Jean Vanier – hjertets tenker by St Olav Forlag

MICH A EL W. HIGGINS

JEAN VANIER Hjertets tenker Oversatt av StĂĽle J.C. Kristiansen

Originalens tittel: Jean Vanier – Logician of the Heart Liturgical Press 2016 Norsk utgave: Copyright © St. Olav forlag 2018 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-338-9 Forsideillustrasjon: © Philip Bannister | Illustration Ltd Design og ombrekking: Peter Bjerke Satt med Minion Pro 11/13,2 på 70 gr Holmen Book Cream Trykket i Latvia

Tilegnet Sue Mosteller i St. Joseph-kongregasjonen – venn og medarbeider av Jean Vanier gjennom mange år. Hun var et særegent vitne til miljøet ved L’Arche og filosofien bak dette fellesskapet. Min personlige venn og åndelige mentor.

INNHOLD

FORORD…………………………………………………………………………………………………………

INNLEDNING………………………………………………………………………………………………

1 FAMILIEN VANIER…………………………………………………………………………… 21 2 PÈRE THOMAS OG ÅNDELIG VENNSKAP………………………… 29 3 L’ARCHES BEGYNNELSE……………………………………………………………… 39 4 ET DØDSFALL OG EN INSPIRASJON…………………………………… 49 5 INTERNASJONAL VEKST……………………………………………………………… 59 6 VANIER OG WOJTYLA…………………………………………………………………… 67 7 VANIER OG NOUWEN…………………………………………………………………… 83 8 FILOSOF OG SANN HUMANIST……………………………………………… 101 9 FREDSSKAPEREN …………………………………………………………………………… 109 EPILOG – SKUMRINGSTID………………………………………………………………… 129 BIBLIOGRAFI……………………………………………………………………………………………… 133

FORORD

et har vært både et privilegium og en stor nåde å få skrive denne boken. Jeg har kjent Jean Vanier i mange år – vi arbeidet sammen i forbindelse med et stort arrangement ved St. Jerome’s University, og vi har utvekslet mange brev om bøker vi har utgitt. Tidligere har jeg skrevet om Vanier og hans verk for The Literary Review of Canada og Commonweal. Intervjuene i denne boken, og deler av research-arbeidet, har latt seg gjøre takket være redaktør Kevin Burns og hans tekniske begavelse. Flere av de lange sitatene nedenfor mangler referanser siden de er knyttet til muntlige intervjuer. Viktig bakgrunnslitteratur er særlig femte kapittel av Michael W. Higgins og Douglas R. Letsons bok The Catholic Church at the Crossroads (Toronto: HarperCollins, 2002), og fjerde kapittel av Michael Higgins’ bok: Stalking the Holy: The Pursuit of SaintMaking (Toronto: Anansi, 2006). Jeg har vært helt avhengig av min kone Krystynas kreative utholdenhet. Hun har hjulpet meg på veien, uten å la seg avlede av stramme tidsfrister hun har hatt med sine egne utgivelser. Hennes generøsitet og storsinn er uten grenser. Takk også til min administrative assistent, Ami, som bidro til forarbeidet og muliggjorde prosjektet innen den fastsatte tidsrammen. 7

Flere av Vanier-familiens venner som har tilknytning til L’Arche, har vært svært hjelpsomme underveis – blant dem Sue Mosteller, Nathan Ball og Carolyn Whitney-Brown. Don Morrison skaffet midler til en reise til Trosly og deltok – sammen med Eleanor Clitheroe-Bell og meg – i en mange timer lang samtale med Jean Vanier i hans hjem. Alle disse bidragene har vært som viktige korn i forfatterens skrivemølle. Jeg vil også takke min datter Sarah. Hun er student ved University of British Columbia og har lest gjennom manuskriptet med sin sedvanlige nøyaktighet, og har dessuten utarbeidet bokens indeks. Til sist en takk til president John Petillo ved Sacred Heart University, som har vært til stor oppmuntring i arbeidet med dette og andre bokprosjekt.

