31 minute read
Med hjerte for barn i 100 år
Egmont fonden Flere barn trenger nå hjelp
– Fra mai til juni har vi gitt en håndsrekning til 322 barn og unge, takket være vårt samarbeid med danske Egmont fonden, sier Cecilia Skavlan, fagkonsulent for barn og unge.
Advertisement
TEKST: BEATE FRAMDAL
Gjennom midler som Sanitetskvinnene får fra Egmont får barn og unge gjennom hele året hjelp til å kjøpe utstyr relatert til skole eller fritid, slik at de kan delta på lik linje med andre og ikke stenges ut fra viktige fellesarenaer.
Korona
I følge offisielle tall, lever over 100 000 barn i lavinntektsfamilier, og har du en minoritetsbakgrunn øker sjansen. Det er ikke noe nytt at det er mange barn og unge som trenger den ekstra håndsrekningen som Sanitetskvinnene kan gi dem. – Grunnet korona-pandemien fikk vi i mai en ekstra bevilging fra Egmont fonden på rundt 1.3 millioner kroner. 73 % av søknadene er på vegne av barn og unge som vi ikke kjenner til fra tidligere. Dette er en ny gruppe, og viser at pandemien har rammet mange familier som tidligere har klart å dekke sine barns behov. Blant de nye søkerne er fordelingen cirka 50 % mellom etniske norske og barn med minoritetsbakgrunn, fremholder Skavlan.
Over 600 barn
Totalt har over 600 barn fått hjelp så langt i år. – N.K.S. har fått til sammen 3 850 915 kroner fra Egmont fonden «En håndsrekning» til utdeling i år. Hittil i år har vi kunnet hjelpe 602 barn – 306 gutter og 296 jenter, sier fagkonsulent Skavlan.
Siden 2014 har Sanitetskvinnene hatt dette viktige samarbeidet med Fonden «En håndsrekning» som sikrer at organisasjonen kan gi økonomisk støtte til barn og unge. Slik kan Sanitetskvinnene bidra til at barn med en krevende oppvekst får samme muligheter som andre.
Hvert år deler Sanitetskvinnene ut millionbeløp, i samarbeid med Egmont Fonden i Danmark til barn og unge, som på grunn av sin økonomiske situasjon sliter sosialt, helsemessig eller med skolearbeidet.
Forebygger utenforskap
Rundt ett av ti barn i Norge bor i familier med så svak økonomi at de stenges ute fra fellesskapet med jevnaldrende. Det handler om at man ikke har råd til å delta i organisert idrett på grunn av dyrt utstyr og kostbare kontingenter. Barn som
Flere barn trenger nå hjelp
kommer fra fattige familier blir stående utenfor arenaer der andre barn får delta, utvikle seg og danne nettverk. De går glipp av den uformelle læringen og gleden i de sosiale fellesskapene som finner sted i organisasjonene, i idretten og på kulturog fritidsarenaene.
Illustrasjonsfoto
For å sikre god oppfølging av barna, tildeles alltid støtten gjennom fagpersoner som jobber med barn som helsesøstre, lærere og sykepleiere.
100 år i år med hjerte for andre
Egmont H. Petersen glemte aldri hvor han kom fra.
Da han dør i en alder av 53 år gammel hadde han fremsatt følgende ønske i sitt testamente: En del av overskuddet fra Egmont H. Petersens boktrykkeri skal gå til filantropiske formål – til å hjelpe de som trenger det.
Han etterlot seg kone og fem barn.
Siden 1920 har fondet gitt økonomisk støtte til utsatte barn og familier. I 1920 handlet det om støtte til brensel, og hjelp til enslige mødre. Petersen vokste opp i en beskjeden leilighet i København i fattige kår sammen med moren som var enslig forsørger.
Med pant i leiligheten gjorde moren det mulig for den unge typografsønnen å gå til innkjøp av en hånddrevet liten trykkemaskin, og i leiligheten ser P. Petersens Bogtrykkeri dagens lys. Året er 1878. Egmont Harald Petersen er 17 år.
Resten er historie. P. Petersen er ikke lengre et lite boktrykkeri, men et internasjonalt konsern.
Fattigdommen har vi fortsatt, men i andre former enn for 100 år siden.
WENCHE ANDERSEN FØDT: 1954 SIVILSTATUS: SINGEL AKTUELL: KOKK PÅ TV2 GOD MORGEN NORGE
- Å lage mat er omtanke for andre
I 26 år har hun stått over grytene og laget de deiligste retter og bakverk til gjester og programledere i det direktesendte TV2 programmet God Morgen Norge.
TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN
– Det å lage god mat på TV og hjemme er ikke vanskelig, det handler om forberedelser, sier TV-kokk Wenche Andersen (66).
Da vi møter henne i studio på Aker Brygge denne august formiddagen har hun akkurat gått av luften, som det heter, i det som er den første uken med God Morgen Norge sendinger etter sommerferien.
