 Hedmark Forfatterlag har 63 medlemmer. 6 æresmedlemmer skal, i kraft av hedersbevisningen, ikke betale kontingent. Forfattere som er tilknyttet Norsk

Forfatterforening skal - etter vedtektene - ikke betale medlemskontingent. Dette gjelder anslagsvis 11 forfattere. 29 av de resterende medlemmene er BETALENDE medlemmer. Da gjenstår – rundt regnet 17 medlemmer som verken har betalt kontingent for i år, eller kanskje ikke i fjor og muligens heller ikke i forfjor eller årene før det … Det utgjør nær 20% av mulige inntekter. Styret arbeider gratis, det samme gjør redaktøren av tidsskriftet. Som du skjønner, er dette et økonomisk NØDSKRIK fra lagets side, ikke et klagerop eller moralsk angrep. Snarere er det en oppfordring om å bidra i alle fall ved å betale inn medlemskontingent, samt komme med forslag til hvordan laget kan og SKAL bedre sin økonomi! (Red.)

ÆRESMEDLEMMER Gjems, Sven R. Grambo, Ronald Jonsmoen, Ola Nordal, Fred Opås, Rolf Røsbak, Ove

Grøsetgrenda 2265 Namnå Blomstervegen 95 2208 Kongsvinger

kari.gjems@brednett.no

62 94 71 41

r-grambo@online.no

62 81 51 38

Strømmen 253 2560 Alvdal Tråstadvegen 13 D 2213 Kongsvinger St. Croix gt. 12 C 1604 Fredrikstad Bøhmers gt. 3 G 2615 Lillehammer

ola.jonsmoen@fjellnett.no

62 48 95 23 971 46 846 380 40 890

902 19 02

MEDLEMMER Amundsen, Terje Olav Lie Andersen, Yvonne Bakken, Torbjørn Berg, Nina Braseth, Leif Bråten, Steinar Eggen, Jo Ekrem, Fredrik Eriksen, Frank Faldbakken, Knut Fjeld, Knut Frang, Bjørn Fredheim, Hans Ludvig Gjems, Sven R. Gjerstadberget, Kari

Pb. 63 2401 Elverum Ampianvegen 102 2224 Austmarka Langtjernåsen 2422 Nybergsund Østgårds veg 10 2406 Elverum Øvre Månavei 139 2560 Alvdal Sundvegen 2436 Våler i Solør Chr. Michelsens gt. 8 0568 Oslo Tommelstadsgt. 12 A 2212 Kongsvinger Hakabekkvegen 65 2315 Hamar Finsalvegen 92 2322 Ridabu Halvor Flodens veg 24 2407 Elverum Kjellåsdamvegen 56 2280 Gjesåsen Tjernlivegen 142 2122 Bruvoll Grøsetgrenda 2265 Namnå Oberst Krebs gate 1 2213

teram@hedmark.org

62 41 15 47 469 36 184 416 44 002 62 45 60 24 62 41 32 47 62 48 73 38

soltab@online.no

62 42 03 96 22 15 22 39 62 81 35 76

eriksenfrank@hotmail.com

926 84 580 951 34 967 917 27 888

stuggua@gmail.com

62 95 87 27 415 45 173 480 57 630

kari.gjems@brednett.no

62 94 71 41

karig@east.no

913 63 054

Grambo, Ronald Granlund, Ted M. Grønoset, Rise Halbakken, Sverre Haugdal, Terje Henriksen, Levi

Hestbråten, Tore Holter, Rolf Arne Lie

Kongsvinger Blomstervegen 95 2208 Kongsvinger Gubberudvegen 120 2312 Ottestad Storgt. 16 2408 Elverum Andreas Grøttingsv. 15B 2408 Elverum Kvesetgrenda 12 2266 Arneberg Utsiktsvegen 4, 2208 Kongsvinger Finnskogvegen 1498 2260 Kirkenær 2435 Braskereidfoss

r-grambo@online.no

62 81 51 38

poesibilen@gmail.com

914 41 755

ris-g@online.no

62 41 14 15 976 77 946 62 41 08 90 62 95 37 51 941 59 148 976 61 784 907 09 885

ralh21@frisurf.no

62 4233 35

Ildahl, Eirik

Sigbj. Obstfeldersv. 12 0782 Oslo

Johansen, Jorun

Lusetjernvn. 108A, 1253 Oslo

Jjonhans7»hotmail.com

465 42 142

Jonsmoen, Ola

Strømmen 253 2560 Alvdal

ola.jonsmoen@fjellnett.no

62 48 95 23 971 46 846

Jonsmoen, Unni-Lise

Strømmen 253 2560 Alvdal Nyvefgen 19 2312 Ottestad Incognito Terasse 1A Kvernhaugen Søndre 2436 Våler i Solør

ola.jonsmoen@fjellnett.no

62 48 95 23

Brennbakken 2 2318 Hamar Nordskogbygdvn. 162 2410 Hernes Just Broch gt. 1C 2321 Hamar Svensenga 78 0882 Oslo Tyrivegen 14 2409 Elverum Landet Gård 2280 Koppang Strandvegen 303 2380 Brumunddal Bekkenstenvegen 6A 1420 Svartskog Hallvardsgt. 22 2315 Hamar Borgenbakken 3 0373 Oslo Nordre Øyungsveg 48 2211 Kongvinger Bjørkelivegen 12 2409 Elverum Gjerdrumsvegen 24 2040 Kløfta Holmengata 12 2500 Tynset

gunhild@kvaerness.no

913 94 687

britt@generation.no

62 42 61 79

hanlill@online.no

480 92 773

Kapelrud, Kristian Korbøl, Aud Kristensen Solås, Monica Kvasnes, Oscar Kværness, Gunhild Larsen, Britt Karin Lillebo, Hanne Linde, Heidi Lorch-Falch, Even Lyngar, Mona Lystrup, Geirr Løvåsen, Sigmund Morken, Ingrid Munch, Kirsten Myhre, Anne Mytting, Lars Nordby, Marit Nygaard, Gunvor Andby