INNLEDNING

å, om noen, har mottatt så mange utmerkelser som Jean Vanier. Ikke det at han bryr seg. Jo, han anser æresbevisninger som betydningsfulle, men de er ikke noe for ham. De hedersbevisninger han har fått, har han mottatt på grunn av dem han lever sammen med, de som aldri får noen anerkjennelse i livet. De er de marginaliserte, de glemte, samfunnets restavfall. De er ikke med i de prisbeløntes gode selskap. Men de er hans gode selskap – foretrukket, omfavnet, elsket – uforbeholdent. I et intervju i The United Church Observer i november 2013, snakket Vanier åpent om hvorfor vi trenger mennesker med funksjons nedsettelse. Det er knyttet et mysterium til disse menneskene, de er Jesu nærvær. Visst kan vi se deres skjørhet, deres svakhet og deres smerte, men samtidig erkjenner vi deres spesielle plass hos Gud. Faktum er at når vi – noen ganger nølende og andre ganger med frykt – får komme nær dem og får et forhold til dem, da oppdager vi at de forandrer oss. Vanier fortalte journalisten som intervjuet ham, om sitt møte med Andrew, en mann han bodde med i fellesskapet i ett år. En dag hadde Andrew oppsøkt en hjertelege, og da han kom hjem, spurte Vanier ham hvordan det hadde gått. Andrew fortalte at 9

legen hadde sett inn i hjertet hans, og Vanier spurte hva han hadde funnet. Andrew svarte: «Jesus, selvfølgelig!» Vanier spurte videre hva Jesus gjør i hjertet hans, og hans oppe gående teologiske samtalepartner svarte: «Il se repose» – Jesus finner sitt hvilested, sin stillhet, der. Det er dette mystikerne sier. Det samme som Evangeliet sier: Jesus bor i hjertene våre. Vanier knyttet dette til noe den store åndelige forfatteren Etty Hillesum, som gikk til grunne i Auschwitz, en gang sa: Selv om det ikke er mye Gud kan gjøre for oss i det altoppslukende mørket som Det tredje riket representerer, kan vi gi ham våre hjerter og være Guds tilfluktssted i verden, en verden som avviser det guddommelige. Det å gi Gud et hvilested er en del av kallet, embetet, og det vitnesbyrdet mennesker med funksjonshemning gir. Det er noe helt spesielt ved deres godhet, ved deres følsomme hengivenhet. Jean Vanier bodde et år ved La Forestière, sammen med de mest alvorlig funksjonshemmede medlemmene i L’Arche-hjemmet i Trosly-Breuil, som er moderhuset til det verdensvide nettverket av fellesskap samlet under L’Arche (Arken). Ved La Forestière måtte han blant annet hjelpe beboerne å bade, og oppdaget at det var et stort og frigjørende mysterium å berøre kroppen til disse menneskene som ikke kunne kommunisere verbalt. De trengte faktisk ikke gjøre det, for med hele kroppen proklamerte de «vær glad i meg». Denne proklamasjonen kom fra dypet av deres person – de er kroppene sine: brutte, fragmenterte, skjøre, ufullstendige. Men omsluttet av kjærlighet. Kroppene deres er inderlige og fulle av ømhet, og i det ligger det en dypere mening. Vanier husker at han engang spurte

fellesskapets psykiater hva som kjennetegner det å være et menneske, en person, og han svarte ham uten å nøle: «Ømhet.» Det er ømheten som avdekker vår evne til å tale med respekt om andre, og å gi dem trygghet uten å ta eierskap over dem. De funksjonshemmedes ømhet helbreder oss og gjør oss fri fra det Thomas Merton – med et sitat fra Albert Camus – kaller «tenkningens pest». Slik Vanier ser det, fungerer Kirkens intellektualisering av troen som en tilsløring av den dypere sannheten, en sannhet som er kroppsliggjort, ikke begrepsbasert. En sannhet som åpner for at den andre – Jesus, Andrew, den navnløse og den vi overser – kan hvile i hjertene våre. Dette er essensen i Jesu undervisning. Og det er selve prinsippet, etosen, grunnlaget, livet og meningen med L’Arche: Jesus bor i våre hjerter slik vi lever i hans. Budskapet fra L’Arche er knyttet til Jesu person, hans radikalitet. Når vi inviterer til middagsselskap, burde vi ikke invitere dem vi kjenner – venner, de rike, de velstående. Vi skulle heller invitere de fattige, lamme, blinde og funksjonshemmede. Det er tross alt ikke Nietzsches lære vi forkynner. Stammen kan knuse et menneskes ånd. Det er viktig at vi bryter ut av våre trygge vaner, at vi blir mer villige til å ta sjanser. Belønningen vår er menneskene med nedsatt funksjonsevne. De minner oss om de dypere sannhetene, sannhetene som holder oss oppe som kultur, som gjør oss humane og foredler oss. Denne påminnelsen og bevisstheten har aldri vært mer presserende enn i dag, nå som vi er omkranset av sikkerhet, rikdom og tilgang til kjemiske stoffer og medisiner som kan utsette konfrontasjonen 11

