«Selve stukene er de klareste og tydeligste spor fra tiden da prester som Audun fremdeles leste messen i denne kirken.»
transformert til sin mor. En gang i middelalderen har det i alle fall skjedd. Mellom de to inngangene i skipet kunne man også møte Audun i sin gjerning. Her sto døpefonten, her fant dåpen sted, veien inn i Kirken og det hellige samfunn. På Auduns tid ble barnet fremdeles holdt nede i selve dåpskummen. Dåpsfatet hvorfra dåpsvannet ble helt over barnets hode, kom først over hundre år senere. Døpefonten i Tanum var i sandsten og kom langveis fra, helt fra Gotland, hvor det var stor produksjon av døpefonter i kalksten og sandsten i høymiddelalderen. Disse ble spredt over hele Norden. Døpefontkummen har store likhetstrekk med døpefonten i Lund domkirke og kan komme fra samme verksted. Den er fra midten av 1200-tallet, men stilen har mer av det romanske enn det gotiske i seg. Dåpskummens sider er utvendig dekorert med bladverk og druer, og kan vel tolkes som et symbol på dåpens livgivende kraft, mens undersiden har dyrefigurer i kamp, to fugler som ligner påfugler og to hestelignende skikkelser som bites. Det siste bildet på undersiden viser en mann mellom to løver. Dette har vært tolket som Daniel i løvehulen. Vi vet jo ikke sikkert hva som er meningen med disse symbolene, men bildene på undersiden har til dels vært tolket som dåpens seier over det onde.
og julemesse til lyden fra klokken med innskriften AVE MARIA GRACIA PLENA. De var nok fremdeles preget av pestens herjinger et kvart århundre tidligere, så møtet med denne nåden, og med trøst, håp og frelse i julebudskap og messe var nok viktigere enn noensinne. Lukten av røkelse fra røkelseskaret og eimen av vokslysene spredte seg i rommet mens messen ble feiret. Trer vi inn i Tanum kirke i dag er mye av dette borte og nytt er kommet til. Krusifikset lå fremdeles på kirkeloftet i 1850, men er senere kommet bort. De andre skulpturene var i kirkerommet frem til 1880-årene. Da ble de sendt til Oldsakssamlingen i Oslo. I 1988 valgte menigheten å feire kirkens 800-års dag. Da var tiden moden til å bringe St. Olav inn i kirken igjen, riktig nok som en kopi, men av høy kvalitet. Døpefonten er der, men selvsagt flyttet opp i koret. Den ene alterstuken, den mot nord, der Maria-alteret var, er bevart i sin helhet, mens absideveggen i den andre ble revet da man bygget til et sakristi på 1600-tallet, og brukte den resterende stuken som åpning til en foranstilt prekestol. Slik blir selve stukene de klareste og tydeligste spor fra tiden da prester som Audun fremdeles leste messen i denne kirken. Og klokken med sitt Ave Maria kimer fremdeles utover det kuperte landskapet på Tanum. •
FRA GOTLAND:
Døpefonten i Tanum er i sandsten og kom langveis fra, helt fra Gotland, hvor det var stor produksjon av døpefonter i kalksten og sandsten i høymiddelalderen.
LUTHERSK PÅVIRKNING: I dag er kirkeskip
og kor sterkt preget av mange århundrer med lutherske gudstjenester, liturgi og trosforestillinger. Men både kor og skip er de samme som i middelalderen, de er hverken utvidet eller særlig endret.
JULEMESSE I MIDDELALDEREN
Et høydepunkt i denne fantasireisen tilbake til 1376 kunne vært opplevelsen av høymessen 1.juledag med Audun Labbasson foran høyalteret i fullt ornat og en kirke full av mennesker; mennene stående til høyre mot sør, kvinnene til venstre mot nord, kalt til kirke 4–2020 | ST. OLAV
47