Wenche Andersen vokste opp i Lommedalen, på et tun med besteforeldre og tanter og onkler rundt seg, og bosatte seg i Lommedalen igjen hvor mor og familie fortsatt bor. På gårdstunet hvor hun vokste opp var det griser og kuer, og hun fikk tidlig være med på slaktingen av dyra, og vokste opp med en respekt for mat og råvarer. Bestemoren kom fra en gammel gård i Tuddal, og av henne lærte hun å lage pølser, lungemos og spekeskinker. – Vi var et mat hjem, og både mor og bestemor var veldig flinke til å lage mat så jeg har nok fått den arven fra dem. Søsteren min er veldig flink til å sy, jeg mangler helt den evnen, men har i stedet fått den evnen på maten. Mat betyr omsorg for meg. Vi lærte tidlig å dele med de som ikke hadde det så godt. Bestemor vokste opp på en liten gård i Tuddal i Telemark, og der var de vant til at dersom noen hadde det vanskelig så kunne man bake brød eller koke en gryte med grøt å gi bort. Jeg vokste også opp med det å dele, ikke fordi det var synd på noen, men fordi alle fortjente å få litt, og at det var sunt for oss å dele. Så det henger nok fortsatt mye med meg nå også, sier hun.
Hun mener at mange unge i dag også mangler litt respekten for maten, spiser mye fastfood og ferdigmat, og ikke får inn de gode smakene, respekten til maten og kjenner til råvarer og sesonger.
La barna smake!
– Norge er jo et fantastisk matland. Jeg var på matmesse i Italia og der stod barnehagebarn å spiste og koste seg, og de fikk små terninger av gorgonzola og andre oster. Man ville jo aldri gått med barnehagebarn på et matmarked i Norge for å smake på oster. I Italia var det helt naturlig, de har også mat i barnehagene. Og jeg tenkte at vi har litt å lære. Vi tror det at det barn liker best er pølse og potetmos, men det er jo ikke det. Vi må også huske at mat har noe med referanser å gjøre, man lager referanser
Hun har laget mat for hele Norge siden TV2 sendte sin første frokostsending. Da passer det jo bra at for Wenche handler mat også om å dele.
når man spiser, og danner minner også når vi spiser.
Ikke kast mat
Andersen er opptatt av å bruke opp det hun har i kjøl og frys, spise opp restematen, og har gode tips til bedre handling. – Ikke handle spontant, skriv huskelapp, og se hva du kan bruke av det som står i skapet. Har du dårlig råd så har du kanskje makaroni og en boks hermetiske tomater, noen teskjeer krydderurter og løk så kommer du veldig langt på vei med det. Så kan du heller kjøpe litt kjøttdeig ved siden av. Se etter ting som går ut på dato når det kommer til kjøtt. Det er da du gjør de gode kuppene, det som ligger til halv pris er det møreste og beste kjøttet. Ikke kast mat. Holdbarhetsdato er en best før, men kan være like god etter. Husk å kjøle ned maten før du setter det i kjøleskapet så har du rester dagen etter. Ikke kast brødet selv om det begynner å bli tørt. Du kan tørke det, male det opp, lage ostesmørbrød til middag med noe kjøtt på. Men du må begynne å tenke i de baner, og det er det flere og flere som gjør nå, også yngre mennesker. Selv om melken har gått ut på dato skal du lukte og smake, og se om den fortsatt kan brukes. Vi har hatt litt datoskrekk. Tørr makaroni som gikk ut i fjor skjer det ingenting med, og kan fint spises.
Billig kan være godt
Hun synes det er veldig viktig at vi lærer de unge opp til disse holdningene, spesielt når man lever en kostbar student tilværelse, og at du likevel klarer å spise sunt og godt. – Noen synes det er flaut å kjøpe billigprodukter, tenk om naboen ser meg, da tenker jeg heller at der går det en veldig fornuftig person. First Price gulrøtter vokser i den samme jorda, men er litt mer krøllete enn den andre. Vi har så streng matkontroll så alt som blir solgt i Norge er spiselig og like godt. Det er viktig at vi som foreldre er et godt forbilde. For skal studentene overleve må de tenke sånn, sier hun.
Elsker hyttelivet
På fritiden er det hytta i Tuddal hun sverger til. Dit reiser hun hver eneste helg, og har tilbragt hele sommerferien på hytta. – Hytta er det viktigste stedet for meg. Sønnen min Anders (34) sa til meg da han var liten at «mamma du er mye snillere på hytta enn hjemme». Og hytta er fristed, rekreasjon, glede, det gode liv og masse aktivitet, så det er stedet jeg trives aller best, forteller hun.
Der leser hun masse, og gjør alle ting hun ikke kan, som å snekre, krype på
taket, ordne med pipa og går lange turer. Her lager hun god mat, på sommeren et tidlig morgenbad og kveldsbad, eller bare sitter helt stille på en fjelltopp.
