7 minute read
Oldtidens sport: Det mesoamerikanske ballspillet
from Tabula 3 - 2024
Sebastian S. Spjøtvold
Oldtidens sport: Det mesoamerikanske ballspillet
Er det på tide med en idrettsrenessanse her på Blindern?
Sport er, for mange, hverdagens krydder. Det kan anses som vårt siste bindeledd mellom forhistoriens brutale levemåte, og den moderne tidsalderens siviliserte komfort. Det er ikke mammutjakt som får pulsen til å stige i det 21. århundre, men heller det å ta seg en joggetur eller å spille en fotballkamp. For de fleste så egner disse aktivitetene seg perfekt som en erstatning til denne primitive livsstilen, hvor man gjennom sporten kan ytre sin menneskelige trang for fysisk aktivitet og spenning i hverdagen uten å måtte risikere liv og lemme. Men til det tør jeg å stille spørsmålet: blir ikke dette fort kjedelig i lengden? Det er under min oppfatning, og kanskje din og, at den moderne sporten (med unntak av kanonball) har stagnert til et relativt kjedelig punkt. Fotball, basketball, tennis, hockey, golf osv. kan alle være artige i seg selv i moderate doser, men en over 100-års fiksering på disse samme sportene har drenert deres underholdningsverdi. Sportsverdenen trenger desperat revolusjon. Den trenger noe nytt… eller burde jeg kanskje sagt… noe gammelt? Man trenger ikke finne på en helt ny sport for å introdusere forandring innen dette feltet. Gjennom historien kan vi observere at mange forskjellige spill og leker har oppstått, men som for en eller annen grunn senere har dødd ut eller falt ut av moten. Hadde det virkelig vært så dumt å gjenopplive noen av disse utdødde sportene, spesielt her på Blindern? Denne teksten skal ta for seg denne problemstillingen med utgangspunkt i det interessante, men praktisk talt utdødde, mesoamerikanske ballspillet.
Det mesoamerikanske ballspillet: basketball på steroider?
Det mesoamerikanske ballspillet ble spilt av, som navnet impliserer, førkolumbiske kulturer i Mellom-Amerika fra 1400 fvt. og utover. En modernisert versjon av spillet (Ulama) blir fremdeles spilt av få grupper av urfolk i dagens Mexico, men denne versjonen avviker noe fra det tradisjonelle spillet, så for denne artikkelens skyld regner jeg det førkolumbiske ballspillet som “utdødd”. Det tradisjonelle ballspillet ble spilt på store rektangulære baner med vegger eller skråninger lagd av stein på langsidene, og banene i seg selv er en av de mest særpregede egenskapene innenfor mellom-amerikansk arkeologi. Det finnes flere varianter, men i de fleste så går spillet ut på at de to konkurrerende lagene skal få en gummiball gjennom enten en ring av stein som henger på hver av sideveggene, eller i en “ende sone” for å skåre poeng. Men her kommer tvisten; det er ikke lov til å bruke hverken hender eller føtter for å bevege ballen! What?! Hvordan det i det hele tatt går an i praksis er umulig for min moderne europeiske hjerne å konseptualisere, men det er definitivt et innovativt og modig konsept. Disse ballspillene hadde også som oftest en religiøs og rituell betydning, og i mange tilfeller ble taperlaget drept som ofringer til gudene (Leyenaar 2001:123; Scarre 2018:594; Miller & Taube 1993:8)!
