Piers skulle helt til Sudan for å møte kvinnen i sitt liv, den norske kvinnen som er så språkmektig at hun i dag er statsautorisert translatør og i tillegg jobber som tolk. De giftet seg i Arendal i 1980, og deres første barn ble født mens de begge jobbet i Sudan. Så gikk turen til Australia. Piers tok imot stillingen som direktør for det australske instituttet for arkeologi og bibeltolkning . Det var et spennende sted å jobbe med ekte gjenstander som kunne gi en dypere forståelse av bibelen enn hva det skriftlige materiale kan formidle alene. Og stillingen lot seg kombinere med turlederjobb med australiere til Egypt. Piers fikk virkelig smaken på formidling av kunnskap, kunnskapen han hadde ervervet seg både i studietiden og gjennom sin forskning. Denne jobben hadde Piers i 13 gode år, og under oppholdet kom deres tredje barn til verden. Å være engelskmann i Australia er likevel noe spesielt. Fortsatt var det slik at de ble sett på som etterkommere av alle de 162 000 britiske straffangene som ble sendt fra Storbritannia til kolonien Australia i perioden 1788 fram til 1868. I 1870-årene mente de at de hadde arbeidskraft nok selv for å bygge opp landet. Selv om Piers ikke var i denne kategorien brite, kjentes det merkelig noen ganger å ikke være helt akseptert. Heldigvis hadde de tilknytning til menigheten sin, et sted det er godt å være uansett hvilket land man bor i. For Piers og familien kunne ikke Australia være et hjem for resten av livet. Konens foreldre i Norge og Piers sine i England var blitt eldre, og avstanden til Europa var stor. Det var ikke bare å sette seg på flyet hvis noe skulle skje. Dessuten var Piers rundt 50 år, og skal man skifte jobb i den alderen, var tiden inne. Det måtte bli England eller Norge. Og av alle steder var det den lille byen Stavanger som hadde ledig stilling som leder for Hermetikkmuseet. For et lykketreff! Lite visste han om Norge, Stavanger og hermetikkhistorien. Men med sin lange erfaring som 4
forsker om tema langt tilbake i historien, fant han fort fram til hvilken stor betydning hermetikkindustrien hadde hatt i Stavanger-regionen. Og så var det selvsagt morsomt for han å oppdage hvilken rolle en annen engelskmann hadde hatt for at industrien virkelig skulle blomstre. Piers forteller at hjemmemarkedet for fiskehermetikk var lite. Så skjedde det noe da den 18-årige innkjøpsagenten Angus Watson kom reisende fra Newcastle i 1892 og så store muligheter for import til Storbritannia. Watson ble fort kjent med mange av eierne av hermetikkfabrikkene, ikke minst de som hørte til de ulike kristne lekmannsbevegelsene. Dissenterloven hadde blitt vedtatt i 1845, og sjøfartsbyen Stavanger med alle sine internasjonale kontakter ble påvirket av mange religiøse retninger. Den ene menigheten etter den andre ble etablert utenfor statskirken. Og alle kjenner vi bedehusgaten Bergelands gaten der de forskjellige menighetene slo seg til. Der fikk Watson sine kontakter og var aktiv i menighetslivet selv. Piers tenker at Watson var en eminent nettverksbygger, og frikirkemiljøet var viktig for det som skulle utvikle seg. Ikke minst fant Watson nye veier når det gjaldt markeds føring, og som grossist og importør kjøpte han opp ca 40% av brislingsardinene i boks. Av Chr. Bjellands produksjon kjøpte han inntil 50%. Det ble knyttet tette bånd til Storbritannia. Med hermetikkindustrien fulgte en betydelig underleverandørindustri som utvikling av maskiner, produksjon av blikkemballasje, design og trykking av etiketter til boksene, agentvirksomhet og skipsfart. Selv om industrien blomstret i 1920-årene, forteller Piers om både oppgangsog nedgangstider. Fiskefangsten kunne variere fra år til år, og følgelig kunne arbeidsplassene være usikre. I sin forskning har Piers sett nærmere på leve kårene i Stavanger rundt 1910, hovedsakelig i forbindelse med etablering av fagforeninger og påfølgende streiker. Unge jenter i gamle Stavanger jobbet akkord og tjente 400 kr pr. år, menn