Formidling av arkeologi over bardisken. Fyllesamtaler om pyramider.

Jannicke Skrinde Heier

FORMIDLING AV ARKEOLOGI OVER BARDISKEN. Fyllesamtaler om pyramider.

Formidling av arkeologi er ikke alltid noe man gjør etter nøye forberedelser, og man kan ikke alltid velge sitt eget publikum heller. Mange der ute har en interesse for arkeologi og menneskets dype historie. Når jeg står på jobb som bartender hender det ofte at ukjente mennesker spør om hva jeg gjør utenom å være bartender. Når jeg svarer at jeg studerer arkeologi er en vanlig respons: «Åh, så gøy, jeg drømte om å bli arkeolog når jeg var liten!» eller «Åh, så gøy, jeg er veldig opptatt av historie». Det er selvfølgelig også dem som Reagerer med et høflig «Sier du det du, ok.», før de igjen bytter samtaleemne. Kunnskapen om arkeologi, arkeologiske funnplasser og arkeologiske artefakter, varier fra person til person. Likevel er detvisse fellestrekk ved alle disse samtalene som kan peke i den retning at arkeologien har formidlingsutfordringer. Her følger tre utfordringer:

1. Begrepene og språket vi bruker som arkeologer blir ikke forstått (ikke av mine bargjester, og jeg antar at de i dette hensende faktisk representerer et utvalg av befolkninga generelt, i det minste den delen som ikke har studert ved HumSam).

2. Forståelser av den menneskelige forhistorie som en lineær utvikling fra det enkle til det komplekse, der det komplekse automatisk blir forbundet med bedre, og/ eller syn på fortidsmennesker som mindre intelligente enn oss.

3. Konspirasjonsteorier, hvorav to skiller seg ut. 1. Romvesen/ noen man ikke vet hvem er har bygget pyramidene. 2. arkeologer holder kunnskap og gamle sivilisasjoner skjult for omverden. Den sistnevnte av disse er den konspirasjonsteorien folk kvier seg minst for å framlegge, mens den førstnevnte er ansett som mer kontroversiell (i alle fall for mine bargjester. Slike påstander blir over bardisken gjerne akkompagnert med latter, eller forbehold om at de ikke vet om de egentlig tror på utenomjordiske vesener.

Jeg mener vår største utfordring som arkeologer utfordring 1. Det er mulig at de andre utfordringene vil minske om vi forstår hvordan vi tidvis feiler i vår kommunikasjon med folk som i utgangspunktet er fasinert av arkeologi, og med dem som synes det er kjedelig og uforståelig.

Utfordring 3. er etter min mening direkte farlig. Det kan sees som et symptom på hvordan feilinformasjon og manglende kildekritikk blir spredd raskere nå til dags og tilsynelatende får mer gehør i ei tid prega av økende økonomisk urolighet og økende mistillit til etablerte institusjoner. Et nærliggende eksempel på dette er det forrige presidentskapet til Donald Trump i USA som kulminerte i 6. januar opptøyene der folk med konspirasjonsteoretiske overbevisninger inntok kongressbygningen. I møte med fulle bargjester som begynner å snakke om romvesener som pyramidebyggere i Egypts fortid er det vanskelig for meg å ikke snakke med nedlatende tonefall gjennom sammenbitte tenner. Jeg prøver å puste rolig og minne meg selv på at det er lite hjelpsomt å møte pseudo-arkeologi og konspirasjonsteorier med elitistiske holdninger og total avvisning. Vi kan ikke overse problemet og håpe at det går over av seg selv. Likevel krever situasjonen åpenbart en form for asymmetri; vi kan ikke godta at teorier om hvordan romvesener har bygget pyramidene skal sidestilles med teorier om hvordan fortidsmennesker har bygget pyramidene. Denne konspirasjonsteorien kan ved første øyekast virke som en ufarlig og latterlig myte som ikke trengs å imøtegås. Når det postes Twitter-meldinger om dette får det mange likes og kommentarer. Det er åpenbart at mange synes påstanden er morsom, sensasjonell og lite troverdig. Likevel er det grunn til bekymring. Økt spredning slike teorier fører til at flere faktisk vil tro dem (Færseth 2013:32- 51). Slike teorier forringer fagarbeid og gjør det vanskeligere for oss alle å ha et minste felles multiplum hvor vi er enige om virkeligheten på et basalt nivå. Det reproduserer den almene oppfattelsen om at fag som springer ut fra humaniora er mindre vitenskapelige enn naturfagene, og bidrar til usynliggjøringen av samfunnsnytten humanistiske fag har (Stølen og Gornitzka 2017:424).

