INGEBRIGT ØVRESETH

Sydnæssjefen som ble våpenløs krigshelt

Ingebrigt Øvreseth tilhører en av vårt korps viktigste skikkelser. Men hvem var denne haugegutten, som 14 år gammel stod i spissen for reorganiseringen av Sydnæs Bataljon?

TEKST: CHRIS HAGEN MAGNUSSEN

Ingebrigt Olai Øvreseth ble født 4. april 1877, som yngstemann i en søskenflokk på totalt fem. Moren het Kristine (f. 1834) og kom fra Lærdal i Sogn, faren het Knut og kom fra Breim. Sammen med sine søsken Alfred Ingvald (f. 1865), Anna Marie (f. 1868), Inga Berenthine (f. 1873) og Kathinka Kristine (f. 1874), vokste Ingebrigt opp i et hus øverst i Sydneskleiven. Folketellingen fra 1891 viser at familien siden flyttet til Baneveien 19.

Broren Alfred var tambur i Haugens Compagnie, senere Batalion, i årene 1871 til 1875 da hovedkorpset Sydnæs var splittet opp i hhv. nevnte Haugens og Sydnæskleivens kårdekorps. Da Sydnesguttene igjen samlet seg under felles fane i 1876 og Sydnæs opplevde sin første storhetstid, fortsatte Alfred der.

Hvorvidt det var brorens deltakelse som inspirerte unge Ingebrigt til å hengi seg i buekorpsleken vet vi ikke, men i 1882 startet han på det som ble et livslangt forhold til Sydnæs Bataljon. Fem år gamle Ingebrigt satt da som ivrig tilskuer i vinduet hjemme, da Sydnæskorpset marsjerte forbi på vei til landtur.

Som Ingebrigt selv skriver i et brev datert 22. november 1932, var Sydnæs Bataljon i 1882 et respektabelt korps:

Sydnæs Bataljon var i 1882 et stort og ansett korps. Ja, det var i den tid neste etter Nordnes og Dreggens (Nygårds gjennomgikk i første halvdel av nittiårene en forfallsperiode) ubetinget byens største buekorps, og samtidig velorganisert.

I 1890 synes derimot all interesse for strøkets korps å være borte igjen. I 1891 samles derimot en gjeng unge gutter under den gamle kårdefanen. Etter hvert får de tilslutning fra en del eldre Haugegutter, og med 14 år gamle Ingebrigt som sjef kunne gjenreisningen av det en gang stolte Sydnæskorpset begynne. Med den store reorganiseringen året etter, tok gjenreisningen for alvor til.

TIDEN SOM SJEF OG REORGANISERING

Med Ingebrigt som en av hovedarkitektene ble de meniges bevæpning endret fra kårder til tregeværer, og Sydnæs Bataljons farger ble fastsatt til blått og hvitt. Aldersgrensen for å delta ble satt til 10 år, og senere økt til 11. Korpset blir utvidet med en tredje pelotong, som kort tid etter ble supplert med en fjerde. Som et av de første søndagskorps får også Sydnæs en egen bataljonseksersis, og i det hele framstår korpset som et av byens fremste. Som en personlig overraskelse til Øvreseth hadde en del eldre Sydnæsgutter i anledning overrekkelsen av de nye tregeværene 17. april 1892, fått trykket opp en sang til ære for sjefen og det gjenreiste korps. Straks sjefen og adjutanten var kommet på linje ble sangen framført i stram givakt. Igjen, med Ingebrigt Øvreseths egne ord:

Korpset hadde nettopp tatt oppstilling på linje hvor nå Johanneskirken står, fikk jeg idet jeg sammen med adjutanten var nådd frem foran fronten, til min store overraskelse se at det ble utdelt trykte sanger til soldatene (vi to ble også tildelt et eksemplar), hvoretter alle straks istemte […] Jeg må oppriktig tilstå, at jeg selv ble i den grad overrumplet, at jeg under avsyngelsen av sangen knapt kunne få fram en tone mellom tennene. Men det manglet så men ikke på at da jeg atter var kommet i hektene igjen, følte meg stolt over den hyllest som herved ble vist meg.

Sangen det her refereres til ble satt til melodien av «Hurra for Jonas Anton Hjelm». Vi gjengir: ret under eders banner her, Sing my boy, hurra! i eders ungdoms dage så, Sing my boy, hurra! at I i rekkerne kan stå, for fædrelandets velfærd slå, Sing my boy, sing my boy, sing my boy, hurra!

