Gjestespaltist – barneombudet

Inga Bejer Engh

Hev stemmen på vegne av barna

Før jeg ble barneombud, hadde jeg bak meg en lang fartstid i justissektoren. Mitt engasjement for sårbare barn og unge ble vekket da jeg i rollene som aktor og dommer jobbet med saker der barn var tiltalt for alvorlige straffbare handlinger. Jeg hadde balkongplass til livshistorier som hadde gått galt av sted.

INGA BEJER ENGH (51) AKTUELL: BARNEOMBUD

Det som gjorde inntrykk på meg i disse sakene, var at varsellampene hadde blinket rødt i mange år før disse barna begikk straffbare handlinger og møtte meg i rettsalen. Kriminaliteten var i mange tilfeller et symptom på svært sammensatte og komplekse utfordringer hos barnet. Jeg undret meg over hvorfor ingen hadde klart å hjelpe dem før. Sakspapirene viste at barna hadde lang tiltakshistorikk i hjelpeapparatet. Mange hadde forsøkt å hjelpe i årevis, men hjelpen var ofte fragmentert, og lite koordinert mellom hjelpeinstansene, og hjelpen sto ofte ikke i forhold til problemene barnet hadde.

Ironisk nok ser vi at det tverrfaglige tilbudet er bedre i ungdomsfengslene enn utenfor murene. Det er en fallittoppvekstkår. Vender vi blikket bakover i tid ser verden litt annerledes ut enn da Målfrid Grude Flekkøy ble utnevnt som verdens første barneombud i 1981.

erklæring at barn må i fengsel for at staten gir barna et fullverdig tilbud. I Barneombudets arbeid har vi sett at når statlige myndigheter jobber etter sektorprinsippet står det ofte i veien for samarbeid rundt barn og unge. Barn lever ikke livene sine i sektor. At ulike sektorer i større grad må samarbeide på tvers for å gi barna det tilbudet og den hjelpen de skal ha, er noe jeg er svært opptatt av. Vi ser at utfordringer gir seg til kjenne både i enkeltsaker og på systemnivå. Dette er noe myndighetene må ta tak i, og erkjenne at det må samarbeides på tvers på en helt annen måte enn i dag.

Norge er i dag et godt sted å vokse opp for de fleste barn. Det er generell politisk enighet om å prioritere barn og unges

Etter mitt syn er den fremste utfordringen at arbeid knyttet til barn fortsatt har for lav status.

FNs generalforsamling vedtok barnekonvensjon i 1989, og i dag har alle land utenom USA ratifisert konvensjonen som gir barn egne rettigheter. I Norge er barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov, og har forrang ved motstrid med andre norske lover. Flere av rettighetene har også blitt inntatt i Grunnloven. Det betyr at barns rettigheter har en sterk stilling i norsk rett, og myndighetene skal bruke bestemmelsene i alle beslutninger som får betydning for barn. Barn har ikke stemmerett, og er sjeldent representert på arenaer der beslutninger fattes. Derfor har de særlige menneskerettigheter. Grunnloven § 104 som omhandler barns rettigheter, bestemmer at barnets beste skal vurderes som et grunnleggende hensyn i alle saker som vedrører barn, enten det er i enkeltsak eller på systemnivå. Denne plikten er ikke mulig å oppfylle uten tilstrekkelig kunnskap om konse

Hev stemmen på vegne av barna

kvensene en beslutning vil kunne ha for barn og barns rettigheter.

Nylig kom koronakommisjonen med sin andre rapport, hvor konsekvenser pandemien fikk for barn og unge er særskilt berørt. I starten av pandemien tok myndighetene beslutninger uten grundige vurderinger av konsekvenser for barn og deres menneskerettigheter. At disse vurderingene ikke ble gjort i tilstrekkelig grad, fikk store konsekvenser for mange barn og unge også de som i utgangspunktet ikke var definert som sårbare. Koronakommisjonens rapport fastslår at barna måtte bære en av de største byrdene av smittevernstiltakene. Disse erfaringene må myndighetene ta lærdom av.

Jeg blir ofte stilt spørsmålet om hva jeg som barneombud anser som de største utfordringene i dag. Etter mitt syn er den fremste utfordringen at arbeid knyttet til barn fortsatt har for lav status, noe som igjen påvirker den politiske oppmerksomheten samfunnsspørsmål knyttet til barns oppvekstsvilkår får blant våre politikere. Vi ser at problemstillinger som omhandler barn ikke får samme oppmerksomhet som andre samfunnsområder, verken i mediene eller på Stortinget. Politikerne er ikke villig til å bruke nok penger på det de vet trengs for å bedre mange barns livssituasjon. God forebygging er viktig både for den enkelte, men også samfunnet kan spare mye på å ruste alle barn til å mestre voksenlivet.

Heldigvis drar ikke Barneombudet lasset alene i kampen for barns rettigheter. Det er flere organisasjoner og fagmiljøer som gjør en iherdig innsats for å bedre barns livssituasjon, og som er med på å øke bevisstheten om hvilke forpliktelser staten har med hensyn til å oppfylle barns rettigheter. Jeg registrerer stadig små og store seire som gjør meg optimistisk med tanke på fremtiden. Selv har jeg fortsatt to år igjen som ombud. Jeg har ambisjoner om å bruke mine krefter for hva de er verdt, og det håper jeg dere også vil gjøre.