Vår generasjons hodepine

TEKST Kaja Hauge ILLUST. Tuva Røisli

Har du en innlevering til i overimorgen? Ikke tenk på det, øl i kveld! Ikke oblig forelesning? Slumre et par timer til! Se på oss! Fulle av stress og eksamensangst, med alt for lite tid til alt vi skulle gjort, scrollende rundt med hodet ned i mobilene, med en konsentrasjonsevne under IQ-nivået i Ex On The Beach.

Studenter er verdensmestre i kunsten å utsette. Vi skyver gjøremål foran oss så lenge vi kan, og blir så hjelpeløst oppgitt og full av angst når deadline nærmer seg. I effektivitetssamfunnet er den paradoksale hodepinen prokrastinering. Hvorfor i alle dager kaster vi bort tid på denne måten? Er prokrastinering blitt det nye studentsyndromet? Denne teksten, for eksempel, skulle vel strengt tatt vært med i forrige semesters magasin. Men som Mark Twain sa: hvorfor utsette til i morgen det du kan utsette til i overimorgen?

EN SIKKER OPPSKRIFT PÅ ET ULYKKELIG LIV

Prokrastinering er, som mye annet vi mennesker driver på med, fullstendig irrasjonelt. Selve definisjonen på prokrastinering er i følge professor i psykologi på UiT, Frode Svartdal, når vi velger å utsette å gjøre ting selv om vi vet at utsettelsen vil få negative konsekvenser for oss. Det handler altså om at vi med viten og vilje setter oss selv i en tidsklemme. Vi gjør det nå i mye større grad enn man gjorde for 20 år siden, og studenter er de største synderne. I følge en undersøkelse som Svartdal og hans kollegaer har gjort på området, prokrastinerer opp til 95% av studenter fra tid til annen. Litt uskyldig Facebook-scrolling og Netflixtitting når vi egentlig skulle skrevet en oppgave kan altså de aller fleste av oss kjenne seg igjen i, men hva er egentlig konsekvensene av slik latskap?

En rekke forskere har forsøkt å forstå prokrastinering, og konklusjonen er at kronisk utsettelse er veldig selvødeleggende. Det forbindes blant annet med angst, anger, depresjon, stress og lavere mestringsfølelse. Det er også vist at de som prokrastinerer mye har en mer kritisk, negativ og dømmende selvoppfatning.

« » Du kan konte eksamen, men du kan ikke konte livet - Remy (5-årig bachelorstudent)

Prokrastinering er altså en sikker oppskrift på et ulykkelig liv- så hvorfor i alle dager gjør vi det?

FRA NOMADE TIL SNAPCHAT-JUNKIE

Vår tilbøyelighet til å utsette gjøremål forklares i evolusjonspsykologien med at urmennesket var impulsive dyr. I nomadesamfunnet måtte en kaste alt en hadde i hendene for å utnytte et hvert potensielt måltid, eller ligg, i kampen for å overleve. I 2018-samfunnet vil disse impulsene føre til overvekt og me-too-overskrifter og bør helst unngås. Heldigvis har den impulsive, følelsesstyrte, irrasjonelle delen av hjernen vår; amygdala, fått en veileder i hjernedelen frontallappen, som hjelper oss å tenke konsekvenser og ta rasjonelle beslutninger. Det er altså mulig å avstå fra fristelsen for å tafse i køen utenfor Heidi’s, og vi må ikke kaste alt vi har i hendene for den kebaben på veien hjem, selv om mange åpenbart er villig til å kjempe med nebb, klør og nøkler i nettopp denne aktiviteten. På samme måte evner vi egentlig å skrive ferdig en oppgave uten å umiddelbart agere på alle impulser hjernen sender oss om å «bare sjekke vg.no» eller «bare ta ei litta powernap». Vi har altså sånn sett bedre forutsetninger enn våre forgjengere. Takk gud for evolusjonen! Men en utfordring som 2018-mennesket har i større grad enn urmennesket, er alle tilgjengelige distraksjoner. I teknologisamfunnet er vi hele tiden oppkoblet og påkoblet, og flere undersøkelser viser at studenter i gjennomsnitt bruker like mye tid på skjerm som på søvn i løpet av et døgn. Teknologien er utviklet og innrettet slik at belønningssenteret i hjernen får stjerner i øynene av push-varslingene, og vi bare må sjekke, scrolle, litt til. Det finnes alltid en ny instastory, en uendelig, meningsløs facebookfeed og en rekke nyhetsartikler en halvveis kan lese seg igjennom i stedet for å lese Platons huleligning. Det er gjort forskning som viser at dataspill får dopaminnivået i hjernen like høyt som i amfetaminrus, og det er dopaminen som gjør begge deler avhengighetsskapende. En skal altså ikke undervurdere en snapchat-junkie.

