SERIE De kom og ble
NestekjÊrlighet gir livet mening I Är 2002 kom en kongolesisk kvinne til Norge med lyse drÞmmer i bagasjen. Veien fra Bukavu til Nord-Norge er lang, ikke minst kulturelt. Men hvordan kunne hun vite det? Hun var jo bare 24 Är. Isabelle kom for Ä gifte seg med sin utkÄrede. TEKST: ELISABETH SOLBERG FOTO: KRISTIN SVORTE
D
et lyder et unisont rop fra «mĂžrkets hjerte», et kor av mishandlede kvinner grĂ„ter ut sin fortvilelse, nakne barn med oppblĂ„ste mager piper frem sin spede sopraninostemme. HĂžyest runger den indignerte forkynnelsen fra legen som fikk Nobels fredspris i 2018, Denis Mukwege. Hoderystende og hjelpelĂžse har vi lyttet til elendigheten, og det vi sitter igjen med, er forestillinger om et dysfunksjonelt samfunn der en hel befolkning lider. Det er riktig at nĂžden er stor i Kongo, bildene lyver ikke. Likevel har vĂ„re oppfatninger en tendens til Ă„ bli for stereotype. I et land pĂ„ stĂžrrelse med Vest-Europa finnes det ogsĂ„ andre stemmer. I dette intervjuet skal Isabelle fĂ„ synge sitt soloparti. ROTLĂSHET OG TRYGGHET
â Jeg ble fĂždt i 1978 i Butembo, en kongolesisk by helt Ăžst i davĂŠrende ZaĂŻre. Faren min var blant de fĂžrste som fikk militĂŠr opplĂŠring etter frigjĂžringen. Han ble offiser under Mobuturegimet. Familien min flyttet stadig, for pappa ble stasjonert pĂ„ militĂŠrbaser rundt om i landet. Yrket hans var den gang prestisjefylt, og familien var velstĂ„ende. Offiserer fikk tildelt gratis bolig, og barnas skolegang ble dekket av staten. Pappa hadde store drĂžmmer for sine barn. De skulle gĂ„ pĂ„ de beste skolene. Jeg skulle bli lege. Siden han selv var mye borte fra hjemmet, var moren min den stabile sĂžylen i familien. Hun var alltid til stede, hun
52
ST. OLAV | 2â2020
stelte huset og passet pĂ„ oss barna. PĂ„ spĂžrsmĂ„let om hvor mange sĂžsken de var, svarer Isabelle slik man ofte gjĂžr nĂ„r man ikke vet beskjed: â Det er et godt spĂžrsmĂ„l. Huset vĂ„rt var fullt av folk hele tiden. Det er en gammel tradisjon i Kongo at nĂ„r et par gifter seg, fĂžlger noen i familien med for Ă„ hjelpe til nĂ„r de etablerer et nytt hjem. Siden far var sĂ„ mye borte, var det naturlig at mor fikk hjelp av slektninger. Vi levde alle som Ă©n stor familie, sĂ„ vi barna visste ikke hvem som var egne sĂžsken og hvem som var sĂžskenbarn. Mine foreldre var flinke til Ă„ inkludere alle, sĂ„ sĂžskentilknytning var ikke noe tema. Siden vi var sĂ„ mange, kunne det bli trange boforhold. Jentene sov pĂ„ ett rom, guttene pĂ„ et annet. Slik var det. Det slĂ„r meg at det skal en stor porsjon raushet til for Ă„ kunne leve under tak med sĂ„ mange ulike mennesker. Den afrikanske kulturen er mye mer inkluderende enn det vi er vant til i vĂ„rt kalde land her nord. Mange afrikanske innvandrere gir da ogsĂ„ uttrykk for at det er vanskelig Ă„ bli kjent med nordmenn. â Et kjernebegrep i afrikansk kultur kalles «ubuntu». Det innebĂŠrer at vi skal vĂŠre solidariske og vise medfĂžlelse med vĂ„re medmennesker. Etter Ă„ ha levd her i Norge en stund begynner jeg Ă„ oppdage at det ikke er sĂ„ stor avstand mellom norsk kultur og min egen. OgsĂ„ nordmenn kan vĂŠre inkluderende. DEN HJEMLIGE KLANEN
â Mamma og pappa kom fra Chanya, en liten landsby i nĂŠrheten av Bukavu. Der tilhĂžrte de en stor klan. Det var vanskelig for klanen Ă„ akseptere at pappa valgte et yrke som gjorde det nĂždvendig for ham Ă„ forlate hjemtraktene. Mine foreldre kom aldri tilbake til Chanya, fĂžr de skulle begraves der. Vi flyttet til mange forskjellige steder i det enorme landet og ungeflokken Ăžkte etter