Bestefar sa da jeg var liten og vi satt og så utover fra på hytta, han pekte utover vidda «alt du ser her jenta mi, det er vårt». Og det tenker jeg på nå når det bretter seg ut en ås foran meg at, ja, jeg eier alt dette, ler hun hjertelig. En følelse av frihet og kanskje det helt enkle liv.
Korreist mat
I sommer har hun kost seg med masse fjellrøyer som sønnen har fisket, i tillegg til lokal kortreist mat som poteter og spekeskinke, og selvplukkede multer. Det å bli gjenkjent på gaten er en del av medaljens bakside etter å ha vist det blide ansiktet på skjermen i mange år, men Wenche Andersen er ikke den type kjendis som trives med at folk kjenner henne igjen.
Vi har et ansvar for hverandre
Omsorg for andre lærte hun veldig tidlig da bestemor lagde saft, syltetøy og mat som hun delte med andre som ikke hadde det like bra, gamle enker eller ektepar. – Det var ikke fordi det var synd på dem, men fordi vi har et ansvar å dele. Og det føler jeg at jeg og andre har et ansvar med å bruke tiden vår på de som ikke har det så bra. Se mennesker rundt deg, det kan være mennesker på gaten, kanskje bare et smil eller to ord så redder du dagen.
Som barn var Andersen en veldig blid, skravlete, aktiv og matglad jente. Og tidlig opptatt av urettferdighet. – Jeg tenker en del på det også i dag, det er ganske store forskjeller på oss i samfunnet, og urettferdig fordeling der også. Det er ikke alle som har vært like heldige, og hjertet mitt banker litt for det. Jeg lærte mye av foreldre og besteforeldre, som var veldig rause og gode forbilder. Faren min sa alltid «gi et smil ut så får du 1000 tilbake». Du får det så mye bedre selv også, sier Andersen.
Frivillighet har viktig egenverdi
Frivillighet og omsorg for andre ligger iboende i henne. På fritiden bruker Wenche Andersen engasjementet sitt på flere ulike saker, blant annet for den frivillige organisasjonen «Lys i hverdagen», for tidligere rusmisbrukere i Bærum. – Jeg lager litt mat og prater med dem, vi drar på sykehjem og serverer vafler til de gamle. Det er å få hverdagen til å gå, og gi meningsfylte oppgaver til de som sliter og ikke er i jobb. Her behandles de som likeverdige, og de gamle blir kjempeglade når noen kommer og spør om de vil ha mere vafler eller en prat. Det handler om å bli sett, alle trenger å kjenne at de betyr noe, åpne opp, ikke vær så redd for å gjøre noe for andre. I korona-tiden har du kanskje en nabo som sliter, bak et brød og heng på døra hans. Finn på noe som ungene kan aktivisere seg med hvis man er i karantene, eller ikke kan gå ut. Bruke fantasien, ta en telefon, det er så lite som skal til, vi er så redde for å bry oss. Jeg tror det er veldig viktig at vi lærer barn det, ikke bare tenke på seg selv, vi må snu den trenden. Kanskje koronaen får oss til å tenke litt annerledes, og bry oss mere. Vi har en vei å gå og det er masse frivillige organisasjoner som venter på oss, som Sanitetsforeningen, sier hun.
Selv var moren i Husmorlaget i Lommedalen, mens tanten var sanitetskvinne på Kolbotn. – Du trenger ikke ta betalt for alt du skal gjøre. Verdien skal settes på at du gjør noe for andre så får du det så fint selv også.
Hvor lenge holder du på som TV-kokk? – Det vet jeg ikke. Når man er 66 år kan man gjøre som man vil, ler hun, men TV2 har 70 års grense. Jeg har veldig gode kollegaer og trives veldig godt på jobben. Det er gøy å inspirere andre til å lage god mat, vekke matgleden hos folk. Jeg får masse spørsmål og tilbakemeldinger fra folk, det er gøy. Sånne ting gjør meg veldig glad. Vi får se, det er mye frivillig arbeid jeg også kan gjøre, smiler Andersen.
WENCHE ANDERSEN
Kløveråsen utrednings – og kompetansesenter
– Det var et stort sjokk da vi måtte stenge institusjonen, og sende permitteringsvarsel til 30 av de ansatte under koronakrisen. Det er det verste jeg har gjort som leder, forteller Liv Herder, direktør ved N.K.S. Kløveråsen. Hun har jobbet 30 år ved Kløveråsen, de siste 13 årene som leder.
TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: KLØVERÅSEN Kløveråsen utrednings - og kompetansesenter eies og drives av Norske Kvinners Sanitetsforening, Nordland fylke. Driften av Kløveråsen finansieres ved driftsavtale med Helse Nord RHF.
N.K.S. Kløveråsen driver med spesialisert utredning, diagnostisering og behandling av demens, samt underviser, veileder og er rådgivere for pårørende, helsepersonell og planleggere.