SELVDISIPLIN

Vi kan skylde på dopamin til vi runder Netflix, men realiteten er nå en gang slik at det er vi som står igjen med en halvferdig bachelor, kredittkortgjeld, en to-do-liste som vi aldri ser enden på, og angst opp etter ørene. Hva skjedde med selvdisiplin? Har vi byttet selvkontrollen ut med fjernkontrollen? Milleniums-generasjonen har vokst opp i underholdningssamfunnet, og aldri lært at vi må yte for å nyte, og den reglen der. Vi forventer mer glamour enn slit i alle livets sammenhenger, og idealene om hardt arbeid og viljekraft ser vi på en Netflix-dokumentar om The American Dream mens vi bare utsetter å lese en liten time til.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning fra 2018 viser at under halvparten av oss(!!) fullfører bachelorgraden på normert tid. Så, jeg etterlyser herved innføringskurset Selvdisiplin 101 på Universitetet. Første leksjon: Selvdisiplin handler om å motstå fristelser som gir vinning på kort sikt, for å oppnå langsiktige mål. Bruker du opp hele stipendet på champis eller smågodt den første helgen, får du et kredittkort-problem mot slutten av måneden. Og, utsetter du å lese til absolutt siste slutt, ligger du full i angst i fosterstilling før eksamen, og har dessverre kun deg selv å skylde. Som min venn Remy (femårig bachelorstudent) sa: du kan konte eksamen, men du kan ikke konte livet. Så til alle oss som sjekker Facebook ti ganger i løpet av en forelesning, heller trykker «neste» på netflix enn å skrive ferdig en oppgave, legger regningene nederst i skuffen, utsetter treningsøkten «bare til i morgen»: forskerne slår fast at selvkontroll er en mye viktigere faktor enn intelligens for å lykkes.

Men håpet finnes, heldigvis! Nettsiden stickk.com anbefales til alle håpløse prokrastinerere. Nettsiden lar deg legge inn dine mål- det kan handle om trening, lesing, sparing- alt du burde gjøre, men aldri får gjort. Dersom du ikke gjennomfører vil nettsiden donere penger til et valgfritt u-veldedig formål du er i mot. Du kan velge mellom en rekke organisasjoner, som eksempelvis er i mot abort eller mot homofilt ekteskap. Plutselig har du gjort prokrastineringen din om til et samfunnsproblem, og samvittigheten din vil øve opp selvkontrollen, jeg lover! SAMFUNN

KILDER - Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2018, https://studenthelse.no/heltaerlig - Tilstandsrapporten fra høyere utdanning 2018 - Psykologitidsskriftet #8, 2014, «Prokrastinering- hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse.» - Podcasten positiv psykologi med Benjamin och Emilie, episode 11 om prokrastinering

REDAKSJONEN ANBEFALER: DOKUMENTAR

I 1980 oppdager tre 19 år gamle amerikanske menn ved en tilfeldighet at de er identiske trillinger. Det blir tårevåte gjenforeninger, og et kvarter inn i dokumentaren tror du hele historien er fortalt. Så tar den totalt uforutsette vendinger. Ved å berøre tematikker som psykologi, sosiologi, adopsjon, forskningsetikk og hemmelighold vil den garantert være den mest oppsiktsvekkende dokumentaren du ser i år. «THREE IDENTICAL STRANGERS»

Fotograf Lauren Greenfield viser hvordan rikdom påvirker oss. Hun maler et ubehagelig bilde med fotografiske verk hun har produsert gjennom 25 år. Her viser hun hvordan sex, skjønnhet og relasjoner blir fullstendig forskrudd av penger og ønsket om rikdom. Vi blir introdusert for en rekke levde liv, hvor mange av de har blitt ødelagt av presset om å konsumere, prestere og perfeksjonere. Du sitter igjen med en delvis uggen følelse og får ikke lyst til å bevege deg i nærheten av en butikk på flere dager. «GENERATION WEALTH»

«BRØDRE» Filmen skildrer forholdet mellom brødrene Markus og Lukas over åtte år, og utspiller seg i deres virkelighet i Oslo og på Smøla. Fotograf, regissør og mor Aslaug Holm har filmet de to sønnene sine fra de var fem og åtte år, og til eldstemann avslutter ungdomsskolen. Regissørens bakgrunn fra et fiskevær på Smøla setter sønnenes oppvekst inn i en større sammenheng. Resultatet er en unik film alle kan kjenne seg igjen i.

