Kvar er kvinnene?

KVAR ER KVINNENE?

??????????KVAR ER KVINNENE?

Det er eit faktum at berre 20 prosent av dei som står på norske konsertscener er kvinner. Har fråværet av kvinner i musikkbransjen vorte så sjølvsagt at vi ikkje ein gong kjem på å sette spørsmål ved kvifor det er slik og om det kan vere annleis?

Kvifor er det slik at Gurls må skrive sanger om folk som seier at dei må skaffe seg ein ordentleg jobb, og ikkje vere syngedamer? Kvifor har Razika fått høyre at ein er vel lesbisk viss ein er dame og speler trommer? Kvifor kjem gutar opp til dei etter konsertar og seier at dei ikkje visste at jenter kunne spele i band? Ja, kvifor er folk oppriktig overraska over at det er Razika sjølv som har skrive Vondt i hjertet, og at dei faktisk spelar inn songane sine sjølv - utan studiomusikarar? Og kvifor blir Alma Mathea Huseby overraska over at det er damer som speler i det bandet ho skal byrje å synge i?

HALVPARTEN AV RESSURSENE

Vill Vill Vest og Studentersamfunnet arrangerte tidlegare i haust debatten Damer i musikkbransjen. Etter å sjølv ha spela bass i 10 år hadde eg ei personleg interessere i tematikken, og no var eg også særleg interessert i denne debatten i lys av #metoo. I panelet satt musikarane Alma Mathea Huseby frå bandet Pikekyss og Marie Amdam frå bandet Razika. Saman med dei satt Rhiannon Edwards, som arbeider i musikkutstyrsordningen og Balansekunst, og er tidlegare styreleiar i AKKS. Balansekunst er ei dugnadsånddreve kunst- og kulturforening som arbeider for likestilling og mangfold i kulturlivet. AKKS er ein av medlemsorganisasjonane deira, og har særleg fokus på å inkludere unge jenter i musikkbransjen. Balansekunst har mellom anna utvikla anmelderveiledninga Spriket i språket som eit verktøy i arbeidet med likestilling. Den tek for seg enkle råd for korleis ein lettare kan anmelde musikken som blir spela, og ikkje utsjånaden på den som framførar han. Eit av rådene set det heile på spissen og går omtrent slik: for alle dei gongane du har lyst til å bruke jente/ kvinne for å beskrive noko, bytt det ut med ein religion - ein ville ikkje sagt jødeband, så da seier ein heller ikkje jenteband.

Grovt sett er kjønnsfordelinga 80 prosent menn og 20 prosent kvinner i musikkbransjen i dag. “Hvis vi bare rekrutterer fra halvparten av befolkningen går vi glipp av halvparten av ressursene. Det har vi ikke råd til. Det er et enormt potensielt produktivitetstap” påpeker Rhiannon Edwards. Slik musikkundervisninga er i dag er det store kjønnsforskjeller i preferanser av instrument: 9 av 10 barn som får undervisning i fløyte eller song er jenter, medan 9 av 10 som får undervisning på trommer, bass eller gitar er gutar. For å gjere det meir attraktivt for jenter å spele i band, arrangerer AKKS mellom anna bandleir spesielt for jenter. Men kvifor er det per no så få kvinner i musikkbransjen? Kampanjen #metoo har fått mange kvinner i norsk musikkbransje til å fortelje om sine opplevingar om seksuelle overgrep, trakassering og vald. Meir enn TEKST Siv Torvik FOTO Ane Martine Tømmeraas

???? ???? ??KVAR ER KVINNENE?

tusen kvinner i norsk musikkbransje signerte oppropa #nårmusikkenstilner og #visyngerut. Historiane som blir fortalt der kan åleine vere grunn nok til å forlate musikkbransjen, har ein først kome inn i den.