Det at vi måtte stenge kom veldig overraskende, og situasjonen var krevende i alle helseforetak. – Helse nord sendte brev til Kløveråsen om at de ikke anså tilbudet vårt som nødvendig helsehjelp. Vi måtte derfor legge ned driften. Helse Nord brukte § 16 i vår driftsavtale om Force majeure, og mente at de da ikke var pliktig til å betale driftstilskudd til virksomheten. Vi skulle
få beholde 10 % til å dekke faste utgifter. Kløveråsen driver også en utstrakt kompetanseheving ute i kommunene, og denne virksomheten måtte også legges ned da ikke alle oppdrag egner seg som videokonferanser. Kommunene hadde også et annet fokus på denne tiden, forteller Herder.
Kløveråsen i Bodø er et utrednings – og kompetansesenter i Nordland fylke. Med fritt behandlingsvalg i Norge har de også pasienter fra kommuner utenfor Nordland. Senteret driver en poliklinikk som er delt i en hukommelsesklinikk, og en alderspsykiatrisk poliklinikk. Poliklinikken har cirka 1500 konsultasjoner per år. Sengeposten har fire senger med rundt 50 innleggelser i året. 16. mars er ikke en dag Liv Herder ser tilbake på med lett hjerte. Det å permittere ansatte med usikkerheten om hvor lenge var vanskelig. Noen ansatte fikk seg jobb på sykehuset, og noen på sykehjem. Men de fleste ansatte måtte over på dagpenger. – Det at vi måtte legge ned driften på grunn av korona- situasjonen gjør at vi taper inntekter både på poliklinikken og på kursvirksomheten. Så vi er spente på om vi får en avkorting av driftstilskuddet på slutten av året. 2020 blir et år hvor vi ikke klarer å levere de helsetjenestene vi er forpliktet til gjennom avtalen med Helse Nord. Bakgrunnen til det er utenfor vår kontroll, sier hun.
Da vi stengte ned måtte vi opprettholde drift ved senteret. Vaktmester jobbet i 50 % stilling, og permittert 50 %. Leder på poliklinikken og jeg var ikke permittert. Vi opprettholdt kontakten med utad med de ansatte, helsepersonell og pårørende. Det var
et stort trykk på telefonen i denne perioden. Vi måtte gi råd og veiledning på telefonen siden vi ikke kunne ta pasienter inn til oss. For å unngå å bli stengt tilbød vi Helse Nord å være beredskapsinstitusjon, og vi bygde raskt opp smittevernlageret vårt. Dette argumentet kjøpte ikke Helse Nord, og vi følte oss da overkjørt over ikke å bli hørt. Så 1. april var vi stengt.
Åpnet gradvis opp
Den 10. mai fikk de beskjeden de hadde ventet på, og de kunne ønske alle ansatte og pasienter velkommen tilbake. – Vi har egentlig vært heldige som kunne åpne igjen etter en og en halv måned. Det var veldig godt å komme i gang igjen, med tilnærmet normal drift, sier Herder.
Fakta:
Kløveråsen åpnet i 1975 som psykiatrisk sykehjem 1991 ble det omgjort til et utrednings – og kompetansesenter for personer med demens i Nordland fylke. 2009 driften ved Kløveråsen ble overført til eget aksjeselskap, og får navnet N.K.S. Kløveråsen as.
Å sende sine ansatte ut i permitteringer
er det tyngste hun har gjort som direktør ved Kløveråsen.
Annhja har hatt lipødem i over 30 år uten å vite det
I flere tiår prøvde Annhja alt for å gå ned i vekt. For to år siden fikk hun vite at hun har en sykdom som gjør det umulig. – Jeg gråt av lettelse da jeg fikk vite at det ikke var min skyld, sier hun.
TEKST OG FOTO: SINDRE NORDENGEN OG PRIVAT
– Jeg håper min historie bidrar til at andre som har lipødem forstår at det ikke er deres feil, sier Annhja Nielsen (49) fra Bergen.
I oppveksten drev Annhja med turn, og trodde at hennes tjukke bein kom av den aktive livsstilen. Da Annhja var i midten av tenårene, fikk hun høre at hun hadde stor rompe og store lår, men tenkte ikke noe særlig over det fordi hun veide det samme som jevnaldrende venninner. Vi er bare satt sammen forskjellig, slo Annhja fast.
Som 17-åring blir Annhja gravid, og i tiden som følger går hun opp i vekt. Da barnet kommer til verden, klarer ikke Annhja å bli kvitt de ekstra kiloene som hadde lagt seg på hofta, rompa og lårene, men slår seg til ro med at kroppen gjerne endret seg etter man får barn.
Et par år senere, 19 år gammel, blir Annhja gravid med sitt andre barn, og legger på seg ytterligere noen kilo. Men akkurat de kiloene klarer Annhja å gå ned ved å trene og faste i noen måneder.
Tre barn på ni år
Året er 1997: 26 år gamle Annhja er på et dårlig sted da hun blir gravid med sitt tredje barn. Ekteskapet er turbulent, hun har en stressende tilværelse som student, og er i tillegg mor til to andre mindreårige barn. I denne perioden legger Annhja på seg mange kilo, og da hun blir innlagt for å føde veier hun 86 kilo. – Da jeg ble gravid med mitt første barn veide jeg 52, forteller hun.
