Foto: Ingunn Cecilie Lyng
«Fotvaskingen» av Ingunn Cecilie Lyng
Vask hverandres føtter Av pave Benedikt XVI
La oss lytte til evangelisten: Jesus «reiser seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet» (Joh 13,4f). Jesus gjør slavens tjeneste overfor sine disipler, han «fornedret seg selv» (Fil 2,8).
seg så å si ned foran oss, han vasker og tørker våre skitne føtter for å gjøre oss skikket til å sitte til bords ved Guds bryllupsfest. Når vi i apokalypsen finner den paradoksale formuleringen om at de frelste har «vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,14), da vil det si at det er denne Jesu varige kjærlighet, som renser og vasker oss. Fotvaskingens gest uttrykker nettopp dette: Det er Jesu tjenende kjærlighet som trekker oss ut av vårt hovmod og gjør oss «rene», egnet for Gud.
Gave og oppdrag Her blir det synlig i en enkelt gest det som Filipperbrevet sier i sin store Kristus-hymne: I motsetning til Adam som ville tilrive seg guddommelighet, stiger Kristus ned fra sin guddommelighet og blir menneske, «tok på seg tjenerskikkelse», og ble lydig inntil døden på korset. Jesus fremstiller hele sin frelsende tjeneste i én symbolhandling. Han avkler seg sin guddommelige glans, han bøyer
Faktisk taler for eksempel Rudolf Schnackenburg om to innbyrdes motstridende tolkninger av fotvaskingen i 13. kapittel: Den første «som er teologisk dypere, forstår fotvaskingen som en symbolmettet handling som peker hen mot Jesu død; den andre er av rent forbilledlig art og hekter seg på den Jesu ydmyke tjeneste som ligger i fotvaskingen». Schnackenburg heller derfor til den oppfatning at den andre tolkningen er en «redaksjonell utforming», og at «den andre tolkningen synes å være uvitende om den første». Men dette er for snevert, for styrt av vår vestlige logikks tenkemåte. For Johannes hører Jesu gave og dens videre virke i disiplene sammen. Fedrene sammenfattet forskjellen mellom de to aspektene så vel som de gjensidige berøringspunktene i kategoriene sacramentum og exemplum: Med sacramentum mener de her ikke et enkelt bestemt sakrament, men hele Kristi mysterium – hans liv og hans død –, idet han kommer til oss mennesker, trer inn i oss ved sin ånd, og omdanner oss. Men nettopp fordi dette sacramentum virkelig renser mennesket, fornyer det innenfra, blir det også dynamikken i en ny eksistens. Oppfordringen om å gjøre som Jesus gjorde, er ikke et moralistisk vedheng til mysteriet eller en motsetning til det. Den følger av gavens indre dynamikk, med hvilken Herren gjør oss til nye mennesker, tar oss opp i sitt eget. Nå virker han selv i oss gjennom denne gavens grunnleggende dynamikk, hvor vårt virke blir ett med hans eget. Dette blir særlig tydelig i Jesu ord: «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far» (Joh 14,12). Her kommer det tydelig til uttrykk hva som er ment med ordet fra fotvaskingen «jeg har gitt dere et forbilde»: Jesu gjerning blir vår gjerning, fordi han selv handler i oss.
2 - 2013
10
«Dere er rene», sier Jesus til sine disipler. Renhetens gave er Guds handling. Mennesket kan ikke selv gjøre seg egnet for Gud, uansett hvilke renhetsforskrifter man måtte rette seg etter. «Dere er rene» – i dette vidunderlig enkle jesusordet sammenfattes på en måte storheten i Kristusmysteriet. Den Gud som kommer ned til oss, gjør oss rene. Renheten er gave.
Men en innvending melder seg. Noen få vers senere sier Jesus: «Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter» (Joh 13,14f). Ender vi ikke da likevel opp med en rent moralsk oppfatning av kristendommen?