med vår egen dødelighet. De som står overfor intellektuelle og fysiske utfordringer, har ikke tid til illusjoner – de tvinger oss til å møte virkeligheten, ikke den falske drømmeversjonen av hva som er sant menneskelig. De er sanne vektere i vår tid, vektere for et håp som er større. I en tid preget av den bruk-og-kast-kulturen som pave Frans så tydelig fordømmer, i en tid da de økonomiske forskjellene er større enn noensinne – faretruende store – blir Jean Vaniers vitnesbyrd og undervisning avgjørende viktig. Harvard-økonom og nobelprisvinner Paul Krugman, som også er fast spaltist i New York Times, advarer oss stadig om at maktens menn, plutokratene og deres underordnede innenfor industri og kapital ikke er interessert i nytenkning omkring den globale geografien. De er ikke interessert i å fordele rikdommen, og er ikke klare for å omfavne den nye generasjons nye ideer og modeller relatert til spørsmål om en sunnere verdensøkonomi. Frykt og grådighet jobber i tospann for å sikre at man beholder status quo. Krugmans heftige kritikk av USAs pengepolitikk og urettferdigheten som håndheves av yppersteprestene ved Wall Street, bygger på en grunnleggende moralsk innsikt: Mennesker er mer enn økonomiske aktører, mer enn kjøpere og selgere, og deres dype behov for fellesskap, akseptable boforhold og menneskelig solidaritet blir hensynsløst undergravd av et politisk og finansielt regime som motsetter seg strukturelle endringer. I skarp kontrast til Krugman og hans klare kritikk står redaktøren for det britiske magasinet The Spectator, Fraser Nelson, som sier rett ut at den ene prosenten rike mennesker er verd sin skyhøye inntekt, og at de sannsynligvis vil bli enda rikere i forhold til de andre ni og nitti prosentene. Han tror også at i det lange løp vil 12

deres evne til å skape seg rikdom bli til fordel for oss alle. Ifølge ham bør den engelske statsministeren derfor være forsiktig med å gi dem for høye skatter og heller konsentrere seg om å forbedre de fattiges kår. Frasers analyse retter seg mot Storbritannia og USA, men han mener den er gyldig for alle frie nasjoner: Man bør gi de rike mindre begrensninger i inntekt, for den beste veien til utvikling går gjennom en realpolitikk som fristiller menneskets entreprenør-trang. Fraser fremholder dette som sin løsning, som et alternativ til dem som sier at et rettferdig samfunn kan skapes dersom den ene prosenten rike mennesker deler sin rikdom. Frasers sosialdarwinisme står i skarp kontrast til Krugmans klassiske moralfilosofi, og mange har skrevet seg inn i debatten mellom dem, både akademikere og representanter fra parlament og kongress, samt en rekke avisredaktører. Imens vokser fortvilelsens mørke blant dem det egentlig handler om. Ute i lyset står en gruppe mennesker som representerer et ydmykt vitnesbyrd i denne debatten, og som står for et annet alternativ enn Nelson Frasers harde realisme. De tar til orde for en økonomisk tenkning som har et menneskelig ansikt, med koblinger til Krugmans flammende budskap. Lyset jeg snakker om her, er Jean Vanier og de mange fellesskapene som vokser frem fra hans visjon. I likhet med pave Frans er ikke Vanier økonom. Han leverer ikke profetiske analyser og kommer ikke med teoretiske løsninger på de store politisk-økonomiske utfordringene. Det han gir oss, er det samme som Jorge Mario Bergoglio gir oss: et håndfast alternativ til hvordan vi kan være mennesker – en livsinnstilling som har like stor sympati for den hjemløse uteliggeren som for den dysfunksjonelle kjendisen eller den økonomiske streberen. 13

