LENA TRYDAL

– Det å bli kunstner var noe jeg lenge prøvde å unngå, det er jo ingen som råder deg til å bli kunstner. Etterhvert innså jeg at det er jo det jeg vil bli, og siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake.

Lena Trydal (29) har de siste årene blitt et kjent navn for kunstinteresserte nordmenn. Hennes fargerike og humoristiske malerier er ikke til å ta feil av. Hun har skapt sitt eget uttrykk. Så unikt at hun har blitt vist på Høstutstillingen, og åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet. Sistnevnte skapte debatt, men hva er det med Lenas kunst som engasjerer sånn?

Ville ikke bli kunstner

Under oppveksten i Kristiansand var Trydal et barn som var veldig flink til å tegne, og fikk ofte komplimenter for sine kreative ferdigheter, tross den unge alderen. Hjemmet hun vokste opp i beskriver hun som et helt alminnelig hjem, som sjeldent gikk på museum. Selv med den mangelfulle kunstneriske bakgrunnen, valgte hun å utforske det kreative.

- Det å bli kunstner er noe jeg lenge prøvde å unngå, men til slutt så innså jeg at det var det jeg virkelig ville.

Om man har kreative ferdigheter eller ikke, er det få i livet som råder deg til å bli kunstner, påpeker hun. Selv skjønte Trydal tidlig at hun var begavet med noen kreative ferdigheter som måtte brukes til noe fornuftig, men frykten for å bli kunstner var lenge et hinder.

– Jeg tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre for noe kreativt, alt annet enn å bli kunstner, for det virket veldig skummelt.

Et halvt år etter videregående bestemte hun seg for å satse på kunsten, og startet på kunstskole i Barcelona. Senere fant Trydal ut at hun skulle bli kunstner og satset skikkelig. I dag holder hun til i sitt atelier på Brynseng, der vi prater om kunst og livet som kunstner, mens vi hører lyden fra t-banen utenfor. Her bruker Trydal mye tid, noe man tydelig kan se, da det står malerier stablet opp etter veggene.

Og mest sentralt er et stort maleri hun har gitt tittelen ”The Tea Party” inspirert av Eduard Manets ”Frokost i det grønne”. Et verk som først ble vist på fjorårets Høstutstilling, og som ble godt mottatt av publikum der.

Trydal forteller stolt om maleriet, mens hun selv betrakter det fra stolen i atelieret sitt. – Jeg ønsket å samle en gruppe mennesker med motstridende politiske holdninger til en festlig piknik i maleriet, men i prosessen med å velge ut hvem disse menneskene skulle bli, landet jeg på å samle disse fire autoritære lederne fra ulike steder i verden. Trydal liker å blande det absurde og fiktive med faktiske personer og hendelser.

– Lite viktig for meg På spørsmålet om hva som er kunst, blir hun stille og tar seg tid til å tenke, før hun svarer.

– Som regel er det noe som er laget av en kunstner. Jeg mener ofte at folk er veldig kjappe til å si ”dette er ikke kunst” om noe de ikke liker, men da er det jo egentlig bare dårlig kunst. Det er jo fortsatt kunst.

Det finnes mange definisjoner på hva som er kunst, og Lena er lite opptatt av dem.

Veldig direkte

Trydal opplever at folk har mange meninger om kunsten hun lager, både på godt og vondt.

– Mitt uttrykk er veldig direkte. Du trenger ingen teoretisk kunnskap for å ta del i mine verk, likevel bruker jeg en del referanser fra kunsthistorien, som interesserte vil kjenne.

Trydal er veldig samfunnsengasjert. Noe som tydelig kommer frem i kunsten, som er basert på kjente bilder og symboler hentet fra vestlig populærkultur. Hun maler mange kjente personer og motiver, i det som kan betegnes som malte collager.

Store reaksjoner

Blant nærmere 150 kunstnere, var Trydal så heldig å være en del av åpningsutstillingen ”Jeg kaller det kunst”, i fjor da Nasjonalmuseet åpnet. Både museet og utstillingen har siden den gang vært mye omdiskutert.

Til utstillingen ble Lenas maleri ”Folkekongen” valgt ut, sammen med et annet verk av Martha Louise. ”Folkekongen” skapte store reaksjoner.

– Det er nok mange grunner til at dette maleriet vekket så mange reaksjoner. Her hadde det nok mye med arenaen og utstillingen å gjøre, påpeker Lena.

Mange hadde høye forventinger til Nasjonalmuseets åpningsutstilling. Nasjonalmuseet er en sammenslåing av Museet for samtidskunst, som har en egen profil og Nasjonalgalleriet som er veldig klassisk og som bekrefter vår nasjonale identitet.

Midt oppi dette var Trydals maleri som stiller spørsmål ved et nasjonalt symbol.

– Jeg var på ingen måte forberedt på hvor mye oppmerksomhet dette bilde skulle få, og ikke minst hvor sterke reaksjonene skulle være.

Diskusjonene gikk mye på hvorvidt dette malerier gjorde narr av kongefamilien, og at det var en del av åpningsutstillingen. Intensjonen til Trydal var aldri å gjøre narr av noen. Hun påpeker at hun ville gått hardere til verks hvis det var hensikten.

– Hvis målet mitt var å kritisere kongehuset så ville jeg nok gjort det på en mye drøyere og skarpere måte. Som en del av sitt kunstnerskap var hun her også opptatt av å holde seg utenfor debatten og la den gå sin gang.

– Men jeg stilte opp på Dagsnytt 18 og i andre medier for å fortelle om verket mitt, forklarer Trydal.

– Orker jeg dette?

Når vi snakker om Nasjonalmuseet, merker jeg at dette har gjort store inntrykk.

– Jeg måtte gå en runde med meg selv etter dette. Jeg ble virkelig overasket over hvor voldsomt det ble. Folk ble virkelig sure.

