20 minute read
Kvinners helse i ny NOU
Seniorrådgiver i N.K.S. er valgt ut til å utrede kvinners helse i ny NOU
– Vi har flere kunnskapsrapporter som avdekker hull når det gjelder kunnskap om kvinners helse. Jeg vil gi en stemme til de kvinner som har sykdommer og lidelser som går under radaren, sier Elisabeth T. Swärd, seniorrådgiver kvinnehelse og forskning.
I mars ble det gjort kjent hvem som er blant de 15 som skal sitte i det regjeringsoppnevnte utvalget som skal lage en ny norsk offentlig utredning (NOU) om kvinners helse, og helse i et kjønnsperspektiv. Sist gang det ble laget en lignende NOU var i 1999. N.K.S. har etterlyst en ny NOU i mange år. Elisabeth T. Swärd i N.K.S., er oppnevnt i statsråd til å sitte i utvalget, grunnet hennes mangeårige faglige bakgrunn og erfaring fra ulike posisjoner og styreverv.
Skam og stigma
I 2018 lanserte Norske Kvinners Sanitetsforening, sammen med Kilden kjønnsforskning.no, rapportene Hva vet vi om kvinners helse (2018) og Hva lærer helseprofesjonene om kjønn og kvinnehelse (2020) – Disse konkluderer med hva vi vet, og ikke vet. Rapportene har jeg sendt til utvalget, så jeg kan konsentrere meg om å løfte de sykdommer og lidelser som går under radaren, og som ikke er prioritert eller har status i helsevesenet. Dette er sykdommer som endometriose, adenomyose og vulvalidelser. Lipødem og bekkenleddsykdommer for å nevne noen. Sykdommer som kvinner føler skam og stigma rundt, som det ikke snakkes høyt om, men som har sterk gjenklang til Sanitetskvinnenes arbeid for å bedre kvinners helse, opplyser Swärd.
Kjønnsperspektivet
Selv om utvalget skal se på kjønnsperspektivet, handler det ikke bare om kvinner når temaet skal utredes. – Kvinners helse er prioritert, men for utvalget er kjønnsperspektivet et middel, og ikke målet. Et middel for å forstå kvinners helseutfordringer. Målet er likeverdighet. Kvinners helse kan ikke forstås ut fra mannskroppen. Vi må vite hvilke utfordringer vi står overfor nå, og hvilke kjønnsutfordringer som kan utvikle seg på sikt. Vi må dit at vi forstår årsaken til helseforskjellene mellom kjønnene. Helsetjenesten er i dag kjønnet, forståelsen av sykdom går på mange områder ut fra mannens kropp, understreker Swärd.
Hun legger til at utvalget har fått et stort og bredt mandat. Målet med denne NOUen er at den skal føre til bedre diagnostisering, behandlingstilbud, forebygging og oppfølging for kvinner. – Og ikke minst ende som en stortingsmelding. Først da får vi til nye tiltak og endringer, påpeker Swärd.
Utvalget ledes av professor Christine Benedichte Meyer ved Norges handelshøyskole.
BIRGIT SKARSTEIN FØDT: 10. FEBRUAR 1989 SIVILSTATUS: SINGEL AKTUELL: FREDRIKKEPRISVINNER
Superkvinnen
Hun er en meget opptatt kvinne, men i en hektisk periode mellom to reiser til Italia, tar årets Fredrikkeprisvinner Birgit Skarstein (32) seg tid til å møte oss på Sognsvann, rett ved Olympiatoppen. Her tilbringer hun mye tid med trening når hun ikke er på reise, eller konkurrerer. – Det er skikkelig hyggelig og litt av en pris å motta Fredrikkeprisen, smiler hun strålende glad.
TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN
– Dette er skikkelig stort, utrolig varmt og raust, og jeg føler at det jeg tror på og står for blir verdsatt, og viktig for flere enn meg. Jeg tror at samfunnsdebatten blir bedre hvis man tillater nyanser. Det er så fort gjort at overskrifter og karikerte påstander er det som tar over fordi det er det som blir mest sett. Jeg ble veldig glad for det som stod i juryens begrunnelse om å møte motstand med kjærlighet på et vis. Jeg tror at folk grunnleggende er allright og vil vel, så misforstår vi hverandre av og til. Det kan føre til en utenforskap som er helt unødvendig. Hvis vi klarer å jobbe mot det med varme, kunnskap og erfaring, og kanskje prøve å tolke folk i beste mening begge veier, så skaper det et varmere fellesskap for alle sammen. Det er ikke så ofte egentlig at man ser det løftet fram, jeg er veldig fan av nyanser, og jeg tror jo livet stort sett er nyanser, ler hun hjertelig.