Vaniers visjon kommer sterkt og klart til uttrykk i en korrespondanse som ble publisert i Canadas viktigste avis, The Globe and Mail, mellom 12. september 2008 og 2. januar 2010. Der samtalte Jean Vanier med den kjente og prisbelønte forfatteren Ian Brown. Brown hadde delt sine sårbare og elegante refleksjoner om hvordan foreldre til sterkt utviklingshemmede barn kan finne mening midt i en slik tilsynelatende tilfeldig og meningsløs lidelse, i boken The Boy in the Moon: A Father’s Search for His Disabled Son. Det spesielle var at disse to delte sine tanker med hverandre i en av landets ledende aviser, ikke i et religiøst tidsskrift eller blad – tanker som gikk dypt, og som med sårbar ærlighet viste leserne begge mennenes tvil, kamper, usikkerhet, drømmer og håp. Samtalen nådde altså en stor leserkrets, og på mange måter var risikoen stor, for forfatterne åpnet så å si sin sjel for offentligheten. Fra Vaniers side lå det dessuten en viss risiko i det at motparten ikke var en vanlig troende eller kirkegjenger. Men det var verdt det, for leserne kunne gradvis se hvordan samtalen utviklet og avdekket et voksende vennskap mellom de to – et vennskap bygget på ærlighet, åpenhet og felles erfaringer med smerte. Ian Brown var far til Walker («the boy in the moon»), som var født med et sjeldent genetisk syndrom kalt cardiofaciocutant syndrom. Forut for den nevnte aviskorrespondansen hadde Ian Brown (i april 2008) funnet veien til Trosly, hvor han bodde en tid i et av L’Arche-bevegelsens hjem, La Semance. Han fikk et nært forhold til beboerne ved hjemmet, og da han kom tilbake til Canada, skrev han en lengre reportasje om sin reise til Trosly og sitt møte med Vanier.

Både reportasjen og den senere korrespondansen har noe forløst ved seg. Begge skriver ærlig og likefrem om seg selv og til hverandre. Det er noe mer på spill i disse tekstene enn i vanlige avisdebatter, noe som går utover selvrettferdigheten som ligger i mye av den konvensjonelle, offentlige samtalen. Begge søker dypere forståelse. Brown spør Vanier like ut om han er redd for å dø, og han svarer at han ikke frykter døden, men angsten. Vanier beskriver denne angsten som en frykt og en anger over å ikke ha levd det livet han er kalt til. På samme måte som Adam i Edens hage fryktet sin nakenhet, så er også vi redde vår nakenhet, vår dødelighet og vår manglende evne til å få kontroll over vårt liv. Vi er alle sårbare, og vi hater det. Vi kan samle opp all den beskyttelse vi bare makter, men faktum er at vi beveger oss ubønnhørlig mot døden. Brown vender samtalen inn på bønn. Han forteller at hans ut viklingshemmede sønn, Walker, har et språk som kommer til uttrykk ved at han lager bestemte klikkelyder ved hjelp av tungen. Walker kan ikke snakke og leter derfor etter måter å kommunisere på. Brown mener klikkelyden er en form for bønn. Vanier svarer, uten å nøle, at dette er bønn, for bønn er ikke noe man gjør – det er klikking, medfølelse, takknemlighet, uttrykk for fred, takknemlighet og fellesskap. Dette svaret får Brown til å si at «bønn da må være en slags påminnelse for oss selv …», og Vanier fullfører setningen med «… om å være den vi er». Brown, som er begeistret for vitaliteten, ressursene og det høye idealet som ligger til grunn for L’Arche, prøver å få Vanier til å tenke høyt omkring ideene bak L’Arche-fellesskapet, dets betydning og hvordan det har vokst frem. Han vil at Vanier skal samle sin visjon i en kort og klar definisjon. Vanier blir altså utfordret 15

