SAMLING I BÅNN

En beretning om sesongen 1997

Sesongen 1997 definerte på mange måter en ny retning for Sydnæs Bataljon, etter en lang periode med tilbakegang fra 1980-tallet. I det nye lokalet i Thormøhlens gate 23 og uten en sterk gamlekarsforening i ryggen, fikk de unge sveiset sammen en god vennegjeng for livet.

TEKST: HELGE KARLSSON - FOTO: CARL-ÅKE KARLSSON

Videre følger en beretning fra sjefen 1997-98 Helge A. Karlsson om de sentrale grep og beslutninger som ble tatt for sesongen 1997, og om hvordan offiserene bygget stolthet for sitt korps, selvtillit og en klar visjon for hva de drev med. Dette ble et avgjørende fundament for den oppturen man skulle oppleve året etter.

”På Buekorpsenes dag (BkD) i 1994 var jeg pelo- tongsjef i Sydnæs, og det slo meg under opptoget fra sentrum til Møhlenpris hvor ufattelig stor denne prosesjonen var. Tusenvis av gamlekarer og aktive buekorpsgutter var samlet for å feire oss selv. Med solen som varmet og de nær hundre vaiende faner formet det seg en tanke, at neste gang dette inntreffer, så må jeg være sjef for Sydnæs Bataljon. Da det gikk opp for meg at det sammenfalt med jubileet til korpset levnet det ingen tvil. Etter hvert som tiden gikk så jeg for meg at jeg nok burde være sjef også sesongen før 1998 for å sørge for at korpset skulle vise seg fra sin beste side på BkD og på jubileet. Blant annet satte jeg som mål at vi i løpet av 1997 skulle opp i et antall på 50 gutter, for så å klare å stille 80 gutter i 1998, og at vi skulle ha et jevnt oppmøte gjennom sesongene.

Jeg ble valgt til sjef for 97-sesongen, og med meg hadde jeg en ung gjeng med offiserer hvor flesteparten hørte til Møhlenpris skole. Vi var ikke mindre enn tre gutter som nettopp hadde lagt 9 års skolegang bak oss i samme klasse.

Et Kulturellt Forfall

I løpet av 90-tallet hadde medlemstallet til korpset sunket. Offiserene var unge, og mange av dem hadde kun gått få år. Kulturen som regjerte på 70- og 80-tallet hvor det skulle herske stil og disiplin, hvor uniformer skulle være på stell og hvor Sydnæskorpset var en av byens fremste tradisjonsbærere, svant hen. Flere historier fra denne perioden illustrerte dette, eksempelvis at korpset ved en stor anledning stilte med fanegarde uten fane, at sjefen i stedet for å lede stilte som slager i gratulasjonstroppen da et av byens korps jubilerte. Slagere som ikke gikk fast stilte gjerne stilte i blå genser istedenfor hvit skjorte og svart slips da korpset skulle ha fellesoppvisning på Mulebanen med Sandvikens og Skansens, og da slagerkonkurransen var ferdig ble slagergjengen til Sydnæs mer enn halvert før ankomst Skansen brannstasjon. Moroen var over og ”reservene” kunne bare gå hjem.

Hvor gale det hadde blitt ble veldig tydelig for meg en dag jeg snakket med en av de yngre guttene om den kommende sesongen, og fikk til svar at han gjerne kom på de store dagene. Hvordan i all verden hadde det spredd seg en oppfatning så langt ut i organisasjonen vår, at 12 år gamle gutter tenkte det var greit å kun stille på de store dagene? Hvem skulle da gidde å komme på alle de andre våte og iskalde dagene for å trene på eksersis?

SSS-alliansen og gå på 17. mai, så må man også stille på eksersisdagene. Korpset skal altså stille med de som er medlemmer i inneværende sesong og ikke fremstå som noe annet enn det buekorpset det faktisk var.

Videre måtte vi bruke mye mer tid til planlegging, og særlig gjennomføring av arrangementene, slik at ikke tilfeldighetene skulle få avgjøre hvordan utfallet skulle bli. Vi måtte også stille langt tøffere krav til uniformeringen til de gutter som sluttet seg til våre rekker. Det skulle også gjøres et løft for trivselen i

Opptakten Til Sesongen

Å finne svar på disse spørsmålene var ikke like viktig som å finne svaret på hvordan vi kunne endre denne oppfatningen. Løsningen ble at vi måtte roe kraftig ned på mobiliseringen som man gjorde i forkant av de store dagene, og at hovedregelen måtte være at hvis man skal være med opp svingene med korpset, hvilket betydde at vi skulle ha et par sosiale arrangementer i tillegg til vanlig eksersis. I sum skulle disse grepene løfte korpset til å kunne minne om den stolte bataljon som hørte til på Sydneshaugen.

