Page 1

Øker mest av alle norske papiraviser!

6.–14. juni 2012 / Kr 32,– / Årgang 193 / Nr. 22 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg 

www.morgenbladet.no

samfunn

22. juli-rettssaken

Leder

Rømte fra Ullern

Kristopher Schau:

Man kan ikke vente at én nøkkel skal låse opp det mysteriet mennesket er.

Ben McPherson skapte furore da han fastslo at Ullern i Oslo er det verste sted å bo i Norge. side 2

«Tilstedværelsen på nettet har tydelig vært med på å skape en medievant terrorist.» Side 8

Litterært toppmøte

Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart diskuterer litterær sannhet, selvbiografi og mediemyter.  Bøker side 38

Dømt før avspark

BBC hevder fotball-EMs arenaer er fulle av rabiate høyreekstremister. Vertslandet Polen slår tilbake.  samfunn side 16

Var det da Anders Behring Breivik isolerte seg på gutterommet at det begynte å rakne?

Vi må snakke om barnepsykopater, mener enkelte forskere.  Ideer side 22

side 10–13

Foto: Politiet / Illustrasjon: Kristoffer Nilsen



Bryter tabuet

Evig ungdom

21 år etter debuten holder Londontrioen Saint Etienne koken som ungdommelig uskyldsren.  kultur side 32

SOMMERTILBUD

50 % Les Morgenbladet i 3 mnd. for kun kr 198,– SEND SMS “MORGEN S” til 2030 ELLER BESTILL PÅ www.morgenbladet.no/sommer

rabatt!


2 morgenbladet 8.–14. juni 2012

morgenbladet as Grunnlagt 1819

Konstituert ansvarlig redaktør Lena Lindgren ll@morgenbladet.no Kulturredaktør Håkon Gundersen hg@morgenbladet.no Debattredaktør Marit Slotnæs mks@morgenbladet.no Kommersiell direktør Nina C. Kulås nck@morgenbladet.no

leder

Ikke bare tilregnelighet Denne uken publiserte VG den andre psykiatrisk sakkyndig-rapporten, skrevet av Agnar Aspaas og Terje Tørrisen. Det var et riktig valg. Alle de viktigste grunnlagsdokumentene i 22. juli-saken må kunne gjengis på en meningsfylt måte uten å gå på bekostning med personvernet. Det gjelder også de taushetsbelagte barnevernsrapportene, som retten i dag skal avgjøre om skal frigis. Morgenbladet har forståelse for den psykologiske forklaringskraften som lå i den første rapporten til Sørheim og Husby, men ikke nødvendigvis konklusjonen. Rapporten har siden den kom vært gjenstand for intens kritikk fra de som vektlegger den «politiske forklaringen» på Behring Breiviks handlinger. I dag, når man kan sammenligne de to rapportene, er det interessante trekk, utover tilregnelighetsspørsmålet, som trer frem. Tørrisen og Aspaas, som til en viss grad ses som «forsvarets psykiaterpar» konkluderer på ingen måte (slik forsvarets vitner denne uken har forsøkt å sannsynliggjøre) at politisk ekstremisme alene kan forklare 22. juli. De to rapportene viser ulike medisinske resonnement på vei frem til henholdsvis paranoid schizofreni og narsissistisk dyssosial personlighetsforstyrrelse. I den siste rapporten er dynamikken mellom psykologiske faktorer og den påståtte «selvradikaliseringen» til Behring Breivik noe mer klargjørende, og den legger faktisk også mer vekt på de alarmerende beskrivelsene fra Barne- og Ungdomspsykiatrien av ham som fire åring. I bakspeilet er det også lett å se hvor grunnleggende annerledes forutsetninger Aspaas og Tørrisen startet med. Store deler av rapporten forholder seg til en langt fremskreden politietterforskning og ikke minst: de to siste psykiaterne møtte en drapsmann som hadde lest den første rapporten om seg selv og deretter endret taktikk. Han gikk i overgangen fra februar til mars fra å snakke «ivrig» om Knights Templar ifølge politiavhør, til å kalle det «pompøst» og «et glansbilde». At Behring Breivik kjører sitt «tilregnelighetsprosjekt» er enkelt å se – ikke minst i rettssalen. Derfor er det riktig av Rettsmedisinsk kommisjon å kreve grundige redegjørelser av Tørissen og Aspaas. Det betenkelige er bare at den ikke har stilt like kritiske spørsmål til den første. Det er ingenting ved Anders Behring Breiviks opptreden, i hvert fall slik han fremtrer i retten, som tyder på at han ikke forstår hva han har gjort. Selv om boblen hans virker totalomsluttende, selv om boblen har islett av vrangforestillinger, og selv om han viser seg lett krenkbar når den pirkes bort i. Men det viser også at spørsmålet om tilregnelighet ikke det eneste dette handler om. Kanskje heller ikke det viktigste. Tilregnelighet er selvsagt viktig for rettsstatens institusjoner og det som kalles vår almenne rettsfølelse. Men i tillegg gjelder det å forstå mest mulig, forstå alle tingene som gikk galt. På vei til rettssakens niende uke har ingen inngang – fascisme, krenkbarhet, empatimangel eller spillavhengighet, kastet det definitive oppklarende lys over Breiviks handlinger. Alle delforklaringene kan bringe oss nærmere riktignok. Vi kan ikke forvente én stor nøkkel skal låse opp det mysteriet som et menneske er.  LL

Aktuelt intervju

En raljerende innvandrer Skotten Ben McPherson kalte bydelen Ullern på Oslos vestkant snobbete, stygg, ensartet og sjelløs og traff et sårt punkt. Kamilla Simonnes Siv Dolmen (foto) – Du har på nettstedet The Foreigner skrevet en satirisk artikkel om Ullern i Oslo… – … det er en karikatur i hvert fall. Jeg mener jo det er en viss sannhet i dette… – Du skriver at å flytte til Ullern er den verste avgjørelsen du og din samboer har tatt i løpet av de 14 årene dere har vært sammen. Artikkelen har gått som en farsott på nettet den siste uken. Er du overrasket over oppmerksomheten? – Ja. Jeg hadde ikke ventet at så mange nordmenn kom til å lese artikkelen. Den har hatt 60 000 unike lesere. Men jeg har nok truffet et sårt punkt. Jeg tror jeg – ubevisst, faktisk – har satt fingeren på noe folk har en mening om. Det som har overrasket meg mest er i hvor stor grad folk kommenterer at de er enige i mine observasjoner. – Jeg er selv oppvokst på Ullern, og synes du treffer alt for godt i dine beskrivelser. Så godt at jeg nesten blir fornærmet. Jeg er jo glad i Ullern – tross alt… – Det må du ikke bli! Jeg ville faktisk aldri gjettet at du var fra Ullern. Hensikten min med kommentaren var ikke å fornærme enkeltindivider. Jeg har villet tegne opp et samfunn med bred pensel. – Mange har reagert negativt. På Ullern avis Akerpostens nettsider er det en tittel som lyder: «BU-leder slår tilbake mot Ullern-hets». – Oj. Hets? Er det blitt såpass? – Ja. Mange avviser dine negative beskrivelser av Ullern. Bekrefter reaksjonene at vi Ullern-folk ikke har selvironi? – Nå spør du farlig! Noe jeg setter pris på hos briter og nordmenn, er evnen til å le av seg selv. Den evnen følte jeg ikke var særlig fremtredende på Ullern. For meg som er brite og som har studert ved Cambridge, skal det ganske mye til for at jeg føler meg snobbet ut av et område. Men det følte jeg på Ullern. – Du er en seriøs journalist. Til daglig dekker du rettssaken etter 22. juli for The Foreigner. Bak ironien: Hva ønsket du å få frem med kommentaren?

Dette er saken ••Skotten Ben McPherson har på nettstedet The Foreigner skrevet en satirisk og kritisk artikkel om Ullern i Oslo. Han er gift med en norsk kvinne, og paret var bosatt på Ullern i to år fra 2007 til 2009. ••Artikkelen er den siste uken blitt en hit i sosiale medier, og er blitt lest av over 60 000. ••McPherson er journalist og jobber for The Foreigner, et nettsted med nyheter fra Norge på engelsk. ••Artikkelen «Is Ullern the worst place to live in Norway?» kan leses på nettsiden theforeigner.no

– Ullern er et sted helt uten fasiliteter. Så vidt jeg vet er det bare to kafeer i området. Det eneste du kan gjøre der, er å dra på tur i Marka eller å handle på CC-Vest. – Et kjøpesenter du beskriver som et sted som «suger all sjel ut av området». Jeg har jobbet der. – På nettsidene til CC-Vest reklamerer de med at du skal kunne gjøre alle innkjøpene dine der. Det mener jeg er skremmende. Jeg synes det virker som om en slik «CC-Vest-kultur» er i ferd med å spre seg i Norge. – Hva mener du? – Det blir bare flere og flere av de store kjøpesentrene. Oftere og oftere hører man folk si at de bare handler på ett sted. Med det mister vi et mangfold av spesialistbutikker som Norge har hatt, men som er i ferd med å forsvinne – eller som i hvert fall er truet. – Hva mislikte du mest ved å bo på Ullern? – Jeg følte at det rådet en slags sosial selvgodhet der som er veldig lite norsk. Jeg kommer fra Storbritannia, et land hvor klasseskillene er veldig tydelige. Jeg ble overrasket over å møte det i Norge, overrasket over hvor opptatt man var av inntekstnivå, av om man leier eller eier, alle disse små markørene som sier noe om hvor du befinner deg på den sosiale rangstigen.

på lederplass USA: Høyesterett vil ventelig ta saken om homofile ekteskap neste år, og den bør slå fast at en nasjon som er forpliktet på frihet og likhet, ikke kan fortsette å behandle homofile og lesbiske som annenrangs borgere.

Frankrike: Selv før fotball-EM starter 8. juni i Polen og Ukraina, ser dette mesterskapet ut til å være tapt. Det er urettferdig for Polen. Ukraina derimot, har skuffet og irritert de europeiske lederne.


8.–14. juni 2012 morgenbladet 3

Tilbake på Ullern: Journalisten Ben McPherson, her avbildet foran typiske Ullern-blokker, bodde på Ullern vest i Oslo i to år. Briten mener bydelen er preget av en grufull arkitektur, null kulturtilbud og selvgode mennesker.

– Det kjenner ikke jeg meg igjen i. Kan det være at du møter det i ekstra stor grad som utlending? – Det er mulig. Jeg følte meg ofte mistenkeliggjort fordi jeg var annerledes. For meg er det for eksempel veldig rart at man verdsetter nærhet til naturen i så mye større grad enn det urbane livet. Jeg føler at noe av det beste med Oslo er å kunne gå på kafé, på bar og på kino. Ingenting av det kan du gjøre på Ullern. Det er merkelig, men hver gang kona mi og jeg drar tilbake til Ullern så begynner vi å krangle. – Det er spesielt. – Ja, hver gang tror vi at vi er blitt immune mot Ullerns tristhet, men det har vi ikke. – Som du helt riktig påpeker er det få innvandrere og få kulturtilbud på Ullern. Du mener også at det kun er tre sosiale grupper. De gamle i blokkleiligheter, de rike i villa og den aspirerende middelklassen i rekkehus. – Ja, i journalistikken er det en regel at man alltid skal ha tre punkter! Men man kan få sagt mye med tre kategorier. Og jeg mener det er et reelt problem at Ullern er så ensartet. – Ønsket om rekkehus, om nærhet til naturen, om ikke å være for urban – det er noe du finner også andre steder. Er det egentlig den norske folkesjela du beskriver? – Kanskje. Ingen av disse verdiene er dårlige verdier. Selv om jeg ikke kan fatte hvorfor rekkehus er så populært! For meg er det veldig merkelig å ville isolere seg

i små grupper. Jeg kan skjønne at man vil bo helt alene eller nær mange. Men en slik rar mellomting… Uansett: Disse verdiene blir først et problem når det utelukker så mye annet. – Som aksept for mangfold? – Ja. Generelt er nordmenn blitt langt mer positive til mangfold. Jeg kom til Oslo for 14 år siden, og folk har blitt mye mer åpne siden den gang. Det skal dere ha ros for. Det har skjedd en stor utvikling. – Men ikke på Ullern? – Nei. Ikke ennå… – Hvor bor du nå? – På Frogner. – Frogner er ikke akkurat kjent for å være lite snobbete… – Nei, men det er mindre ensartet. I barnehagen til sønnen min snakkes det i hvert fall 10 forskjellige språk. Jeg opplever at det er et mer åpent syn på det meste, og det er mer rom for eksentrisitet. Her om dagen tok jeg en morgenkaffe på en kafé. Plutselig kom det inn to menn i 50-årene kledd i morgenkåpe og satte seg ned. De drakk en kaffe hver, spiste en bolle. Så forsvant de i en Smartbil. Slikt setter jeg pris på. Jeg føler det er mye enklere å passe inn her. På Ullern følte jeg meg veldig ofte bedømt. – Jeg lo veldig godt av beskrivelsen din av troféfruene på Ullern – kvinnene som har rike menn og som bruker tiden på å trene og å drikke soya latte. Jeg har selv vært forbauset over hvor mange damer i 30-40-årene som har tid til å trene klokken 11 på formiddagen.

Egypt: Det er uheldig at presidentvalget har kokt ned til å stå mellom Mursi fra Det muslimske brorskap og Shafik fra Mubaraks parti. Ingen av dem vil gi et godt bilde utad av Egypt. Likevel er ikke boikott et alternativ.

Nigeria: Den pågående reformen av Nigerias politistyrke fortjener positiv tilbakemelding og støtte fra alle nigerianere for dens særlige fokus på å forbedre politifolks velferd i hele landet.

Det er merkelig, men hver gang kona mi og jeg drar tilbake til Ullern så begynner vi å krangle.

hvor det er tryggest mulig. Og man merker faktisk at norske barn har mye bedre selvtillit enn britiske barn. – Hvordan da? – De tør veldig mye mer, og får lov til å gjøre mye mer. For noen år siden var jeg i Kragerø. Plutselig kom det to jenter på seks og åtte år løpende. De tok på seg redningsvester, hopper i en liten båt – og forsvant! Jeg skjønte ingenting! To barn alene i en båt!? Det var ingen andre som reagerte. De sa bare: De kjenner reglene, det vet hva de skal. Den slags tillit til barn synes jeg er fantastisk. Og en slik tillit får man bare ved trygghet. – «Ullern er et sted fullstendig uten kultur» og «et sted hvor man kan bli tilgitt for å mene at det eneste som teller i liver er å tjene penger». Er det egentlig du som er snobbete? Som kun verdsetter kulturell og ikke økonomisk kapital? – Så klart jeg er snobbete! Jeg er brite. Det er snobbismens hjemland. Men på Ullern er det slik at cash is king. Det lønner seg mer å ha et kjøpesenter enn kino og teater. Jeg mener Ullern er et resultat av veldig dårlig byplanlegging. – Hva burde vært gjort annerledes? – Det er ikke jeg den rette til å svare på. Men jeg mener vi på Ullern ser resultatet av ren kapitalisme hvor alt har vært veldig dårlig planlagt. Jeg er veldig overrasket over at Norge tillater at kapitalistiske krefter tar over på den måten, slik at det eneste man står igjen med er et stort kjøpesenter.

– Ja, det er fascinerende. Og alle ser utrolig trente og veldig freshe ut. Det er som en drømmesekvens på film. – Jeg har jobbet i butikk både på Ullern og Grünerløkka. På Ullern sniker folk mye mer i køen! Og blir mye sintere om de synes de får dårlig service. – Det er veldig fascinerende! – Det kan selvsagt være min forutinntatthet… – Jo, men mitt inntrykk er at det er mye egoisme på Ullern. Folk kjører som svin! Den arrogansen har jeg ikke møtt andre steder i landet. – Men for å forsvare Ullern, det føler jeg at jeg må gjøre… – Det må du absolutt! – Jeg hadde en veldig god, veldig trygg oppvekst der – i rekkehus! - med mange hyggelige, fine mennesker rundt meg. Hva er egentlig problemet med en trygg – om enn konform – oppvekst? – Det er ingenting som er galt med trygghet. Problemet oppstår når mangfold oppfattes som skummelt. I andre bydeler får man ikke det inntrykket på samme måten. Jeg skjønner absolutt at folk vil at barna skal vokse opp på steder

ks@morgenbladet.no

Kenya: Vi har sett kenyanere dominere vårens maratonløp. Det er tilfredsstillende for landet når det igjen forbereder seg på å bade i skinnet av Olympiske leker som under Beijing -OL for fire år siden da vi fikk 16 medaljer, seks gull, fire sølv, fire bronse.

Danmark: Kritikk av Kinas forhold til menneskerettighetene vil nok bli gjennomført når Kinas president Hu Jintao kommer på statsbesøk i neste uke, Men det vil bli i en sterkt avdempet versjon, som vil ha karakter av en rituell handling.


4 morgenbladet 8.–14. juni 2012

sam­funn

Tips? Inn­spill? Re­spons? Send e-post: samfunn@morgenbladet.no

Ja til flere psykologer på trenerbenken

Uegnet som politikk

Forskerens dom over norsk fiskefiletindustri er hard: «Norsk filetindustri bygger på for høye forventninger om suksess og velstand langs kysten. Det er det ikke grunnlag for, og derfor går industrien fra krise til krise.» Det er Edgar Henriksen ved Norges fiskerihøgskole som sier dette. Han og medforskerne Bjørn-Petter Finstad og Petter Holm fastslår også at filetindustrien er uegnet som politisk virkemiddel til å opprettholde bosetting og sysselsetting langs kysten.

Førsteamanuensis Øyvind Kvalnes ved BI forteller oss hva vi ikke har å lære fra fotballen om ledelse: «Norske topptrenere i fotball strever med å mestre helt elementære utfordringer innen ledelse. Et konkret eksempel er Vålerengatrener Martin Andresens lederinnsats overfor den nigerianske spilleren Fegor Ogude. Ogude kom til Vålerenga for to år siden, og har fra første dag vært det som fotballfolket gjerne kaller et levende frispark. På 32 kamper har han

pådratt seg 15 gule kort. De mange frisparkene hemmer både laget og ham selv. Andresen har ikke klart å veilede Ogude bort fra den brutale spillestilen.» Men det finnes håp, og det er Hønefoss-trener Leif Gunnar Smerud, utdannet psykolog. Laget hans greier seg bra i Tippeligaen og har til og med vunnet over Rosenborg. Konklusjon: «Faglig tyngde på trenerbenken kompenserer for fraværet av stjernespillere ute på banen.»

Miraklene Nav ikke kan utrette

Hva om religion likevel gir noen svar? Kommentar

Frank Rossavik

Den personlige gudsrelasjonen, den som ikke hamres ut i kommandoer fra gudens angivelige stedfortreder på jord, krever at man finner svar på problemer i sitt eget hode, i dialog med den kraften man tror på. Også dette har to sider: Gudstroen kan gjøre mennesket i stand til passivt å godta lidelse – i håp om at et liv etter døden blir bedre. Den mekanismen har mange jordiske herskere nytt godt av. Men den personlige gudsrelasjonen gir også potensial til en grad av personlig autonomi og frihet som kanskje ikke kan finnes på andre måter. I siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening bidrar lege Eivind Meland og filosof Ole Jacob Madsen med artikkelen «Møte med det hellige i klinisk praksis». Meland forteller her om en episode fra sitt legekontor. En kvinnelig pasient

Melands og Madsens artikkel er en kommentar til et moderne, men for lengst klassisk tema: Legene i rike land rennes ned av folk som forlanger utredning, diagnostisering og behandling for selv det minste ubehag, eller mistanke om fremtidig sykdom. Dette fører til et enormt press på velferdsstatene: Behovet for personell er ubegrenset, utgiftene til medisiner og teknologi skyter i været, sykefraværet er høyt og stadig flere yngre mennesker ender på uføretrygd. Temaet var oppe på et frokostmøte i Civita i forrige uke, og da handlet det om politikk: Hvordan bryte spiralen? Forslaget fra Høyres tidligere stortingsrepresentant, teologen Inge Lønning, var å halvere antall leger i Norge, og så sette et tak, for på den måten å kvele etterspørselen. Andre i panelet ville kutte hardt i forebyggingsprogrammer, fordi disse skaper usikkerhet og ofte falsk sykdom. Atter andre ville pasientorganisasjonenes og legemiddelindustriens makt til livs. Et annet perspektiv gis av idéhistorikeren Monica Wegling ved NTNU, universitetet i Trondheim. I sin doktoravhandling fra i fjor, «Kulturmenneskets byrde og sykdommens velsignelse», tar hun

Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no

Jeg har aldri hatt så mye som en snev av gudstro. Likevel har jeg vært interessert i religion så lenge jeg kan huske. På én måte er dette selvsagt ingen motsetning: Religionens potensial for undertrykkelse og ødeleggelse er hevet over tvil. Når jordiske ledere henter sin autoritet fra en høyere makt som i prinsippet ikke kan betviles, finnes det knapt grenser for bruk og misbruk av makt, hverken i familien eller i verden. På den annen side har jeg også vært fascinert av kraften som kan ligge i en personlig gudsrelasjon, en der imamen eller presten eller frelsesoffiseren i høyden spiller en underordnet rolle. Jeg har truffet menn som var narkomane og kriminelle, som så «møtte Jesus», og som deretter fikk livet sitt på skinner, slik at de nå er familiefedre med jobb og sinnsro. Dette er en form for mirakel selv ikke Nav kan bevirke, trolig heller ikke når etaten en gang fungerer. Her er det uviktig om Jesus lever eller om folk bare innbiller seg det, poenget er at troen kan gi mennesker styrke til å takle problemene i sine liv.

med sterke plager satt der. Det gjorde også en legestudent, utplassert som deltagende observatør. Meland ba kvinnen forklare studenten hva som hadde vært betydningsfullt for hennes mestrings- og funksjonsevne det halvannet året hun hadde konsultert fastlegen. «Gud er blitt mer levende for meg», sa kvinnen, rakte frem hendene og formet dem som en skål. «Nå hviler jeg i Guds hender på en tryggere måte. Jeg trodde jeg visste hva aksept betydde, men nå har jeg fått en grunnleggende forståelse av hva det betyr å akseptere. Jeg har endatil begynt å finne kilder til energi og livskraft i livet mitt. Ikke misforstå meg. Han [Meland] har aldri pådyttet meg noe som helst. Han har bare spurt meg.» «Du vet jo at jeg ikke tror på en ekstern guddom i tilværelsen. Jeg pleier å kalle meg for kristen indianer og skapbuddhist», skjøt Eivind Meland inn. «Du vet at heller ikke jeg tror på en liten Gud», svarte kvinnen.

utgangspunkt i Sigmund Freuds klassiske verk Ubehaget i kulturen fra 1930. Ifølge psykoanalysens far fordrer moderne samfunn at mennesker undertrykker naturlige drifter, begrenser seg og tar seg sammen, samtidig som de stadig minnes om naturens overmakt og kroppens skrøpelighet. Tilværelsen er forferdelig, mente Freud, og ubehaget måtte enten overvinnes eller dempes. Tidligere kunne folk bruke religiøs tro som lindrende middel, noe Freud også påpekte. Wegling mener at for eksempel praksisen med screening for brystkreft har noe av den samme funksjonen i moderne, sekulariserte samfunn. Folks ubehag lindres av å få utredning og behandling selv om de egentlig er friske. I stedet for å gjøre helse til den nye religionen foreslår Meland og Madsen å gi religionen en renessanse, akseptere

den som et potensielt nyttig element i moderne, verdslige liv – inkludert på legekontoret. For selv om leger og psykologer (samt kosmetiske kirurger og personlige trenere) kan hjelpe med noe av det presten hjalp tidligere generasjoner med, finnes det grenser. Forfatterne viser til kulturkritikeren Philip Rieff, som i 1987 skrev at den moderne helbreder ikke lenger har makten til å transformere mennesket, kun til å informere det om dets valg. «Mennesket står tilbake ensomt og selvopptatt», konstaterer Meland og Madsen. De to søker en mellomting mellom «den sekulære humanismens grenseløse konsum og overtro på vitenskapelige løsninger» som én pervertert ytterlighet, og «kristendommens manglende omsorg for det jordiske» som den andre. Nyreligiøsiteten, som ikke diskuteres eksplisitt av Meland og Madsen, er en


8.–14. juni 2012 morgenbladet 5

Ensomme ulver utvikler ekstremisme på nett.

side 13

Politisk analyse Duer driter i skikkelig reir

I forrige Morgenbladet skrev en av våre journalister at duer – trolig – har bygget seg reir i en eik på Egertorget, i travleste Karl Johans gate. Duer er jo symbol på noe fredsommelig, har journalisten sikker tenkt. En av våre lesere, en svenskspråklig, kan oppklare at vanlige byduer ikke bygger bo i trær: «De är lata och bekväma och kan lägga sina ägg nästan var som helst, under en taksten, på ett tak, i takränna, på ett loft...», som

Aslak Bonde Frittstående politisk analytiker. aslakbonde@politiskanalyse.no han skriver. Tidligere leder i Norsk Ornitologisk Forening, Alv-Ottar Folkestad, bekrefter dette. De eneste duene som bygger reir i trær, er ringduer, forteller han. Men heller ikke de gir seg særlig flid med byggverket. Folkestad gjetter på skjære- eller kråkereir. Gjøk er det i hvert fall ikke. Morgenbladets utsendte sto lenge under eiken, uten å få oppfylt hverken ønsket om sol og blå himmel, gull i tunge barrer, eller fred på jorden.

Industri og kapital Industripolitikken lider av vanetenkning: Privat kapital saltes fortsatt ned i eiendom, mens staten vil eie som den gjorde før.

bred kulturell reaksjon mot den humanistiske rasjonaliteten. I sine vulgære former kan den selvfølgelig være farlig. Én ting er om folks tro på krystallers eller englers helbredende virkning holder dem fra å løpe til legen for ingenting, noe annet er om samme tro avholder dem fra å søke legehjelp for reell sykdom. Eivind Meland og Ole Jacob Madsen viser derimot til en trend også i anerkjente fag der nyreligiøse eller allmennreligiøse elementer trekkes inn: Kognitiv terapi, narrativ terapi og oppmerksomhetstrening (egentlig buddhistiske bønneritualer) er tre eksempler. Hovedbudskapet til Meland og Madsen i Legeforeningens blad er likevel at «det hellige» må få «plass som en motvekt til det ensidig formålsrasjonelle i klinisk og samfunnsmedisinsk praksis». Pedagogisk nok avmystifiserer de også begrepet «det hellige», slik at det ikke

behøver å skremme sarte sjeler. Det må ikke nødvendigvis referere til trosmessig identitet, men kan – med en formulering fra religionsfilosofen Espen Dahl – ses som «en svak gest mot en religiøs horisont». Vi har alle grenser, og vi kaller dem gjerne hellige. Det er dette rommet som må søke næring et sted, og som innsnevres av blind tro på at ethvert problem kan løses av noen i Nav-systemet. Religiøse vil smile – mildt eller ironisk – når de leser dette. De vet alt fra før. Men det er ikke så nytt for meg heller, det bare står klarere. På ett punkt har jeg endret oppfatning: Før har jeg ment det var en soleklar fordel å være ateist. Jeg er ikke like sikker nå. Frank Rossavik er kommentator i Bergens Tidende og forfatter. samfunn@morgenbladet.no

Regjeringen driver fortsatt med god gammeldags industripolitikk. For noen uker siden fremmet den forslag om å gi penger til industrien slik at den ikke skal bli rammet av at vi har CO2avgift, mens mange av konkurrentlandene ikke har det. Men det snakkes nesten ikke om industripolitikk i den brede offentligheten. Konsekvensen er at det heller ikke blir debatt om de store linjene i politikken – alle de reglene, skattene og ordningene som til sammen utgjør rammebetingelsene for industrien. Og politikk uten bred debatt fører nesten alltid til at man får mer av det samme. Når organiserte interesser, eksisterende institusjoner og innlærte tenkemåter ikke blir utfordret fra utsiden, blir politikerne tvunget til å forholde seg til problemstillinger som er viktige nok, men som nesten alltid er defensive. En illustrasjon kom onsdag i denne uken. En gruppe forskere la frem en omfattende rapport om den kraftkrevende industriens fremtidsutsikter. Spørsmålet var grovt sett det samme som det har vært i snart hundre år. Blir strømprisene lave nok til at industrien kan fortsette å være her? Vi var mange til stede i Fafos lokaler da rapporten ble lagt frem, men de som var opptatt av industri som helhet burde nok heller ha snakket om toppoppslaget i Finansavisen samme dag. Der klaget en av gründerne i nettleserselskapet Opera over at norske eiere selger ut teknologibedrifter til utlandet altfor tidlig. Vi lar utenlandske eiere høste fortjenesten av banebrytende utviklingsarbeid i norske teknologimiljøer. Om norske kapitalister er spesielt utålmodige, skal det ikke menes noe om her, men det er ingen tvil om at vi har et skattesystem som motiverer dem til å investere i eiendom i stedet for i bedrifter. Dermed blir det lite privat kapital igjen til å investere i næringslivet. Næringsminister Trond Giske er en av de mange som har pekt på problemet, og det har ført til at han også har trosset det rødgrønne fellesskapet og argumentert mot formuesskatten og for høyere boligskatt. Men han gjør det ikke ofte, fordi statsministeren straks setter ham på plass. I norsk politikk er formuesskatten blitt en symbolsak, og boligskatten er det opplest og vedtatt at det er umulig å øke. Da blir det heller ikke noen diskusjon. I mangel av private kapitalister kan staten trå til. Og det gjør den. I de siste årene er det skutt inn mange titalls milliarder kroner i norske statsbedrifter. Men bare på de områdene der vi har tradisjon for å eie. Den sterke globaliseringen de siste tiårene har knapt ført til endringer i det politiske synet på hvilken type næring det er viktig å beholde på norske hender. En illustrasjon av dette er Orklas gjennomførte og planlagte salg av skog og treforedling. Skogen er allerede kjøpt av Statskog – vi er jo vant til at det er viktig med norske eiere av naturressursene. Borregaard er derimot bare en «vanlig» bedrift, og da er det foreløpig ikke naturlig at staten engasjerer seg for å sikre norske kjøpere. En fri diskusjon om hvilke næringer det i dagens verden er viktigst å eie, ville antagelig ha fått en stikk motsatt konklusjon. Skog og andre naturressurser kan ikke flyttes, og myndighetene kan regulere beskatningen av den. Dermed kan den eies av utlendinger. Borregaards fremste aktiva for landet er at det har et sterkt teknologisk miljø som kan bidra til innovasjon og ny verdiskaping. Utenlandske eiere kan over noen år flytte hele dette miljøet – derfor burde staten gått inn som eier.


6 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Ukeslutt

 etraktninger B om uken som gikk

Olje: Dystert

Nyhetspoesi

Som kjent er det slik at Norge skal ha flaks med alt. Selv klimaendringene vil være gunstige for Norge, har vi sett av ulike oppslag. Hvis noe skjer i verden som synes å være til ugunst, er det enten en misforståelse eller – i verste fall – forbigående. Men hva nå? I et oppslag i Aftenposten lørdag uttalte DNBs oljeanalytiker Torbjørn Kjus at det er fare for at oljeprisen kan falle under hundre dollar fatet. Prisen utfordres, forferdelig nok, både av at stadig flere land selv produserer olje og av at krisen i verdensøkonomien reduserer forbruket. Avisens tittel: «Dystert for den norske gullalderen.» Dystert er ordet. I 2004 satte oljeprisen 16-årsrekord ved å passere 40 dollar fatet,

Sommer og sol NÅ ER DET EM! NÅ ER DET EM! NÅ ER DET EM! NÅ ER DET EM! SOMMER OG SOL! I GODE VENNERS LAG! ISKREM OG BADING! OG KANSKJE EN DRAM?

Gull: Olje, her i form av flekk på asfalt.

noe Økonomisk Rapport i en artikkel fryktet var skadelig høyt fordi det «reduserer veksten i våre eksportmarkeder». Mot slutten av sin artikkel trøstet Aftenposten lørdag med at lavere oljepris dog kunne gjøre det billigere å produsere varer og tjenester, noe som var «et lite solglimt». Alternativt: et stort solglimt for alle unntatt Saudi-Arabia, Iran og Norge.

Asylsøkere: Opp i luften

STREIKEN LAMMER NORGE! SOLA STREIKER IKKE! SOMMERENS BESTE SOFTIS! 21 GRADER I HAVET!

I utkastet til et nytt program konstaterer en arbeidsgruppe i Akershus AUF at innvandringen skaper arbeidsledighet, og «særlig ungdom rammes hardt». Men hva kan man gjøre? Jo, dette: «AUF i Akershus ser ingen lettvint løsning på problemene, men mener space is the place for den stadige strømmen av flyktninger og asylsøkere. Etter at USA la ned sitt romprogram er det også ledige romskip med god kapasitet. På lang sikt er det naturlig å tenke seg avreiser direkte fra landene der mange flykter fra. Da hadde de sluppet krevende

SEES TIL HØSTEN! HØSTEN BLIR FIN, DEN! JA, HØSTEN ER FIN, DEN! FINE FARGER!

reiser, menneskesmuglerne hadde blitt fratatt etterspørselen, og vi hadde sluppet både store mengder byråkrati og integreringsutfordringer.» På Twitter opplyste AUFs fylkesleder i Akershus, Elin L’Estrange, tirsdag kveld at hun nå hadde kommet til bunns i saken, og fått formuleringen rettet i organisasjonens endelige Asyl- og inkluderingsmanifest. Det viste seg at noen 16-årige frivillige på kontoret hadde lagt inn en lesetest. Endelig et godt argument for stemmerett for 16-åringer.

Juss: Uheldig kontakt

Arne Borge (f. 1986) er poet og litteraturkritiker.

Han sender stafettpinnen videre til Arve Kleiva.

Nyhetspoesi er en poesistafett med to parallelle løp. Løp 1: Monica Aasprong – Jo Eggen – Torgeir Rebolledo Pedersen – Ingvild Burkey – Siri Amalie Oftestad – Anne Bøe – Sigurd Helseth – Arild Vange – Mathias R. Samuelsen – Tina Åmodt – Cecilie Løveid – Erlend O. Nødtvedt – Politikk poetikk praksis – La Rédaction – Gunnar Berge – Arne Borge – Løp 2: Rune Berglund Steen – Øyvind Rimbereid – Rebecca Kjelland – Eirik André Skrede – Per Gjedde – Kristin Netland – Sturle Kvilekval – Bror Wyller – Tony Alexander – Stein Holte – Pernille Jynge – Øystein Wingaard Wolf – Jon Ståle Ritland – Endre Ruset

En 21-åring fra Hå ble i Jæren tingrett nylig dømt for en rekke forhold. Stavanger Aftenblad forteller hvor lang dommen var, nemlig på 21 sider. Dessverre er det ikke bare snakk om bagateller. 21-åringen ble blant annet dømt for en rekke tilfeller av vold mot sin tidligere samboer, også etter at hun ble gravid. Det juridisk interessante er den dømtes forklaring om en av springskallene. Han nektet nemlig for å ha skallet samboeren med vilje: «I retten forklarte han at

skallingen var et uhell og at det skjedde idet han beveget hodet raskt mot sin samboer for å snakke med henne.» Men før Zinedine Zidane eller andre øyner håp: Jæren tingrett «understreker [...] at det er vanskelig å tro på 21-åringen fra Hå».

Uke 23

Oppsummert & nedbrutt Ved Frank Rossavik tips: nedbrutt@hotmail.no

Fritt frem for «freakshow» Det var på forhånd fryktet at det hele skulle arte seg som et freakshow, en manesje for klovneri som ville trekke oppmerksomheten milevis vekk fra saken. Men mediene mener nå at disse bekymringene er gjort til skamme. – Aktørene har opptrådt med mye større verdighet enn vi kunne frykte. Dette viser at denne formen for kringkasting har livets rett, sier Aftenpostens Harald Stanghelle.

Bekymringene var i første omgang rettet mot at den brokete forsamlingen av rasister, nasjonalister, selvutnevnte psykologieksperter og rabiate

Ved

Sigve Indregard

«samfunnskritikere» ville virke støtende på folk flest. En ny undersøkelse viser imidlertid at dette ikke har slått til. – Mer enn 80 prosent ler godt og blir mer overbevist om sitt standpunkt, heller enn å bli overbevist eller støtt av de ytterliggående, taletrengte, middelaldrende mennene på tvskjermen, kommenterer mediesirkusologisk senioranalytiker i SSB. Ikke alle stoler på SSBs

analyser av dette temaet. – Det sier han bare fordi han har fått armen vridd rundt av de politiske elitene. En ungarsk forsker har avslørt at SSB har styrt dette resultatet for å fremme politiske mål. Det har jeg hørt noen hevde at er blitt sagt i et intervju gjort for en veggavis utgitt av gruppe tre i klasse 3a ved barneskole nummer syv i Budapest, sier Ole Jørgen Anfindsen. Anfindsens innvendinger til

tross: De positive erfaringene betyr at vi kan vente oss enda mer kringkasting i årene fremover. – Sendingene så langt har vist at det går an å vise frem rabiate, ensidige, uredelige og tendensiøse representanter uten at det har nevneverdig smitteeffekt. Partilederdebatten var med andre ord en suksess. Vi vil derfor fortsette med kringkasting også i resten av valgkampen, sier en talsmann for NRK.


Reis med hjerte, hjerne og holdning

Norske spor

Spar 1000,Nå kun 4.990,-

i Dronningens København Forleng helga med en Københavnertur du aldri har sett maken til! Skreddersydd for deg som vil oppleve det egentlige København og bli bedre kjent med ditt andre fedreland. Med norsk reiseleder, 4 dager For vi kan København! Her går vi i kjente nordmenns fotspor og ser hvor Grieg, Tordenskjold, Hamsun, Wessel, Holberg og Skram bodde, drakk og forelsket seg. Bli med og møt dine dansknorske røtter! I tillegg byr reisen på det moderne København. Her venter det også høye ’smørrebrød’ på Wessels Kro, tur til de stemningsfulle Torvhallerne, spennende mikrobryggeri-besøk, ekte dansk kromiddag og utflukt til trendy Nørrebro. Vi bor på et godt hotell midt i sentrum, og det blir også tid å oppleve byen på egen hånd. En spesialtur tur for deg som vil ha mer enn havfruer og tivoli. En unik sjanse – grip den! Dagsprogram Dag 1 Smørrebrød på Wessels Kro, Det Kongelige Teater, Holmens kirke Dag 2 Gyldendal Forlag, Rundetårn, Torvhallerne, Mikrobryggeri-besøk med lunsj, Hamsuns Nørrebro og tid på egen hånd. Dag 3 Bussutflukt til Bispebjerg Kirkegård, spasertur gjennom Roskilde, Roskilde Domkirke, herresete Tersløsegård, Sorø Akademi, klosterkirken og ekte, dansk kromiddag Dag 4 Tid til egne eventyr, evt. shopping og tivolibesøk – det ligger rett ved hotellet

Avreise fra Oslo 14/9 og 26/10 2012

Spar 1000,-! Førpris 5.990,-

KØBENHAVN Roskilde Tersløsegård Sorø

r nty ve e På

i

Memphis

TENNESSEE

Nashville Lynchburg Chattanooga Atlanta

MISSISSIPPI

ALABAMA

Natchez LOUISIANA

4.990,-

Prisen inkluderer • Norsk reiseleder • Fly Oslo/Bergen – København t/r. • Utflukter og entreer ifølge program • Innkvartering i delt dobbetrom på Hotel Axel (tillegg for enkeltrom) • Hotel Axels store økologiske frokostbuffé • Alle måltider unntatt middag dag 2 og lunsj dag 4 • Europeiske skatter og avgifter

Bestill reisen på www.albatros-travel.no/MB23-1

SJÆLLAND

e! en tat s r Sø

NÅ KUN kr.

GEORGIA

Opplys annonsekode: MB23-1

Norges beste pris!

Montgomery

New Orleans

PERU LIMA

Machu Picchu Cuzco Puno Titicacasjøen

Etterspurt tur – ekstraavgang nå!

Tatt av vinden

En rundreise i USAs sagnomsuste Sørstater, fra jazzfylte New Orleans til countrybyen Nashville og Elvis´ Memphis – med Albatros-reiseleder, 13 dager Opplev eventyret i Atlanta der Margareth Mitchell skrev romanen Tatt av vinden, den legendariske kjærlighetshistorien om Scarlett O´Hara og Rhett Butler. Gå nedover de historiske bomullsplantasjene. Møt ekte sørstatseleganse. Hør countrymusikk i Nashville. Besøk Elvis` Graceland. Seil på Mississippi. Og la deg oppsluke av New Orleans kreolske mylder. Bli med på en reise gjennom historien, gjennom sjarmerende byer og storslåtte landskap.

MEPRIS DRØM Avreise 24/9, 1/10 2012 og 19/2 2013 FRA kr.

16.990,-

STILLEHAVET

BOLIVIA Copacabana LA PAZ Tiwanaku

Peru og Bolivia - det gamle Inkariket Storslått rundreise gjennom Andesfjellene og det gamle Inkariket – med norsk reiseleder, 16 dager Spaser gjennom de smale gatene i stemningsfulle Cuzco mellom de mektige Andesfjellene. Gå i inkaenes fotspor i inkaenes Hellige dal og opplev ærefrykt ved gåtefulle Machu Picchu. Seil på den skinnende blå Titicacasjøen mellom flytende sivøyer, med myter fra inkaenes tid hvilende i vannkanten. Opplev den ville skjønnheten til Soløya. Besøk de fargesprakende markedene og den forunderlige Månedalen i La Paz, og tre inn i historien ved de precolumbianske ruinene i Tiwanaku. Med andre ord: Perus eldgamle inkamonumenter, Bolivias blendende vakre landskap og fascinerende andeskultur servert på et sølvfat!

Avreise 29/10 2012 kr.

27.990,-

Prisen inkluderer: Norsk/svensk reiseleder, fly Oslo – Atlanta t/r, utflukter og entréer ifølge program, innkvartering på gode hoteller i delt dobbeltrom, frokost daglig og øvrige måltider ifølge program, skatter og avgifter.

Prisen inkluderer: Norsk reiseleder, fly Oslo – Lima t/r, fly Lima – Cuzco og Juliaca – Lima, utfluktsprogram og entreer ifølge program, innkvartering i delt dobbeltrom på gode hoteller (noe enklere overnatning på Soløya), frokost daglig og øvrige måltider ifølge program, skatter og avgifter.

Bestill reisen på www.albatros-travel.no/MB23-2

Bestill reisen på www.albatros-travel.no/MB23-3

Opplys annonsekode: MB23-2

Opplys annonsekode: MB23-3

Reis med oss – Albatros Rundreiser med reiseleder. Mer enn 25 års erfaring! Besøk oss på www.albatros-travel.no. Tlf. 800 58 106

Medl. DK RGF


8 morgenbladet 8.–14. juni 2012

De satt i mørket og kunne se h telefoner lå igjen rundt på øya Uke 8 Forsvarets vitner har vært i vitneboksen denne uken. Hovedpoenget har nå vært å få frem at det er mange der ute som mener det samme som Behring Breivik, og at hans oppfatning av verden ikke er nok til å erklære ham sinnssyk. I forlengelsen av dette har mye dreid seg om å belyse hvordan internett kan ha vært en radikaliserende faktor. Filosof Lars Gule, som selv har debattert med Behring Breivik på nettet, ga også et vitnemål om hvorvidt holdninger Behring Breivik viste på disse forumene kunne virke unormale. Han mente at Behring Breiviks ytringer på nettet slett ikke var noe som stakk seg ut i mudderet. At det var handlingene hans i etterkant som gjorde ham spesiell. Viljen til å ta det et steg videre. Det som var interessant, var noe Gule sa under aktors utspørring på tampen av vitnemålet. «Behring Breiviks terrorisme representerer noe nytt og unikt, og kan være en følge av teknologiens utvikling.» Og teknologien i seg selv har i grunnen vært en stille deltager under hele denne rettssaken. Da hoveddommer Wenche Arntzen for eksempel ønsket at to av bistandsadvokatene skulle kunne kommunisere med hverandre på et tidspunkt da de av praktiske hensyn skulle sitte i hvert sitt rom, kunne parter i 17 tingretter andre steder i landet høre henne spørre: «Sørheim, har du e-postadressen til Husby?» Ikke en stor ting, men det sier noe om hvordan tidene har forandret seg. Transkripsjonene fra rettssaken ville fortonet seg som temmelig underlige om man hadde kunnet lese dem for bare femten år siden. Det kommuniseres mye digitalt underveis. Bistandsadvokatene i Tinghuset har kontakt med de andre bistandsadvokatene, som sitter i saler andre steder i landet, per e-post og sms, for å kunne viderebringe spørsmål fra disse. Live-feeden fra de store avisene benytter teknologien for alt den er verdt, og knastringen

overlevde på Utøya, rakk å legge ut en melding på Facebook før han gjemte seg en siste gang.

fra lap top-tastaturene ligger som et kontinuerlig soundtrack til alt som skjer i sal 250. Alt dette er fremskritt. Teknikken gjør rettssaken til en bedre prosess. Politiet nyter selvsagt godt av hvordan teknologien har utviklet seg. At vitnene selv kunne manøvrere seg rundt i et 360 graders fotografi fra Utøya, ikke ulikt det du kan se i et eiendomsprospekt, gjorde at alle som var til stede kunne få et langt mer realistisk bilde av hva som hadde skjedd 22/7. Bombeanalysen fra regjeringskvartalet som ble presentert med 3D-fremstilling av trykkbølgens bevegelser, det samme. Teknikken gjorde det tydeligere for oss. Spart oss for penger har den også gjort. Alle arkiver i regjeringskvartalets lokaler som ble rammet av bomben var selvfølgelig blåst vekk etter eksplosjonen, og dermed borte for alltid, men siden departementene jobber elektronisk, var det likevel ingen informasjon som gikk tapt. Serverne i kjelleren var like hele. Hadde dette skjedd for femten år siden hadde informasjonstapet vært et eget kritisk poeng. Nok en gang, teknikken var venn, ikke fiende. Som en motsats bør det kanskje nevnes at for femten år siden var ikke mobilkameraer i like flittig bruk. Både politi og overlevende fra regjeringskvartalet har kunnet fortelle om folk som løp rundt i ruinene og filmet i det verste kaoset. Vi må vel anta at de samme menneskene, om dette hadde skjedd før mobilkameraenes inntog, hadde prioritert hjelpearbeid fremfor en gryende kortfilmkarriere. Også hva gjelder Utøya er teknologi en stor del av historien som fortelles. De fortvilte tekstmeldingene som ble sendt. Mobiltelefonene som ble satt på lydløs for at drapsmannen ikke skulle høre hvor ungdommene gjemte seg. «Sendte sms», «satte mobilen på lydløs»; begreper som ikke hadde gitt noen mening for 15 år siden, men som nå er viktige ingredienser i moderne rettshistorie. Teknikken er til stede hele tiden. En av dem som ble skutt, men

«Det skytes på Utøya. Jeg elsker dere alle.»

Kristopher Schau rapporterer fra 22. juli-rettssaken hver uke.

