STUDVEST
PORTRETT
22. februar 2006
Liten, men stor Hun padler fra kollegene og har rukket mer enn de fleste. Siri Lill Mannes (36) er perfeksjonisten i TV2-redaksjonen, men alle elsker henne likevel.
tiden fokusere på å overleve selv. I fjor reiste vi til Thailand i forbindelse med flodbølgen. Da var jeg ikke i fare, og inntrykkene ble tusen ganger sterkere. ALLTID KLAR TIL DYST
Hun er et kvarter forsinket. Den spake stemmen på telefonen tidligere tilsa at nyhetsankeret lå nede for telling med både feber og halsbetennelse. – Jeg skal bare trene først, så kommer jeg. Må rense opp i systemet. FRA LOKALRADIO TIL TV2
Siri Lill skulle egentlig gå i sin fars fotspor, og bli lærer. – Men så fant jeg ut at jeg ville skrive. Dersom jeg skulle få betalt i tillegg, var journalist det nærmeste jeg kom. Så da hun var ni år, var målet satt. Veien til målet var imidlertid noe mer preget av tilfeldigheter. La oss nå ta et tilbakeblikk, og se hvordan det gikk til at den vesle jenta fra Karmøy endte opp som nyhetsanker på riksdekkende TV. Første steg var lokalradioen på Karmøy. Her stod Siri Lill gjerne opp klokken seks for å lede lørdagens frokostshow. Året etter bar det til Australia, der hun tok videregående på halvannet år. – En helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg hadde gode lærere, og fant ut at eksamensformen passet meg godt. Jeg presterer nok bedre under press.
I dag er hun nyhetsanker og tobarnsmor. Silja er syv, og storebror Tord er ti og et halvt. Han skal enten bli basketballproff eller soldat. Et øyeblikk bytter vi på å være intervjuer, for nå vil Siri Lill høre om våre fremtidsplaner. Hun lytter med en genuin interesse. Det er noe ved den lille damen som sitter på pastasentralen og spiser nudler med tomatsaus. – Savner du å jobbe som utenriksreporter? – Det var en drømmejobb, men jeg får adrenalinkick i studio også. Det er mye lagarbeid og ting må skje fort. Mot siste sending er det virkelig puls. Da er Siri Lill både vaktsjef og anker. Hun skriver saker til siste sending, setter i sving reportere og overvåker nyhetsbildet. – Jeg er ikke hjemme på Os før rundt to om natten. Det tar litt knekken på meg. Situasjonen har endret seg litt etter at mannen min og jeg flyt-
Hun sprader gjerne gjennom korridorene i sportsutstyr, hiver seg i dusjen og sitter klar til sending, som et glødende eple.
BEFAL MED JERNVILJE
Davy Wathne om Siri Lill Mannes
Det eneste Siri Lill noengang har planlagt, var å studere ved Oxford. En drøm som ble tilintetgjort av noen svimlende priser. – Jeg hadde til og med kjøpt Oxfordgenser, ler hun. Etter å ha kommet over nederlaget, var det tid for å tenke nytt. Og hva var vel et bedre alternativ enn forsvarets russiskkurs? Hun minnes opptaksuka på Heistadmoen som om det var i går. – Det var fantastisk. Vi måtte bestå intelligenstester og fysiske tester. Offiserene gjorde sitt for å bevise at vi ikke passet inn. Da bestemte jeg meg for å klare det. Det gjorde hun også. Nå er hun Russland-ekspert. Hun hadde så vidt rukket å fylle 22, før hun ble sendt til Somalia for å dekke TV2s første utenriksreportasje. – Må man ikke være usedvanlig barsk som utenriksreporter? – Så lenge jeg er redd, tar jeg ikke ting ordentlig inn over meg. I en krigssone må jeg hele
tet fra hverandre. Nå har vi barna en uke hver, og jeg får sove litt mer. Men Siri Lill har ikke ligget på sofaen for å lade opp til kveldssendingene. Som Davy Wathne sier det: Hun sprader gjerne gjennom korridorene i sportsutstyr, hiver seg i dusjen og sitter klar til sending, som et glødende eple. – Det er jo nettopp der jeg henter energien. Jeg blir mye slappere hvis jeg ikke trener. Det siste året har Siri Lill blitt en ivrig padler. En kollega har fortalt at han en gang dristet seg til en padletur med henne. Litt i tvil om dette er en god idé rett før jobb, møter han opp på bryggen. Det gjør Siri Lill også, men hun kommer flytende i kajakken sin. Hun har allerede varmet opp. – Det må ha vært Sturla, ler hun. – Kollegene dine håper nesten du har en eller annen lyssky virksomhet ute på Os? Siri Lill lener seg fortrolig over bordet. – Jeg er faktisk ganske flink til å ikke gjøre noe som helst.
