L LEIAR
26. september 2001
REDD FOR FRAMTIDA? ERIK MARTINUSSEN,
KOMMENTAR
DE ANDRE NYHETENE
ANSVARLIG REDAKTØR
Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø har innstilt seg på den nye tid. På torsdag bestemte Universitetet i Bergen seg for at de ville holde fast på den gamle. Det har gått ett halvt år siden utdanningsminister Trond Giske la fram sin mye omdiskuterte reform for høyere utdanning. Av de mange forslagene reformen skisserer er et forslag om å omorganisere de styrende organ for universitetsnorge. Slik universitetene er organisert i dag, har de vitenskaplig ansatte flertall i det styrende organ, Det Akademiske Kollegium (DAK). Her sitter syv representanter for de vitenskaplig ansatte, to teknisk- administrativt ansatte, to representanter for studentene og en representant fra verden utenfor.
Ingen gruppe, enten det er vitenskaplig ansatte eller eksterne representanter, bør alene kunne danne flertall i DAK.
Det er denne organiseringen av Universitetet reformen tar sikte på å endre. Forslaget går ut på at ingen av gruppene lenger vil få flertall. Den nye sammensetningen vil bli fire vitenskaplig ansatte, to studenter, fire eksterne og en tekniskadministrativt ansatt. Med en slik sammensetning vil ikke professorer og amanuenser lenger kunne styre alle bestemmelser som blir gjort. I enkelte saker kan eksempelvis studentene danne flertall sammen med de eksterne representantene. Dette misliker tydeligvis ledende kretser ved Universitetet i Bergen. Under torsdagens møte i Kollegierådet stemte de vitenskaplig ansatte for å beholde den eksisterende ordningen, til tross for at den nye ordningen med høy sannsynlighet må innføres innen en fireårs periode. Universitetet i Bergen velger altså å gå baklengs inn i framtiden. De tviholder på den gamle styringsordningen. Det kan argumenteres med at det ikke er heldig at eksterne personer skal kunne styre Universitetets
utvikling. Samtidig er det ikke tvil om at eksterne representanter vil kunne fungere som ambassadører for UiB utad. Universitetet sliter allerede i konkurransen med kommersielle aktører, og sånn sett vil det være positivt at folk uten ifra får innblikk i hvilket fantastisk forskningsarbeid som faktisk pågår ved Universitetet i Bergen. Av den grunn er det viktig å få inn andre hoder ennu universitetshoder inn i styre og stell. Skal Universitetet drives på en fornuftig måte trenges det
kreative hjerner og forskjellige innfalsvinkler til det som skal besluttes. De eksterne representantene vil heller ikke kunne danne flertall alene. De er avhengig av støtte fra studentene eller fra de ansatte. Vi syns heller ikke det er riktig at en gruppe alene skal kunne danne flertall i DAK, enten det er ansatte eller eksterne representanter. Universitetet er mer enn en forskningsinstitusjon, og en arbeidsplass for professorer og amanuenser. Universitetet er en læringsinstitu-
sjon, hvor 25.000 studenter hvert år gjennomfører sin utdannelse. Da må disse også kunne ha innflytelse på hva som blir bestemt. Det er bare et tidsspørsmål før Universitetet blir pålagt å innføre en ny styringsform. Da vil det være fordelaktig å ha tilpasset seg den nye tid. Ellers vil UiB kunne sakke akterut i forhold til andre forskningsinstitusjoner og andre universitet. Det er verken studenter eller ansatte tjent med. S
For to uker siden stoppet mediaverden opp i forferdelse over terrorangrepene i USA. Siden har verden haltet videre. Har det virkelig ikke skjedd noe annet av nyhetsinteresse i denne perioden? I så tilfelle sier det mye om fyllmassen i det norske nyhetsbildet. I motsatt fall er det underlig at etterkrigstidens kanskje mest dramatiske Stortingsvalg druknet i utenriksstoff og ble glemt allerede neste dag. Spaltekilometre er allerede nedlagt i reportasjer, analyser og kommentarer rundt terrorangrepet. Spørsmålet hvordan noe slikt kunne skje er forlengst stilt, men nyanserte svar er for en stor del fortsatt fraværende. Å bombe et av verdens fattigste land og å fange bin Laden synes å være de naive løsninger på terroren. At vold avler vold er en historisk kuriositet. USA, kanskje mer enn andre, hater å tape en krig. Det går utover den nasjonale selvbevisstheten. Minnet om Vietnam ble delvis visket ut for ti år siden på walkover mot Irak. Idag står familiesirkus Bush med venner nok en gang for regien i en ny amerikansk selvransakelse. At fienden er usynlig og at ingen bevis foreligger hindrer ikke sheriff Bush. I jakten omgjør cowboyen Bush hele Midtøsten til sitt ville vesten. «Enten er du med oss, eller så er du mot oss», sier han til verden. Det er ikke lenge siden han avfeide internasjonalt samarbeid fordi det ikke tjente amerikanske interesser. Her er det også selvransakelsen svikter. Nettopp denne arrogansen har bidratt til århundrer med nært følt urettferdighet blant verdens utviklingsland. At urettferdigheten kulminerer med terrorangrepet mot USA er tragisk, men også å forvente. Historisk sett kunne andre land vært ofret, men med sin styrke og status - som global supermakt var ikke USA et unaturlig mål. Grobunnen for terrorisme kan ikke bombes vekk. Så lenge verdens urettferdighet er dyptfølt og nær for milliarder av mennesker hver dag vil det alltid finnes en bin Laden eller hva nå enn han eller hun måtte hete. Og hva var det med Stortingsvalget forresten? Hørte etter hvert at det var noen sonderinger mellom Høyre, KrF og Venstre. Nå krangles det visst om hvem som skal bli statsminister. Kanskje det ikke er så mye å fortelle likevel?
ELDEVIK / postrolfen@yahoo.com S ROLF Er tilknytta Studvest sin nyhenderedaksjon
3