Teknikken og fremskrittet ga ham en mulighet til å kommunisere noe man i tidligere tider ikke hadde kunnet. Forhåpentligvis ga denne muligheten ham også en følelse av trygghet mens han lå og gjemte seg. Før rettssaken var et av de sterkeste bildene for meg historien som politimenn fortalte om da de holdt vakt på Utøya på natten 22/7. De satt i mørket og kunne se hvordan et utall mobiltelefoner lå igjen rundt på øya, og lyste opp i natten. Geir Oustorp, innsatsleder i Søndre Buskerud politidistrikt, fortalte til Dagbladet:

Hør også hans lydlogg og les hans tidligere artikler på morgenbladet.no

«I ettertid er det inntrykk fra den natta som sitter igjen som det verste. Alle telefonene som ringte. Hele tida. Vi visste jo hvem det var som ringte i fortvilelse. Og at ingen kom til å svare.»

Rettsnotater

Telefoner som ringte og ringte til batteriene døde ut, og øya lå badet i mørke. Teknologien ble i seg selv en emosjonell aktør i det som hadde skjedd. Behring Breivik hadde selv planlagt å bruke den aller nyeste datateknologien på Utøya. Ved hjelp av en datamaskin og et videokamera skulle verden, live på internett, få oppleve at han halshugget Gro Harlem Brundtland. En dimensjon av uhyrlighet muliggjort av fremskrittet. Og han er i sannhet et barn av det moderne, Behring Breivik. Referanserammene og virkelighetsbildet hans er også sterkt preget av populærkulturen og mediene. Da han ble arrestert på Utøya, ble han etter hvert ført inn i en av bygningene og opp i andre etasje. Behring Breivik mente at om de hadde tenkt å skyte eller torturere ham, kunne de like gjerne gjøre det nede i første etasje. Han ble spurt om hvorfor han trodde at dette kom til å skje, og


8.–14. juni 2012 morgenbladet 9

e hvordan et utall mobila og lyste opp i natten. 

svarte da at «det var sånn det foregikk på The Shield». En amerikansk tv-serie om korrupte politimenn i Los Angeles. Noe av den samme merkelige «researchen» viste seg da han ble spurt om hvordan han kom frem til sikkerhetsvurderingen av Utøya, i forbindelse med det planlagte drapet på personer som Stoltenberg, Støre eller Brundtland. Han estimerte antall livvakter basert på spillefilmer han hadde sett og «nedjusterte antallet til norske forhold», kunne han fortelle. tv-serier og film hadde formet det han oppfattet som virkeligheten. Men det viktigste er nok hvor sentralt internett har vært for ham. Det er da også dette forsvarets vitner har måttet fokusere mest på under utspørringene. Alt han kan og vet, virker det som han har tilegnet seg informasjon om over nettet. På direkte spørsmål om hvor han har hentet faktaopplysningene sine fra, er svaret nesten alltid Wikipedia. Vi skal kanskje ikke bekymre oss like mye for det, som at han har vært en flittig bruker av Google translate for å forstå det han har lest, men jeg kan jo nevne som en kuriositet at den engelske utgaven av Wikipedia så sent som for et år siden kunne «lære» oss at fotballspilleren Mini Jakobsen ikke var høyere enn 100 centimeter. Samme nettsted er altså hovedkilde for informasjonen han legger til grunn for å drepe 77 mennesker. Manifestet er også et eksempel på at terroristen Behring Breivik kanskje ikke hadde latt seg skape uten moderne teknologi. Rent praktisk ville antagelig et fravær av muligheten for copy/ paste gjort det umulig for ham å «forfatte» et såpass stort verk. Han ville rett og slett ikke ha rukket det. Antagelig heller ikke orket det. Manifestet er, ifølge Behring Breivik selv, selve grunnen til aksjonene 22/7. Alt han gjorde den dagen var for å skape blest om manifestet. Terroraksjonen var, som han selv sa det, «fyrverkeriet» i forkant av boklanseringen. Hadde ikke manifestet eksistert, ville det altså heller ikke være noe å reklamere for. Ingen grunn til bombing. Ingen grunn til drap. Om han hadde

funnet en annen unnskyldning for å legitimere aksjonen får vi aldri vite, men effektiviteten i moderne teknikk gjorde uansett at han slapp å lete. Det samme gjelder anskaffelsene han trengte for å gjennomføre aksjonen. Falske politimerker, kredittkort, beskyttelsesutstyr, et cetera: alt bestilt over nettet. Før verden ble såpass liten at man kunne få kontakt med den gjennom pc-en, ville utfordringen med disse anskaffelsene alene om ikke umuliggjort, så i hvert fall kraftig forsinket alt som skjedde i fjor. Veien fra tanke til handling, som tidligere ville være avskrekkende, virker for den moderne terroristen å være mer til inspirasjon enn til hindring. At ideologien hans i all hovedsak er et produkt av intensiv surfing og chatting på nettet er også nokså klart. Ingen av de tidligere vennene hans virker å dele de samme ekstreme oppfatningene, og så langt tyder lite på at han hadde kontakt med likesinnede i fysisk forstand. Alt har foregått elektronisk. Gjennom teknikkens nye muligheter har han klart å finne sine meningsfeller. Det er så uendelig mye informasjon tilgjengelig på nettet at vi alle er nødt til å velge hva som er viktig for oss. Hvor vi skal hente informasjonen vår fra. Det betyr ikke bare at vi må klare å finne det vi vil ha, men også at vi må være langt mer bevisste enn tidligere på å velge bort det vi ikke ønsker. Et tydeligere og farligere eksempel på dette enn Behring Breivik er det vanskelig å finne. Alt som har argumentert mot hans egne ideer, har han enkelt og greit kunnet velge bort. Mediet er som skapt for ham. Slik kristne kan finne støtte for hva enn de måtte ønske i Bibelen, gjorde Behring Breivik det samme med internett. Der kristne mørkemenn kan velge å støtte seg på for eksempel Tredje Mosebok eller salme 109, hvis hatet skal stå i fokus fremfor tanker om tilgivelse og humanisme, kunne Behring Breivik velge å overse alt som måtte gå imot hans eget verdensbilde og plukke ut de «fakta» han selv syntes passet best. I

Teknologien i seg selv har vært en stille deltager under hele denne rettssaken.

KRattskog på utøya. Foto: Ellen Lande Gossner

motsetning til brorparten av andre terrorister er det nesten som om mangelen på gruppetilhørighet var med på å skape ham. Han hadde ikke «ja»-menn rundt seg, men lette dem opp på nettet, når de trengtes. All denne tilstedeværelsen på et massemedium som nettet har tydelig også vært med på å skape en medievant terrorist, allerede fra første dag. Han har lært hvordan han skal te seg. Han har lært seg hvordan han bør snakke. Stemmen er lav, rolig og tydelig. En av avhørerne fra Kripos fortalte i retten hvordan de var blitt «blendet» av veltalenheten til Behring Breivik under de første avhørene. Behring Breivik selv innrømmer da også, på lang vei, at denne måten å snakke på er noe han har lagt seg til, fordi han vet at det tar seg bedre ut hvis han skal være en offentlig person. Også holdningsmessig forholder han seg til hvordan mediene kan komme til å fremstille ham. Han er fullstendig klar over at det norske samfunnet hyller ydmykhet, og gjør derfor sitt beste for å gi et skinn av å være mild. Han er smart nok til å ta avstand fra nazisme, fordi det tar seg bedre ut. Selv om ideologien hans, ifølge forsvarets egne vitner, har hentet mye av tankegodset sitt fra SS. Den høyreekstreme hilsenen han gjorde første rettsuke, droppet han med én gang han skjønte at dette var en dårlig «PR-strategi». Behring Breivik ønsker seg tilbake til fordums dagers idealer, med kvinnen som passiv tilskuer i hjemmet, og mannen som hardt kjempende ridder på slagmarken. Modernitet er forfall i Behring Breiviks øyne, og fremtiden et kommende helvete. Som så mye annet med ham er det meste galt også her. Paradokset er jo at i hans tilfelle virker det som om nettopp fremskrittet og teknikken er det som har muliggjort ham. Kristopher Schau er musiker, komiker, forfatter og programleder. samfunn@morgenbladet.no


10 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Samfunn 22. juli-rettssaken

Spill som i lek. Spill som i Kan man bli avhengig av dataspill? Kan man bli voldelig av dem? Kan man bli gal?

Gudmund Skjeldal En barneskole i Oslo forbød i vinter barna å ta med DS-ene sine. Ikke fordi elevene lurte opp (Dual-Screen-)spillene i timene, ikke fordi lærerne fryktet at barna skulle bli spilleavhengige, eller til og med voldelige voksne. Skolen slet med smitte av lus. Guttene satt med hodene helt inntil hverandre, og så på når den ene spilte. Er ikke det en vakker historie, egentlig? Som viser hvor sunne skjermspill kan være, hvordan de binder barna sammen, og gjør dem mer sosiale, på samme måten som en fotball? På den annen side: En ung mann flyttet hjem til sin mor og bare spilte, på rommet sitt helt alene, World of Warcraft aller mest, men også mer utpregede voldsspill, som Call of Duty. I perioder var han «superfixated», har han selv skrevet. Fra sommeren 2006 til slutten av 2010 var Anders i spillenes verden 8700 timer, ifølge lekkede politiavhør. Det er et helt år. – Mengden er ikke det offisielle kriteriet for det syndromet som rusavhengighet, eller annen avhengighet, er. Skadeproblematikken dreier seg om hva avhengigheten går på bekostning av, sier Hans Olav Fekjær, født i 1940, psykiater, forfatter, vinner av folkeopplysningspris. Han forteller at spillavhengigheten oftest gjelder gutter, som dropper ut av skolen, som snur om på døgnet, som kommer i krangel med foreldrene. Like fullt, eller, like halvt: Spillavhengighet er ingen offisiell diagnose, hverken i manualene til Verdens helseorganisasjon (ICD-10) eller i det tilsvarende amerikanske systemet (DSM). Fekjær forteller: – Sist gang diagnosene ble revidert, på slutten av 1990-tallet, var ikke dataspillavhengighet noen problematikk å snakke om. Men jeg har sett utkast som tyder på at diagnosen ikke kommer inn ved neste revisjon heller. – Synes du man burde det? – Slik særlig World of Warcraft fungerer, ja. Fekjær mener dette dataspillet har mekanismer som gjør det spesielt lett å bli hektet; man spiller i grupper, såkalte guilds eller laug, der presset til å stille opp er veldig sterkt. I terror-rettssaken har Anders Behring Breivik fortalt at han avtalte tider han spilte sammen med andre, hver kveld. Han chattet med dem, eller brukte headset og snakket: ga og fikk ordrer. Han kalte dem sine venner. – Viser ikke dette gruppepresset at World of Warcraft er et sosialt spill? – Som spillet er en virtuell verden, er dette virtuelle venner. Man mister viktig

trening i sosiale ferdigheter for det virkelige livet. – Før hadde dere brevvenner. Var de så mye bedre? Fekjær tygger litt på det. Søsteren hans hadde en svensk brevvenninne. De har holdt kontakten i 60 år, og de møtes jevnlig. De ble virkelige venner, kunne man si. – Brevvenner skrev om livet de hadde. Det er en vesentlig forskjell, sier Fekjær.

At en kan bli psykotisk av dataspill er det vel lite som tyder på.

Hans Olav Fekjær, psykiater

Azeroth. Et underlig møte i Oslo tingrett, sal 250, denne uken: I vitneboksen foran dommerne og de fire sakkyndige: en ung BI-student på 26 år, bosatt på Oslo vestkant. På skrå til høyre, ti meter unna, Anders Behring Breivik. De to var nære venner i eventyrlandet Azeroth. De hadde aldri møtt hverandre før. Studenten begynte å spille i utkanten av det enorme landskapet Azeroth i World of Warcraft da det ble sluppet i 2005. To år senere søkte Behring Breivik om å bli offiser i hans laug eller lag, kalt «UNIT», via hjemmesiden hans. UNIT lå på et høyt nivå i rangeringene på den spilleserveren de var knyttet til. – I starten virket han veldig rolig, beskjeden, men svært kunnskapsrik. Etter hvert fremsto han mer sosial, med selvtilit. Han var respektert av de andre spillerne, fortalte vitnet. De brukte mye tid sammen i UNIT. Vitnet fortalte at han spilte opp mot 16 timer i døgnet, og mente Anders Behring Breivik var med like intenst, i tiden fra januar til september 2007. World of Warcraft (WoW) er det man kaller et nettrollespill. Man kan også kalle det et fantasispill; aldersgrensen for spillet i Norge er tolv år. Man tar uansett på seg en rollefigur, gnomer, prester, krigere; Anders Behring Breiviks trollmann (mage) het «Justicar Andersnordic». Ved avtalte tider møtes laugene, gjerne til raid mot monstre. Da kommuniserer de via headsets (via Ventrillo i dette tilfellet), lederen gir beskjeder, og offiserene rapporterer om det de ser. Etter disse raidene kan spillere bli sittende og snakke om selve kampen, eller om andre ting. Vitnet fikk vite at Behring Breivik var fan av Lyn, at han bodde ganske nær ham i Oslo, men ikke at han skrev på en bok (kompendiet) eller om politiske sympatier.

På vitnet virket det som Behring Brevik var i godt humør, lo og vitset, og virket oppriktig glad når andre spillere mestret vanskelige oppgaver. Han var også flink til å motivere andre i de rutineoppgavene som også finnes i WoW, og som kunne ta mange uker, ifølge vitnet. De to så knapt på hverandre i retten. Behring Breivik satt tillukket, han mener aktoratets spørsmål om spillingen hans er terrorsaken fullstendig irrelevant. Noe av Behring Breiviks spillemotiv synes å ha vært mestringen, og det høyt rangerte nivået laugene hans holdt. Vitnet i rettssaken åpnet for et annet motiv for sin del; han hadde forsvunnet i spillet etter at moren døde. I WoW tok han på seg en annen identitet, og var sosial i en annen, på et vis bedre familie, sa han. Aktor Inga Bejer Engh lurte på om han hadde møtt Behring Breivik i virkeligheten, eller andre venner fra spillet. Vitnet sa han ønsket å holde disse verdenene separate. Det fine med vennene på nett var at man møttes uten fordommer av noe slag, og at man kunne slå av når man hadde fått nok sosialt liv. Han antydet imidlertid at andre spillere hadde problemer hjemme, som de lukket seg fra, i spillets verden. Ansiktstid. 100 000 spilte World of Warcraft i Norge i 2010. På verdensbasis har dette mest populære nettrollespillet mer enn ti millioner brukere, og kanskje spiller så mange som hundre millioner på kloden et eller annet nettrollespill i løpet av en måned. – Jeg vil kalle det et ekstremt sosialt spill. Det skaper sterke sosiale bånd, sier Per Kristian Bjørkeng. Han er født i 1969, arbeider som kulturjournalist i Aftenposten med nye medier som særlig interessefelt, og ga ut boken Nettkidsa i fjor. Den har nådd bredt ut, blant annet i Bokklubben Barn. Bjørkeng medgir at WoW ikke fremkaller medynk med dem man kjemper ned, men slik er det også i idretten, i fotball for eksempel. – Det er lett å glemme hvor vanlig det er blitt å spille, og hvilke positive effekter for eksempel World of Warcraft har. Ledere i næringslivet rekrutteres blant spillerne. – Kan du gi konkrete eksempler? – IBM rekrutterer laugledere fra World of Warcraft. Å motivere flere titalls mennesker til å jobbe godt på lag, samtidig som de skal ha det gøy, er en stor utfordring som du utvilsomt lærer mye av, sier Bjørkeng. Det meste av forskningen om ulike ▶▶▶

Andersnordic: Anders Behring Breiviks første World of Warcraft- kara


8.–14. juni 2012 morgenbladet 11

i galskap.

craft- karakter. Andersnordic var en level 77 mage (trollmann) med Justicar-tittelen – en tittel som det tar lang tid å opparbeide seg. Aktoratet l frem dette skjermbildet i rettsakens første uke.


12 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Samfunn 22. juli-rettssaken

▶ Spill som i lek... mediers påvirkning er relatert til barn og unge: Man har stort sett regnet med at voksne tåler bilder og spill bedre. Bjørkeng gjengir en rapport fra Nova (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) i 2010 som viste at fire prosent av unge i alderen 12-17 år spilte mer enn fire timer daglig, i Norge. Men igjen er ikke tiden som går med til spilling i seg selv et tilstrekkelig kriterium for avhengighet, skal vi følge forskerne. Nova fant at 3450 ungdommer i Norge var spillavhengige, fordi de gikk og tenkte på å spille hele tiden, fordi de glemte det virkelige livet, fordi andre forsøkte å få dem til å redusere spilltiden, blant annet. Selv foretrekker Bjørkeng begrepet «problematisk spilling», fremfor «avhengighet». Men han synes denne problematikken er viktig: hva man går glipp av hvis man spiller for mye. Han samler seg om «ansiktstiden». Uttrykket er relativt nytt på norsk, det er avledet fra amerikansk litteratur, face time: – Hvis man mister ansiktstid, er det problematisk. Man slutter å trene på det som skaper empati, å oppfatte forskjellige ansiktsuttrykk. Tenk på hvordan vi savner de rette ansikts-ikonene når vi kommuniserer på nettet. Tenk på hvordan vi er innstilt på å kode andres ansikter. – Hvis jeg kan lokke deg til et veldig tankesprang: I en svært gammel bok heter det at mennesket ikke har godt av å være alene. Den gang søkte de asosiale ut i ørkenen. UNA-bomberen i USA søkte ut i skogen. Har vi noen gang tilbudt menneskene et mer perfekt medium hvis de ønsker å isolere seg – enn med dataspill? – Don Quijote forleste seg vel på ridderomaner, og forsvant inn i sine fantasier. Men jo, dataspill er bygd opp mye mer komplisert for å fange deg enn en roman. Bjørkeng forklarer at nettrollespill ikke bare gir en engasjerende, intens opplevelse, men også er bygd opp for å være en hobby. Man bygger sin karakter hele tiden, det finnes 90 nivåer man kan avansere til, og etter det; skaffe seg rustning og annet utstyr, som inngir respekt og status. Det finnes også rene pliktøvelser, som å gå omkring i et landskap og samle mineraler til en styrkedrikk, som kan være avgjørende i et koordinert raid mot den store dragen. Selv det kjedelige får sin store belønning til slutt. Slik skapes en narrativ interaktiv struktur med intens appell. Sånn skapes den store tidsbruken i dette dataspillet, sier han. Blizzard, spillselskapet som utviklet World of Warcraft, baserer seg på en løpende abonnementsavgift. Selv om antallet spillere har falt i 2011, var overskuddet bare i tredje kvartal over 800 millioner kroner. Førstepersons skytespill. Først må du få parkert en bombe slik at en høy blokk raser ned. Du må være forberedt på at vakter vil skyte deg. Så må du ta en bil gjennom helgerushet, og finne frem til en liten kai. Der kan det stå politifolk på vakt. Hvis du klarer å komme deg over til brett tre, en liten øy, skal du plaffe ned så mange mennesker som mulig. Anders Behring Breivik har forklart i retten at han brukte spillet Call of Duty ganske mye etter 2009, for å øve på å

skyte og sikte riktig. Aldersgrensen for det spillet er 18 år i Norge. Også såkalte førsteperson-skytespill kan førte til problematisk spilling, ifølge boken til Bjørkeng. – Har tanken streifet deg? At terroroperasjonene i fjor sommer var inspirert av en narrativ struktur du kunne finne i et mer voldelig dataspill, som Call of Duty? – Jeg har aldri tenkt slik. Det er en fascinerende tanke, men samtidig utrolig søkt, svarer Bjørkeng. Han mener det er en typisk feilkobling som er lett å gjøre, særlig i møte med helt ekstrem vold. Man leter etter ekstraordinære forklaringer. Ifølge Bjørkeng er forskningen stort sett forbi stadiet hvor man spør om spilling i seg selv er problematisk: – Man ser nå i større grad på dem som spiller mye, og hvordan for eksempel voldelige spill påvirker forskjellige personligheter. De sårbare individene er det grunn til å tenke på, å identifisere og gi hjelp. De aller fleste takler imidlertid massiv bruk av kommunikasjonsteknologi, sier Bjørkeng.

IBM rekrutterer laugledere fra World of Warcraft.

Per Kristian Bjørkeng, journalist

De spillavhengige unge, eller tenåringene med problematisk spilling, er overrepresenterte blant dem med lavere impulskontroll, ifølge Nova. 37 prosent av dem har begått normbrytende eller kriminelle handlinger, og halvparten av dem har depressive tendenser. Men det er ikke sikkert at spillene er årsaken til dette, fremholder Bjørkeng i Nettkidsa, tallene kan jo bare vise en korrelasjon, en statistisk sammenheng. – Så hva gjorde disse ungdommene i din tenåringstid tidlig på 1980-tallet, før dataspillene kom for alvor? – Ja, da er du nær det viktigste argumentet mot at spill fører til vold og kriminalitet, svarer Bjørkeng. Han refererer til en gruppe forskere ved universitetet i Texas som har vist at ungdomskriminaliteten er mer enn halvert i samme periode som spillsalget eksploderte (1996–2007). – Vitenskapelig sett er det for mange faktorer inne i bildet til at man kan si at nedgangen skyldes spillene alene. Men omvendt er det umulig å hevde at spill fører til en epidemi av vold. – Årsaksforklaringen er da at spillende ungdom sitter mer stille? – Ja, det kan være medvirkende. På den annen side er jo ikke fysisk passivitet bra, og i samme periode har overvekt blant barn eksplodert, sier han.

Medietilsynet her til lands er tilsvarende liberalt, sammenlignet med amerikanske mediemyndigheter. – Litt polemisk kan vi si at Anderson ønsker å beskytte familien, sier Svein Mossige, tidligere forskningsleder ved Nova, nå førsteamanuensis ved psykologisk institutt i Oslo. I en rapport Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ba om, så han og to andre forskere ved Nova, i 2010 på eksisterende forskning om effektene av vold i medier på virkelig vold. De fant at vold sidestilles litt for lett med aggresjon i amerikansk psykologi, at aggresjonsmålene var for forskjellige til å kunne stilles sammen i såkalte metastudier, og viktigst: at de studiene som etablerer en sammenheng mellom medievold og virkelig vold i altfor liten grad ser på andre variabler: – Amerikansk diskusjon retter mye baker for smed. Voldsproblemet plasseres utenfor familien. Men familien er antakelig den sterkeste forklaringsvariabelen. – Er det med støtte i din egen forskning du hevder dette? – I min, og i mye annen forskning. Voldelige oppvekstvilkår, vold barn har opplevd enten mellom foreldrene, eller fra en av forelderene, predikerer sterkt for egen voldsutøvelse, sier Mossige. – Det er kjent at han som forsøkte å skyte Ronald Reagan var besatt av filmen Taxi Driver. Men dataspill hører kanskje til en annen divisjon medier, siden man selv er med og driver handlingen fremover? – Feltet trenger nok mer forskning, om nyanser, om ulike typer spill. Det er ikke utelukket at det finnes en sammenheng mellom spillfigurer som handler voldelig, og vold i den reelle verden, men igjen: Man må se på bakgrunnen til personene. – Dere bruker overraskende mye plass på begrepet «moralsk panikk» i sammendraget: at mennesker reagerer ute av proposjon på den faktiske trusselen til et fenomen. Rapporten synes å hevde at konservativ verdiideologi tjener på moralsk panikk i forbindelse med medievold. Hvis jeg får være polemisk: Man kunne jo tenke seg det motsatte også, at noen tjener på at uttrykket finnes, og at en viss tilnærming stemples. Det er en hel industri av spillutviklere i Norge? – Jo. Men begrepet var ment som en kommentar til den pågående faglige diskusjonen, den gang vi skrev rapporten, svarer Mossige.

Sårbare personer. Ragnhild Bjørnebekk er cand.ped, arbeider på Politihøgskolen, og har forsket på hvilke bidrag voldsskildringer i medier gir til vold utført av unge ute av kontroll. Hun mener kritikken av Craig Anderson og co. ikke holder helt. Hun var til stede på en stor konferanse Norge versus USA. Kanskje har leseren om aggresjonsforskning i 2010 i Conalt sett: Bjørkeng lener seg ganske mye neticut der de nevnte Texas-forskerne ble til Nova i de kapitlene av Nettkidsa som er stående ganske alene. referert her. I store deler av forsknings Bjørnebekk forteller det finnes grovt miljøer viet medievold, særlig i USA, sagt tre hypoteser om forholdet mellom eksisterer en annen form for konsensus voldsspill og virkelig vold: forøkningshypoom at eksponering for vold i media er tesen – at spilling forsterker voldsatferden skadelig. Craig Anderson, professor i uansett brukere. Motsatt seleksjonshypoten psykologi ved universitetet i Iowa, er det – at de voldelige og aggressive spiller mest. mest profilerte forskernavnet bak denne Og sirkelhypotesen – at de mest aggressive tesen. I Norge er de fleste såkalte spilleksøker seg til voldsspill, og forsterkes i sperter forskere med bakgrunn i humaaggressive og voldelige atferdsmønstre. niora. Psykologiske utviklingsstudier Hun trekker frem en tysk forløpsstudie mangler (selv om det finnes et produktivt fra 2009 av 2500 skolebarn (Moller og miljø ved psykologisk institutt på NTNU). Krahe) som bekrefter sirkelhypotesen,

særlig for 6–7.-klassinger. Deres analyser viste ellers at vold var mer til stede i spill enn i filmer og tv-program, og at de inneholdt vold som lett kunne overføres til barns hverdagsliv. – En teori er at spilleren tar på seg en ønskeidentitet, og forsterkes i voldelige fantasier. For de fleste vil ikke fantasiene slå over i handlinger, men for noen er sammenhengen klar. Her er konteksten viktig, så som individets sårbarhet, sier Bjørnebekk. Hun bekrefter egentlig Bjørkeng og Mossiges varsko, at noen spillere er spesielt sårbare: – Psykologisk sett er disse sårbare gjerne personer som har problemer med å vende tilbake til et normalt følelsesnivå fra det de har opplevd som en krenkelse. Hjernestrukturene. «Vi vet at han har vært enormt opptatt av å spille, og vi vet at mange av begrepene hans er hentet fra spillverden. Og vi vet at han har forklart at han gikk som på autopilot, eller som i et spill, da han utførte massakren på Utøya. Jeg tolker det slik at han nærmest ikke opplevde det som virkelig. Når man sammenholder det med den sakkyndige rapporten, som konkluderer med at han var psykotisk, er det av interesse for oss. Vi vil prøve å gå inn og se på forskningsresultater. Det vil vi sette ganske mye ressurser inn på og det er et stort lerret å bleke.» Slik ble Geir Lippestad, forsvarer i 22. juli-saken, sitert i Dagbladet på nett i fjor, like før forsvaret valgte å skifte strategi, og prosedere på at Behring Breivik er tilregnelig. Paradoksalt nok er det aktoratet som nå kjører frem den massive spillingen i rettsforhandlingene i Oslo tinghus, som i den aller første uken, som i avhørene av Behring Breiviks nærmeste venner. Etterforskningen tyder på at han første begynte på terror-kompendiet sitt etter 2007, kanskje så sent som i 2009. Men kan man bli gal av å spille? Kan man bli utilregnelig? Forandrer man hjernen? – At en kan bli psykotisk av dataspill er det vel lite som tyder på, sier Hans Olav Fekjær, psykiateren. – Mediebruken står i en kjede av ulike risikofaktorer. Spill kan bidra til voldens form, men neppe til motivet for vold, svarer Ragnhild Bjørnebekk. – Det er en indikasjon på at voldelige spill forandrer informasjonsbehandlingen i hjernen, uttalte psykolog og forsker Christian Montag til nettstedet Psychology and Psychiatry i oktober i fjor. En forskergruppe ved universitetet i Bonn har trolig åpnet opp et nytt felt i forskningen på medievold: å studere endringer i hjernestrukturene til de som spiller mye. Resultatene tyder på at førstepersons skytespill ikke er uten problemer, sa Montag, men la til at flere studier må gjøres for å belyse forbindelsen mellom voldelige spill, hjerneaktivitet og faktisk atferd. Isolasjon. Anders Behring Breivik mener selv han isolerte seg fra verden med World of Warcraft fordi han hadde bestemt seg for å bli terrorist. Mottesen er at han fikk ideene om terrorisme da han isolerte seg. gs@morgenbladet.no


8.–14. juni 2012 morgenbladet 13

Samfunn Ekstremisme

Vil overvåke ekstreme på nett Politiet må være like mye til stede på internett som på gaten, sier en av verdens fremste ekstremistforskere.

har ikke fulgt utviklingen. Det er like viktig for politiet å følge med på hva som skjer på nett som å være til stede på gaten eller å ha informanter i moskeer. I langt større grad enn i dag bør de overvåke ekstreme nettsider og slik tilegne seg kunnskap om hva som faktisk mobiliserer eventuelle terrorister, sier han. – Vil ikke en slik overvåkning kunne ses på som et overgrep mot ytringsfriheten? – Jo, noen mener at det er å gå for langt. Jeg mener at det blir det samme som om politiet er til stede ved en demonstrasjon. Det er en myte at de fleste av de ekstreme nettstedene er lukket. De aller fleste er åpne for alle, og må kunne anses som et offentlig sted. Jeg mener ikke at politiet skal blande seg inn i hva som skjer på disse nettstedene, men at de må følge dem tett og danne seg et bilde av hva som skjer der.

Kamilla Simonnes og Siv Dolmen (foto) Et steinkast fra Oslo tinghus, hvor Anders Behring Breiviks forsvarere denne uken har ønsket å få frem hvor vanlig terroristens ekstreme synspunkter er på nett, snakker forsker Peter Neumann om nettopp ekstremisme og internett. Neumann er direktør for The International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence (ICSR) ved King’s College i London, og en av verdens fremste forskere med ekstremisme som fagfelt. Nå er han for første gang i Norge – invitert av Teknologirådet og Nobels fredssenter til et seminar om radikalisering og internett. – Tradisjonelt er de færreste blitt radikalisert på internett alene. Som regel har de også vært med i et ekstremistisk miljø. Internett har først og fremst hatt betydning i form av at det bidrar til å forenkle og forsterke radikaliseringen. De tre-fire siste årene har vi imidlertid sett flere tilfeller av personer som tilegner seg kunnskap på egen hånd og utelukkende radikaliseres ved hjelp av internett, sier Neumann til Morgenbladet. Drapsforsøk. Neumann trekker frem Anders Behring Breivik som et eksempel. Dersom det er slik Kripos tror, at Behring Breivik ikke har hatt kontakt med organisasjonen Knights Templar, har han tilegnet seg all kunnskap via nettet, og kan beskrives som en typisk «ensom ulv». Det samme gjelder for Roshonara Choudhry i London. Hun bestemte seg i 2010 for å drepe et parlamentsmedlem, etter å ha søkt rundt på internett og latt seg overbevise av islamistiske ideer. – Hun klarte å knivstikke parlamentsmedlemmet og drepte ham nesten. Choudhry hadde ikke kontakt med noen andre før hun bestemte seg for å gjennomføre dette, sier Neumann. Neumann tror vi fremover vil se flere tilfeller av ensomme ulver, selvlært fra internett. Og mens man tradisjonelt har tenkt at slike ensomme ulver vil mislykkes, viser tilfellene Behring Breivik og Choudhry noe annet. Det gjør det desto viktigere å forebygge radikalisering på nett, mener Neumann. – Internett gjør det langt enklere å bli ekstremist enn for ti, tyve eller tredve år siden. Tidligere måtte man aktivt oppsøke en ekstremistisk gruppe for å få tilgang til litteratur, informasjon og mennesker med de samme meningene. Med internett tar det fem minutter. I løpet av en natt kan du være dypt inne i en ekstremistisk kultur. Det er viktig at vi virkelig forstår hvilken viktig rolle internett i dag spiller i radikaliseringsprosesser, sier han. Selv sa Behring Breivik om internett i retten denne uken at «det er en virtuell

Enklere med nettet: Forsker Peter Neumann mener at internett forenkler og forsterker radikaliseringen. Nå kan personer tilegne seg kunnskap på egen hånd, uten å oppsøke radikale og voldelige grupper.

verden og du forbrødrer deg gjennom nettet. Det er enda mer effektivt enn i virkeligheten». Teknologi. I flere år har Neumann jobbet med radikalisering på internett. Ikke minst har han vært opptatt av å finne løsninger som kan redusere omfanget av radikalisme på nett – uten at det setter demokratiske verdier som ytringsfrihet i fare. – Det finnes ingen enkle teknologiske løsninger. Mange sier: Kan vi ikke bare ta ned nettsiden eller fjerne videoen? Men med én gang du skjønner hvordan internett egentlig fungerer, innser du at det ikke er så enkelt. Internett er stort, desentralisert og underlagt ulike reguleringer i ulike land. I tillegg er de færreste av de ekstreme ytringene ulovlige. Dermed kan man heller ikke straffeforfølges. Dessuten oppstår det problemer om ytringsfrihet. Vi vil jo i utgangspunktet ha et samfunn hvor folk kan ytre seg fritt. Jeg mener sensur og filtrering er å gå for langt, sier han. Neumann har heller ikke tro på tiltak som forbud mot anonymitet. – Jeg tror ikke det vil fungere å kreve identifikasjon på internett. Hvordan skal man kunne verifisere at folk faktisk oppgir riktig navn? – Bruk av anonymitet på nettavisenes debatter har vært diskutert i Norge etter 22. juli. – Virkelig? Det er helt klart at

nettavisene må moderere sine debattfora bedre. Men å kreve identifikasjon tror jeg ikke vil fungere, med mindre man tar i bruk biometriske data. Og vil vi egentlig ha et samfunn som tillater bruk av slike data? I stedet for teknologiske løsninger fremmer Neumann en syvpunktsliste: Først av alt mener han vi må bli klar over hvor mye og hva som faktisk skjer på internett. Deretter tar han til orde for overvåkning og tett oppfølging av ekstreme nettsider; straffeforfølgelse av ytringer som bryter loven, slik som oppfordring til drap; bedre oppfølging av egenmoderering hos store nettsteder; tiltak som kan fremme positive ideer på nett; og opplæring av barn og unge til kritisk bruk av internett. Det siste er det viktigste på lang sikt, mener han.

Folk må si ifra når de ser noe de ikke liker. Idealet er selvregulering. Må overvåke. På kort sikt mener han første skritt på veien må være at politi og etterretningstjeneste får bedre kunnskap om hva som faktisk skjer på de ekstreme nettstedene. – Vi lever en stadig større del av livene våre på nett, det gjelder også for ekstremister. Men politi og etterretningstjeneste

Moderering. Videre tror Neumann at det eneste som raskt kan bidra til å redusere ekstreme ytringer på nett, er at brukerne av større nettsteder som Facebook og Youtube krever moderering, det vil si at ytterliggående innlegg fjernes. – Folk må si ifra når de ser noe de ikke liker. Idealet er selvregulering, sier Neumann. Han forteller at for et par år siden var de tre første treffene på Youtube når du søkte på ordet islam, ekstreme videoer fra al-Qaida-støttespillere. – Det mener jeg er helt uakseptabelt. I dag fjerner både Facebook og Youtube pornografiske innlegg. Ekstremistiske videoer kan kanskje i større grad være tvilstilfeller, men nettstedene må bli flinkere til å følge opp også her. – Det er jo også en form for sensur. Hva er forskjellen på sensur fra myndighetene, som du er imot, og sensur av nettsteder som Youtube og Facebook? – Youtube og Facebook er private selskaper som kan lage egne regler for nettsidene sine. Youtubes retningslinjer sier allerede at de ikke tolererer hate speech. Poenget er at dette i dag ikke følges opp i tilstrekkelig grad. En ekstremist kan dessuten poste innlegget sitt et annet sted. Sannsynligvis vil du nå spørre: Men hva er da poenget? – Ja. – Poenget er at Youtube er det tredje største nettstedet i verden etter Facebook og Google. Det handler ikke om at vi skal forby, men at vi må vanskeliggjøre tilgangen slik at folk ikke snubler over ekstreme videoer ved en tilfeldighet. De fleste ekstremister er ikke medlemmer av ekstreme forum når de først radikaliseres. Som regel trekkes de inn i dette via mainstream-plattformer, slik som Youtube og Facebook. Det er det vi må forsøke å hindre, sier Neumann. – Er det i det hele tatt mulig å redusere omfanget av ekstremisme på nett? – Ja, jeg tror det. Men det er en svært vanskelig oppgave, og vi vil neppe klare å utrydde det helt. I hvert fall ikke uten at vi samtidig mister det frie samfunnet, sier han. ks@morgenbladet.no


14 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Samfunn Globalt

Sammen for fred? Det nære forholdet til USA har hjulpet Norge som fredsmegler. Men nå er det flere stormaktsaktører der ute. Utenriksanalyse

Gunnar M. Sørbø

Det er ingen hemmelighet at Norge har hatt et nært samarbeid med USA i mange fredsprosesser. I Sudan utgjør USA, Norge og Storbritannia en troika som spilte en aktiv rolle i arbeidet med å få til fredsavtalen mellom Nord og Sør i 2005, og som nå fortsetter samarbeidet for å unngå ny krig. I Sri Lanka hadde også Norge et nært forhold til USA i en mangeårig prosess som endte med krig og regjeringshærens seier over Tamiltigrene i 2009. Amerikanerne ser svært positivt på samarbeidet med Norge, noe utenriksminister Hillary Clinton gjentok i Oslo for en uke siden. Da statsminister Jens Stoltenberg sist besøkte Washington, sa president Barack Obama til ham at «you punch above your weight», altså at Norge slår hardere enn vektklassen tilsier. Selv om dansk tv nylig avslørte at Obama sier det samme til nesten alle politiske ledere som besøker ham i Det hvite hus (eksempler fra Irland, Nederland, Danmark, Norge og Filippinene), bekrefter amerikanske kontakter at de er imponert over norsk utenrikspolitikk, ikke minst fredsengasjementet. De kan være litt bekymret over norsk selvgodhet, særlig når den slår ut i et moralsk engasjement som får nordmenn til å markere særstandpunkter på områder som hvalfangst og Hamas. Men Norge betraktes som en viktig strategisk partner, også fordi vi har en viktig stabiliserende rolle i globale energimarkeder og bidrar til energisikkerhet i Europa, der Russland er den andre store aktøren. Men som vi har sett i Midtøsten og Afghanistan, er det langt fra uproblematisk å samarbeide tett med USA. Da jeg ledet arbeidet med en evaluering av den norske fredsinnsatsen i Sri Lanka, kom vi over opplysninger, ikke minst via Wikileaks, som avdekker at USA hadde andre oppfatninger enn Norge om fredsprosessen, og arbeidet på tvers av den norske linjen. Samtidig ga Washington av taktiske grunner verbal støtte til den norske rollen som megler i konflikten mellom regjeringen og Tamiltigrene. I 2002 bidro Norge til at regjeringen i Colombo og Tamiltigrene undertegnet en våpenhvileavtale. Det ble fra norsk side arbeidet hardt for å få til en permanent fredsavtale, men tamilene trakk seg fra samtaler i 2003, blant annet fordi USA nektet dem innreisetillatelse til et viktig møte i Washington. Året etter ble Tigrene kraftig svekket da en fraksjon brøt ut av bevegelsen. Mens Norge var opptatt av å få til en viss balanse mellom partene i konflikten og

Balansegang: Da Nord- og Sør-Sudan undertegnet fredsavtalen i januar 2005 i Nairobi, sto USAs daværende utenriksminister Colin Powell og Norges daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson sammen på podiet. Norge samarbeidet som megler tett med USA i Sudan-konflikten. I dag kan et for nært forhold til amerikanerne forvanske Norges rolle som brobygger.  Foto: Sayyid Azim/Scanpix

oppfordret Colombo til å slutte å støtte utbryterne fordi det ville undergrave fredsprosessen, gikk USA i motsatt retning. Washington mente det var en fordel at Tigrene ble svekket, fordi det ville øke sjansene for at de kom tilbake til forhandlingsbordet og søkte et kompromiss. Som del av «krigen mot terror» drev amerikanerne et aktivt diplomati for å få andre land til å forby Tigrenes organisasjon (LTTE), noe de stort sett lyktes med.

Norge ble brukt som en brikke i et politisk spill. USA hjalp også Sri Lankas hær med bedre utstyr og trening for å vise Tigrene at hvis de gikk til krig igjen, ville de møte en styrket motstander. Selv USAs ambassadør Bob Blake i Colombo pekte på problemene i sitt lands politikk. I et notat i 2007 skrev han at amerikanske interesser åpenbart var blitt viktigere enn fredsprosessen og menneskerettigheter på Sri Lanka. Han fryktet at en ny avtale mellom forsvarsdepartementene i Washington og Colombo ville bli oppfattet som en stilltiende støtte til de

menneskerettighetsbruddene Sri Lankas militære styrker hadde begått, og Blake holdt saken unna mediene. Når både Norge og USA snakker om komplementariteten mellom de to land i fredsprosesser (hard og myk makt), ser vi i Sri Lanka hva slags problemer dette kan skape. Mens Norge sendte Tigrene ut i verden for å se hvordan konflikter kunne løses på mer fredelige måter eller for å studere ulike føderale løsninger, brukte amerikanerne pisken. Ifølge Wikileaksdokumenter mente USAs ambassadør Ashley Wills allerede i 2003 at Tigrene burde isoleres, undergraves og tvinges til et kompromiss. USA uttrykte også misnøye med at Norge ikke i tilstrekkelig grad tok opp menneskerettighetsbrudd begått av Tigrene. Etter hvert ble da også støtten til fredsprosessen i Sri Lanka fragmentert og Norge stående nokså alene. Det er derfor kanskje ikke så rart at Sri Lankas president Mahinda Rajapaksa reagerte med frustrasjon og forvirring over amerikansk politikk da USAs nye ambassadør Patricia Butenis leverte sine akkreditiver i Colombo i 2009. Rajapaksa hadde mottatt amerikansk støtte, og president George W. Bush hadde personlig

bedt ham om å bekjempe terrorisme, men da han hadde nedkjempet Tigrene, fikk han bare kritikk. Kritikken skyldes primært måten krigen ble ført på og de mange liv som gikk tapt i dens siste fase. Men det er vanskelig å unngå å konkludere at Norge ble brukt som en brikke i et politisk spill der det var bekvemt for andre, inklusive USA, å la Norge fortsette sitt fredsarbeid mens regjeringen i Colombo faktisk gikk for en militær løsning. Også India ga stilltiende støtte til en slik strategi. I Sudan er også samarbeidet med amerikanerne krevende, men av andre grunner. USA har i mange år ført en inkonsistent politikk overfor Sudan. Washington håndhever økonomiske sanksjoner samtidig som man samarbeider med Khartoum om internasjonal terrorisme på etterretningssiden. Det er heller ikke alltid samsvar mellom uttalelser fra presidentens skiftende Sudan-utsendinger, FN-ambassadør Susan Rice eller folk i utenriksdepartementet i Washington. Manøvreringsproblemene skyldes også presset fra amerikanske grupper som har vært særlig aggressive overfor Darfurkrisen og som nå trapper opp engasjementet i de nye krigsområdene langs grensen mellom Sudan og Sør-Sudan. Men USA ønsker en myk landing for et regime amerikanerne helst vil bli kvitt, og viser derfor en viss forsiktighet. Å legge seg for nær opp til USA i Sudan medfører at Norge lett kan miste posisjonen som brobygger mellom Sudan og Sør-Sudan. Den rollen har vært en forutsetning for den norske fredsinnsatsen, med gode nettverk og kontakter i begge land. Amerikansk vingling eller bevisst uklarhet gir riktignok et visst diplomatisk spillerom, men innebærer også fallgruver, som da Norge og Tyrkia tok initiativ til en konferanse i Istanbul om Sudans økonomiske utfordringer. Den ble blokkert av amerikanerne. Da USAs internasjonale hegemoni var på det sterkeste, var Norge i stand til å utnytte sine fortrinn som megler med tette bånd til USA, men med tilstrekkelig avstand til å dempe frykten for at vi tjente stormaktens interesser. Sri Lanka og Sudan eksemplifiserer en utvikling der verden er blitt mer kompleks, med nye aktører som Kina, India og Den afrikanske union (AU), og der rommet og legitimiteten til «den norske modellen» blir sterkere utfordret. I Sri Lanka prøvde Norge riktignok å utnytte et bredt nettverk av støttespillere, men disse valgte etter hvert å forfølge andre strategier. I Afrika har det vært mye misnøye med hvordan AU i flere tilfeller (Libya, Elfenbenskysten, Somalia) er blitt skjøvet til side av vestlige interesser. Det er derfor positivt at Norge nå aktivt støtter opp under organisasjonens anstrengelser for å skape fred mellom Sudan og Sør-Sudan. Gunnar M. Sørbø er seniorforsker og tidligere direktør ved Christian Michelsens institutt (CMI) i Bergen. samfunn@morgenbladet.no


8.–14. juni 2012 morgenbladet 15

I skyggen av det greske valget

Ukens tall Nasjonale forhold I

Nasjonale forhold VI

2 prosent

53 prosent

Andel grekere som er fornøyd med retningen landet går i.

Andel tyskere som er fornøyd med retningen landet går i.

Nasjonale forhold II

Nasjonale forhold VII

Pew research center

Pew research center

10 prosent

29 prosent

Andel spanjoler som er fornøyd med retningen landet går i.

Andel amerikanere som er fornøyd med retningen landet går i.

Nasjonale forhold III

Nasjonal økonomi

Pew research center

Pew research center

29 prosent

87 prosent

Andel franskmenn som er fornøyd med retningen landet går i.

Andel grekere som mener landets regjering har størst skyld i landets økonomiske problemer.

Pew research center

Pew research center

Nasjonale forhold IV

30 prosent

Andel briter som er fornøyd med retningen landet går i.

Pew research center

Homofili

54 prosent Andelen amerikanere som mener homofile ekteskap bør legaliseres. CNN

Nasjonale forhold V

33 prosent

Andel polakker som er fornøyd med retningen landet går i.

Pew research center

Fly med streikebryteri

Mennesker i verden

7 018 338 153

US Census 7. juni kl. 11.11 (forrige ukes tall: 7 016 854 414)

Frankrike valgte ny president i forrige måned, og nå skal franske velgere på nytt gå til urnene to søndager på rad, nå for å fylle de 577 setene i nasjonalforsamlingen. Dersom høyrepartiene får flertall der, må sosialistenes nye president François Hollande trolig inngå en såkalt cohabitation - altså et samboerskap med en regjering med hans politiske hovedmotstandere. Nå tyder imidlertid meningsmålingene på at venstresiden også sikrer seg parlamentatisk flertall, slik at Hollandes fortrolige, Jean-Marc Ayrault, kan fortsette som statsminister. For å sikre seg stemmer, har Ayraults regjering denne uken lagt frem et forslag som går ut på å oppfylle Hollandes løfte om å reversere forgjengeren Nicolas Sarkozys pensjonsreform fra

2010. Han hevet pensjonsalderen fra 60 til 62 år. Nå skal arbeidstakere som har minst 41 års fartstid i arbeidslivet, likevel få gå av ved fylte 60, noe 110 000 franskmenn vil nyte godt av. Et av de store spørsmål ved valget er om lederen i det høyreekstreme Nasjonal Front, Marine Le Pen (bildet), blir valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun kjemper mot den venstreekstreme Jean-Luc Mélenchon (i bakgrunnen på bildet) i et valgdistrikt i Pas-de-Calais. Målinger viser beinhard kniving. De to ligger an til å få flest stemmer i første runde, og dermed møte hverandre til duell i andre valgomgang 17. juni. Da vil Mélencon få 52 prosent og Le Pen 48 prosent, melder lokalavisen La Voix du TG Nord.