MEDIENES SKYGGESIDER
– Hva liker du best ved jobben din? – Hver eneste dag får jeg jobbe med det som er mest interessant i verden akkurat der og da. Men norske medier har også sine skyggesider. – Problemet med TV er at vi er avhengig av bilder. Ingen bilder, ingen sak. Dette er tilfellet i Tsjetsjenia-konflikten. Siri Lill vet hvordan russiske myndigheter holder mediene under nøye oppsyn, og begrenser tilgangen på bilder. – De sperrer journalister ute. Kommer du inn, må du følges av livvakter. De passer ikke på deg, men på det du skriver. Der har vi ikke klart å gjøre jobben vår fordi det er for farlig. En av Europas største menneskelige katastrofer pågår uten at mediene får tilgang. Og er det da feigt av oss å la jobben gå til spille til fordel for vår egen sikkerhet? Det gløder av engasjement i Siri Lills øyne. Det må være denne menneskeinteressen som har drevet henne så langt. I 2003 gav hun ut boka «Livvakt i Helvete». Der forteller hun historien til den russiske soldaten Aleksandr Voda, og hans versjon av Russlands krigføring mot Tsjetsjenia. «MIN BESTE TID ER NÅ»
– Du formidler mange triste nyheter. Påvirker det humøret ditt? – Jeg trodde ikke det, men jeg merket på et tidspunkt like etter bokutgivelsen at det toppet seg. Jeg hadde intervjuet mange flyktninger, og fikk høre historier som var så til de grader groteske. En nabokone fortalte meg om en dame, hvis alle fire sønner var drept. Alt hun kunne gjøre var å lete etter skjelettrester. Hun klarte å oppspore tre av dem, men den siste fant hun bare hodeskallen til. Og der satt jeg med Silja, med et bilde på netthinnen av en dame som fortvilet lette etter likene av sine egne barn. Det ble for mye for meg. – Folk burde fått sett verden slik den er for mange, for det gjør deg i stand til å sette alt i perspektiv på en helt ny måte. Hun forteller om en gammel kone som en gang broderte et veldig fint bilde. – Bildet viste mottoet: «Min beste tid er nå.» Hvis alle kunne bruke de vonde opplevelsene til å sette pris på de gode, så er det i alle fall et poeng midt i all galskapen.
line@studvest.no S Tekst: LINE ADRIANA ANDERSSEN line@studvest.no Foto: MARTE VIKE ARNESEN marte@studvest.no
10 kjappe • Barndomsdrøm: Å bli fotballproff. • Gjør meg glad: Barna mine og mennesker som gjør en innsats for andre uten tanke for egen vinning. • Gjør meg sint: Smålige folk. De har lite å bidra med. Og flyselskaper som påfører reisende store ekstrautgifter uten å ta et fnugg av ansvar.
• Ambisjon: Skrive et par bøker og reise jorden rundt. • Største flause: En gang satt jeg ca et halvt minutt og gjorde grimaser for alle seerne uten å vite at jeg var på lufta. Da jeg skjønte hva jeg hadde gjort kjentes det som om Mike Tyson hadde slått meg i magen.
letthet, av Milan Kundera. • Hører på: Kaizers og John Lennon. • Idoler: Nelson Mandela og Kofi Annan. • Spiser: Gjerne sterk mat, indisk og malaysisk. • Hobby: Trening og tid med venner og familie.
• Favorittroman: Tilværelsens uutholdelige
SIRI LILL MANNES CV • Født: 29. juni 1970 på Haugesund Sykehus. • Sivilstatus: Skilt, to barn. • Karriere: 1991-98 Hovedfag i historie, mellomfag i russisk. Grunnfag i russo-sovjetiske studier, statsvitenskap fra USA. 1988-89 Befalskole (forsvarets russiskkurs).
• Stillinger: Utenriksreporter og nyhetsanker i TV2. Under studiene jobbet hun som frilandsjournalist, tolk og lærer på friundervisningen.
Pia Dybvik Staalesen Studerer i Berlin.
KORRESPONDENTEN
Stemningsrapport fra Berlinalen Årets store filmfest, Berlinalen, er i gang. For 56. gang inviterer Berlin til det som regnes for å være en av de tunge, viktige filmfestivalene. Potsdamer Platz, som en gang var ingenmannsland mellom øst- og vest-Berlin, er nå filmsentrum på heltid. Her huser millenniumsbyggene kjendiser, premiérefester og utallige filmforestillinger. I løpet av festivaluken skal det ifølge programmet vises 360 filmer fra 56 land til 21 000 bransjefolk og journalister og et ukjent antall filminteresserte. Man merker festivalstemningen med en gang man nærmer seg Potsdamer Platz. Først ved alle festivalplakatene, så ved pressefotografer, store lyskastere og hektisk stemning rundt direktesendinger fra tv- og radiobusser. Limousinutgaven av Volkswagen kjører mot inngangen til pressesenteret og rundt hjørnet for Grand Hyatt skimtes den røde løperen inn til Berlinalepalast.
Filminteresserte i alle aldre følger tysk ordnung og står pent på rekke for å få kinobilletter. Allerede tidlig på ettermiddagen begynner skuelystne å innta de beste plassene for kveldens kjendisspotting. Selv om cineastene mumler noe om at det er filmene som bør være festivalens stjerner, har alltid Berlinalen noen kjendiser å smykke seg med. I år er det bekreftet at Sigourney Weaver og George Clooney kommer. Førstnevnte har hovedrollen i åpningsfilmen «Snow Cake», mens Clooney presenterer sin siste film «Syriana». Begge filmene er i konkurranseprogrammet og skal kjempe om den gjeve gullbjørnen. I tillegg ventes blant andre Meryl Streep, Isabelle Huppert, Milla Jovovich, Richard Gere og Philip Seymour Hoffman, så de som venter får nok se en og annen stjerne. Den endeløse køen foran billettluka viser at det er flere som gleder seg til filmene på Berlinalen. Selv om kinoene gråter over nedgangstall – 35 filmteatre er blitt stengt de siste fem årene bare i Berlin – og stadig flere får hjemmekino, er det tydelig at filmfestivalen ikke bare tiltrekker seg kjendisspottere. Filminteresserte i alle aldre følger tysk ordnung og står pent på rekke for å få kinobilletter. Noen har allerede bestemt seg for hva de vil se, mens andre blar i programbladet og krysser av på det som virker interessant. Et blikk på programoversikten viser at mange av forestillingene allerede er utsolgt, og antakeligvis vil enda flere være fulle før jeg kommer frem til luka. Men Berlinale er moro og gode filmer er verdt å stå i kø for . Dessuten får man gummibjørner mens man venter.
15