MENN SOM BOOKAR MENN

Sidan Spellemannprisen vart etablert i 1985 har Årets Spellemann berre 4 av 33 gonger gått til ei kvinne. Altså omtrent ei kvinne i tiåret, mens eksempelvis Øystein Sunde har fått prisen to gong, i tillegg til saman med Gitarkameratene. Stemmer - same mann tre gonger. Han er ikkje unntaket heller, for Morten Harket har òg fått prisen både som soloartist og med band. Det kan nesten virke som om kvinnene blir litt gløymd under denne utmerkinga. Rhiannon Edwards framhever homososial reproduksjon som ein av grunnane til skeivbalansen i musikkbransjen. Homososial reproduksjon vil seie at ein ofte veljer å arbeide, eller omgås, med dei som er lik ein sjølv. I dag er dei fleste som arbeider med booking menn. Når det da er menn som sitt i bookingverva er det lett at dei bookar folk som liknar seg sjølv -altså andre menn- til å spele på festivalane sine. I dag er antallet kvinner som blir booka som headlinere på festival 20 prosent. Kaja Gunnufsen, og fleire artistar, har i den forbindelse nevnt kjønnskvotering som noko nødvendig. Kjønnskvotering vil altså fungere som eit virkemiddel for å utgjevne skeivebalansen, ved å gi kvinner ein fordel når artistar skal bookast.

EIT SAMFUNNSANSVAR, IKKJE KVINNEANSVAR

Rhiannon Edwards oppfordra menn til å vere meir synlege i debattar om, og arbeid mot, skeivbalanse i musikkbransjen - “For likestilling er ikke et kvinneansvar, det er et samfunnsansvar”. I panelet under debatten Damer i musikkbransjen var det ingen menn. I etterkant av debatten seier Studentersamfunnet at det ikkje var sjølvsagt at det kun skulle vere kvinner med, men at det var vanskeleg å finne menn som hadde uttalt seg om temaet. Dei trur mange menn føler at dette er noko dei ikkje kan eller bør uttale seg om. Dei påpeker at dette er trist, da det hadde vore svært nyttig å ha menn med i denne samtalen. “Det er viktig å løfte samtalen opp på et annet nivå og få frem at vi ikke trenger å løfte kvinner opp og frem fordi det er synd på dem, men heller fordi det er et problem for samfunnet generelt at kvinners historier i musikken ikke kommer like godt frem som menns”.

Sjølv om scenene under Vill Vill Vest presenterte kvinner på høgt nivå, var det ein ubalanse i representasjonen av kvinner på programmet. Det var omtrent dobbelt så mange artistar som bestod utelukkande av menn (41 stk) i forhold til antall artistar som hadde minst éi kvinne med (22 stk). Ettersom Vill Vill Vest er ein demofestival, vil det seie at artistane sjølv må melde seg på før dei deretter blir vurdert av ein jury. Simen Korneliussen, dagleg leiar for festivalen, påpeker at det er viktig for festivalen å strebe mot ein kjønnsbalanse i musikkindustrien. Dei artistane som har meldt seg på festivalen, sidan oppstarten i 2016, har i stor grad bestått av menn, noko som reduserer juryens moglegheit til å aktivt jobbe med kvotering. Vill Vill Vest har som målsetting å moderat auke antallet kvinner på festivalen, og sidan 2017 har antallet band med kvinneleg frontfigur aukt frå omtrent 30 til 33 prosent i år. Også bak kulissene er dette eit fokusområde, og i 2018 bestod administrasjonen av 63 prosent kvinner. Eit av desse banda med kvinneleg frontfigur, spelte på Landmark under festivalen. Bandet heitte Gurls, og dei tok tilbake det negativt ladde begrepet syngedame til de grader - etter å ha sett bandet live får kven som helst lyst til å vere ei syngedame sjølv! Landmark er del av Bergen Kunsthalls intensive og utforskande program med konsertar, klubbkveldar og arrangement.

I år er programmet kurert av Eva Rowson, og samarbeid, eksperimentering og feminisme vert vektlagt. Eva Rowson meiner at arbeidet med å få til ein 50/50 kjønnsbalanse på konsertscener og i utstillingsprogram, samt debattar om kvinner i musikkbransjen, er viktige bidrag for å gjere hardtarbeidende kvinner meir synlege. Men ho poengterer at ein ikkje kan seie seg nøgd med det: “Revolution is an everyday maintenance. We need to shift our questioning not to who is on the line up but to the structural root of how organisations are organised, education is educated and history is historicised”.