Det amerikanske senatet er bekymret over et «mulig alvorlig problem» når det gjelder evnen til elektronisk krigføring i F-35-jagerflyene som nå er under produksjon, og som Norge skal kjøpe fra USA. Det lover jo ikke godt, men for den rødgrønne regjeringen bør et avsnitt lenger ned i Reutersmeldingen vekke ytterligere uro: 3300 arbeidere har i syv uker streiket for bedre pensjoner og helsetjenester ved Fort Worth, der flyene produseres. Og for å unngå ytterligere forsinkelser i produksjonen, har Lockheed Martin hyret rundt 200 midlertidig ansatte. Huffda, ikke helt i tråd med sosialdemokratisk respekt for arbeidstakeres rettigheter, vel? TG

MALTA - et av de mest sjarmerende reisemål i Middelhavet 8 dagers pakkereise inkl. fly, transfer og 4-stjerners hotell i St. Julian's Bay

Ekspedisjonsgebyr ved forsendelse på e-post kr 89,-. Ekspedisjonsgebyr ved forsendelse med brev kr 119,-. Med forbehold om utsolgte datoer og trykkfeil. Medlem av Danmarks Rejsegarantifond nr. 1061. Teknisk arrangør: Best Travel i Danmark. Best Travel er et dansk reisebyrå, og er en del av Stena Line Travel Group.

INKLUDERT I PRISEN:

He r l i g ing og s t em n lappet et avs o t em p Samlet prIS

6 495,per person i dobbeltrom

Inkl. Fly+hotell

• Flyreise Oslo-Malta tur/retur inkl. bagasje • Transfer lufthavn-hotell/ hotell-lufthavn med norsktalende guide • 7 overnattinger med frokost på HHHH Cavalieri Hotel i St. Julian's Bay • Svømmebasseng, sauna og fitnessrom • Velkomstdrink på hotellet ved ankomst På Malta blir du møtt av en herlig stemning og et avslappet tempo. Her leves livet i takt med de karakteristiske blå fiskebåtenes rolige vuggen nede ved havna, og kulissene, med solen og det asurblå havet, som aldri er langt unna, er som ren meditasjon. Avreise: 1. september 2012. Eventuelle tillegg pr. person: Enkeltromstillegg kr. 1.200,Avbestillingsforsikring: Per voksen kr 425,-

Bestill på dtf-travel.no Annonsekode: MORGENBLADET Tlf: 800 300 98


16 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Samfunn Fotball-EM

Apelyder og hakekors

«Død over kroknesene»: Dette banneret er filmet under en kamp i den lille, sørpolske byen Rzeszów for to år siden.

Guffen dokumentarfilm fra BBC har ført til at fotballEuropa nå diskuterer rasisme. Marius Lien Polen og Ukraina, vertslandene for fotballEM som starter denne helgen, har hatt to tøffe uker. Grunnen er BBC Panoramadokumentaren Stadiums of Hate, som ble vist i Storbritannia i slutten av mai og senere i en rekke land, blant annet på NRK 2 i Norge. Filmen tegner et grimt bilde, der rasisme og antisemittisme ser ut til å gjennomsyre supporterkulturen i de to landene. Den viser polske og ukrainske supportere som lager apelyder og gjør Hitler-hilsen mot fargete spillere. Flagg og skjerf med høyreekstreme symboler. Slåsskamper mellom hjemme- og bortesupportere. Ukrainske fans som er medlemmer av voldelige organisasjoner, som trener på knivkamp. Ukrainske fans som banker opp indiske medsupportere uten at politiet griper inn. To land. Bildene i Stadiums of Hate er talende nok. Det er ingen tvil om at man er vitne til rasistiske ytringer og vold. Filmen har likevel fått kritikk for manglende objektivitet, først og fremst fra polsk og engelsk hold: Den er for tabloid og sensasjonsorientert, den gir inntrykk av at polsk og ukrainsk kultur den samme, den generaliserer ut fra marginale grupper. «British propaganda in the Soviet style», uttalte en anonym nettdebattant. Filmen har også blitt latterliggjort av polakker på grunn av et kart som viser området det dreier seg om. Filmskaperne har her blandet sammen Østerrike og Tsjekkia. Kartet viser at Polen grenser til Østerrike. Ikke til Tsjekkia, slik det egentlig gjør. Stadiums of Hate avsluttes med at Englands tidligere lagkaptein Sol Campbell anbefaler fargede supportere ikke å reise til Øst-Europa under EM. Det er allerede kjent at foreldrene til de to svarte engelske landslagsspillerne Theo Walcott og Alex Oxlade-Chamberlain blir hjemme. – Ensidig. Den polske journalisten Michal Zachodny, som blogger for britiske The Independent og skriver for flere polske publikasjoner, mener filmen ikke tegner et sannferdig bilde av polsk fotballkultur. – Den var for ensidig. Den gir et inntrykk av at en rasistisk, antisemittistisk mobb står og venter på nøytrale supportere som kommer til Polen. Slik er det ikke. Det er kjempestor forskjell mellom polsk klubb- og landslagsfotball. Og det er stor forskjell klubbene imellom, sier den 24 år gamle Zachodny på telefon fra Wroclaw, byen der Polen vil spille en av

sine hjemmekamper under mesterskapet. – Betyr dette at problemene BBC peker på finnes i enkelte klubber? – Rasisme og antisemittisme er åpenbart et problem i polsk fotball, som ikke må bagatelliseres. Men det er størrelsesmessig et lite problem, og det fortoner seg helt annerledes enn det dokumentaren tyder på. Det er ikke noe man finner på en gjennomsnittlig polsk kamp. Og det blir mindre og mindre for hvert år. På 1990-tallet og til dels frem mot slutten av 2000-tallet var polske fotballfans kjent for å være brutale. I forkant av VM i Tyskland i 2006 ventet mange at polakkene ville lage bråk. – Men dette skjedde ikke, i stedet fikk polske fans ros for å være fargerike og skape god stemning, sier Zachodny.

I de siste årene har klubbene tatt tak i problemene selv, og konfrontert alle tilløp til rasisme og antisemittisme.

Michal Zachodny, blogger for The Independent

Fjernet. BBC-dokumentaren Stadiums of Hate er nå fjernet fra YouTube. Hvis man i skrivende stund søker på filmtittelen, dukker det opp et femten minutter langt klipp fra en vennskapskamp mellom Kamerun og Polen, der det er svært god stemning på tribunen og den polske hjemmefansen klapper også når afrikanerne skårer. – Problemet blir mindre, sier du. Forklar. – For noen år siden var stadionene i dårlig forfatning. Det var ingen sikkerhetstiltak, og lite publisitet rundt kampene og det som skjedde på tribunen. Mange klubber hadde en tendens til å akseptere at de høyreekstreme ultrasgruppene var til stede. Alt dette endrer seg. I de siste årene har klubbene tatt tak i problemene selv, og konfrontert alle tilløp til rasisme og antisemittisme. For eksempel hadde Lechia Gdánsk store problemer med høyreradikale ultras, men disse ble presset ut av klubben og stadion. Legia Warszawa gjorde det samme. – Får klubbene hjelp fra det polske fotballforbundet? – Dessverre ikke, men klubbene samarbeider mye på tvers, og med klubber fra andre europeiske land.

Nazihilsen: BBC-dokumentaren viser polske og ukrainske klubbsupportere med høyreekstreme holdninger.   Alle foto fra filmen STADIUMS OF HATE

Endring. Aga Sadlowska kom til Norge fra Polen i 2005, og er nestleder i Gamle Oslo Høyre. Også hun mener det går i riktig retning. – Da jeg gikk på videregående i Warszawa i siste halvdel av 1990-tallet, var det ingen som tok med seg barn på fotballkamper, på grunn av bråk og vold. Det har endret seg. Fotball er blitt en familieting. Å heie på laget fra hjembyen din er blitt en naturlig del av folks identitet, sier hun, og forteller om et lokaloppgjør i Warszawa på 1990-tallet, som resulterte i at stadion ble rasert. – Etterpå ble det obligatorisk med id-kort for tilskuerne, og mer overvåking. Det ble lettere å identifisere og fjerne de som kun var ute etter bråk, sier Sadlowska, som av og til gikk på kamper da hun bodde i Polen, og hadde venner som gikk jevnlig. – Utgjør voldelige grupper en stor del av supporterkulturen i dag? – Nei. Men i enkelte byer er det litt flere, som i Kraków, der to lag utkjemper en krig, sier hun, og forteller at volden mellom ultras-fansen til disse lagene også har funnet sted i sentrum av byens gater, og har medført drap, sier hun. BBC-teamet overvar dette Kraków-derbyet, mellom Wisla Kraków og Cracovia. Homogent. Sistnevnte lag omtales av og til som «jødisk», på samme måte som britiske Tottenham og nederlandske Ajax. Alle disse lagene har på ulike tidspunkter i historien hatt en tilknytning til jødisk kultur. Alle har supportere som kan finne på å identifisere seg som jødiske, selv om de ikke er det. Alle lagene har motstanderfans som kaller deres spillere «jøder». «Det går et Ajax-tog på vei til Auschwitz», har motstanderfansen i Amsterdam sunget. Dette særegne supporterfenomenet har ikke noe offisielt navn, men handler ikke om klassiske antisemittistiske konspirasjonsteorier. BBC-dokumentaren gjorde ingen forsøk på å beskrive mulige likhetstrekk mellom Cracovia, Tottenham og Ajax, da den identifiserte bruk av ordet «jøde» på tribunen under derbyet. Den unnlot også å nevne at både Tyskland, England og

Italia har slitt med store høyreekstreme supporterfraksjoner. Sadlowska forteller at også Widzew Lódz er blitt betegnet som et jødisk lag, og da de ble seriemester i 1996 ble det sunget: «Polenmestrene er jøder, hele Polen skammer seg, hele Polen angrer, for Polenmestrene er kuker». Hun sier videre: – Polsk fotballkultur er fortsatt preget av antisemittistiske og rasistiske sanger. Også sanger som synges av vanlige supportere. Men for de aller, aller fleste er ikke dette uttrykk for noen gjennomtenkt ideologi, sier hun. – Hva er det da et uttrykk for? – At det polske samfunnet lenge har vært homogent, med få svarte, få som ikke er katolikker. Noe av grunnen til at slike sanger er seiglivede, er at få har blitt konkret rammet av dem selv, sier hun. Under andre verdenskrig ble 90 prosent av Polens store jødiske befolkning utryddet. Rett etter krigen emigrerte mange til Israel, en ny bølge fulgte på 1960-tallet. – Visse grupper preges fortsatt av antisemittismen, for eksempel deler av det politiske miljøet som støttet Kaczynski-tvillingene. Lech og Jaroslaw Kaczynski tilhørte det høyreorienterte partiet «Lov og rettferdighet», som vant valget i 2005. I en periode var Lech president, mens Jaroslaw var statsminister. Lech døde i en flyulykke i Russland i 2010. – Disse gruppene tror på en jødisk og frimurersk sammensvergelse, og oppfatter EU, Tyskland og Russland som fiendtlige. Noen sterkt troende katolikker – jeg vil kalle dem katolske fundamentalister – har også antisemittistiske trekk. Disse katolikkene inngår også gjerne i Kaczynski-brødrenes tilhengerskare. Sadlowska mener både fotballkulturen og Polen generelt endrer seg med dagens unge generasjon. – De samme guttene som stakk av fra politiet på 1990-tallet, ser jeg nå ta med seg barna på kamp. Når stadion er fullt av familier, blir stemningen automatisk annerledes enn hvis det er tusenvis av mannfolk i tjueårene som er der. Polen


8.–14. juni 2012 morgenbladet 17

Rasisme: Nå går ryktene om at uttalelsene til de afrikanske spillerne i filmen er misbrukt. Her snakker nigerianske Princewill Okachi som spiller på Widzew Lódz.

blir mindre og mindre homogent. Jeg hører mindre av de antisemittiske sangene når jeg ser kamper i dag, enn for bare få år siden. Klipping. Zachodny er enig. – Det finnes eksempler på antisemittisme i Polens historie. Den eldre generasjonen har sine meninger. Men dagens unge bryr seg ikke om hva slags hudfarge eller religion folk har. – Har du selv hørt rasistiske sanger på stadion? – Ja, og apelyder. Fra små grupper blant fansen. Det er vel rundt ett år siden jeg hørte noe sist. Når det gjelder BBCs film, viste det seg at de hadde kilder som nyanserte bildet, som fortalte at situasjonen i polsk fotball har forbedret seg. Men dette ble klipt vekk. De intervjuet den israelske midtbanespilleren Aviram Baruchyam. Han spiller i Polen, og uttalte at han ikke hadde hatt noen negative opplevelser av denne typen, verken på eller utenfor banen. Men dette ble ikke tatt med i programmet, sier han. Baruchyam spiller i Polonia Warszawa. Når Morgenbladet ringer klubben, får vi beskjed om at spillerne har ferie, og at de ikke kan garantere oss et intervju. Men både sentralbordet og presseansvarlig er hjelpsomheten selv, og deler villig Baruchyams kontaktinformasjon. Det samme skjer når vi ringer Wisla Kraków – en av klubbene BBCs team besøkte – og ber om et intervju med den svært populære israelske landslagsspilleren Maor Melikson, som har spilt der siden 2010. Verken Melikson eller Baruchyam svarer på Morgenbladets henvendelser før avisa går i trykken. Det gjør heller ikke BBC og reporteren Chris Rodgers, når Morgenbladet spør om Baruchyam eller Melikson faktisk ble intervjuet under arbeidet med filmen. Onsdag denne uken kom BBCs intervjuobjekt Jonathan Ornstein med krass kritikk av BBC, gjennom et innlegg i The Economist. Ornstein er leder av et jødisk kultursenter i Kraków. Han føler seg utnyttet og lurt, og sier en liten gruppe rasistiske fans ikke er representative for Polen som helhet. «Gjennom

Slett geografi: Da BBC skulle tegne kart, blandet de sammen Østerrike og Tsjekkia.

hele intervjuet understreket jeg de med mannskap. Aga Sadlowska skjønner ikke advare folk mot å reise til Polen. I bemerkelsesverdige fremskrittene Polen ikke hvorfor man skal advare folk. forbindelse med en internasjonal konkuri de siste årene har gjort, og jeg forklarte – Det kan alltid skje farlige ting. Du ranse som dette, blir det rart å bruke at den jødiske befolkningen i Kraków kan bli banket opp på gata i Oslo også, oppførselen til en liten gruppe klubbsupføler seg trygge og som en integrert del enten du er hvit eller mørk i huden. portere som argument for at man skal la av det polske storsamfunnet. BBC har Ukraina kjenner jeg ikke til, men jeg vil være å dra. fornærmet hele Polen, og har gjort landets jødiske befolkning en bjørnetjeneste». Ornstein sier også at han har grunn til å tro at uttalelsene til to afrikanske spillere i filmen, er misbrukt. A CONFERENCE ON Hva så med advarslene mot å dra MIGRATION, CITIZENSHIP, AND FREE SPEECH til fotball-EM? Den polske regjeringen 25-26 JUNE 2012, LITTERATURHUSET, WERGELANDSVEIEN 29, OSLO. tok naturlig nok tungt til motmæle. I en e-postuttalelse til Morgenbladet skriver Malgorzata Wozniak, talskvinne for innenriksdepartementet, at filmen ikke forsøkte å være realistisk: – Den inkluderte ikke synspunktene til noen internasjonale sikkerhetseksperter, eller rapporter fra det britiske politiet, som samarbeider med det polske politiet om sikkerheten under mesterskapet, skriver hun. Under mesterskapet vil politiets kommandosentral KWAME ANTHONY APPIAH THOMAS HYLLAND ERIKSEN ROBERT SILVERS til enhver tid være ROBERT BADINTER TORBJØRN RØE ISAKSEN YASEMIN SOYSAL bemannet av 95 konCHRISTOPHER DE BELLAIGUE CHRISTIAN JOPPKE UNNI WIKAN stabler, i et treskiftsysGRETE BROCHMANN JYTTE KLAUSEN JEREMY WALDRON tem. I arrangørbyene JØRGEN CARLING PANKAJ MISHRA er fra 1300 til 2600 RONALD DWORKIN MALISE RUTHVEN politimenn satt av til TIMOTHY GARTON ASH PAUL SCHEFFER EM-arbeid. I tillegg kommer en internaFREE AND OPEN TO ALL. FOR REGISTRATION (REQUIRED) EMAIL NYRB@FRITT-ORD.NO sjonal politistyrke, der FOR FULL CONFERENCE PROGRAM VISIT WWW.FRITT-ORD.NO alle deltakerlandene samt Interpol bidrar

CHALLENGES TO MULTICULTURALISM


SOMMERTILBUD Les Morgenbladet i 3 mnd. for kun kr 198,–

50 %

Nå 100 00 lesere!0 16.–22. oktober 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 41 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

Samfunn

Smalere spor

Erik R. Høyem tok affære da han hadde ergret seg lenge nok over skreving i Marka. Side 2

Jeg måtte velge det som var valgt for meg, la Guds plan få det rette nivå i min forestilling, sier Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen. KuLtur SIde 32

Fri hasj!

Willy Pedersen har ombestemt seg. Nå vil han legalisere cannabis. SAmfuNN SIde 12

Farskap og morskap

samfunn

Brå brakk staven, og så fikk han stafettgull. Med dagens regler hadde Sovjetunionen vunnet. side 12

Store norske kan overføres til Wikipedia.no og leve videre der.

29. april–5. mai 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 16 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

samfunn

Russ, snart student

Anne-Marie M. Hellegard søker på BI i tilfelle hun ikke kommer inn i militæret. side 2

www.morgenbladet.no

KuLtur

Leder

Nytt på nytt

Skal den arabiske våren også komme til Palestina?

Nasjonalgalleriet viser gamle skatter om igjen. side 22

»

Tore på donorsporet

– Som sæddonor gir du den største gaven du kan gi - muligheten til selve livet, sier Tore Strømøy. KuLtur Side 26

Hymens lenker

Det er noe på gang i London. samfunn side 11

Sviket mot Island

Velgjører tatt i juks

Norge skylder Island å gi landet et betingelsesløst lån, skriver Eva Joly. Samfunn Side 6

Greg Mortensons er dokumentarforfatteren som bygger skoler i Afghanistan. Nå anklages han for fusk. KuLtur side 23

Professor i retten

Morgenbladets rettsreferent spår at Arnved Nedkvitne ikke får stillingen tilbake. Samfunn Side 16

Vår på Nordkalotten

Murmansk var preget av gatebarn, alkoholisme og fraflytting. Nå har vinden snudd. samfunn side 8

Bak jernteppet

Tsjekkoslovakiske barn fikk tyggegummi av staten for å samle kastanjer. SAmfuNN SIde 4

Pushwagners versjon

SeLvportrett, HArItoN puSHwAgNer, 2009

samfunn

Sovjetisk seier

Det eneste som kan legitimere et universitet, er respekt for fagenes sjenanse og verdighet.

Det er ingen menneskerettighet å få barn, mener jussprofessor Aslak Syse. Side 16

Leder

Slå tilbake, jenter!

Ta til motmæle mot moralister, om de har skjegg eller miniskjørt, skriver Ilham Hassan. Side 13

Finanskrisen har skapt nye vinnere. Historiefaget er en av dem. Side 8–11

Har den nasjonale krigshistorien plass for en helt som Erik GjemsOnstad? SAmfuNN SIde 8

www.morgenbladet.no

Samfunn

Den nye verden

Det hellige prinsipp

25.februar–3. mars 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 8 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Leder

Overlevde angrepet

Strømsgodset-spiller Komlan Amewou gråt og ba da Togos landslag ble beskutt i Angola. Side 2

En upassende mann

Tar selvkritikk

Krimreporter Nilas Johnsen innrømmer at VG kunne ha dekket Faiza-saken mer varsomt. side 14

»

7

052960

808472

73mill

c caa i førstepremiepotten ørstepre miie ep po otten

Faiza-saken er en demonstrasjon: All makt til VG.

Knuste all motstand

Morgenbladets lesere kåret Min kamp til årets bok. Les intervju med Karl Ove Knausgård. BøKer Side 36

Sol og vin

Den globale oppvarmingen ødelegger for franske vindruer, men gavner de tyske. SAmfuNN SIde 14

Begravet ikon

Søkkrik guru med tilbedere over hele verden: Sathya Sai Baba er død. neKroLog side 38

Elske eller ære

Dreper for makt

Norske mødre drev tvangsgifte av sine døtre. Nå må vi på nytt forsvare kjærlighetsekteskapet. Samfunn Side 4

Gudmund Hernes: Holder jeg dommedag over meg selv, vil andre komme i gapestokken.

BAKSIdeN

5.–11. februar 2010 / Kr 30,– / Årgang 190 / Nr. 5 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

samfunn

Leder

Forfatternes krise

Faremos løshester

Inger Lise Hansen fortjener ros for å ha opptrådt som politiker og ikke som sektmedlem.

Grete Faremo tåler ikke embedsfolk hun ikke kan stole på, påpeker Aslak Bonde. side 5

Syrias President Bashar al-Assad går brutalt til verks mot egen befolkning. samfunn side 12

Torbjørn Røe Isaksen: De finske Sannfinnene ligner mer på Senterpartiet enn på Fremskrittspartiet.

BaKSiden

22.–28. juli 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 28 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Bøker

Einar Már Guðmundsson er i Norge for å be om lån. Vi møtte ham i Island før avreise. side 34

Det hendte natt til 1. mai 1981: Staten tok grep om gata. Rocken var styringsinstrumentet. Les om hvordan Norge stagget opptøyene. side 24–27

Det store bildet

00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity», skriver Jonas Gahr Støre. SAmfuNN SIde 16

Gudmund Hernes: Forfallet i USA bør mane politikere og medier til å ta et særlig ansvar.

www.morgenbladet.no

Leder Nr. 40 Onsdag 10. februar 2010 Uke 6 Kr. 12,00

ANNONSE

Samfunn

Samfunn

Det spesielle med universitetssektoren er at vi ikke husker når den sist var fornøyd.

I seks dager har han dokumentert sin egen rettsprosess. Se Pushwagners egne tegninger fra Oslo Tinghus. SIde 24–27 www.morgenbladet.no

15.–21. januar 2010 / Kr 30,– / Årgang 190 / Nr. 2 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Leder

rabatt!

29. januar–4. februar 2010 / Kr 30,– / Årgang 190 / Nr. 4 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

ideer

Leder

Feilslått politikk

Tja til tvang

Norges største mediekonsern styres av mannen som forvalter landets formuer.

Skattelettelser i USA har gitt gjeldskrise, ikke vekst, påpeker statsminister Jens Stoltenberg. side 2

Blogger og forfatter Ida Jackson om sine erfaringer som psykiatrisk pasient. side 20

baKsiden

27. august–2. september 2010 / Kr 30,– / Årgang 190 / Nr. 33 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg www.morgenbladet.no

»

samfunn

samfunn

kuLtur

Leder

Motbør i egne rekker

Polaroiden lever

En krigerkultur som virker like forståelig som uakseptabel.

Næringsminister Trond Giske tok en risiko ved å strekke ut hånden til rike redere. side 2

Møt magien i det alltid uskarpe. Polaroids fabrikk i Nederland har gjenoppstått. side 28

»

Dobbel Jackpot ca 22 mill + Lykketall spott ca 51 mill

Vinnersjanse i j ffor 6 rette Lykketallspotten er 1:12,3 mill ill per kk utbetales tiende uke, i gjennomsnitt rekke. sist gang hver i uke 43/09.

Gjeldsofferet

President Barack Obama må forene uforenlige krefter for å hindre at USAs statskasse går tom.

side 8-10

Tre byplanleggere fra Oslo har inntatt Evje i Setesdal. Lokalbefolkningen synger ut. K­uLtur Side 28

Krigens redsler

Det er vanskelig å forstå hvorfor Erna Solberg har skrevet Mennesker, ikke milliarder. Bøker side 49

1969 – 2011 Politisert forskning

Vi trenger forskning om moralpolitiet, sa en professor i sosiologi. Da satt pengene løst i departementet. Samfunn Side 12

Si ja til minnelund!

Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet.

3.–9. juli 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 26 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Samfunn

Vil ha fire år til

Leder

Alle på hjul

Norge har all interesse av at EU fungerer.

Ikke rør!

Bare Valg-Egil Det forvrengte landskapet bak terrorangrepet 22. juli. side 6–10

Osebergskipet fra 800-tallet kan bli til pinneved dersom det flyttes til i Bjørvika. reporTaSje Side 7–9

Etter «Norge på kryss og tvers» er Egil Hegerberg ingen dårlig Kyrre Nakkim. kuLtur side 27

Må aldri slippe ut!

Kriminologene deler ikke Nils Christies syn på hvilken straff Anders Behring Breivik fortjener. ideer side 23

Baksiden

»

Fr anz Geffels: Slaget ved Wien, 1683. Europeiske tropper beseirer tyrkiske tropper 12. september 1683.

Morgenbladet topp 100, 91. plass: Norsk spacegitar!

side 28

Stort vidunderbarn

Jazzete vriompeis

Den nye norske frykten for å være dumsnill skaper stor lidelse for mennesker i landet vårt.

Sidsel Endresen fyller snart 60, men blir nedrent av ungdommen. Hun står bak Norges 19. beste plate. side 30

Jesuskomplekset

Bill Gates er verdens nye frelser. Men ingen gave er gratis, skriver Lena Lindgren. samfunn side 4

Angrer ikke

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det.  side2

Hundemannen som hjemsøkte kirker på Østlandet, var forfatter på PR-tokt. kuLtur side 32

Øker mest av alle norske papiraviser!

Assisterende direktør i Morgenbladet

Nett: www.morgenbladet.no/sommer Telefon: 23 33 91 80

Se annonSe Side 13

Kampanjekode: SOMMER11

20.–26. april 2012 / Kr 32,– / Årgang 193 / Nr. 15 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

kuLtur

Leder

Koker ned til grått

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side31

Avsløring!

»

www.morgenbladet.no

22. juli-rettSSaKen

leder

Kristopher Schau: «Det er utmattende og kvalmende å sitte i Oslo tinghus.» side 12

Behring Breivik bruker mediene som et speilkabinett for å holde fasaden.

AUF-er Vegard G. Wennesland: – Det er bare konspiratorisk tull.

side 2

Bakgrunn: 22. juli er et vannskille i terrorismens historie.

side 8

Popliberalismen Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

side35–37

Voldens historie

Dobbeltmoral

Når Audun Lysbakken skriver bok, blir det så feilfritt at det mister troverdighet. KuLtur side 39

Det syriske mareritt

På gjens­yn

FNs observatører kan ikke løse Syrias krise. De er en utsettelse på veien mot avgrunnen. SamFunn Side 14

Haakon Lie var ikke en person man sa adjø til, skriver hans biograf Hans Olav Lahlum.  samfunnside8

Optimisten Steven Pinker mener vi blir stadig mindre voldelige. Nonsens, sier pessimisten John Gray. ideer side 22

Oppsummert

Mannsrollen i muslimske miljøer påvirkes av det etnisk norske storsamfunnet. reporTaSje Side 12–13 kronikk Side 17 BokanmeLdeLSe Side 35

Slik bestiller du: SMS: MORGEN SOMMER til 2030

samfunn

Velkommen, nr. 7 000 000 000

På folkets sprog

Under press

Gudmund Hernes: Vi kan lære av folk fra Asia som jobber mer hvis de først ikke lykkes.

Det ville forfatteren Jonathan Safran Foer vite. Svaret vil frastøte deg 99 prosent av tiden, sier han. bøker side 40

STiLLiNG LEDiG:

Gjelder nye abonnenter i Norge. Abonnementet løper til det sies opp.

29. mai – 4. juni 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Leder

Sto snadderloffens vugge i Søgne? Eller er den sørlandske spesialiteten innført fra Rhodos? kuLtur side 26

3 måneder for kun kr. 195,–

Baksiden

KuLtur

Verdens befolkning runder syv milliarder. Om hundre år kan vi være dobbelt så mange. side 8-12

Hvorfor protesterer Norge mer mot Sri Lankas overgrep enn Pakistans? uTenrikS Side 14

foTo: eLLen Lande GoSSner

Lisa Bjurwald gir et rystende innblikk i høyreekstremismen, skriver Øyvind Strømmen. bøker side 39

Isfront ved Svalbard

– Uakseptabelt, sier advokat Sergej Sennikov om Kystvaktens opptreden i vernesonen. side 2

I Norge forble han disco for Groruddalen. Men ingen Michael Jackson – ingen Barack Obama, skriver Herman Willis. kuLTur Side 28

Der det skjer

Hatets hær

Gudmund Hernes: Liberale og konservative splitter Høyre i flere saker.

samfunn

Snadder fra sør

Morgenbladet øker mest!

28. oktober–3. november 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 42 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg www.morgenbladet.no

Gunnar Danbolt vil skrive seg vekk fra den sigarrøkende overklassen og gir ut norsk kunsthistorie på nynorsk. ideer Side 22

Poet i balanse

Jan Erik Volds nye dikt er både avklarede og fandeniVoldske. bøker side 36

Mer sentralt enn Lofoten International Art Festival blir det ikke. kuLtur side 34

Tariq Ramadan setter seg selv på toppen av historiens næringskjede, skriver Trond Berg Eriksen. Bøker side 38

www.morgenbladet.no

Samfunn

I sykkelsporten forblir habilitet et fremmedord, og i morgen starter Tour de France. Side 10

Glatt retorikk

I et nedslitt arbeiderstrøk i Miami lever Alina Fernandez. – Han har ødelagt livet mitt. samfunn side 18

foto: Lessing Photo

Jonas Gahr Støre mener han er mer aktiv og modig enn Jan Petersen var. Side 2

I den arabiske verdens fattigste land tygger de aller fleste khat. Barn får dopet av foreldrene. samfunn side 14

Castros datter

Gudmund Hernes: Grunnlaget for Israels sikkerhetspolitikk er borte.

BaK­Siden

Teateranmelder tvangssendt til tre sommershow i Tønsberg. kuLtur side 24

Jemen på dop

Lucinda Williams sakker igjen på farten, slipper lyset inn og lar stemmen skinne på Blessed. kuLtur side 42

foto: eLLen Lande Gossner

Leder

Showtime!

side 8–11

Endelig hjemme

Morgenbladet øker mest!

www.morgenbladet.no

samfunn

Lær deg kinesisk, gutt! Så kommer du deg frem i verden! Men hvem grep sjansen? Noen ganske få, her og der, omtrent 200 i Norge. Hvem er de? Elleve begynte nå, i Moss. side 8–11

Velgerne i rødgrønne kommuner går mot høyre. Trondheim og Skedsmo kan bli blå etter valget. samfunn side 6

Verdiløse menn

Vellykkede mennesker kan bli marginalisert i norsk arbeidsliv, skriver Nils Rune Langeland. samfunn side 4

Kinesisk: Tegnene betyr Midtens rike.

«En brutal homoerotisk slagmark», skriver Tommy Olsson om Bjarne Melgaards retrospektive utstilling. K­uLtur Side 26

Hva er kjøtt?

Ap-bastioner for fall

Men folket ggen. vil leve i sky

▪ Etter Muammar al-Gaddafi ▪ EU frykter flyktningeflom fra Libya ▪ Jonas Gahr Støre: Dilemma for Norge side 8-11

Hallusinatorisk vondt

Høgskolelektor Nazneen KhanØstrem angriper Per Edgar Kokkvold for hans rolle i islamdebatten. kuLtur side 26

Rupert Murdoch var politikernes frykt, tirsdag knuste de ham. Politikken blir aldri den samme. side 5 og 16-17

Pres­s­er s­ine egne

Frank Rossavik tenker høyt og lavt om siste ukes hendelser. samfunn side 6

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringens bruk av Oljefondets penger.   samfunnside10

I overkant perfekt

Sex s­om ga­s­tronomi

Homofile får asyl

Høyesterett knesetter ny praksis: Homofile som risikerer forfølgelse i hjemlandet, får asyl i Norge. SamFunn Side 16

Sammen for livet

Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLturside38

Ingen nevrologer i sikte! Richard Sennetts siste bok er gammeldags, noe som er en del av dens sjarm. ideer Side 24

Til ungdommen Tørrlagt ironiker

Journalist Bjarne Riiser Gundersen prøver å la være, men det er hardt å la ironien ligge. KuLtur side 28

Tra­ngen til noe nytt

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om forbrukets ekspansive historie. bøkerside32

His­torie nedenfra­

Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideerside22

Ås­hild Ma­this­en: Nina Karin Monsen ble angrepet som kvinne, men tok det som en mann.

BakSiden

The Hunger Games tilbyr både romantikk og politikk. Men de unge tror ikke lenger på happy ending. SamFunn Side 4

Foto: Scanpix/illuStraSjon: KriStoFFer nilSen

Dokumentar | siDe 8–11

Rune Slagstad ber 200årsjubilanten UiO om å støtte minnelund for 22. juli-ofrene. side 4

Drukner i sak

Oppgjør i pressen

Britenes Watergate

Strid om språkfag

Ledelsen ved Universitetet i Stavanger kritiseres for å være plump og provinsiell. samfunn side 12

foto: J. Pat Carter/sCanPix

Egypt får kritikk for å bygge en stålmur over og under bakken på Gaza-grensen. Samfunn Side 14

Skodre: Født 22.oktober 2011 kl. 14.39 på Rikshospitalet i Oslo.

Ber om ydmykhet

Det er festskrifttendenser i Alf Skjeseths bok om Klassekampen, som er både til å lære av og le av. Bøker side 44

Libya

Mur mot Gaza

Åshild Mathisen: MTV-seeren forstår seg på kunst som blander fiksjon og virkelighet.

Politidirektør Øystein Mæland undrer seg over at mediefolk er så skråsikre i kritikken av politiet. side 2

Kjære kamerat

iLLustrasjon:kristofferniLsen

Øyvind Østerud hadde kvaler med å skrive teoretisk om det som for mange er grusom virkelighet. ideer Side 22

Lihkku beavin!

6. februar er samenes nasjonaldag. Majoran Vivekananthan anmelder to filmer om nytt og gammelt agg. kuLtur side 32

Sol hele året!

Da Sovjetunionen nærmet seg kollaps, vokste det frem en særegen futuristisk arkitektur. kuLtur side 34

OmKamp

19.–25. august 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 32 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg samfunn

Sovjet-psykedelia

foto: scanpix/fLickr nH53

foto: eLLen Lande GoSSner, montaSje: K­riStoffer niLSen

Familien Knausgård

pet vil Formannska i Rjukan: ned speile solen

Ulv! Ulv!

Liksom-Ibsen

Hva skal til for å avsløre en falsk Ibsen? Stortingsmann Løving står på rollelisten i Oslo tingrett i syv uker. bøKer Side 38 Annonse:

søker ansvarlig redaktør og administrerende direktør

baksiden

Se utlysning side 11

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

“I en hverdag der man skal forholde seg til altfor høyt tempo og altfor mange uviktigheter, er Morgenbladet et kjærkomment avbrekk som gjør meg litt klokere og litt gladere.” Brede Hangeland

Kaptein for det norske landslaget i fotball

Kupongkode 1131 SOMMER12

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Gjelder

Telefon: 23 33 91 80

Nett: www.morgenbladet.no/sommer

nye abonnenter i Norge. Abonnementet løper til det sies opp. Kampanjen varer til 15. august 2012


Det finnes en gruppe psykiatere og psykologer som argumenterer for at man ikke bare kan oppspore og iaktta psykopati helt ned i 4-5-årsalderen, men at man også bør gjøre det.

Ideer

Lone Frank, side 22

Forvridde forskningsmål Tellekantsystemet må revideres og forenkles for å redusere feilbruk til skade for forskningen. Kronikk

Jan Eivind Myhre Øyvind Østerud

Norsk forskning har åtte års erfaring med det som offisielt heter publiseringsindikatoren, uoffisielt tellekantsystemet. Systemet har hatt flere utilsiktede bivirkninger. Da systemet ble innført, var hensikten å vise omfanget av vitenskapelig publisering både nasjonalt og internasjonalt. Det skulle også stimulere til publisering ved at en viss del av bevilgningene i sektoren var knyttet til indikatoren i form av publiseringspoeng. Innen hver disiplin skulle 20 prosent av publiseringen ligge på det som ble kalt Nivå 2, altså de fremste vitenskapelige kanalene (tidsskrifter og forlag). Det øvrige skulle ligge på Nivå 1. Fagfellevurdering av bidragene var en forutsetning for publiseringspoeng, men publisering på Nivå 2 ga tredobbel uttelling. De nasjonale fagrådene for de enkelte disiplinene avgjorde uttellingen for de ulike publiseringskanalene, med publiseringsutvalget i Universitets- og høyskolerådet (UHR) som overordnet instans. Det ble presisert ved innføringen at publiseringsindikatoren ikke målte forskningskvalitet. Systemet var ikke en evaluering av forskning. Indikatoren skulle benyttes til å vise omfanget av vitenskapelig publisering i ulike deler av norsk forskning. Den skulle ikke brukes som kvalitetsmål, særlig ikke på små enheter eller på individnivå. Slik er det ikke gått. Systemet har hatt betydelige vridningseffekter, det er blitt pervertert. I brede vitenskapelige kretser blir indikatoren forvekslet med kvalitetsmål, også ned på små enheter – grupper og individer. Skillet mellom Nivå 1 og publisering som faller utenfor nivåene kan være nokså vilkårlig, men perverteringen er tydeligst når det gjelder Nivå 2. Mange institusjoner gir individuell forskningsstøtte på grunnlag av publiseringspoeng og det tildeles priser for publisering på Nivå 2. Slik publisering spiller en viktig rolle når

gjesteredaktører med egne nettverk en gang eller to i året; de kan få kjente forskernavn til å skrive oversiktsartikler jevnlig, med sikte på flere henvisninger etterpå; de kan ha flest og mest populære arbeider tidlig i årgangen; de kan orientere seg mot populære felter med mange forskere som skriver ut fra samme data og dermed siterer hverandre hyppig, og så videre. Samlet betyr dette at publiseringsindikatoren blir mer pervertert – mindre egnet som indirekte kvalitetsmål også i stort – jo lenger den er i bruk.

Nokut skal vurdere fagkompetansen bak doktorgradsopplegg ved ulike høgskoler, med sikte på universitetsstatus, og det legges ofte til grunn for ansettelser og prosjekttildelinger. Vi vet at dette forekommer, men vi vet ikke omfanget av det. Derfor er det viktig med en evaluering av systemet, slik UHR har gått inn for. Det har særlig utviklet seg en sterk mytologisering av «nivå 2», som om det var et avgjørende mål på forskningskvalitet. Dette er det ikke grunnlag for. • 20 prosent av publiseringen innen en disiplin er en helt vilkårlig andel; jo større det totale antall publiseringskanaler er, jo mer omfattende blir Nivå 2. • Det er svake holdepunkter for nivåplassering i den betydelige gråsonen mellom Nivå 1 og Nivå 2. Dette skyldes at det er liten forskjell på såkalt «impact» – siteringsfrekvens over et gitt antall år, som i seg selv er et tvilsomt kvalitetsmål. Dermed blir det ganske tilfeldig om et tidsskrift kommer på den ene eller den andre siden av streken. Nivå 2 er også betydelig større enn det lille antall tidsskrifter som ugjendrivelig er i verdensklasse på sitt felt. • Nivåinndelingen fryser fast et gitt tidsskriftmønster, i den grad forskere tilpasser seg poengtildelingen og søker mot de eksisterende kanalene på Nivå 2. Nyskapende publisering kan få vanskeligere vilkår.

Vi mener at det vil være en langt bedre løsning å forenkle publiseringsindikatoren til ett nivå. Da slipper en alle dragkampene og manøvrene for å flytte tidsskrifter mellom nivåene. En unngår illusjonen av at indikatoren måler kvalitet. En innvending vil være at Nivå 2 tross alt er et mer ettertraktelsesverdig publiseringsnivå, og at det er derfor det gir tredobbel uttelling. Ett nivå oppmuntrer bare til mengde. Dette tror vi er feil. For det første er det en lang rekke belønninger for sentral internasjonal publisering i det norske forskningssystemet – prestisje, oppmerksomhet, gjennomslag – som har langt større betydning enn utslaget på indikatoren. Ett av de hensynene som to nivåer er ment å ivareta – at det ikke bare er mengde som teller, men også sentral publisering – blir bedre ivaretatt på andre måter i det norske forskningssystemet. For det andre har nivåinndelingen skadevirkninger i form av overtro på betydningen av den, taktiske manøvre rundt faginndelingen, feilbruk i vurderingen av enkeltforskere og en omfattende og unødvendig tidsbruk. På toppen av det hele blir norsk forskning, gjennom alle publiseringskanaler, allerede grundig og tydelig dokumentert gjennom registreringssystemet Cristin. Med en slik forenkling kan indikatoren tjene det formålet som var hensikten – å gi et bilde av omfanget og profilen av norsk forskningspublisering. Så måler vi kvalitet i forskning på den eneste akseptable måten, ved at kompetente fagfeller leser og begrunner.

I brede kretser blir indikatoren forvekslet med kvalitetsmål. • Forskningsfelt tilpasser seg systemet ved å splitte opp disiplinene i underdisipliner og tverrfaglige felt, med sine egne kanaler på Nivå 1 og 2. Dette er en helt sentral strategisk dragkamp innen systemet, med ganske merkverdige resultater der enhver spesialitet vil ha full uttelling i sitt eget univers. Ytterligere antall nivåer – 3 eller 5, som enkelte har foreslått – vil gjøre systemet ytterligere uoversiktlig, forsterke mytologiseringen og intensivere de taktiske manøvrene. • Etter hvert som systemet blir brukt og kjent, vil også tidsskriftene tilpasse seg og ta i bruk en rekke virkemidler for å få sin «impact»/siteringsfrekvens i været. De kan for eksempel sikre seg



Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

Jan Eivind Myhre er professor i historie og Øyvind Østerud er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Kronikk sendes til kronikk@morgenbladet.no. Maks 7000 tegn, inkludert ordmellomrom. Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Frist for innlevering tirsdag kl. 10.00.


20 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Ideer Debatt Å være varsler i Vestre Viken

Skivebom, Saugstad Ideer VAKSINEPOLITIKK

I kronikken «Regjeringen bommer på målet» i Morgenbladet 25. mai skriver professor Ola Didrik Saugstad: «I stedet for å basere seg på kunnskap om global barnehelse bruker Norge sine penger på en fiks idé.» Han refererer til Stortingsmelding nr. 11 (2011–2012) «Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken». Den «fikse ideen» er vaksinasjon. Saugstad må være en av ytterst få som mener vaksinasjon er en fiks idé. Få globale program har vært gjennom strengere evaluering enn nettopp det globale vaksineprogrammet. Konservative anslag angir at over seks millioner barn hvert år overlever barndommen nettopp på grunn av vaksinasjon – og at denne innsatsen vil redde mange flere liv i fremtiden. Vaksiner mot diaré og lungebetennelse – to av de store årsakene til at barn mister livet – er i ferd med å introduseres i verdens fattigste land. Gjennom pådriverarbeid, pengestøtte og innsats av norske fagmiljøer leder Norge an for at vaksinasjon skal være en grunnleggende rettighet og en gratis helsetjeneste for alle barn som del av myndigheters helseplaner. Saugstad sier videre at «norske politikere ikke må la Bill Gates styre agendaen». Norge støttet imidlertid vaksinearbeidet lenge før Gates-stiftelsen kom på banen. Stortingsmeldingen er tydelig på at Norge støtter opp om Verdens helseorganisasjon som den sentrale normsettende internasjonale institusjonen innen helse. Stortingsmeldingen sier også at offentlig-privat samarbeid er nødvendig for å løse de store globale utfordringene. Vaksinealliansen Gavi er ett eksempel på hvordan Norge sammen med en rekke ulike partnere arbeider mot felles mål, og der man bygger på hverandres styrke samtidig som man styrer unna potensielle interessekonflikter. Gavi anses i dag som en av de aller mest veldrevne multilaterale institusjonene, og en rekke evalueringer har dokumentert at Gavi jevnt over har levert fremragende resultater. Ingen er uenig med Saugstad om at utdanning og likestilling – og også rent vann, sanitære forhold og ernæring – er grunnleggende for et friskt og produktivt liv og et livskraftig samfunn. Dette er områder som er høyt prioritert fra norsk side, og der enda mer kan gjøres med stor helse- og samfunnsgevinst særlig inn mot de store

Dersom det skjer noe stygt i mitt nabolag ville jeg være en person som ingen tabloidavis kunne stå imot fristelsen å henge ut.

DaviD C. Pugh, sIdE 21

Regjeringen bommer på målet I stedet for å basere seg på kunnskap om global barnehelse bruker Norge sine penger på en fiks idé.

redusere barnedødeligheten. I dag blir cirka 20 millioner barn født med lav fødselsvekt, og av disse er omtrent 13 millioner født for tidlig, og én million dør. For tidlig fødsel er økende, også i vår del av verden. Omtrent fire millioner barn opplever oksygenmangel ved fødselen, av disse dør en million og like mange får skader på hjernen. I tillegg dør det omtrent en million nyfødte på grunn av infeksjoner. Disse tre forholdene henger sammen. Morens og barnets helse henger også nøye sammen. Hvis mor er dårlig ernært, vil fosteret vokse dårligere, og både mor og foster kan lettere få infeksjoner. Dette disponerer for prematur fødsel, oksygenmangel ved fødselen, og infeksjon hos den nyfødte.

KroniKK

ola Didrik Saugstad

Jeg er stolt av at vi har en statsminister som er engasjert i global barnehelse. Men Jens Stoltenberg gjorde etter min mening en fundamental feil ved å legge hovedvekt på å vaksinere verdens barn. For dette er ikke den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på. Dermed risikerer Stoltenberg at hans vaksineengasjement vekker internasjonal oppmerksomhet og høflig applaus hovedsakelig fordi han stiller med mange penger. For alle som arbeider seriøst i dette feltet vet at den viktigste nøkkelen til å redusere barnedødeligheten er å redusere nyfødtdødeligheten. Dette kan effektivt oppnås ved å bedre mors helsetilstand. Og dette gjøres kanskje best ved å sikre unge kvinner skolegang og utdannelse, og dermed forhindre at unge jenter blir giftet bort og blir gravide. Stortingsmelding 11 «Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken» fra Utenriksdepartementet reflekterer Stoltenbergs synspunkter, og står i fare for å bli husket som en fiks idé fordi den er ensidig. Mantraordene er vaksinasjon og reproduktiv helse. Likevel representerer meldingen en milepæl. Til tross for at Norge i mange år har hatt et betydelig engasjement for internasjonal helse, både gjennom frivillige organisasjoner og Norad, er dette første gang det lages en melding til Stortinget om dette temaet. Den «trekker opp utfordringer og gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020». Det er spesielt tre områder det fokuseres på: 1. Kvinners og barns rettigheter og helse 2. Reduksjon av sykdomsbyrden med vekt på forebygging 3. Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse. Men har meldingen lyktes? For å kunne svare på det må man kjenne til hvilke problemer man står overfor når det gjelder global kvinne- og barnehelse som er de områder regjeringen fokuserer på.