For Trydal var det overraskende at folk reagerte så sterkt på et litt annerledes bilde av kongefamilien. Jeg måtte stille meg selv spørsmålet om jeg orket dette, hvis det skal bli så mye spetakkel rundt verk jeg lager.

Igjen påpeker Trydal at hun har verre ideer, og at hun kunne vært mye drøyere.

For første gang opplevde Trydal å være hovedsak på NRK sin forside, hun beskriver det som en vond opplevelse. Hun forteller blant annet om en truende melding hun fikk, som gjorde at hun kontaktet politiet.

– Det hele gjorde meg ganske paranoid og jeg var redd for at folk skulle konfrontere meg med verket på gata.

Trydal beskriver dette som et sjokk for kroppen og systemet, som hun fortsatt bearbeider.

Skumle temaer

Mye av det som er med på å definere Trydals uttrykk er nyhetsbilde.

– Hvis jeg skal plukke fra populærkulturen og nyhetsbilde er det ting jeg tenker på om jeg skal unngå eller ikke. F.eks. fremmedkrigere, hjemvendte IS-kvinner og religion. Alt dette er jo utrolig interessant.

Hun nevner også saker hun har fulgt med på i media der den øverste muslimske lederen i Iran har blitt tegnet.

– Dette skapt store reaksjoner og sinne blant folket der. Som kunstner vil jeg også naturligvis alltid ha Muhammed karikaturstriden i bakhodet.

Selv om Trydal selv ikke maler karikaturer, men kjente fjes med hint av humor, som ikke spiller på utseende, prøver hun å være bevisst på at dette er personer med stor makt.

– Frykten er jo at fremmede nasjoner går inn og diriger på ytringsfriheten her i Norge. Ja, vi har ytringsfrihet, men det kan få utrolig store følger hvis man går inn i visse temaer. Her refererer hun blant annet til Erdogan sitt forsøk på å endre ytringsfriheten i Sverige, i forbindelse med deres NATO-medlemskapknyttet opp mot koranbren- ning.

– Kan ikke lage hva jeg vil Et spørsmål man ikke kommer utenom når man diskuterer kunst er :”Er kunsten fri” og jeg stiller jo selvfølgelig Lena dette spørsmålet, etter en snau halvtime i atelieret, der praten flyter godt.

– Jeg synes jeg er ganske fri her i Norge, men problemet oppstår jo ofte om man lager noe som provoserer utenfor Norges grenser. Hvis jeg skal svare konkret på spørsmålet så er nok svaret nei, for jeg kan ikke lage akkurat det jeg vil. Og samtidig være trygg. Hun tror nok mange andre norske kunstnere føler på dette, men kanskje spesielt i andre land. Her kommer Lena Trydal inn på blant annet Salman Rushdie og hvilke konsekvenser boken hans ”Sataniske Vers” har hatt for hans liv og ytringsfrihet og bevegelsesfrihet.

Opp for tolkning

Trydal er som mange andre selvfølgelig opptatt av ytringsfrihet, men påpeker at hun ikke er en ytringsfrihetsmartyr.

– Mange tolker verkene mine som at jeg ytrer en mening. F.eks. i forbindelse med ”Folkekongen”, tolket mange verket som om jeg var imot kongefamilien.

Ikke alltid lager Lena kunst som har en dyp mening eller som hun har et politisk standpunkt knyttet til.

– Mange lager kunst med formål om å provosere. Det er jo ikke det jeg holder på med. Og hva jeg mener med kunsten selv er ikke alltid så viktig.

Hun ønsker å skape debatt, men ønsker ikke å ta del i den. Hun forklarer at det er opp til betrakteren hva man ser og hvordan man selv tolker dette.

– Selv om kunsten min stiller kritiske spørsmål, betyr ikke det at jeg er for eller imot de temaene jeg tar opp. Kunsten min er på ingen måte absolutt. Jeg er ingen ekspert på temaene jeg lager kunst om.

Trydal mener dette gjør kunsten til en interessant arena å ta opp politiske spørsmål, for den behøver ikke å forholde seg til fakta. Fantasien har mye politisk potensiale.

Likevel ser Lena noe positivt i at folk er kritiske til kunsten.

– Det er bra at folk er kritiske til det de ser i verkene mine. De handler jo om internettkultur og hvordan informasjon reiser på nettet, konspirasjonsteorier og memes. Dette er sentralt i verkene.

Den frie tanke

For kunstnere flest er ytringsfriheten helt sentral, dette gjelder for Lena også selvfølgelig. Jeg forteller henne om min observasjon av mangelen på kunstnere i ytringsfrihetsdebatten. Hun virker ikke veldig overrasket over observasjonen, men kan bare svare for seg selv.

– Det er som oftest satiretegnere som blir diskutert og som er mest utsatt. For mitt vedkommende og med mitt figurative utrykk er det helt sentralt med ytringsfrihet.

Lena legger ikke skjul på at hun synes det er litt skummelt å snakke om ytringsfrihet, noe jeg merker på henne under samtalen.

– Jeg merker at jeg synes det er litt skummelt å snakke om det. Grunnen til at jeg kvier meg sånn for å snakke om det er jo konsekvensene det kan få for meg og mitt arbeid.

Igjen nevner Trydal bråket rundt Muhammed karikaturene og hvordan det utspilte seg, det er tydelig at dette er noe hun tenker på.

Hun reflekter over arbeidet sitt og forteller at hun neppe hadde turt å dra til land som Saudi-Arabia, da hun har malt Mohammad bin Salman, statsoverhodet i landet.

– Det er ikke sikkert det er så farlig som jeg tror, men tenk om jeg blir stoppa hvis jeg drar dit eller at jeg ikke kommer ut av landet. Man tenker seg to ganger om, og dette begrenser jo ytringsfriheten min.

