Jesuittparagrafen
50 år siden opphevelsen av ”Jesuittparagrafen”:
Et seiglivet grunnlovsforbud Av Linda Sangolt
I år er det 50-års jubileum for opphevelsen av det siste av de tre forbudene mot henholdsvis jøder, munkeordener og jesuitter, som i 1814 ble vedtatt på Eidsvoll i grunnlovens paragraf 2. Formuleringen ”jesuitter maae ikke taales” rettet seg mot Den romersk-katolske kirkes største ordenssamfunn etter reformasjonen, Jesu selskap, grunnlagt av spanjolen Ignatius av Loyola. Tanken bak forbudene var å beskytte den evangelisk-lutherske læres særstilling som stats religion. Ikke før 1. november 1956 stemte Stortinget – etter en lang og nokså følelsesladd debatt – for opphevelse av den såkalte jesuittparagrafen.
Den hellige Ignatius av Loyola
Under riksforsamlingens forhandlinger i 1814 måtte forslag om full religionsfrihet vike for innskrenkninger og lukkethet. Jødeforbudet ble antatt med stort flertall. Ved en ”glipp” som aldri har blitt oppklart, falt leddet om trosfrihet for alle ”christelige Religions-secter” ut i den siste redaksjonsfasen. Grunnlovsfedrene videreførte dermed den dansk-norske stats mono-religiøse fundament: I 1624 hadde Christian IV bestemt at pavelige munker og jesuitter var uønsket i Norge – to år etter at datidens mest berømte nordmann i Europa, den fryktede jesuitten Lauritz Nielssøn, eller ”Klosterlasse”, døde i Vilnius i Litauen.
I 1814 måtte prinsipiell tenkning om grunnleggende rettigheter vike for konvensjonelle og pragmatiske hensyn i en forsamling som arbeidet under stort tidspress. Dermed lot en sjansen til å kappe de tette bånd mellom religion og stat gå fra seg. Det var riksforsamlingens sekretær, Wilhelm Christie, som tok sterkest til orde for å beskytte den evangelisk-lutherske statsreligionen gjennom forbudene mot jesuitter og munker. Hovedargumentet var at den lutherske lære ville virke samlende og fellesskapsbyggende i en ung nasjon. Nordmenn var, ifølge Christie, for ”fyrige”, nysgjerrige på det ukjente og lettpåvirkelige, og dermed lett bytte for religiøse ”bedragere”. Forfatningen burde ikke åpne for fri konkurranse om nordmenns sjeler. Noen av statsprestene i riksforsamlingen gikk hardt ut mot Christie, og anklaget ham for ”ukristelig intoleranse”. Jakob Aall kalte forbudene i paragraf 2 for en ”blodplett på konstitusjonen”. Det kunne de bokstavelig talt ha blitt, dersom en jesuitt faktisk hadde blitt anholdt på norsk jord – hvilket ikke skjedde. Inntil 1842 var strafferammen for brudd på forbudet henrettelse ved halshugning, og frem til 1903 var den straffarbeid på livstid.
Trond Berg Eriksen har karakterisert jesuittforbudet som et ”paranoid innslag”. Det bygget ikke på førstehåndserfaringer hos grunnlovs fedrene. Kanskje skulle de ha (gjen)lest Ludvig Holbergs beskrivelser av lærerike møter med jesuitter på sine reiser i 1700-tallets Europa. Men – ”ingen røk uten ild”. Den innflytelses rike jesuittordenen var regnet som egenmektig i de fleste europeiske land, også de katolske, og til og med innad i Den katolske kirke, både før og etter den franske revolusjon. Dette skyldtes i all hovedsak jesuittenes mer sekulære, men ekspansive satsing som Kirkens fremste undervisnings- og misjoneringsorden i forhold til andre og rivaliserende katolske ordener. Jesuittene drev skoler, gymnas og universiteter i stort omfang både i og utenfor Europa. I 1773 så paven seg tvunget til å oppløse ordenen. Den ble formelt reetablert få måneder etter at grunnloven ble signert på Eidsvoll. I mellomtiden hadde religions- og trosfrihetens vilkår i Norge blitt gjenstand for det historikeren Anne-Lise Seip treffende har beskrevet som en ”åndelig karantenepolitikk”. Jødeforbudet ble opphevet i 1851. I 1892 ble det foreslått å fjerne passusene mot munker og jesuitter. Mens forbudet mot munkeordener falt i 1897, overlevde jesuittparagrafen både denne og ny stortingsbehandling i 1925. At det tok 142 år å fjerne den tyder på at Norge ikke har hatt det spesielt travelt med å sikre full religionsfrihet. Historien om jesuitt forbudet stiller heller ikke et par av de fremste vokterne av den norske statsforfatningen, stortingspresidentene Wilhelm Koren Christie og Carl Joachim Hambro, i noe flatterende lys. Det skulle vise seg å bli en vanskelig prosess å få disse passusene fjernet. Grunnlovens paragraf 112 angir nemlig at forslag til endring av grunnloven bør skje fordi erfaring tilsier det, og at endringsforslag som fremsettes BROEN 6 - 2006