Illustrasjon: EllEn landE GossnEr

Av verdens drøyt 130 millioner årlige fødsler vil 40–50 millioner skje uten at en trenet fødselsmedhjelper er til stede. Bare halvparten av verdens fødsler skjer på sykehus, og mødresykelighet og -dødelighet er høy. Snaut 400 000 kvinner dør i relasjon til svangerskap og fødsel hvert år, og dessverre er utsiktene til at forholdene skal bedre seg ganske små. Et eksempel er Niger, med verdens raskest økende befolkning. Landet er rangert blant de laveste på FNs utviklingsindeks, og mer enn 60 prosent av befolkningen lever på mindre enn én dollar om dagen. I 2010 hadde landet en befolkning på 15,9 millioner, og hver kvinne var beregnet å føde 7,4 barn. Hvis dette blir redusert til 3,8 vil befolkningen likevel være 58 millioner innen 2050 og nesten 100 millioner i 2100. Til tross for at prevensjon har vært gratis i Niger siden 2002, er bruken fortsatt lav. For å nå en fertilitetsrate på 3,8 må prevensjonsbruken bli tidoblet, mens prevensjonsraten i området øker bare med 0,6 prosent i året. Å satse ensidig på reproduktiv helse vil sannsynligvis ha liten effekt i denne situasjonen. Det er skolegang og utdannelse for unge jenter i Niger og andre tilsvarende land som er det viktigste forebyggende tiltaket man kan sette inn. Skolegang for jenter utsetter giftemål og dermed første barnefødsel. Hvis man øker giftealderen med fem år, reduserer man fertiliteten med 25 prosent. En jente som blir giftet bort i tidlige tenår er mindre selvstendig enn en eldre jente som i tillegg har utdannelse. Unge gravide jenter har fem ganger høyere

risiko enn eldre for å dø i forbindelse med fødsel. Regjeringens botemiddel, å sikre kvinnen tilgang til prevensjon, beskyttelse mot tidlig ekteskap, retten til trygg abort, tilgang til kvalifisert fødselshjelp og seksualopplysning, er i og for seg ikke feil, men det blir for overfladisk i dagens kritiske situasjon. Det gjelder spesielt for landene sør for Sahara med akutt fare for overbefolkning og naturkatastrofer, som er i ferd med å underminere den veksten som finnes i mange av de fattigste landene.

Norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaen. Hvert år dør det snaut åtte millioner barn under fem år, og de fleste av disse dødsfallene kunne vært forhindret med enkle midler. 40 prosent, det vil si tre til fire millioner av disse dødsfallene, skjer blant nyfødte. FNs tusenårsmål nummer 4 er å redusere dødeligheten hos barn under fem år med 2/3 fra 1990 til 2015. Det er vel kjent blant alle som arbeider med global barnedødelighet at FNs tusenårsmål 4 ikke blir nådd, fordi dødeligheten blant nyfødte ikke faller raskt nok. Hva har regjeringen å melde om dette? Stort sett bare ett svar: vaksinasjon. Men er dette nok? Det er tre hovedtilstander som tar livet av verdens nyfødte: 1) for tidlig fødsel, 2) oksygenmangel ved fødselen, 3) infeksjoner. Ved å konsentrere seg om disse problemene kan man virkelig

Morgenbladet 25. mai

For å lære hvordan man kan redusere barnedødeligheten må man gå til land som har lyktes. Mange land har i dag imponerende resultater, som Portugal, Chile, Gulfstatene, Sri Lanka, Bangladesh og Tyrkia. Tyrkia har redusert sin spedbarnsdødelighet fra 28 til 9,9 per 1000 levende fødte barn bare fra 1998 til 2009. Til sammenligning trengte de andre OECD-landene 30 år på en tilsvarende reduksjon i perioden 1960 til 1990. I Tyrkia har man brukt enkle hjelpemidler som regelmessige svangerskapskontroller, fødsel på sykehus med helsepersonell til stede, sentralisering av fødselshjelpen, opplæring av personalet og investering i billig utstyr. Det er faktisk ikke nødvendig med høyteknologisk behandling for å redusere dødeligheten betraktelig. I tillegg vet vi fra Chile at dødeligheten faller der sosioøkonomiske forskjeller blir mindre mellom de rikeste og de fattigste. Stortingsmelding 11 er overraskende fri for en slik forståelse. Regjeringen skriver i sin melding at de er resultatorienterte. Er det ikke da på tide at vi får noen håndfaste vitenskapelige rapporter om effekten av norsk satsning på feltet internasjonal mødre- og barnehelse? Norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaen, det må forskning og vitenskapelig analyse gjøre. Jeg undres hvorfor opposisjonen er fullstendig taus når det gjelder den norske prioriteringen på dette feltet. I stedet for å basere seg på kunnskap bruker Norge sine penger til å pådytte verden en analyse som verden i stor grad ikke er så interessert i, og som i tillegg bommer på målet. Dette er kulturimperialisme. Det blir pinlig å være norsk hvis Stortingsmelding 11 om global helse blir vedtatt av Stortinget i sin nåværende form. Ola Didrik Saugstad er professor I i Barnesykdommer, Universitetet i Oslo.

ungdomskullene. Saugstad har også rett i at 40 prosent av barn som dør før de er fem år dør i nyfødtperioden, og at andre virkemidler enn vaksine her er nødvendig – men han tar helt feil i sine påstander om at stortingsmeldingen eller norske myndigheter overser dette faktum. Det virker i grunnen ikke som om Saugstad har fulgt med i Norges helsearbeid de siste fire-fem årene, der man har bidratt til å øke kunnskapen om hvorfor barn dør, og hvordan dette effektivt kan forebygges. I tillegg til den betydelige multilaterale innsatsen fokuserer helseprogrammene i India, Pakistan, Nigeria, Malawi og Tanzania på tiltak for å bedre fødselshjelpen og nyfødttjenesten, insentiver for at gravide skal benytte seg av tjenestene og oppfølging av de barna som trenger det mest. Senest i forrige uke, i forbindelse med en helsekonferanse i Oslo, kunngjorde utenriksministeren at Norge vil bidra til at to til fire land oppskalerer mødre- og nyfødttjenester på en effektiv og bærekraftig måte. Norges kanskje største bidrag – som Saugstad overser – er drahjelpen for å få på plass og satt ut i livet den globale strategien for kvinners og barns helse vedtatt av FNs generalforsamling i 2010. Generalsekretæren Ban Ki-moon har gjort mødre- og barnehelse til en av sine prioriteringer, og strategien har ført til mobilisering av over 40 milliarder dollar fra tradisjonelle bistandsgivere, sivilt samfunn, private aktører og ikke minst fra nasjonale myndigheter i lav- og mellominntektsland. Den norske pådriverinnsatsen for dette blir gjenstand for en uavhengig evaluering som igangsettes av Norads evalueringsavdeling i 2012. Det å prioritere må ikke forveksles med at den vitenskapelige analysen som ligger til grunn er mangelfull. Norge kan gjøre mye, men ikke alt, innen bistand. Kronikk sendes til kronikk@morgenbladet.no. Maks 7000 tegn, inkludert ordmellomrom. Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Frist for innlevering tirsdag kl. 10.00.

Paul R. Fife

Avdelingsdirektør i avdeling for helse, utdanning og forskning i Norad, og Norges styremedlem i vaksinealliansen Gavi i 2010–11

Vestre Viken I februar 2012 avsa Borgarting lagmannsrett dom i en oppsigelsessak mot overlege Øivind Dyrhaug ved Bærum sykehus. Saken er anket og oversendt Høyesterett. Den angivelige bakgrunnen for sykehusets oppsigelse av overlegen var «alvorlige feil og mangler i dømmekraft og opptreden som er til fare for pasientsikkerheten». Det hører med til historien at det var Dyrhaug som ved gjentatte anledninger helt fra februar 2005 hadde påpekt overfor ledelsen ved sykehuset det etisk tvilsomme i at det ble trikset med datoer og diagnoser for å sikre sykehuset større deler av den innsatsstyrte finansieringspotten. Dyrhaug ble på ulike måter forsøkt disiplinert til å avstå fra sine gjentatte påpekninger og det hele kulminerte i 2010 med at han ble fratatt sentrale arbeidsoppgaver han angivelig ikke lenger var kompetent til å inneha – og til sist oppsagt. I oppsigelsessaken ble det angitt 26 tilfeller av påstått svikt i pasientbehandlingen som grunn for oppsigelsen. Også hva angår disse tilfellene, har sykehuset gjort seg skyldig i en tvilsom praksis, ettersom ingen av sakene tidligere var blitt meldt til tilsynsmyndighetene og flere av dem ble hentet frem etter oppsigelsen av legen. Det hører med til historien at Borgarting lagmannsrett i sin gjennomgang ikke fant at det var hold i de påstandene som ble fremsatt i ettertid om

svekket pasientsikkerhet. Først etter domsavsigelsen og over ett år etter at sakene ble meldt har da også Fylkeslegen konkludert med ikke å ville reagere overfor Dyrhaug, ikke engang med en advarsel. Hvordan kunne retten allikevel gi sykehuset medhold i oppsigelsen? Borgarting lagmannsrett har i sin dom lagt avgjørende vekt på at overlegen angivelig hadde gjort seg skyldig i for sen signering av korrekturleste journalnotater og oppfølging av laboratoriesvar, såkalte arbeidslisterestanser. Som påpekt i en

Den som hadde medansvar i ventelistesaken belønnes med avansement. artikkel i Dagens Medisin 24. mai i år (av de hovedtillitsvalgte legene Christian Grimsgaard, Tom Henry Hansen og Aage Huseby ved de store helseforetakene i området) var imidlertid Dyrhaugs handlemåte i så måte sammenlignbar med en praksis som gjaldt for flere andre leger ved sykehuset – og ved andre sykehus – uten at dette hadde avstedkommet oppsigelsesessak mot dem: «Som mange av oss valgte legen å unnlate å signere notater og blodprøvesvar før de var endelig håndtert.» Det er å håpe at Høyesterett tar tak i denne saken, og undersøker dens bakenforliggende forhold, som lite og ingenting

har med en overleges faglige dyktighet å gjøre, men tvert imot handler om en ukultur preget av økonomisk begrunnet triksing med datoer og diagnoser, i kombinasjon med uforsvarlig arbeidsbelasting og et presset arbeidsmiljø. Vestre Viken HF har allerede erkjent at det har eksistert en slik ukultur ved ett av dets sykehus, gjennom aksepten i 2011 av en betinget bot på kroner 500 000 kroner for slik juksing (pådømt etter straffelovens bestemmelser om grovt bedrageri) ved Drammen sykehus. Hvor dypt denne erkjennelsen stikker er det imidlertid nå god grunn til å stille spørsmål ved, etter at det er blitt kjent at en av de gamle lederne som var implisert i ventelistesaken ved Bærum sykehus, Elisabeth Kaasa, skal tiltre toppjobben som helsefaglig sjef ved Vestre Viken! Tilsettingen viser at administrasjonen ikke vurderer ventelistesaken så alvorlig at den må få konsekvenser for toppledere i helseforetaket. Det fremstår som et hårreisende maktovergrep at en av de som først varslet om ukulturen i helseforetaket nå skal straffes for sin ansvarsfølelse, mens den som hadde medansvar i ventelistesaken belønnes med avansement. Det lover ikke godt for fremtidige varslere i Helse-Norge, ei heller for kvaliteten på topplederne i våre helseforetak.

Jan Helge Solbakk

Professor i medisinsk etikk, UiO

Ordbok i vanskeligheter sPRÅK Intervjuet i Morgenbladet 25. mai med prosjektleder Petter Henriksen i Kunnskapsforlaget bringer frem viktige opplysninger om det nasjonale ordboksverk for bokmål/riksmål som skulle utkomme i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Stortinget har forutsatt at det skal utkomme to slike verk, ett for nynorsk og dialekter og ett for bokmål/riksmål. Noen vil kanskje stusse over forbindelsen mellom bokmålsverket og riksmålet. Og bli ytterligere forvirret når det opplyses at Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur har «gått med på å forlate riksmålet til fordel for moderne, offisiell rettskrivning». Noen presiseringer er nødvendige: Begge de to nasjonale verkene er beskrivende, ikke normerende. For å finne ut hva som er korrekt nynorsk, korrekt bokmål eller korrekt riksmål, må man ty til andre oppslagsbøker. Norsk Ordbok registrerer og beskriver ordtilfanget i norske

dialekter og i nynorsk skriftspråk. Det Norske Akademis Store Ordbok registrerer og beskriver norsk språk som etter sin intensjon ikke er nynorsk: språkformer i litteratur, presse og andre skriftlige kilder. Det betyr at mange former som ikke er i pakt med riksmålets norm, kommer med. Kildematerialet spenner fra Henrik Wergeland til Dag Solstad. Det dreier seg altså om ord og ordformer som har vært og/eller er i bruk, uansett om de er i pakt med offisiell rettskrivning eller ikke. Et registrerende verk som definerer og omtaler ord og uttrykk, må imidlertid ha et redaksjonsspråk. Det er her Det Norske Akademi har bestemt seg for å bruke moderne, offisiell rettskrivning, hvilket vil si bokmål i sin moderate form. Det er kanskje ikke allment kjent, men etter de siste rettskrivningsreformene er moderat bokmål og riksmål omtrent identiske. En rekke riksmålsformer i levende bruk i litteratur og presse var i en lang periode stokkjaget fra

offisiell rettskrivning. Nå er de gjeninnsatt og fullt «lovlige». Samnorsk-prosjektet er oppgitt. Samtidig har også riksmålets rettskrivning nærmet seg bokmålets på mange punkter. Dermed er grunnen langt på vei lagt for et samarbeid på tvers av gamle skyttergraver. Det er denne situsjonen som reflekteres i den BRO-avtalen som Morgenbladet høyst forståelig, men ikke helt presist, omtaler som en «felles løsning for bokmål». R-en i BRO står nemlig for «riksmål» (Bokmålets og Riksmålets Ordbase). Dermed får navnet også en annen betydning: en «bro» mellom bokmål og riksmål som nå er blitt mulig etter generasjoners heftige språkstrid. Dette er «historisk», for å si det med sportsjournalistene. Derfor er det høyst beklagelig om verket som kan symbolisere denne nasjonale fredsslutning, ikke skulle få tilstrekkelige midler til å fullføres innen 2014.

Nils Heyerdahl

Preses, Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur


8.–14. juni 2012 morgenbladet 21 debatt Sendes til: debatt@morgenbladet.no Hovedinnlegg: Maks 4000 tegn, inkl. mellomrom Underinnlegg: 2000-3000 tegn, inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: 500-1500 tegn, inkl. mellomrom

Frist for innlevering er tirsdag klokken 10.00.

Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan også publi­seres på nett. Følg debatten på morgenbladet.no Debattredaktør: Marit K. Slotnæs

Jaffa-appelsiner i oljesand JØDEHAT I Morgenbladets leder 1. juni lanserer lederskribenten begrepet «jødeappelsiner». Skribenten sier også at å boikotte disse kan ramme sårbare jøder utenfor Israel. Hvorfor slår Morgenbladet jøder generelt i hartkorn med Jaffa-appelsiner? Vet de ikke at det er forskjell på jøder? At flere jøder blant annet maner til boikott av staten Israel? Generaliseringer av jøder, den ene eller den andre vei, er ikke egnet til å bekjempe antisemittisme. Når Israel presenterer seg som jødisk stat og avfeier det meste av kritikkene mot sin råskap som antisemittisme, kan det dessverre gå i ball for folk. Det er synd Morgenbladet bidrar til sammensausingen. Norge er enn så lenge en kristen stat. Skulle kritikk av Norges oljesandprosjekter i Canada kalles antikristent? Hva er en jøde? Jeg vet om sekulære jøder som ikke kaller seg jøder, men heller sier at de har jødisk bakgrunn. Blant andre min bestefar og den israelske historieprofessoren Shlomo Sand, mennesker med to svært ulike liv og skjebner. I mars snakket Sand på Litteraturhuset i Oslo om sin bok The Invention of The Jewish People. Han sier at

de europeiske jødene som gjorde krav på palestinernes land, er konvertitter uten noen genealogisk tilknytning til Midtøsten. Han mener jøder er en religiøs gruppe, ikke et folk. Troende jøder finnes jo i alle nasjonale og etniske utgaver, akkurat som kristne. Det finnes jøder som kaller seg palestinere, fordi de har bodd i de palestinske områdene lenge før sionistenes inntog.

Det finnes jøder som kaller seg palestinere.

En drøm: Borgen er en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative yrker. Så hvorfor velger man å legge det ned – uten alternativer?, skriver Lotte Konow Lund.  Foto: Ellen Lande Gossner

Selvmotsigende skriver Morgenbladet: «Vi er også enige med dem som hevder at vi må skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og antisemittisk demonisering. Vi tror bare ikke at det er så enkelt.» På den ene siden er det greit å kritisere Israels politikk, på den andre siden er det kompliserende. Hvorfor? Israel bryter folkeretten, krenker menneskerettighetene og ignorer FN-resolusjoner. Det er det betimelig å kritisere, noe Morgenbladets retorikk ikke bør forvirre oss fra.

Hege Ramson

Medlem av palestinakomiteen 42 morgenbladet 25.–31. mai 2012

Anglisismer OVER SETTELSER Kyrre Haugen Bakke etterlyser i Morgenbladet 1. juni utdypende begrunnelse for min påstand om at hans oversettelse av Jennifer Egans Bølle på døra er preget av anglisismer. Han er dessuten uenig i vurderingen av det ene eksempelet jeg trakk frem. La meg kommentere det siste først. Det anglisistiske ved sitatet «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk i lobbyen» har ingenting med bruken av ordet «lobby» å gjøre, men derimot syntaksen som smaker for mye av engelsk. Anglisismer på setningsnivå er, slik jeg ser det, en gjennomgående svakhet ved Bakkes oversettelse. Her er et fyldigere eksempel hvor Egan er oversatt helt direkte: «Da Ted Hollander var gått med på å reise til Napoli for å lete etter sin savnede niese, presenterte han for svogeren sin, som betalte regningen, en plan for å finne henne som blant annet gikk ut på å tråle de stedene som retningsløse, nedkjørte unge mennesker samlet seg – jernbanestasjonen, for eksempel – og spørre om de kjente henne.» Originalens engelske setningsbygning er for dominerende i oversettelsen. Et par andre eksempler: «You gave up

Bøker Roman

Å skrive sin tid Med Bølle på døra forsøker Jennifer Egan å gi et ekte amerikansk litterært svar på den kaotiske samtiden. Mer fremtredende enn noe annet i amerikansk litteraturhistorie er ambisjonen om en skrivemåte som er på høyde med sin tid og kulturen den er en del av. Det eksistensielle målet er nesten alltid det samme: Å finne veien ut av kulturens konformiserende press og mot en mer individuell og autentisk erfaring. Filosofen Ralph Waldo Emerson formulerte dette behovet best i sitt berømte essay «Self-Reliance» (1841): «Nothing is at last sacred but the integrity of your own mind.» For litteraturen har oppgaven vært å finne nye veier til dette målet etter hvert som den forrige generasjonens forfattere har stivnet og mistet evnen til å ryste våre sanseapparater og vekke vår selvstendighet. I hvert fall siden Walt Whitman har nye forfattere gjort opprør mot sine forgjengere, og jakten på nye konfigurasjoner av forholdet mellom litteratur og virkelighet pågår uavbrutt – idet den stanser vil den amerikanske litteraturen dø. At den skal svare på sin samtid, er dens nødvendige definitoriske trekk. Panegyrisk mottatt. I et essay fra 1960 («Writing American Fiction») skriver Philip Roth at «den amerikanske forfatteren som skriver midt i det tyvende århundre har mer enn nok med å forklare, forstå og ikke minst gjøre troverdig den amerikanske virkeligheten. Den lamslår, den gjør oss kvalme eller rasende, og til slutt gjør den vår beskjedne fantasi til skamme. Virkeligheten overgår alle våre talenter, og daglig oppviser kulturen skikkelser som gjør hvilken som helst romanforfatter misunnelig». John Updike, Norman Mailer, Susan Sontag og Philip Roth gjorde det de kunne for å henge med i svingene i det kaotiske og utrolige 1960-tallet. Sett fra litteraturhistorikerens perspektiv er det grunn til å påstå at de klarte brasene. Så hvordan skal man skrive i ironiens og internettets tidsalder – i en amerikansk kultur hvor kjernefamilien ikke lenger er noe man gjør opprør mot, hvor ingen lenger har jobb i industrien og hvor forfatterne som premissleverandører i kulturen er erstattet av kjendiser på den ene siden og ideologisk motiverte eksperter på den andre? David Foster Wallace har gitt et bud på hvordan, Jonathan Franzen et annet, og i forlengelsen av disse to 90-tallskameratenes poetikker finner vi Jennifer Egan (født 1962) og hennes panegyrisk mottatte roman Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad). Med sin femte bok har Egan, skal vi tro kritikerne, fanget tidsånden mellom to permer, og det i en roman som strekker seg flere tiår bakover og fremover i tid.

Tiden som bølle. Romanen handler nettopp om tid, om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det, hvordan tiden gjør forandring mulig og ikke minst hvordan ungdom blir til voksenliv og etter hvert alderdom og avslutning. Tiden er den bølla tittelen viser til. Det mest påfallende ved denne tidsromanen er at den i motsetning til sitt emne ikke er lineær i det hele tatt. Gjennom tretten kapitler – som egentlig kan leses som selvstendige fortellinger – hopper vi frem og tilbake, og vi ser en gruppe mennesker fra forskjellige vinkler og gjennom vilt forskjellige skrivemåter. Strukturen, har forfatteren selv påpekt, kan minne om hypertekstens dynamikk: Vi leser om en person inntil en annen dukker opp i synsfeltet, da hopper vi raskt over til et nytt perspektiv – som om vi klikker oss gjennom wikipedia-artikler. Bladgull i kaffen. Hovedpersonen er Sasha. Henne treffer vi som eksperimenterende og opprørsk ungdom, senere som ansatt i et plateselskap i New York og etter hvert i en konvensjonell familiesituasjon gift med sin ungdomskjæreste. I romanens første kapittel er hun på date, en typisk ung, singel kvinne i New York. Men på toalettet kan hun ikke dy seg for å stjele en annens lommebok: «Pre-seddelbok hadde Sasha hatt en fæl kveld […] Postseddelbok, derimot, sitret situasjonen av frydefulle muligheter.»

Strukturen kan minne om hypertekstens dynamikk. At en grenseoverskridelse, i fall for en stund, gir en ny og mer intens livsfølelse, går igjen i romanen, akkurat som i amerikansk litteratur for øvrig. Også den andre av romanpersonene vi blir godt kjent med, plateselskapsjefen Bennie Salazar, søker seg mot det som kan riste ham ut av de bedøvende mønstrene – idet vi treffer ham for første gang drysser han bladgull i kaffen for å avhjelpe manglende sexlyst og sviktende ereksjon. Han lengter intenst mot opplevelsene som betød noe, følelsen av at musikken var alt, da punken kom til San Fransisco og verden sto på spill. Med Bølle på døra antyder Egan at dop var det mest virksomme, tidsforstyrrende elementet i kulturen på 1980- og -90-tallet. I et kapittel fortalt i andreperson og i umiskjennelig dopstil går Sashas venner Rob, Drew og Bix e-høye rundt i natten: «Dere danser sammen alle tre, deler opp avstanden mellom nå og i morgen helt til det er som om tida går baklengs.» Men på 2000-tallet er det ikke lenger piller og pulver som tuller til tidsfornemmelsen. Som den fremsynte teknoentusiasten Bix sier allerede denne natten: «’Å, vi kommer til å kjenne hverandre bestandig,’ sier Bix. ’Den tida da man mista kontakten med folk er snart over.’»

Oppmerksomhetstyv: Jennifer Egan skriver først og fremst om tid, om hvordan tiden gjør forandring mulig, og om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det. foto: Heiko Junge/Scanpix

Moralistisk. Selv om konkrete sosiale medier à la Twitter og Facebook ikke spiller noen vesentlig rolle i romanen, er Egan svært oppmerksom på og kritisk til virkningene av dem. I det siste kapittelet behandler Egan vår digitaliserte mellommenneskelighet helt direkte og på en måte som kan minne om Gary Shteyngarts Super Sad True Love Story (2010). Her møter vi igjen Sashas date fra første kapittel: Alex forsøker å få jobb som lydtekniker i Bennies plateselskap, men vi forstår at dette utspiller seg et stykke inn i fremtiden. Her lages musikken først og fremst for små barn, og de kommuniserer, i likhet med de voksne, først og fremst gjennom sine «smartfoner». Men i sine beskrivelser av de teknologiske tids- og oppmerksomhetstyvene blir Egan forutsigbart moralistisk. Hun parodierer utarmingen av språket som foregår når alle skriver instant messages til hverandre, men holdningen er for velkjent:

Morgenbladet 25. mai

Rebecca [Alex’ kone] var stjerne innenfor akademia. Den nye boka hennes tok for seg fenomenet ordskall, en term hun hadde oppfunnet for å betegne ord som ikke lenger var meningsbærende annet enn i anførselstegn. Språket var fullt av slike ord – «venn» og «virkelig» og «historie» og «forandring» – ord som var blitt avskrelt sin mening og redusert til hylstre. Enkelte, som «identitet», «søke» og «sky», var åpenbart tappet for liv gjennom måten folk brukte dem på i internettsammenhenger. Når det gjaldt andre, var årsakene mer komplekse; hvordan hadde det seg at «amerikansk» var blitt en ikonisk betegnelse? Hvorfor ble «demokrati» brukt på en skjelmsk, hånlig måte?

aspekter ved omgivelsene våre som er så naturaliserte at vi ikke legger merke til dem. Men vi er da ikke helt naive når det kommer til smarttelefoner eller sosiale medier? Og neppe heller overfor popmusikkens ekstreme kommersialisering? De fleste av oss tenker vel at oppriktige og kraftfulle forhold mellom mennesker har lite å vinne på sosiale medier og sms, og Egan har ikke så mye nytt å føye til denne kritikken. Anglisismer. Vender vi tilbake til Philip Roths essay, ser vi at også Egan strever for å være på høyde med den amerikanske virkeligheten. I likhet med Franzen gir hun fine bilder av en amerikansk samtid der vanlig arbeid har gått av moten, eksistensiell mening er noe man hører om på museumsomvisninger eller leter etter på interrail i Europa, og løse nettverk av venner har erstattet kjernefamilien som samfunnets byggesteiner. Men hun har ikke klart å oppdatere den realistiske romanformen slik James, Bellow, Updike eller nettopp Franzen – spesielt i The Corrections (2001) – gjorde det. Det skal også nevnes at den norske oversettelsen svekker Egans prosa. Pinlige anglisismer à la «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk i lobbyen» dukker opp altfor ofte. Det mest beundringsverdige ved Bølle på døra er at den er et helhjertet forsøk på å skrive sin egen tid, og at den på den måten går inn i den sterkeste delen av amerikansk romanhistorie. Men Egan lykkes altså ikke helt: Til tross for tidvis glimrende tilbakeblikk på 80- og 90-tallet stopper det opp når vår egen tid skal forstås og kritiseres.

Originalens engelske setningsbygning er for dominerende. Anmeldelse Jennifer egan

Bølle på døra

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke 383 sider. Oktober. 2012

Satire av denne typen må få oss til å se det groteske eller umoralske i

Bernhard ellefsen

the one chance God threw your way, and now it’s too late» blir til «Du lot være å gripe den ene sjansen Gud slengte til deg, og nå er det for sent» og «She had overlooked a seismic shift» til «Hun hadde unnlatt å registrere en forandring av seismiske dimensjoner». Jeg er enig i at det å oversette Egans bok krever stadige stilskifter fra oversetteren, spesielt fordi hun i flere av kapitlene skriver bevisst uelegant. Og Bakke har rett i at småfeil og misforståelser er uunngåelig – det gjelder også kritikere. En oversettelse skal imidlertid ivareta originalens stil og tone, noe som blir vanskelig når den norske prosaen ikke høres helt norsk ut.

Bernhard Ellefsen

Anmelder i Morgenbladet

Kunstnernes hus KUNSTPOLITIKK Jeg er så heldig at jeg er en av seks mottagere av Oslo bys kunstpris for 2011, som ble utdelt under en lunsj på Rådhuset i Oslo 3. mai. Under sin tale understreket ordfører Fabian Stang hvor opptatt bystyret er av å legge forholdende til rette for kunst i hovedstaden. For kunst er viktig og noe man både vil og må ha. Jeg har praktisert som kunstner i 15 år, og regner med at jeg har mottatt prisen på bakgrunn av det jeg har produsert i løpet av denne tiden. I disse årene har jeg hatt atelier i Borgen ved Middelalderparken i Oslo. Der har jeg hatt en husleie på under 2700 kroner de siste årene. Stabiliteten, beliggenheten og prisen er mye av grunnen til at jeg har kunnet opprettholde en høy produksjon som gjør meg aktuell til å motta en kunstpris. Borgen var eid av NSB, men er nå kjøpt av Jernbaneverket og skal muligens gjøres om til riggområde for utbygging av Follobanen. Men Follobanen er ikke ferdig utredet, og ingen kan si med sikkerhet når og om Borgen må rives. Det som er sikkert, er at vi blir kastet ut av bygget 1. juli. Jernbaneverket har vært i bygningen og målt vinduene som de skal mure igjen den dagen vi flytter ut. Borgen er et kjent kulturhus i Oslo og driftes for det meste av husets leietagere. Cirka 40 av Norges mest anerkjente kunstnere har sin arbeidsplass der til enhver tid. Hege Nyborg, Kristina Bræin, Terje Nicolaisen, Esther Bjørneboe, Terje Uhrn, Torbjørn Sørensen, Steinar Elstrøm og Marianne Brekke er blant de som de siste tyve årene har produsert kunst på Borgen. Kunst som er blitt vist ikke bare i Oslo, men i hele Norge. Band som Raga Rockers, Backstreet Girls, Dumdum Boys, Madrugada, Minor Majority og 120 days har alle

vært knyttet til huset. Bygget huser per i dag arkitektfirmaer, smie, flere profesjonelle snekkerfirmaer, industridesign, øvingsrom, lydstudio. Black metal-festivalen Inferno, som fyller Oslo med black metalentusiaster fra hele verden hver påske, har vært drevet av Radar Booking fra Borgen. Borgen er det eneste kulturbygget i Oslo som har et ekstremt godt faglig crossovermiljø med profesjonelle aktører som fungerer. Alle yrkesretninger på Borgen har samarbeidet i løpet av den tiden jeg har arbeidet der. Med samarbeid mener jeg at vi lønner hverandre for jobber vi gjør for hverandre, og de fleste har hatt et direkte faglig utbytte av andre leietagere. Borgen ville kunne være et interessant forskningsområde innen kultur på hvordan et slikt crossover-miljø kan oppstå og være velfungerende uten å være initiert eller overstyrt av stat og kommune, men fordi det har blitt til som en kraft i seg selv. Et tankekors er at Borgen har produsert en stor del av Oslos musikk og kunstscene helt uten millionene bevilget til for eksempel Popsenteret på Grünerløkka. Huset er en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative, skapende yrker. Så hvorfor velger man å legge det ned – uten alternativer? Hvorfor ikke bygge videre på de verdiene som allerede er i huset? Politikeres manglende evne til å tenke langsiktig er særlig tydelig i hovedstaden. Oslo har hatt liten befolkning og dertil bygningsmasse, politikerne og byplanleggerne har ikke vært forutseende nok til å utvide byen med bygningsmasse som er by og ikke boligstrøk før det er for sent. Byen spises innover, stadig flere av byens næringslokaler i sentrum er gjort om til dyre kontorer og boliger.

Å lage en by som ikke har rom for virksomhet som ikke er kommersiell, kan skape et farlig trykk innenifra. For en by er en organisme som forandrer seg som helhet med hver lille ting som legges til eller trekkes fra. Derfor trenger vi at uventede dissidenter og gründere blir til og fungerer side om side. Vi trenger det høye og det lave, det smale og det brede, det konforme og det som er annerledes og feil. Vi trenger pusterom. Vi trenger denne bredden, fordi det er den som skaper et godt samfunn. Mangfold skaper vekst og trivsel, nye tanker, konfrontasjoner og ikke minst et politisk klima som er åpent og kritisk. Vi som bor i Oslo blir hver dag minnet på hvor viktig det er, gjennom spor etter bomben 22. juli. Det er ikke nok å fortløpende rive alt vi ikke liker, og bygge nytt over en lav sko. Det sikrer ikke annet enn høye husleier, og den type virksomhet som kan betale disse husleiene. Derfor er det en bys samlede ansvar til enhver tid å ha bygningsmasse som er i forholdsvis dårlig forfatning og som er låst til ikke-kommersiell bruk over lengre perioder. Det lønner seg. Dagen etter at jeg mottok Oslo bys kulturpris, mottok jeg en e-post fra Kulturetaten med informasjon om de kommunale atelierene i Oslo som er disponible og skal lyses ut: Til informasjon var det cirka 220 søkere til 27 atelierer i siste runde; denne gangen vil det være en del færre atelierer. Siste runde var i 2010, og siden da er minst tre store atelierhus blitt lagt ned for å bli boligmasse. Oslo bys kunstpris 2011 var på 50 000 kroner, som jeg i 2012 må bruke på å leie meg et lager i stedet for å produsere ny kunst. Det er en viss ironi i dette.

Lotte Konow Lund

Kunstner og leietager på Borgen


22 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Ideer Psykologi

«Jeg ville se hvordan katten r Skolegutten som amputerte halen til familiens katt et lite stykke av gangen, ble ikke oppdaget før påfallende mye av halen manglet. Er han psykopat? Lone Frank Kan man kalle et barn psykopat? En sånn rødkinnet pode, som ennå ikke har felt melketennene eller stiftet bekjentskap med innsiden av et klasserom, kan da ikke allerede være inne på en løpebane som ufølsom manipulator og muligens kriminell? Man vegrer seg for å tro det. Vi betrakter jo helst barn som uskyldige. Ikke desto mindre finnes det en gruppe psykiatere og psykologer som argumenterer for at man ikke bare kan oppspore og iaktta psykopati helt ned i fire-femårsalderen, men at man også bør gjøre det. – Her hjemme er det bred enighet om at det er en dårlig idé å stemple barn som psykopater. De er tross alt i en alder hvor man må la tvilen komme dem til gode, og de kan jo komme inn i en god utvikling, sier nevropsykolog og lektor ved Københavns Universitet, Anders Gade. Men like viktig, forklarer han, er det at selve utviklingspsykologien stiller seg i veien. Den hevder at man ikke kan diagnostisere personlighetsforstyrrelser før personligheten er ferdigdannet – i voksen alder. Kalde-ufølsomme trekk. Det holder bare ikke, svarer den fremtredende britiske barnepsykiateren Michael Rutter fra University College i London. Han argumenterte nylig i en leder i The British Journal of Psychiatry, for at den samlede evidens fra nesten to årtiers forskning gir grunn til å «erkjenne eksistensen og viktigheten av psykopati i barnealderen». – Jeg er fullstendig enig, sier Essi Viding, som er professor i psykologi ved University College, og som særlig forsker på barn. – Det er sikkert mest behagelig å innbille seg at alvorlige personlighetsforstyrrelser først oppstår etter at man er fylt 18 år, men hvis vi ønsker å hjelpe barn og familier med problemer, er diagnoser et nødvendig redskap. Kanskje vi skal velge et annet ord enn psykopati, fordi det har så mye bagasje og typisk forbindes med voksne kriminelle og voldelig adferd. I det hele tatt bør fokuset flyttes bort fra adferd, mener Viding, fordi kjernen i det vi foreløpig kaller psykopati handler om personlighetstrekk. Man snakker om callous-unemotional traits, eller kalde-ufølsomme trekk. Det er barn som har en klar mangel på affekt eller følelsesdybde, og som hverken viser anger, skyld eller empati. I dag finnes ikke disse personlighetstrekkene hos barn som selvstendige kategorier i de psykiatriske diagnosemanualene, og i den kommende utgivelsen av den amerikanske DSM-V er det foreslått at de kun skal inngå som en undertype innenfor conduct disorder eller trassig adferdsforstyrrelse. – Men både vi og andre har vist at det

er snakk om to vesensforskjellige grupper barn. Barn med kalde-ufølsomme trekk – hva enten de samtidig er adferdsforstyrrede eller ei – er ofte sjarmerende og kan sette opp en nydelig fasade, mens de er ekstremt manipulerende og utnytter andre mennesker, sier Viding Aggresjon. Helt avgjørende skiller de kalde-ufølsomme barna seg ut ved å utvise instrumentell aggresjon, understreker Viding. Hun sier barn som «kun» har adferdsforstyrrelse reagerer aggressivt og voldsomt på sine omgivelser, mens barn som scorer høyt på kaldeufølsomme trekk bruker sine utfall meget kalkulert for å oppnå noe de ønsker. Det kan være barnet som styrer hele barnehagen ved å sette inn velrettede nålestikksoperasjoner overfor svake kamerater, og ved dyktig å spille pedagoger og foreldre ut mot hverandre. Eller det kan være mer uhyggelige tilfeller, som med skolegutten som ble henvist til utredning hos psykolog Paul Frick fra University of New Orleans etter å ha maltraktert familiens katt. I løpet av noen ukers tid hadde han med en kniv amputert dyrets hale et lite stykke av gangen, og ble først oppdaget da påfallende mye av halen manglet. Gutten var ikke flau og angret ingenting. Imøtekommende forklarte han psykologen at han hadde ambisjoner om å bli forsker og derfor hadde eksperimentert med det han hadde for hånden. Som han konstaterte: «Jeg ville se hvordan katten reagerte».

Disse barna er ofte sjarmerende og kan sette opp en nydelig fasade, mens de er ekstremt manipulerende.

Essi Viding, professor i psykologi

Forskjeller i hjernen. Hva er galt i hodet på sånne unger, spør man seg. Og stadig mer taler for at man har å gjøre med en utviklingsforstyrrelse som både berører hjernens struktur og funksjon. Fra eksperimenter med voksne psykopater vet man at de ofte utviser en mangel på normal fryktreaksjon, og at de kan ha problemer med overhodet å gjenkjenne frykt hos andre. Det samme ses hos barn. I visse undersøkelser foretatt på barn helt ned i treårsalderen har den abnorme fryktreaksjonen hos de små forutsagt aggresjon senere i livet. Kikker man på innsiden av kraniet, ser man blant annet problemet gjemme seg i høyre amygdala. Vanligvis aktiveres denne

lille strukturen kraftig når det er tegn på fare og især når vi ser ansikter som uttrykker frykt. Men i hjerneskannerforsøk har man konstatert at fryktsomme ansikter i meget liten grad aktiverer høyre amygdala hos både voksne psykopater og barn med uttalt kalde-ufølsomme trekk. Andre studier tyder på at området i den frontale hjernebarken, som har å gjøre med sosial kognisjon – ikke minst når det gjelder skyld og skam – er svakt utviklet. De er både mindre og har en svakere grad av kommunikasjon med resten av hjernen. Født sånn eller blitt sånn? Nevroforsker Kent Kiehl fra University of New Mexico har studert dusinvis av innsatte psykopater og sett at moralske overtramp ikke aktiverer emosjonelle deler av hjernen hos dem. Rent intellektuelt vet de like godt som normale når en handling er moralsk forkastelig. Men fraværet av følelser gjør at psykopatene mangler de automatiske bremsemekanismene som holder de fleste av oss borte fra overskridelsene, selv om vi kunne ha lyst. Så er spørsmålet: Hvordan oppstår denne mangelen? Er man psykopat fra fødselen eller formes man av omstendighetene? – Arveligheten av kalde-ufølsomme trekk er ganske høy, konstaterer Essi Viding tørt. Hun har undersøkt saken i klassiske tvillingstudier, som viser en arvelighet på helt opp omkring 70 prosent. – Men husk at graden av arvelighet sier hvor mye av variasjonen i en befolkning som skyldes gener, og ikke hvor mye som skyldes henholdsvis arv og miljø hos det enkelte menneske. Jeg er selv overbevist om at vi har å gjøre med et komplekst samspill mellom de to. Det kan være gener som gir sårbarhet og som eventuelt utløses av miljøfaktorer. Men hvilke miljøfaktorer? Er det en urimelig hard barndom med omsorgssvikt og manglende tilknytning som ødelegger de små? Ikke nødvendigvis, ser det ut til. I hvert fall har man i diverse undersøkelser av barn med kalde-ufølsomme trekk ikke funnet noen tydelig sammenheng med hardhendt eller abnorm oppdragelse, forklarer Viding. Et eksempel er en helt ny studie fra Mark Dadds ved University of New South Wales som setter interaksjonen mellom mor og barn under lupen. I British Journal of Psychiatry beskriver forskerne observasjoner av adferden hos en gruppe mødre til henholdsvis kalde-ufølsomme og normale barn i alderen fire til syv år. Det er ingen forskjell hos mødrene. Kvinnene søker i samme grad øyekontakt og gir verbalt uttrykk for ømhet. Men de kalde-ufølsomme barna gjengjelder kun i meget begrenset grad begge deler. «Feilen er hos barna», som Dadds og kolleger formulerer det. Etter frikjennelsen av mødrene noterer de seg dog at psykologiske tester avslører at fedrene til de kalde-ufølsomme i langt høyere grad enn fedre til kontrollgruppen er karakterisert ved uttalt fryktløshet.

Fatal personlighetsforstyrrelse: I Lynne Ramsays film We Need to T i Tilda Swintons skikkelse får grufullt rett i sine antagelser, Ezra Mil

Ødeleggende diagnose. Det er godt mulig «feilen» ligger hos barna. Men selv om det kan være mulig å stille diagnosen psykopat i ung alder, advarer mange mot at de sosiale omkostningene uansett er for store. Det er jo ikke som med andre personlighetsforstyrrelser – som autisme – der diagnosen utløser forståelse og støtte til både foreldre og barn, påpeker John Edens, som er klinisk psykolog ved Texas A&M University i et intervju med New York Times: «Psykopati er en ødeleggende diagnose. Ingen har sympati med en psykopats mamma.» – Det kan det være noe i, medgir den danske psykologen Mickey Kongerslev, som er den eneste i Danmark som forsker på psykopati hos unge mennesker. Han har nylig fått oversatt to av verktøyene man diagnostiserer barn med: Ungdomsutgaven av den såkalte Psychopathy Checklist eller PCL: Youth Version, som brukes til aldersgruppen 12–18, og Paul


8.–14. juni 2012 morgenbladet 23

n reagerte» emosjon. Og slik man hos voksne kan ha hell med velformulerte resonnementer, kan man særlig nå gjennom til barn gjennom belønninger. Det er iallfall håpet til noen forskere, som psykolog Dan Waschbusch fra Florida International University. Han har i snart ti år iakttatt og forsket på psykopatiske barns adferd. Nå har han også etablert en spesiell sommerleir for slike barn, der man konsekvent deler ut poeng for «god oppførsel» og trekker poeng for «dårlig oppførsel». Underveis deles det ut premier, alt etter hvor mange poeng barna har fått. For øyeblikket studerer Waschbusch i hvilken grad dette systemet utgjør en forskjell for barna som deltar. – Jeg tror det, sier Essig Viding. – I min egen gruppe arbeider vi med skolebarn, og vi har oppnådd svært lovende resultater ved å anvende strategier som går ut på å belønne god oppførsel – vel å merke ved å gi belønningen umiddelbart. Vi kan nok aldri gjøre disse barna til verdens mest følsomme og empatiske vesener, men vi har fått til svært mye dersom vi lykkes med å få dem til å regulere sin oppførsel.

Need to Talk About Kevin, basert på Lionel Shrivers roman med samme navn, følger vi en mors økende frykt for at noe er alvorlig galt med sønnen. Filmens nåtidsplan viser at moren Ezra Miller spiller sønnen Kevin som tenåring. Foto: We Need to Talk About Kevin (2011)

Fricks spørreskjema Inventory of CallousUnemotional Traits. I sitt doktorgradprosjekt ved psykiatrisk forskningsenhet og barne- og ungdomspsykiatrien i Region Sjælland (Roskilde), undersøker Kongerslev akkurat nå disse instrumentenes presisjon og pålitelighet på en gruppe danske kriminelle. Han har ennå ikke publisert sine data, men sier resultatene er lovende. – Men samtidig mener jeg at psykopatidiagnosen for barn bare skal benyttes til forskningsformål. Et viktig poeng er at en slik diagnose kan gjøre kliniske forskere mer interesserte i feltet, og det trenger vi. Foreløpig foregår det meste av forskningen i USA og Canada, hvor den gjennomføres av folk som primært er opptatt av å kunne forutsi kriminell atferd. Dette skyldes ikke minst at psykopater er dyre i drift. Kent Kiehl har beregnet at omkostningene for samfunnet er ti ganger så høye som for depresjon – fordi

psykopater igjen og igjen havner i fengsel og på institusjoner. Ifølge Mark Cohen ved Vanderbilt University sparer samfunnet nærmere fem millioner dollar på å «redde» en enkelt 14-åring fra en livslang kriminell løpebane. – Jeg håper en diagnose og gode diagnoseredskaper kan stimulere kliniske psykologer og psykiatere til å gjøre nye, gode undersøkelser, spesielt av behandlingseffekten – det mangler vi i aller høyeste grad. Også her er Essi Viding «fullstendig enig». Belønning. Ganske riktig hører vi som regel at psykopater er notorisk uforbederlige, men det refererer typisk til forsøk på å behandle voksne som allerede har en masse problemer og som ofte er kriminelle. – Og selv blant dem er jeg ikke sikker på at det er fullstendig umulig, sier Viding.

Det er heller ikke psykolog Randall Salekin fra University of Alabama så sikker på. I en nå to år gammel oversiktsartikkel i Behavioral Sciences and The Law samler han kunnskapen på feltet. Her innrømmer at han suksessratene er «mindre enn optimale», men konkluderer likevel at man i tre av åtte undersøkelser finner en lav til moderat behandlingseffekt. – Vi kan ikke bare appellere til sympati med ofrene eller lignende. Det virker garantert ikke, sier Tine Wøbbe ved rettspsykiatrisk avdeling på Sct. Hans Hospital i Danmark. Wøbbe arbeider med voksne, kriminelle psykopater. – Hos dem kan man av og til nå gjennom ved å appellere til deres egen situasjon. Man kan få dem til å begripe at å endre adferd kan være en god idé dersom man vil unngå å ende i forvaring eller fengsel igjen, sier hun. Det handler om kognisjon fremfor

Forskjeller i oppdragelse. Her er det interessant å påpeke at Mark Dadds’ australske forskergruppe også har sett nærmere på effekten av ulike typer oppdragelse. Resultatene, som er blitt publisert det siste året, tyder på at blant de barna som scorer høyt på testene for kalde og ufølsomme trekk, har de som har fått en «varm» oppdragelse færrest adferdsproblemer. – Dette rører ved et interessant og ganske nytt forskningsområde, nemlig det som handler om mulige forebyggende faktorer, sier Mickey Kongerslev og henviser til forskeren Randall Salekin. I en artikkel i Psychology, Public Policy and Law følger amerikaneren 140 kalde-ufølsomme tenåringer som tidligere er blitt tatt i kriminelle handlinger. Han undersøker spesifikt om henholdsvis høy intelligens og sterk motivasjon for å endre seg er med på å forebygge tilbakefall til kriminaltitet og voldelig oppførsel. Intelligensen gjorde seg ikke riktig gjeldende her, men det ser derimot ut til at et personlig ønske om et annet liv faktisk øker sjansen for at man skjerper seg. – Det er viktig å få sagt at ikke alle barn som scorer høyt på kalde og ufølsomme trekk fremstår som psykopater senere i livet, sier Essi Viding. – At en tilstand i høy grad er arvelig og genetisk betinget, betyr ikke at den er umulig å påvirke. Vi vet heller ikke om bestemte gener kanskje kan slå gjennom senere i utviklingen og faktisk forandre hjernens funksjonsmåte. Men det er nettopp slike ting det er på tide å undersøke og forstå. Lone Frank er vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet.


