KARTEUSEREN – Tekster fra min bror Dom Filip by St Olav Forlag

KARTEUSEREN

H A N S F R E D R I K DA H L ( R E D.)

KARTEUSEREN T E K S T E R F R A M I N B RO R D O M F I LI P

© St. Olav forlag 2019 ISBN 978-82-7024-365-5 Forsideillustrasjon: Dom Filip i klosteret i Vermont. Foto: Morten Bjelland. Bibelsitater er fra Bibelselskapets 2011-utgave, med mindre annet er angitt. Johannes Paul II-sitater er oversatt av Kristine Dingstad. Kapittel 8 er tidligere publisert i Kalt til stillhet – Min bror Dom Filip (Solum forlag, 2005). Sats og grafisk formgivning: Peter Bjerke Satt med Sabon LT på Munken Print Cream 115gr. Trykket i Latvia En særlig takk til klosteret Miraflores for generøst bidrag til bokens bildemateriale.

INNHOLD

INNLEDNING – AV HANS FREDRIK DAHL PROLOG:

. . . . . . . . . . . . . . .

JEG, DAVID . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1 KARTEUSERNE OG DERES SPIRITUALITET

. . . . . . . . . . . . . .

2 EN ORDEN I NEDGANG: DEN FRANSKE REVOLUSJON TIL I DAG . . . . . . . . . . . . .

FRA

3 KLOSTERLØFTENE – HVORFOR?

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 LYDIGHET – EN NØDVENDIG DYD?

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77 99 125 155

5 ANGEREN – OG TÅRENES GAVER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 6 BARMHJERTIGHET – HVA FAUSTINA KOWALSKA KAN SI OSS 7 HERLIGHET

. . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 ASKESEN – OM «KRISTI ETTERFØLGELSE»

217

. . . . . . . . . . . . . .

251

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

273

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

283

9 TEMPELETS MYSTERIUM 10 BE FOR DE AVDØDE!

199

11 TEKSTER OM BØNN FOR DE AVDØDE I SKJÆRSILDEN . . . . 305

LITTERATUR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 KART OVER DAGENS KARTEUSERKLOSTRE . . . . . . . . . . . . . . 334 ET UTVALG KLOSTRE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337

STAT CRUX 8

INNLEDNING AV H A N S F R E D R I K D A H L

X DUM VOLV 9

OSLO-GUTTEN JAC (JACOB) DAHL var ny-

lig konvertert til katolisismen da han en dag i 1958 kom hjem til mor og far og sa at han ville gå i kloster. Han var 23 år gammel, og forskrekkelsen ble stor. Familie, venner og studiekamerater hadde vanskelig for å forsone seg med at en så ung mann kunne velge å låse seg inne for resten av livet, og til hvilken nytte? Da Dom Filip døde i februar 2018, var han en gammel munk på 82 år. Siden han gikk inn i karteuserordenen, hadde han levd et snes år i Frankrike, i klosteret Chartreuse de Sélignac, og 40 år i USA, i Charterhouse of the Transfiguration i Vermont. To klostre, altså, i løpet av 60 år. Fremdeles kunne man spørre: Til hvilken nytte?

Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Som hans yngre bror har jeg besøkt ham hver eneste sommer, i Sélignac eller Vermont, men aldri helt ut forstått meningen med et slikt liv. I perioder av nærhet og trang til Gud, ja vel. Men dag ut og dag inn, år etter år – et helt liv igjennom. Til hvilken nytte har det egentlig vært? Bønnens nytte, selvfølgelig. Nonner og munker ber for oss andre, for menneskeheten i det hele tatt, og Gud hører på dem. En som gjennom et kontemplativt liv vier seg til bønnen systematisk, blir sikkert oftere hørt enn de av oss som hastig folder hendene når vi synes det trengs. Men kjærligheten – det største et menneske kan få av Gud? Kan en kontemplativ munk eller nonne møte kjærlighet på samme måte som den som lever utenfor? Her har kanskje den utenforstående et visst overtak. (Jeg innrømmer gjerne at den eldre og strengere av oss to sto høyest moralsk sett.) Det travle hverdagslivet der ute, hvor medmennesker passerer så å si hvert minutt, hver time, vil stadig utfordre ens evne til kjærlighet, og dermed aktivere troen. Skulle man tro. Hva kan vel et munkeliv bak murene gi i forhold? Den håndfull medmennesker man der lever samen med, er jo for ingenting å regne mot den mye større utfordring som møter oss andre.