Det mest skremmende er likevel at konspirasjonsteoriers iboende rasisme blir lettere for folk å godta i nettopp slik innpakning. Fantasifulle forklaringer av hvordan pyramidene i Egypt ble bygget utelukker direkte at fortidige mennesker som levde på det afrikanske kontinentet var i stand til å bygge komplekse byggverk. Dette er åpenbart rasistisk overfor svarte mennesker; man sier indirekte at de ikke er intelligente nok til å bygge pyramider, og/eller i det minste fordomsfullt mot fortidige mennesker; man sier indirekte at de ikke er intelligente nok til å bygge pyramider, og/eller i det minste fordomsfullt mot fortidige mennesker; man sier indirekte at de ikke er intelligente nok til å bygge pyramider. Vi finner altså ‘Gustaf Kossinas spøkelse’ i slike konspirasjonsteorier, noe som burde få varsellamper til å blinke hos alle arkeologer (Kossinas teorier om opprinnelsen til germanske folk inspirerte nazistisk ideologi og ble brukt til å legitimere nazistenes invasjon og okkupasjon av land under andre verdenskrig (O. Mathisen 2014, Solli 2002).

HANCOCKIANSK PYRAMIDESPILL & FORMIDLINGSKANDALEN:

Vi finner også Kossinas spøkelse i en nyere arkeologisk formidlingsskandale som knytter seg til Graham Hancocks Netflix-serie Oldtidens apokalypse. Serien er filma og klippet på samme måte som en dokumentar, altså i et format der publikum er vant til å stole på informasjonen, og ble kategorisert som dokumentar. Dette fikk SAA (Society for American Archaeology) til å skrive et åpent brev der de foreslo å heller kategorisere den under science fiction, ettersom serien sprer misinformasjon (SAA 2022). Hancock hevder nemlig å ha funnet restene av en 16000-27000 år gammel pyramide under tempelanlegget Gunung Padang i Vest-Java. Det finnes ingen bevis for dette; det ble utført dateringer av jordprøver som ikke påviser annet enn at det var 16000-27000 år gammel jord på stedet. Hancock mener at ‘‘pyramiden’’ er restene etter en avansert sivilisasjon som gikk til grunne etter en naturkatastrofe, og hevder videre at de overlevende spredde seg ut i verden og lærte opp jeger-og-sankere i astronomi, byggekunst og jordbruk og dermed ble opphavet til flere gudeskikkelser (se Hallvard Bruvolls kronikk i Aftenposten 2022). Igjen ser vi at hyperdiffusjonistiske teorier, som baserer seg på forståelser av den menneskelige forhistorie som en lineær utvikling får populær gjennomslagskraft på tross av seriøse aktørers motsvar.