NOTIS

Etter å ha gjort litt research sitt eg att med ein del spørsmål. Det kan verke som om kvinner blir vurdert strengere enn menn, at dei lettare blir gløymd og at det er ein del fordommar knytta til å vere kvinne og å drive med musikk. Eg har ikkje svaret på korleis vi kan fikse denne skeivbalansen i musikkbransjen, men eg ser nokre viktige element som kan bidra til å gjere det betre. Det første vi må starte med er å vere greie med kvarandre! Ein skulle ikkje tru at det er så vanskeleg å oppføre seg fint. Klarar vi dét har vi eit betre utgangspunkt for at jenter i det heile vil vurdere å byrje med musikk.

Med fleire tiltak som dei AKKS allereie har implementert, kan vi i større grad tilrettelegge for at fleire vil byrje med musikk. Blir det normalisert med jenter i band, blir stigmaet mindre. Forhåpentlegvis treng ingen å bli diskriminert på grunn av kjønn (eller noko anna grunn! Hugs: ver grei!), slik som eg vart på ungdomsskulen. Da kunne eg ikkje vere med i det bandet i klassen som mangla bassist, fordi dei berre skulle vere gutar. Som Balansekunst allereie sett fokus på med si anmelderveiledning, er språk eit viktig virkemiddel i inkludering. «Det er berre ein talemåte» vil nokon kanskje seie, men å få høyre frå basslæraren sin at ein treng ballar for å spele bass kjens ikkje særleg bra ut for ei jente på 13 år.

Avslutningsvis vil eg oppfordre til å hjelpe kvarandre opp og fram! Eksempelvis slik som blir gjort blant fleire av Bergens-musikarane, der mindre artistar spelar i banda til større artistar. Sigrid har med seg Kristina Skyberg, og Aurora har hatt med seg Silja Sol - for å nevne nokon. Det er utruleg viktig å ha nokon å sjå opp til! Dersom ei jente på fire år ser at eldre jenter speler i band, ja, da trur ho at dét kan bli henne ein dag. Både forbilder og ei kjønnskvotering kan bidra til at fleire kvinner speler på konsertscenene våre. Enkelte kan kanskje vere redde for at sistnevnte vil føre til at bra menn må vike for dårlege kvinner. Med alt det potensialet som finst der ute tvilar eg på at det blir eit problem. Slik eg ser det vil ei kjønnskvotering i beste fall bidra til eit breidare mangfold, eit meir variert musikkbilde og, ja - ei større ressursutnytting. KULTUR

KILDER - Arkiv, 2017, https://spellemann.no/arkiv/?sook=adv&klasse=%C3%85rets%20Spellemann - Artister til Vill Vill Vest 2018, https://www.villvillvest.no/tartar/#/Music_Artists/alphabetical - Norsk kulturliv: Tall og statistikk, 2018, https://balansekunstprosjektet.no/statistikk/ - Om AKKS, 2018, https://www.akks.no/om-akks-norge/

ALT-DU-HAR-I-SKAPET-SUPPE

TEKST Sigrid Gausen FOTO Malin Kvamme

Kuldegradene sniker seg innpå, sammen med de stigende strømregningene og alt du vil er å nyte et varmt måltid som ikke koster skjorta. Heldigvis sitter du nå med en oppskrift på en god, varm og billig suppe av alt du har i skapet ditt, eller iallfall bør ha i skapet ditt. Her kan du slenge med de småslappe restene av blomkål du har unngått blikket til, samt bruke opp den tomatpuréen du åpnet for noen uker siden. Billig mat trenger ikke smake dårlig. Oppskriften er inspirert av Maj-Britt Aagaard sin røde samvittighetssuppe.

INGREDIENSER:

3 store tomater 2 store røde paprika 1 stor rødløk eller gul løk 400 g (1 boks) kokte kikerter 1 boks røde linser (kokt) 2 hvitløksfedd 2 ss tomatpuré/tomatkonsentrat 2 ts paprikapulver 1 ts karri 2 ts sukker eller flytende honning En klype salt 2 ss olivenolje 1 l grønnsaksbuljong eller hønsebuljong, alt etter hva du har Det du har av rester i kjøleskapet: brokkoli, blomkål, squash eller aubergine.