til å beskrive i kortform det han tidligere hadde beskrevet mer ordrikt i sine bøker. Han blir utfordret til å samle sin livsvisjon i denne samtalen med Brown. Vanier begynner da med å understreke at han ikke startet L’Arche fordi han ville hjelpe noen uheldige mennesker som var innesperret i dystre og voldelige institusjoner – selv om det formålet ville være edelt nok i seg selv. Vaniers opprettelse av L’Arche inngikk snarere i hans altomfattende lengsel etter fred. Vanier hadde lenge beundret Martin Luther King – fra borgerrettsbevegelsens arbeid i USA på 1960-tallet, ja allerede fra 50-tallet av, hadde han beundret Kings heroiske kamp for sannheten at alle menn og kvinner har rett til å være fri, at alle er Guds barn. Dette er L’Arches mål: et fellesskap som vitner om den enkelte persons skjønnhet og verdi, uavhengig av kultur, rase, nasjonalitet, tro, funksjonalitet eller funksjonshemning. Mennesker med nedsatt funksjonsevne mangler som oftest et fellesskap som kan tilføre dem liv. Det er ikke meningen at mennesket skal leve alene. Det var aldri Skaperens intensjon. Ensomhet fører ofte til hyperaktivitet, fordi man må kompensere, og det fører gjerne videre til ulike former for usunn avhengighet. Vi blir avhengige, og vi blir opptatt av å konkurrere med de andre på en forknytt måte. Denne mekanismen står i rak motsetning til det vi egentlig var skapt til: å tilhøre, være knyttet til hverandre, hjelpe de svake og støtte de sterke. I en slik konkurransekultur har menneskelig suksess alltid forrang, og de svake og funksjonshemmede ses som tapere, som en plage for de andre. De settes raskt til side, og i noen tilfeller blir de eliminert.

Vanier forherliger aldri den kampen det er å jobbe med mennesker med funksjonsnedsetting, men han nekter å minimalisere deres krav. Han skiller mellom former for religion som bygger opp, og former for religion som river ned. Han skriver til Brown at en lukket religion betoner liturgiske forskrifter, læresetninger og styreform, siden dette gir en form for sikkerhet, mens en åpen religion betoner en kjærlighet til mennesker, noe som innebærer stor risiko og sårbarhet. Med andre ord: liten sikkerhet. I motsetning til en lukket religion legger en åpen religion stor vekt på frihet, på det å være sammen. Der kan det ikke finnes noen falsk trygghet knyttet til kunstig organisering av fellesskapet. Alle må være seg selv. På denne måten må alle som lever i et L’Arche-fellesskap, finne den rette balansen mellom frihet og fellesskap, mellom individuelle behov og drømmer og kallet til å leve sammen. Balansen mellom det Vanier kaller kompetanse og spiritualitet, er noe ethvert medlem av L’Arche må kjempe med, enten hun eller han er novise eller veteran. Her er det tale om et vedvarende og ekte samliv. Mot slutten av korrespondansen mellom Vanier og Brown deler Vanier noen refleksjoner omkring det han ser som meningen med sitt liv. Han er nå i 80-årene og bekymrer seg for hva som vil skje med dem han bor sammen med, når han er borte. Videre reflekterer han rundt ensomheten han opplevde da Barbara døde – hans nære medarbeider og sekretær gjennom fire tiår. Han forteller om hennes bortgang med enkel eleganse og dype følelser. Vanier forteller om Barbaras troskap, at hun var sammen med ham 24 timer i døgnet og visste alt om ham, at hun visste alt om hans kall. Han holdt henne i hånden da hun lå for døden, mens takten i pusten hennes ble langsommere og langsommere, og med perioder av smerte. Helt til siste åndedrett. Hun gled inn bak 17