Bruke stemmen sin
Birgit Skarstein får Norske Kvinners Sanitetsforenings hederspris, Fredrikkeprisen, for sin modige og tydelige stemme for et større mangfold, for menneskers muligheter og håp selv om forutsetningene er ulike. I tildelingen av den 21. Fredrikkeprisen står det at hun har vært en rollemodell for jenter som ønsker å nå opp og knuse glasstaket som tradisjonelt har vært dominert av gutter og menn, og at hennes engasjement og optimisme er en viktig inspirasjonskilde for mange.
På grunn av strenge smittevernrestriksjoner for idrettsutøvere er utendørs intervju en del av avtalen, med god korona avstand. Vårsolen henger lavt på himmelen, og det blåser friskt der vi sitter. Det er en svært engasjert Fredrikkeprisvinner vi møter som ler, smiler og er glødende engasjert gjennom hele intervjuet. Rake motsetningen til det sjenerte og introverte barnet hun var, som best likte å lese og tenkte mye. Hun har alltid drevet med idrett, svømte i 11 år, drev med håndball, klatring og mye turer i fjellet. Fra faren sin fikk hun samfunnsengasjementet inn fra barnsben av.
Jobbet frivillig
– Jeg har alltid vært bevisst på at vi er en del av noe større. Pappa var veldig opptatt av å fortelle oss det som barn. Vi jobbet frivillig allerede da fordi pappa tok oss med. Han var veldig opptatt av at vi skulle bidra med det vi kunne til samfunnet.
Faren var internasjonalt orientert, og brukte mye tid på å fortelle barna om verden. Bokhyllen til familien Skarstein var preget av reisebøker, og bøker om andre kulturer. – Jeg var veldig bevisst på at jeg var heldig som bodde i Norge, sier Skarstein.
Da Skarstein gikk på videregående skole tok hun et utvekslingsår på high school i Portland i Oregon, U.S.A. På andre siden av Atlanterhavet er det en stor kultur for å jobbe frivillig, og Skarstein forteller at hun tydelig så hvor lett det er for noen å falle på utsiden av samfunnet. –Vi er heldige som har det sikkerhetsnettet vi har her i Norge, forteller hun.
Samfunnsengasjementet førte til at hun etter videregående skole reiste for å jobbe ett år på et barnehjem på grensen mellom Thailand og Burma. Etter bare fire måneders opphold skjedde den fatale badeulykken, som etter hvert gjorde henne lam fra livet og ned.
Ingen som henne i media
Prisvinneren merket spesielt etter at hun ble lam at det ikke var noen rollemodeller som henne som var synlig der ute, og hun måtte finne sin egen måte å komme tilbake til samfunnet på. – Selvfølgelig var det masse folk med karaktertrekk som jeg så opp til, men det var ingen som så ut som meg. Det gjorde nok at jeg ble mer fremmed for mange enn det jeg egentlig hadde trengt å være. Det at det er mange ulike mennesker i media, at vi blir eksponert for ulikhet, gjør oss også mere vant til det, sier hun, og forteller at mange folk syntes det var unødvendig og helt feil den gang det ble kjent at Gro Harlem Brundtland, en kvinne, skulle bli statsminister. – Jeg tror jo at dersom du ser mangfold rundt deg så blir du vant til å se folk i forskjellige posisjoner, uavhengig av det ytre. Vi blir også mer åpne og rause for å akseptere på bakgrunn av det indre. Det er ikke hvordan du beveger deg, eller ser ut som er avgjørende for å gjøre en god jobb, men hvordan du fungerer i jobben. Vi trenger å se folk av forskjellig kjønn, legning, hudfarge og funksjonsgrad, fordi jo mer vi eksponeres for det, dess mindre unaturlig kjennes det. Da jeg ble lam snakket mange til meg som om jeg var tilbakestående. Jeg tror ikke det er av vond vilje, men så gjør de det med et referansegrunnlag som om jeg har en hjerneskade, fordi jeg sitter i rullestol, forteller Skarstein.