Du sydnesgutt som samlet er, Sing my boy, hurra!

I håpe kan om bedre tid. når I kun ville vise flid, Sing my boy, sing my boy, sing my boy, hurra!

Hurra for Ingebrigt Øvreseth, Sing my boy, hurra!

Som bataljonen samlet har, Sing my boy, hurra!

Han på sin trygghet byggede en bataljon på ruinerne, Sing my boy, sing my boy, sing my boy, hurra!

I eder sammen sverge må, Sing my boy, hurra!

En Utmerket Sj Mann

Som så mange av de unge guttene den gang, forsvant Ingebrigt tidlig til sjøs. Ganske kort tid etter tiden i korpset, reiste han ut på sin første tur som dekksgutt på Fylkesbåtenes DS Fjalir. Til sjøs forble han også i årene som fulgte. I 1896 ble den da 19 år gamle Ingebrigt med i den amerikanske marine. Her deltok han i den spansk-amerikanske krig, blant annet i slaget ved Santiago 4. juli 1898 ombord på admiral Schleys flaggskip USS Brooklyn. Dette var en deltakelse han siden også mottok heder for.

Han vendte tilbake til Norge i 1900, og avla skipsførereksamen året etter. 7. juni samme år giftet han seg også med Astrid Olaug Øgaard. I 1912 tok Ingebrigt roret for første gang som kaptein på DS Ceres tilhørende Det Bergenske Dampskibsselskab, deretter DS Saturn hos samme. Hendelsene ved Santiago i 1898 var dessverre ikke siste gang Ingebrigt fikk oppleve krig. Skuddene i Sarajevo i 1914 brakte verden inn i den første verdenskrig, og nok en gang befant Ingebrigt i begivenhetenes sentrum. Hendelsene her skildret Ingebrigt siden i boken «Vi som var

Med snakketøyet i orden

Søndag 15. april 1917 var Ingebrigt Øvreseth kaptein på lasteskipet DS Estrella på vei fra Buenos Aires til Bergen, via Las Palmas på Mallorca. Februar samme år hadde Tyskland erklært uinnskrenket ubåtkrig, noe kaptein Øvreseth også skulle få merke seg. På vei ut i Middelhavet med last til en verdi av 7 millioner kroner, tilsvarende over 256 millioner i dagens kroneverdi, hersket det ro og stillhet. Stillheten ble derimot brutt av et plutselig prosjektilnedslag i vannet ved siden av skipet, og til stort ubehag ble avsenderen - en tysk ubåt i overflateposisjonlokalisert forut.

Med en overhengende fare for å bli senket, beordret kaptein Øvreseth full stopp, alle mann på dekk og klargjøring av livbåter. I et forsøk på å unngå torpedering, ble nødvendige papirer raskt samlet, før kaptein Øvreseth ble rodd over til ubåten. Ombord ubåten ble Ingebrigt avhørt av sin tyske kollega, som stilte seg svært så tvilende til Øvreseths forklaring på deres tilstedeværelse i Middelhavet, all den tid papirene viste at båten var på vei fra Sør-Amerika til Bergen. For ikke å senke skipet krevde den tyske ubåtkapteinen våbenløse» utgitt i 1932, hvorav en av historiene er gjengitt nedenfor. Den første verdenskrig tok slutt i 1918, og Ingebrigt Øvreseth fortsatte sitt virke som sjømann. Først som inspektør for The North and South Atlantic Line i årene 1919 til 1922, og deretter som kaptein på DS Pollux og etter hvert MB Estrella, begge for Det Bergenske Dambskibsselskab.

Bidrag Til Historieboken Og Bortgang

Arbeidet med korpsets første historiebok begynte ifølge historiekomiteens medlem Håkon Hansen så smått i 1930, og tok for alvor til i 1932. Etter å ha et pass fra den tyske legasjon i Buenos Aires. Bare slik kunne tyskerne forsikre seg mot at skipet ikke seilte med forsyninger til fienden. «Noe slikt har jeg dessverre ikke», svarte kaptein Øvreseth, «men jeg har en historie å fortelle dem før de tar den endelige avgjørelsen»

Ingebrigt gikk så i gang med å fortelle om da han ved begynnelsen av krigen som kaptein på DS Saturn, reddet tre tyskere fra den sikre død. Tyskerne var tatt til krigsfanger av Russland, men klarte å snike seg om bord DS Saturn da det lå til kai i Arkhangelsk, nord i Russland. Tyskerne ble raskt oppdaget av mannskapet, og kaptein Øvreseth stod da ovenfor to valg: han kunne enten tilbakelevere tyskerne til russerne, eller han kunne forsøke å redde dem. Øvreseth valgte det siste. Etter egen moralske overbevisning og med fare for eget liv og helse, smuglet Øvreseth tyskerne til sikkerhet i Bergen.