24 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Ideer Amerikansk politikk

Ny konservatisme Den ene kalte biler for «mekaniserte jakobinere» og nektet å ha noe med fjernsynet å gjøre. Den andre beveget seg verdensvant i de liberales salonger og hadde 1500 episoder av sitt tv-program på amerikansk fjernsyn. Sammen skapte de den moderne, konservative bevegelsen i USA. skrev, hadde målet med revolusjonen i 1688 vært å gjeninnføre eldgamle lover og rettigheter, essay ikke å innføre nye. I de amerikanske koloniene Torbjørn Røe Isaksen og Magnus Thue og i enda større grad i Frankrike ble derimot Lockes ideer det teoretiske grunnlaget for en ny grunnlov og et nytt styresett. (Særlig i Frankrike Første gang de møttes, høsten 1954, var de to – Burke påpekte i sin støtte til de amerikanske unge menn på 28 og 30. William F. Buckley opprørerne at de amerikanske kolonistene også hadde tre år tidligere gitt ut boken God and Man appellerte til noe langt mer konservativt: sine at Yale, et angrep på sitt alma mater, et av de tradisjonelle rettigheter som undersåtter av den mest prestisjefylte universitetene i USA. Boken engelske tronen.) var et polemisk oppgjør med det forfatteren så Nettopp dette, at USA er grunnlagt på en på som lærestedets forsøk på å indoktrinere filosofisk idé, er avgjørende for amerikansk sine studenter med ateisme og venstreliberakonservatisme. Sammen med landets særegne lisme. Også Russell Kirk hadde året før gitt ut etos – kanskje best oppsummert av gangsteren en bok basert på sin doktorgrad, The ConservaJohn Dillinger i Hollywood-filmen om ham fra tive Mind: From Burke to Eliot, en idéhistorisk et par år tilbake: «It’s not where you’re from, it’s reise gjennom konservatismens historie, where you’re going», den mest erkeamerikannærmest blottet for henvisninger til økonomi og ske av alle trossetninger – skaper et jordsmonn kapitalisme. Derimot var den desto mer preget som er avgjørende for å forstå USA. En nasjon av en dyptfølt respekt og tilhørighet til en vestlig som oppfattet seg som noe genuint annerledes – særlig anglosaksisk – arv formet av et knippe enn det hierarkiske og lagdelte Europa. tenkere, statsmenn og kunstnere. Å være konservativ i USA har derfor i stor Deres første møte var fuktig – mangfoldige grad betydd å forsvare arven fra grunnlovsfeglass Tom Collins skal ha blitt drukket – men drene, en arv som i stor grad var formet av oppdet hadde også et klart formål. Den unge ikonolysningstidens idealer om rettigheter og frihet. klasten Buckley oppsøkte den to år eldre profes- I dag preges det vi kan kalle den konservative soren Kirk for å overbevise ham om å bidra bevegelsen – som det er viktig å skille fra Det med en spalte i det nye konservative tidsskriftet republikanske parti som sådan – av tre hovedNational Review. Professoren takket ja. strømninger, hevder Carl T. Bogus i sin bok William F. Buckley, redaktøren og aktivisten, Buckley (2011): et sterkt forsvar for fri markedskaog Russell Kirk, akademikeren og tenkeren, pitalisme og individualisme, sterk betoning av skulle forme amerikansk konservatisme i religiøs tro og såkalte moralske spørsmål, samt tiårene fremover. National Review ble et ikon på en neokonservativ utenrikspolitikk basert på høyresiden, en bibel for den voksende konseraktiv bruk av amerikansk våpenmakt. vative bevegelsen. Så mektig ble magasinet at det bidro til å redefinere innholdet i amerikansk Da Bill Buckley og Russell Kirk møtte hverandre konservatisme. hjemme hos Kirk i 1955, lå konservatismen på sotteseng. Det var likevel noen antydninger til En av de viktigste filosofene for USAs grunnat pasienten var ved å friskne til. På 1930- og lovsfedre – særlig for Thomas Jefferson, forfat-40-tallet hadde betegnelsen konservativ vært teren av Uavhengighetserklæringen – var John forbeholdt reaksjonære sørstatsdemokrater som Locke. Den engelske filosofens teorier om tviholdt på det gamle agrarsamfunnet, og en naturlige rettigheter gjennomsyrer Uavhengigliten krets forretningsfolk som så på Roosevelts hetserklæringens budskap om at mennesket er New Deal som en kommunistisk konspirasjon. født med rettigheter til blant annet liv, eiendom Selv sentrale skikkelser på høyresiden i Det og «the pursuit of happiness». Men før John republikanske parti, som Herbert Hoover og Locke ble inspirator for både den amerikanske Robert Taft, omtalte seg selv som liberalere. og den franske revolusjonen, ble han knyttet Men på 50-tallet bidro blant annet Russell Kirks til en annen «revolusjon» (og i denne sambok om det konservative sinn til en fornyet menhengen er «gåsetegn» helt på sin plass) i interesse for konservative tenkere som Edmund sitt hjemland, nemlig den ærerike revolusjonen Burke, Alexis de Tocqueville og John Adams. i 1688. I engelsk historie er den blodløse revo Selv om Kirks bok er en idéhistorisk studie lusjonen blitt stående som innledningen til det som også dykker ned i konservatismens konstitusjonelle monarkiet og dermed til den mørke kjeller, var han en svoren tilhenger av moderne rettsstaten. Samtidig var den seirende burkeansk konservatisme. Edmund Burkes part som avsatte monarken James II, svært filosofi oppsummeres godt i Bogus’ bok om opptatt av å fremstille revolusjonen som et Buckley: Sivilisasjon er avhengig av rettsstaten, opprør for kontinuiteten. Det var James II som og rettsstatens jordsmonn er ikke bare lovens i realiteten forsøkte å revolusjonere Englands bokstav, men vevet inn i samfunnets tradisjoner, styresett, ved å tilta seg mer makt. institusjoner og normer slik de har utviklet seg John Lockes Two Treaties on Government gjennom århundrer. Fordi individet, som Burke (1689) ble skrevet som et politisk-filosofisk skriver, er svakt, men arten er sterk, fordrer det forsvar for revolusjonen. Locke teoretiserer med en politikk tuftet på moderasjon og gradvise utgangspunkt i Englands, til samtiden å være, reformer. liberale forfatning. Som Edmund Burke senere Burkes konservatisme er med andre ord

Kirk og Buckley: Deres første møte var fuktig – mangfoldige glass Tom Collins skal ha blitt drukket – men det hadde også et klart formål.

opptatt av å hegne om det vi ofte kaller liberale institusjoner, men avviser samtidig den radikale liberalismen som den største trussel mot nettopp disse institusjonene. Burke har stor respekt for enkeltmennesket, og det er nettopp for å beskytte mennesket at han legger avgjørende vekt på rettsstaten. Samtidig ser han tøylesløs og ahistorisk frihet som en oppskrift på anarki og kaos, som vil true selve menneskeverdet. Derfor er en burkeansk konservatisme vel så opptatt av fellesskapet som av individet.

National Review: Tidsskriftet ble et ikon på høyresiden, en bibel for den voksende konservative bevegelsen. Her er førsteutgaven og siste nummer.

Det finnes elementer av en slik konservatisme også i USA i dag. Vi ser det i den nostalgiske idylliseringen av livet i småbyenes Amerika hvor de tradisjonelle verdiene fortsatt lever, i opptattheten av familien og i respekten for grunnloven og historien. Men like mye er amerikansk konservatisme preget av et slagordmessig forsvar for mest mulig uregulert kapitalisme, for individualisme, og paradoksalt nok, for en temmelig puritansk moralisme. Årsaken er trolig at i USA har klassisk liberalisme – og den mer ekstreme utgaven libertarianisme – smeltet sammen med det som ble kalt konservatisme, til en nokså ny hybridutgave av de to ideologiene. Det er først og fremst Bill Buckleys verk. Selv om Russell Kirk og Bill Buckley i én forstand var allierte, var de to også motstandere som sto for to vidt forskjellige versjoner av konservatismen. Én kritiker beskyldte Kirk for å være født i feil land og i feil århundre, og ikke helt uten grunn: Han mislikte det moderne forbrukersamfunnet, og den isolasjonen oppfinnelser som fjernsynet og bilen brakte med seg. For Kirk var kapitalismen


8.–14. juni 2012 morgenbladet 25

og industrisamfunnet mer enn noe annet et nødvendig onde. Kirks konservatisme var burkeansk, moderat og til dels tilbakeskuende og nostalgisk, og hadde lite til felles med den individualismen som senere skulle komme til å prege amerikansk konservatisme. Buckley derimot personifiserte den nye æraen. Han var optimistisk, kosmopolitisk, rik, individualistisk og en entusiastisk tilhenger av det frie marked; samtidig var han en dypt troende katolikk. Kombinasjonen av kapitalisme, religion og støtte til et sterkt forsvar definerer i dag amerikansk konservatisme. Tidligere var også anti-kommunismen en avgjørende bestanddel. Dette var Buckleys konservatisme. Et sentralt år for fremveksten av amerikansk konservatisme er 1964. Det var et slags fugl fønix-øyeblikk for den fremvoksende konservative bevegelsen som Bill Buckley i stor grad hadde formet gjennom National Review. Datidens republikanske parti var slett ikke ideologisk rent, i samme grad som i dag, men revet av interne motsetninger mellom høyre- og venstresiden, moderate og såkalte konservative. I 1964 hadde Arizona-senatoren Barry Goldwater vunnet nominasjonskampen mot den mer moderate og liberale Nelson Rockefeller fra østkysteliten. I valgkampen sto Goldwater ansikt til ansikt med en av amerikansk politisk histories største sluggere, president Lyndon B. Johnson, en progressiv hardhaus fra Texas. Det endte i et knusende valgnederlag for den konservative bevegelsen. Goldwater vant bare sin egen hjemstat og fem sørstater. «In your heart you know he’s right», var Goldwaters slagord. «In your

guts, you know he’s nuts», oppsummerte LBJs kampanje, og det amerikanske folket var inntil videre enig. Goldwater forble likevel en helt for den konservative bevegelsen, og fra hans nederlag reiste en ny folkebevegelse seg. Som serberne feirer nederlaget ved Kosovo Polje i 1389, slik feirer høyrefløyen i USA 1964. I ettertid kan vi se at Goldwaters kandidatur pekte mot fremtiden. Ikke bare var han ikke en del av det gamle republikanske etablissementet på østkysten, men også antikommunist, hauk og skarp kritiker av New Deal-politikken. For Goldwater, som for Buckley, syntes konservatisme å ligne svært lite på det vi i Europa forbinder med begrepet. Snarere var kjernen en sterk betoning av kapitalisme og liberalistisk økonomi. Ronald Reagan var den nye konservatismen. Han var en «self-made man» helt i tråd med John Dillingers oppsummering av den amerikanske drømmen, en tidligere demokrat som stemte på Franklin D. Roosevelt fire ganger, men gled gradvis mot høyre ikke minst på grunn av sin harde anti-kommunisme. Reagan var solskinn, optimisme, individualisme og patriotisme inkarnert, og det er like rimelig å kalle dagens konservatisme i USA for reaganisme (eller kanskje buckleyisme) som noe annet. Det er kanskje symptomatisk at Ronald Reagans favorittsitat slett ikke kom fra Edmund Burke, men fra den irsk-engelske statsmannens argeste motstander, den radikale liberalisten Thomas Paine som i pamfletter som Common Sense og The Rights of Man forsvarte den franske revolusjonen med nebb og klør. «We have it in

Personifiserte en ny æra: Bill Buckley var optimistisk, kosmopolitisk, rik, individualistisk og en entusiastisk tilhenger av det frie marked; samtidig var han en dypt troende katolikk. Her er redaktøren og aktivisten fotografert i sitt hjem i Stamford i 2005.  Foto: Suzy Allman/The New York Times/Scanpix

our power to begin the world over again», sa Ronald Reagan med Paine. Det er et politisk kamprop og det er et politisk etos, en pregnant oppsummering av Amerikas tilsynelatende utømmelige optimisme, men også et historieløst utsagn som i verste fall kan være farlig. Vi har det ikke i vår makt å starte verden på ny, vil enhver burkeansk konservativ si. Ja, det kan kanskje stå som en oppsummering av hele den konservative filosofi. Epilog: På en restaurant i Arizona, 1994. Avgått senator Barry Goldwater kommer inn i et rom fylt av lesbiske og homofile aktivister som har en innsamlingsmiddag for homo-saken. Han får stående applaus. «Vel, Charlie, jeg er vel en æres-homo nå», skal Goldwater ha sagt til restauranteieren. «It doesn’t matter if you’re straight as long as you can shoot straight», sa den aldrende Barry Goldwater om homofile i militæret. Den religiøse høyresiden hadde Goldwater bare forakt til overs for. Han kalte dem «en gjeng med gærninger». I 1996, da Bob Dole var partiets presidentkandidat og fikk lunken støtte fra den religiøse høyrefløyen, skal Goldwater ha hvisket til ham: «Vi er de nye liberalerne i Det republikanske partiet. Tenk det!» Torbjørn Røe Isaksen er stortingsrepresentant og medredaktør i Minreva, Magnus Thue er medredaktør i Minerva. Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel som er på trykk i siste Minervas temaseksjon om amerikansk konservatisme. ideer@morgenbladet.no


26 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Doktoren svarer Ved livets slutt kommer lengselen etter det hverdagslige. – Det startet med at du var lærer ved seks kurs i skriving og fortelling innen palliativ omsorg – 51 alvorlig syke og døende mennesker var med. Hvordan møtte de deg? – De var litt skeptiske. De ble ikke mindre skeptiske da jeg fortalte at vi skulle møtes åtte ganger, det var altfor mye. Men ved den åttende kursdagen var det ingen som ville avslutte – så det ble tolv samlinger. De fikk vise noe annet enn bare et sykt menneske, og vi ble godt kjent med hverandre. – Hva er viktig å fortelle når livet nærmer seg slutten? – Det handler om forsøk på å forstå og forklare. Fortellingen er en måte å finne sammenheng på. Ikke nødvendigvis knyttet til ett spesielt tema, men å prøve å forstå og kaste et blikk på hele livet. De forteller veldig mye om barndommen og ungdomstiden, og ofte lette fortellinger for å opprettholde en form for trygghet i møte med den utrygge situOddgeir Synnes asjonen. Folk kan gjennom disputerte 1. juni ved Det teologiske Menighetsfafortellingen se tilbake på kultet for avhandlingen: livet sitt – mitt liv har vært «Forteljing som identitetsviktig i andre mennesker konstruksjon ved alvorleg sine liv, og andre mennessjukdom: Ein hermeneutisk analyse av alvorleg sjuke ker har vært avgjørende for og døyande sine forteljinmitt liv. Det medmenneskegar.» lige er en avgjørende verdi som trer frem. Det er også mye humor. Først trodde jeg ikke de lette fortellingene var spesielt viktige, men etter hvert forsto jeg at de spiller en avgjørende rolle. Jeg prøver også å vise dette i avhandlingen, at de er en viktig del av identitetskonstruksjonen. – Enn jobb? – Jeg har ikke spurt direkte om jobben, men jobben er fullstendig fraværende i fortellingene. Det gode liv i fortellingene blir realisert gjennom en retning der du strekker deg ut over deg selv. Det er ikke hva du har oppnådd materielt som betyr noe. Mange skriver om tilhørighet til konkrete plasser, om å komme tilbake på hytta en siste gang, å se barndomshjemmet igjen. – Forandrer synet på døden seg når en person ligger for døden? – Det virker ikke som om mine deltagere ble mer religiøse. Men mange snakker om at møtet med sykdommen kan innebære et nytt perspektiv. Flere forteller at de ser naturen rundt seg på en helt annen måte. Når du vet du skal dø, blir det å oppleve den siste våren noe helt annet. En fortalte at da han ble alvorlig syk, mente vennene at han måtte ut å reise, springe på konserter. Det var imidlertid ikke det han var opptatt av, men av å pusle ute i hagen, å kjenne på vårsola. De små tingene som han aldri før hadde tenkt over, ble viktige. Hverdagen som tidligere var meningsløs, var det han savnet mest da han ble syk. Men da han innså at det var dette som var det viktigste – var den tapt. – Har deltagerne angst for døden? – Det vanskeligste aspektet er jo det som ikke lar seg fortelle. Som kvinnen som våknet om natten og kjente på en ordløs smerte, ingenting var vondere enn tanken på å skulle dø. Få orker å snakke om døden. Det er lettere å snakke om den nære fremtiden, om ønsket om å få oppleve sin egen datters konfirmasjon. Det er også lettere å snakke om det som kommer etter døden, håpet om at det er et liv etter dette, eller om at minnene om meg vil leve videre. Vi mangler et språk for det å dø. Børre O. Haugli

Debatt Gode helseregistre på avveie HELSEREGISTRE Nylig kunne Bergens Tidende melde om at helseopplysninger for 65 000 pasienter i Helse Vest er «kommet på avveie». Ved et uhell har opplysningene havnet hos leverandøren av medisinsk-teknisk utstyr, det amerikanske selskapet GE Healthcare. Til avisen uttaler Helse-Bergens direktør Stener Kvinnsland: «Vi har alle kastet oss over dette og vi er heilt sikre på at informasjon ikkje er komen på avveie. Men dette var aldri meininga.» Datatilsynet på sin side slår fast at det er nettopp det som er skjedd: Informasjon er kommet på avveie. Hva som mer er: Uhellet ville neppe blitt oppdaget dersom ikke GE Healthcare selv hadde tatt kontakt med Helse Vest da de oppdaget hva som hadde skjedd. Man kan undres over hva som skjer i tilfeller med mindre rettskafne samarbeidspartnere, eller der hvor opplysninger havner hos parter som ikke står i et kontraktsmessig forhold til helseforetakene. I digitaliseringens tidsalder er det bare et tidsspørsmål før faren for medisinsk identitetstyveri, et lite kartlagt men raskt voksende fenomen, må tas på alvor. I 2010 vedtok norske myndigheter en strategi for digitalisering av helseregistre, kalt «Gode helseregistre – bedre helse». Strategien la opp til en omfattende sentralisering og samordning av eksisterende helseregistre. Den banet dermed også vei for fremtidig integrering av slike registre med biobanker, som er lagre av biologisk materiale og helseinformasjon til bruk for forskning. Strategien gikk inn for ikke-anonymiserte registre, det vil si at opplysninger innhentet gjennom kontakt med helsevesenet i prinsippet kan tilbakeføres til den enkelte pasient. Dette ble vedtatt gjennom sterkt press fra deler av det politiske miljøet, Folkehelseinstituttet og ledende aktører ved landets helseforetak. Parallelt vedtok Stortinget endringer i helseregisterloven som avvek fra tidligere restriksjoner og prinsipper knyttet til personvern og informert samtykke. Alternative forslag fra Datatilsynet og Bioteknologinemda ble satt til side, og protester fra

opposisjonen ble konsekvent neglisjert. Symptomatisk var helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens utsagn om at «jeg ville aldri tilgi noen dersom personvernet skulle være til hinder for muligheten til å få riktig behandling av beste kvalitet» (i tale 27.01.2010). «Gode Helseregistre»strategien la til grunn at man ikke kjente til «noen saker hvor helseopplysninger fra registrene er kommet på avveie». Dette ble gjentatt som et mantra gjennom hele rapporten og inngikk som sentralt premiss i rapportens faktagrunnlag. Vi prøvde den gang uten hell å komme til orde i dagspressen med det argument at faktagrunnlaget var feil. Det finnes faktisk kjente eksempler på at opplysninger kommer på avveie, og det bør også tas høyde for at slike tilfeller forekommer uten at de blir gjort kjent.

En realistisk tilnærming krever ydmykhet overfor usikkerhetsmomentene, ikke skråsikker påståelighet. Men selv om faktagrunnlaget i «Gode Helseregistre» hadde vært korrekt, er det jo klart at det forelå en logisk brist: Det refererte til erfaringer i en ikkedigitalisert verden, mens hele formålet med strategien jo var å digitalisere helsevesenet. Tilfellet i Helse Vest leverer et kraftfullt eksempel, eller om man vil, 65 000 eksempler, på at «Gode Helseregistre», med eller uten hensikt, villedet den norske offentligheten. Det var ikke bare faktagrunnlaget som var tvilsomt. Også behandlingen av personvern og informert samtykke var gjort med en harelabb. Personvernet ble i stor grad satt til side til fordel for et sterkt fokus på «datasikkerhet». Samtidig er datasikkerhet ingen konstant størrelse, men snarere en funksjon av en rekke faktorer: Det er den stadige kampen mellom de som vil sikre og de som vil bryte seg inn, men det er også, som i tilfellet Helse Vest, uventede glipp som man vanskelig kan

forutse. Slike glipper er ikke bare utslag av tekniske feil eller menneskelig svikt: De er iboende muligheter i store distribuerte datasystemer. En realistisk tilnærming, viser det seg nå, krever ydmykhet overfor disse usikkerhetsmomentene, ikke skråsikker påståelighet. Sommeren 2012 trer et nytt og forsterket europeisk datadirektiv i kraft. Det nye direktivet anerkjenner de store problemene med å ivareta personvern og informert samtykke i opprettelsen av store databaser, ikke minst slike som også skal anvendes for forskningsformål. Like fullt opprettholder direktivet plikten til å ivareta individuelle rettigheter. Blant annet innfører det en såkalt personvern-vurdering (privacy assessment), som innebærer en uavhengig vurdering av databasers mulige implikasjoner for den enkeltes rettigheter. Kreftene bak «Gode Helseregistre» gikk i motsatt retning, idet den ikke anerkjente autoriteten til uavhengige kontrollinstanser som Datatilsynet og Bioteknologinemda, men i stedet var seg selv nok. «Gode Helseregistre» ble vedtatt som en strategi for reformering av det norske helsevesenet i tiden frem til 2020. Allerede nå synes det klart at strategien er uegnet som underlag for offentlig debatt og som grunnlag for en ansvarlig og etisk robust utvikling. Den er bygget på forestillinger om teknologisk kontroll forfektet av en gruppe aktører i helse- og forskningssektoren med sterke interesser i den utviklingen som fremmes. Disse aktørene brukte et feilaktig faktagrunnlag og ekskluderte demokratisk korrigerende og kontrollerende institusjoner. Strategien vil ha store konsekvenser for alle brukere av helsetjenester. Den berører kjernen av de tillitsrelasjonene som helsevesenet er, og fortsatt bør være, bygget rundt. Vi foreslår at strategien legges til side og gjøres til gjenstand for en ny, upartisk utredning i tråd med det nye datadirektivet, og at den underkastes grundig offentlig debatt.

Kjetil Rommetveit

Senter for vitenskapsteori, UiB

Roger Strand

Senter for vitenskapsteori, UiB

Jan Reinert Karlsen

Senter for vitenskapsteori, UiB

Malthusiansk ideologi? KUNNSKAPSPOLITIKK Det vi naturvitere kaller overbefolkning kaller samfunnsvitere tydeligvis «malthusiansk ideologi» i Morgenbladet 1. juni. En stort bedre illustrasjon av kjernen i denne debatten mellom de to kulturer kunne professor

Tor A. Benjaminsen neppe ha gitt oss. Hva gjelder andres fag tror jeg det er viktigere å være kritisk enn respektfull. Når hele fag er på ville veier, slik mitt eget også har vært i perioder, er kritikk utenfra sentralt. Benjaminsen har derimot rett i

at nysgjerrighet nok er et nøkkelord. Han vil utelukke noen former for kunnskap for å forstå samfunnet. Det vil ikke jeg.

Kristian Gundersen

Professor i molekylær biologi, Universitetet i Oslo


Her sitter vi i Holbergstuen på Torgalmenningen under bysten av Holberg og jeg sier til Manuel Castells at nå behøver du ikke bløffe.

Kultur

Håkon Gundersen side 28

Kunst

Bøker

Musikk

Ryktet om en edelsten

Essaystikken lest på ny

St Etienne på gjengrodde stier

Diamanten i veggen er verdt 100 000 kr, er det sagt. Gaveøkonomien til Marianne Heier er konstanten i kunstnerskapet. Side 31

Stig Sæterbakken skrev seg inn i en tradisjon som har TVIL skrevet over sin inngangsport. Side 42

Famlende håndholding og klossete førstekyss. Ikke bare bare å være popsnekker i førtiårene.

Seriøst tull og tøys

Foto: Filmweb

Wes Anderson er ferdig med forsøkene. Forskningsresultatet foreligger som filmen Moonrise Kingdom.  Side 30


28 morgenbladet 8.–14. juni 2012

kultur

Tips? Inn­spill? Re­spons? Send e-post: kultur@morgenbladet.no

A queen insane

I anledning Dronning Elisabeths II diamantjubileum har det også dukket opp mer utradisjonelle hyllester rundt om i kongeriket. I Bristol i sørvestlige England, på en vegg ved Bristol Children’s Hospital, er det oppført en sprayet stensil av en ung Dronning Elisabeth iført kronjuvelene. Den originale tvisten: Det samme lynformede merket som David Bowie bærer på omslaget av «Aladdin Sane»-albumet er tegnet over ansiktet hennes, i patriotisk rødt og blått. Veggen har tidligere blitt brukt av Bristol-fødte Banksy, og det spekuleres i om grafittiartisten står bak hyllesten.

Et kritisk søkelys mot Richter-regimet Billedkunstens mest anerkjente nå? Svaret må være Gerhard Richter, den tyske maleren som er blitt akademisk og markedsmessig kanonisert samtidig. «Kunstverdenen trenger en klar ledestjerne», uttalte en internasjonal forhandler nylig da malerfilosofens lerreter begynte å sette rekordsummer. «Markedet bestemte instinktivt at det skulle være Richter». Nå har New

York-galleriet Postmasters åpnet den dels heiaropende, dels kritiske utstillingen Richteriana, der ulike kunstnere drøfter tyskerens rolle som inspirator, farsfigur og levende børsindeks. Bidragene spenner fra bilder som likner Richters abstrakte malerier til fanmessig rekonstruksjon av noen av kunstnerens ødelagte verker. «Begynnelsen på slutten for Richter-mania?» spør Artinfo.

Med kloden i hodet

– I det minste gjør jeg ingen skade, sier Manuell Castells om sitt eget arbeid, totalverket om den digitale tidsalder som han denne uken fikk Holbergprisen for. Håkon Gundersen (tekst og foto) Bergen Det kommer noen kraftsalver fra den selverklært ydmyke mottaker av Holbergprisen, prisen som belønner fremragende arbeid innen humaniora, juss, teologi og samfunnsvitenskap. Samfunnsforsker Manuel Castells’ kraftsalve går til samfunnsvitenskapen: – Altfor mange velger den lette løsningen, altså å skrive bøker om bøker og hARPeFOSS POeSIFeStIvAl

Deltagere

AMAlIe SMIth IdA lINde NIclAS NIlSSON eSPeN StuelANd AuduN MORteNSeN MARIe SIlkebeRG kARl lARSSON ANNA kleIvA MARte huke Mette MOeStRuP GuNSteIN bAkke

(dk) (S) (S) (N) (N) (S) (S) (N) (N) (dk) (N)

Konserter SAcRed hARP FROde hAltlI ØySteIN SkAR MAjA RAtkje bly

INFO OG PROGRAM PÅ harpefosspoesifestival.no

artikler om artikler. Og så går debatten på det planet. Dette er en tragedie. I dagens verden har vi ikke tid til den luksus det er å sitte i elfenbenstårnet og diskutere Weber, Durkheim og Marx. Dette kom som respons da jeg fortalte Castells om min begeistring, og påfølgende skuffelse, i møte med trilogien han ga ut mellom 1996 og 1998, The Information Age: Economy, Society and Culture. Den var velsignet fri for tåketale, og imponerende full av fakta fra hele kloden. Derav begeistringen. Men trilogien er kalt et gesamtwerk, et totaltverk, om den digitale tidsalder, og jeg vet at jeg ikke var alene om å få nok etter 1. bind. Uansett: Castells trilogi, eller selvsagt helst artikler om den, havnet på pensumlister i mange fag, og han kan i dag smykke seg med statusen som verdens femte mest siterte samfunnsforsker. De driver jo med slikt. – Noen kaller meg positivist, og det er jeg. Til vårt forsvar vil jeg hevde at vi i det minste får inn interessant informasjon. Så kommer fortolkningen og kanskje, bare kanskje, kan man bygge en teori. Men jeg vil ha grounded theory. Og jordnært er det. Jeg har sett for meg denne Castells som en sentral for sammenskriving av en hærskare av feltarbeideres observasjoner. – Det er feil. Jeg er en håndverker, en artisan of research, og har ikke hatt noe apparat med titalls assistenter. Jeg har styrt flere forskingsprogrammer og veiledet 104 doktorander, men i det som utgis i mitt navn er feltarbeidet mitt eget. – Og trilogien ble skrevet under høyst spesielle omstendigheter? – Ja, jeg hadde jobbet med stoffet siden jeg var i Silocon Valley i 1982, alt var i mitt hode og i mine arkiver, men jeg hadde ikke begynt å skrive. Så, i 1993 fikk jeg diagnosen nyrekreft og jeg spurte doktoren hvor mye tid jeg hadde. Han sa jeg ville få problemer om tre år. Jeg bestemte meg da for å skrive trilogien på tre år, fra 1993 til 1996. Det skulle bli mitt intellektuelle testamente. Men så overlevde jeg jo. Flyktet fra Franco. Internetts potensiale i organiseringen av folkelig oppstand har vært påpekt siden nettet kom i bruk, også av Castells. Han er født i Spania og interessen for protestbevegelser og kommunikasjon kommer fra hans egen studietid. – Jeg fikk valget mellom fengsel – med tortur – og eksil da jeg var 20. Jeg ledet

Holbergprisen Holbergs internasjonale minnepris ble i år gitt til samfunnsforskeren Manuel Castells. Prisen deles hvert år ut til en forsker som har gitt «fremragende bidrag til humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi». Prisen, som er på 4,5 millioner norske kroner, ble første gang delt ut i 2004. Prisen deles ut av Universitetet i Bergen på vegne av Kunnskapsdepartementet. I begrunnelsen for årets tildeling skriver juryen: «Manuel Castells er den fremste sosiologen innen forskning om byer og urbanisering, om ny informasjons- og medieteknologi. Hans ideer og arbeider har formet vår forståelse av den politiske dynamikken i nettverkssamfunnets urbane og globale økonomier.»

en studentaksjon mot Franco, blant annet delte vi ut flyveblad i teatrene. Han reiste til Paris, deretter Montreal og bodde også ulike steder i Latin-Amerika før han i 1982 ble ansatt ved UCLA, Berkeley. Castells studerte menneskene, kapitalen og teknologien som blomstret i Silicon Valley tidlig i 1980-årene og ergret seg over at forskningen på det såkalt postindustrielle samfunn var dønn etnosentrisk og konsentrert om deler av USA, med i beste fall en liten dæsj av Europa. – Det jeg så utvikle seg i Silicon Valley, gjorde at jeg ble opptatt av nettverk og makt. Men jeg ville se hvilke former kommunikasjonsrevolusjonen fikk i ulike samfunn. Den delen av verden jeg da ikke kjente var Asia, særlig Stillehavskysten, så jeg gjorde lange feltarbeid i Hong Kong, Singapore, Thailand, Korea og Japan. Og i Sovjet møtte jeg en helt fabelaktig person som ennå er min kone. – Barack Obamas valgkampanje, Occupy-bevegelsen, den arabiske våren, og for den del Teaparty-bevegelsen, og sosiale medier av alle slag: I de tolv årene som er gått siden trilogien har du kunnet lene deg tilbake og si «hva sa jeg»? – Jeg har aldri vært spåmann, men konstaterer at mange finner at analysen av nettverkssamfunnet har stått seg. Hensikten var å finne analytiske verktøy som hjelper oss til å forstå strukturene ikke bare i ett samfunn, men i verden som helhet.

I Holbergstuen: Jeg sier til Manuel Castells at nå behøver du ikke bløff lega som driver med sammenlignende litteraturvitenskap ved UCLA er e

Hans tenkning om maktforhold i nettverkssamfunnet oppleves idag såpass allmenn at vi ikke skal trette leseren med den. En kritisk innvending har vært at makten oppløser seg i nettverk bak nettverk. – Det er nettopp ikke slik. Jeg har hele tiden insistert på at den eneste måten å bruke teorien på er ved å gjøre empiriske undersøkelser av hvor makten ligger i de ulike nettverkene, det være seg finansielle, politiske, folkelige eller mediemessige. Svitsjerne. Castells siste raffinering av teorien om nettverksmakt handler om begrepet «switch», om dem som øker sin makt ved å bevege seg mellom flere nettverk, med kraft til å påvirke dem alle. Dette har han eksemplifisert gjennom en nærstudie av mediemogulen Rupert Murdoch. – Han eier underholdningen og nyhetene, han kjøper politikere, han selger politikere og han kjøper instrumentene som måler finansinstitusjoners ytelser, som igjen bestemmer hvordan selskapene agerer, som i tilfellet med finansinformasjonsleverandøren Dow Jones, som han kjøpte og som forøvrig også eier Washington Post. – Men i og med rettssakene i Storbritannia nå tror jeg Murdochs posisjon som svitsjer av dette format er over. En koalisjon av motsatte interesser reiste seg mot ham fordi han glemte det viktigste for en svitsjer, nemlig å operere mellom


8.–14. juni 2012 morgenbladet 29

Neil Youngs Americana er kuriositeten i hjørnet som guiden litt beskjemmet ler av. Side 35 Handling – nå

Vi tar oss tid til å videreformidle kjernen i en av tekstene i antologien Snu, der en rekke forfattere, kunstnere og journalister bidrar med tekster om klima. Teksten heter «Skrap en SUV», av Preben Z. Møller: «Ta en spasertur i kveld. Ta med deg husnøkkelen. Gå alene, eller sammen med en venn. Ta sykkelen, eller rullebrettet og skrap en SUV, eller to. Skrap dem alle. Lag en video og legg den ut på YouTube. Det skal ikke mange til før forsikringspremien stiger, og gleden med å ha den store bilen er ødelagt».

Rockebule til lerretet

Historien om rockebula CBGB i New York skal bli film. Malin Akerman skal spille Debbie Harry (bildet), Joel David Moore blir å se som Joey Ramone, Harry Potterstjernen Rupert Grint får rollen som Dead Boys-gitarist Cheetah Chrome, og Foo Fighters-trommis Taylor Hawkins skal portrettere Iggy Pop. Best av alt: Alan Rickman skal spille Hilly Kristal, den skjeggete klubbeieren som døde i 2007. Og moren hans? Estelle Harris. Det er mor til George, det. George Costanza.

Sankeguru til Oslo

Miles Irving, verdens fremste sanker, kommer på besøk til Oslo og Geitmyra matkultursenter for å lære norske barn å sanke ville vekster i naturen til bruk i matlaging. Irving viser oss mat vi kan sanke rett utenfor stuedøren og lage deilig mat av, sammen med Andreas Viestad og kokkene fra Maemo. Hva med litt forfriskende slush av bjørkekvister? Eller en bolle med roseiskrem en sommerkveld på terrassen? Om ikke det frister kan du lage Akerselva-pesto eller bjørkebrus. Bærekraftig og sunt, skal vi tro sankeguruen.

Ikke bare promo Musikkvideoprogrammet i Grimstad er bedre enn noen gang tidligere. Solveig Nygaard Langvad

ikke bløffe. Det er ikke uhøflig å ikke kjenne til Ludvig Holberg. – Jeg kjente til Holbergprisen og faktisk også mannen. En kolUCLA er ekspert på Holberg, lyder svaret.

nettverkene og ikke ta kontroll. De andre elitene kom til at det ble for mye Murdoch. Men andre vil dukke opp, mer diskrete. Her nevner han den myteomspunne Bilderberg-gruppen, og økonomiforumet i Davos, og det slår meg at dette er lite originalt, om det enn er sant. Men så er han sannelig så presis igjen, at det kanskje er originalt også: – Det er ti, kanskje tolv andre klubber hvor de ulike elitene møtes på dette nivået. Hvilke personer som er del av svitsjen, av bryteren, endrer seg, men den reproduserer seg selv ved at møtene er insitusjonalisert. Og så iler han til straks jeg stusser og tenker Chomsky eller Galtung. Han vil ha sagt at det ikke er snakk om noen skjult sammensvergelse. – De bestemmer ikke verdens gang, men etablerer allianser og strategier som varer en stund. Ingen er helt ut lojale, for de er også konkurrenter. – Du har en setning i artikkelen om Murdoch: «Dette er ikke ment som en gjenoppliving av ideen om én maktelite. For der er ingen.» – Det er ikke én. Det er mange som er knyttett sammen. Hadde det vært én, ville ikke Murcoh ha blitt nedkjempet som han blir i Storbritannia nå. Globalt nettverk. Men angående hans ambisjon om å ha hele kloden i betraktning så har den digitale kløften vært ett

tema. Ville nettet bidra til å redusere fattigdom? Igjen, bemerk hvor lite svevende han er i svaret på et så svært spørsmål. – Den debatten er i ferd med å bli irrelevant. Utviklingslandene har gjort større fremskritt teknologisk enn de avanserte landene. 2,2 milliarder av verdens 7 milliarder mennesker har adgang til internett. Men 6 millarder er knyttet til trådløse nettverk, primært mobiltelefoner, om så bare ved at det finnes en telefon i landsbyen. Og internett vil være håndholdt, på mobiltelefonen, kabler er for de store byområdene. I Sør-Amerika er mobiltelefondekningen 90 prosent. Det er langt mer enn i USA. Verden er knyttet sammen. Og det er irreversibelt. Tilknytning til det globale nettet og dets standarder er i dag en forutsetning for vekst, i tradisjonell forstand. Så er det et filosofisk problem hvorvidt dette er et gode for menneskeheten. Uansett er spørsmålet om utdannelse viktigere enn teknologi, for uten evne til å bruke nettet som et redskap, blir det bare spilling. Det ser vel du også overalt? – Javisst, og tenk som vi lo før av alt det rare japanerne moret seg med på toget. Er du på Facebook? – Jeg var, også på forgjengeren Friendster, men jeg har ikke tid til det. Det samme gjelder Twitter. Jeg er på, men ingen vet det. Jeg vil se hva andre skriver. hg@morgenbladet.no

Under Kortfilmfestivalen i Grimstad neste uke skal beste norske musikkvideo kåres for sjette gang. Utmerkelsen ble delt ut første gang i 2007, og det er filmuttrykket, ikke låta, som skal bedømmes. Sånn sett skiller prisen seg fra Spellemann-utgaven, hvor publikum kårer vinneren gjennom telefonavstemming. Det resulterer som regel i at prisen går til den artisten som klarer å mobilisere flest fans. Som da Margaret Berger i 2004 danket ut Kings of Conveniences «I’d Rather Dance with You» med sin «Lifetime Guarantee». Eller da Marit Larsens «Don’t Save Me» snappet prisen foran The White Birchs «Seer Believer». Til tross for dette, lages det i dag flere gode norske musikkvideoer enn noen gang tidligere. Hvorfor det?

- Dette er kunstnere som ikke ser begrensninger i det at sjangeren opprinnelig ble til som markedsføring.

Lars Åndheim, filmregissør

– Vi står overfor en generasjon regissører som omfavner musikkvideoen som kunstform, og ikke bare som «showreel-filler» eller noe man må gjøre for å få lov til å regissere reklamefilm, forklarer regissør Lars Åndheim. – Dette er kunstnere som ikke ser begrensninger i det at sjangeren opprinnelig ble til som markedsføring. De løser ikke en oppgave – de har noe på hjertet. De er unge mennesker som er vokst opp med filmer av Spike Jonze og Chris Cunningham på MTV. Tidligere generasjoner ble simpelthen ikke eksponert for så mye kvalitetskortfilm i det daglige. Her er det masse talent og egenart som kommer til å ha mye å si for film-Norge.

Musikkvideo: Andre Chocrons Time is of the Essence.

– Klarer Kortfilmfestivalen å belønne disse? – Juryen har vært hårreisende ujevn. Det virker tidvis som om de har vurdert videoene ut fra tradisjonelle oppfatninger om hva en musikkvideo skal være. Dermed må de genuine tilløpene til nyskapning ofte vike for klisjeer som visuell rytmikk og «fiffghet». «Time is of the Essence» som Andre Chocron regisserte for Cold Mailman fikk betydelig spredning gjennom sosiale medier, nettopp på grunn av sin nyskapende bruk av drabantblokkene i Groruddalen. Mikhael Paskalevs «I Spy» nådde helt til det amerikanske nettstedet Huffington Post, også denne regissert av Chocron. I år er den unge regissøren nominert hele tre ganger i Grimstad, med de to ovennevnte perlene og videoen til Pelbos «Join Their Game». – Chocron er et soleklart talent og føyer seg inn i samme tradisjon som for eksempel Michel Gondry – som en tryllekunstner, eller illusjonist – som bearbeider visuelle ideer. Filmene hans fremstår som uhyre renskårne og er laget med en streng ordenssans som setter konseptet i fokus. Grorud-pastisjen ble nominert til Spellemann, men tapte til fordel for Jonas Meek Strømman og Envys «One Song». Kanskje går det annerledes i Grimstad. Åndheim håper på Emil Trier. – Jeg synes det er på høy tid at Trier får en klapp på skulderen for sitt originale prosjekt. Når det er sagt, så er musikkvideoprogrammet det sterkeste noensinne. En jury som tar oppgaven seriøst, vil få problemer med å kåre en vinner. snl@morgenbladet.no


30 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Kultur Film

Wesentlig Med Moonrise Kingdom presiserer Wes Anderson at han lager fjollete filmer – i oppriktig alvor. Omtrent midt i Moonrise Kingdom har den lokale politimannen Sharp (Bruce Willis) tatt med seg den tolvårige foreldreløse rømlingen Sam (Jared Gilman) hjem til sitt lille kjøkken. Den yngste spør Sharp om han har elsket noen i sitt liv. «Ja!», sukker politimannen megetsigende og skjenker øl i glasset til den mindreårige, som om han endelig har funnet den riktige samtalepartneren for det tyngende emnet. Det er en trist og prosaisk scene, men også vakker og håpefull. Den summerer opp både tonen og temaene i Wes Andersons nye film: skuffelsene og tragediene som livet tilbyr, i kontrast til de enorme, men ofte fåfengte mulighetene. Denne kontrasten gjøres påtrengende av en annen aparte sammenstilling: eksentrisk, ironisk komikk og hjerteskjærende tragedie. Som når Sams fosterforeldre med alt annet enn tungt hjerte frasier seg ansvaret for den unge gutten, mens Sharp og speiderlederen Ward (Edward Norton) lytter forbløffet på den andre siden av en split screen. Det går en tynn linje mellom å være konsekvent i sin kunstneriske visjon og å gjenta seg selv. Moonrise Kingdom beviser det fruktbare ved å holde seg akkurat på riktig side. Den er mer Wes Andersonsk enn noensinne, som om hans tidligere filmer bare har vært forsøkskaniner, og at regissøren nå er klar til å høste resultatene av sin forskning. Igjen finner vi studier av rariteter, som bærbare platespillere, lommelykter, brevhoder

Anmeldelse Moonrise Kingdom

Regi: Wes Anderson USA, 1 time og 33 minutter

og brune knestrømper (denne gangen er de fullstendig tidsriktige fordi filmen eksplisitt er satt til 60-tallet). Her er barn som vil være voksne, og voksne som mest av alt vil forbli barn. Her er relasjonelle forsømmelser, tørrvittig humor, og en stil som speiler Andersons hovedrollefigurer: selvrefleksive helt på grensen til det skadelige. Spillopper. Det begynner med en sedvanlig betoning av at dette bare er en forestilling, en film. Et kamera sveiper gjennom rommene i huset til Suzy (Kara Hayward) og hennes neglisjerende foreldre Walt (Bill Murray) og Laura (Frances McDormand), som om det skulle vært rommene i et dukkehus. Den unge Suzy har alt annet enn sin egen virkelighet i kikkerten, bokstavelig talt. Hun speider konstant ut av vinduet fra familiens røde og tegneserieaktige New England-hus på utkikk etter noen som kan redde henne fra hennes egen eksistens. Redningen kommer i form av Sam som har rømt fra en speiderleir (speiderkorpset og Wes Andersons filmer har mange berøringspunkter, det gjelder absurde regler, risikoromantiseringer, miniatyrer og barneversjoneringer av voksenlivet). Sammen drar de på en reise og finner sitt eget lille paradis, sin egen blyge versjon av Ingmar Bergmans Sommaren med Monika (1953). Andersons unike univers befinner seg i et fascinerende mellomsjikt mellom fantasi og realisme, avspeilet i scenografien og kostymene, og mellom det rigide og det planløse, avspeilet i de sentrale rollefigurene. Hovedpersonene har ofte klare mål og ambisjoner som bryter sammen i møtet med kaos og den harde virkeligheten. Det er noe de fleste (unge) mennesker kan relatere seg til, ikke minst

Rar: Speiderleder Ward (Edward Norton) sammen med Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward) i en film som kan ses som en studie i rariteter. Foto: Filmweb

her til lands (les kronikkens: «En ‘trygdesnylters’ bekjennelser»). Luftslott. På samme måter er det noe naturstridig over Wes Andersons karriere. I hans lett selvbiografiske Rushmore (1998), har den målbevisste 15-åringen Max Fischer fått det for seg at han skal bygge et akvarium, i et forsøk på å vinne kjærligheten til en lærerinne. Han oppsøker en industrimagnat med dype lommer han nylig er blitt kjent med, og overbeviser ham ved hjelp av talegaver og selvsikkerhet, til å skrive ut en klekkelig sjekk for å finansiere prosjekteringen av det vanvittige prosjektet. Omtrent slik har Wes Andersons løpebane artet seg. Med sitt vinnende vesen har han maktet å få produsenter og finansiører til å skrive ut stadig større sjekker til stadig mer påkostede produksjoner som har tapt stadig mer penger. Kun The Royal Tenenbaums (2001) har vært i nærheten av å gå i pluss. Muligens har finansieringen av den eksentriske filmskaperens prosjekter likheter med å donere penger til kunstneriske formål. Noe å smykke seg med i en hverdag preget av bunnlinjer? De tre siste tapsprosjektene er i så måte hovedsakelig betalt av den søkkrike kunstmesenen og finansspekulanten Steven Rales. Men denne gangen kan investeringen endelig betale seg.