22 49 01 53

62 58 40 40 22 55 06 79 900 38 790

971 88 607 62 41 42 26 62 46 08 25 62 34 30 20 66 80 96 46 908 40 059 62 52 38 41 22 49 49 65 62 81 88 46 901 39 110 63 98 07 53 62 48 15 78

Rastad, Per Erik Rotmo, Gerd Rønning, Rolf Røsbak, Ove Seyfarth, Adelheid

Skoglund, Tommy Strømsmoen, Tor Skaugum Forlag Steien, Solveig Sveen, Karin Sæther, Edel Rudshaug Sømoen, Bjørnar Tønnessen, Terje Kulturforlaget BRAK Ulberget, Tove Vedum, Trond Vidar Vestby, Hans Ola Walstad, Mona Falchenberg Wasa, Robert Djurhuus Øieren, Oddvar Karvainen Østby, Hans Ola Østigaard, Arne Dag

Mellomrasta 9 2211 Kongsvinger Bokfinkvegen 6 2291 Kongsvinger Østerhaugsberget 54 2433 Heradsbygd Bøhmers gt. 3G 2615 Lillehammer c/o Bjerkely Folkeh.sk 2266 Arneberg

528 16 119 950 59 859 917 46 027 902 19 012

Wergelands gt. 3A 2821 Gjøvik Åkrestrømmen 2485 Rendalen Neuberggt. 5B 0367 Oslo Gustav Vigelands veg 48 0274 Oslo Storsjøvegen 2614 2133 Gardvik Karlstadvegen 304 2280 Gjesåsen Snorres veg 13 2260 Kirkenær Furuberget 2256 Grue Finnskog 2344 Ilseng

tommy.skoglund@gmail.com

Vestbyvegen 1628 2420 Trysil Karlstadvegen 304 2280 Gjesåsen Einar Sandbergsv. 29 2614 Lillehammer Syrinvegen 20 2409 Elverum Vestbyvegen 162 2420 Trysil

tryslingen@gamil.com

teg-s@online.no

62 46 92 82 22 44 31 52 22 44 79 82 948 17 083 62 95 89 84

terjet88@gmail.com

482 25 264 415 03 441

Trond.vedjum@hihm.no

62 58 38 68 995 84 460

62 95 89 84 979 69 619 okarvainen@gmail.com

918 40 382

tryslingen@gmail.com

Holmengata 4 2500 Tynset

62 48 11 29 916 89 471

Arvesens veg 4H 2317 Hamar Bunesvegen 94 2120 Sagstua Rapet 11 8530 Bjerkvik Pb. 37 3161 Stokke Sven Morens veg 8 2408 Elverum Strandstykket 88 2409 Elverum Natveitåsen 156 4760 Birkeland Ekornvegen 5 2409 Elverum Osensjøen øst 152

62 52 22 13 959 69 139 411 18 065

LITTERÆRE VENNER Andresen, Sissel Linge Bråten, Storm Vidar Haglund Lillegrundset, Liv Haglund, Unni Iversen, Camilla Skard Knutsen, Øyvind Lauvland, Lilly Marita Rasch, Lise Karin Reutz-Håkenstad, Ragnar

livlille@gmail.com

958 71 348

unnihaglund@gmail.com

926 52 375 913 65 278 62 41 46 06 907 79 297 952 28 284 992 40 541 465 06 773

Reutz-Håkenstad, Snefrid Østmo, Ingjerd Åslund, Emil

2428 Søre Osen Osensjøen øst 152 2428 Søre Osen Gneisvegen 6 1475 Finstadjordet Ranumsvegen 266 2436 Våler i Solør

sneragg@bbnett.no

465 06 773 67 91 83 16 480 09 726

«Litterære venner» er skrivende personer som på ulike måter er engasjerte i virksomheten til Hedmark Forfatterlag. De får tilsendt medlemsbladet og øvrig informasjon og de invitasjonene som går ut til HFLs medlemmer og æresmedlemmer. Medlemsskap koster kr. 150,-/år og søknad sendes HFLs styre.

Terje Tønnessen

Savn eller … ikke Næringsministeren sier i et intervju at hun mistet sin mor da hun var 31, og sin bestemor året etter. Tida etterpå ble tung. Jeg mistet min mor idet jeg ble født og fant henne aldri igjen. Hun ble 85 år. Jeg mistet min far i 1962 men han døde i 1996.

Jeg mistet min bestemor i 1974. Hun lever ennå

Eva-Christin Hillestad fra BodĂ¸ er en svĂŚrt produktiv akvarellmaler. Akkurat dette bildet er vel talende nok, selv om hennes maleriske metafor er typisk for det omrĂĽdet i landet hun representerer.

Som forfattere kan vi skape andre nyanser av virkeligheten gjennom alle de boksidene vi produserer hvert eneste ĂĽr.