I forkant av fødselen tar Annhja opp med fastlegen at hun føler at det er noe som ikke stemmer. Annhja er generelt aktiv, og spiser ikke noe annerledes enn før, men legger likevel på seg. «Vent til du føder», sier fastlegen, og viser til at det er normalt å gå ned i vekt igjen da. – Jeg gikk ned til 79 kilo, men da sønnen min skulle døpes kort tid senere veide jeg 83 kilo, forteller hun.
Året er 2000: De siste åtte årene har Annhja bodd i Oslo, men nå har hun flyttet tilbake til Bergen for å studere sykepleie.
Til tross for iherdig forsøk sto vekta stille.
På samme tid kommer hun over en lavkarbokur som hun bestemmer seg for å prøve. – Jeg hadde jo ingenting å tape, sier Annhja som gikk ned nesten 11 kilo på 11 måneder.
Annhja fortsatte på kuren, men vekta ble på stedet hvil.
Omskolerte seg
Som sykepleier jobbet Annhja i flere år både på medisinsk avdeling på Haukeland og på en avrusningsklinikk. Det var travle, og til tider stressende dager og netter på jobb. I samråd med fastlegen og NAV bestemmer Annhja seg for å omskolere seg til jordmor etter hun blir i form til å jobbe igjen. Etter endt studie to år senere, i 2010, får hun seg jobb på fødeavdelingen på Voss.
Etter at Annhja ble syk, og under tøffe studier da hun omskolerte seg, snek kiloene seg på. Etter hun begynte å jobbe igjen, ville Annhja, som veide 108 kilo, gå ned i vekt igjen. Hun startet opp igjen med lavkarbo, begynte å svømme og pleide å gå en lang bakke opp til jobben hver dag. – På to år klarte jeg å komme ned til 100 kilo, men så stoppet det.
Da Annhja gradvis begynner å føle seg i bedre form, fortsetter hun i redusert stilling på kvinneklinikken. – Jeg fikk jobbe natt fordi det var mindre stressende, sier Annhja som var plaget med tunge og vonde bein.
Ved siden av jobben på klinikken, hadde Annhja privatpraksis som jordmor. I 2016 måtte hun kutte ut privatpraksisen helt,
og gå ned enda mer i stillingsbrøk på sykehuset fordi hun var i dårlig form.
Levde på smertestillende
For å klare hverdagen, gikk Annhja regelmessig til kiropraktor og tok store doser smertestillende. Hvis Annhja hadde jobbhelg, så måtte hun lade seg fra onsdag, og fra mandag til onsdag igjen, så lå hun i sengen for å komme seg etter helgen.
April 2018: Annhja gråter før hun skal på jobb fordi hun ikke aner hvordan hun skal komme seg gjennom vakten. – Det som holdt meg gående var ønsket om å ville være normal, sier Annhja som til slutt måtte kaste inn håndkleet og har vært sykemeldt siden våren 2018.
En dag i 2017 så Annhja at en bekjent la ut et blogginnlegg om lipødem på Facebook. Annhja leste det, og kjente seg igjen, men slo fra seg at det var det hun led av. Det virket for «enkelt». Annhja måtte sikkert bare skjerpe seg, trene mer og spise mindre.
For n-te gang begynner Annhja på lavkarbo og går og svømmer i håp om å gå ned i vekt. Annhja raser ned 8 kilo, men vekta sa stopp da Annhja lå på 110 kilo.
Våren 2018 legger Annhja merke til at en annen bekjent legger ut et innlegg om lipødem på Facebook. Denne gangen bestemmer Annhja seg for å sjekke ut om det er det hun lider av. Annhja oppsøker fastlegen som noe tvilende henviser henne til en spesialist.
Oktober 2018: «Dette kan ikke du noe for», sier en spesialist i karkirurgi. Han skjønner med en gang at Annhja har lipødem. – Jeg gråt av lettelse da jeg fikk vite at det ikke var min skyld,. – Jeg trodde det var meg det var noe galt med, og har følt meg mislykket fordi jeg ikke har klart å slanke meg.
En ultralyd av låret viser at Annhja har gått så lenge med plagene at det har utviklet seg til et lipolymfødem på grunn av skader på lymfesystemet. Annhja må begynne med kompresjonsstrømper, fysioterapi og får med seg hjem en pulsator, som er en slags oppblåsbar bukse som masserer bein og armer og skviser ut væskeansamlingen (ødemet).