Et annet problem ved Handcocks fantastiske fortellerevne er at han bruker den til å overbevise folk om at arkeologene/ekspertene aktivt skjuler informasjon for allmennheten fordi de ikke vil innrømme feil. Det er selvfølgelig en god måte å avskrive all kritikk på så han kan fortsette å tjene grovt med penger på falsifiserbare publikasjoner og TV-programmer, men anklager om at en herskende elite holder ting skjult er også et pek til gamle antisemittiske konspirasjonsteorier som stadig oppstår i litt fornyet form. Formidlingsskandalen ligger ikke utelukkende på Graham Hancocks skuldre. Den 20 oktober 2023 klarte tidsskriftet Archaeological Prospection det kunststykket å publiserte en artikkel der flere forskere hevdet at konstruksjonen av Hancocks ‘pyramide’ i Vest-Java kan dateres tilbake til 27000 år siden. Artikkelen skled rett igjennom alle fagfellevurderinger uten å bli vurdert eller stanset. Det ble selvsagt iverksatt en intern granskning som følge av dette, og flere arkeologer har svart i mediene i et forsøk på brannslukking. Dessverre har skaden allerede skjedd, og for å parafrasere Hallvard Bruvoll til NRK: Denne glippen er pinlig for tidsskriftet, og det hjelper ikke å trekke artikkelen tilbake ettersom folk som allerede tror på dette vil se på det som nok et bevis for at Hancocks teori stemmer og at ekspertene virkelig forsøker å skjule sannheten.

STAMMESPRÅK & FORVIKLINGER

Begrepene og språket vi bruker som arkeologer blir ikke forstått. Språket vi bruker gjør at vi faktisk skjuler ting, vi bruker stammespråk medkronglete begreper som gjør samtalene og debattene våre utilgjengelige for lekfolk. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å bruke ord som paradigmeskiftet, postprosessuelle, dikotomiske ontologiske forståelser, og så videre, til småbrisne bargjester som deretter ser rart på meg og hever et øyenbryn. Jeg ror meg inn igjen, husker at de ikke snakker samme språk som meg, og sier det på en annen måte. Så vi kan forstå hverandre. Så de kan være med. Så vi kan ha en dialog uten at jeg blir utilgjengelig og uten at jeg blir en noe ufrivillig representant for en elitistisk panneflassende skravleklasse. Vi må ikke bli så sekteriske at vi glemmer hvordan vi prater med folk som ikke allerede vet noe om arkeologi, så vi ikke kun belærer folk, men kommuniserer med dem. Det er vår f***ings plikt å sørge for en åpen opplyst samfunnsdebatt (Stølen og Gornitzka 2017).

Vårt stammespråk og den historisk proteksjonistiske holdningen til egen forskning som har regjert i akademia, er nettopp det Hancock utnytter seg av når han fanger kameraet med blikket og sier «ikke stol på ekspertene». Jeg forsøker å bli bedre. Forsøker å møte mine bargjester med respekt når de kommer med Hancockianske idéer, samtidig som jeg avviser idéene kategorisk. Jeg forsøker å appellere til deres moralske kompass og empati ved å påpeke at teoriene er grunnleggende rasistiske, så forsøker jeg å entusiastisk snakke om stolpehull eller kokegroper for å vise dem at man kan få fascinerende historier ut av arkeologiske strukturer mindre spektakulære enn for eksempel pyramider. De fleste har snublet hjem med et smil om munnen. En mulig feilkilde her er at jeg var personen i rommet som kontrollerte ølkranen og dermed deres tilgang på rus. Det er en mulighet for at de har unnlatt å konfrontere meg for hardt ettersom maktforholdet slik sett er skeivt fordelt. Vi kan ikke ta på oss ansvaret for å bli kvitt konspirasjonsteoriers flyt i samfunnet, men vi kan fortsette å utvide demokratiseringa av kunnskap. Vi må være etterrettelige, og bør sørge for at allmenheten forstår formålet bak prosjektene våre, hvordan vi utfører dem, og den faktiske betydningen av resultatene (Stølen og Gornitzka 2017). Å åpne arkeologisk forskning mer med tanke på kunnskapsutveksling og dialog med storsamfunnet, også underveis i forskningsprosjekter, kan ha en positiv effekt (Stølen og Gornitzka 2017). Det forutsetter at arkeologer anerkjenner lokalbefolkning, minoritetsbefolkning og lekfolk som kunnskapsbærere, bidragsytere, og forvaltere av historier om fortida, om en fruktbar dialog skal finne sted (Myrvoll 2016:91).