«THE WORK» For å overleve Folsom Prison må du være en hard faen men her får du et sjeldent innsyn i en gruppeterapitime med angrende mordere som har lyst til å kjenne på følelser (spoiler alert: daddy issues). Filmen er tilgjengelig på NRK nett-TV under navnet Gruppeterapi for mordere (Hjelp vi er i fengsel og snakker om følelsene våre) ut året.

«FOR VI ER GUTTA» En gjeng middelaldrene bohemer som samles en gang i uken for å synge punk og rock og drikke øl i Oslo, har fått det absurde oppdraget å varme opp for Black Sabbath. Samtidig har korets dirigent fått dødsdommen, han har bare noen måneder igjen å leve. Veldig vakkert og viktig om død, samhold og om tøffe menn som gråter.

TWERKELOUISE SAMVITEN PRATER MED

TEKSTEllen Eriksen FOTO Malin N. Kvamme

Hun er selvutnevnt twerke-dronning, men også feminist og debattant. Utdannet psykolog er hun også. Blogger, foredragsholder. Kjært barn har mange navn. Men fremst av alt er hun bare Louise Kjølsen. Louise er i Bergen by i anledning debatt og twerkshop. Hun kommer gående mot oss med en rosa koffert, en rosa veske, rosa fuskepels og rosa leppestift. Det er ingen tvil om hvem vi skal intervjue.

FRA KØBENHAVNJENTE TIL TWERKEDRONNING Louise har danset siden hun var 10 år, men twerkedronning ble hun ikke før mye senere. Hun fullførte videregående skole med gode karakter, men ønsket å satse på dansingen da hun var ferdig.

- Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn forventet, forteller Louise. Danseverdenen var stor, det var ikke mange

jobber, og det var de samme menneskene som fikk alle jobbene. Til slutt ga Louise opp, og begynte å studere psykologi. Under studiene dro hun på utveksling til Amsterdam, og det var her twerkedronningen oppstod.

- Det var fantastisk, fordi der var det ingen som kjente meg, så jeg kunne være den jeg ville være, forklarer Louise.

Hun husker spesielt godt en samtale hun hadde med en dyktig danser hun datet.

- Han spurte ”Er du danser?”, og tro det eller ei så var jeg ganske ydmyk på den tiden, så jeg svarte litt sånn ”Jeg danser bare litt på fritiden”, og han sa strengt ”Er

du danser eller ikke? Enten er du danser eller så er du ikke danser?”, så OK da var jeg danser da”.

I 2011 gjorde twerking sitt inntog i danseverdenen. En dans hvor risting av rumpen står i fokus. Hvermannsen visste ennå ingenting om fenomenet, og det var heller ingen i Danmark som underviste i twerking. Louise derimot, satt på Youtube og så på tusenvis av videoer. Hun spolte tilbake og

prøvde seg fram foran speilet. Til slutt hadde hun lært teknikken selv. Da hun kom hjem fra Amsterdam holdt hun sitt første twerkekurs. Der var det kun to personer som deltok. Så spredte fenomenet seg og på de påfølgende kursene møtte flere titatalls opp. Etter en stund hadde hun 6 kurs med 28 deltakere på hvert kurs. Det takker Kjølsen Miley Cyrus for. “She can´t twerk to save her life, but thank you, because I made a lot of money because of her”.

En dag satt hun og pratet med danchehall-artisten Raske Penge. Louise fortalte at hun vurderte å kanskje kalle seg twerkqueen. Han svarte: ”Hvorfor gjør du ikke bare det, hvem ellers skulle det være?”. Da satt Louise seg ned og lagde facebooksiden ”TwerkQueenLouise”.

BOOTY AND BRAIN

- Jeg har aldri blitt feminist, jeg er født feminist, forklarer Louise. Hun sier at hennes foreldre var feminister, men at hun aldri tenkte over det. Da Louise var 3 måneder skulle hennes mor tilbake i jobb, mens faren hennes var hjemme med henne i to år. Det var bare sånn det var for Louise.

- Det var alltid min far som lagde mat, fordi han var utrolig flink til å lage mat og likte det. Min mor hatet å lage mat, så det sa seg selv.

I familien hennes var det helt vanlig at man gjorde det man hadde lyst til og det man var god til. Man skulle ikke gjøre noe fordi man hadde et bestemt kjønn. Likevel ble ikke Louise bevisst på at hun var feminist før hun ble tenåring.

- Jeg gikk ut i verden og var sånn ”ta meg som jeg er”, og da møtte jeg noen som sa ”sånn kan du ikke gjøre når man er jente”.