Underkommunisert sykdom
Lipødem er en underkommunisert kronisk sykdom og lidelse som primært kvinner får. I tillegg er tilstanden ofte feil- og underdiagnostisert. Den kjennetegnes av en unaturlig opphopning av fettceller. Sykdommen starter langsomt, ofte etter graviditet og nærmest umerkelig med at man gradvis blir fyldigere i legger, lår og hofte/setet. De første forandringene ses ofte rundt og bak anklene, men etter hvert omfattes hele benet. Fettfordelingen får fasong som en haremsbukse med strikk rundt anklene. – Mekanismen bak sykdommen kan være relatert til kjønnshormoner og betennelsesfaktorer, men man vet ikke. Derfor trengs det forskning og kunnskap. Forskning fordi kunnskapshullene er store om sykdommen, og kunnskap fordi sykdommen er liten kjent, misforstått i samfunnet og pasienten møter stigma og kan føle skam, sier Elisabeth T. Swärd, forskningsansvarlig i Norske Kvinners Sanitetsforening.
De som lider av lipødem responderer ikke på endring i livsstil eller fedmekirurgi. – Vi trenger derfor å vite mer både om årsaker, men også forstå hvordan stigmatisering og skam erfares, og hva skammen gjør med den som opplever den, påpeker Swärd.
Norske Kvinners Sanitetsforening er vant til å bryte taushet og løfte problemstillinger og tema som ikke er kjent eller der samfunnet verken vil se eller høre.
Måtte til Sverige for å få hjelp.
Lipødem er en slik sykdom og lidelse som er underprioritert, sier Swärd og forklarer at denne type sykdommer og lidelser prioriteres i deres nye forskningsstrategi. – Vi ønsker at flere forskere vil bry seg om disse pasientene, sier Swärd.
Etter at Annhja får diagnosen, oppsøker hun en lymfeterapeut i Stockholm for å få hjelp. Under timen spør Annhja om hun visste om noen klinikker som behandlet lipødem. Hun får tips om flere, men bestemmer seg for å gå for Nordiska Kliniken.
Behandlingen koster 180 000 totalt, men det følte Annhja, som visste at det knapt fantes et tilbud i Norge, at det var verdt å betale. 9. januar i fjor hadde hun sin første operasjon. – Jeg har hatt fire operasjoner til nå, men trenger et par til for å komme i mål, sier Annhja og forteller at klinikken har hatt 40 nordmenn som har gjort lignende inngrep på grunn av lipødem det siste året.
Kort tid etter at Annhja fikk diagnosen, begynte hun også å blogge om sykdommen. – Min livsfilosofi er at jeg prøver å finne en mening med alt, og jeg tror at meningen med at jeg fikk dette, er at jeg skal bruke det til å hjelpe andre gjennom å opplyse om sykdommen.
Mange rapporterer om betydelig redusert livskvalitet
– Man anslår at 350 millioner kvinner i verden har lipødem. Av disse er rundt 200 000 kvinner her til lands, men det er nok store mørketall, da mange har sykdommen uten å vite det, sier Heidi Rosander, leder i Norsk lymfødem- og lipødemforbund. – Mange kvinner med lipødem sliter med selvbildet og føler seg store og stygge på grunn av stigmatisering. I dagens samfunn er idealet å være så tynn som mulig. Man blir lett fordømt om man er større enn gjennomsnittet, eller har fasonger som ikke passer inn i normen.
Stor forandring
Etter at Annhja ble operert, kunne hun begynne å bruke støvletter igjen. – Det har jeg ikke gått med på 15 år, sier hun euforisk.
Det siste året har Annhja begynt å gjøre ting hun hadde glemt at hun kunne. Som å sitte med beina i kors eller på kne, klippe tåneglene, gå opp bakken fra bilen til huset uten å segne om, reise seg lettere fra en stol, plukke opp ting fra gulvet eller gå opp og ned trappen hjemme i huset uten å dra seg opp hvert trinn mens hun holder seg fast i gelenderet. – Jeg kan også klappe hendene uten å få melkesyre, sier Annhja som sier at på det verste så fikk hun melkesyra i armene av å pusse tennene.
I dag kjenner Annhja med blandede følelser på tilfriskningen. – Jeg er veldig glad og takknemlig, men føler en sorg over alle de årene jeg har gått med plager uten at jeg visste hva det feilet meg, og forteller at hun har nøyaktig samme kropp som hennes farmor hadde. – Hun døde uten å vite at hun hadde en sykdom, og trodde «bare» hun var tjukk.
Annhjas største ønske er at alle norske kvinner med lipødem skal få tilgang til diagnostisering, hjelpemidler og operasjon, som de i dag må skaffe og betale for selv. – Mange ender opp som uføre, mens flere av dem som har operert seg har kommet tilbake i jobb eller klarer seg uten hjelpemidler.
Annhja håper at alle norske kvinner som er i samme situasjon som henne skal få hjelp.
KLØVERDAMEN ELSE WENGAARD DAHLE
Elsa Wengaard Dahle startet opp i «saniteten» i de yngres forening – siden har hun vært sanitetskvinne. Ville bidra til bygdas beste
Hva fikk deg til å bli Sanitetskvinne?
Som nyinnflyttet i bygda, fikk jeg et hyggelig besøk av en av naboene. Hun spurte om jeg hadde lyst til å bli med på sanitetsmøte. Jeg fant fort ut at «saniteten» var riktig for meg: en mulighet til å bidra til bygdas beste, og samtidig et fellesskap hvor det var godt å være. Jeg ble medlem av Åsa Sanitetsforening, yngres avdeling.