Reprisevennlig. Andersons kritikere har hevdet at den ironisk-nostalgiske tonen og overflatefokuset er pinlig tidstypisk og vil gå heden sammen med hipster-fenomener som trailercaper og lomokameraer. Men på samme måte som i filmene til ett av Andersons store filmatiske forbilder Jean-Luc Godard, gjør den umiskjennelige egenarten, den selvrefleksive fortellerstilen og den gjennomtenkte detaljrikdommen – i tillegg til å være en estetisk nytelse – filmene ekstremt slitesterke. De kan ses igjen og igjen uten at de falmer. Anderson fyller hvert bilde og hver replikk med dobbelthet, lekenhet og kontraster som det trengs mer enn én visning for å dechiffrere. 43-åringen har aldri brukt det andersonske raffinementet som annet enn et verktøy til å lage dypt personlige filmer. I Moonrise Kingdom utforsker han i enda større grad enn tidligere de smertefulle sidene ved rollefigurene sine. Bill Murray personifiserer alkoholisert livstretthet i sin rollefigur Walt, mens sårbarheten til Bruce Willis som den ensomme og kjærlighetshungrige politimannen Sharp presser frem en tøylesløs trang til å klemme. Det er kun den mest overfladiske publikummer som vil kritisere Wes Andersons filmer for å være grunne.

Ulrik Eriksen

« P E R F E C T LY R E A L I Z E D. A B R AC I N G , PR E SE NT-T E NSE E X P L O R AT I O N O F S E X , I N T I M AC Y, AND L OV E » NE W YOR K T IME S

1992–2012

PÅ KINO FRA 15. JUNI

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

20 år med de beste filmene fra hele verden!


8.–14. juni 2012 morgenbladet 31

Kultur Kunst

For alt det er verdt Spørsmålet er det samme som alltid formulerer seg selv i møte med arbeidet til Marianne Heier: Er ikke all økonomi symbolsk? Det er muligens første gang på veldig mange år at jeg ikke er til stede på åpningen av Festspillutstillingen i Bergen. Det kan også godt være den første gangen utstillingen kryper ut av lokalene og låser døren etter seg. På den ene siden gjør det lokalene irrelevante, for så i neste omgang å gjøre institusjonen til et bærende element, og selve fundamentet. Tross alt, hva er en kunstnerisk intervensjon uten sted? Optikeren. Så med klokkeklar presisjon: Denne ene gangen på veldig lenge da jeg ikke er til stede under åpningen, er selvfølgelig åpningen helt avgjørende, og såpass viktig at den vises på video i ettertid. Å stå utenfor den stengte institusjonen i solskinn og se åpningen på en skjerm after the fact, er – selvfølgelig – litt postcoitalt, og som å se bilder fra en fest man ikke var med på. Men det skal også noteres at jeg faktisk står der og ser den. Riktignok: Gitt konteksten, der folk flest passerer og først ser rart på meg, for så å gi skjermen et hastig blikk før de går videre, ville jeg vanligvis gitt fullstendig faen. Men jeg ser faktisk denne seremonielle åpningen i sin helhet. Fordi ellers ville det dekonstruerte skipet foran inngangen og ryktet om en diamant et eller annet sted i veggen til institusjonen forbli noe forbannet rot.

Cargo cults: Deler av tråleren Vilma hviler utenfor Bergen Kunsthall.  Foto: Bergen Kunsthall, Thor Brødreskift

overhodet ikke kritisk bemerket fra min side, bare en konstatering av at øyeblikket da det skjer – komplett med en arie fra Tosca – er omtrent like viktig, og like flyktig, som de økonomiske modellene som tas opp. Når øyeblikket er over, er på en måte Festspillutstillingen 2012 også over. Det som står igjen, er et mindre arkiv og en katalog som vel nærmest er å anse som en antologi med samtidskritiske tekster. Markant forankring. Hvordan jeg enn forholder meg til det, var selve utstillingen over idet diamanten ble plassert i veggen. Heller ikke dette skal betraktes som en kritisk bemerkning fra min side – det er bare sånn det faktisk er, og det er ikke gitt at absolutt alt må ha en bestående varighet.

(På den annen side er nok diamanten fortsatt intakt lenge etter at vi er borte) Men det er umulig ikke å gjøre seg refleksjoner over i hvor høy grad denne progresjonen – for dette er i første rekke nettopp det – forholder seg til de samme naturlovene og symbolene som det økonomiske systemet den tar opp. Og det er påfallende hvordan Kunsthallen blir en mer markant forankring når alt plutselig skjer på utsiden av den. På utsiden, der samtidskunsten nå har plassert en diamant i veggen. Den er verdt 100 000 kr, er det sagt. Men med seremonien bak oss, og dens plassering i den institusjonelle veggen, er den også verdt å tenke på.

Poetstreik skaper nasjonal krise. Norske poeter går ut i streik mot den nye ordboken, hvor språkmyndighetene utfaser ord som gyldenlak og alen. – Hvorledes skal vi så identifisere oss som nasjon? Vi ere en nasjon vi med, men ikke lenger en alen lange, sier folket og ber om tvungen nemd og fortsatt nasjonalromantikk. Opplysningskontoret.org

Tommy Olsson

Hva er en kunstnerisk intervensjon uten sted? Tilfeldigheter gjorde at jeg like før hadde vært hos optikeren for å oppgradere lesebrillene mine. Han lurte på hva jeg jobber med. Og han avslørte en preferanse for abstrakt maleri. Jeg aner ikke hvordan han ville taklet denne utstillingen, der bare noen få spor ligger igjen fra en manøver som i sin konsekvens mest likner på en form for spleiselag eller potlatch, og som trekker veksler på alt fra anarkistisk aktivisme til såkalte cargo cults – der stillehavsfolk lar vrakrester fra andre verdenskrigs sjøslag være sentrum for ritualer. Den artistiske oppofringen og gaveøkonomien til Heier er, når alt kommer til alt, den eneste konstanten i kunstnerskapet, og med et like konsekvent fokus. Som en lommelykt i et økonomisk mørke, og et hint om hva vi er verdt ved arbeidsukens slutt. Og i disse dager, på randen av gresk revolusjon, er Heier formidler av relevant informasjon. Men for å si det sånn: Jeg tipper at optikeren min ikke hadde giddet å stå og se videoopptaket fra åpningen og fortvilet gitt seg til å lure på hvor kunsten egentlig befant seg i denne flommen av ord. Det er

Anmeldelse Marianne Heier

Surplus

Festspillutstillingen 2012, Bergen Kunsthall

10. JUNI KL 14: UTESCENEN, HENIE ONSTAD KUNSTSENTER, HØVIKODDEN

NILS PETTER MOLVÆR JENNY HVAL INNGANG INKLUDERT I MUSEUMSBILLETT

TRIO

............................................................................................................................................................................................. Hovedsponsor:

Åpningstider tir.–tor.: 11–19, fre.–søn.: 11–17. Se www.hok.no 20 min m bil fra Oslo. Buss 151 / Tog til Blommenholm stasjon


32 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Kultur Musikk

Metabandet Saint Etiennes nye plate har popmusikk som tema, og er uten daukjøtt. For den godt voksne London-trioen Saint Etienne er popmusikk en utømmelig ungdomskilde. Stemmen til vokalist Sarah Cracknell er fremdeles uskyldig undrende, det handler stadig om famlende håndholding, klossete førstekyss og syttenåringens håp og drømmer. Popmusikk er naturlig tonefølge til ungdomstid og forelskelse, men også til melankolien vi får for denne tiden senere. Og for stadig flere av oss forblir fascinasjonen for pop og alt det symboliserer en sentral tråd gjennom livet. Alt dette handler trioens åttende album om på både jublende og inderlig vis. Uskyld. Saint Etiennes debutalbum Foxbase Alpha (1991) er et tidløst og usannsynlig vellykket potpurri av den vilt varierte smaken til musikkskribentene og platesamlerne Pete Wiggs og Bob Stanley. Bandet har alltid vært nostalgisk, svermende for en tid da det svingte av England, da popstjerner så ut og oppførte seg som nettopp det, i et London som var det mest vidunderlig moderne sted på jord og 7-tommersingelen var formatet som drev hitlistene. Men selv om Wiggs, Stanley og Cracknell ofte har mer uskyldige tider i blikket, er de i høyeste grad et produkt

Anmeldelse Saint Etienne

Words and Music by Saint Etienne Heavenly. 2012

av brytningstiden på slutten av åttitallet, post-acid house, da teknologien ble allemannseie. Ut av den noe kjønnsløse C86-perioden (skranglete gitarpowerpop på bittesmå indie-selskap) vokste den første, litt udefinerbare, men kvalitativt sterke fasen av britpop-fenomenet fram, med band som Pulp, World of Twist og Stereolab. De forsynte seg grådig av alt fra modkultur og Roxy Music til tungpustet fransk pikepop, søreuropeisk house og dubinspirert studioalkymi, Motown og Dusty Springfield, sågar Neu! og Can. Verden var en krydderhylle, noe som også førte til endelig pulverisering av en haug med rock-konservative dogmer (uttrykket «indie-dance» ville vært en absurd selvmotsigelse noen år tidligere). Som bandet erklærte i et intervju: «Vi så ikke noe poeng i å lage musikk før vi fikk muligheten til å legge på strykerarrangementer.» Trioen bak Foxbase Alpha hadde hørt tonnevis med plater, men knapt vært nær et instrument. De gikk inn i studio med noen vinylplater de ønsket å sample, et knippe melodi-skisser og fint lite annet. Og sammen med tekniker og produsent Ian Catt skapte de musikken de hørte inne i seg: Et skrudd stykke postmoderne briljans, musikk som på samme tid var florlett innsmigrende og narkotisk eksperimentell, en plate full av moderne house- og dubrytmikk, dandert med filmmusikalsk melodrama og sekstitallets smektende strykerarrangementer. Et musikalsk instagrambilde. Platen står seg fremdeles godt blant samtidige milepæler som Screamadelica, Loveless, Blue Lines og

Fra krydderhyllen: Saint Etienne har gjennom sin over 20 år lange karriere pulverisert en rekke rock-konservative dogmer.

Bandwagonesque. Litt av en bragd! Trekløver. Metoden bak Foxbase Alpha ble aldri gjentatt, siden trioen fikk mer erfaring med knapper og tangenter, og det lappeteppeaktige lydbildet ble byttet ut med noe som var mer dansegulvtradisjonelt. Likevel hører So Tough (1993) og Tiger Bay (1994) til det kreative utbruddet som resulterte i bandets første, definerende albumtrekløver. Siden har det gått både opp og ned, med Sound of Water (2000), produsert av Sean O’Hagan og To Rococo Rot, som en slags moden formtopp. Siden fine Tales From Turnpike House (2005) har bandet foretatt en rekke lett tilbakeskuende aktiviteter, alt fra felles dj-events og en dokumentarfilm om London, til Bob Stanleys kommende bok Do You Believe in Magic, og du trenger ikke se lenger enn til det fantastisk illustrerte London-omslaget på Words and Music for

å skjønne at hele albumet er et kjærlig tilbakeblikk på et liv levd i popmusikkens tjeneste. I lived in my bedroom, all of us did. Reading Smash Hits and Record Mirror, Paul Morley in the NME. Dave McCullough in Sounds. Modern Eon and Modern English.

For en som tilhører omtrent samme alderssegment, og som brukte tenårene til å definere seg selv ved hjelp av musikk, sitter gåsehuden løst når Sarah snakkesynger seg gjennom Bob Stanleys tekst i «Over The Border» (jeg føyer på NRKbauta Harald Are Lund for egen regning og sender ham en varm tanke, atter en gang.) 17. På papiret er Saint Etienne verdens beste band. I praksis er det selvsagt annerledes. Words and Music by Saint

Klassiske kulturer Les Arts Florissants’ kollektive kunnskap er det vanskelig å si hvor kommer fra. Den klassiske musikken er ikke bare en kultur i seg selv som er annerledes for mange mennesker. Den har også kulturer i kulturen som er fremmed selv for de allerede ihuga lytterne. Jeg snakker ikke om å vite når man skal applaudere eller hvorvidt det er passende å ta med seg vin inn i salen, men jeg snakker om hvordan

Anmeldelse Les Arts Florissants

Verk av Giaches de Wert og Claudio Monteverdi Festpillene i Bergen. Håkonshallen 30. mai

det finnes klangverdener som er radikalt annerledes selv med den klassiske verdenens målestokk. Les Arts Florissants er så vel et kor som et orkester, men det var nå kun seks sangere fra ensemblet som var på besøk under Festspillene i Bergen. Deres klangverden er et resultat av langt mer enn summen av seks menneskers individuelle kunnskap. Det handler heller om en kollektiv kunnskap som det er vanskelig å si hvor kommer fra, og som gjorde deres konsert til en usedvanlig prestasjon.

Enkle tonemalerier. På papiret kan denne musikken, som oppsto i det barokken var i ferd med å fødes, se ganske likeens ut. Alt er imidlertid deklamasjon i dette ensembelets stemmer. På en måte er det billig og enkelt. Musikkens uttrykkskraft ligger ikke i skjulte budskaper langt inn i dens struktur, men Monteverdi og de Wert bruker stadig tonemalerier av de

Bakenfor klangen: Les Arts Florissants’ verden er et resultat av langt mer enn summen av seks menneskers individuelle kunnskap. Foto fra artsflomedia.com

enkleste slag. Samtidig er den flerstemmige strukturen så komplisert at det aldri blir noe banalt over det hele, selv om tekstene handler om lykkelig og ulykkelig kjærlighet og om livet og døden gjennom

følelsesbeskrivelser av de mest direkte slag. Notene blir kun et utgangspunkt. Rytmene blir til proporsjoner som blir forstått lokalt heller enn over lengre tid.


mer.

8.–14. juni 2012 morgenbladet 33

Fra platehylla Laura Djupvik Journalist og forfattar

Jenter med fyrstikker Skrift på hud.

På papiret er Saint Etienne verdens beste band.

Foto fra saintetienne.com

Etienne minner mest om tredjealbumet Tiger Bay på måten den tematisk er delt i to: Melankolske, ømme nostalgitripper som nevnte «Over The Border», «I Threw it All Away» og «When I Was Seventeen» på den ene siden. På den andre: Moderne discolåter som «Tonight», «I’ve Got Your Music» og «DJ», som feirer den umiddelbare kraften i musikken og de berusende drømmene den kan fylle deg med. En fin balanse mellom introspeksjon og nattklubb, alt produsert av kyndige hender som nevnte Ian Catt, hitfabrikken Richard X og Tim Powell fra Xenomania. Elegante, subtile produksjoner dette, og de fleste vokser fra noe lett anonymt til noe forholdsvis formidabelt ved gjentatt lytting. Jeg tror neppe trioen har skrevet et sterkere knippe låter siden nettopp Tiger Bay, alt toppet av Cracknells skjøre, fjærlette hviskestemme. Spor som «DJ» «I’ve Got Your Music» og drusedeilige

Den flerstemmige strukturen er så komplisert at det aldri blir noe banalt over det hele. Det handler altså ikke om å holde seg til en bestemt og fast puls, intensiteten varierer stadig. Likevel er det rytmiske arbeidet meget detaljert, men rytmikken blir mer til retoriske figurer som tjener deklamasjonen. Kompleks. Det er vanskelig å tenke seg et ensemble som behersker de Werts og Monteverdis madrigaler bedre. De går fra kompleks flerstemmighet til å lande på noen rene intervaller på et øyeblikk. Eller de kan snakke i munnen på hverandre, men de fraserer så tydelig og forskjellig

«Tonight» kunne vært hits for hvem som helst, men med Saint Etienne får de en umiskjennelig signatur og en grunnleggende tematikk som gjennomsyrer alt, der de lager popmusikk om popmusikk. Og de tar seg noen uvante sideveier i tillegg: «I Was Seventeen» er som snytt ut av nesa på Annies fabelaktige «Heartbeat», og har i likhet med den Röyksoppproduserte låten sett til indie-åttitallet for inspirasjon. «I Threw It All Away» er en sørgmodig vuggevise om tidens urokkelige gang: Albumet er både en feiring av musikken og en beretning om tapt uskyld. Den majestetisk duvende «Answer Song» må også nevnes i denne sammenheng, en grasiøs, musikal-lignende ballade. Lys. Foruten Foxbase Alpha har aldri Saint Etienne klart å leve fullstendig opp til ideen om seg selv. Samtidig er dette et band som konsekvent er blitt snytt for den suksessen langt mindre talentfulle størrelser opplever stadig vekk. Popmusikk i Saint Etiennes univers handler ikke nødvendigvis om hitlåter, men om de sjeldne, lysende øyeblikkene som får slippe igjennom mellom alt middelmådig slagg og snerk på hitlistene (det kalles «musikkarkeologi» med god grunn). Words and Music by Saint Etienne er en livsbejaende, dypt personlig pop-hyllest, helt fri for daukjøtt. Om tjue år kommer det fremdeles til å være soundtracket til sommeren da jeg var 42.

Harald Grenne

fra hverandre at selv om man ikke er en skolert lytter, fremtrer samtlige som selvstendige stemmer i den komplekse veven. Det ville ikke hjulpet hvor godt de kjente samtidens poesi og hvor erfarne de var som syngende skuespillere, hvis ikke medlemmene behersket disse teknikkene så fullendt som de gjør. De deklamatoriske kontrastene er avhengig av å kunne gå fra det ene til det andre uten nøling, å gå fra flerstemmig til enstemmig på et blunk. Det er summen av denne overlegenheten i deklamasjon, i bevegelsen fra flerstemmighet til retorikk, i tempofriheten som aldri kompromisser med partiturets proporsjoner, med en kjærlighet og forståelse for firehundre år gammel poesi, som gjør at Les Arts Florissants kan sies å ha dyrket frem en musikkultur som selv mange musikkelskere ikke kjenner fra før.

Magnus Andersson

I eventyret «Piken med svovelstikkene» døyr den fattige barnearbeideren av kulde. Før ho døyr, tenner ho fyrstikker. I lyset frå fyrstikkene får ho tilgang til alt ho elles berre ser på avstand. Gåsesteik, juletre, leiker, omsorg. Dei dårlege utsiktene – ho har ikkje seld ei einaste fyrstikk, det betyr at ho får bank om ho går heim, ho er barbeint, det er vinter – gjer den imaginære Tente på Frankfurter Kaufhaus: Gudrun Ensslin. røynda til den einaste røynda det er mogleg å vere i. Fyrstikkene gir næring til uendeleg vakre syn, fulle av alt ho treng: varme, mat, omsorg, kjærleik. I operaen Das Mädchen mit den Schwefelhölzern av den tyske komponisten Helmut Lachenmann er eventyret til H. C. Andersen blanda med tekster av Gudrun Ensslin og Leonardo da Vinci. (Das Mädchen mit den Schwefelhölzern, Musik mit Bildern, Staatsoper Stuttgart, Lothar Zagrosek, Kairos 2002) Det finst altså fleire jenter med fyrstikker. Om ein søker på Gudrun Ensslin står ho omtalt som ein tysk venstreradikal terrorist. Ho var fødd 1940, i same generasjon som Lachenmann. Før ho vart terrorist var ho ei intellektuell prestedotter, ein stjernestudent og eit menneske med engasjement for det ein kallar «ei betre verd». På ei reise til Berlin der ho skulle demonstrere mot atomvåpen vart ho kjend med Andreas Baader. Den 2. april 1968 tente ho på Frankfurter Kaufhaus. Handlinga skulle få eit folk i handlerus til å vakne opp og forstå at Vietnam var i brann. Seinare var ho med i ei rekkje terroråtak og bankran saman med Baader. Ho vart arrestert. RAF gjennomførte fleire aksjonar, med kidnapping og flykapring, for å få frisett dei fengsla medlemmene, men regjeringa gav ikkje etter. Om morgonen 18. oktober 1977 vart Ensslin, Baader og eit anna medlem funne døde i fengselet. Trass i spekulasjonar peika etterforsking og prov mot sjølvmord. I operaen brukar Lachenmann tekst frå eit brev Ensslin skreiv i fengselet. I librettoen får teksten tittelen Litani, som er ei form for bønn (mi omsetjing): den kriminelle, den vanvittige, sjølvmordaren – dei kroppsleggjer denne sjølvmotseiinga. dei vert utsletta av henne. deira utsletting viser at det ikkje finst nokon utveg for mennesket i systemet: anten øydelegg du deg sjølv eller du øydelegg andre, anten død eller egoist. (…) deira kriminalitet, deira galskap, deira død er uttrykk for dei øydelagte sitt opprør mot eiga øydelegging, ikkje objekt, berre menneske. (skriv på vår hud.)

Faren til Ensslin, som vart intervjua etter aksjonen mot Frankfurter Kaufhaus, uttalte at han såg på brannstiftinga til dottera som ei «heilag sjølvrealisering». Han sa at den generasjonen som dottera var ein del av, ikkje kunne stå roleg å sjå på at det samfunnet som hadde bygd konsentrasjonsleirar var i ferd med å reise seg på nytt. Og ifølgje Stefan Aust, forfattar av ei bok om Baader-Meinhof, var Tyskland på 1970-talet stadig eit land prega av sterk skuldkjensle. I teksten av Leonardo da Vinci, som Lachenmann brukar i operaen, heiter det mot slutten: «Two feelings soon welled up inside me, fear and desire: fear of the dark and threatening cave, desire to see if there were not some mystery within.» Dei som i eventyret finn den døde jenta, seier berre at ho tente fyrstikker for å varme seg. Den siste setninga i operaen er omtrent slik: «Ingen kunne ha førestilt seg alt det nydelege ho hadde sett, heller ikkje den herlegdomen ho steig inn i saman med bestemor på årets første dag.» Lars Mørch Finborud, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.


34 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Kultur Musikk

Bass på tvers Steinar Raknes legger kontrabassen på kneet og skaper et komplett akkompagnement til sin egen bassrøst. Steinar Raknes’ generasjon av jazzmusikere utdannet på jazzlinjen i Trondheim løftet på mange måter Jazz-Norge ut av sitt provinsielle liv i utkanten av Europa. Plutselig befant band som Atomic, Supersilent, Close Erase, Urban Connection og The Core seg i søkelyset til den jazzinteresserte delen av verden. Midt i denne lille revolusjonen, som har befestet den lille forblåste steinrøysen vår fremst i jazzkjennernes bevissthet, befant det seg en bassist fra Romsdal. I de to sistnevnte bandene utgjorde han en eksplosiv og ustoppelig kraftkilde. De siste årene har muskelbassisten roet volumet noen hakk, og søkt verden rundt for inspirasjon. På tvers. Først til Finnmark: Ti år tilbake oppsto det kritikerroste samarbeidsprosjektet Skaídi med joikeren Inga Juuso. Den sør-amerikanske pampasen ble neste stoppested, noe som manifesterte seg i utgivelsen Tangos, Ballads and More fra 2008. Raknes formet da en kvartett med Ola Kvernberg på fiolin, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jon Pål Inderberg på baritonsax. Det er ikke utenkelig at Kvernbergs

Anmeldelse Steinar Raknes

Stillhouse

Reckless Records / Musikkoperatørene. 2012

unike komping, med fela på tvers og spilt som en bitteliten gitar, har tent et lys i Raknes’ søkende sinn. For jaggu gjør han ikke noe av det samme med den fem ganger større kontrabassen på sin seneste utgivelse Stillhouse. Denne gangen ser han til Midtvesten, til USAs folkemusikalske arv, til country, western og bluegrass. Han covrer Bob Dylan og John Prine, Bruce Springsteen og Joni Mitchell. I tillegg fire egne komposisjoner som ikke skiller seg mye fra klassikerne, med et unntak i den forsøksvis humoristiske «Down The Drain». Tittelsporet hentes fra Gillian Welch. «Tear My Stillhouse Down» er et av høydepunktene på hennes debut Revival fra 1996. Originalen har et tungt New Orleansaktig sørgemarsjbeat, Raknes lager et ostinat som dekker alle bassens strenger og nær sagt hele registeret. Den korte etterklangen i strengene og det dumpe attakket lyder dempet og dust, men allikevel klart som blekk. Samklangen med hans mørke, bedøvende stemme skaper et fascinerende sound, som Leonard Cohen akkompagnert av en banjoplate på kvart hastighet. Håndkrampe. Ideen med å bryte upløyd mark og ta stemmen i bruk kom da Raknes ble invitert til å gjøre en solokonsert på Molde Jazzfestival i 2010. Den avanserte teknikken som kreves for å klare å utføre noe som egentlig høres

Stående: Akkurat her behandler Steinar Raknes bassen bortimot konvensjonelt, men på Stillhouse ligger den i fanget. Foto: Bente-Lill Dankertsen

utrolig enkelt og tilforlatelig ut på en kontrabass, er ytterligere forfinet siden da. For det er ingen liten utfordring å spille rent på et instrument med en snau meter gripebrett uten bånd. For å få til det subtile akkordspillet kreves det en kombinasjon av kraft og presisjon som Raknes mestrer på en unik måte. Selv om det førte til håndkramper i debuten for snart to år siden. Ved siden av hjertesmeltende røst, en litt ullen engelskuttale og nøyaktig fingerspill er det flere elementer som setter sitt preg på Stillhouse. Mickey Raphaels munnspill pryder til vanlig Willie

Nelsons opptredener, og flytter bevisstheten rett til Nashville, der platen også er mikset. Unni Wilhelmsen, Kaia (Kaja Bremnes) og Solveig Slettahjell myker opp en ellers svært maskulin karakter. Alle disse faktorene, orkestrert under produsent Ray Kennedys fingre, gjør Stillhouse til en sterk hyllest av den amerikanske folkesjelen, litt slik fotografen Mike Disfarmer (1884–1959) fremstilte livet på landsbygda i Arkansas. Til og med en cover av Princes glorete «Kiss» kommer Steinar Raknes fra med æren i behold.

for karakterstykkenes retorikk. Særlig i Grieg-balladens rekke av situasjoner og ofte nærmest talende akkordiske vendinger kommer denne til uttrykk. Mon tro om ikke Sigurd Slåttebrekks banebrytende arbeid med dette stoffet (Simax, 2010) allerede har rukket å inspirere?

effektivt i et større formmessig perspektiv. Det virker i det hele tatt som om Mortensen legger vekt på en overordnet horisontal artikulering. Det er klokt, for i denne musikken kan dvelingen ved øyeblikket lett ta overhånd. Jeg spør meg likevel om ikke Mortensen enkelte steder kunne vært noe mer generøs og i større grad latt øyeblikket slippe gjennom.

Svein Magnus Furu

Personlig presisjon Nils Anders Mortensen spiller, og man bør høre etter. En personlig stemme klinger gjennom nøyaktigheten. Den norske pianisten Nils Anders Mortensen gir ut soloplate. Ved første øyekast kan den virke nokså alminnelig, nesten unnselig. Hvite, øde fjell preger omslaget; frisk luft og fritt syn er ideen. Repertoaret er dessuten velkjent: «Estampes» og karakterstykkene «Clair de lune» og «L’isle joyeuse» av Claude Debussy, «Ballade i g-moll» og «Notturno» fra Lyriske stykker op. 54 av Edvard Grieg. Unntaket er kanskje Béla Bartóks lille syklus Im Freien, som også har gitt platen navn. Men mens omslaget er i grått, er selve

Anmeldelse Nils Anders Mortensen

Im Freien

Klavermusikk av Debussy, Grieg og Bartók Lawo. 2012

platen i fluoriserende oransje. Og om det hele umiddelbart virker ordinært, er det bare på overflaten. For noe skjer straks vi trykker play. Det vil si: Mortensen er ikke en musiker med store fakter. Det som imponerer er heller en stillferdig nøyaktighet. Det er vakkert når en utøver finner punktet der presisjonen i gjengivelsen av partituret bare styrker det personlige i fortolkningen. Mortensens lyttende tilnærming, og måten han nærmest uttaler musikken på, bekrefter dette. Og når pianisten har sin egen stemme, spiller det ingen rolle at vi har hørt musikken før. Variert. Det begynner forsiktig. Trillen som innleder «L’isle joyeuse» kommer fra intet, men etablerer konsentrasjonen fra første stund. Uten å forsere lar Mortensen Debussys gester folde seg ut. Særlig i de svake partiene er det klanglige registeret rikt og nyansert, artikulasjonen variert og treffsikker. Samtidig vet Mortensen å økonomisere. De sterkere utbruddenes plassering virker veloverveide og skaper formmessig sammenheng. Jeg vil også fremheve Mortensens sans

Mortensen er ikke en musiker med store fakter. Om karakterstykkene er fortettede stemningsbilder, er flatene i Debussys tresatsige syklus Estampes, komponert i 1903, derimot bredere anlagt. Enkelte vil muligens savne en mer generøs pedalbruk hos Mortensen. Tidvis kan den talende artikulasjonen få noe nærmest tekstlig, muligens holdt, over seg – for eksempel i utbruddene i den tredje satsen, «Jardins sous la pluie». De harpeaktige sveipene over klaveret blir da mer grandiost behandlet av Håkon Austbø i hans innspilling på Simax fra 2004. Mortensen insisterer på sin side på pedalen som et bevisst brukt uttrykksmiddel. Det er interessant og dessuten

Rått. Béla Bartóks femsatsige suite, med tittelen Im Freien, komponert i 1926, avslutter platen. Uttrykket hos Bartók, som her er på sitt råeste, lar andre sider ved pianisten tre frem. Særlig i den første satsens karakteristiske insistering, blir endringen tydelig. Mortensen treffer uttrykket, som er hardt, uten av den grunn å bli endimensjonalt – en hardhet som samtidig er inderlig. Gitt Mortensens spill er det som sagt ingen svakhet ved platen at verkene er kjente. Men det skulle være gøy å høre Mortensens valg i et terreng som er noe mindre oppgått. Bartók-spillet her kunne være en interessant retning. Hva gjelder det opptakstekniske, går tommelen opp. Lawo overbeviser igjen.

Emil Bernhardt


8.–14. juni 2012 morgenbladet 35

Griegakademiet og KHiB inviterer til:

Informasjonsmøte om stipendprogrammet Åpent for potensielle søkere til Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid med institusjonstilhørighet ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen eller Griegakademiet. Det vil bli gitt søkerveiledning og informasjon om selve programmet.

Blir ved sin hest

Fredag 15. juni kl 11 – 12 i møterommet 2. etg, Kunst- og designhøgskolen, Strømgaten 1.

Rekk opp hånden alle som har drømt om å høre Neil Young synge «Tom Dooley».

Anmeldelse Neil Young

Americana

Reprise/Warner. 2012

og Trondheim Kunstmuseum presenterer i samarbeid med Trondheim Sinfonietta og Trio Alpaca

CHRISTIAN WOLFF

EDGES partiturutstilling konserter seminar

Zuma summarum: Crazy Horse er tilbake, men Americana føyer seg inn i rekken av Neil Young-album som ikke vil bli spilt så ofte. Foto: Chris Pizzello/Scanpix

til å komme bort fra at vi hadde håpet på noe helt annet og så mye mer. Jeg påsto en gang, etter å ha blitt kastet veggimellom av Neil Young på sitt mest elektriske og epileptiske, at Crazy Horse er den eneste gruppen i verden som er i stand til å ri av den store stormen i en liten jolle. Men på Americana er det aldri i nærheten av å blåse skikkelig opp. For all del, «Clementine», «Jesus’ Chariot» og «Oh Susannah» har et eller annet – a good groove, som Young selv sier etter at sistnevnte har tonet ut – og versjonen av «Wayfaring Stranger», som framføres akustisk, er ikke egnet til å fornærme noen.

Albumet er hverken en katastrofe eller en klassiker. Langt verre er det med «God save the queen», som faktisk høres pinglete og pompøs ut på samme tid, mens doo wopklassikeren «Get a job» i beste fall høres ut som en Neil Young-parodi på en låt som ikke høres ut som den har noen ting som helst med Neil Young å gjøre. Kuriositet. Hvis vi ser for oss en omvisning i musikkhistoriens store museum en gang i fremtiden, der opptil flere av kanadierens verk tåler sammenligning med Rosettasteinen og parthenonskulpturene, er Americana kuriositeten i hjørnet som guiden litt beskjemmet, men overbærende ler av. Albumet er hverken en katastrofe eller en klassiker, slik enkelte har hevdet, men den føyer seg fint inn mellom This Note’s for You og Fork In the Road som en av Neil Young-platene som bare unntaksvis blir spilt.

Ingve Aalbu

Støttet av Ny Musikk Trondheim kommune Norsk Kulturråd MINK

TKM GRÅMØLNA 5. - 10. juni

www.tkm.museum.no

Takkampanje! EKSTRAFORESTILLINGER: Ine Wilmann & Sara Li Stensrud «Lykkelig til mine dagers ende» 9 & 10/06 kl 19

30%

Nå har vi rabatt på takomlegging! Utförer alle typer av tak. Utförer også renovasjon av fasader, maling m.m

Ibsenfestivalen 2012 TG Stan (BE) «Nora» 24-26/08 kl 19 «Up To Nature» 25 & 26/08 Festival ved Studenterhytta i Nordmarka. Gratis adgang. Se blackbox.no for info.

Gratis befaring JE Byggservice Tlf. 46262707

www.blackbox.no

Din annonse her? Kontakt annonsesjef Espen Håseth på 920 40 224

Ine Wilmann & Sara Li Stensrud «Lykkelig til mine dagers ende» Et orgastisk lærestykke fra den markedslibidinøse skogen

EKSTRA

FOREST

ILLING 9

& 10 JU

NI blackbox.no

Tomt. Dessverre virker det som om en av vår tids største låtskrivere ikke lenger har så mye å melde. «I’ll just sit here and watch the river flow», sang Bob Dylan for mange år siden. Neil Young sitter der, han også, og det virker som han slumrer. Likevel er det umulig ikke å få forventninger når eieren av myteomspunnede «Old Black» sperrer opp øynene, skrur på strømmen og samler et komplett Crazy Horse på plate for første gang siden 1996. Dette er tross alt gruppen som hjalp ham med å finne groovet på «Cowgirl in the Sand» og «Down by the river» tilbake i 1969, og som kom svevende over vannet, med gallioner og gevær, på sagnomsuste Zuma seks år seinere. De av oss som så og hørte Crazy Horse i Oslo Spektrum i 2001, da Neil Young tok strupetak på den gamle, svarte gitaren og stupte inn i soloen på åpningslåten «Don’t Cry No Tears» glemmer det aldri. Det er noe av det nærmeste man kommer vektløshet i rocken. Fra sangboken. På Americana har Neil Young slått opp i den store, amerikanske sangboken og tatt tak i tradisjonsrike folk-låter: sanger med røtter som snor seg tilbake i historien – fra Pete Seeger og videre til «the old, weird America». Lyden av Neil Young og Crazy Horse er ikke til å ta feil av, men med tanke på at de fleste band som opererer innenfor sjangeren «americana» kan være truende til å gi ut en plate med navn Neil Young på et eller annet tidspunkt i karrieren, er det ikke

Ny Musikk Trondheim

Foto: May-Irene Aasen

På albumet Americana forsøker vår raggete helt «å finne nye meninger i gamle stemninger,» som det heter i sangen Lars Lillo-Stenberg skrev om ham. Han lykkes ikke spesielt godt denne gangen heller. Neil Young er, som legender flest, noe for seg selv. På 1980-tallet ble han saksøkt av plateselskapet Geffen for å lage musikk som ikke hørtes ut som Neil Young, men de siste årene har han definitivt vært lik seg. Når sant skal sies har han gjort mye snålt og skuffende – fra den lunkne soulflørten Are you passionate? via grenseløst uinteressante Greendale til den krasse, men kortlivede kommentaren Living With War. Mest betegnende er kanskje Prairie Wind, der Neil Young synger om frakken sin, den gamle gitaren til Hank, om siste gangen han så Elvis og noe Chris Rock sa – og det er stort sett det hele.


36 morgenbladet 8.–14. juni 2012

bøker

Tips? Inn­spill? Re­spons? Send e-post: bok@morgenbladet.no

Penguin i ny drakt

Penguin English Library i pocket har vært en stor suksess siden den første utgivelsen på sekstitallet. Engelskstudenter over hele verden har lest sin Twain, sin Austen og sin Dickens mellom disse permene. Nå gis serien ut på nytt, med lekkert design og fortsatt til en billig penge – seks pund per bok. Jim Stoddart hos Penguin forteller til Independent at forlaget legger økt vekt på omslagene i disse digitale tider, for at leseren ikke skal gå over til e-bøker. Ironisk nok ble serien opprinnelig kritisert for mye av det samme som e-bøkene blir i dag – bruk av ny teknologi og masseproduksjon.

Stemmer som stilner NRK må gi kritikken rom, ikke gjemme den bort i sendeflatenes ørkesløse vidder.

Giganten Ray Bradbury Den amerikanske forfatteren Ray Bradbury er død, 91 år gammel. Etter å ha blitt kjent som science fiction-forfatter, noe han mislikte, fikk han oppleve å bli vurdert som en av 1900-tallets største amerikanske forfattere uansett sjanger. The Martian Chronicles og The Illustrated Man tar utgangspunkt i SF, men er først og fremst vemodige, kloke tekster om menneskets vilkår,

samtidig som de setter mennesket opp mot andre mulige livsformer, gjerne uten mye optimisme: Dystopien Fahrenheit 451 er hans mest kjente verk. Ray Bradbury ble født i Waukegan, Illinois, som lett kamuflert går igjen i mange av hans tekster, for eksempel Something Wicked This Way Comes, av mange ansett som en av verdens beste oppvekstbøker noensinne.

Best når det gjelder Per E. Hems biografi om det 20. århundres store altmuligmann Paal Berg er ikke alltid underholdende, men den er god i de viktigste partiene.

Kommentar

Ane Farsethås

Under Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke satt vi som tente lys og hørte på radio – femti år gammel radio. Et pågående doktorgradsarbeid tar for seg litteraturkritikk i eteren, og stipendiat Kristoffer Jul-Larsen hadde tatt med lytteprøver fra norsk kringkastingshistorie. Ærbødig lyttet vi til Francis Bulls malmfulle skildring av Sigrid Undsets personlighet, understreket av en kraftig rulling på r-ene: «Har man hatt en virkelig samtale med Sigrid Undset, glemmer man ikke perrrsonlighetens krrraft». Betoningen etterlot ingen i tvil om at det ikke var alminnelig løsprat Bull la i samtale. Lydprøvene tok oss videre: til en vending mot en litteraturvitenskapelig inspirert, saklig og faglig kritikk på 1980-tallet. Til Kritikertorget som på 90-tallet beveget seg i nye teoretiske sfærer, men ikke uten personlig farge. Og til dagens form, der samtalen mellom en journalist og en anmelder i stor grad har tatt over for den leste, manusbaserte kritikken. Jul-Larsen fremstilte uten klare verdidommer radiokritikerens mange roller: autoritet, dommer, festtaler, skolemester, skuespiller – og hvordan de sammen kan utgjøre en kombinasjon av opplysning og forestilling. Det som ikke ble nevnt var det krympende rommet for sjangeren overhodet. Før den siste store omleggingen av sendeflater hadde NRK P2 daglig bokprogram, en halvtime hver hverdag, i beste sendetid. I dag er dette redusert til en havtime kl 07.35 på lørdag, en reprise og ellers gjesteopptredener i andre program, som Kulturhuset og Kulturnytt. Magasinprogrammer kan være et godt grep for å la bøker,

Gull i arkivet: Men kritikken får stadig mindre rom hos NRK. Foto: Scanpix

film, kunst og musikk belyse hverandre. Men når magasin- og nyhetsformatene dominerer på bekostning av alle andre formater, blir konsekvensen over tid at det allmenne premisset trekker i retning av en bokutgivelse som en nyhet blant andre nyheter – ikke som del av en løpende samtale om litteratur. Kontrasten til P2s musikkdekning er stor. NRK lager ikke bare egne musikkprogram, men egne faglige program viet ulike undersjangre: blues, jazz, hiphop, klassisk. Og ja: Slik aviser har en forkjærlighet for det trykte ordet, er lydmediet spesielt egnet for musikk. Vanskeligere er det å forstå at de som kaller seg kulturkanalen – før til og med med eget program for sakprosa – nå anser at hele litteraturen samlet ikke fortjener ett eneste program i sentral sendetid. Tyder ikke heller fenomener som oppslutningen om Litteraturhuset i Oslo og oppblomstringen av vektige litteraturfestivaler som Stavangers Kapittel på en langt bredere interesse? Misforholdet mellom litteraturens plass i samfunnet og offentligheten ellers og NRKs prioritering av den, henger ikke på greip. Som Jul-Larsens eksempler viste trenger ikke valget å stå mellom noe som lyder bra og noe som gir innsikt. NRK: Hør på gullet dere har i arkiv, og la oss få en oppdatert blanding av kritikk, intervju, monolog, dialog og debatt om litteratur på lufta. af@morgenbladet.no

Det er en ekstremt imponerende liste med verv Paal Berg kunne skilte med: Høyesterettsjustitiarius, riksmeklingsmann, sosialminister, justisminister, leder av arbeidsretten, Norges representant i en lang rekke internasjonale sammenhenger, som den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Han var mannen som offisielt overtok Svalbard på Norges vegne i 1925. Da har vi ennå ikke begynt på det han virkelig er kjent for: Rollen som Hjemmefrontens offisielle leder. Hjelpe oss. Hvordan skulle Norge ha klart seg uten ham? Men det gjorde Norge sommeren 1945, da Berg ikke fikk dannet noen samlingsregjering og jobben gikk til den i ettertid ikke ukjente landsfader Einar Gerhardsen. Halvpolitisk makt. Utenom denne episoden var Paal Berg politiker bare periodevis, ellers grå eminense, og gjennom stort sett hele 1900-tallet fikk folk som ønsket å være grå eminenser lov til å forbli nettopp det. Nå er alt dette annerledes, selvsagt: Paal Berg ville i våre dager vært en uimotståelig fristelse for norske redaksjoner. En halvpolitisk maktutøver Norge knapt har hatt før eller siden, i en tid hvor alle former for ikke-folkevalgt makt blir studert i minste detalj og ofte sett på som potensielt livsfarlige utfordringer for folkestyret. Det er for øvrig et poeng som ikke har gått Bergs biograf Per E. Hem forbi: Ved flere anledninger i sin bok poengterer han at det i dag ville vært satt mye større spørsmålstegn ved Bergs habilitet i flere av hans nesten utallige maktposisjoner. Så er det en kritisk, revisjonistisk biografi om Paal Berg vi har fått på bordet, 44 år etter samfunnsgigantens død? Delvis, i den forstand at Hem setter spørsmålstegn ikke bare ved habilitetsproblemene, men også ved den kanoniserte fortellingen om Bergs virke, ikke minst under krigen. Det er blitt en bok

Anmeldelse Per E. Hem

Megleren. Paal Berg 1873 – 1968 868 sider. Aschehoug. 2012

som prøver å la leseren se både hvorfor Berg kunne få den enorme anerkjennelsen han fikk og samtidig skaffe seg så eitrende forbannede fiender. Ekstremt tett på. Bokens metode er gjennomført: Hem har valgt å fotfølge Berg så tett som vel mulig gjennom livet. Til tider blir leseren informert om hvert eneste hyttebesøk på Børsonstua i Nes i Akershus. Det er perioder Hem ikke forlater Berg et sekund, og i deler av boken fungerer grepet utmerket, dramaet i dagene, ukene og månedene etter invasjonen i 1940 er gjengitt akkurat så heseblesende og nervøst som det må ha vært. I andre faser av Bergs liv er grepet unødvendig hardt tilskrudd: Det er greit at man ikke skal være overfladisk, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Deler av boken slåss andpustent mot vekten av sine egne detaljer. Denne konsentrasjonen om Bergs handlinger, hva han faktisk gjorde, fører til mindre vekt på hva han tenkte. Forfatteren gjør ikke særlig mange og grundige forsøk på å nærme seg Bergs politiske og juridiske ståsteder og finne ut av hva som brakte ham dit. Forklaringen på dette er todelt, for det første blir det altså et resultat av alt det praktiske som faktisk har fått plass, det andre gir bokens tittel Megleren en pekepinn om. Poenget med en megler er ikke hans egne meninger, det er hans formidling og vurdering av andres meninger, mens derimot politikerbiografier er fulle av politikerens holdninger og meninger, hvordan vedkommende fikk dem, hvem som influerte dem, hvordan han eller hun ga uttrykk for dem og kjempet for dem. Det opphøyde. Nettopp denne forskjellen blir en bærebjelke i Hems forklaring av det store mislykkede prosjektet i Bergs liv, som inntraff da han ble bedt om å danne regjering i 1945, men ikke maktet det og måtte sende oppdraget videre. Berg ønsket igjen å være megleren, mener Hem, oppmannen som i opphøyet ro vurderte regjeringsmedlemmenes og stortingsfraksjonenes daglige kiv


8.–14. juni 2012 morgenbladet 37

Her viderefører Stig Sæterbakken noe av det beste i den brandesianske arven. Side 42 To ganger Wallenberg

En ulykke kommer sjelden alene. Det gjør heller ikke en biografi. I serien av dobbeltutgivelser av biografier (Førde, Nansen etc.), er svenskene de siste ukene blitt forsynt med to bøker om Raoul Wallenberg. Ingrid Carlbergs og Bengt Jangfeldts biografier omtales av anmelderen i Dagens Nyheter som så like i sitt materiale at de er vanskelige å holde fra hverandre. To forfattertemperamenter tegner likevel to ulike menn, der Wallenbergs møte med nazisten Adolf Eichmann blant annet tolkes i vidt forskjellige retninger.

Åndene taler, englene synger Til glede for lesere av dødsannonser, utkommer nå en bok viet gravskrifter. Bjørn M. Moen har vandret på kirkegårder i Norge, og ikke overraskende dominerer trygge «Takk for alt». Men han har også funnet innslag av dialekt, «Gla i dæ», og av humor: «Fotball er gøy!». Mest uventet er likevel en ekstraordinær gravskrift fra 2011: «Astrid is dead / and so is Mickey Mouse / Åndene taler. Englene synger». Innskriften finnes på graven til en dyretolk som hevdet å kunne kommunisere telepatisk med dyr.

Min kamp – vår kæmp

Det pågående NM i litteraturformidling får frem den mest spilloppmakeraktige siden ved landets kulturarbeidere. Sist ut: Arendal bibliotek, som 8.–9. juni arrangerer 24 timers opplesning fra Min kamp, en seanse som skal finne sted ved den nyopprettede campingarenaen Vår kæmp på byens torg. Lokkematen er grilling og nattåpent bibliotek, akkompagnert av filialsjefens nattsuppe. I tillegg blir det gjettekonkurranse på hvor langt ut i verket ett døgns høytlesning vil føre arendalittene. NB: Både bind og sidetall må med i forslagene.