Den tyske kaptein lyttet aktsomt, og etter en del kontrollspørsmål og konferering med sin nestkommanderende ble det konkludert: «Skipet kan passere, men jeg vil gi Dem et råd. Neste gang må de ha et pass fra den tyske legasjon. Hvis ikke vil ikke jeg eller noen av mine kolleger kunne redde skipet fra å bli senket» blitt kontaktet av Håkon Hansen ble Ingebrigt Øvreseth også etter hvert involvert i dette arbeidet. På sin ferd rundt på verdens hav, sendte han hjem lange brev om guttelivet på Sydneshaugen på slutten av 1800-tallet og om Sydnæskorpsets virke i samme tid. Hans bidrag for å kaste lys over korpsets tidlige historie må sies å ha vært svært betydelig, noe som trolig kan forklare at han også ble vurdert til å være fullverdig medlem av historiekomiteen til tross for at han ikke var til stede i Bergen store deler av perioden bokmanuskriptet ble til.

Med hjelp av sine talegaver reddet kaptein Øvreseth det norske lasteskipet fra et ublidt møte med Middelhavets mørke bunn.

Historien er hentet fra boken ”Vi som var våbenløse. En skipsførers erindringer fra krigstiden 1914-1918”.

Høsten 1937, i anledning fylte 60 år, pensjonerte han sjømannskarrieren i tråd med vanlig avgangsalder, og de siste årene var han bosatt på Sandane sammen med familien. Under en forretningsreise til Bergen i begynnelsen av mars 1938 ble Ingebrigt brått dårlig. 18. mars gikk han bort grunnet en gammel hjertesykdom, nær 61 år gammel. På korpsets 75-jubileum 22. mai samme år ble han hedret med ett minutts stillhet.

Arven Etter Vreseth

Få enkeltpersoner synes å ha betydd så mye for korpset som det Ingebrigt Øvreseth har. Selv 130 år etter sjefsgjerningen og 85 år etter hans død bærer det moderne Sydnæs Bataljon preg av Øvreseths innsats.

Korpsets farger ble i forbindelse med reorganiseringen fastsatt til blått og hvitt, noe som også har vært korpsets farger siden den gang. Korpsets våpenskjold som første gang ble brukt på 38-fanen, er også utarbeidet av Ingebrigt Øvreseth. Inspirasjonen til heraldikken hentet han fra korpsets historie. Riksløven på rød bunn var brukt som motiv på 1893-fanen, mens bålflammen på toppen symboliserer St. Hans-feiringene som fant sted på Sydneshaugen frem til siste halvdel av 1800-tallet. Kårde og sabel er hentet fra korpsets opprinnelige bevæpning og en av de eldste av faner, ”Haugens Bat.” fra 1871/73. Tregeværene som var korpsets bevæpning i perioden 1892 - 1931 er stykket bak.

”Kaptein Øvreseth var en i alle deler utmerket sjømann, en pryd for sin stand” ble det skrevet om ham i Firda Tidend i forbindelse med hans bortgang i 1938. I like pene ord ble han nok omtalt av sine gamle venner i Sydnæs. Vi er svært takknemlig for hans bidrag for korpset og for dets historie, selv om det er vemodig han ikke fikk se boken han bidro så stort til.

KILDER:

Bakka Jr., D. (2017) Byen, sjøfarten og skipperne: Bergens skipperforening 1867-2017. Bergen: Bodoni Forlag AS.

Digitalarkivet.no. Diverse folketellinger og andre offentlige registre.

Eldre Sydnæsgutter (1938) Sydnæs Bataljons historie 1863-1938. Bergen: Sydnæs Bataljon. Firda Tidend, 22. mars 1938.

Neegaard, D. P. og Solberg, F. J. (2014) 1914: Den store krigen. Oslo: Vega Forlag AS.

Nordfjord, 22. mars 1938.

Spanamwar.com. Mannskapsliste for USS Brooklyn.

Thorsen, J. E. et al. (2013) Sydnes og bataljonen. Sydnæs Bataljon 1863-2013. Bergen: Eldre Sydnæsgutters Forening.

Øvreseth, I. (1932) Vi som var våbenløse. Oslo: H. Aschehoug & Co.