sløret av vår dødelighet. Vanier siterer Rabindranath Tagore når han sier at døden ikke er et lys som slukner, men en gradvis soloppgang. Vanier hadde håpet at Barbara ville fortsette å kommunisere med ham, for eksempel gjennom drømmer. Men det har kun vært stillhet. Alt han har, er håpet om at hun har tilgitt ham for alle de gangene han ikke anerkjente til fulle den gaven hun var. Mens han forteller om Barbara, slår tonen over i tanker om ham selv, og han kan ikke unngå å dele noen metafysiske refleksjoner over betydningen av L’Arche og alt dette fellesskapet har betydd for ham. Han forteller at han egentlig ikke hadde tenkt å være med å grunnlegge bevegelsen, at han møtte mennesker der som har formet hans egen utvikling, mennesker med funksjonshemning som brakte inn en letthet i hjertet hans. De avdekket også skyggesiden i ham selv – hans angst, sinne og frykt. Fremfor alt bidro de til at han åpnet seg for sin egen skjørhet, som igjen ansporet ham til å forme fellesskap, til å være sammen med andre i fred og vennskap, sammen med dem som er skrøpelige, avhengige og sårede. For at et slikt fellesskap skal vokse og blomstre, er tillit en nødvendighet. Vanier definerer tillit som sentrum og hjørnesten i hans eget liv. I tillit har han lært seg å akseptere livet og å skape livsrom for andre, i tillit fødes hans eget liv på ny hver dag. I korrespondansen med Ian Brown talte Vanier fra hjerte til hjerte. Og han gjorde det i all offentlighet, viste sin egen sårbarhet, og gav oppmuntring til andre i deres egen dype lengsel etter mening. Gode, gamle Vanier! 18

KAPITTEL 1

FAMILIEN VANIER

ersom Canada hadde hatt et aristokrati, ville nok Vanierfamilien vært en prominent del av det. Jean Vaniers foreldre var et kjent og ikonisk diplomatpar. Under farens tid som visekonge var de kjent som nettopp det: et par. Georges og Pauline Vanier har endog vært foreslått som kandidater til saligkåringsprosess, etter initiativ fra monsignor Roger Quesnel i Ottawa erkebispedømme, som har fått ansvar for å åpne undersøkelsene og den forberedende fasen i denne prosessen. Pauline Vanier kom fra en familie med ærverdige røtter i Quebecs historie. Hennes mor, Thérèse de Salaberry Archer, var en svært from kvinne. Hun hadde samme åndelige veileder (jesuitten Almire Pichon) som den hellige Thérèse av Lisieux, av mange kjent som «Jesu lille blomst». Hennes far var høyesterettsdommer i Quebec. Georges Vanier kom fra en familie med fremgangsrike forretningsfolk, en slekt med røtter tilbake til 1600-tallets La Nouvelle France (Ny-Frankrike). Han studerte juss ved Lavaluniversitetet og var med å organisere det legendariske 22. kongelige regiment, kjent som «Van Doos», og vendte siden hjem som dekorert soldat fra første verdenskrig, hvor han mistet det ene beinet i kamp.

EPILOG

SKUMRINGSTID

tter 1981 har Vanier trukket seg mer og mer tilbake fra de daglige pliktene i det opprinnelige L’Arche-fellesskapet og i det internasjonale fellesskapet L’Arche. I sitt ønske om at andre skal overta arbeidet, har Vanier stadig henvist til det katols ke prinsippet om subsidiaritet. Ved å gi ledelse og autoritet til andre, og selv tre til side i bevissthet om at han egner seg best som inspirator, legger Vanier til rette for den type kollegialitet han ser som selve idealet for L’Arche. Siden 1981 har Vanier altså hatt muligheten til å konsentrere seg mer om sitt forfatterskap, han har hatt tid til å gi retretter og holde en rekke foredrag helt frem til i dag. I 2016 fikk han den prestisje tunge Templeton-prisen. Som følge av sin høye alder har han mindre energi, og må gjøre nødvendige prioriteringer på det mentale plan. De siste tiårene har han altså prioritert å dele sine refleksjoner med offentligheten og å vitne om fred i en urolig tid. (Hans personlige intervensjon i forbindelse med Charlie Hebdo-massakren, påminner oss om at han ikke er noen ideolog – han avviser alle argumenter for en ytringsfrihet som dyrkes på bekostning av andre, som umodne argument, og fremholder at vi kan vinne frem til genuin humanisme bare gjennom fred og sosial enighet.)