Hvilke saker er du mest engasjert i?
Som leder av lokalforeningen, er det naturlig å ha størst engasjement i de sakene vi til enhver tid arbeider for i foreningen. Vi har kommet fram til «våre saker» ved å se behovene i vårt nærmiljø opp mot de felles satsningsområdene. Det være seg strikkekafé, fotpleietilbud, oppmerksomhet på åremålsdager fra fylte 75 år, sommer tur for eldre, lesevenn for småskolebarna, førstehjelpskurs, temakvelder osv.
Samtidig prøver jeg å holde meg oppdatert på saker andre foreninger er engasjert seg i, slik at jeg kan gi medlemmene en smakebit på hvordan det jobbes andre plasser.
Vi må våge å kjempe for sakene våre, sier Else.
Hvilke av N.K.S. sine arbeidsområder synes du er viktigst?
Jeg synes det er vanskelig å plukke ut et av de prioriterte områdene som viktigst. For meg er kvinners helse og livsvilkår som en overskrift heller enn et eget arbeidsområde. Det rommer satsningen på kvinnehelseforskningen; kvinners livsvilkår som enslige, i familien og i nærmiljøet. Det tar for seg kvinners rettigheter og muligheter som innbyggere i Norge, og det rommer inkludering og integrering for barn, ungdom og voksne i trygge lokalsamfunn.
74 ÅR ÅSA SANITETSFORENING MEDLEM SIDEN: 1977
Ville bidra til bygdas beste
Den strategiske planen beskriver målene organisasjonen skal jobbe for i perioden. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Vi i Åsa Sanitetsforening utarbeider vår handlingsplan med utgangspunkt i den strategiske planen, men med klar lokal forankring.
Hva er det største du har opplevd som sanitetskvinne?
Jeg har hatt flere store opplevelser som sanitetskvinne, men har kommet fram til at det «største» jeg har opplevd var når vi skulle skrive historien om sanitetsarbeidet i Åsa gjennom 85 år. Ikke det å skrive den, men resultatet av skrivingen: Det startet i 1931, som en underavdeling av Hønefoss og Ringerike sanitetsforening, med 10 medlemmer. De skulle arbeide for Vegård skolekrets. Perioden fram til selvstendig forening i 1954, er et stykke Norgeshistorie i miniatyr. Om kampen mot tuberkulose, underernæring, arbeidet for skolebad og for folkehelsen generelt. Det som gjør meg så stolt, er at sanitetskvinnene i Vegård skolekrets så behovene og maktet å gjøre noe med dem! Det gjør det også til et stykke sanitetshistorie i miniatyr.
Har du hatt/har verv i organisasjonen?
Jeg har hatt tre omganger som leder i lokalforeningen – første gang fra 1981 «da alle medlemmene nå skal stå sammen i en forening med ett styre». Jeg har også vært styremedlem på fylkesplan i to omganger – første gang fra 1979. Og har vært Kvinnehelsekontakt i N.K.S. Viken – vest.
Hvilke utviklingsmuligheter synes du organisasjonen har?
Det viktigste er å videreføre kampen for de som trenger oss mest. Se behovene i samfunnet og gjøre noe med dem! Helt siden Fredrikke Marie Qvam stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening har metodene vært de samme: Gjøre noe direkte for de det gjelder, samtidig stå på barrikadene og kjempe. Være vaktbikkje.
Hva tror du er årsaken til Sanitetskvinnenes posisjon i ditt nærmiljø?
Vi har satt spor etter oss i lokalmiljøet siden sanitetsarbeidet startet i bygda i 1931, vært synlige, og tatt i et tak der det har vært nødvendig.
Hvilke egenskaper bør en Sanitetskvinne ha?
Det å bry seg om, ha omsorg for andre og for hverandre, være engasjert og klar til å ta i et tak, våge å kjempe for saken vår er viktige egenskaper. Men, vi har bruk for alle som ønsker å være med – uansett egenskaper!
Hva er ditt beste vervetips, og hvorfor mener du at alle kvinner bør bli Sanitetskvinner?
Fortell om hva dere er opptatt av i foreningen, oppfordre til å gå inn og lese mer om Sanitetskvinnene på hjemmesiden til N.K.S. Spør den du ønsker skal bli medlem direkte: Bli med – enten som aktiv eller som støtte til N.K.S. sitt arbeid – vi trenger deg! Husk: ha alltid med deg verveblokka.
Hvis det fantes et hedersfastelavnsris – hvilken Sanitetskvinne ville du gitt det til?
Da ville jeg bedt om å få flere og dele ut, fordi ett ville ikke være nok. Jeg ville tatt sykkelen med en stor sykkelveske på hver side, puttet 34 ris i hver av veskene, og gitt ett til hvert medlem i Åsa Sanitetsforening: Takk for innsatsen dere gjør!
