Erik Varden
Om å være fri Jeg hadde en gang gleden av å feire jul sammen med Gunnel Vallquist. Ved den anledning fikk jeg signert et eksemplar av hennes Dagbok från Rom, journalen hun førte som observatør ved Det annet vatikankonsil. Til navnetrekket tilføyet hun sirlig følgende ord: Qua libertate Christus nos liberavit. Sitatet er fra Galaterbrevet 5,1. I Kirkens leksjonar lyder det slik: «Til et liv i frihet er det Kristus har frigjort oss.»
Erik Gunnes har oversatt ettertenksomt, men vel kreativt – kanskje preget av tidens ånd? Biskop Grans imprimatur for Gunnes’ Nytestamente, det første katolsk-norske, er fra 1968. I dag skal det godt gjøres å forestille seg den altomkalfatrende orkan som på det tidspunkt blåste gjennom Europa, også gjennom Kirken. Kontinentet var ennå under gjenoppbygging etter krigen. Mot Øst hang jernteppet og sendte Vestens opprørske ungdoms slagord tilbake som et dumpt ekko. Fordringen om frihet på alle plan ble derav bare sterkere. Så kom det altså for en dag at løftet om «et liv i frihet» lot seg underbygge av et vaskekte Pauli ord! Selve kristendommen fikk derved liksom nytt fortegn. En tro som, særdeles i romersk-katolsk uttrykk, av mange var blitt oppfattet som regelbundet, verdensfjern og streng, fremstod med ett forunderlig bejaende i forhold til postmodernismens budskap om menneskers autonomi. Var det «verdslige» samfunns streben forenelig med troens perspektiv allikevel? Var det bentfrem en ny æra for menneskeætten
som grydde lik en soloppgang? Spørsmål som disse gestaltet seg i mange noble sinn, berusende løfterikt. I møte med slik begeistring må vi mane til forsiktighet, dessverre. Det kan se ut til at Gunnes lot seg rive med til å legge Apostelen ord i munnen. I grunnteksten står det, τῇ ἐλευθερίᾳ ἡμᾶς Χριστός ἠλευθέρωσεν. Nøkkelordet «frihet», ἐλευθερία, står i dativ. Enhver som har hatt tysk på skolen, vet at dette kasus kan uttrykke formål. Er widmete sich seiner Liebe = «Han viet seg til sin kjærlighet». Det er slik Gunnes har tenkt, vil jeg tro. Setningens subjekt er Kristus (Χριστός). Verbet er «satte oss fri» (ἠλευθέρωσεν). Akkusativpronomenet «oss» (ἡμᾶς) står som objekt. Altså syntes det vel rimelig å tenke seg «frihet» i dativ som det Vårherre frigjorde oss til. Å «frigjøres til frihet» ble så, ved parafrase, til tanken om å nyte et frihetens liv. Paulus ser ut til å ha tenkt i ganske andre baner. Det fremgår ikke minst fra ordlyden i Vallquists sitat. Hennes referanse var Hieronymus’ Vulgata, en tekst hun nærmest kunne utenat; og knapt noen har vel hatt så skarp teft 61