Trydal påpeker i likhet med Vebjørn Sand, at kunsten gir oss en annen virkelighetsoppfatning.

– Det er mye politikk bare i det å ha fantasi og se for seg andre type verdener og virkeligheter, det gjelder i mange uttrykk innen kunst. Dette er med på å drive verden videre.

Og den frie tanke er tydelig det som driver Lena i hennes arbeid og mye av grunnen til at hun har tatt kunsten i den retningen hun har.

– Vi trenger den frie tanke for å kritisere makta og for å reflektere over livet. Kunsten er ikke bare en viktig del av demokratiet. For meg er kunst selve livet, avslutter Trydal.

Nesten nøyaktig to måneder siden forrige møte, er jeg tilbake på Brynseng i forbindelse med Oslo Open, der flere norske kunstnere åpner opp sine atelier for publikum. En av dem som har åpne dører denne helgen er Lena Trydal. Med meg har jeg fått selskap av Siripon Gref som ser opp til Lenas kunstnerskap.

– Hva er det som fascinerer med Lena Trydals kunstnerskap?

– Mange vil nok kanskje si at Lenas kunst er provoserende. Selv synes jeg ikke det, men jeg synes den er sterk i form av at den utfordrer betrakterne av kunsten.

Siripon tror mye av grunnen til at flere reagerer såpass sterkt på enkelte av verkene til Trydal, handler mye om personene som blir malt.

– Bildene hun maler framstiller jo kjente personer og ofte maktpersoner, og det er jo noe politisk ved flere av karakterene. Maleriene er jo på en måte en kommentar, og det er nok der noe av grunnen til at folk reagerer ligger. Som kunststudent selv er Gref veldig engasjert i kunstfeltet, men med Trydals kunst trenger man ikke være i en del av kunstverden påpeker hun.

– Man trenger ikke være i en del av kunstverden for å forstå hennes uttrykk og hva hun kommenterer. Det er et utrykk for alle og det er noe jeg liker veldig godt med Lenas kunstnerskap.

– Må klare å stå i det Som kunststudent inspirerer arbeidet til Trydal, Siripon. Hun hyller motet og samfunnsengasjementet til Trydal, men skjønner at det er mye hun må forholde seg til.

– Hun må jo stå i det og stå for det hun lager, det er nok mange som ikke hadde klart og stått opp for det eller turt å male slik som hun gjør.

Igjen påpeker Gref det figurative uttrykket til Trydal som veldig forståelig og i motsetning til det abstrakte så er det veldig åpenbart hva hun kommenterer i kunsten. Dette understreker også Trydal selv.

– Jeg vil nok tro at de som jobber abstrakt og jobber litt mer med uttrykk man ikke helt forstår, slipper litt billigere unna enn oss som maler figurativt. Det er veldig lett å se feil i det figurative. Det å jobbe figurativt har mye bagasje, fordi det er så mange som har gjort det i så mange hundre år, forteller Trydal.

Greit å ha meninger

Gref synes at vi mennesker flest er redd for å ta opp ting og kommentere ting som skjer i samfunnet, men at Trydal ikke er det.

– Verkene til Trydal åpner opp for debatter og refleksjoner, som man kanskje ikke har ellers. Jeg tror det er lettere å ta del i en debatt igjennom kunst enn å bare høre på en person med sterke meninger.

Her virker det som at Trydal har lykkes, for som nevnt tidligere er Trydal opptatt av at kunsten skal tale for seg selv og at hennes meninger ikke alltid er så viktig.

– Lena bruker kunsten sin på en bra måte og det er et godt bidrag til samfunnsdebatten, med en litt annen inngang.

Gref påpeker temaene og konseptene Lena tar opp i kunsten sin, som noe som ellers er tabu i samfunnet og Gref er positiv til måten dette blir tatt opp i kunsten.

– Jeg synes absolutt flere burde bruke kunsten til å ta opp slike temaer. Mer av det!avslutter Gref.

– Jeg fant tidlig ut at det å bruke kroppen igjennom kunst er min måte å kommunisere med folk på. Jeg er en lite ekstrovert person, så kunsten har vært min måte å fange folks oppmerksomhet.

Ahmed Umar (35) flyttet fra Sudan til Norge for fjorten år siden. Siden den gang har livet bydd på store utfordringer for Umar. Kunsten har alltid vært en god venn for han, og ytringsfriheten enda viktigere. Umar bruker sitt kunstnerskap til å takle utfordringer og reflektere over kulturforskjeller, språk, etnisitet og religion. Nå er han aktuell med ny utstilling.

Som tjueåring kom Umar til Norge fra Sudan. I likhet med de andre, har Umar gått skoleveien for å satse på kunsten. I 2016 fullførte han sin mastergrad i medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Siden har han levd livet som freelance kunstner og blitt tatt godt imot i det norske kunstfeltet.

Til tross for sin suksess i Norge, har ikke livet hans vært en dans på roser. Noe som tydelig kommer fram i hans kunstnerskap.

Utstillingen hans ”Glowing Phalangels, på Kunstnernes Hus i Oslo, har høstet gode anmeldelser. Umar har brukt hver dag på Kunstnernes Hus de siste ukene, siden åpningen av utstilling og denne dagen var han også på plass. Jeg ser at mottagelsen fra gjestene som har tatt turen denne lørdagen, gleder Umar.

Han tar seg god tid og hilser på de besøkende, mens han suger til seg responsen fra publikum.

Selv får jeg en liten omvisning av Umar, der han forteller litt om verkene samtidig som han poserer for publikum. Mange vil ha en bit av han.

– Mine egne historier

– Hva er det som inspirer deg?

– I kunsten forteller jeg mine egne historier, det meste jeg lager er sentrert rundt historier som betyr noe for meg og noe som har påvirket meg.