nhver får til sin celle en stråmadrass med trekk, en pute og et teppe av grovt lammeskinn med grovt dekke. Til kledning to kjortler med overdel, to skinn (det ene svært grovt), to kutter med samme fordeling, tre par leggsokker, fire par fotsokker, noen skinn, en kappe med hette, natt- og dagsko med fett til innsmøring, to rep til å spenne om livet og ett belte av hamp. Man fester seg ikke ved at alt ved seng og tøy er så enkelt og fargeløst. Novisen forstår at dette svarer til munkenes ydmykhet, og at fattigdom og verdiløshet passer til deres livsstil. Føy så bare til at enhver får to nåler, litt tråd, en saks, en kam og en rakekniv for hodet og en liten slipesten for å holde alt dette skarpt. CONSUETUDINES 28.1

Svaret synes å være dette: Det kommer an på dybden, på intensi teten, ja på selve kvaliteten i det vi kaller kjærlighet, snarere enn på mengden av situasjoner vi stilles overfor i den ene eller den annen livsform. Jeg har en erfaring med Dom Filip som kanskje forteller noe om dette. Jeg gjengir den her, ikke som en solskinnshistorie for å demonstrere hellighet, men som en tankevekker for oss alle. I en periode da Dom Filip virket som Vermont-klosterets procurator – den av munkene som bærer ansvaret for kontakten med utenverdenen, i form av innkjøp, avtaler og så videre – var jeg en gang med ham ned i landsbyen for å gjøre unna noen nødvendige ærend. På vei tilbake til parkeringsplassen ble vi passet opp av en tigger, som sikkert hadde lagt merke til denne munken med den flagrende kappen og det glattbarberte hodet. Han kunne med fordel antastes! «Father, please help me with some money. Look!» – og han rullet opp noen skitne buksebein for å vise fram et par stakkars ankler, overgrodd av sår som klødde forferdelig; han led av en sykdom, forklarte han, en sykdom som kunne lindres om han bare hadde hatt penger til medisin … Dom Filip så på anklene og nikket medlidende, smilte vennlig til mannen og fant fram lommeboken blant kuttens mange folder. Han bladde opp og gav en rikelig sum til den stakkars

mannen, som naturligvis takket i overstrømmende glede – før han forlot oss og forsvant. Jeg ble stående målløs. Hvor naiv kan man bli? Forsto ikke Dom Filip at det var en narkoman han hadde stått overfor, og at han hadde vist fram nålestikkene fra trip-givende sprøyter, ikke et ben fylt av smertelig kløende Job-byller? Ja, at historien om den manglende medisin var en cover story for noe helt annet: trangen til å få seg et skudd så fort som mulig? Men munken vendte seg til meg og sa: – Mon tro om ikke den mannen egentlig var ute etter narkotika. Og at de stakkars bena han viste oss, var fulle av merker fra sprøyter? – Jo, mumlet jeg, det tror jeg faktisk … Og kunne vel ikke skjule hva jeg mente om livet bak klosterets murer i så henseende. Livets barske realiteter, dem lærer man visst ikke. Men hva var egentlig skjedd, under dette hastige møtet på parkeringsplassen? Jeg kom til å grunne på dette etter hvert. Munkens medfølelse med sårene og smerten, og mannens oppriktige glede over gaven, kunne vel kanskje leses som et ytre skuespill – en demonstrasjon av kristelig naivitet og narkoman forstillelse. Tiggeren var jo bare ute etter å få seg et skudd, det var opplagt, og brukte kristendommens medmenneskelighet siden det passet i farten.

