K O N S E R T O MTA L E
H OV E D S E R I E N Torsdag 7. februar kl. 19.30 Strauss: Don Juan Ravel: Klaverkonsert for venstre hånd Bartók: Konsert for orkester Ken-David Masur, dirigent NN, klaver Inn i musikken kl. 18.30 v/ David Friedrich
Vir tuost for orkester og venstrehånd Nikolaus Lenaus versedrama om den legendariske Don Juan, var inspirasjonen for Strauss’ symfoniske dikt Don Juan. Her presenterer Strauss oss for hovedpersonens erobringer og triumfer og til slutt hans patetiske endelikt, hvor han livstrett lar seg drepe i en duell. Strauss’ energiske ungdomsverk er svært krevende teknisk sett, og på en prøve hadde en av hornistene utbrutt, med svetten dryppende fra pannen: «Gode Gud, på hvilken måte har vi syndet slik at du skal ha sendt oss denne svøpe?» Maurice Ravel skrev to klaver konserter parallelt i årene 1930-31: en lys og lett konsert i G-dur og en litt mer grublende og mørk venstrehåndskonsert i D-dur.
82
Venstrehåndskonserten ble bestilt av den østerrikske pianisten Paul Wittgenstein, som hadde mistet høyrearmen i første verdenskrig, men som ikke ønsket å gi opp sin pianistkarriere av den grunn. Ravels konsert har én sats, men med tre sammenhengende partier. Dersom man lytter kun til klaverstemmen, er det ganske uforståelig at den er kun for én hånd. Begrensningene synes å ha inspirert Ravel til å skape et fullendt verk, som mange senere pianister, med både én og to hender, har gitt seg i kast med. Béla Bartóks Konsert for orkester ble skrevet i løpet av to måneder i 1943, og urfremføringen i 1945 fikk en svært varm mottagelse. Bartók
Stemmen 2018/2019
kalte verket bevisst for en konsert, ikke en symfoni. Han behandler alle instrumentene som solister, og bruker andre instrumentgrupper i orkesteret som akkompagnement. Konserten er i en bueform, og i første satsen ligger et forventningens slør over den sakte, rolige introduksjonen. Satsen viser tydelig den dissonerende siden av Bartóks musikkstil. Andre satsen er mer munter, som gir hvert instrumentpar sitt utsøkte musikalske materiale. Tredje satsen ble av Bartók beskrevet som en dyster dødssang. Fjerde satsen har en leken grunnstemning med et folkemusikalsk hovedtema, mens siste satsen er en forrykende finale med ungarske danserytmer.