Umar ser tilbake på tiden da han kom til Norge og forteller om en tjueåring med et stort visuelt arkiv.

– Jeg er jo helt åpenbart inspirert av sudansk estetikk, men også mye av kunst fra forskjellige kulturer.

Med sitt kunstnerskap, sin bakgrunn og seksuelle legning, kjemper Umar en stor kamp. Bare fire år etter Umar kom til Norge valgte han å stå fram som homofil på

NRK-programmet Migrapolis. Noe som har gjort han til en viktig stemme og frontfigur for skeive med muslimsk bakgrunn i Norge, Sudan og andre land.

Glowing Phalangels

Betyr glødende fingerledd, og har sitt utspring i kunstnerens bakgrunn og oppvekst mellom to grener av islam som representerer ulike religiøse praksiser.

I utstillingen vises 99 skulpturelle bønneperler i ulike materialer og formater. Materialene stammer fra kommersielle suvenirer fra afrikanske og asiatiske land, som Umar har samlet inn.

MATERIALER: Umars bachelor i materialbasert kunst kommer tydlig fram i kunsten, og flere av verkene i denne utstillingen er laget i hardtre, bein, tenner, skinn og ibenholt

: Sindre Edinson Lundstrøm

Mye grunnfølelser

I sitt uttrykk blander Umar norsk og sudansk kultur og opplever kunsten sin som godt forstått i Norge. I motsetning til Sudan, der kunstnere som han blir sett ned på. – Mitt ønske med min kunst er å bli forstått, kunsten min tar utgangspunkt i grunnfølelser. Uansett hvilken kultur du kommer fra tror jeg man vil kunne kjenne seg igjen i mye av følelsene.

Han nevner følelser som å bli sviktet, å bli elsket og å ikke bli elsket tilbake. Selv mener Umar at dette er følelser nesten alle vil oppleve i livet, i forskjellig grad.

Han har hatt flere av disse følelsene tett på kroppen, og mye av dette er grunnen til at han nå er i Norge. I Sudan er det å drive med kunst sett ned på og har lav status.

– Jeg ønsker at min kunst skal bli vist i Sudan. Og at landet skal ha en kunstscene som er sunn, kreativ og åpen for verden. Ikke minst ønsker jeg at de skal kunne leve av kunsten sin.

Hardt og krevende

Umars forhold til Sudan i dag er vanskelig, og det er tydelig på kroppsspråket hans og måten han snakker på at dette er tøft. Umar reiser ikke lenger til Sudan og det er flere grunner til det.

– Jeg blir bare sett på som homofil der og veldig mange ser ned på mitt arbeid og anerkjenner det ikke. Rett og slett fordi jeg er homofil og en skam for landet.

På spørsmålet om hvordan han som kunstner forholder seg til politikk, svarer Umar at det er politikk i alt han gjør, og at i likhet med de andre kunstnerne ønsker han å endre ting, men for Umar er det spesielt viktig at disse endringene skjer i hjemlandet hans Sudan.

– Jeg kommer fra Sudan, et land som hadde dødsstraff for homofile, helt fram til to år siden. Så min eksistens og min åpenhet om min legning er politikk.

Uansett om jeg vil eller ikke. Umar har ikke noen problemer med å kritisere Sudan, men ønsker ikke å være en stemme utad for hele Sudan, men fokuserer heller på sin historie. Han påpeker at det ikke er hans oppgave å lære det norske folk om Sudan, men prøver å stille kritiske spørsmål der det er nødvendig og føles riktig.

Umar forteller at hans hverdag og identitet har vært krevende og at støtte fra familie og venner i Suda tidvis ikke har vært eksisterende, siden han kom ut av skapet.

– Jeg håper ingen opplever det jeg har opplevd, med at jeg har flyktet fra hjemmet fordi de er ”annerledes” Det er brutalt og setter spor i kroppen. Under åpningen av Ahmed Umars utstilling talte kulturministeren og klippet snoren. Hun talte om hvilketf orbilde Umar er igjennom sitt kunstnerskap og sin stemme, og at dette aldri må gis opp. Mens hjemme i Sudan har responsen latt vente på seg.

Da jeg møter Umar er det to uker siden åpningen og først nå har han hørt fra familien sin, men ingenting om utstillingen blir nevnt.

– Ingen fra familien min har gitt noe respons angående utstillingen min. Det er en av de mest besøkte utstillingene i Oslo nå, og jeg vet de får det med seg. Nevner jeg kunsten bytter de tema.

Umar forklarer at dette dessverre har sammenheng med hans legning å gjøre.

– Å være homofil i Sudan er som at du blir usynlig. Du blir aldri anerkjent uansett hvilke arbeid du gjør.

Stemmer må få plass Med bakgrunn fra et konservativt land med annen kultur, er Umar veldig glad for å leve i et demokrati her i Norge. Jeg er nysgjerrig på hvordan en kunstner som han verdsetter kunstens plass i demokratiet.

– Hvor viktig er kunsten for demokratiet?

– For meg er alle stemmer viktige og spesielt viktig er stemmen og mulighetene man har i kunsten til å bli sett og hørt. Det er en viktig uttrykksform som engasjerer og berører oss igjennom sansene og følelsene våres.

Tett på kunstnerskapet til Umar og som en sentral del av demokratiet er ytringsfriheten. Umar understreker igjen at det er viktig å gi rom til alle. I kunsten tar Umar opp temaer som kan virke skremmende for enkelte, men det er ikke noe han kan forholde seg til, eller ta hensyn til, forklarer han

– For meg er dette følelser som må ut, for min egen fred og ro. Og fordi det alltid vil være noen som kjenner seg igjen. Vi mennesker har så mange følelser. Vi må passe på å gi rom til alles historier, stemmer og følelser. Jeg får ikke sagt nok hvor viktig jeg synes det er.

