20
4. november 2015
STUDVEST
KULTURKRONIKK Markedet bestemmer. Vi må ha troen på at forbrukeren er i stand til å sette pris på smal kultur.
Kulturell latskap
LASSE ANDRÉ RAA Kulturjournalist
SIMEN F. ULLTANG Illustratør
I løpet av den siste måneden er forslag til både stats- og kommunebudsjetter for det kommende året blitt offentliggjort. Reaksjonene vitner om lite nytt under solen. Kulturaktørene gråter for sin syke mor, og sammenligner bevilgningskutt med verdens undergang. Motstandere av økte bevilgninger fremstilles som kulturhatere. Vulgærliberalistene forsvarer seg med med at det som ikke er økonomisk bærekraftig ikke har livets rett. Det er flere som leser Se og hør enn Knausgård, og hvem er vi da til å sette spørsmålstegn ved dette?
Begge sider misforstår hva et marked er og hvordan det fungerer. Markedet er hverken moralsk eller umoralsk, og markedets dom over kulturelle verk er hverken god eller dårlig. Markedet er nøytralt og amoralsk. Det som avgjør om vi får et godt resultat, er således kvaliteten på de valgene vi gjør som aktører i markedet. Velger vi å kjøpe Grandiosa, blir det den mest populære pizzaen på markedet. Det betyr likevel ikke at den smaker best. Men hva er årsaken til at marked-et mer eller mindre konsekvent fremmer lett tilgjengelig populærmusikk, kiosklitteratur og underbuksehumor? «Flertallet tar alltid feil», sier Henrik Ibsen i teaterstykket «En folkefiende», og det er kanskje noe i det. I de fleste spørsmål man kan se for seg, vil de med innsikt være i mindretall, det være seg
om temaet er innenfor akademia eller håndverk. Majoriteten er likevel neppe så kompakt som Ibsen skisserer. Dét kommer tydelig frem i senere års vekst i lokal mat og drikke. Selv blant studenter, som til sta-
sje der produsentene kan se langt etter statsstøtte. De blir tvert imot motarbeidet kraftig av offentlige myndigheter i form av forbud mot produktinformasjon, høye avgifter, og en alkoholgrense i dagligvareforretninger som i praksis favoriserer de store aktørene.
Velger vi å kjøpe Grandiosa, blir det den mest populære pizzaen på markedet. Det betyr likevel ikke at den smaker best dighet klager sin nød over dårlig studentøkonomi, har fokuset på kvalitet, økologi og lokal produksjon økt kraftig i løpet av det siste tiåret. Håndverksøl tar større og større markedsandeler, på bekostning av de store bryggeriene. Dette viser at det innenfor rammene av markedet er mulig å oppnå mer reflekterte og bevisste forbrukere. Dette sågar i en bran-
God kultur gir imidlertid motstand. Man ikke kan sette seg ned med en kompleks imperial Stout og forvente at man skal være i stand til å sette pris på smaksopplevelsen, uten at man har gjort et forsøk på å sette seg inn i bredden i ølmarkedet. Likeledes kan man ikke nødvendigvis sette pris på et doom-metal-album eller en diktsamling uten at man gir de respektive fagfeltene en reell sjanse. Mer
enn det handler om å like eller ikke like, handler det om å sette seg inn i eller ikke sette seg inn i. Å fokusere kun på høyere bevilgninger fra det offentlige eller uvilkårlig å akseptere markedets dom, er radikale motsetninger, men begge deler er utslag av kulturell latskap. Vi som er engasjert i kultur, er flinke til å avvise markedets dom, men offentlige bevilgninger må ikke av den grunn bli en hvilepute. For å spre kvalitetskultur, trengs det en konsekvent opplæring og tro på den enkeltes evne til, og interesse for, å sette seg inn i det enkelte verk. Dersom den smale kulturen vår virkelig er så god, bør det være mulig å overbevise flere om at det er tilfellet.