Hun forteller at folk kom bort til henne etter deltakelsen i NRK programmet «Ingen grense» med Lars Monsen i 2012, og var overrasket over at Birgit var akkurat som dem. – Altså, jeg er jo én av oss, når slutta jeg å være en av oss? Bare fordi jeg ser litt annerledes ut nå, sier hun engasjert, og ønsker å bruke kjendisstatusen sin til å kunne snakke for mangfoldet. – Jeg tror at vi alle får det bedre hvis vi kan akseptere hverandre som vi er, og ikke prøver å presse hverandre inn i en boks. Jeg har også kjent veldig på det å være en del av et utenforskap, bli definert fordi andre anser meg som så annerledes. Jeg mener det burde være plass til alle sammen i et stort VI, og at vi alle sammen definerer det store VI’et.
Skarstein understreker at noe av det sterkeste med det norske samfunnet, er det mangfoldet vi har. At vi alle har forskjellige styrker og svakheter som sammen utfyller hverandre i det samfunnet vi lever i. – Det ligger mye lykke og frihet i å få være seg selv på egne premisser, og bli anerkjent for det, synes hun.
Hets etter danseprogram
I forbindelse med deltakelsen hennes i fjor høst i TV2 programmet «Skal vi danse» opplevde Birgit Skarstein mye støy, og mye mer enn hun hadde sett for seg. – Jeg hadde ingen anelse om hvor massivt det skulle bli, det var folk med
veldig sterke meninger, og det før vi hadde danset en eneste dans. Vi hadde ikke fått prøvd engang. Jeg ble bare dømt nord og ned i mange kretser. På et tidspunkt der tenkte jeg at nå skal vi bare levere på gulvet, og når de ser at vi danser da kommer de til å se at dette går, forteller Skarstein.
Hun og dansepartneren danset, og gav alt. Til slutt kom Skarstein til et punkt hvor hun måtte si fra. Kommentarene som florerte rundt deltakelsen var skikkelig stygge og ufortjente. – Kommentarene tar ikke meg for det jeg gjør og den jeg er, de tar meg for sånn jeg ser ut og framstår. Og da tar de i samme slengen en ganske stor gruppe, spesielt barn og unge, som da kanskje ikke tør å gå på dansegulvet fordi jeg har blitt dømt ned, sier hun.
Mens det stod på som verst ble hun kontaktet av interesseorganisasjoner som jobber med folk med funksjonshemming. De var redde for at det hun drev med skulle gjøre ting verre, fordi kommentarene i sosiale medier var så grove. Derfor sa hun nok er nok på NRK programmet «Lindmo». – Voksne må ta ansvar for hvilke ord og formuleringer de bruker for det de ser på skjermen. Folk er ikke født slem og trangsynte, de blir det. Og det betyr at de også kan la være å bli det. Jeg tror også at det er helt vanlige folk som ikke tenker så mye over hvilke ord vi bruker, og hvilken omtale vi gjør av andre mennesker, mener hun.
Hvordan har du klart å beholde det blide humøret oppi alt du har vært gjennom? – Jeg har alltid hatt mye energi, og vært en blid person. I omtalen min da jeg var russ så stod det bare at jeg var «irriterende positiv», sier Skarstein og smiler.
Hun har hele livet jobbet mye. På videregående sjonglerte hun mellom to jobber, og har en kapasitet vi andre bare kan misunne, både før og etter ulykken. – Jeg er vant til at man må jobbe for ting. Du kan ikke forvente at ting skjer av seg selv. Det er veldig fint å si at det ordner seg, men det er ingen som ordner for deg. Du må ta ansvar for eget liv, sier hun og fortsetter.