En klump med leire Når vi snakker om ytringsfrihet og hvor fri kunsten kan være, kommer vi inn på en performance Umar gjorde som student ved KHIO. Jeg ber han fortelle om denne. Performancen har tittelen ”If you no longer have a family make your own with clay”. Et direkte oversatt sudansk ordtak.

– Ordtaket brukes i situasjoner hvor du blir sviktet av dine nære. Det er noe vi sier om noen er slem mot deg i en situasjon. F.eks. hvis Mohammed er så slem mot deg, hadde det vært bedre med Mohammed i leire.

Enkelt forklart en klump leire er bedre enn et menneske som gjør deg vondt.

Umar forklarer at leire er overalt i Sudan og at det er noe av det minst verdifulle de har. Performancen er et resultat av mye av reaksjonene han fikk når han sto fram.

– Jeg fikk en del hatmeldinger og drapstrusler, da nyhetene om at jeg hadde kommet ut av skapet ble lekket.

Han fant fort ut at andres kjærlighet for han, hadde rammer og ble begrenset. Med utgangpunkt i dette gjorde han performancen sin, der han tok et oppgjør med nære relasjoner som sviktet han og hadde såret han helt siden barndommen. Han lagde figurer i leire av familien, venner og hatere fra sosiale medier og sa farvel til hver enkelt.

Å lage en leirefigur av noen er det samme som å si ”your worth is less than earth”, forklarer han.

– Det var veldig vondt. Jeg lagde både faren min, broren min og moren min. Det å lage min far var spesielt vanskelig, for vi hadde et veldig dysfunksjonelt forhold. Vi fikk aldri tid til å ta et oppgjør på det, og han døde dessverre før vi kom til fred sammen.

I tillegg tok Umar også farvel med over 200 andre, han har en stor familie. Det var en stor påkjenning forteller Umar, og han gråt mye. Det var også en påkjenning for publikum. Likevel ser Umar noe terapeutisk i det.

– Det å bruke kroppen og jobbe fysisk med sånne følelser er veldig terapeutisk for meg.

Senere har Umar utført performancen flere ganger, der han har invitert publikum til å ta farvel til noen eller lage noen de trenger å uttrykke noe for. Han beskriver det som et rom der publikum kan bearbeide følelser og menneskelige relasjoner.

PÅVIRKET AV FØLELSER:Umars kunst er mye drevet av følelser og han synes det er viktig å gi plass til alle følelser og stemmer FOTO: Sindre Edinson Lundstrøm

– Vil ikke hjelpe mye

Det er mye snakk om kansellering om dagen, og Umar har sterke meninger om dette. Selv følte han seg kansellert av mange da han sto fram som homofil. Nylig uttalte han seg også om et sensitivt tema mellom to muslimske grener, noe han er glad for at han ikke ble kansellert for.

– På grunn av dette og mye på grunn av min bakgrunn og identitet, hadde jeg politibeskyttelse på åpningen her på Kunstnernes Hus.

Dette var noe kun Umar og hans team visste om, men det gikk bra og han føler seg trygg nå forteller han.

– Hva synes du om kanselleringskultur

– Når det gjelder kansellering blir det mye tension, folk har sterke følelser knyttet til dette. Å kansellere og skade noen vil ikke hjelpe noe. Jeg tror det handler mye om å gi folk rom og en sjanse. Det å møte folks meninger, forklare, lytte og stille spørsmål er viktig. Om folk ikke er åpne for dette, eller kommer til enighet, så er det mulig de blir kansellert.

Selv forteller Umar fra egne erfaringer at han ikke bare har vært snill i livet.

– På et tidspunkt i livet var jeg skikkelig kvinnehater, jeg styrte mye av livet til mine søstre og jeg var veldig aggressive mot dem, noe jeg følte var min rett. Dette er noe han ikke kan identifisere seg med nå lenger og han forteller at han har lært mye siden den gang.

– Jeg lærte på en hard måte, men jeg var også åpen for å lære, noe jeg er veldig glad for når jeg ser tilbake på det.

Mye på grunn av sin bakgrunn har Umar store problemer med det å straffe og utestenge folk. Dette gjelder også i kunsten. Han sliter med å forstå mye av kanselering og sensuren som foregår i samfunnet nå, forteller han.

– Føler du deg kunstnerisk fri her i Norge?

– Jeg har jobbet veldig lenge med meg selv og venter ikke på godkjenning fra noen. Jeg kommer fra en familie som ikke en gang ønsker at jeg skal drive med kunst, fordi de har en tanke om at det ikke gir deg et godt liv eller status, men jeg lever jo som kunstner nå. Så ja jeg føler meg fri. Jeg har rett til å snakke om mine historier og følelser. Jeg ofrer alt for kunsten.

Hadde ikke holdt ut På spørsmål om hva som driver Umar er det åpenbart at publikum og responsen han har fått har mye innvirkning. I have an army of people sier han.

– Jeg hadde nok aldri holdt ut i det havet av hat som jeg har fått, uten at folk hadde støttet meg. Det er fantastisk å komme til et sted der jeg får støtte.

Han påpeker at støtten også kommer fra Sudan og andre land, og ikke bare Norge. Mye har skjedd siden Umar flyktet og sto fram som homofil, og samfunnet vi lever i har utviklet seg, noe han er veldig glad for.

– Etter eksponering i media har støtten også kommet i større grad, og flere har til og med kommet og unnskyldt seg og sagt at de ikke kunne bedre, forteller han.

Hvordan har du det nå?

Bra! Livet mitt er på ingen måte perfekt, men utstillingen min har fått bra respons, jeg har mat på bordet og en veldig fin katt.

