Intervju med Oddvard Nilsen

I dette nummeret av bladet har vi gleden av å kunne presentere intervju med sjefen fra 1958, Oddvard Nilsen. Oddvard er oppvokst på Sydneshaugen, og begynte i korpset på slutten av 40-tallet. Etter han gav seg som sjef i 1958 har han utmerket seg innenfor både idrett og politikk, både som ordfører på Askøy og som stortingsrepresentant for Høyre.

av Chris Magnussen & Jon Thorsen

Hei Oddvard! Hva var bakgrunnen for at du havnet i Sydnæs Bataljon?

- Vel, min far hadde gått i korpset på 30-tallet som fanebærer og som sjef. I tillegg så bodde vi jo på Sydneshaugen. Jeg tror nok også min far syntes det var fint jeg gikk et skikkelig buekorps.

Hvordan var det å vokse oppp på Sydneshaugen i din tid?

- Sydneshaugen var et fantastisk sted å vokse opp som barn. For det første hadde beboerne bodd der lenge, og alle kjente alle på en måte. Det var også lite gjennomgangstrafikk der, så det var et ganske rolig sted. Jeg tror ikke det var en eneste av mine venner fra Sydnes det “gikk gale med”.

Hvordan var det med rekruteringen for korpset den gang? Kom der mange fra Sydneshaugen?

- Det skjedde en utvikling den gang, og der ble færre unger der. Det var også en av grunnene til at Dragfjeldets skole ble lagt ned. Korpset slet nok litt med rekruteringen fra selve Sydnes, og jeg tror nok mye av redningen kom med at vi fikk utvidet rekrutringsområdene, blant annet til Dokken og til Laksevåg. Leif Birkenes som begynte i 1955 kom fra Herman Gransvei, og var mye drivkraften i at vi hentet mange gutter derfra. Det var ganske underlig og nytt for korpset den gang.

Hva tror du det gjorde med Sydnesidentiteten at så mange ikke kom fra selve strøket?

- Noen få av oss hadde nok identiteten tilknyttet ved at vi bodde der, men de fleste hadde nok identiteten tilknytte selve korpset. Guttene fra Laksevåg hadde jo også et sterkt miljø der de kom fra.

Hvordan var selve valgprossessen i korpset den gang?

- Valget ble avholdt mellom Dragefjeldets skole og Maskinistenes sykehjem. Jeg har en vag fornemmelse av at det var forrige styret som innstillte på de forskjellige vervene. Men man måtte ha gått i korpset en stund, og en måtte være skikket til jobben. Du ble ikke sjef i Sydnæs Bataljon hvis du var en dott. Du måtte være en av lederne i gaten.

Hvor mye var gamlekarene involvert i selve driften av korpset?

- Det varierte litt, men de var ikke involvert i den daglige driften, de var aldri med på styremøter for eksempel. Nils Spjeld og noen av de gamle gutta var med å hjalp til med nye rifler og slikt ved behov, men de hadde en filosofi og tilnærmelse til det hele med at dette var noe vi skulle drive selv. Men de var derimot svært opptatt av hvordan korpset framstod rent visuellt, med tanke på skjerf og epauletter og slikt.

Hvordan driftet dere selve korpset?

- Vi fungerte jo slikt som et styre skal. Sjefen var formann, vi hadde en kasserer, en sekretær osv. Vi hadde et møtelokale i kjelleren på Dragefjeldets skole, etterhvert borte i nye lokalet i Welhavens gate, hvor vi hadde styremøter. Selve inntektene fikk vi igjennom loddsalg, ellers hadde vi ingen kommunalstøtte eller slikt. Bånd i buksene og slikt skaffet soldatene selv.

Drev dere korpset som en helårsorganisasjon, slik man gjerne gjør idag?

-Vi fikk jo dette fritidslokalet i Welhavensgate i 55, og det ble jo brukt som en fritidsklubb de månedene korpset ikke gikk. Det ble egentlig en liten utfordring for min egen del, ettersom jeg drev aktivt med idrett i Drott og i Laksevåg Turn. Men fritidsklubben var litt utenom korpset mener jeg å huske.

Drev dere med noe aktiv verving i din tid?

- Nei, det gjorde vi ikke. Det var på en måte en forutsetning for å bli offiser, at du hadde den egenskapen med å få med deg gutter. Men vi drev mye markedsføring inn mot jubiléer og slikt.

Hvordan foregikk eksersisen?

- Når jeg begynte hadde vi bataljonseksersisen med fanevakt og slikt, men når jeg var sjef i 58 var dette helt vekke. Jeg tror mye av det skyldes at det kom mange nye inn korpset rundt 55, bla. disse fra Laksevåg, og dette med bataljonseksersisen var ikke noe de kunne. Jeg gikk gradene fra soldat til sjef, en av de få tror jeg, og kunne bataljonseksersisen utenatt. Men det hadde blitt en uoverkommerlig oppgave for oss få som kunne det å lære opp hele offiserskorpset på nytt. Det er jo ganske kompliserte kommandoer tross alt. hadde eksersisdag, og Oddvard måtte ta kommandoen, noe som gikk bra. Han var en som gikk inn for oppgaven. Han hadde også en far og en søster som støttet bra opp under korpset mener jeg å huske. Jeg jobber nå med å samle så mange som mulig fra min tid i korpset som aktiv til korpsets 150 års jubileum, og håper også at Oddvard stiller.

Var der noen konkurranse imellom korpsene den gang?

- Den gjeveste konkurransen var nok på 17. mai opp Skansesvingene. Alle korpsene møttes på Skansen på morgenen den gang, og når vi gikk opp svingene ble der alltid konkurranse mellom korpsene på hvem som klarte å slå hverandre ut av takten. Tapte du, fikk du høre det flere år etterpå.

Til slutt, lærte du noe i din tid i korpset som du har fått bruk for senere i livet?

- Jeg lærte mye. Det å ta en upopulær avgjørelse som 17-åring vokste jeg mye på. Det var en god lederskole å gå i buekorps, og jeg står nok på mange måter litt takknemlighetsgjeld til korpset.

I neste nummer av bladet kommer der intervju med sjefen 1955, Frank Michelsen!

Tlf.: 55 55 80 03

Faks: 55 55 80 04

Haukedalen 1, 5095 Ulset