Har du en klonk med fløte fra kakao- kremen på søndag? Smell den oppi òg.

SLIK GJØR DU:

1. Kutt opp grønnsakene i passe små biter, legg det på et brett med bakepapir, strø over salt og krydder og olje og smekk den i ovnen på 250 grader i en halvtime.

2. Deretter varmer du opp 1 liter vann med grønnsaksbuljong. Etter en halvtime, om paprikaen er god og mjuk og det er god stemning så heller du grønnsakene over i gryten med buljongen. Stavmiks, og vipps så har du middag.

3. Har du noe rømme som synger på siste vers? Dander det i suppen med en god skje. Hell over det du har stjelt av ferske urter fra Muséhagen og nyt. Er du ekstra fjong så unner du deg litt parmesan og en hvitløksbaguette, men den fungerer også med revet hvitost og ei skive.

KJENT LOKAL MANN (68) LEVER KUN PÅ BRØD OG VANN

Tenk så mye av livet ditt som preges av musikk? I magen ble du sunget til, dagen du kom til verden feires med en sang, i barnevognen ble du sunget for og i barnehagen sang du selv for første gang. Én dag skal du kanskje giftes til en sang. Dagen artistene bak disse sangene dør, føles det som om man har mistet en kjær. Og når man mister en kjær, tyr man gjerne til musikken som trøst. For demente er musikkminnet noe av det siste som sitter igjen – så når du blir gammel, er musikken gjerne det eneste du husker til slutt. Men når livet først spilles i revy, har ikke scenene alltid lydspor du aktivt har valgt ut selv.

Livets små og store hendelser vil farges av den ufrivillige musikken mer enn man er klar over. Det finnes musikk som uventet skulle komme til å prege en hel generasjon - sanger man som en del av denne kohorten ikke kunne unngå å få et eller annet forhold til. Med utgangspunkt i denne observasjonen, vil jeg kikke nærmere på noe jeg kan – sidelengs, i søvne og ikke minst, i fylla. Nemlig “Tore Tang”.

Lite visste medlemmene av Mods og sangforfatter Morten Abel at noe han skriblet ned på gutterommet på åttitallet, senere skulle få betegnelsen “Stavangers egen nasjonalsang “. Men sangen om Vestlandets mest myteomspunne mann har vokst seg ut av fylket for lenge siden. Tidligere i 2018 ble “Tore Tang” kåret til “Tidenes norske allsang” i en konkurranse arrangert av Se og Hør, Dagbladet og “Allsang på Grensen”. Det er den mest usannsynlige kjærlighetshistorien noensinne - mellom det norske folk og en sang på en dialekt som Mia Gundersen med flere har jobbet iherdig for å anskaffe tittelen “Norges mest usexy”. Som min egen versjon av Ravis “Landeplage”, kan jeg ikke unngå å undres over hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en av sangene som nekter å dø.

At “Tore Tang” startet som et lokalt fenomen er det ingen tvil om - for tidsvitnene ble Mods sine sanger signaturmusikk. Ikke vet jeg hva stavangerungdom på den tiden gjorde eller ikke gjorde. Men se for deg å sitte der, mildt bedugget på Solas fineste, kanskje Norges fineste strand, med armen rundt Solas fineste, kanskje Norges fineste gutt eller jente (alt ettersom). Så begynner den irriterende fyren som alltid skulle spille kassegitar å klampre og den irriterende fyren

TEKST Ingvild Sørnes ILLUST. Ida Woldsrud

«Tore Tang har blitt en av sangene som nekter å dø»

sin venn drar frem munnspillet, og det ljomer av “Tore Tang”. Det er ikke et øyeblikk du glemmer med det første. Foreldre viderefører musikkhøydepunktene fra sin ungdomstid til sine barn, og på denne måten blir noen sanger mer enn et stykke musikk – de blir arv. Til Stavanger Aftenblad innrømmer Morten Abel at hans forhold til Mods-sangene ikke er like nært i dag som på åttitallet. Han understreker at tekstene tilhører de unge: “Å høre sangene i dag er litt som å se seg selv i konfirmasjonsdressen. Det er ikke alltid like kult”. Kanskje det er akkurat dette som vekker foreldregenerasjonens kløende trang til å dra frem “Tore Tang” i tide og utide - å lufte konfirmasjonsdressen litt, tenke på en tid da man var ung.