Noen hadde snakket sammen: Hjemmefrontens Ledelse 9. mai 1945 med Paal Berg (72) og Jens Chr. Hauge (29) i sentrum på alle måter. Illustrasjon fra boken

og strid, for deretter å ta en salomonisk avgjørelse. Det fremgår klart av Hems gjenfortelling at Berg ble mindre lysten på jobben jo tydeligere det ble for ham at en slik opphøyet overdommerposisjon ikke var på noen andres dagsorden. Radikal start. Men Berg kan neppe ha vært slik i hele sitt liv? Han startet som radikal, med holdninger som nesten sjokkerte dannede høyrekretser. Han var venstremannen som snakket riksmål, men støttet landsmålet, som selv drakk med måte, men gikk inn for alkoholforbud. Generelt befant han seg på Venstres venstrefløy i sin mest aktive politiske periode og forlot nok prinsipielt ikke den posisjonen – sent i livet engasjerte han seg ikke bare for menneskerettigheter, men også for direkte demokrati. Derimot er det mye i boken som tyder på at Berg i økende grad personlig og menneskelig ble en meglertype, med et stadig sterkere islett av konfliktskyhet. Det er i hvert fall ingen tvil om at Bergs fiender mente dette. Folk som høyesterettsdommer Thomas Bonnevie (Bergs bête noire) så rett og slett på Berg som unnvikende, sleip og litt feig. Når Berg så tvert imot ble hedret for sitt mot, fikk Bonnevie nærmest apoplektiske anfall av raseri, og grep pennen i voldsom affekt. Hvorfor er dette viktig? Jo, Per E. Hem forteller riktig nok den tradisjonelle historien om Berg, en historie som inkorporerer ro, verdighet, balanse og som fikk klare utrykk på Bergs gallabryst: Borgerdådsmedaljen i gull og Storkorset av St. Olavs orden, og så videre. Men som en konstant, insisterende

protest til dette hovednarrativet har Hem benyttet de arge brevene fra Bonnevie og andre: Så mye at de danner grunnlag for en mulig, alternativ fortelling om Berg, som selvsagt er mye mindre flatterende. Motsatte gjengivelser. Det Hem i liten grad gjør er å skifte sol og vind, forsøke å finne ut hva som ligger bak så diametralt motsatte oppfatninger av en mann som i 30 år var en av Norges mest sentrale maktmennesker. Han påpeker at Berg i liten grad etterlot seg dagbøker eller andre kilder til hva han faktisk tenkte. Biografen får dermed en mye mindre privilegert posisjon og må skrive en bok som i høyere grad konsentrere seg om det faktisk dokumenterbare, som hva Berg konkret gjorde. Slik sett er det sammenheng i struktureringen av bok og forfatterholdning. Men det forhindrer ikke at det kunne vært interessant å se Hem forsøke å bore litt dypere i et sett av utsagn og opptredener som må kalles et mysterium når de altså er blitt gjengitt med diametralt motsatte fortegn. Ja, Paal Berg var innblandet i så mange oppklaringsforsøk at det blir påfallende, særlig når det gjelder hva han virkelig sa og hva han faktisk mente under krigen. Inspirert om krigen. Nettopp fortellingen om krigsepoken er bokens mest interessante del. Som nevnt er det her den tette skyggingen av Berg gir teknisk best resultat, men i tillegg skriver Hem her i stor grad inspirert. Han gjenoppliver halvglemte spøkelser, de tvilsomme øyeblikkene i forhandlingene med

tyskerne i 1940, i hvilken grad tilfeldigheter hendelser utenfra spilte inn, for eksempel hvordan Hitlers mislykkede fredsføler til Storbritannia ga spillet om Norges administrasjon en annen retning enn den kunne ha fått. Han ser igjen på hvordan Berg faktisk takket Vidkun Quisling for hans handlinger i april 1940, om enn av tvungen nødvendighet, og med store personlige vanskeligheter. Berg var også på vei til kong Haakon 7. for å innlede samtaler som i siste instans kunne pekt mot abdikasjon. Likevel ble han altså selve motstandshelten for mange, den urokkelige!

Deler av boken slåss andpustent mot vekten av sine egne detaljer. Skrevet i sand. «Krigståke» er et kjent begrep og treffende også i denne sammenhengen. Som nevnt måtte Berg gang på gang på gang spesifisere hva han hadde sagt i forskjellige situasjoner. Da vil det alltid være et spørsmål om det kommer med litt redigering i gjengivelsen. Slik Hem beskriver hendelsene kan det ha hendt, og det kan også virke sannsynlig at visse fakta – av forskjellige og forståelige årsaker – ble litt vel mye dysset ned. Også når det gjelder Bergs rolle i Hjemmefrontens Ledelse er nok Hem mer enn gjennomsnittlig kritisk. Her fortjener han ros: Andre

forfattere har falt for fristelsen til å gjengi fremveksten av motstanden mye mer skjematisk enn hva tilfellet var. Dermed blir selvsagt også utrykk som Kretsen, Milorg, HL og så videre stående som om de var skåret i stein der de lenge var skrevet i bare sand. Det har blant annet ført til at fremstående tidlige motstandsfolk som Johannes Heimbeck og Willy Eger kanskje ufortjent er blitt skrevet ut av motstandshistorien, mens andre, som – ja – Paal Berg kan ha fått en for sentral plass. Hem er spesielt lite nådig mot hvordan enkelte modige idealister plutselig ble skjøvet bort fra sentralt motstandsarbeid. Den Norge trengte. Ingen har sagt at et illegalt, per definisjon ekstremt hemmelighetsorientert arbeid som en motstand først og fremst burde være preget av rettferdig fordelig av ære og så videre mens krigen sto på. Likevel har nok Hem og hans kilder et poeng i at historien etterpå kunne vært fortalt noe annerledes. Men det som kanskje er det viktigste i Hems bok hva gjelder etterkrigstiden, er at nordmenn hjemme og ute, så vel som gamle allierte, trengte at noen som hadde vært slik Paal Berg fremsto: Rolig, iskald i fare, nøktern, uten vinnings hensyn, risikovillig men ikke dumdristig, en slags legering av gode egenskaper, et alternativ til det som ble sett på som et feigt gammelt storting på den ene siden og ikke minst de virkelig redselsfulle tyskerne og NS-folk på den andre. Dermed: Fullstendig ukritisk presse, nesegruse intervjuer, et cetera. Unntatt i Friheten da, og den var jo kommunistisk. Sentral i historien. Det er viktig og riktig at Hem gjennom sin tekstlige strategi får stilt spørsmål ved om fortellingen om Hjemmefrontens Leder var hundre prosent ekte vare, samtidig som han også viser mange gode grunner til Bergs posisjon. En så stor og omfattende historie som Paal Bergs blir selvsagt også sentral norgeshistorie. Den skal og må fortelles fra flere sider og nå er det arbeidet i hvert fall anstendig påbegynt.

Lasse Midttun


38 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Bøker Forfattersamtale

Kan man bare skrive god litteratur om det man selv har erfart? Livsløgn og illusjoner får ikke lang levetid når Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart tar pennen fatt.

Dikt og forbannet Ane Nydal Lillehammer – Merethe Lindstrøm, nå som vi har sjansen til å si det til deg personlig, gratulerer så mye med Nordisk Råds litteraturpris! Hvordan var det å få den beskjeden? Merethe Lindstrøm (ML): – Takk! Det var jo først og fremst en følelse av endelig å bli anerkjent. Det er underlig, for 29 år etter min første bok har jeg plutselig fått en forfatterkarriere. Det var jeg faktisk i ferd med å velge bort. Det er rart at én pris og én bok kan få så stor betydning. Boken var jo ikke så synlig før dette, og det var jo den samme boken. – Fortell oss om Dager i stillhetens historie. ML: – Jeg håper at det er en kompleks roman som kan leses på mange måter. Den handler om taushet, men det er ikke bare en stille bok. Eva og Simon har levd et langt liv sammen. Simon er blitt mer og mer taus. Det kan skyldes demens, men Eva lurer likevel på om tausheten kan være en kommentar, at det egentlig er en pågående samtale mellom dem. Det er flere ting fra fortiden som de har holdt skjult for døtrene. Som at Simon er jøde, og at mange slektninger ikke overlevde krigen. De har heller ikke fortalt at Eva adopterte bort et barn da hun var 18 år. På grunn av hans taushet føler Eva at hun må se det de har hatt sammen på nytt. – I motsetning til hos enkelte andre forfattere som kretser rundt det usagte i private rom, er dine tekster tidvis rettet mot samfunnsspørsmål. Din seneste roman peker på ansvaret for å ta oppgjør med holdninger, ikke fortie ting som angår andre enn deg selv. Det går en linje i boken fra konfliktsky kolleger og naboer som så bort når jødene mistet jobber og hjem, og norske samtidsmennesker som ikke konfronterer rasistiske holdninger i omgivelsene. Det er nesten 70 år siden holocaust, og få emner er skrevet mer om. Samtidig: Nylig kom en rapport som viste at hver fjerde nordmann er skeptisk til jøder. Dette griper rett inn i din tematikk. Hva tenker du om den statistikken, og hvorfor velger du å skrive om slike samfunnsspørsmål? ML: – For det første tenker jeg at det private ikke bare er privat. Dette er en bok om antisemittisme, men ikke bare om

det. Jeg har skrevet mye om stillhet før, og om det tause språket. Men med denne boken ønsket jeg å bringe dette opp på et samfunnsmessig nivå, se på hvilke konsekvenser tausheten kunne få videre, rekkevidden av den. Konsekvensene av ekstreme ytringer i et lukket miljø er jo mye diskutert i Norge i det siste. Men boken er egentlig bare en videreføring av det jeg har skrevet om tidligere. Jeg ser ikke det helt store skillet mellom det politiske og det private sånn sett. – Linda Boström Knausgård, du debuterte i 1998 med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret. I 2011 kom boken Grand Mal ut i Sverige, og den kom på norsk i år. Det er en samling noveller og korttekster som alle preges av desperasjon og vilje. Hvordan vil du beskrive tekstene i boken? Linda Boström Knausgård (LBK): – «Grand mal» er en medisinsk term for det største epileptiske anfallet. Tittelnovellen handler om et par som har snakket med en prest om den forestående dåpen til sitt nyfødte barn, noe de har blandede følelser for. De sitter på en uteservering og ser plutselig en gutt få et slikt anfall. Det er et godt bilde på boken – at en ytre hendelse eller trussel, stor eller liten, brått kommer inn i livet til menneskene som befolker novellene, og forandrer alt fra ett sekund til et annet. – Ja, hva er grunnen til denne intense tilstedeværelsen av en fare som ligger og dirrer? LBK: – Ja… Det er vel fordi det alltid er en underliggende fare som ligger og dirrer. Livet kan forandres på et øyeblikk. Det er det spennende å skrive om. Det øyeblikket når telefonen ringer og du får vite at faren din er død – alt forandres, hvordan man oppfatter rommet, stemmene, all lyd. Øyeblikket blir enormt i utstrekning. Jeg kan stoppe opp ved slike øyeblikk og dra dem ut. Flere noveller i boken foregår i ett utstrakt øyeblikk. – Tekstene dine kan være knappe på opplysninger, ha et pompøst språk, hos jegpersoner med en grenseløs vilje. Samtidig kjøres synspunktene deres gjerne massivt frem som eneste diskurs. Du har en særegen stil. Hva tenker du selv om stilen din?

Tre forfattere, tre land Merethe Lindstrøm •• Norsk forfatter, født 1963.

forkastet mange tekster som er blitt til på samme måte. Men tekstene som er blitt med i boken har kommet til med et veldig trykk. Det er kanskje dét.

– Josefine Klougart, det er bare to og et halvt år siden du debuterte med romanen Stigninger og fald, en barndomsskildring fra •• Har utgitt en rekke novellesamlinger hjemstedet ditt Mols i 1980-årene. Uvanlig og romaner, blant annet Steinsamlere nok for en debut ble den nominert til Nor(1996), Stedfortrederen (1997), og disk Råds litteraturpris. Siden har du i raskt Gjestene (2007). tempo utgitt fire bøker, senest i år romanen •• Dager i stillhetens historie (2011) ble Én af os sover. Hvordan vil du beskrive tildelt både Kritikerprisen og Nordisk den? Råds litteraturpris i år. Josefine Klougart (JK): – Den handler Linda Boström Knausgård om en ung kvinne som har vært i et •• Svensk forfatter og radiodokumentastormfullt forhold, som brått er slutt. I rist, født 1972. sin sorg søker hun tilbake til barndommens landskap for å finne et hjem og en •• Debuterte med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret (1998). trøst der. Boken handler om sorgen ved å miste et menneske du elsket, hele kjær•• Aktuell med novellesamlingen lighetens horrible desillusjon, som fordoGrand Mal (2011). bles i møte med hjemstedet. Boken spør Josefine Klougart om barndomshjemmet på et tidspunkt i •• Dansk forfatter, født 1985. livet overtas av den erotiske kjærligheten, som så blir ens hjem i verden. Og videre •• Debutromanen Stigninger og fald (2010) ble nominert til Nordisk råds – etter at kjærligheten har avslørt seg selv litteraturpris. som et ustabilt hjem, vil man da oppleve at hjemstedet, det sted man bærer med •• Aktuell med romanen Én af os sover, som er under oversettelse til norsk. seg i ansiktet, også var ustabilt, fordi man har beveget seg, er blitt en annen? På den måten er man kanskje et dødt, aldeles LBK: – Å skrive er en magisk handling. livløst menneske, når man forlates og Jeg stoler på det som kommer og tenker hjemstedet blir fremmed for en – for i at det som kommer, er slik det skal være. begge tilfeller har man mistet blikket Begynner jeg å tvile på det, oppstår en som fødte en. uendelig mengde muligheter. Så jeg – Et fellestrekk hos dere er forsøkene på å kjører på til bevegelsen er ferdig. Dermed beskrive fornemmelser som glir unna, som er kan tekstene bli veldig korte. De er fra en insisterende til stede uten å la seg gripe. Hos halv til tretten sider. deg, Klougart, glir også teksten stadig unna, – Du eksperimenterer med novellesjangei det stadig analyserende jegets selvavbrytelser, ren, tekstene mangler ofte de meste konvensom et speilbilde på nettopp det teksten dreier sjonelle sjangertrekkene. Du har uttalt at du rundt – at sosiale dynamikker, erkjennelser, skriver veldig intuitivt, og jeg blir nysgjerrig: møter, ja, hele kjærlighetsforhold er midlerHva skal til for at du stoler på at eksperimen- tidige. Hos deg, Lindstrøm, vokser fortiden tet holder? som noe insisterende, og trenger seg inn som – En novelle heter «Universum», og et direktiv i tankemønsteret. Hva tenker dere handler om en jente som går til et diskoom det litterære språkets evne til å fremstille tek i Nord-Sverige som heter Universum. det ikke-språklige? Det er et konkret sted, men vi møter også JK: – For noen år siden klarte den henne i hennes univers. Jeg har forsøkt danske fysikeren Lene Vestergaard Hau å finne én form for hver tekst, at hver av å senke lysets hastighet. På et tidspunkt dem skal ha sitt eget univers. Jeg har jo klarte hun å bremse det helt. Det vi •• Debuterte med novellesamlingen Sexorcisten og andre fortellinger i 1983.


8.–14. juni 2012 morgenbladet 39



Foto: Ellen Lande Gossner

Jeg ser ikke det helt store skillet mellom det politiske og det private.

Merethe Lindstrøm, Norsk forfatter

sannhet forfattere arbeider med er å forsøke å – Klougart, du skriver om senke livets hastighet slik at man kan se enkelte bilder som alltid er med det som virkelig er, og i språket fastholde deg, som du bestandig skriver og skape det i én bevegelse. Det litterære mot. Det kobles til noe som kan språket kan dét, som det logiske og ligne en poetikk, eller i alle fall rasjonelle språket ikke kan, nemlig å se en årsak til skrivingen: Du skrivirkeligheten uten å ødelegge den. Det ver om forsøket på å bringe disse litterære språket kjennetegnes også ved bildene videre som «bevægelser en overskridende mulighet til å få ny erfa- ind i verden, en omvendt eskaring. Det er en paradoksal bevegelse: Man pisme, et tårn, jeg bygger bedre går lenger inn i seg selv, men samtidig for å se dét, der er». Kan du fortelle om disse ut av seg selv og inn i språket slik at man bildene? får andel i reservoaret av menneskelig JK: – Én af os sover er en bok om å erfaring som ligger der. styrte, om å oppleve et tap og om å la ML: – Jeg kjenner sterkt på at min dette tapet fortsette. Om kjærligheten leting etter et språk for å dekke mer og som foregir å være evig for så å avsløre mer av mine erfaringer har gått paralseg som midlertidig. Men også om overlelt med å finne et språk for personene skridelsen av det midlertidige og ensommine. Jeg har kanskje nærmet meg det heten som knytter seg til det. Boken er et selvbiografiske, og dette virker viktigere festskrift til litteraturen og kjærligheten nå. Før var forfatterne jeg hadde lest og et – for det stedet hvor det midlertidige avsløflinkt, litterært språk viktigere. Nå har jeg rer en flik av noe evig. Og det gjør den i egne erfaringer som utgangspunkt, men disse bildene. bruker fiksjonen til å lyssette det og se det fra ulike vinkler. – Boström Knausgård, du står milevis unna Lindstrøms mer minimalistiske stil, og virker uredd for en emosjonell og språklig voldsomhet, de store ordene. Du kan skrive: «Jeg kjenner tårene verke i hjertet.» I en novelle om en som skal føde, finner vi denne setningen: «Jeg mener, hvor ofte er det at det hender noe virkelig meningsfullt, hvor man her og nå i denne polstrede tilværelsen får stå overfor døden og overleve? Hvor mange ganger ferdes man gjennom tidslagene, og får dykke ned til bunnen og  Foto: Sofie Amalie Klougart plukke diamanter fra salene, føle de blinde dyphavsfiskene sveipe med halene sine over ens panne?» Jeg tror faktisk et stykke på LBK: – De store ordene er hverken noe jeg svermer for vei det er snakk om en ny eller frykter. De kommer som interesse i mediene, som svar på tekstens spørsmål om liv og død, i besvergelsen, de slik kan drive nyhetsjourmanes frem av språket og nalistikk på kulturstoff. situasjonen i språket. I Grand Josefine Klougart, dansk forfatter Mal stilles ting ofte på spissen.



Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

I Norge har dere mottatt teksten som en replikk – la oss være!

Linda Boström Knausgård, svensk forfatter

så vanvittig utgangspunkt for å eksistere, at jeg synes det er rart at ikke alt handler om det, at vi ikke snakker mer om tap og død enn vi gjør. Jeg vet ikke om jeg synes boken er trist. Det handler om tapet, smerten, sorgen og den eksistensielle ensomheten, men også om kjærligheten som et korrektiv til alt dette. Når hovedpersonen spør om kjærlighetsytringen «jeg elsker deg» skal annulleres når kjærligheten forsvinner, så er det også et negativt bilde av det spørsmålet – at kjærlighetstalen ikke mister sin sannhet. Den er sann idet den er sagt i kjærlighet.

– Jeg har lenge ønsket å skrive en roman om ett bilde. Det skulle være et epletre som står med røde epler selv om det er dekket av snø og har mistet alle bladene. Det måtte la seg gjøre å skrive en bok om bildet uten at bildet ble ødelagt. – Vi har alle en håndfull bilder som vi bærer med oss hele livet. Mens jeg skrev – Lindstrøm, romanen din stiller spørsmål boken tenkte jeg på om hele min skrisom: Er sannheten en god ting? Hva skal vepraksis dypest sett er satt i gang av et man fortelle, og når skal man fortelle det? ønske om å disse bildene videre til et du. Simon vil fortelle døtrene hvem han er, og Jeg tenker alltid på et du når jeg skriver. begynner på et brev. Det finnes også andre I boken vil jeg rekke bildet av brev, fra familiens historie. Etter alle år med epletreet gjennom membrafortielse kan Eva invitere yngstedatteren, nen av ensomhet som ellers legge disse brevene på et bord og bare peke definerer det menneskelige mot det skrevne. Det skrevne og det sanne liv. Det at vi er utsatt i verden – settes i sammenheng. Du skriver fiksjon, og alene. Kanskje er det så enkelt befatter deg med det sanne på en annen måte at det finnes god litteratur og enn de to andre forfatterne, som legger seg dårlig litteratur, og at gode tettere opptil det vi kaller virkelighet. Likevel: setninger er dem hvor man Er sannhet en størrelse du også vil frem til merker denne henvendelsen. når du skriver? – I din roman møter vi ML: – Jeg tror kanskje heller at det et pessimistisk syn på livet, på er nyansene som preger det jeg prøver å kjærligheten, på familien. For skrive meg frem mot. Nettopp derfor er leseren er det en stor lettelse når det ingen sann versjon av Evas liv med den første strimen av håp og Simon. Hun har valgt en fortelling om fremtid dukker opp i jeget. En sitt liv som er ganske konform, den mest som er deprimert kan føle at hun behagelige. Det er kanskje det vi gjerne gjennomskuer noe, og at den gjør. Men tausheten hans utfordrer henne sterke opplevelsen av umulighet på dette, og hun lurer på om det ligger og meningsløshet ikke er en vilnoe i det som hun ikke har forstått. Derlelse, men en total sannhet. Hva for begynner hun å nøste og prøve å finne vil du si at pessimismen i boken mulige måter å se ham på. Boken handler din er for noe – en livsanskuelse jo også om identitet. Hun lurer på om eller bare en fase? han er dement, men også hvem han var JK: – Jeg kaller den før. Kan dette være en side ved ham som for en anti-coachingbok! hun ikke har sett før? Den handler om sorg og om – Boström, dine tekster har et mer sorgens nødvendighet. Det komplekst forhold både til virkeligheten og til at vi er her på lånt tid, og at ▶▶▶ vi skal levere alt tilbake, er et


40 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Bøker Tema

Bøker Debatt

Medisin for d Velmenende, velskrevet og godt dokumentert. Likevel blir Motgift en bekreftende bok med analyser vi har lest hver eneste uke etter 22. juli 2011. Skandinavisk møte: Merethe Lindstrøm, Josefine Klougart og Linda Boström Knausgård i samtale på Norsk Litteraturfestival.  Foto: Tomas Myklebost

▶ Dikt og forbannet sannhet

hennes mørke – eller et konkret du. Det får man ikke vite, men det trenger man jo ikke heller. – Det var en interessant oppklaring. Men hvordan har denne bønnen fungert etter hvert som Min Kamp-bøkene ble utgitt? LBK: – Ja, den har jo forandret seg. Nå kaster jo disse verkene… eller nå prater de jo med hverandre. Men jeg går ikke inn på det. For meg er denne teksten min bønn, mitt blikk på vår familie.

annen litteratur. I den første novellen, «Ønske», møter vi en familie som sitter rundt et middagsbord, tre barn, en mann og en kvinne. Hun fører ordet og trygler et du om å holde seg unna. Jeg stiller deg det som et åpent spørsmål, jeg. Hvordan forholder dine tekster seg til virkeligheten og annen litteratur? LBK: – Denne teksten er skrevet rett ut på en time, etter at jeg ikke hadde skrevet på veldig lenge. Det var den første hele – Det skal vi respektere og stå skrivedagen under småbarnsutenfor. Klougart, du skriver helt perioden. Jeg bestemte meg for uttalt om sannhet. Flere steder kan å skrive en bønn, for å ha noe vi lese at du skriver for å få frem å vite. Det er klart at den ligger det riktigste bildet av et menneske, veldig nær virkeligheten. Den er en relasjon eller en tid. «Jeg er træt likevel beskyttet i en fiktiv form, og vil bare se klart, et blik, der er men det er klart at den handler knive og sakse ind i dét, der virkelig om meg og min familie. er. Sådan vil jeg se, og sådan vil – Og om et truende du som jeg ses. Et svineri, det bliver. Et rot, kan være hva som helst, det kan det efterlader, uorden alle vegne, være angsten, en sykdom, Gud, det skuffelse, så langt øjet rækker.» onde… Men vi leser det jo veldig fort Det å se det sanne virker altså som at du rett og slett henvender ikke nødvendigvis strukturerende deg til leseren. Spesielt det følgende: eller klargjørende. Og likevel for«Mannen min kjenner du jo. Ham søker man… Flere romaner ligger vet du alt om» – gjør at vi leser dessuten tett opp mot ditt eget liv. denne novellen som en kommentar Hvordan henger det skrevne og det til din mann Karl Ove Knausgårds sanne sammen for deg? Min kamp. JK: – Det fantastiske med LBK: – Ja… Det morsomme det litterære språket er at det med denne teksten er at det er utgjør en kunstform. På sitt en tidlig tekst. Den er skrevet før vis opphever det relevansen av Min Kamp. alle spørsmål om hvorvidt det – Du verden! som står har referanse til en – I Norge har dere mottatt virkelighet utenfor språket. Det teksten som en replikk – la oss blir i en viss forstand uvesentlig være! Men det er ikke slik i det å definere det når det er snakk hele tatt. Du-et kan være hva om et litterært verk. Vi får jo som helst. Det er jo en mamma vite av litteraturkritikken at her som ber du-et la dem være. interessen for det selvbiografiske Det du-et er inni hennes redsel, er en ny interesse som finnes

EN NYDELIG HISTORIE ALLE SOM NOEN GANG HAR VÆRT FORELSKA VIL SETTE PRIS PÅ. ANBEFALES STERKT TIL ABSOLUTT ALLE!

i skjønnlitteraturen. Men det er jeg slettes ikke så sikker på. Kanskje vi opplever nye variasjoner og meget bevisste og uttalte strategier, men grunnleggende tror jeg alltid det har vært et lignende forhold mellom virkelighet, fiksjon og skjønnlitteratur. Jeg tror ikke dette har endret seg grunnleggende de siste fem til ti årene. Jeg tror faktisk et stykke på vei det er snakk om en ny interesse i mediene, som slik kan drive nyhetsjournalistikk på kulturstoff. Spørsmålet om dette forholdet mellom virkelighet og fiksjon er i seg selv interessant, men artikuleres ofte på en reduserende og naiv måte, så det blir uvesentlig og slik sett en uærlig ting å bruke tid på. – Et mer grunnleggende og interessant spørsmål er hvordan man skriver sant. Hvordan skrive gode setninger som har en karakter av sannhet uavhengig av deres 1:1-oversettelighet til en konkret virkelighet. Jeg tenker at man bare kan skrive god litteratur om det man selv har erfart. Men det er noe annet enn å si at man bare kan skrive god litteratur om det man selv har opplevd. Problemet for noe litteratur er jo at den er løsrevet fra den menneskelige erfaring, og det avslører seg i alle setningene. De får en misklang. Derfor er den menneskelige erfaring et utgangspunkt for å skrive god litteratur. Alt annet blir eksotisk, og dermed også uinteressant. LBK: – Det var fint svart. ML: – Ja. bok@morgenbladet.no

DAGBLADET

NRK P3, FILMPOLITIET

FILMMAGASINET

På kino nå COLOSSEUM KL. 12.30 – 21 GIMLE KL. 18 RINGEN KL. 18 - 21.10 – 23.45 VIKA KL. 18 – 21 SYMRA KL. 18.15

Sjekk nettet eller lokalavisen for tider andre steder. /NORSKFILMDISTRIBUSJON.NO

Antologien Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen er på over 400 sider. Alle artiklene i antologien er selvfølgelig ikke like gode, men også i de mindre vellykkede finnes det betimelige resonnementer. Det skulle dermed ikke være mulig å kritisere en utgivelse med det edle formål å gjendrive høyreekstremismen. Nettopp derfor må det gjøres. Kistehvit og sørgeflorsvart. En av anekdotene Slavoj Zizek har gjentatt flest ganger, og det sier ikke lite, handler om den ene gangen han var stolt av det sentrumsorienterte partiet han påstår han var medlem av under Slovenias løsrivelse fra Jugoslavia. Høyresiden hadde pekt på at arbeidsledigheten var på 6 prosent, og at innvandrerne utgjorde 6 prosent av befolkningen. Ifølge refleksen kunne arbeidsledigheten fjernes, hvis grensene ble stengt. Nasjonalistene viste også til at innvandrerne fikk flere barn enn slovenerne (arbeidsledighet har tross alt aldri tatt nattesøvnen fra dem), så de skrev med de største fontene som var å oppdrive i sitt hovedorgan: «Vi er i ferd med å dø ut som folk». «Endelig en god nyhet», het pressemeldingen Zizeks parti sendte ut i sakens anledning. Humor er en effektiv motgift. Det finnes ikke noe av den i denne boken. Det gravalvorlige innholdet er understreket gjennom Yokolands innpakning: Kistehvit tekst på sørgeflorsvart bunn. Forutsigbart. Det er litt skuffende at Flamme Forlag og Forlaget Manifest, to nye, alternative og oppfinnsomme utgivere, også bare ser ut til å ha e-postadressene til the usual suspects i datamaskinene sine.

Anmeldelse Sigve Indregard (red.)

Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen.

432 sider. Flamme Forlag og Forlaget Manifest. 2012.


8.–14. juni 2012 morgenbladet 41 Vi befinner oss i det 21. århundre etter Kristus. Hele Norge er erobret av bokkjedene. Hele? Nei! En liten sjappe gjør fremdeles motstand. Denne strie, ukuelige bokhandelen – Tronsmo – lar seg selvsagt ikke knekke.

r de friske

SE VERDEN GJENNOM TRONSMO

Forfatterutvalget kunne vært gjort av et hvilket som helst forlag i Norge. Selv om boken handler om en kriminalsak, finnes ikke en eneste jurist eller kriminolog blant bidragsyterne. Forfatterne er sosialantropologer, sosiologer, medievitere, teologer, religionshistorikere og litteraturvitere. Kriminologer og jurister har da også ganske velsmurte munnlær, så når de glimrer med sitt fravær må det skyldes en redaksjonell vurdering. 8 av 24 bidragsytere er kvinner, redaksjonen skal ha honnør for at universitetene i Tromsø (1), Trondheim (1) og Bergen (2) også er representert, resten kommer fra Oslogryta. Løgner og sannheter. Visdommen som alle disse velmenende, velskrevne og godt dokumenterte artiklene formidler, har vært gjengitt i avisenes ledere og kommentarartikler samt i debattprogrammer i radio og på tv hver eneste uke etter 22. juli 2011. Dette er ikke en overdrivelse. Gjør det noe? Ja. Det er faktisk ikke bare sånn at en løgn som blir gjentatt mange nok ganger blir til en sannhet. Også sannheter som flagges for ofte, kan vekke mistanke om at noe ikke stemmer. Hvem er det som overbevises når det for hundrede gang hevdes at et eller annet ikke er tilfelle?

Det er bokens idé. Den er ikke god.

Nye nettsider! Vi har fornyet nettbutikken vår.

Se tronsmo.no

Overdose? Motgift formidler en visdom som har vært gjengitt i media hver eneste uke siden 22. juli 2011. Men sannheter som flagges for ofte, kan vekke mistanke om at noe ikke stemmer, skriver Espen Søbye. Politimannen følger med på rosetoget i Oslo 26. april i år. Foto: Heiko Junge/Scanpix

de enn er for dette velmente prosjektet, er kjedsommelige, snusfornuftige og konvensjonelle. De er imidlertid ikke snusfornuftige eller konvensjonelle nok. Filologisk respons. Et tenkt eksempel vil forhåpentligvis belyse dette. Sett at redaktørene kontaktet en klassisk filolog og spurte om et bidrag som kunne passe i en antologi som skulle ta for seg akademikernes respons på 22. juli 2011. Jo, hun ville tenke på det. Filologen holdt da på med en analyse av noen linjer i et dikt av Solon (638–558 f. Kr.). Hun sammenlignet den greske originalen med oversettelsen den britiske poeten John Drydon (1631–1700) hadde gjort av noen svært så berømte strofer:

Hver artikkel skal drøfte og tilbakevise et dogme fra Anders Behring Breiviks manifest. Det er bokens idé. Den er ikke god. De aller fleste av hans påstander er av en slik karakter at de hverken lar seg bekrefte eller avkrefte, og det finnes en god gammel innsikt fra vitenskapsfilosofien som det er verdt å holde fast ved når det gjelder den slags: Hypoteser som påstår noe om virkeligheten som hverken lar seg bekrefte eller avkrefte kan trygt forkastes som ufruktbare. Det er ikke slik som mange later til å tro, at det som ikke lar seg motbevise er riktig. Andre påstander i manifestet er av en slik karakter at de bekreftes uansett om de benektes eller bekreftes. På spørsmålet «Har du sluttet å slå ditt barn?» bli det feil både å svare ja og nei. Selvbekreftende kanaler. Ved at Behring Breiviks manifest får disponere boken, unngås drøfting av de tre spørsmålene som er blitt heftigst diskutert etter 22. juli: om ord og mening fører til handling, psykiatriens begrep om tilregnelighet og høyreorienterte terroraksjoner i Europa etter murens fall. Disse temaene er ikke viet artikler eller bolker i denne boken. Det er også en mangel at muligheten nettet gir til å rigge lukkede, selvbekreftende kanaler, og hvordan det har fungert som arnested for høyreradikale, ikke er et hovedtema. Hadde jurister eller kriminologer vært invitert til å delta, kunne de ha forklart redaksjonen at motivet gjerningsmannen oppgir, sjelden er det virkelige motivet. Alle disse innvendinger, hvor rammende

Some wicked men are rich, some good are poor; We will not change our virtue for their store: Virtue’s a thing that none can take away, But money changes owners all the day.

Klassiskfilologen arbeidet videre med det sosiale grunnlaget for Solons pengekritikk, og i hvilken grad hans mistro til pengene ble forvrengt og kanskje forherliget på en høyst beklagelig måte gjennom Drydons oversettelse. Hva ville Bendik Wold, Håkon Kolmannskog, Sigve Indregard og Ingrid Wergeland, som har utgjort bokens redaksjon, ha sagt om de hadde fått inn et slikt bidrag som et apropos til 22. juli 2011? Hva om de bare hadde fått inn slike bidrag? Ja, hva om de selv hadde spurt etter nettopp det? Serenus Zeitblom. Redaksjonen ville ganske sikkert ha sendt artikkelen tilbake, og akademikeren ville ha protestert: Ja, men dette er mitt svar på 22. juli 2011, og fortsatt å arbeide med elegiene. Det er dette jeg kan, det er dette jeg vet noe om, nettopp at jeg fortsetter som om ingenting har hendt, er jo den mest effektive måten å vende ryggen til høyreekstremismen. At jeg ignorerer den og fortsetter mitt vanlige arbeid som om ingenting hadde hendt er nettopp det som får verden til å gå fremover. Skjønner dere ikke det? Hvorfor har ikke redaktørene funnet en eneste Serenus Zeitblom i det norske akademia? Det er dette som gjør antologien til en nitrist dag for akademia og norsk forleggeri.

Espen Søbye

Lansering – ny bok av Regi Enerstvedt Onsdag 13. juni kl. 16.00 kommer Regi Th. Enerstvedt til Tronsmo for å presentere sin nye bok «Massemorderen som kom inn fra ingenting» om Anders Behring Breivik og 22. juli. Forfatteren behandler forhold som kommentatorer flest har unngått. Hvorfor angrep Breivik AUF og statsapparatet, og ikke muslimer? Hvilke politiske krefter i norsk historie er knyttet til bruk av vold? Samtale med historiker Terje Halvorsen. Lansering av Sosiologisk Årbok Torsdag 14. juni kl. 17.00 blir det lansering av det nyeste nummeret av Sosiologisk Årbok, som er viet den kanadiske sosiologen Dorothy E. Smiths liv og virke. Professorene Liv Mjelde, Per Otnes og Michael Seltzer samtaler om Smiths kritiske perspektiver på sosiologiens røtter og de konsekvenser hennes tenkning har for kritisk samfunnsvitenskap i dag. Velkommen til våre arrangementer!

Arne Jon Isachsen Kinas vei Pax, 220 s., innb., kr. 329,Hvordan kan kommunistiske Kina være mer effektive kapitalister enn kapitalistlandene? Og hva er det ved den kinesiske modellen som gjør at økonomisk vekst lar seg kombinere med en totalitær politikk? Vil det fortsette, eller er det håp om en demokratisering? Med faglig tyngde og forståelige eksempler og anekdoter gjør økonomiprofessor og Kina-kjenner Arne Jon Isachsen kinesisk pengepolitikk, ideologi og makroøkonomi til begripelige størrelser. Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen (red.) Den globale drabantbyen Cappelen akademisk, 288 s., hft., kr. 388,Groruddalen - et flerkulturelt paradis eller et ghettohelvete? Et blomstrende symbol på det nye Norge eller et bevis på at integreringen er mislykket? Denne boka presenterer en rekke fortellinger og analyser fra Groruddalen. 16 forskere fra ulike fag skriver om flerkulturelle barnehager, om vennskap, rase og etnisitet i skolen, om religion som kilde til både fellesskap og splittelse, om idrett og frivillighetsarbeid og om unge voksnes fremtidsvisjoner. Til sammen gir de et nyansert bilde av et urbant og folkerikt område i rask utvikling. Yokoland Malermester Grønn Gyldendal, innb., kr. 249,Malermester Grønn er byens beste maler. Alle kommer til ham når de vil ha noe malt. I dag vil tante Brun at malermester Grønn skal male de gule skoene hennes grønne, og han lover å hjelpe henne. Men hvor er det blitt av den grønne malingstuben? Original fargelære og knall barnebok for små og store, tegnet og fortalt av det prisvinnende superteamet Yokoland. Simon Kuper & Stefan Szymanski Soccernomics HarperSport, 448 s., hft., kr. 159,Endelig - en krysning av fotballjournalistikk, Freakonomics og The Tipping Point! Simon Kuper og Stefan Szymanski setter fotballklisjeer opp mot harde fakta og disker opp med noen overraskende analyser. Her får du helt nye svar på evige spørsmål som: Hvorfor taper England? Hvorfor vinner Tyskland og Brasil? Hva skal vi med straffespark? Og hva er prisen for suksess?

BØKER OG TEGNESERIER, KR. AUGUSTS GT. 19 PB. 6754 ST. OLAVS PLASS, 0130 OSLO Telefon 22 99 03 99 Fax 22 11 33 74 post@tronsmo.no www.tronsmo.no


42 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Bøker Essay

Alt annerledes Stig Sæterbakkens essays retter et skarpt, analytisk blikk mot en rekke av samfunnets grunnleggende oppfatninger.

Hva består skjønnlitteraturens samfunnsbyggende rolle i? I å forsvare de til enhver tid rådende tanker mot oppløsningstendenser og urostiftere, eller i å ta på seg oppgaven med å undersøke det tilsidesatte, utenkte og tabuiserte? Kan en forfatter, idet hun skriver, velge bort gode hensikter og frasi seg å være på parti med fellesskapets verdier, slik de nå en gang er gitt, i den perioden og på det stedet hun virker, og samtidig ende opp med en tekst andre kan ønske å lese, og sette pris på? Hva vil i så fall teksten bibringe oss: perspektivutvidende innsikter fra utsiden, eller impulser og dragninger vi bare motvillig vil vedkjenne oss? Slike spørsmål dukker med jevne mellomrom opp i Stig Sæterbakkens Essays i utvalg. De blir – prøvende og foreløpig – besvart gjennom lesninger av så vidt ulike forfattere som Céline, Conrad, Jan Ondrus, Nikanor Teratologen, Gaétan Soucy – og Adolf Hitler. Forfatteren lever opp til Theodor W. Adornos devise om at «kjetteriet er den innerste lov i essayets form»: Han bestreber seg på å unnslippe tankeortodoksier og en ureflektert hengivelse til alminnelige normer. Samtidig har kjetteriet i Sæterbakkens tankeverden ikke bare sine fritenkende, kulturradikale konnotasjoner; den religiøse ordbrukens lokkende, men illevarslende betydning blir opprettholdt. Humanistisk alkymi? På den ene siden står han for en erkjennelsens frihetsbestrebelse få opplyste nordmenn av i dag vil motsette seg, ja, hvis idé er institusjonalisert som ytringsfrihet, statsstøtte til selvstyrende, kritisk kunst og tiltaltes rett til å føre forsvar i retten, hvor grusom forbrytelsen enn er. Her viderefører Sæterbakken noe av det beste i den brandesianske arven: viljen til å rette et skarpt, analytisk blikk mot hva i det sosiale som er døde overleveringer, mekanisk autoritetstro og bekvem forstillelse, og en konsekvent prioritering av individets rett til å revoltere mot allmennytten. På den andre siden gjør utvalget det også tydelig at forfatteren baler med en fascinasjon for det rent ut destruktive. Når Sæterbakken oppsøker litteraturens, billedkunstens og filmens fremstillinger av ondskap, ser det tidvis ut til komme av en tro på alkymi, en forvandlende kjærlighet, et begjær etter innsikt som øker humanismens domene ved å utfordre det allment akseptert gode. Men han legger heller ikke skjul på at ondskapen har sin egen forførende kraft.

Anmeldelse Stig Sæterbakken:

Essays i utvalg

Med etterord av Anders Johansson 291 sider. Cappelen Damm. 2012.

I flere av disse skriftstykkene tiltrekkes han av en oppløsning det er uklart hvor vil føre hen – til en forestilling om andre vilkår for menneskenes gjøren og laden, en mystisk, indre erfaring eller kun en kortvarig suverenitetserfaring før det khtoniske svelget lukkes for godt? Til tider synes det som om en kulturradikaler og en undergangsromantiker kjemper om kontrollen over forfatterens nærmest umåteholdne formuleringstrang, som på tilsvarende kontrastfullt vis tar opp i seg både litterært, hypotaktisk kunstspråk og folkelige, direkte vendinger.

Han forvandler litterær kunnskap til menneskelig innsikt. Grammatikkens gode ånd. Sæterbakken bruker den essayistiske litteraturkritikken til å diskutere historiske så vel som samtidige forfatteres ideer om menneskelivet, tenke over ekstreme valg romanpersoner blir nødt til å gjøre og leve seg inn i pressede tilstander en bevissthet med ett kan befinne seg i. Han forvandler litterær kunnskap til menneskelig innsikt, samtidig som de eksistensielle spørsmålene springer ut fra overveielser om hvordan en roman, et dikt eller et forfatterskap er skrevet og bør tolkes. Gjennom det hele løper overveielser om hvordan man kan gi form til og forstå det som unndrar seg den gitte språkbruken, de overleverte kategoriene og fortellestrukturer som følger skjemaet til «den klassiske fortellingens forløp: hjem, konflikt, nedkjempelse av uhyrene, hjem igjen, gjenforening», som det heter i «Litteraturen og det etiske» (2001)? Igjen og igjen sirkles en beslektet tematikk inn, med litt ulik betoning fra gang til gang: «Er det en god ånd som holder hus i grammatikken og som holder oss i tømme, forhindrer at vi mister kontrollen over oss selv, vår menneskelighet, når vi skriver?» («Litteraturen og det etiske.») Om drivkraften i Célines forfatterskap heter det: «Ved å underlegge seg det musikalske språkets lovmessighet unndra seg det sosiale regimets ditto … Gjennom å innordne seg språkets klanger endelig bli i stand til å tale fritt …» («NEI! NEI! NEI!», 2008.) Jan Ondrus’ dikt beskrives som «en vill metaforikk som med et febereller ruslignende mandat beveger seg helt ut mot grensen av det forståelige, som en forberedelse – kanskje – av et endelig språklig krakk» («Eksorsisten», 1999). Kort sagt: Den ene teksten mer velformulert enn den andre ønsker seg til et sted hinsides språkets oppdelinger og etterstreber en innsikt normalprosaen ikke kan nå. Ambisjonen er å erfare utsiden, å vitne om dette møtet, men uten samtidig å gjøre det «vanlig» og gjenkjennelig ved å

ikle vitnemålet et språk hvis ord og uttrykk først og fremst uttrykker det gode selskaps forventninger til verden. Det forblir uavklart om denne ambisjonen egentlig er mulig å realisere. Som Sæterbakken formulerer dilemmaet i «Litteraturen og det etiske»: «Er det litterære språkets bindingsverk så fundamentalt nødvendig for teksten som akseptabel, leselig størrelse at kirker er det eneste som lar seg bygge, at kirker er det vi ender opp med hver gang, uansett hvor groteske bilder vi utsmykker dem med?» Dilemmaet får en ekstra klangbunn av at Sæterbakkens essays så å si gjennomgående er introduksjoner: pedagogiske innføringer i forfatterskap og verk. Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med den språkfilosofiske besettelsen av utsideerfaringer? Men kanskje er dette spørsmålet basert på en for enkel motsetning, som lurer oss til å tro at rent språklige paradokser også viser til reelle motpoler, som lar oss i fred med forestillinger som ikke har med det levde livet eller den faktiske litteraturen å gjøre, men som i stedet stammer fra vanetenkning og tillærte regler. For didaktikk er noe annet enn harmonisering, og den europeiske opplysningstradisjonen har TVIL skrevet over sin inngangsport.

Indre rom: Den innledende teksten i Stig Sæterbakkens Essa 

vaner, særlig matvaner – og den radikale kvinne» (1982). Essayene er alle stramt Orienteringsforsøk. Når vi snakker om skrevet, og forfatteren uttrykker sin lærskjønnlitterære forfatteres bøker med dom på diskret vis: Lesningen antar aldri artikler og essays, støter vi ofte på skillet form av en allusjonsrebus (så opplevde mellom samlinger som vektlegger at de er da også Sæterbakken to kontroverser som mer eller mindre ubearbeidete dokumenkunstnerisk rådgiver på Norsk Litteraturtasjoner av så og så mange års praksis i festival: Den ene skyldtes invitasjonen av offentligheten (Jan Erik Volds Entusiastiske David Irving, den andre skyldtes forsøket essays. Klippbok 1960–1975 (1976), Dag på å avskaffe den årlige quizen). Solstads Artikler om litteratur 1966–1981 Sæterbakkens idé om forfatterens (1981)), og mer komponerte bøker (Ole virksomhet er konsekvent et tvilens og Robert Sundes Støvets applaus (1995)). problemformuleringens mandat: «Vi er Sæterbakkens tre essaysamlinger – Estetisk her for å forstyrre den glattheten som salighet (1994), Det onde øye (2001) og gir inntrykk av at bruddene er leget, eller Dirty Things (2010) – har her plassert seg later som de aldri har vært der.» («Handke i en mellomsone: De har både fremstått og serberne – og vi», 1996, ikke med i som kartlegging av forfatterens orienteutvalget.) Gjennomgående spilles tilværingsforsøk i en viss periode, og som gjen- relsens kontraster og dobbeltheter ut mot nomtenkte komposisjoner, der mange av hverandre. Han jevner ikke ut konflikter, essayene han skrev i perioden er utelatt. men forsterker og stiliserer dem til synlige Også dette volumet fremstår som poler. Målet later ikke til å være avklaring komponert, faktisk i langt større grad enn eller harmonisering, men intensitet – melde tidligere bøkene, noe som ikke minst lom de motsatte polene oppstår elektriske blir tydelig av at samlingen innledes og utladninger, i skikkelsen av forfattere, avrundes med at Sæterbakken oppsøker fiksjonspersoner og verk. kunstverk som omslutter betrakteren helt og holdent: Per Inge Bjørlos Indre Rom V – Tematisk spissing. Et av samlingens Målet («Den som stiger inn her», 1991) og høydepunkter er essayet om Faulkners Emanuel Vigelands mausoleum, Tomba Absalom, Absalom!, «Det er for sent» Emmanuelle («Sacred Tears», 2010). (1995), en sammentrengt analyse som Essays i utvalg rommer altså ikke bare neppe kan unngå å gjøre en uinnvidd tekster om litteratur, men også om billedleser intenst nysgjerrig på sørstatsforfatkunst, film – og klær. «Pynt dere!» (2008) teren, og som for andre vil arte seg som er en hyllest til det kunstige og kunstgjorte, en frydefull påminnelse om et av den som utarter til en kritikk av den triste normoderne romankunstens uomgjengelige ske folkekarakteren og sosialdemokratiets verk. Teksten legger for dagen en nesten idé om «indre skjønnhet», og som kan vanvittig innlevelsesevne, og er, i likhet vise seg å fortjene en plass som et høyst med essayet om Becketts Hvordan det er uventet appendiks til Solstads «Norske (1999), en nærlesende introduksjon, uten


8.–14. juni 2012 morgenbladet 43

Bøker Tema

kens Essays i utvalg handler om Per Inge Bjørlos installasjon Indre Rom V – Målet. Sæterbakken oppsøker i sin essayistikk gjerne kunstverk som oppsluker betrakteren helt og holdent. foto av Indre Rom V: Tom Sandberg/Foto av Stig Sæterbakken: Siv Dolmen

for sterke teser. Dermed også sagt at disse to tekstene beveger seg på siden av den batailleske linjen som later til å ha vært det styrende prinsippet i utvalget som helhet – nær sagt dessverre. For paradoksalt nok blir essayene mindre tilgjengelige på grunn av utvalgets tematiske spissing: Det snevrer inn synsfeltet og gir inntrykk av en ikke bare vedvarende, men også systematisk undersøkelse av likeartede anliggender. Dermed fremstår forfatterskapet som mer énsporet enn det i virkeligheten er. Man går for eksempel glipp av Sæterbakkens entusiastiske anbefalinger av samtidige skandinaviske forfattere som Vibeke Grønfeldt og Lars Jakobson (begge viet fabelaktige tekster i Det onde øye, opprinnelig publisert i herværende avis), eller rekognoseringer i det samtidige debattlandskapet (som «Handke, serberne – og vi», likeledes publisert i Morgenbladet, i 1996). Sæterbakkens evne til å sette pris på ulike typer litteratur skyves til side, til fordel for en inderliggjøring av nihilismens problem, en tragisk individualisme og en negativitetens og de moralske gråsonenes kanon. Løsrevet fra sin praktiske sammenheng som etterord, foredrag og tidsskriftbidrag (boken mangler info om opprinnelig trykkested, noe som blant annet gjør at det ser ut som om det sentrale essayet «Hitler, en metafor fra Tyskland» er fra 2001, mens det først ble publisert i 1994), skaper boken et inntrykk av at essayene har andre pretensjoner enn de i sin tid faktisk hadde. Utvalgets stramhet gjør det viktig hele tiden å minne seg selv om at dette ikke er en moralfilosofisk avhandling, der man kan lese seg frem til stabile

posisjonsangivelser, men en samling leilighetstekster. At henvisningene til verk som Batailles La Littérature et le Mal (1957) og Nietzsches Moralens genealogi (1887) tidvis får et visst preg av streiftog og avbrutte selskap, kommer av at spørsmålsstillingene og de essayistiske valgene hele tiden springer ut av beskjeftigelsen med konkrete verk.