Klosteret i SĂŠlignac â&#x20AC;&#x201C; Frankrike.

krivebord, penn og blekk får enhver ha i cellen, likeledes en leirpotte, to pimpestener, en pennespisser, to skarpe kniver til å skrape pergamentet, to syler i ulik tykkelse, en linjal med vinkelhake og noen pennesplitter. Hvis en broder skulle ha en annen kyndighet – noe som sjelden forekommer hos oss fordi vi særskilt oppmuntrer til skriving – har vi utstyr for det også. Enhver får dessuten to bøker fra biblioteket. De må behandles pent! CONSUETUDINES 28.2-3

Men samtidig var det jo en akt av kjærlighet, av medfølelse, utmyntet i den eldgamle skikk å veksle en gave med takknemlighet, til gjensidig glede og sympati, som hadde funnet sted. Både munkens godhet og offerets litt krypende takk fremstår egentlig som dypt meningsfulle handlinger. De skyldtes vel ikke at de begge forsto situasjonen som et spill – der den ene visste at den andre visste hvordan den første visste og så videre. Situa sjonen demonstrerte snarere et øyeblikk av medmenneskelig barmhjertighet, med gester som fremstod som en stund av sann kjærlighet – ja, et blunk av Guds nærvær på jorden. For hva er viktigst – å gjennomskue ditt medmenneske strategisk, for eksempel ved å avdekke hvor nytteløst det er å forsøke å fylle et sluk av stoffavhengighet gjennom en gave som bare kan bli en detalj, eller å forstå det korte, det heftige og dype blaff av ekte kjærlighet som også viste seg i episoden? Mange år senere holdt Dom Filip et foredrag (conference) for brødrene i sitt kloster i Vermont. Det er slike konferanse-tekster som i oversatt form går igjen i denne boken, som litt sjeldne uttrykk for hva de ellers så tause ordensbrødre kan ha inni seg. Foredraget den gang gjaldt Faustina Kowalska, den polske nonnen som nylig (dette var i år 2000) var blitt kanonisert, og hvis memoarer var ankommet klosterets bibliotek. Dom Filip fortalte i foredraget at det særlig var en episode i Faustinas liv

fra 1937 som hadde gjort virkelig innrykk på ham – «it stays in my spirit», som han sa. Når jeg leser dette foredraget i dag, er jeg ikke i tvil om at inntrykket han snakker om, dreier seg om evnen til å vise kjærlighet, medmenneskelig kjærlighet, som en avglans av Guds mening med vårt liv. Dom Filip siterte fra Faustinas dagbok: I dag morges fikk vi besøk av fem arbeidsløse menn som sto ved porten og ville slippe inn. Søster N. argumenterte forgjeves med dem og fikk dem ikke til å gå; hun kom da til kapellet til Moder Irene, som ba meg gå. På lang avstand hørte jeg dem hamre på porten. Jeg ble først overmannet av tvil og frykt og visste ikke om jeg torde åpne eller skulle tale til dem gjennom det lille vinduet som søster N. hadde gjort. Men plutselig hørte jeg en stemme i min sjel. Gå og åpne porten og tal til dem så mildt som du taler til Meg. Jeg åpnet porten og henvendte meg til den mest truende av dem med slik mildhet og ro at de ikke helt visste hva de skulle si. Hvorpå han rolig sa: «Vel, synd at klosteret ikke kan gi oss arbeid», og gikk fredelig bort. Jeg følte da at Jesus, som jeg hadde mottatt i den hellige kommunion bare

Klostergang i SĂŠlignac â&#x20AC;&#x201C; Frankrike.

en time tidligere, virket i deres hjerter gjennom meg. Også møtet mellom de to på parkeringsplassen i Vermont var som et øyeblikk av – ja, guddommelighet. Forgjeves, kanskje, i det lange løp, etter som alt fortsatte som før med hensyn til sprøyter og tripper i en stadig runddans, men svimlende i øyeblikket som en avsløring av noe evig. Kjærligheten er aldri beregnende, strategisk. Og heller ikke naiv, bortkastet. Den bare er – og er tålmodig «fordi den bærer rolig over med det onde som blir den påført (…), velvillig fordi den storsinnet gjengjelder ondt med godt», som Gregor den store sier i Moralia in Iob. Hvilken livsform kjærligheten lever best under, kan man faktisk diskutere. Når det gjelder Dom Filip, kan man snakke om to forskjellige livsformer, dessuten, to eksistenser som hører vidt ulike tider til. Dette har jeg måttet konstatere mange ganger, ofte med undring. Vi vil jo så gjerne være moderne, leve i vår egen tid, være nærværende i nået. Men det er ikke tilfellet med en munk. Han vil leve i fortiden – også. Et karteuserkloster er selv en innretning fra middelalderen. Karteusernes orden ble stiftet i 1087 og betrakter seg selv som uforanderlig gjennom alle århundrer – «aldri reformert fordi aldri deformert», sier de, stolte over stabiliteten. Arkitektur og