Glad for livet
– Jeg har vel egentlig følt at jeg kan påvirke eget liv. Det har jeg erfart ved å jobbe for de tingene som har vært viktige for meg, og det å kjenne på et perspektiv gjennom ganske dramatiske opplevelser. Hvor heldige vi er som lever, at ingenting er gitt, eller er selvsagt. Jeg har kjent på det å miste den mest grunnleggende tryggheten, som i det hele tatt å skulle få leve. Det var ikke gitt at jeg skulle overleve ulykken, og når det er utgangspunktet så er jeg ganske lykkelig over i det hele tatt å få lov til å leve, forteller hun.
De dramatiske opplevelsene Skarstein har vært gjennom får henne til å se ting litt annerledes. I over to år lå hun på sykehus. Både på dobbeltrom og firemannsrom, og har møtt mange unge skjebner som har vært borti mye rart og mye vondt. – Det blir veldig tydelig at livet ikke er rettferdig. Alle andre problemer blir ganske små sett i betraktning, sier Birgit Skarstein, og at lykken i livet i stor grad ligger i å være takknemlig for de enkle ting. Hva gjør deg lykkelig? – Jeg tror man må glede seg over hverdagen, og i ung alder ta stilling til hva som gir deg et godt liv? Fordi jeg var nødt til å restarte livet litt kom jeg frem til at det som gjør meg lykkelig er gode mennesker i livet, nærhet, venner og familie. Det å drive med noe jeg opplever som meningsfullt, og for meg er det å få lov til å være ute. Når jeg har de tre, da kan jeg stå i ganske mye. Det er jo ganske hverdagslige ting egentlig. Å få lov å elske, og bli elsket. Å få lov til å gjøre noe av verdi. Det er ikke de store målene i livet, men det er de viktige. Det gir en ro å erkjenne at lykken er rett bak en stein. Mye handler om aksept for kjærlighet. Når du både har sett hvor vanskelig og komplisert livet er, så er jeg takknemlig over i det hele tatt å få lov til å være. Leter du etter lykken i hverdagslige ting er det jo mye å være glad for, smiler hun.
Hvor ser du deg selv når du er ferdig med idrett? – Det er vanskelig å si, jeg kommer sikkert til å være involvert i noe jeg synes er viktig og brenner for. Det er det viktigste, egentlig. Kanskje går jeg ferdig studiene, det er så strenge oppmøtekrav og det klarer jeg ikke så lenge jeg driver med idretten, så kanskje jeg tar ferdig graden min i statsvitenskap. Selv om jeg tviler på at jeg får så veldig mye mere tid etter idretten, avslutter Skarstein, og haster avgårde for å kjøre til et sponsormøte i Fredrikstad.
Et par dager etter vårt møte rodde Birgit Skarstein i land en ny seier, denne gang et etterlengtet EMgull i roing i Italia. Det neste store målet er sommerens Paralympics i Japan.
Bjørg Rønningen (f.v) ble med i Brandbu sanitetsforening i fjor og trives godt med å strikke babystrømper sammen med de andre i foreningen.
Gode oppvekstsvilkår for barn har alltid vært viktig for Sanitetskvinnene. I 1914 etablerte vi den første helsestasjonen, og bygde opp et landsdekkende tilbud basert på frivillighet. Det offentlige tok over i 1972, og da var rundt halvparten av helsestasjonene drevet av N.K.S. I dag samarbeider mange foreninger med helsestasjonene om å gi nyfødte en hyggelig velkomst.
Anne Dahl pakker delikate pakker med strikkede strømper, håndkle, informasjon om Sanitetskvinnene og en rød knapp.
TEKST: LIV HUKSET WANG FOTO: LIV HUKSET WANG OG BRANDBU SANITETSFORENING
Det er mer enn det materielle som er viktig når sanitetsforeninger strikker velkomstpakker til nyfødte. «It takes a village to raise a child» er et ordtak som rommer mye, og en god tanke om at det finnes et samfunn av mennesker som bryr seg. Det er mye omsorg som formidles som nybakte foreldre mottar et hjemmestrikket strømpepar fra noen en ikke kjenner. Strømpene gir ikke bare
Babypakkene fraktes til helsestasjonen av leder Marit Bjørnerud og Anne Lise Berg
Helsesykepleier Ragnhild Knutsen Nordengen tar imot pakkene på helsestasjonen i Gran kommune av Marit Bjørnerud, Anne Marie Solstad og Anne Lise Berg
varme ben, men også en varm velkomst til lokalsamfunnet for den lille.