For rogalendinger ble arvesølvet en sang om en byoriginal. Alle bygder og byer har hatt en lokal original som alle vet hvem er og det snakkes litt ekstra om, og “Tore Tang” er en slags sår hyllest til alle disse. Med all respekt til Morten Abel er “Tore Tang” et stykke tekst som neppe blir analysert av litteraturvitenskapsstudenter med det første. Muligens er akkurat dette grunnen til at nettopp rogalendinger har omfavnet sangen: den enkle teksten gir en stakkar oljerik rogalending en ypperlig anledning til å vise at man evner å være noe folkelig. Men hvorfor har det blitt slik at en sang fra åttitallet om en gammal, noe stusselig mann, har spredd seg utover fylkesgrensene som en epidemi?

Svaret er kulturutveksling. I denne sammenheng definert som: avspilling av “Tore Tang” i en forsamling med en overvekt av ikke-rogalendinger til stede. Få ting kan virke mer samlende for rogalendinger enn å møtes utenfor fylkesgrensene, sette på “Tore Tang”, for deretter å stå sammen i hatet eller gleden - alt etter publikummet. Og i senere år har fremfostringen av denne fellesskapsfølelsen vært viktigere enn noen gang. Rogalendinger har sett “blodet renne i gatene i Stavanger” og oljerikdommen minske i samme tempo som oljefondet under statsbudsjettforhandlingene til regjeringen Solberg. Om vi ikke lenger har oljeoverlegenheten til felles, ja i det minste har vi “Tore Tang”. Det er rimelig å anta at folk fra andre steder i landet har lignende forhold til de andre nominerte sangene i allsangkonkurransen. Etter å ha vært påt

vunget “E6” syv dager i strekk i min egen fadderuke, har jeg en viss fornemmelse om at dette stemmer.

Spørsmålet om hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en suksesshistorie, står for mange like ubesvart som spørsmålet om opphavet til Tore Tang selv. Det er tenkelig at rogalendinger, beskjedne av sin sort, har innført sangen på så mange vors/nach at det har blitt en norm. I denne utvekslingen av rogalandskultur har nok håndballspiller Camilla Herrem vært en god ambassadør. Med hennes riksdekkende formidling av “Tore Tang” inn i alle tilgjengelige ørekanaler, skulle det kanskje godt gjøres at sangen ikke overlevde.

Min teori er at Vestlandets mest myteomspunne mann har vært delaktig i soundtracket til mange liv - som gjerne består av et sammensurium av frivillig og ufrivillig musikk. “Tore Tang” er en gammel mann som for noen assosieres med Skipperstuen, og tilsvarende brune hull i andre fylker. Foreldregenerasjonen, ja, hele byen kjenner han. “Tore Tang” er minner fra en svunnen ungdomstid, som er lettere å ta frem igjen enn konfirmasjonsdressen. For fadderbarn i faddergruppa til en rogalending, er “Tore Tang” gjerne noe ræl de ble terrorisert med gjennom fadderuken, som senere blir en sang assosiert med gode minner. “Tore Tang” gjør meg skamfull når den brautes av fulle femtiåringer langs barbeltet hjemme, men vekker hjemlengsel i meg når jeg er i Bergen. Om alt jeg kan huske er teksten på “Tore Tang” når jeg på gamlehjemmet lever av gammelt brød og vann, gjenstår å se. For Mods burde “Tore Tang” være en eneste stor opplevelse. “Tore Tang” har blitt en arvet landeplage som antagelig skal leve mye lengre enn medlemmene i Mods til sammen, og sannsynligvis surre rundt i hodet ditt den neste uken. KILDER - Stavanger Aftenblad, 14.11.2011, “Mods-musikken blir musikal.” - NRK, 31.01.2012, “Norges styggeste dialekt?” - Dagbladet, 08.08.2018, “Folket har talt: “Tore Tang” er tidenes norske allsang.”