i barberes i full taushet seks ganger i året under vigiliene til påske, pinse, Kristi himmelfart, alle sjeler, Herrens fødsel og ved innledningen til fasten. CONSUETUDINES 9.1

klesdrakt, liturgi og tekster, skikker og regler er derfor de samme som de alltid har vært. Den som trer inn, forlater denne verden for på en måte å gå inn i middelalderen og dens tid. Samtidig er også karteuserlivet aktuelt, preget av historiens gang helt opp til vår egen tid i dag. Den stakkars narkomane vi møtte på parkeringsplassen, er naturligvis annerledes enn den klassiske europeiske fattige fra mange hundre, kanskje tusen år tilbake. Verden forandrer seg. Men det gjør også ordenen selv – karteuserlivet i vid betydning – den har én rot i middelalderen og én i den moderne tid. Hvordan denne dobbelthet slo inn i Dom Filips liv, kan jeg illustrere med et brev han en dag sendte fra Sélignac til familien i Oslo, et av hans vanlige brev hjem, av den typen vi var blitt vant til etter hans snart tyve år i Frankrike, men som denne gang hadde et sjokkerende innhold: «Hold dere fast: Jeg skal til Amerika! Prioren kunngjorde nyheten i kapittelsalen i går. Vi grunnlegger et karteuserkloster i USA, og jeg skal være munk der!» Stakkars Jac! var vår første tanke (alltid det gamle navnet hjemme). Stakkars ham som er så glad i det gamle Europa, der karteuserne alltid hadde vært og han hadde trådt inn i et kloster preget av århundrenes visdom – at han nå skulle rykkes opp for å plasseres i et helt nytt klostermiljø – i en liten søvnig landsby i Vermont, USA!

Medlidenheten ble ikke mindre da vi samme sommer besøkte det nye klosteret selv, fem timer med Greyhound-buss nordover fra New York, et bygningskompleks med kirke, celler, ganger og trapper som ganske riktig var reist dypt inne i Vermonts ødemark. Ingen skjeve, gamle murer, ingen århundregammel bygningstradisjon, ingen patina overhode – bare et miljø der de skogkledte dalene hjemsøktes av duvende dollarglis langs snorrette highways skåret gjennom det øde land skapet. Og klosteret selv – tegnet i helt moderne stil av en ung New England-arkitekt, Victor Christ-Janer, som attpåtil hadde lagt sin elsk på eksotiske granittblokker og derfor fått dem fraktet og satt sammen til et slags kloster, blant annet med bruk av helikopter. Jo, det var andre boller enn chartreuset i Frankrike, med sin eldgamle beliggenhet midt i det burgundiske landskap! Men var det egentlig synd på ham? Livet – det kontemplative livet – var jo det samme, bare så umåtelig forflyttet i geografi. Cellene i det nye klosteret så ut som typiske karteuserceller slik vi kjente dem fra Europa, med samme panel, samme brisk, samme ovn. Tre ganger daglig hørtes munkenes skritt gjennom korridorene på vei mot kirken – samme lyder, samme kutter og støvler som før, med officier og messer lest på latin, som alltid. Gamle bøker som luktet mugg, der som her. Middelalderen var altså forflyttet til USA – og det var ikke tilfeldig heller. At det var stiftet et karteuserkloster

Klosteret i Vermont â&#x20AC;&#x201C; USA.

