AKTUELL PROFIL HVEM: SÞster Mette Andrésen AKTUELL: Fylte 80 Är 27. mai. I 57 av dem har hun vÊrt dominikanerinne.
E
n frognerfrÞken som ville bli prest pÄ 50-tallet, var litt spesielt. Hvis hun i tillegg konverterer til katolisismen, blir dominikanerinne og deretter blir omtalt som «rÞdstrÞmpe i nonneklÊr», er hun definitivt noe «atypisk».
TEKST OG FOTO: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN
â Du var aktiv i Den norske kirke og skulle sĂ„gar bli prest der. SĂ„ ble du katolikk. Hva fĂžrte en ung kvinne fra Frogner i Oslo til klosterlivet? â For meg var det et kall helt fra konfirmasjonsalderen Ă„ kunne forkynne Guds ord. FĂžrst trodde jeg at det skulle skje i Statskirken, der var jeg dĂžpt og vokste jeg opp. SĂ„ kom jeg i kontakt med Den katolske kirke og det ble anderledes. Stikkordet er kall â det har vĂŠrt ledemotivet for mitt liv: Det er en vei, med mange sideveier, som har ledet meg hit jeg er idag. â Man henter styrke fra mange kilder â og nĂ„ ser vi bort fra Den stĂžrste â hvem var ditt viktigste forbilde i perioden rundt avleggelsen av de fĂžrste lĂžfter i 1966? â De som gjorde sterkest inntrykk pĂ„ meg da jeg konverterte, var sĂžstrene pĂ„ Lunden kloster: De levde et innestengt liv, men virket sĂ„ lykkelige. Jeg ble engang spurt pĂ„ TV: âEr du lykkelig, sĂžster Mette?â Jeg svarte at jeg vel ikke er lykkelig som ved en forelskelse, men jeg er glad for den vei jeg har valgt: At jeg er kommet pĂ„ den rette hyllen, sĂ„ Ă„ si: Jeg har vĂŠrt i tjeneste for Kirken. Jeg hadde ingen «menneskelige forbilder» som sĂ„dan: Mitt forbilde har alltid vĂŠrt Kristus. Og Maria Magdalena. Vi kaller henne «Apostlenes apostel» i dominikanerordenen, den fĂžrste som forkynte Jesu oppstandelse og som var kvinne. â Det annet vatikankonsil fant sted fra 1962 til 1965. Du har uttalt at du vanskelig kunne utholdt et ordensliv om
90
ST. OLAV | 2â2020
leder av skolekontoret i Oslo katolske bispedĂžmme
«Jeg er fremdeles glad i livet â mer enn noensinne, det er mindre igjen av det.» ikke endringene hadde kommet sĂ„ raskt. Hvorfor? â Konsilet kom med et budskap som svarte til det jeg ventet av Kirken. Liturgi pĂ„ folkesprĂ„ket var viktig. Jeg slet med latinen â hvem gjorde ikke det? Ordenslivet ble ogsĂ„ modernisert, drakten ble for eksempel forenklet. Tidligere sĂ„ vi jo ut som pingviner. Konsilets Ăžkumeniske perspektiv var ogsĂ„ viktig for meg. Vi var ikke sĂ„ redde for hverandre lenger â vi begynte Ă„ samtale med hverandre. Jeg fĂžlte meg nesten som en forrĂŠder da jeg konverterte; folk skjĂžnte simpelthen ikke at jeg kunne bli katolikk. Noe av det hyggeligste ved Ă„ bli 80 er alle hilsenene fra lutherske prester som jeg har mĂžtt opp igjennom Ă„rene. â Du har mĂžtt mange spennende og viktige personer i lĂžpet av dine 57 Ă„r som ordenssĂžster. Hvem vil du trekke frem? Og hvorfor? â Jeg vil ikke trekke frem Ă©n â da gjĂžr jeg sĂ„ mange urett. Det finnes personer som har betydd mer for meg enn andre,
men det er mellom oss: Det har ingen andre noe med. Ă bety noe for noen, er viktig. Jeg har mĂžtt mange som har betydd mye for meg â og jeg hĂ„per at jeg har kunnet gjĂžre det samme for andre. NĂ„r du fyller 80, hĂžrer du sĂ„ mange godord at du tror du er dĂžd allerede â jeg har hĂžrt de nydeligste nekrologer de siste dagene. â Hva har gitt deg stĂžrst glede? â Mine venner: Venner som jeg har kunnet stole pĂ„ i tykt og tynt. Du velger ikke hvem du skal vĂŠre i kloster med, derfor er det viktig Ă„ finne og ha venner ogsĂ„ utenfor klosteret. Og selvsagt: Ă vĂŠre pĂ„ den plass som jeg tror Gud har kalt meg til. Det har vĂŠrt en vedvarende kilde til glede. â Hvis du skal oppsummere din livsvisdom i en alder av 80, hva vil det vĂŠre? â Forkynnelse. Det er derfor jeg er her, for det er det det handler om: Jeg har fĂ„tt sĂ„ meget, og det vil jeg gjerne dele med andre. Dessuten â HUMOR: Jeg tror man kan klare meget gjennom det; og