Mye kjærlighet og arbeid bak hver pakke
Brandbu sanitetsforening på Hadeland har sørget for at alle nyfødte i kommunen har fått velkomstpakker siden 2018. De hadde lyst til å få i gang et strikketreff, og syntes det var en god idé å samtidig bidra med noe for andre. Rundt 15 frivillige strikker babystrømper på dugnad og den harde kjernen møtes på det lokale idrettshuset og strikker sammen.
Det ligger mye kjærlighet bak hver eneste pakke, og en betydelig frivillig innsats som skal til. – Det tar rundt fire effektive timer å strikke et strømpepar, og vi klarer vanligvis en enkel strømpe hver gang vi møtes, sier Marit Bjørnerud. Foreningen leverer rundt 100 pakker til helsestasjonen i året, noe som krever 400 timer strikkeinnsats. I tillegg kommer handling av garn, pakking og levering. – Vi tenker ikke så mye på det, vi har det så hyggelig, sier Marit. Hun leder foreningen på andre året, og strikkingen er kun en av mange aktiviteter. I 2009 var foreningen nedleggingstruet da de fleste medlemmene nådde en høy alder, og hadde ingen til å ta over. – Da skjønte vi at vi måtte ta i et tak, smiler Marit. I dag har hun all grunn til å være stolt over at Brandbu sanitetsforening er en vital forening med 150 medlemmer som driver med kløvertur med innlagt besøk til sykehjemmet, lesevenn, matutdeling i koronadugnaden, skolelunsj og mye mer.
En av strikkerne, er Bjørg Rønningen. Hun er født og oppvokst på Jaren, og flyttet tilbake etter mange år, og ble med i foreningen i fjor. Det har hun ikke angret på et sekund. Hun stortrives både med strikkingen og medlemstreffene.
Den røde knappen er med
Når strømpene er både strikket og montert, pakkes de i delikate pakker sammen med et håndkle med kløverlogo, informasjon om organisasjonen, og leveres så på helsestasjonen. De deles ut når helsesykepleierne drar på hjemmebesøk. Den røde knappen, som er et symbol for Sanitetskvinnenes arbeid for å stoppe volden mot kvinner, ligger også med. – Jeg husker første gang vi leverte pakker veldig godt. Da sa helsesykepleieren at hun var så glad for at nettopp den røde knappen var med. Som helsepersonell er de pålagt å spørre mødrene om vold i hjemmet, og knappen gir en naturlig inngang til et vanskelig tema, sier styremedlem i foreningen Anne Lise Berg.
Helsesykepleier Ragnhild Knutsen Nordengen synes det er hyggelig å ha med babypakkene på hjemmebesøk til familiene.
Mamma Ylva Ronæss
med lille Hedwig (4 mnd) er en av de som har fått pakker. Strømpene er fortsatt i flittig bruk. Helsesykepleier Ragnhild Knutsen Nordeng
En fin ting å ha med på hjemmebesøk
Helsesykepleier i Gran kommune, Ragnhild Knutsen Nordengen tar gladelig imot påfyll av pakker. – Det er både hyggelig og nyttig å ha med seg en så fin hilsen når vi drar på hjemmebesøk til familiene. Det gir en fin mulighet til å snakke om hvor lurt det er å kle babyene i ull. Ikke alle vet dette, som bosatte flyktninger i kommunen, sier hun. Hun oppfordrer andre sanitetsforeninger og helsestasjoner til å gjøre det samme. – Et slikt samarbeid er positivt for alle parter, legger hun til.
Lille Hedwig på fire måneder har fått pakken, og strømpene er stadig i bruk. – Jeg fikk en pakke både med førstemann, og nå med Hedwig, og det setter jeg stor pris på, sier mamma Ylva Ronæss.
Arven etter generasjonen over
Anne Lise Berg er også en av strikkerne, og synes det er en hyggelig tradisjon å engasjere seg for barn i bygda, og å føre arven videre fra generasjonen over. Hun husker godt da den lokale helsestasjonen var drevet av Sanitetskvinnene.