Og ikke minst får jeg drive fritt med kunsten min, og leve av den, til den grad det går, avslutter Umar

EN

Blant mange besøkende som har tatt turen for å oppleve Ahmed Umars utstilling i Oslo er Siripon Gref, det er siste helgen der utstillingen vises og selv på en fredag kveld er utstillingen hans nesten fullsatt. Gref har ikke sett utstillingen før nå, men lest mange gode anmeldelser og ser opp til Umars kunstnerskap, kultur og tematikk.

– Hvordan opplevde du utstillingen til Umar?

Jeg synes den var veldig fin og som publikum synes jeg det var veldig lett å skjønne selve konseptet og den røde tråden. I utstillingen vises totalt 99 skulpturelle bønneperler laget av ulike materialer og formater, i tillegg til et stort verk som dekker hele taket i den ene lyssalen.

Til tross for den store mengden kunstverk som presenteres i utstillingen synes Gref de henger godt sammen.

– Jeg synes det er veldig imponerende å lage en utstilling med så mange verk som det Umar har gjort her. Alt hang jo sammen, og i tillegg synes jeg at hvert enkelt verk var helt unikt og at de kunne stått fint for seg selv også.

Hva er så unikt med Umar sammenlignet med andre norske kunstnere?

– Jeg synes nok Umar sin kunst engasjerer mer enn mange andre norske kunstnere. Den gjør mye større inntrykk enn f.eks. en kunstner som maler et fjell eller et fint landskap, og de er det jo mange nok av, i tillegg er vi omringet av fjell her.

Gref interesserer seg mye for andres kulturer og tradisjoner, og det er nettopp her kunsten til Umar treffer henne. Selv bruker hun også dette mye i sitt eget arbeid og inspireres av stemmer som Umar.

– Man blir jo veldig fort interessert i hans kultur og bakgrunn. Jeg føler at han inviterer betrakterne inn i sin kultur og verden. Det gjør jo at man blir nysgjerrig på han som person og ønsker å lære mer om hvor han kommer fra.

Hvor fri tenker du at Umar er med kunsten sin?

– Jeg har et inntrykk av at han er veldig fri, her i Norge i hvert fall sammenlignet med i Sudan. Han har nok måttet stå i mange kamper som ikke andre nødvendigvis har. Her i Norge kan han nok være den han er, både igjennom kunsten og rent personlig. I kunsten hans tar han jo et oppgjør med religion og hva som ikke funker med det. Jeg synes det er viktig å belyse skyggesider ved religioner.

Gref forteller at hun setter pris på at det stilles kritiske spørsmål mot forskjellige kulturer og religioner og at det kreves mye mot for å gjøre dette.

– Det at han gjør det gir meg inntrykk av at han føler seg ganske fri, uredd og at han ikke tar spesielle hensyn når han uttrykker seg. Det er en tematikk jeg ønsker mer av, og savner fra andre norske kunstnere og kunstnere generelt.

Og her er nok Gref inne på noe. For selv sier Umar at han kan oppleve at folk synes temaene han tar opp til tider kan virke skremmende. Og at dette ikke er noe han forholder seg til eller på noen måte kan ta i hensyn til i sitt kunstnerskap, da hans egne følelser og historier er i fokus.

De siste årene har en rekke scenekunstnere blitt tilsidesatt og flere har opplevd hets. Mye av dette har vært tett knyttet til konflikten mellom Ukraina og Russland. En av de som mener de ikke får den annerkjennelsen de fortjener. Og at dette er med på å true den frie kunsten, er Benjamin Åteigen (26).

Det er nå over et år siden Russlands invasjon av Ukraina. Og når dette intervjuet blir gjort er det nesten nøyaktig på dagen ett år siden Russlands angrep startet for fullt. Noe som har hatt påvirkning globalt for mange enkeltindivider. I nyhetene har man kunnet lese om flere næringer og eksportvarer som har møtt på store utfordringer på mange plan.

Russland er en stormakt på mange måter, og kultur er en stor eksport for landet, spesielt ballett. Men da krigen brøt ut forsvant mye av kulturen som eksportvare og de fikk ikke lenger vist sin kunst og kulturscene ute i verden.

I den anledning møter jeg en samtidsdanser og scenekunstner for å få hans syn på saken og fortelle litt om scenekunstnernes kamp. Benjamin Åteigen er utdannet ved UIA med en master i kunstfag derfra og jobber for tiden som freelance scenekunstner og som formidler ved Astrup-Fearnley. Ved siden av dette engasjerer han seg mye i kunstfeltet og er ikke redd for å stille kritiske spørsmål, men nå skal han heller få lov til å svare på noen litt kritiske spørsmål.

Sterkt imot boikott Jeg har et inntrykk av at dere scenekunstnere ofte blir tilsidesatt og sett ned på. Hvordan opplever du dette?

– Jeg tror det stemmer ganske godt, og det er det nok flere grunner til, det er i hvert fall sånn jeg opplever det, dessverre.

Åteigen fulgte med på boikotten av russisk kunst og kultur og synes ikke noe særlig om det.

– En av de største kulturelle eksportene til Russland er ballett og mange av dansekompaniene var på turne i Europa da krigen brøt ut. Disse opplevde dessverre å måtte avbryte turneene sine fordi de er russiske og ble boikottet av andre land, noe jeg har vanskeligheter for å forstå.

Han nevner også Israel som et land som har møtt på boikott fra andre land innen kunst og kultur.

– Jeg tror spesielt dans, men også teater faller litt under og blir glemt som en kulturell import, med tanke på at det ikke kan selges i like stor grad som det musikk kan igjennom streaming. Sammenlignet er kapitalen i dans ganske liten.

Åteigen poengterer at når man ikke vet dette er det veldig lett at dans og scenekunst faller igjennom på grunn av politikk.