MENING JUVE N IA, O KRONIKK

JUVE N IA,

eller hvorfor du tror ungdom nå til dags er verre enn de er. Det er feil. Du var mye verre enn ungdom nå til dags. De jobber hardere, veit mer og driter seg ut mindre enn deg, men fordi de ikke veit hva fasttelefon er, suger de visstnok.

TEKST Torstein Bøe ILLUST. Yiren Fang

Du lider av juvenoia eller “en overdreven frykt for innflytelsen av sosial forandring for barn og unge”, og det er vel greit så lenge du veit at du er et offer. Begrepet ble først brukt i 2011 av den amerikanske sosiologen David Finkelhor, og beskriver den generelle frykten en eldre generasjon kan føle om en yngre. Juvenoia er som det meste av annen menneskelig oppførsel ganske irrasjonelt men Finkelhors forklaring bunner i evolusjonsteori.

Du vokste opp under visse forhold, si at du for eksempel syklet bort til vennene dine og spurte foreldrene om de var hjemme framfor å sende dem en snap eller hva i helvete kidsa driver med. Du har klart deg greit, dermed må alt dette tant og fjas ungdom driver med være feil, i ytterste konsekvens, uetisk. Det kan være at det var en klar evolusjonsfordel å til enhver tid være nervøs for alt kidsa eller de små drittungene som startet på UiB denne høsten, dreiv med. En slags instinktiv konservatisme satt inn som et fåfengt forsøk på å sørge for at podene klarer seg, slik de engang gjorde.

Juvenoia er altså ny terminologi, men fenomenet har eksistert siden tidenes morgen - det første

30 dokumenterte tilfellet er intet mindre enn Sokrates. Da han valset rundt i antikkens Hellas var disse ungdommene late og brydde seg altfor mye om enkle gleder:

“Dagens ungdom elsker luksus, de har dårlige manerer, de viser ingen respekt for sine eldre og elsker snikksnakk fremfor fysisk fostring. Barna har blitt tyranner, ikke lenger tjenere i sine hjem.”

Som en slags forherliget Sanna Sarromaa (Red. Anm. finsk forståsegpåer i Dagbladet) valset han rundt og erklærte ditt og datt. Det kan virke som hans samtid hadde lite til overs for Juvenoia, han ble som kjent dømt til døden for “korrupsjon av unge sinn”. Juvenoia har så fulgt mennesker like sikkert som død og skatter. Et elegant eksempel er en sak fra The Journal of Education 1907, hundre år før jeg fikk min første murstein fra Nokia:

“Vår moderne familiesamling, stille rundt peisen, hvert medlem av familien med nesa begravd i et eksemplar av sitt favorittmagasin”.

Eller denne saken om vår stadig mangelfulle kommunikasjon:

“Kunsten å skrive brev er døende. Når et brev kostet ni pence skulle man gjøre prisen verdt men nå er alle for opptatte for slik gammeldags korrespondanse. Vi kaster ut mengder med raske korte notater istedenfor for å sette oss ned for å ha en ordentlig samtale over et skikkelig stykke papir.”

Sunday Magazine 1871.

“Men Torstein” sier du kanskje, “jeg hater ikke alle som er yngre enn meg, jeg er en kul hipp fyr/fyrinne som aldri kunne tenke seg å irrasjonelt, jeg veit ikke, hate Skam eller noe.”

For det første, ikke snakk til bladet ditt, det ser rart ut, for det andre: Det kommer til å skje deg òg, om ikke for Juvenoia så er du snart også et offer for den kognitive biasen, eller systematiske feiloppfatningen som kalles rosy retrospection. En kognitiv bias som nesten er mer irriterende enn confirmation bias, spesielt når mennesker prøver å overbevise deg om at Fleksnes på noe som helst tidspunkt har vært morsomt.