129

Vaniers tenkning har utviklet seg over flere år og finner sitt mest modne uttrykk i hans bibelske kommentarer. Drawn into the Mystery of Jesus through the Gospel of John 62 er skrevet som en lectio divina, og gir slik Vanier muligheten til å trenge inn til de dypeste strata i den johanneiske visdommen. For han leser ikke evangeliet først og fremst som et akademisk materiale med interessante begrepsstrukturer, men som et brev fra en venn som selv var innviet i Jesu kjærlighet: Tolkningen jeg har gjort av dette evangeliet – Johannesevangeliet – taler om det som er i mitt eget hjerte, i samklang med mine egne erfaringer av tro, liv, og bønn, rotfestet i det så mange vise og hellige mennesker fra fortiden og nåtiden har lært oss om disse ordene, gjennom deres liv og skrifter. Gjennom Johannesevangeliet har jeg lært at det å be fremfor alt er å hvile i Jesus og å la Jesus hvile i meg. Det handler ikke først og fremst om å fremsi bønner, men å leve i nuet, i øyeblikket her og nå, i fellesskap med Jesus. Bønnens sted er hvile og stillhet. Når vi elsker noen, er det ikke da slik at vi fryder oss over å være til stede for hverandre? Fra tid til annen kan vi uttrykke denne kjærligheten i ord, vi er lydhøre overfor hverandre og hører på hverandre, men rom for stillhet er det viktigste. Den store spanske mystikeren Johannes av Korset sa: «Stillhet er måten Gud taler til oss på.» 62

130

Utgitt på norsk under tittelen Inn i Jesu mysterium – betraktninger over Johannesevangeliet (St. Olav forlag, 2018)

Selv lærte jeg bønnens stillhet og stillhetens bønn av min åndelige far, Père Thomas Philippe. Han hjalp meg å finne stillhet i meg selv. Det er sant at denne stillheten er frukten av Guds nærvær; det er fred.63 Den unge gutten som lærte betydningen av tillit fra sin far, den unge mannen som lot seg inspirere av de forlattes lidelser, filosofen som søkte lykke, forfatteren som lengtet etter den dypeste form for fellesskap, er nå en eldre mann. Nå har han fått erfare til fulle hvilke frukter som spirer frem fra stillheten, hvilke muligheter for gjenopprettelse som ligger i freden, og hvilke frigjørende krefter som ligger gjemt i en hengivenhet som er uten grenser. Trosly er vakrere enn det noen gang har vært.

Ibid.

BIBLIOGRAFI

Primærlitteratur Vanier, Jean: In Weakness, Strength: The Spiritual Sources of Georges P. Vanier, 19th Governor-General of Canada. Toronto: Griffin House, 1969.

Tears of Silence. Toronto: Griffin House, 1970.

Eruption to Hope. Toronto: Griffin House, 1971.

Followers of Jesus. Toronto: Griffin House, 1973.

Be Not Afraid. Toronto: Griffin House, 1975.

Community and Growth: Our Pilgrimage Together. Toronto: Griffin House, 1979.

The Challenges of L’Arche. Ottawa: Novalis, 1981.

I Meet Jesus: He Tells Me ”I love You”. Story of the Love of God Through the Bible. NJ: Paulist Press, 1981.

I Walk with Jesus. Mahwah, NJ: Paulist Press, 1985.

Jesus, The Gift of Love. London: Hodder & Stoughton, 1988.

The Broken Body. Mahwah, NJ: Paulist Press, 1988.

A Network of Friends, Volume One: 1964–1973, the Letters of Jean Vanier to the

From Brokenness to Community. New York: Paulist Press, 1992.

An Ark for the Poor: The Story of L’Arche. Ottawa: Novalis, 1995.

The Heart of L’Arche: A Spirituality for Every Day. Ottawa: Novalis, 1995.