To konkrete eksempler på dette er som nevnt det som skjer mellom Russland og Ukraina, men også Israel og Palestina situasjonen. Mange av de russiske ballettdanserne har sluttet i jobbene sine for å søke asyl og drive med kunsten sin i andre deler av Europa. Det samme gjelder jo også en del ukrainske ballettdansere, da deres ballettkompanier ikke fungerer lenger.

Mange regler og ting man må forholde seg til for å få støtte Du er selv freelance scenekunstner. Er ikke det tfordrende?

– Jo, det er jo det. Men yrket er først og fremst freelance scenekunstner, men jeg har vært med på å stifte et teaterkompani/kollektiv som heter ”Svart teater” med base i Kristiansand og Oslo. I tillegg til dette har jeg også tilknytning til et annet kompani i Kristiansand og holder på med litt eget.

Han forklarer at det går mye tid til å lage konsept, hyre inn utøvere og skrive søknader for å få midler.

– Her må jeg nok snakke som både teatermann og som danser, men for min del når jeg og de jeg jobber med setter opp en forestilling, så søker vi støtte fra lokale organisasjoner eller lokale/ nasjonale pengesekker f.eks. kulturrådet.

Åteigen påpeker at dans og teater er øyeblikkskunst og at det aldri kan gjenskapes

– Jeg tror mange er enig med meg i at en forestilling i form av dans og teater, går mer på følelser, det sensoriske og energiske i form av sanselige opplevelser enn mye annet. Dette treffer folk på en helt annen måte og vi er ute etter en felles opplevelse som skjer der og da.

Dette bruker han mye tid på å forklare og beskrive når han søker støtte og penger.

– Det er viktig å forklare hvorfor man gjør ting som man gjør og hvorfor vi utrykker oss i disse formatene. Et eksempel er en forestilling jeg har satt opp som heter ”Til gutta” som handler om kjønn og seksualitet. Man kan si at man kunne satt opp dette som et foredrag eller billedkunst, men for oss handler det om å forklare hvilke øyeblikk vi vil skape.

Åteigen forteller at dette er en av de lureste måtene de jobber på for å få støtte og midler til kunsten.

– I scenekunsten er det mange hensyn som må tas og regler som må følges,og jeg opplever alltid at vi må begrunne hvorfor vi gjør som vi gjør når vi skal søke støtte.

Åteigen ser på dette som problematisk og at dette har innvirkning på den kunstneriske friheten.

– Jeg opplever at når jeg søker støtte fra de kulturelle pengesekkene som kulturrådet og andre at det er alt for mange begrensinger, i form av at det er en ramme på hva slags kunst som kan søke støtte.

Han kommer med et eksempel fra hjembyen sin Kristiansand.

– I Kristiansand har vi noe som heter ”Cultiva” og når man søker til de så må det passe til en tematikk som de har bestemt og som de vil at vi skal jobbe med. I fjor så måtte den forestillinga handle om teknologi eller teknisk kunst, noe som virkelig ikke interesserer meg og som gjorde at jeg ikke søkte.

Han understreker at dette er med på å begrense den kunstneriske friheten og at kunsten her ikke er fri for scenekunstnere.

– Politikk i kunst er viktig Hvordan operer du med politikk i kunsten din. Faller det deg naturlig å jobbe med politikk i kunst?

– Ja, absolutt. For meg er nok den beste scenekunsten når scenekunstnere tar tak i et eller annet sosialpolitisk fenomen. F.eks. konseptet kjønn, det er noe jeg mener veldig sterkt om. Uansett hvem vi er så handler jo det om oss. Hvis man med kunsten klarer å sette noe politisk inn i et enkeltmenneskes ståsted så er det helt fantastisk.

Selv har Åteigen laget flere forestillinger, som tar for seg identitet igjennom feminine og maskuline uttrykk. Mye med utgangspunkt i sin egne seksuelle legning som homofil.

– Det er litt forskjellig hvordan man jobber når man setter opp en forestilling. Selv var jeg både scenekunstner på scenen og var kreativ ansvarlig når jeg satte opp min masterforestilling ”Til Gutta”

En forestilling og oppgave som hadde ”Hvilke holdninger og forventninger møter menn med tanke på kjønnsroller i konvensjonelle maskuline og feminine uttrykk?” som problemstilling.

– Det faller meg veldig naturlig å jobbe med politikk i kunst og jeg mener det kan være med på å fungere som en slags folkeopplysning. Kunst og politikk er med på å forsterke hverandre.

Vesentlig å snakke om når det kommer til scenekunst Åteigen beskriver scenekunst som veldig demokratisk. Naturlig nok jobber man mye sammen med andre, selv som freelancer. – Regissører i scenekunst jobber ofte med forskjellige koreografier. Ytringsfrihet, frihet og demokratiet i kunsten er veldig vesentlig å snakke om når det kommer til scenekunst mener jeg.

Han forteller at han i sitt arbeid og med sine erfaringer med regi på scenekunst, bruker koreografiske metoder som går ut på at danserne og skuespillernes egne kropper, impulser og bevegelse, er i fokus.

– Vi utforsker resultatene av dette sammen, og har dialog om hva som skal brukes, og ikke og hva som passer inn i scenen. ” Devised theatre” heter dette. Med dette opplever jeg scenekunst som veldig demokratisk, og det synes jeg det skal være.

Jeg er opptatt av at alle skal ha en stemme i arbeidet vi gjør.

– Hva er kunstnerisk frihet for deg?

– Det kan godt hende det høres egoistisk ut, men det er rett og slett det å kunne jobbe med den tematikken jeg selv vil. Altså det jeg vil gjøre utenom at jeg skal begrunne for noen andre hvorfor jeg gjør ting.

Til tross for dette forteller Åteigen at det også kan være viktig å begrunne kunsten, men da peker han på problematikken og temaene som blir tatt opp i kunsten han lager.