Du vil, når du blir eldre, din unge lille tullete førsteårsstudent, huske fortiden som disproporsjonelt bedre enn det den faktisk var, eller som jeg kaller det “Pokémon-problemet”. Du som meg husker sikkert de ettermiddagene du lå foran TV-en og mistet besinnelsen over hvor kule alle programmene på Fox Kids var. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at hvis du noensinne så noen av dem igjen vil du bli dypt skuffet over hvor dum du var som et barn. På tross av at bestemoren din insisterte på at du var glup. Som en generell hovedregel må du faktisk betingelsesløst unngå alle former for underholdning du ble utsatt for da du var et barn. Om de noensinne ga deg noen form for glede må du sky dem som pesten. Ikke se på Oggy og Kakkerlakkene, eller Flukten Fra Dyreskogen eller Noas Øy og hold deg til helvete unna Disney men det tror jeg er en personlig greie, jeg var et ganske kynisk barn så de greiene beit aldri. Poenget er i det minste at det er helt sinnsykt at det finnes voksne mennesker som vil gå i døden for Pokémon, et fenomen som ble funnet opp for å selge plastfigurer og glinsende papir. Det kan umulig ha vært så fantastisk.

Da er du advart, men hvem er jeg til å komme med slike spådommer? Jeg er et offer. Jeg satt en fredelig dag foran PC-en min og snekret på en presentasjon om Høyrepopulisme, som man gjør, og så ut fra ingensteds sendte en finsk venninne en link. Det var en gif av kongefamilien og i den gjorde en av de podene et eller annet med armene.

“Hva er dette?”spurte jeg. “Det er den norske kongefamilien” “Hva med den norske kongefamilien?” “Se.”

“Se hva?” “På han yngste der.” “Hva med han yngste der?” “Han dabber.” Jeg ble sur. Jeg ble faktisk sint, hva i helvete er dabbing? Åja en teit møkkagreie jeg må drive å forholde meg til. Jeg var sint resten av dagen.

Vi kan egentlig diskutere sosiologiske/psykologiske fenomener til vi alle selv blir ofre for Juvenoia men fundamentalt handler det vel mest om misunnelse. De unge drittungene skal bygge en verden etter meg, de skal ha opplevelser og muligheter jeg ikke har eller noensinne vil ha, og de drittungene skal se meg sakte forfalle til jeg ikke lenger gidder å lære meg de nye tingene, blir inkontinent og begynner å krangle med bussholdeplasser (ikke spør). De drittungene skal tørke meg i rævva og fortelle meg at jeg som alle andre gamle er søt men ikke helt skjønner denne greia alle bryr seg om. Og så skal jeg dø. Og de skal fortsette å leve. Men de måtte aldri huske nummeret til foreldrene til Tobias, han som bor rundt svingen og har en mamma som jobber i DnB, så de suger.

Tror egentlig det eneste man kan gjøre er å forakte alle som er gamle. Eller i det minste ha en sunn skepsis til alle autoritetsfigurer. Unntatt forskere da naturligvis, det skulle jeg ønsket dere stoppet med; motstandere av faktumene: klimaendringer skjer, vaksiner redder liv og jorden er rund. Men annet enn det har du herved min tillatelse, tilfeldig idiot i Samviten, til å hate alle autoriteter, du er på tross av alt Sanna Sarromaa, Sokrates eller kommentarfeltene i VG kan finne på å si det nåværende klimakset i all menneskelig historie. Du er produktet av tusenvis av år av akkumulert kunnskap, du er per definisjon bedre enn alle som kom før deg. Med mindre du er gammal, for oss er alt håp tapt. Heldigvis for oss var noe av det de gamle drittsekkene sa verdt å høre på, jeg mistenker at George Orwell på et eller annet tidspunkt ble lei av å ha rett hele tiden:

“Hver generasjon tenker at de er mer intelligente enn de som kom før dem og visere enn de som kommer etter”.

Saken er “inspirert” av youtubesnakkefjes Michael Stevens aka Vsauce, med sitater fra Finkelhor, Sokrates og George Orwell, alle fritt oversatt av undertegnede. Det er millioner av eksempler på Juvenoia overalt men hvis du bare kom hit for nostalgia skal du sannelig få.