Likevel er det som om Sæterbakken egentlig ikke ønsker å frigjøre seg fra det ondes problem. Historiens irrganger. Om vi likevel velger å følge det som later til å være utvalgets styrende prinsipp: Hva innebærer Sæterbakkens stadige sirkling om størrelsene godt og ondt? Forfatteren er tross alt ingen metafysiker à la Dostojevskij eller Undset: Snarere enn å se en evig konflikt i kampen mellom det gode og det onde, tilslutter han seg Nietzsches idé om moralens omskiftelighet gjennom historien. Sirklingen om «ondskap» kan dermed til tider synes som et skalkeskjul for å nærme seg historiens irrganger, gjennom å gå opp våre moralske forestillingers tilblivelsesvei, ut fra den hypotesen at «alt kunne vært annerledes». Likevel er det som om Sæterbakken egentlig ikke ønsker å frigjøre seg fra det ondes problem – for eksempel går aldri historiseringen så langt at han tar i bruk det mer historisk orienterte begrepet

«doxa» for å beskrive det Georges Bataille med en mer antropologisk, transhistorisk term kaller «det homogene». Dermed blir heller ikke diskusjonen av hva som er samfunnets utside alltid like fininnstilt; i enkelte tilfeller blir trangen til å fremme kategoriske påstander om den sosiale «normaliteten» ikke temmet tilstrekkelig av innsikten i alltings ustadighet og nyanserikdom. Ærleg leitartvil. Så å si hvert essay i boken legger opp til å diskutere menneskenaturen: hvilke tilbøyeligheter vi legger for dagen i det kritiske øyeblikket da vi virkelig settes på prøve, og kulturens bolverk er en saga blott. Derfor kan det synes noe overraskende at tekstene helt ser bort fra biologien som vitensfelt, stikk i strid med en tenker som Zapffe og en poet som Gottfried Benn, to forfattere som ellers tilhører Sæterbakkens valgslektskaper. Det blir også påtagelig, slik utvalget foreligger, at analysen av «det onde» står i et spenningsforhold til metafysiske tradisjoner som tekstene ikke viser særlig interesse for: Sæterbakken er ofte nær å forfekte noe i nærheten av en anti-rousseausk syndefallsmyte, men diskuterer sjelden kristendommens menneskesyn direkte. Fokuset på universets ødselhet, menneskelivets vilkårlighet og den svimlende følelsen av å være overlatt til seg selv kunne forlede en til å tro at Sæterbakken stiller seg i ledtog med deterministisk-vitalistisk tankegods, der vi er i krefters vold som vi ikke kan styre eller overskue, bare hengi oss til eller fornekte. Men den gang ei. Samfunnet fremstår hos Sæterbakken som skapt av menneskenes valg, ikke

minst i foredraget «Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov» (2009), som godt kan bli en fremtidig referansetekst for venstreradikale, med sitt inntrengende budskap: Alt som er skapt og overlevert av menneskehender, kan også gjøres om. Å diskutere Sæterbakkens politikk blir ellers raskt en øvelse i eliminasjonsmetoden: Han er eksempelvis like skeptisk til forløsningsfortellinger og utopiske totalitetsbestrebelser som de franske nyfilosofene han er samtidig med – men denne grupperingen slipper heller ikke unna hans avkledningsmanøvre. Her finnes i det hele tatt få positive meningstilkjennegivelser. Det blir nytteløst å lokalisere en politisk posisjon, fordi det tekstene igjen og igjen gjør, er å la grunnen svikte under andres inntatte stillinger. Han kritiserer X, men uten å omfavne Y. Først og fremst demonstrerer dette en «ærleg leitartvil», som Tor Jonsson kalte det. Men det kan også ta form av en påståelig barskhet, der den negative konklusjonen, all innsirklende nyanseringsvilje og språklig presisjon til tross, synes gitt på forhånd. Ingenting skapes fredfylt. Så hva ender vi opp med? En mengde motsigelser som aldri kommer frem til en avklaring? I så fall ville neppe forfatteren ment at det trekker ned: Sæterbakkens forhold til uoppløselige paradokser og martrende uvisshet står i omtrent samme forhold «som en knyttet neve til et blåt øje», for å si det med Garborg om Kielland. Noen steder er det som om han hevder at vi ved å anerkjenne vår egen potensielle delaktighet i det foraktelige og utgrensede, kan snu tabu til ressurs. Men dermed får litteraturen nettopp et oppdragende siktemål, den blir det instrumentet til menneskelig oppbyggelse som han andre steder markerer avstand til. Finner vi så ingen faste holdepunkter? Om vi leter forgjeves i Sæterbakkens romaner etter mennesker som puster rolig, som hviler og har nådd sitt mål, om hovedpersonene hans alltid drives fra kontrast til kontrast, viser essayene at det er fordi – hvem sa at romantikken var død? – dette er hans bilde av hva livet er: Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt. «Goddag mann, Alter Ego», 1997.

Og som det heter i «Litteraturen og det etiske»: «Litteraturen er det sted der vi kan tale fritt om alt dette.»

Audun Lindholm, redaktør i Vagant og kritiker i Morgenbladet


44 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Kimmeridge

Kimmeridge ble unn­fan­get blant vin­ran­ker i Pro­ven­ce

et­ter en me­get guns­tig som­mer. Det­te kan for­kla­re det ster­ke streif av syd­li­ge strøk, av bou­le­var­der med my­tis­ke ba­rer og sagn­om­sus­te re­stau­ran­ter, som pre­ger hans skri­ve­ri­er.

Chablis og champagne Det er mildt sagt imponerende hva Vinmonopolet de siste årene har skaffet til veie av særdeles god vin. Tysk riesling, burgunder, moden bordeaux, italiensk vin, amerikansk vin. Og nå et slipp med mye attraktiv chablis og champagne. Chablis er utrolig populært i Norge, og dette slippet på spesialbutikkene i Oslo og Bergen byr på store opplevelser. 2010-årgangen er full av viner med mye energi, klarhet, konsentrasjon, fruktighet og friskhet. Ta for eksempel Domaine William Fèvre, som lager en flott standard Petit Chablis i 2010. Fèvre har også en fabelaktig konsentrert, frisk og strålende Montée de Tonnerre premier cru (270,-), en fast, klar, superb Vaulorent premier cru (349,90) og en helt outstanding Chablis Bougros Côte de Bouguerots grand cru (461,-). Ettertraktede Ravenaus Premier cru Montée de Tonnerre 2009 (375,60) er en flott, ganske rik vin, med noe eikepreg. Tilbake til 2010 har Billaud-Simons Montée de Tonnerre mye ferskhet og friskhet, en flott munnfølelse (301,50). Barats Mont de Milieu (262,50) har stor energi og klarhet, mens Dampts Les Lys (245,10) er mineralsk, med litt tropisk innslag i bouquet. Droins Montée de Tonnerre (288,60) er flott, urklassisk, vital, fruktig, frisk: innbegrepet av Chablis! Nevnes bør også en frisk, tiltalende Bourgogne Aligoté 2010 fra de Moor, en av få naturvinprodusenter i Chablis (245,10). Så spretter vi champagnen! Ingen anledning er for liten. Her er det et hav å ta av. Begynn gjerne med det alltid pålitelige huset Pol Rogers Blanc de blanc 2000 (481,60), fortsett med Lassaignes utsøkte Les Vignes de Montgueux NV (321,60) – som er huschampagnen på flere topprestauranter i Paris og London, samt Noma i København. Lahayes Prestige Blanc de Noirs NV er pent priset (380,-), med fin, behagelig syrlighet, deres Grand cru 2006 (452,10) er en flott vin med vidunderlig mousse, mens Henriots Millesime brut 1989 (642,60) viser hva moden champagne er, med hint av sjokolade, kaffe og fremdeles levende syrlighet. Henriots Millesime brut 1996 på magnum (1231,30) er også en superb vin. Enda bedre priset er solide Launois Special Club 2002 (magnum 710,10). Av Ledrus viner er både Extra brut (378,20) og særlig Brut Nature 2002 Grand cru (504,40) flotte viner, på høyde med Peters’ strålende Cuvée Spéciale Chetillons brut 2004 (582,70). I samme prisleie ligger Vilmarts Grand Cellier d’Or brut 2006 (500,90), med sine 10 mnd på fat. Enda rikere er Selosses velutviklede Initial Blanc de Blanc brut Grand cru NV (870,80). På øverste hylle finner vi bl.a. Bollingers Vieilles Vignes Françaises brut 2002. Den forsvarer faktisk den svimlende sum av kr. 3470,-. Det er en monumental champagne, et lysslott av en vin, høstet fra tre vinmarker som unnslapp phylloxeraen, vinifiert på tradisjonelt vis og med uendelig mengder fransk eleganse. Charles Heidsiecks Blanc des Millenaires blanc de blanc brut 1983 viser at alder koster, her 2473,- kroner, for en utrolig edel vare, elegant, smidig, syrefrisk, moden, helt strålende, uangripelig, en referansevin det finnes få igjen av i verden. Lansons Millesime brut 1990 i magnum (2116,50) imponerer også – kanskje ikke så mye som 1979 og 1981, men joda... den går ned.

Etikeren

«De rike synes stilltiende å godta menneskelige tragedier av store dimensjoner.»

«Barn av regnbuen» synges av tusener. Sangen trenger inn til Behring Breivik i hans ventecelle. «Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror ...» Han forårsaket en grusom tragedie. Men jeg kan ikke få fra meg tankespinnet mitt om at rike mennesker kanskje også burde fått en smule tiltale i sal 250. De rike har ikke et forvridd virkelighetsbilde, eller manglende evne til å forstå og føle empati. Men de synes stilltiende å godta menneskelige tragedier av virkelig store dimensjoner. I dag øker de rikeste sin andel av verdens inntekter, både i fattige og rike land. Halvparten av verdens befolkning lever for under 20 kroner dagen. Det dør 300 barn hver time. Den underliggende årsaken i 60 prosent av tilfellene sies å være manglende ernæring. Global ekstrem fattigdom kan idag avskaffes med en skattesats på godt under 2 prosent av de rikes inntekt. I mange land godt under 1 prosent. Mitt spørsmål blir da om de rike (eller de aller rikeste) også burde tiltales i sal 250. Eller i Haag. Er de rike brutalt gjerrige og ufølsomme? 

Bonde 63 år, Nesodden.

Svar: Jo. Jeg skjønner nok hva du mener. Det finnes gode grunner til å engasjere seg i kampen for en jevnere global fordeling av godene. Det dødbringende gapet mellom den rike og den fattige verden kan uten videre oppfattes som et permanent, voldelig overgrep. Å la millioner sulte når man kan gjøre noe med det, ville være en passivitet som har karakter av aktiv handling. Det er sant som du sier, at det ikke bare er massemordere som mangler empati. Imidlertid ser virkeligheten litt annerledes ut enn det bildet du tegner. Det skjer jo store overføringer av ressurser fra rike land til fattige land hvert eneste år. At det ikke er nok, eller at

Morgenbladets etiker er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen. I denne spalten svarer han på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk. Send ditt spørsmål til etikeren@morgenbladet.no

det ikke monner, er så sin sak. Men ingen kan benekte at den politiske handlingsviljen og den moralske empatien finnes både i offentlig og privat engasjement. Det er et feilgrep å gjøre horisonten så vid at alle blir skyldige i alt. Menneskelivet er for de fleste, som Hobbes sier, nasty, brutish and short. Vi som ikke mangler noe, kan aldri gjøre så mye for dem som mangler det mest elementære, at samvittigheten kan slå seg til ro. Å utviske forskjellene mellom fattige og rike land, er imidlertid ikke et bestemt, avgrenset prosjekt, men en utopisk målsetting som i beste fall kan motivere til bidrag og intervensjoner av mer konkret karakter. Om vi gjør alle skyldige i alt, fordamper det moralske ansvaret i uforpliktende og lammende teorier. I globalt perspektiv er åpenbart nordmenn blant de aller rikeste

i verden – likevel deltok de i sangen. I ditt moralske regnskap burde vi gå og henge oss alle sammen eller eventuelt bures inne som psykopater. Jeg har vanskelig for å se de umiddelbare gevinstene her. Dessuten synes jeg at du blander sammen beskatningen av rike mennesker i overflodssamfunn på den ene siden, og bidrag til global rettferdighet på den andre. Å være rik i Norge hvor de aller fleste har det de trenger, er moralsk sett noe annet enn å være rik i den store verden hvor de fleste mangler det de trenger. Om man bruker henvisningen til spranget mellom rike og fattige land som et argument for sosial utjevning i Norge, blander man kortene. Det finnes gode grunner til å arbeide for sosial utjevning også i et overflodssamfunn, men det er en politisk oppgave mer enn et moralsk prosjekt. Det vil alltid være mulig å argumentere for at visse sosiale forskjeller er gunstige for økonomien. Generelt sett er jeg skeptisk til å sammenligne forkastelige overgrep og hevde at det ene er «verre» enn det andre, «like ille» som det andre eller «bedre» enn det andre. Moralske dommer gjelder først og fremst kvalitative forhold, og det numeriske gjør kanskje ikke så mye fra eller til – verken når det gjelder penger eller antall drapsofre. En massemorder er en morder, og det er alltid ille nok. Store kvantiteter kan lettere ta pusten fra oss og virke overveldende ubegripelige. De kan utløse forskjeller i de juridiske reaksjonene på forbrytelsen. Men det moralske alvoret er det samme om forbrytelsen gjelder et enkelt offer eller en hel sommerleir. Send ditt spørsmål til: etikeren@morgenbladet.no


8.–14. juni 2012 morgenbladet 45

Quiz

Christian Haugen-Flermoe er quizmaster i Morgenbladet. Spørsmål og kommentarer sendes til christian@quiz-park.com

Samfunn

Kultur

1. Hvilken tidligere statsleder ble i forrige uke dømt til livsvarig fengsel? 2. Hva heter organisasjonen som tidligere var kjent som Siviløkonomene, og som har personer med mastergrad i økonomiog ledelsesfag som medlemmer? 3. Hvem er FNs spesialutsending til Syria? 4. Hva kalles med en populær betegnelse den ekstra feriedagen som ble innført som følge av endringer i ferieloven i 1981? 5. Hvilken ungdomsorganisasjon gir ut medlemsavisen Motmæle?

11. Et av oldtidens syv underverker var Artemis-tempelet. I hvilket nåværende land ville det ha ligget i dag? 12. Hvilket instrument forbindes med jazzmusikeren John Coltrane? 13. Hvilken stilling overtar Anders Beyer etter Per Boye Hansen? 14. Hva het Roger Vadims science fiction-film fra 1968 med Jane Fonda i tittelrollen? 15. Hvem skrev orkesterverket Bolero?

6

14

19

Bøker

16. Hvilken roman av Erskine Caldwell ble satt opp som Broadway-forestilling i 1933 og filmatisert av John Ford i 1941? 17. Hvem skrev romanen Madame Bovary? 18. Hva er temaet for Torild Skards siste bok? 19. Hvilken fellesnevner er det mellom filosofen Henri Bergson, poeten Rudyard Kipling, statsmannen Winston Churchill og forfatteren Albert Camus? 20. Hvilken amerikansk forfatter (f. 1931) har skrevet romaner som Ragtime, Billy Bathgate og The March?

Mette Hellenes, norsk billedkunstner og serieskaper (f. 1964), utdannet ved Statens Kunstakademi.

Svar: 1. Hosni Mubarak, 2. Econa, 3. Kofi Annan, 4. Grodagen, 5. Norsk Målungdom, 6. Roland Barthes, 7. Vardøger, 8. Müller-Lyer-illusjonen, 9. Eksegese, 10. Listen over forbudte bøker i den katolske kirke, 11. Tyrkia (i Efesos), 12. Saksofon, 13. Festspilldirektør i Bergen, 14. Barbarella, 15. Maurice Ravel, 16. Tobacco Road, 17. Gustave Flaubert, 18. Kvinner som har vært statsministre eller presidenter, 19. Alle har fått Nobelprisen i litteratur, 20. E.L. Doctorow

Ideer

6. Hvilken franskmann (1915–1980) forbindes med begrepene intertekstualitet og semiologi? 7. Hvilket marxistisk orientert tidsskrift henter sitt navn fra en følgeånd i folketroen? 8. Hva kalles illusjonen hvor man skal bedømme lengden på to like lange streker som er utstyrt med pilspisser som peker henholdsvis utover og innover? 9. Hva kalles en vitenskapelig fortolkning av en bibeltekst med et fremmedord på E? 10. Hva var Index librorum prohibitorum?

4


46 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Redaksjonen anbefaler 8. til 14. juni

Debatter og foredrag Fredag

John Erik Riley møter Chad Harbach til samtale om boken Utespillets kunst og amerikanske forfattere. Litteraturhuset, Oslo Tid: 19:00

Lørdag

Håvard Rem holder foredrag om poesien og markedskreftene. Litteraturhuset, Oslo Tid: 14:00

Søndag

Hilde Katrine Haug presenterer sin bok Creating a Socialist Yugoslavia. Hvordan behandlet kommunistpartiet det nasjonale spørsmålet, og hvordan påvirket dette etterkrigstidens politikk i Jugoslavia? Svein Mønnesland og Haakon Blankenborg kommenterer boken. Litteraturhuset, Oslo Tid: 15:00

Mandag

Ambassadør i Malawi, Asbjørn Eidhammer, har lang fartstid fra bistand og forvaltning knyttet til Afrika. I sin nye bok Afrikas tid forsøker han å forstå Afrika i et bistandsperspektiv. Han møter Øyvind Eggen, Lise Rakner og Gunnar Sørbø til samtale om boken. Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling Tid: 14.00

Tirsdag

Hvem deltok i markeringene etter terrorhandlingene 22. juli? Annonse:

SØKER VENN/KJÆRESTE

Dame i 60-årene søker deg som er trofast og snill, til å dele interesser og nærhet med. Håper du finnes. Min gode venn. Oslo-området. Bilde og mobilnummer sendes Morgenbladet

Morgenbladets redaksjon anbefaler hver uke møteplasser for kultur og debatt, kritikk og meningsutveksling. Vi mottar gjerne tips om arrangementer på e-post, senest mandag uken før den aktuelle datoen: anbefaler@morgenbladet.no

Hvilke symboler og handlinger preget det som skjedde? Hvilken rolle hadde religion og religiøse institusjoner i minnehandlingene? Forskere som har studert disse spørsmålene legger frem sine funn. Dagen og debatten ledes av Andreas Hompland. Litteraturhuset, Oslo Tid: 09:00

kveldsvandring og lær mer om våre flygende pattedyr. Botanisk hage, Oslo Tid: 22:00

Søndag

Klosterruiner og krutthus vitner om spennende kulturhistorie, men også når det gjelder natur er Hovedøya verdt et besøk. Vandring med Einar Strømnes gjennom øyas biologi og historie. Vippetangen, Oslo Tid: 10:00

Onsdag

Linda Klakken og Morten A. Strøksnes møter Karin Haugen til samtale om et Amerika bortenfor presidentkandidater, Hollywood-fruer og krigen mot terror. Litteraturhuset, Oslo Tid: 19:00

Torsdag

Henry Notaker holder foredraget «Anstendig nytelse. Fråtseri og puritanisme fra antikken til idag.» Baroniet Rosendal Tid: 20:00

Radio Fredag

Stavanger Symfoniorkester spiller Fiolinkonsert av Beethoven og Symfoni nr. 41 i C-dur av Mozart. Fiolin: Antje Weithaas. Dirigent: Steven Sloane. Programleder: Arild Hansson. NRK P2 Tid: 19:30

Lørdag

Radiodokumentaren: Portrett av Ragnar Hovland. Av Finn Tokvam. NRK P2 Tid: 10:03

Søndag

Verdt å lese: Gropen av Johan Theorin, Kaia Varjord leser. NRK P2 Tid: 07:30 & 19:03

Fjernsyn Lørdag

Under Afrikas himmel med Paul

Trondheim Sinfonietta spiller Exercises av Christian Wolff. Trondheim Kunstmuseum Tid: 14:00

Stjernefoto

Lynn Goldsmith har tatt bildene til over hundre kjente plateomslag og portrettert rockens største stjerner gjennom flere tiår. Rolling Stones, Bob Dylan, Patti Smith, Frank Zappa, Michael Jackson, Bob Marley, U2, Bruce Springsteen og Sting er bare noen av artistene hun har arbeidet med. Onsdag klokken 19:00 holder hun et foredrag på Litteraturhuset i Oslo om sin karriere. Simon. Musikkdokumentar. 25 år etter utgivelsen av albumet Graceland dro Paul Simon tilbake til Sør-Afrika for å møte musikerne fra innspillingen og holde en konsert i Johannesburg. NRK2 Tid: 18:15

Mandag

Ein britisk guide til poesi. I hver episode presenterer Owen Sheers et dikt som handler om et sted på de britiske øyene. I kveld: Historien bak diktet «Wuthering Heights» av Sylvia Plath. NRK2 Tid: 21:30

Diverse Fredag

Denne helgen arrangeres musikk- og lydfestivalen Only Connect. Blant de som deltar er Julia Holter, El Doom & The

Born Electric, Charlemagne Palestine og Leif Inge. Se programmet på onlyconnect.no. Diverse steder, Oslo Tid: Fredag til søndag «Tatt av GI» er en konseptutstilling satt sammen av ti kunstnere om statens garantiinntekt for kunstnere. Galleri LNM, Oslo Tid: 11:00 Lansering av Cappelen Damms årvisse debutant-antologi Signaler, i år med elleve debutanter. Fest. Cappelen Damm, Oslo Tid: 19:00 Grenland Friteater spilller Den gjerrige av Molière. Musikk: Guttorm Guttormsen. Regi: Lars Vik. Kafe K, Porsgrunn Tid: 20:00 Synes du det er spennende med flaggermus? Bli med på en

Olsson anbefaler

Ole-Henrik Moe presenterer sin stryketrilogi Vent – Litt – Lenger. Fiolin: Ole-Henrik Moe, Kari Rønnekleiv og Eira Foss. Bratsj: Dag Rønnekleiv. Cello: Kjersti Rydsaa. Gjertrud Jynge leser. Litteraturhuset, Oslo Tid: 18:00 Jazzsangelever fra Oslo musikkog kulturskole synger perler fra jazzarkivet ispedd popklassikere og melankolske viser. Cafeteatret, Oslo Tid: 20:00

Film Fredag

Du ler fra 1988 består av to historier. I den første møter vi en trist mann, som ler når han sover. Den andre historien begynner med en kidnapping av en ung gutt på Sicilia. Regi: Paolo & Vittorio Taviani. Cinemateket, Oslo Tid: 19:00

Onsdag

St. Elmo’s Fire fra 1985 handler om en ungdomsgjeng som et års tid etter at de er ferdige med studiene oppdager at det «evige vennskapet» er i ferd med å slå sprekker. Regi: Joel Schumacher. Cinemateket, Kristiansand Tid: 18:00

Edward Kienholz: Five Car Stud, Louisiana Museum for Moderne Kunst.

Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger.

1

Edward Kienholz

Five Car Stud

Louisiana Museum for Moderne Kunst, Humlebæk, Danmark

Restaurert og dratt opp fra lageret: Five Car Stud er en installasjon fra den tiden da ordet «installasjon» ennå ikke helt var blitt formulert, og første gang vist på Documenta V i Kassel i 1972. Et stykke grotesk americana, påbegynt på slutten av 1960-tallet, og som med resten av kunstnerskapet nå er åpent for granskning av blikk fra den andre siden av milleniumskiftet. Jeg mener å huske dette fra en

3

bok om kunst fra nederste hylle i skolebiblioteket cirka 1978, med deres undertegnede siklende over bildet med et konstaterende «Kult!» liksom visket i ærefryd. Herfra ser det nesten dobbelt så kult ut. Gjenstår å se om Documenta XIII vil bære med seg noe i nærheten av å være så kult.

2

Da Egner ble Egner, og Karius og Baktus ble til tanntroll Foredrag ved Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy Nasjonalbiblioteket, Oslo

Flere enn meg må jo ha stoppet opp over denne

Hausmaniafestivalen 2012 Hausmania, Oslo

problemstillingen; Hvordan i alle dager hadde det seg at disse små trollene endte opp i munnen til Jens? Dette er jo bare én del i en større mønstring av arbeidet til Thorbjørn Egner som foregår

på Nasjonalbiblioteket for tiden, og det er vel i hovedsak den jeg egentlig anbefaler her. Og jeg som noen ganger tenkte det var navnet til et norsk rockeband; Thorbjørnegner. Dere skjønner?

Det har allerede holdt på en snau uke, men det er fortsatt tid, og festivalutstillingen åpnet nettopp. Festivaler er bra saker, og Hausmania er ikke det verste stedet å være. Og sett bort fra det: Alle evenementer som har Bror Wyller på plakaten er per definisjon unike omstendigheter og nødvendig å få med seg. Selvfølgelig misser jeg hele greia siden jeg er i Sentral-Europa og bedriver hor og fyll, men jeg er snart 50 og vet allerede på forhånd hva som skjer.


morgenbladet 47

Margretas kjøkken er en uavhengig ukeavis med vekt på kultur, politikk og forskning. Avisen er riksdekkende og globalt orientert, og arbeider for å øke interessen for kritikk og menings­utveksling.

Klar grønnsakssuppe Denne oppskriften er inspirert av Thomas Kellers kokebok Bouchon (2004). Keller er en amerikansk kokk som har gitt ut flere kokebøker det er vel verdt å ha på kjøkkenet. Han er mest kjent for restaurantene The French Laundry i Yountville i California og Per Se i New York. Bouchon (som for øvrig betyr «kork» på fransk) er navnet på Kellers brasseri i samme gate som The French Laundry i Yountville, og kokeboken med samme navn er en god innføring i klassisk fransk brasserimat. Brasserie på fransk betyr egentlig ølbryggeri, men brukes i dag til å beskrive en restaurant med en enkel og uformell atmosfære. Denne suppen er en typisk brasserirett, der hoveddelen er laget dagen i forveien slik at den får tid til å utvikle mye smak. Og så er den lett og rask å tilberede før den skal serveres. Bayonneskinke er en tørket og saltet skinke som lages i fransk baskerland rundt byen Bayonne. Den lages av gris som fôres med valnøtt og eikenøtt. Bayonneskinken er beskyttet av europeisk lovgivning om opprinnelsesmerking. Dagen før servering: Vask og skrell gulrøttene. Del dem i fire på langs, deretter kuttes de opp i 0,5 centimeter store biter på tvers. Vask savoykålen og kutt den opp i 0,5 centimeter brede strimler. Vask og rens purreløken. Kutt vekk roten og den mørkegrønne delen. Resten deles i to på langs og deretter i 0,5 centimeter store biter på tvers. Vask selleristangen og kutt dem i 0,5 centimeter lange biter. Vask og skrell poteten. Del dem i fire biter. Varm olje og smør sammen i en stor kjele. Ha i hele hvitløksfedd og hele Bayonneskinke-stykket med fettsiden ned. Stek i to minutter. Ha i gulrøtter, kål, purreløk og selleri og stek på middels varme i to minutter uten at det brunes. Ha i

aspargesen når det fosskoker, og la det koke i to minutter. Ta ut aspargesen og skyll umiddelbart i iskaldt vann til de er kalde. Legg erter og asparges til side. Kutt av stilken på soppen og skjær dem i tynne biter på tvers. Kutt de soltørkede tomatene i to på langs.

Margreta Stølen er billedkunstner

og lager overtidsmiddag til Morgenbladets redaksjon hver onsdag.

Ingredienser til 4 personer: 3 dl gulrøtter | 3 dl savoykål | 3 dl purreløk, bare den hvite og lysegrønne delen | 3 dl selleristang | 16 småpoteter | 0,5 dl olivenolje | 25 g smør | 350 g Bayonneskinke eller Parmaskinke, et helt stykke som ikke er skåret i skiver | 4 fedd hvitløk | 150 g parmesanost, helt stykke | 1,5 l kyllingkraft | 5 dl vann | salt og pepper 250 g frosne erter | 6 grønne, store asparges | 8 shiitake- eller aromasopp | 4 soltørkede tomater | 1 ss finhakket persille | 1 ss finhakket gressløk | 100 g parmesanost, skåret i tynne skiver

potetene, hele stykket med parmesanost, kraft og vann, og kok opp. La det småkoke i 20 minutter, eller til potetene er ferdige. Smak til med salt og pepper. Avkjøl og la suppen stå i kjelen natten over i kjøleskapet. Serveringsdagen: Kok opp en stor kjele med saltet vann. Ha i ertene når det fosskoker og la det koke i to minutter. Ta ut ertene og skyll dem umiddelbart i iskaldt vann til de er kalde. Kutt vekk den nederste enden på aspargesen, cirka 2-4 centimeter opp, og skrell dem. Kutt dem i fire deler. Kok opp en stor kjele med saltet vann. Ha i Beløp

Ta suppen ut av kjøleskapet. Om det har lagt seg et fettlag på toppen, ta det bort og kast det. Ta ut parmesanosten og bayonneskinken. Kast osten. Skjær vekk fettet av skinken og kutt den opp i 0,5 cm x 0,5 cm x 2 cm kuber. Legg skinkebitene tilbake i suppen og gi den et oppkok. Når suppen småkoker, ha i soppen. La suppen småkoke videre i ett minutt, ta så kjelen av kokeplaten. Ha i erter, asparges og de soltørkede tomatene. Rør inn persille og gressløk. Smak til med salt og pepper, om nødvendig. Servér med små parmesanskiver til.

Passende vin:

Navn: Val Auclair Les Barras Vallée du Paradis 2011. Område: LanguedocRoussillon, Frankrike. Varenummer: 9793901. Pris: 147 kroner. Vi hadde tenkt oss en vin fra Irouléguy i fransk baskerland for å matche retten med skinke fra samme område, men akk, viner herfra er ikke å oppdrive på Vinmonopolet. Men polets beste folk vet råd, en av dem geleidet oss østover, men fortsatt nær Spania-grensen, da suppen skulle få sitt vinfølge. Valget falt på en hvitvin laget på macabeu-druen, som bare dyrkes i egnene ved Middelhavets nordvestlige hjørne. Den er kraftig og fruktig, en typisk matvin som kommer best til sin rett når den får følge riktig mat. Og det gjorde den her: Kjøttsuppen og vinen går inn i hverandre som tannhjul, og da er måltidet perfekt. Vinen har noe nøtteaktig i seg på slutten, og er noe helt for seg selv som hvitvin betraktet. Men altså helt perfekt til brasseri-suppen. Dessuten er prisen overkommelig.

Betalerens kontonummer

kulturredaktør Håkon Gundersen tel: 21 00 63 34 hg@morgenbladet.no debattredaktør Marit K. Slotnæs tel: 21 00 63 30 mks@morgenbladet.no redaksjonssjef samfunn Tove Gravdal tel: 21 00 63 12 tg@morgenbladet.no redaksjonssjef kultur Ane Farsethås tel: 21 00 63 21 af@morgenbladet.no journalister Bjarne Riiser Gundersen brg@morgenbladet.no Sten Inge Jørgensen tel: 21 00 63 13 sij@morgenbladet.no Marius Lien tel: 21 00 63 29 ml@morgenbladet.no Lasse Midttun tel: 21 00 63 14 lm@morgenbladet.no Maria Berg Reinertsen (permisjon) mr@morgenbladet.no Simen Sætre (permisjon) sims@morgenbladet.no Jon Kåre Time tel: 21 00 63 33 jkt@morgenbladet.no Maren Næss Olsen (vikar) tel: 21 00 63 19 mno@morgenbladet.no Gudmund Skjeldal (vikar) tel: 21 00 63 16 gs@morgenbladet.no

fotojournalist Ellen Lande Gossner tel: 21 00 63 06 elg@morgenbladet.no desksjef Børre O. Haugli tel: 21 00 63 05 bh@morgenbladet.no redigerere Jo T. Gaare tel: 21 00 63 07 jg@morgenbladet.no Tone Velldal tel: 21 00 63 03 tv@morgenbladet.no korrekturleser Cato Fossum tel: 21 00 63 44 cf@morgenbladet.no layoutsjef Kristoffer Nilsen tel: 21 00 63 09 kn@morgenbladet.no abonnementssjef Siri Holstad Johannessen Tel: 21 00 63 40 shj@morgenbladet.no løssalgssjef Toni Hoffsbakken tlf: 400 83 393 th@morgenbladet.no annonsesjef Espen Håseth tel: 920 40 224 eh@morgenbladet.no annonsekonsulent Robby Gundersen tel: 415 87 146 rg@morgenbladet.no Markedsmedarbeider Stine Kaasa tel: 21 00 63 41 sk@morgenbladet.no kontor- og administrasjonsansvarlig Kirsti Bremer Øvrebø tel: 21 00 63 10 kbo@morgenbladet.no trykkeri: Nr1Trykk as, Lillestrøm

faste bidragsytere

Magnus Andersson, Carina Elisabeth Beddari, Thomas Reinertsen Berg, Ine Therese Berg, Erik Bjerck-Hagen, Søren Birkvad, Martin Bjørnersen, Hans Blix, Aslak Bonde, Øivind Bratberg, Mikkel Bugge, Laura Djupvik, Siv Dolmen, Øystein Elgarøy, Bernhard Ellefsen, Thomas Hylland Eriksen, Trond Berg Eriksen, Ulrik Eriksen, Nikolai Fjeld, Lars Mørch-Finborud, Carl Joakim Gagnon, Erling E. Guldbrandsen, Henning Gärtner, Hans Petter Graver, Svein Egil Hatlevik, Christian Haugen-Flermoe, Mette Hellenes, Cecilie Hellestveit, Gudmund Hernes, Dag O. Hessen, Olaf Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Cornelius Jakhelln, Helge Jordheim, Solveig Langvad, Janike Kampevold Larsen, Mari Lending, Audun Lindholm, Jakob Lothe, Louiza Louhibi, Kari Løvaas, Ane Nydal, Frode Nyeng, Karin Nygård, Tommy Olsson, Mohammed Omer, Torbjørn Oppedal, Marit Paasche, Elisabeth Frøysland Pedersen, Willy Pedersen, Maja Ratkje, Anders Romarheim, Frank M. Rossavik, Johannes Rø, Axel Sandberg, Knut Schreiner, Jørgen Sejersted, Kamilla Simonnes, Nora Simonhjell, Kjetil Sletteland, Knut SteneJohansen, Kristopher Schau, Camilla Stoltenberg, Johan Storm, Margreta Stølen, Espen Søbye, Gunnar M. Sørbø, Jan Inge Sørbø, Sigurd Tenningen, Erik Tunstad, Stein Tønnesson, Øystein Vidnes, Øyvind Vågnes, Herman Willis, Sigurd Ziegler

© MORGENBLADETS RETTIGHETER All utgivelse av stoff i Morgenbladet skjer kun i henhold til Morgen­bladets generelle vilkår for rettigheter til stoff. Publiserings­­vilkårene gjelder for så vel honorert som ikke-honorert stoff. Vilkårene innebærer bl.a. at Morgenbladet betinger seg til rett til å arkivere og utgi stoff i elektronisk form fra Morgenbladets elek­troniske redaksjonsarkiv eller andre databaser som Morgen­bladet har avtaler med. Dette innebærer også publisering på internett og liknende. Innsendere av stoff kan, etter spesiell avtale med Morgenbladet, i hvert enkelt tilfelle, reservere seg mot at deres stoff distribueres til Morgenbladets kunder fra det elektroniske redaksjonsarkivet. Morgenbladet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund, som behandler klager mot pressen i pressetiske spørsmål. Adresse: PFU, Rådhusgaten 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo

Fra 1. August 2012 innfører Morgenbladet fakturagebyr på papirfaktura.

abonnementspriser: 3 mndr. ordinær pris kr. 395,- student kr. 198,6 mndr. ordinær pris kr. 760,- student kr. 380,12 mndr. ordinær pris kr. 1 470,- student kr. 735,24 mndr. ordinær pris kr. 2 790,-

For å unngå fakturagebyr kan du ta i bruk eFaktura eller AvtaleGiro. Opprett eFaktura eller AvtaleGiro i nettbanken din eller kontakt kundeservice på telefon 23 33 91 80 dersom du har spørsmål. Belast konto

betingelser: Abonnementet løper til det sies opp. Prisendringer forhåndsvarsles gjennom annonse i Morgenbladet. Den nye prisen gjøres gjeldende også for abonnement som før prisendringen er forskuddsbetalt etter tidligere pris.

Kvittering tilbake Kroner

kommersiell direktør Nina C. Kulås tel: 21 00 63 20 nck@morgenbladet.no

Tor Øystein Vaaland (vikar) tel: 21 00 63 11 tov@morgenbladet.no

Blankettnummer

TIL VÅRE ABONNENTER

Kundeidentifikasjon (KID)

konstituert ansvarlig redaktør Lena Lindgren tel: 21 00 63 08 ll@morgenbladet.no

Til konto

Øre <

>

Blankettnummer <

>

annonsefrister: Bestilling: Tirsdag kl 12. Materiell: Onsdag kl 12. adresse: Karl Johans gate 25, 0159 Oslo. tel: 21 00 63 00 fax: 21 00 63 01 ekspedisjon: Mandag–fredag, 9.30–15.30 www.morgenbladet.no • redaksjon@morgenbladet.no


48 morgenbladet 8.–14. juni 2012

returadresse: Postboks 265 Økern 0510 Oslo

Tips? Inn­spill? Re­spons? Send e-post: samfunn@morgenbladet.no kultur@morgenbladet.no bok@morgenbladet.no

Kundeservice: 23 33 91 80 Sentralbordet: 21 00 63 00 Annonse: 920 40 224

Europa marsjerer – hvor hen? Europa er i økonomisk og politisk krise, men det er ikke sikkert at historien gjentar seg.

grasjon, EU-medlemsskap og euroen», sier Bruce Stokes ved Pew. Unntaket er Tyskland. Samtidig illustrerer tallene det paradoks at den økonomiske krisen kanskje vil presse frem enda tettere politisk integrasjon for å få «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk pengeunionen til å fungere bedre. sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på Spania er nær stupet på grunn av svake mange år.» banker og enorm privat gjeld. Irland likeså. Statsminister Gunnar Knudsen, februar 1914 17. juni går Hellas igjen til valg og kan i verste fall bringe et politisk flertall til makten som I boken Hitlerland forteller forfatteren tvinger landet tilbake til drakmene og ut av Andrew Nagorski historien om hvordan eurosamarbeidet. Resultatet må ikke bli så amerikanske journalister lot seg sjarmere av katastrofalt, men Europas glass blir mer og Tysklands diktator. De ble blendet av den ro mer halvtomme for hver dag som går. og orden diktaturet medførte. I Norge satt Vi vet at Europa marsjerer. Det vi ikke vet, Dagbladets journalist Ragnar Vold. Allerede er hvor hen? Det er fristende å ty til histofør riksdagsvalget i 1930 observerte han at riske analogier fordi de er kjente og på sitt «Jødehatet i Tyskland er ikke til å le av. Skameget merkverdige vis trøstende. Det gir oss løst og samvittighetsløst gjør folk som må en form for trygghet når vi tror at vi vet at vi vite bedre, jødene ansvarlig for alt galt [...] har sett den samme filmen før. Problemet Dette hat truer med å ende i en middelaldersk er bare at det slett ikke er sikkert. Kanskje er jødeforfølgelse.» historien om andre verdenskrig og tiårene før så velkjent for oss at vi blir blinde for andre muligheter enn at historien kan gjenta seg? Kan trusselen mot demokratiet Hva vil skje dersom integrasjonsprosesvære de gode teknokrater og sen i Europa skyter fart, ikke som en følge av vilje, men av politisk nødvendighet? Hva ikke fascismen? hvis EU-toppene ikke kan overbevise folket, og unionen desintegreres? Vil vi igjen få se Det var en imponerende analyse, men i nasjonalstatenes Europa? Kan trusselen mot samtiden hadde Vold problemer med å nå frem. Da han i 1934 ville gi ut boken Tyskland demokratiet være de gode teknokrater og marsjerer – hvorfor? hvorhen? var det vanskelig ikke fascismen? Hvordan vil økonomien vår formes hvis Europa stagnerer, mens Kina å finne en forlegger. og India fortsetter sin vekst? Kan det være at Etter finanskrisen i 2008 har situasjonen trusselen mot Norge ikke er at vi også vil bli vært den motsatte. Vi oversvømmes av skarpe rammet, men at vi holder oss flytende mens analyser og dystre spådommer. Ingen vil ta de andre synker? sjansen på å bli en ny Gunnar Knudsen, alle Ikke mange trodde Europa ville kollapse vil lære av historien for å unngå å måtte leve i krig i 1914. Mange så ikke veien fra Hitlers den om igjen. Næringsministeren sammenvoldsromantikk til en ny ødeleggende lignet denne uken Norges situasjon med å krig bare tyve år etter den forrige. være på toppdekket av Titanic, mens dekkene Kombinasjonen av økonomisk og under har begynt å ta inn vann. politisk krise vekker i Europa I EU er ikke økonomisk og politisk inteubønnhørlig frykten for brune grasjon to forskjellige ting – det er to sider skjorter, men det imponeav det samme prosjektet. Den økonomiske rende med Ragnar Volds krisen i Europa er et faktum, og det blir analyser er hvor presist han stadig tydeligere at den politiske krisen ikke traff selv om nazismen var vil komme, den er her allerede. En fersk noe genuint annerledes enn meningsmåling fra Pew der 8000 mennesker tidligere tiders trusler. i Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Hellas, 17. juni kan bli stående som Polen, Storbritannia og Tsjekkia ble intervjuet, et vendepunkt for Europa, som viser historisk stor misnøye med EU. Flertall 28. juni 1914 eller 6. juni 1944. eller nesten-flertall i samtlige land mener nå Vi kan forsøke alt vi makter, at europeisk økonomisk integrasjon har vært men deprimerende nok vil bare dårlig for deres økonomier. ettertiden kunne si hvor vi endte «Europa er inne i en fullskala tillitskrise opp. hva gjelder fordelene ved økonomisk inteTorbjørn Røe Isaksen Stortingsrepresentant for Høyre. Louiza Louhibi, Tor­bjørn Røe Is­ak­sen og Gud­mund Her­nes skri­ver hver tred­je uke på bak­si­den. Il­lust­ra­sjon: Mar­vin Hall­er­ak­er

SAMFUNN Les neste uke:

for 70 år siden 8., 9. og 11. juni 1942

Badedrakter på mandag

Mandag blir det folksomt i trikotasjeforretningene. Fra 8. juni blir det nemlig anledning til å kjøpe badedrakt. For å få en ullbadedrakt behøver man ikke å levere annet enn ekstramerket 1 på tekstilkortet, og det kan vi jo alle undvære. Draktene som er i handelen er god førkrigsvare, solid ull. Herrene er dårligere stedt. Der er meget få herre badebukser.

Det kristelige N.S.–stevne

NTB hadde etter søndagens møte en samtale med res. kap. Bjarne Barby. Er det meningen å gjøre slike kristelige NSstevner til organisasjon? – Nei. Det er ikke hensikten. Men forholdene har ført til at vi nasjonalsocialister er blitt frosset ut av de gamle kristelige organisasjoner og er blitt vendt ryggen av tidligere meningsfeller. Hensikten er derfor å holde ut i den faste forvissning om det godes seier.

Badedrakter i vinden

I går gjaldt køene badedrakten. På en time var rubb og rake utsolgt. – Jeg skal hilse og si at folk var ikke kresne idag, sier en butikkdame. – Nogen spurte om det gikk an å rekke opp drakten og strikke genser av den, andre vilde bare ha badedrakt for å klippe den opp og sy utedrakt til Vesla. Men de fleste skulle naturligvis ha drakt til å gå i vannet med nu.

Levet som kannibaler.

Igår var Oslo-Pressen innkalt til et møte. De to bolsjevikiske sersjantene som stod der foran oss, var kommet til et sted ved den nord-norske kyst for å hjelpe tre kommunister som skulde spionere her i landet. De brøt seg inn i et ubebodd hus og opprettholdt nu livet med den provianten de hadde med seg, men den tok jo engang slutt. I Sovjet-Russland hadde man nogen posteier som var til kjøps, og om disse posteier blev det sagt at de var laget av kjøtt fra mennesker. – Menneskekjøtt smakte presis som annet kjøtt, uttalte de. Hva vil De si om bolsjevismen, spurte en. Den minste sersjanten så opp. – Jeg har aldri sett noget godt til bolsjevismen.

Tyve år etter Rio-konferansen møtes toppledere i Rio på nytt.

IDEER

Ideer: Kulturhuset Borgen dokumentert.

KULTUR

Høyt og lavt i kunsten på Documenta 13.

BØKER

Per Thomas Andersen oppdaterer den norske litteraturhistorien.

Morgenbladet  

Utgave Nr. 22

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you