DE KOM OG BLE SERIE
«Staten var ateistisk, så vi måtte snike oss til kirken i hemmelighet. På skolen kunne vi bli spurt om vi hadde vært i messen, og hvis vi ble angitt, vanket det straff.»
presten står oppe og døper meg.» Barn forstod jo ikke voksenverdenen, de kjente bare på den beklemmende stemningen. TIL NORGE
Året var 1969. Nikola ville bort, og fetteren – han fra kjelleren – befant seg da i Norge. – Han fortalte at det var jobber å få der, så dit ville jeg. Jeg kom ikke som arbeidsinnvandrer, men som flyktning fra det kommunistiske diktaturet. En bror i Tyskland hjalp meg økonomisk. Allerede dagen etter at han ankom, fikk Nikola seg jobb – i Oslo kontor- og trappevask. Men alt gikk ikke på skinner. – Det tok tid å få et sted å bo. Om nettene måtte jeg vandre rundt i gatene; det var februar og skikkelig kaldt. Nattetimene ble lange. Noen minutter i et portrom lettet litt på kuldefølelsen, men så var det ut igjen.
Slik fordrev jeg noen vinternetter, for så å gå rett på jobb om morgenen. Etter å ha ruslet ute hele natten, var det en salig følelse å stikke hendene ned i det varme vannet i vaskebøtten! Og ofte sovnet jeg, men det fikk ingen konsekvenser. Folk bare vekket meg opp, så jeg kunne begynne å vaske. Folk var så snille. Ankica bekrefter Nikolas inntrykk av nordmennene. – Vi ble så godt mottatt. Folk var omsorgsfulle og hadde en høflig omgangsform. Det gjorde inntrykk. Etter ti kalde netter ble tilværelsen lettere for Nikola. – Frelsesarmeen hadde et herberge med senger for uteliggere i Urtegaten. Det kostet tre kroner natten, og der bodde jeg i syv måneder. Det var så rent og fint der. Jeg ble bare kalt for Seng 83. Tenk deg! Det er
mange senger på ett rom, da! De fleste som bodde der, var narkomane eller alkoholikere, folk som hadde vært uheldige i livet. Jeg er Frelsesarmeen evig takknemlig. De har rett og slett reddet livet mitt. NY LIVSFASE
Straks etter at Nikola var kommet til Norge, oppsøkte han St. Olav kirke i Oslo. – Angsten satt i meg hjemmefra, jeg så meg stadig over skulderen, redd for å bli oppdaget. Etter hvert sank den nye følelsen av frihet inn. Ankica kom til Norge omtrent samtidig med Nikola, men de hadde aldri truffet hverandre. Gjennom en venninne ble hun kjent med St. Josephsøstrene. – De hjalp meg med ALT. Varme minner gir hvert eneste ord takknemlig tyngde. > 3–2019 | ST. OLAV
21