Ballspillets plass på Blindern
Nå som vi har gått over hva ballspillet er og hvordan det spilles kan vi diskutere hvorvidt det hører hjemme her på Blindern, og om vi bør inkludere alle aspektene med spillet. Personlig syns jeg det hadde vært en “breath of fresh air” å introdusere denne sporten, og det begrunner jeg hovedsakelig i dens unike spillemåte. Vi har jo alle spilt fotball og håndball, hvor man enten får en ball til å bevege på seg ved bruk av foten eller hånden (som navnene tilsier), men hva skjer når man blir tvunget til å finne alternative måter å holde ballen i spill på? Jo, det er da magien skjer. Se for deg at du som IAKH-student, etter en lang dag med forelesninger om paleolitikum eller arbeid med GIS, kan ta med deg en vennegjeng til gressplenen utenfor Sophus Bugge hvor det (forhåpentligvis i nær fremtid) står en praktfull rektangulær bane av det fineste murverk, og så begynner er nok en utfordring mange kjenner til, og det er nemlig en av den økonomiske sort. Det hadde nok kostet en formue å bygge disse storslåtte I-formede banene med vegger eller skråninger lagd av stein. Et alternativ til dette hadde jo vært å lagd banene ut av et annet og billigere materiale, som f.eks. treverk, men jeg føler jo at dette ville undergravd spillets storslotte skala. Likevel hadde dette latt seg gjøre som et akseptabelt kompromiss.
Trøbbel i paradis? Ballspillets utfordringer.
Det er to store problemer med å implementere denne sporten her på Blindern. Den første er nok en utfordring mange kjenner til, og det er nemlig en av den økonomiske sort. Det hadde nok kostet en formue å bygge disse storslåtte I-formede banene med vegger eller skråninger lagd av stein. Et alternativ til dette hadde jo vært å lagd banene ut av et annet og billigere materiale, som f.eks. treverk, men jeg føler jo at dette ville undergravd spillets storslotte skala. Likevel hadde dette latt seg gjøre som et akseptabelt kompromiss.
Den andre utfordringen kommer i form av spillets rituelle dere å spille et over tre-tusen år gammelt ballspill. Dere ler og har det artig i mens dere prøver å holde ballen i spill ved bruk av hofter, lår, og andre kroppsdeler som ikke faller under kategoriene “hånd” eller “fot”. Se for deg hvilken unik og spesiell opplevelse dette hadde vært. Ikke bare ærer du et hellig spill dedikert til de utallige mellom-amerikanske gudene, men du får i tillegg veldig god fysisk og mental trim av å finne på kreative men slitsomme metoder å holde ballen i spill på. Ikke heller trenger du å bekymre deg, slik som man gjør i f.eks. fotballen, om motstandere som er langt bedre enn deg selv, ettersom det er nok ingen i Norge som har spilt det mesoamerikanske ballspillet fra fødsel og blitt urettferdig god i det. Her begynner alle med like forutsetninger. Høres ikke dette ut som en drøm? Ballspillet hører absolutt til på Blindern etter min mening, men det er likevel noen elefanter i rommet vi først må henvende oss til…
Konklusjon
Ved å introdusere det over tre tusen-år gamle mesoamerikanske ballspillet på Blindern hadde dette åpnet for en mer variert og spennende hverdag. Dette er en sport som skiller seg fra de tradisjonelle (og litt kjedelige) sportene vi allerede har her på campus, og den medbringer også en slags kulturhistorisk vri som åpner opp for et dypere dykk inn i de førkolumbiske kulturene i Mellom-Amerika dersom man skulle finne det av interesse. Hvis vi skal implementere denne sporten på Blindern må vi nok endre litt på den, som å fjerne menneskeoffringen, men utenom det ser jeg ingen grunn til at ballspillet ikke kunne fostret en engasjert og aktiv studentforening. Men hva tenker du? Hadde dette vært en god idé eller ikke? Følg med på neste utgave av Tabula hvor jeg diskuterer om det hadde vært en god idé å gjennopplive antikkens gladiatorleker eller ikke her på Blindern.
Litteraturliste
LEYENAAR, TED. 2001 The Modern Ballgames of Sinaloa: a Survival of the Aztec Ullamaliztli. In The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame, edited by E. Michael Whittington, pp. 97–115. Thames & Hudson, New York.
MILLER, MARY., KARL TAUBE 1993 An Illustrated Dictionary of The Gods and Symbols of Ancient Mexico and the Maya Thames & Hudson Ltd., London.
SCARRE, CHRIS (editor) 2018 The human past: World Prehistory and the Development of Human Societies 4th. ed. Thames & Hudson Ltd, London.