ELSE WENGAARD DAHLE
Det nærmer seg jubileumsfest
Året 2021 er året Norske Kvinners Sanitetsforening kan se tilbake på 125 år i velferdssamfunnets tjeneste. Jubileumsåret skal ikke gå stille for seg.
TEKST: BEATE FRAMDAL Det har landsstyret bestemt, og har vedtatt jubileumsfestplaner som er Sanitetskvinnene verdig. Når året er omme har flagget med Kløveren på vaiet over hele Norge. Den som allerede nå har begynt å glede seg er organisasjonsleder EllenSofie Egeland. – Jeg gleder med til at man over hele landet får vist frem hva N.K.S. har gjort for å bygge velferdssamfunnet gjennom 125 år, og hvordan Sanitetskvinnene til enhver tid har omstilt seg for å møte nye tider og nye oppgaver. Jeg er også stolt over hva våre institusjoner kan tilby overfor pasienter og brukergrupper som ikke det offentlige har nok tilbud til. Ja, og hvor hadde vi vært i dag hvis ikke sanitetskvinnene allerede i 1916 hadde satt fokus på forskning, og fortsatt er en sporhund. Og hver en forening bidrar til forskningsfonda vår i dag. Det skal bli lagt merke til i jubileumsåret, sier Egeland.
Vi er limet
Jubileumsåret er en flott anledning for lokalforeningene til å lage et «utstillingsvindu» for hva de har gjort for lokalmiljøet før og nå. – Frivilligheten er limet i samfunnet. Våre foreninger gjør en forskjell for andre gjennom tiltak som bidrar til trygge lokalsamfunn, og aktiviteter som bidrar til en bedre folkehelse, og et bedre liv. Sanitetskvinnenes basisaktiviteter bidrar på hver sin måte til å styrke og forebygge folks helse. Kløvertur gjør at man får mosjon, og det er sosialt. Viktige bidrag for å forebygge ensomhet og utvikling av demens. Frivillige i Ressursvenn bidrar til at kvinner som lever i et voldelig forhold, klarer å finne ressursene i seg selv, slik at får til å etablere et nytt liv uten vold, opplyser organisasjonsleder Egeland.
Hun understreker at alle de syv basisaktiviteten på hver sin måte bidrar til å skape forutsetninger for et bedre liv, og trygge lokalsamfunn. – Når alarmen går står 3 000 frivillige klare i sine respektive kommuner for å bistå i kriser og hendelser. Noe vi i år har sett gode eksempler på, fremholder Egeland.
Landsmøte
Jubileumsfeiringen avsluttes som seg hør og bør på landsmøte i Tromsø, som går av stabelen på Clarion Hotel The Edge helgen 24.-26. september. – Foruten jubileums-arrangementer der det legges opp til møter mellom generasjoner, så er nok landsmøte noe av det jeg gleder meg mest til. Dette blir en stor og viktig møteplass. For her kan alle foreninger stille med hver sin representant, og det er organisasjonsdemokrati på sitt beste, sier organisasjonsleder Egeland.
Og legger til at jubileumsår bør være et godt år for lokalforeningene å få med nye medlemmer, som gjør at organisasjonen blir stor og slagkraftig mot bestemmende organer.
Det nærmer seg jubileumsfest – og alle er invitert
– Hovedbudskapet i jubileumsåret handler om kvinnehelse, i tråd med landsstyrets vedtak, opplyser organisasjonsleder Ellen-Sofie Egeland.
Noen «smakebiter»
Jubileumsåret byr på en variert «meny» som du allerede nå kan begynne å glede deg til.
Blant annet er det planlagt et skikkelig jubileums kick off fredag den 26. og 27. februar som skjer i Oslo. Det vil være forskningsdag og festmiddag på stiftelsesdatoen 26.2. og utdeling av Fredrikkepris på lørdag. Begge arrangementene vil være i Oslo, men vil streames til lokalforeningene, slik at også foreningen kan få anledning til å delta på markeringene.
NRK Super
I Trondheim, Stavanger, Bodø og Drammen skal det arrangeres generasjonsfestivaler, med dans, musikk og mat for store og små.
I anledning generasjonsfestivalene har N.K.S inngått et samarbeid med NRK Super som vil bidra med noen av sine populære profiler og underholdning. Vi kan nevne BlimE dansen, som har blitt en populær dans for store og små i hele landet, med programledere fra NRK Super og Fantorangen.
Utover dette vil det være øvrige aktiviteter, stands og underholdning for store og små.
Kløverstafett
Naturen er det største og vakreste helsestudioet som finnes, og best av alt - det er gratis og åpen til alle døgnets tider.
Dette inspirer Sanitetskvinnene til å ta et større tak for den norske folkehelsa. I jubileumsåret håper vi på å få gjennomført en kløverstafett. Vi vil invitere inn til gåtur ute sammen i naturen med fokus på samvær og fysisk aktivitet.
Allerede i februar lanseres en landsomfattende kampanje med følgende budskap; «Likestilling i 2021 handler om kvinnehelse».