– Min mor var en travel trebarnsmor, og ledet Brandbu sanitetsforening i 37 år. Hun jobbet utallige timer som frivillig på helsestasjonen med å veie og måle barna. Den gang var det bare å stikke innom, og det satt hele tiden mange mødre med barn på fanget og ventet på tur. Helsestasjonen var et viktig sosialt møtepunkt, sier hun.
Produktiv gjeng
Sanitetskvinnenes rolle er å bidra til at alle barn blir sett og vokser opp i et inkluderende samfunn. Det å gi en velkomstgave til nye verdensborgere, er en viktig symbolhandling som markerer Sanitetskvinnenes innsats for at barn skal vokse opp med like vilkår.
I jubileumsåret 2021 kan det hende at pakkene i Brandbu blir utvidet med flere ting. – Vi er så produktive at vi skulle ønske det var flere babyer å strikke til. Nå er vi i ferd med å utvide pakkene med matchende babyluer, avslutter Marit Bjørnerud.
Myke strikkepakker
Narvik Unge sanitetsforening
Nordfjordeid sanitetsforening
Time sanitetsforening
Søndre Skjeberg sanitetsforening Hvaler sanitetsforening
Påvirkning hjelper i skjønnhetskampen
Fordi det i størst grad er jentene som rammes, jobber vi særlig for å styrke unge jenter og kvinners forhold til egen kropp. Vårt mål er at alle skal ha trygghet til å være seg selv uten begrenset livsutfoldelse.
Sanitetskvinnene har hatt betydelige seire med sine aksjoner, kampanjer og kunnskap. I fjor, tre år etter at Sanitetskvinnene samlet inn 26 000 underskrifter for saken, la regjeringen frem forslag om å merke retusjert reklame.
Kroppspress er en av de viktigste utfordringene knyttet til jenter og unge kvinners psykiske helse og livskvalitet. I Ungdatarapporten fra 2018 kommer det frem at 71 prosent opplever fra litt til svært mye press «om å se bra ut, eller ha en fin kropp». 23 prosent opplever mye eller svært mye kroppspress, jenter rammes hardest. 35 prosent av jentene føler på mye eller svært mye kroppspress, mot 10 prosent av guttene. – Dette er ikke et individuelt problem, men et strukturelt problem hvor en av årsakene er at reklameindustrien, bloggere og influensere bombarderer ungdom hver dag med uoppnåelige skjønnhetsidealer gjennom bilder som er redigert til det ugjenkjennelige, mener Cathrine Linn Kristiansen, politisk rådgiver i N.K.S.
Tidligere i år kom enda en kampsak for Sanitetskvinnene ut på høring. Helse og omsorgsdepartementet har sendt forslag til endringer i helsepersonelloven, pasient og brukerrettighetsloven og forskrift om markedsføring av kosmetiske inngrep. Dette betyr en innstramming av regelverket for kosmetiske inngrep, gjennom økte kompetansekrav, aldersgrenser og strengere markedsføringsregler.
Under paraplyen kosmetiske inngrep finner vi et stort spekter, fra fillers i leppene, botox og operasjoner som neseplastikk. Snaut en fjerdedel av norske kvinner kunne tenke seg å gjennomføre en kosmetisk operasjon (von Soest et al 2014). – Et av våre innspill til høringen var viktigheten av et register. Selv om undersøkelser viser at antall kosmetiske inngrep øker, foreligger det ikke noe offentlig register eller tall på hvor mange kosmetiske inngrep som gjennomføres i Norge i privat regi. Dette vitner om en mangel på kontroll over en bransje som er i stadig vekst, og som henvender seg til en stadig yngre målgruppe, forteller Kristiansen.
Sanitetskvinnene har lenge jobbet for at kun helsepersonell skal kunne utføre kosmetiske inngrep gjennom innspill til statsbudsjett, høringer og møter med politikere. – Det er gledelig at det foreslås en 18årsgrense for å utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling uten medisinsk eller odontologisk begrunnelse. Det at det ved lov innføres en 18årsgrense vil avklare tvil om hvilken aldersgrense som skal gjelde, forteller hun.
Merking av retusjert reklame kampanjen vår, og vår innsats for å regulere kosmetiske inngrep viser at det politiske påvirkningsarbeidet nytter!