La Grande Chartreuse Mannlige ordenshus

Karteuserklostre

Kvinnelige ordenshus

i drift per 2019

Åndelig senter for legfolk 1084 Grunnlagt kursiv Uten novisiat

St. Hugh's 1873

Marienau 1964 La Valsainte 1294

Portes 1115

1084

Trinità 1996 Notre Dame 1978 Montrieux 1117

Nonenque 1928 Miraflores 1441

Pleterje 1403

La Grande Chartreuse

Sélignac 1202 | 2001

Farneta 1338

Sta Maria de Montalegre 1415 St Maria de Benifaçà 1967 Sta Maria Porta Coeli 1272 a

Serra San Bruno 1090

Notre Dame de Corée 2005

PA N

-KO R RD NA KI

Boston

A US

Pyongyang Seoul

Annonciation 2002

Buenos Aires

R-K OR

Cordoba

Transfiguration 1970

Na Sa Medianeira 1984

SØ

San José 1999

Montreal

Sta Maria de Scala Coeli 1587

St. Hugh's

Marienau

Valsainte

Portes

La Grande Chartreuse

Pleterje

Nonenque

Notre Dame

Montrieux

Sélignac

Scala Coeli

Montalegre

Miraflores

Porta Coeli

Benifaçà

Farneta

Serra San Bruno

Medianeira

Transfiguration

Trinitá

San José

Notre Dame de Corée

STAT CRUX 336

ET UTVALG KLOSTRE

X DUM VOLV 337

La Grande Chartreuse

Grenoble, Saint-Pierre-de-Chartreuse, Frankrike 1084–1792, 1816–1903, 1940– Hovedklosteret i karteuser ordenen. Dagens klosterbygg ble fullført i 1688. Munkene ble drevet ut av klosteret etter den franske revolusjonen og igjen på begynnelsen av 1900-tallet. Først i 1940 ble klosteret gjenåpnet. Under andre verdenskrig ble klosteret brukt som sykehus for allierte styrker.

Serra San Bruno

Calabria, Italia 1095–1197, 1197–1514 (cistersienserkloster fra 1514–1808), 1856–

Grunnlagt av den hellige Bruno, ble dette stedet han tilbrakte de siste ti årene av sitt liv. Han døde der den 6. oktober 1101, omgitt av sine klosterbrødre.

Escala Dei

Montsant, Catalunia, Spania ~1194–1835

Klosterets opprinnelse går tilbake til kong Alfonso II av Aragon som donerte landområdet til karteuserne. Klosteret ble det første karteuserklosteret på den Iberiske halvøy. Moderkloster til: San Pol de Mar, 1269 Vall de Cristo, 1385 Fuentes, 1507 El Paular, 1390 Miraflores, 1442 Évora (Portugal), 1585

Sélignac

Simandre-sur-Suran, Ain, Frankrike 1202–1792, 1929–2001 Grunnlagt på en eiendom donert av ridder og korsfarer Hugo av Coligny. Munkene levde i klosteret frem til 1792, da de i likhet med de fleste ordener i Frankrike, ble utvist av republikkens myndigheter. Munkene kjøpte tilbake klosteret i 1869, men måtte forlate det igjen i 1901. Klosterets munker trakk seg da tilbake til La Valsainte i Sveits, og Parkminster i England. Senere ble klosteret kjøpt tilbake av en velgjører, Mme. Louise Tardy, og i 1928 kunne så karteuserne reetablere seg i Sélignac. Fra 2001 er huset et åndelig senter for legfolk, i karteusisk ånd.

Valbonne

Languedoc–Roussillon, Frankrike 1204–1792, 1836–1901 Klosteret ble grunnlagt i 1204 av biskopen av Uzès, Wilhelm av Vénéjan. Gjennom munkenes flittige arbeid ble et område ansett som ugjestmildt, forvandlet til fruktbart land («Vallis Bonis»), derav navnet. Religionskrigene på 1500-tallet ødela store deler av klosteret, men det ble gjenoppbygget på begynnelsen av 1600-tallet. Munkene ble forvist under den franske revolusjon, men fikk kjøpt tilbake klosteret i 1836. Det var i drift frem til 1901, da munkene igjen ble forvist.

San Lorenzo Padula, Italia 1306–1807

Klosteret ble påbegynt i 1306 etter ønske av grev Tommaso Sanseverino av Marsico, under ledelse av prioren ved karteuserklosteret i Trisulti. Det er blitt ombygd en rekke ganger. San Lorenzo er det største kloster bygg i Italia, med en klostergård på nær 15 000 m 2 . Den karakteristiske spiralformede trappen fører opp til biblioteket, som frem til 1811 inneholdt nær 20 000 titler. Klosteret står på UNESCOs liste over verdens kulturarvsteder.