– I mine forestillinger og i mitt arbeid har jeg tatt opp temaer som er viktig. Det er historier og følelser jeg synes det er viktig å begrunne og formidle for et publikum. Sånn sett har jeg lyst til å begrunne mye av kunsten min. Det å sette opp det jeg vil og være med på det jeg vil uten at folk stiller spørsmål ved det, er kunstnerisk frihet for meg.

Samtidig skjønner Åteigen at folk stiller spørsmål ved kunsten, og det er derfor han ofte forklarer den. I kunsten er friheten mer sentral enn begrensingene.

TRENING: Ved siden av å skrive søknader går det ekstremt mye mer tid til trening enn folk aner. Her øver han til en perfrormance han skal gjøre til en utstilling. FOTO: Sindre Edinson Lundstrøm

Mangel på mangfold og muligheter Åteigen forteller at han er glad i den norske kunstscenen og at det fint å ta del i den, men at det selvfølgelig er noen svakheter og ting han savner.

– Jeg synes det er veldig lite eksperimentell scenekunst i Norge og lite fysisk teater. Det er ting jeg savner. Når det kommer til scenekunst synes jeg KHIO er en skole som har altfor mye makt, dessverre. Og måten de de lærer teater der har alt for stor posisjon.

Han ønsker flere skoler og utdanningsmuligheter i Oslo innen scenekunst. Åteigen forteller at den eneste norske offentlig støttede teaterhøgskolen i Norge, som jobber med fysisk teater, ligger i Nord-Trøndelag.

– Det er sikkert mye fint med det, men selv ville jeg nok ikke flyttet dit for å studere. Jeg tror det ville vært mer attraktivt å ha den her i Oslo, eller som en del av KHIO. Da ville de nok fått flere søkere.

Åteigens inntrykk er at det er mye mindre meningsmangfold og frihet i scenekunsten, enn det er sammenlignet med de som driver med billedkunst.

– Hvis jeg skal definere alt av visuell kunst som en sjanger, så stiller de nok sterkere når det kommer til eksperimentell utforskelse og utfoldelse, enn scenekunstnere. Spesielt her i Oslo.

Han tror mye av grunnen til dette er at de har flere visningsrom for kunsten. Han nevner Kunstnernes Hus, Vega Scene, Museum for samtidskunst og flere. Likevel påpeker Åteigen at det finnes slike steder for scenekunstnere også, men at det er et fåtall av dem.

Kunst kan forandre verden og tankene våres – Hvor viktig synes du kunsten er for demokratiet?

– Jeg fikk høre en gang av en kollega at teater ikke kan forandre verden. Det er noe jeg er helt uenig i. Jeg mener absolutt det er mulig.

Åteigen kommer med eksempler fra Eurovision og hvordan påvirkning det har hatt, og hvilke revolusjoner det har startet.

Han mener det er en annen energi og stemning i musikk og scenekunst, som rører noen annet ved oss, enn det mye annen kunst gjør.

Likevel undervurderer han ikke annen kunst og kunstens rolle generelt i demokratiet, men peker på scenekunst som spesielt viktig. Og det er det flere grunner til.

– Jeg tror det å ta med folk som er litt uengasjert, eller uinformerte på teater som er politiske teater kan gi en slags sensorisk følelse av noe viktig. Det er mye av betydningen til teater og scenekunst. Det er helt unikt, og det er jo ting som oppleves der og da og man må ta stilling til det.

Her mener Åteigen at kunst i absolutt høyeste grad kan forandre verden og at den viser hvor viktig den er for demokratiet.

– Det å lage underholdene teaterstykker for mannen i gata, sånn som Kaptein Sabeltann er viktig det. Men vel så viktig er det å lage de forestillingene som handler om miljø, fattigdom og kjønn. Kunst kan forandre verden og det er jeg veldig sikker på, avslutter den engasjerte sørlendingen.

Gjennom arbeidet med magasinet har jeg fått støtte, inspirasjon og hjelp fra en rekke flinke folk. Først og fremst vil jeg rette en stor takk og rose de flotte kunstnerne: Vebjørn Sand, Siripon Gref, Lena Trydal, Ahmed Umar og Benjamin Åteigen, som har bidratt med å dele sine historier, refleksjoner og følelser, men jeg må også takke de for arbeidet de gjør med kunsten sin.

I tillegg til dette er det en rekke norske kunstnere fra den norske kunst og kulturscenen som har bidratt med engasjement, innspill og refleksjoner og generelt sitt kunstneriske arbeid. Jeg må også takke de to viktige kunstinstutisjonene Kunstnernes Hus og Roseslottet som har tatt meg godt imot og vist gjestfrihet.

Jeg har hatt mye fine og flinke folk rundt meg under arbeidet. Dere har vært gode støttespillere som både har utfordret meg og hjulpet meg igjennom inspirerende samtaler.

Alt fra nær familie og gode venner til andre jeg har møtt og nye bekjentskap jeg har fått under arbeidet. Og sist, men ikke minst min veileder som har heiet, utfordret, og sparret med meg når det har vært behov for det. Uten alle dere hadde jeg aldri kunnet levert fra meg dette arbeidet, og magasinet UTRYKK hadde aldri blitt til. Tusen takk til

Nikolai Torgersen

Ida Ekblad

Fredrik «Fred Fades» Øverlie Peder Snekvik

Aleksander Fallo

Sondre Lerche

Odd-Magnus Williamson

Sandra Mujinga

Kenneth Karlstad

Jenny Sunde McPherson

Petter Malterud Grøndahl

Christoffer Kroge Christensen

Tommy«Tommy Tee» Flåten

Ida Brun

Egil Kristiansen

Bettina Macey Eilersten

Harald Amdal

Lars Frode Strømland

Reidun Lundstrøm

Odd Palerud Trykkeri AS