The Scandal of Service: Jesus Washes Our Feet. Ottawa: Novalis, 1996.

Our Journey Home: Rediscovering a Common Humanity Beyond Our

Friends and Communities of L’Arche. Hantsport, NS: Lancelot Press, 1992.

Differences. Ottawa: Novalis, 1997. Vanier, Jean, Anne-Sophie Andreu og Michel Quoist: A Door of Hope. London: Hodder & Stoughton, 1996. Vanier, Jean: Becoming Human. Toronto: House of Anasi Press, 2001.

133

Made for Happiness: Discovering the Meaning of Life with Aristotle. London: Darton, Longman & Todd, 2001.

Seeing Beyond Depression. London: SPCK, 2001.

Finding Peace. Toronto: House of Anasi Press, 2003.

Drawn into the Mystery of Jesus Through the Gospel of John. New York: Paulist Press, 2004.

Befriending the Stranger. Toronto: Novalis, 2005.

Our Life Together: A Memoir in Letters. London: Darton, Longman & Todd, 2008.

Vanier, Jean, og Stanley Hauerwas: Living Gentrly in a Violent World: The Prophetic Witness of Weakness. Downers Grove, IL: IVP Books, 2008. Vanier, Jean: From Brokenness to Wholeness. Singapore: Medio Media, 2012. CD.

Signs: Seven Words of Hope. Toronto: Novalis, 2013.

The Gospel of John, the Gospel of Relationship. Cincinnati: Franciscan Media,

Life’s Great Questions. Cincinnati: Franciscan Media, 2015.

2015.

Annen litteratur Bradley, Hazel: ”Networks of Friendship”. The Tablet (14. mars 2015). Coady, Mary Frances: Georges and Pauline Vanier: Portrait of a Couple. Montreal/ Kingston: McGill-Queen’s University Press, 2011. Higgins, Michael W: Henri Nouwen: A Spirituality for the Wounded. Now You Know Media, 2013. CD.

”Henri Nouwen, Thomas Merton, and Donald Nicholl: Pilgrims of Wisdom and Peace”. I: Turning the Wheel: Henri Nouwen and Our Search for God, red: Jonathan Bengtson og Gabrielle Earnshaw. Maryknoll: Orbis Books, 2007.

”In Weakness, Strength”. Literary Review of Canada (mai 2008).

”Messy Love: Jean Vanier’s L’Arche”. Commonweal (4. mai 2009).

”A Joy, Not a Nuisance: What the Disabled Taught Jean Vanier”. Commonweal (18. desember 2015).

134

Higgins, Michael W., og Douglas R. Letson: Power and Peril: The Catholic Church at the Crossroads. Toronto: HarperCollins, 2002. Higgins, Michael W., og Kevin Burns: Genius Born of Anguish: The Life and Legacy of Henri Nouwen. Mahwah: Paulist Press, 2012. Ivereigh, Austen: ”Lessons from the Vulnerable”. The Tablet (13. desember, 2008). Leonard, Ellen: ”Emerging Communities of Dialogue and Mission”. Grail: An Ecumencial Journal (september 1992). Nouwen, Henri J.M.: Adam: God’s Beloved. Maryknoll: Orbis, 2010.

Clowning in Rome: Reflections on Solitude, Celibacy, Prayer, and Contemplation. New York: Image, 2000.

Lifesigns: Intimacy, Fecundity, and Ecstacy in Christian Perspective. New York: Image, 1986.

The Road to Daybreak: A Spiritual Journey. New York: Image, 1990.

Spink, Kathryn: The Miracle, The Message, The Story: Jean Vanier and L’Arche. Mahwa, NJ: HiddenSpring/Paulist, 2006. Whitney-Brown, Carolyn: Jean Vanier: Essential Writings. Maryknoll: Orbis, 2008.

Intervjuer Vanier, Jean. Intervju ved Kevin Burns. Trosly-Breuil, mai 2010. Vanier, Jean. Intervju ved Eleanor Clitheroe, Michael W. Higgins og Donald Morrison. Trolsy-Breuil, september 2014.