Kardinal John Henry Newman
Cor ad cor loquitur Av p. Per Einar Odden
Pave Benedikt XVI har alltid vært en beundrer av kardinal Newman (1801-1890), spesielt hans teologi om samvittighetens plass. Nå bryter han til og med regelen om at en pavelig delegat presiderer ved saligkåringsseremonier, som han selv innførte da han ble pave. Dermed skjer det unike at Benedikt selv foretar saligkåringen av Newman under sitt besøk i Storbritannia. John Henry Newman ble født den 21. februar 1801 i London. Han fikk en konvensjonell oppdragelse i et anglikansk statskirkehjem, men i sin ungdom hadde han tre store «forsynsbestemte» sykdommer som påvirket hans tro. Den første var i 1816, da farens bank ble tvunget til å stenge. Sjokkert over familiekatastrofen ble han syk, og under innflytelse av en lærer opplevde han sin «første konversjon», da han ble evangelisk og kalvinistisk. I juni 1817 flyttet han til Oxford, hvor han i 1821 tok eksamen, og året etter ble han fellow ved Oriel College. Han sluttet seg til den anglikanske høykirkelige bevegelsen og ble presteviet, og han delte sin tid mellom akademisk undervisning og menighetssjelesorg. I 1827 fikk han sin andre formende sykdom, et slags nervøst sammenbrudd på grunn av overarbeid og familiens økonomiske vanskeligheter. En avgjørende teologisk faktor var hans studier av Kirkefedrene, som sa ham at den religiøse og teologiske liberalismen på 1800-tallet var en videreføring av den arianske heresi. Dermed var den innflytelsen som ledet ham i en liberal retning, brått avbrutt. I 1832 dro han på en reise til SørEuropa, og i et brev hjem beskrev
Oxford-bevegelsen I Oxford var den anglo-katolske «Oxford-bevegelsen» akkurat født. I august 1833 begynte Newman på eget initiativ utgivelsen av Tracts for the Times, som ville gjenoppdage anglikanismens katolske og oldkirkelige røtter. Newman forsvarte en middelvei mellom romersk katolisisme og folkelig protestantisme. En tid hadde han stor innflytelse i Oxford, men så ble han i stadig økende grad isolert. Flertallet av anglikanerne mistenkte hans «tredje vei» for å innebære rekatolisering. Newman tilbakeviste denne anklagen, men hans studier hadde vakt en tvil i ham
feiltakelser og overdrivelser. Dette skapte mye indignasjon i Oxford, og biskopen stanset utgivelsen av traktatene.
Roma I februar 1843 tilbakekalte Newman formelt alle sine harde uttalelser mot Roma, og i september 1843 la han ned sitt anglikanske presteembete. Han gikk også av som fellow, siden han ikke kunne inneha dette embetet som katolikk. I oktober 1845 ble han opptatt i Den katolske kirke og flyttet til Oscott ved Birmingham, hvor den apostoliske vikaren, biskop Wiseman, residerte. Wiseman oppmuntret ham til å reise til Roma for å bli kjent med oratorianernes livsform etter forbilde av Filip Neri. I Roma ble Newman novise hos oratorianerne og ordinert til katolsk prest. Han ble utstyrt med pavelig fullmakt til å grunnlegge oratorier i England og bli deres første leder. I slutten av 1847 vendte han tilbake til England, hvor han grunnla det første
… i et brev hjem beskrev han Roma som det vidunderligste stedet på jorden, men den romersk-katolske religion som polyteistisk, degenerert og avgudsdyrkende om det anglikanske standpunktet virkelig var forenelig med de prinsippene om kirkelig autoritet som han selv hadde akseptert. Han betraktet nå anglikanernes standpunkt som lik semi-arianerne i den arianske kontroversen. I 1840 trakk Newman seg tilbake til landsbyen Littlemore ved Oxford, hvor han grunnla et lite studie- og bønnefellesskap under semi-monastiske forhold. Det viktigste medlemmet var Ambrose St. John. I 1841 ga Newman ut Tract 90, hvor han foretok en detaljert gjennomgang av anglikanismens 39 artikler. Disse artiklene fra 1563 definerer anglikansk doktrine, spesielt avgrenset mot kalvinisme og katolisisme. Han konkluderte med at de ikke var rettet mot den romerske katolisismens trosbekjennelse, men bare mot folkelige
oratoriet i Maryvale nær Oscott. Året etter fulgte det andre oratoriet i London. Det katolske hierarkiet var nylig gjenetablert i England, og de folkelige protestantiske følelsene var på kokepunktet. I 1852 ble Newman saksøkt for injurier etter at han hadde protestert mot de antikatolske ytringene til den tidligere dominikaneren Giacinto Achilli, som han i detalj anklaget for utallige umoralske handlinger. Han ble funnet skyldig, og selv om boten var symbolsk, var hans saksomkostninger høye. Men det ble igangsatt en offentlig innsamling, og overskuddet ble brukt til å kjøpe en liten eiendom i Rednal i utkanten av Birmingham. Der var det et kapell og en kirkegård, hvor Newman skulle bli gravlagt. Newman flyttet kongregasjonens hovedkvarter fra Maryvale til Edgbaston
4 - 2010
26
han Roma som «det vidunderligste stedet på jorden», men den romerskkatolske religion som «polyteistisk, degenerert og avgudsdyrkende». På Sicilia ble han alvorlig syk, men han ble frisk igjen med den overbevisning at Gud fortsatt hadde arbeid for ham å gjøre i England. Han så dette som sin tredje «forsynsbestemte» sykdom.