Mariahuset 40 år
Nyutgivelse av Wera Sæther:
Barnet, døden og dansen
– Lovet være du, søster Brød Av Jeanne Wreden OP
Wera Sæther inviterer oss inn i en fascinerende verden, kanskje også litt fremmedartet – i alle fall i utgangspunktet. Det handler om en kollektiv livsform, praktisk og eksistensielt, skriver hun i forordet – og om Mariahusets spede begynnelse. Det er nedtegnelser av observasjoner og refleksjoner over de første erfaringene som tas inn ettersom den lille kommuniteten vokser med nye medlemmer, som alle preger fellesskapet på sin egen måte.
Tekstene har tidligere vært utgitt i to bøker som utkom i 1978 og 1979 – nå foreligger de altså i en vakkert utformet nyutgivelse fra Emilia, der bokas nette, lille format og omslagets enkelhet harmonerer godt med grunntonen i tekstene. Denne nye og reviderte utgaven er en del av markeringen av Mariahusets 40-årsjubileum. Forfatteren selv var med og grunnla Mariahuset sammen med Bodil Sødal. Vi så etter «de reddeste» barna, skriver hun, «de som ikke kunne sorteres i enkle kategorier og var ved virkelighetsgrensen» (s.26). Wera Sæther hadde allerede høstet noen erfaringer fra Trosly nord for Paris, der Jean Vanier og Père Thomas Philip hadde grunnlagt L’Arche, et lite husfellesskap med psykisk utviklingshemmede. På lignende måte ble Mariahuset til gjennom et fellesskap av voksne og sterkt psykisk og utviklingshemmede barn med diverse tilleggsdiagnoser. Gud med liten «g»
Grunnleggelsen av Mariahuset var fra begynnelsen teologisk begrunnet: Gud er nede. «Gud» skrives konsekvent med liten «g» gjennom hele boka. Her understrekes det guddommelige nærværet i det lille «her nede» – i barnet: Jeg ser på Bunte. Ser på Laila og Synnøve. Så barn gud er ... Så sulten gud er (s. 178). Utviklingen av relasjonene mellom de tre – etterhvert fire – ganske sterkt funksjonshemmede barna og de tre voksne (når Aslaug også flytter inn), blir til en erkjennelsesprosess. Forfatteren kaller det i den andre delen av boka for en reise – en reise med gud inn i gud – midt i hverdagsarbeid og i natten. 12
1-2016
Leseren blir med på denne reisen inn til menneskets innerste kjerne, forbi forsvarsmurene, gjennom det ødelagte, til sjelens urgrunn, der guds avbilde står ansikt til ansikt med den menneskelige nød. Kan hende heter reisen Påske (s.109). Ord-mystikk
Ordet har gjemt seg (s.74). Tekstene er spekket med underlig ordbruk, ordene blir til vibrerende setninger og små vers, det er likesom ord-«tegn» som indikerer mer enn definerer – de må tolkes. Man ledes til å søke under – eller bakenfor ordene. Hvordan sette ord på det ordløse? Mellom klartekstdelene føres man inn i det mer ubeskrivelige – stemninger, eller opplevelsen av situasjonene slik de er uten nærmere forklaring. Man kunne kanskje kalle det en slags «ord-mystikk»: Jeg vet to ord. Det ene er ordet i seg selv. Det er øye i gud. Det andre har mennesket. Det er nær ... Det har døende i åndedrettet. Det er alles søster i alles gråt (s.105). «Ur-behovene» i mennesket
Barnas konkrete behov er de menneskelige «ur-behov» – sulten er der på en måte hele tiden, og maten, brødet, representerer det gode, det man får; det er kjærlighet, ømhet, nærhet – konkrete og forståelige uttrykk for det ordløse, ofte blir det sansbare eneste måte å kommunisere med virkeligheten på, og med de andre. Alt er usminket og ekte. Keisere har ikke klær (s.163). Redselen for å bli forlatt – lengselen etter ømhet og nærhet – ambivalensen. Det fins ikke grense for tid sammen med Bunte, Laila og Synnøve. De vet