I forkant av sesongen ble det jobbet med verving på Møhlenpris i tillegg til at det ble gjort noen fremstøt på skoler i Fyllingsdalen. Det ble tatt en gjennomgang av uniformene som korpset hadde for utlån. Det som var i dårlig stand ble fjernet og det resterende ble hengt pent opp. Sammen med resten av offiserene følte jeg at vi hadde lagt ned et godt stykke arbeid i forberedelsene og var naturlig nok svært spente på sesongstarten.

SESONGEN BEGYNNER

Jeg husker første eksersisdag som en kald vårdag med sol, og at dagen utover det var en enorm skuffelse. Da jeg sto på linje som sjef for første gang sesongen 1997 med bare 17 gutter på linje var jeg sikker på at dette var det laveste antall vi noen gang hadde mønstret. At det møtte to gutter litt senere på dagen hjalp ikke så veldig mye på kalddusjen vi hadde fått. Jeg følte at det var ufattelig urettferdig å få så dårlig betalt for alt arbeidet som var lagt ned, og jeg spurte meg selv om jeg var den rette til å lede korpset videre. Konklusjonen min ble at det ikke var så mye å gjøre med hvem som var sjef, for det var ikke et alternativ å gi opp. Rettferdighet hadde heller ikke så mye med saken å gjøre. Det fantes større urettferdighet i verden enn at Sydnæs Bataljon nok et år hadde minket i antall. Det som måtte til var noen kjappe tiltak. Dette innebar å sørge for å få på linje de guttene som var innmeldt i korpset, og jobbe mer målrettet for å få noen flere Møllargutter inn i rekkene.

Oppmøtet gjennom sesongen var jevnt midt på 20-tallet. Det var enda en eksersisdag vi stilte med under 20 gutter. Sesongens første virkelig store begivenhet var fellesoppvisningen med Skansen og Sandvikens. For at vi ikke skulle bli fullstendig overmannet i slagerkonkurransen tillot vi å ha med et par slagere som ikke hadde gått tidligere i sesongen, men forutsetningen måtte være at de var med hele dagen. Fremmøtet ble årsbeste, og jeg må innrømme at jeg ble litt beroliget da en beveget gamlekar sa til meg at det varmet ham inni her å se korpset slik det fremsto denne dagen, mens han satte hånden på hjertet. Uniformeringen var nok bedre enn den hadde vært på mange år, og disiplinen likeså. Vi var desidert det minste korpset i alliansen, men i motsetning til de to andre hadde vi ingen mannefall på veien, og vi fremsto ikke som noe annet enn det vi hadde vært gjennom sesongen.

På 17. mai stilte bataljonen med 32 gutter på linje, og for andre år på rad var vi altså det minste korpset i prosesjonen -denne gang med enda færre gutter. Heldigvis fikk vi godt betalt for jobben som var lagt ned på de andre områdene, for i BA kunne man 20. mai lese om oss at «[d]isiplinen er forbedret, men så var den da også temmelig ille i fjor!».

I løpet av sesongen hadde vi besøkt Hansa bryggeri, vært på kino og spist burgere på McDonald’s. Da sesongavslutningen gikk av stabelen 7. juni var det 34 gutter som stilte, og jeg følte at sesongen ikke hadde vært så verst. Oppmøtet hadde vært utrolig stabilt, om enn veldig lavt. Alle som gikk i korpset stortrivdes, noe som ble understreket av slagergjengens gamle travere som var langt eldre enn meg, sa at det hadde aldri vært så kjekt som nå å gå i Sydnæs. Jeg syntes vi gjorde en god figur, og var fast bestemt på å fortsette den gamle planen min om å få Sydnæs Bataljon tilbake til gamle høyder. Eneste ankepunktet var at ettersom vi hadde minket i antall fikk jeg justere målsetningen for antall gutter på linje i 1998 til 50. Jeg er tross alt en realist og er opptatt av at målene er oppnåelig. Da nytter det ikke å fable om å bli 80 på linje med et slikt utgangspunkt.”

>> Følg med i neste nummer når vi følger opp med en beretning om sesongen som fulgte. Allerede første dag på linje sesongen 1998 stilte korpset flere enn siste dag i 1997. Ting var på gang!