Det var likevel en journalist som sørget for at Louise begynte å bruke plattformen sin til noe mer enn bare twerking, eller som hun kaller det, ”Booty and brain”. I 2014 opptrådte Louise med musikkgruppen Major Lazer på Roskildefestivalen. I en anmeldelse av konserten skrev journalisten at han var sjokkert over at Major Lazer valgte å bruke Louise som et sexobjekt. Dette fikk Louise til å reagere:

- Det var jeg som kontaktet de og spurte om å få bli med, jeg valgte å ha på meg en liten badedrakt, jeg valgte å stå med rompa i været, og plutselig var jeg blitt et objekt. Det er derfor viktig for Louise at hun ikke bare skal danse eller bare skal fremme feminisme. For Louise handler prosjektet hennes om mye mer. Det handler om kroppsaktivisme, kroppspositivisme, å kreve tilbake seksualitet og psykologi.

- Fordi kvinner skal ikke velge om de vil være smarte eller deilige. Eller om de vil være sexy eller seriøse, sier Louise.

SEXSUBJEKT, IKKE SEXOBJEKT

Louise mener selv at hun er et sexsubjekt, og ikke et sexobjekt. Hun hevder først og fremst at sexobjekt er et veldig løst begrep, og at det virker som at folk ikke helt vet hva det betyr.

- Min oppfatning av ordet er at et objekt er en ting uten vilje, uten intensjon, en ting som blir gjort noe med. Louise velter vannflasken foran seg for å illustrere et poeng.

- Se, den klarer ikke å få seg opp uten hjelp. Derfor mener Louise at hun heller er et sexsubjekt. - Jeg velger hvordan jeg ser ut, hvordan jeg vil danse, hvordan jeg fremstiller min egen seksualitet og kropp. Jeg tar et bevisst valg, forklarer Louise.

Louise mener at vi ikke kan diskutere feminisme før vi begynner å behandle kvinner som handlende, tenkende subjekter.

Selv om Louise er et sexsubjekt betyr det nødvendigvis ikke at hun ønsker å være en del av andres sexlyster. For eksempel er hun dessverre ikke uerfaren såkalte dickpics. Bilder av menn sine kjønnsorgan strømmer inn i innboksen hennes.

- Det er sikkert tusenvis av menn som onanerer til mine bilder,

Det er sikkert tusenvis av menn som onanerer til mine bilder, og det må de bare gjøre, men jeg vil ikke være en del av det »«

14 og det skal de bare gjøre, men jeg vil ikke være en del av det. ”I don´t wanna see that shit, keep the dickpics away from me”.

For Louise handler ikke hennes egen seksualitet om hva andre liker, men hva hun selv liker. Hun mener det er en menneskerett at alle sammen, på tvers av kjønn, religion og seksualitet skal få lov til å uttrykke seg.

SENSUR, FORFERDELIG KVINNESYN OG KATTEVIDEOR

Likevel blir det ikke alltid tatt like godt i mot. Instragram-kontoen hennes har blitt deaktivert to ganger på grunn av nakenhet, og Louise irriterer seg grenseløst over Instagram sine retningslinjer. Hun mener at hovedproblemet med retningslinjene er at de baserer seg på kristne og konservative verdier. Louise forklarer at dette innebærer at kvinnelige brystvorter må sensureres, mens mannlige brystvorter er helt greit.

- En ting er at det er sensur av meg som menneske, det gjør meg gal personlig sett (...) En annen ting er at man lærer unge mennesker at kropp er farlig, og at kvinnekroppen er noe vi må passe på.

Plutselig tar Louise frem mobilen for å vise oss noen bilder. Mobilskjermen viser henne i forskjellige positurer, kliss naken.

- Dette er kunst for meg, forteller hun. Likevel kan ikke disse legges ut på Instagram for da ville de blitt slettet, og kontoen hennes deaktivert. Louise har også hatt nærkontakt med nett-troll som har fylt innboksen hennes med grenseoverskridende seksuelle beskrivelser. Blant annet husker hun en fyr som skrev ”I just jerked my big black dick to your pictures, and came all over that, I guess that is what you wanted with posting all of these degrading pictures and videos of yourself, I wanna fuck you in the ass”. Louise synes det er forferdelig å motta slike meldinger. Mest av alt fordi det sier noe om et forvridd kvinnesyn, et syn på kvinner som objekter fordi de har sin egen seksualitet. Hun har også opplevd at flere kvinner tar avstand fra henne fordi de er redde for at folk skal tro at de er som henne. For Louise handler livet om fokus, altså hvor du velger å fokusere din energi. Hun tror at hvis nettrollene hadde brukt halvparten av den tiden de bruker på å hate, til å gjøre

noe godt, hadde de vært mye lykkeligere.

- Jeg skjønner ikke hvorfor man aktivt oppsøker noe som gjør deg sint og frustrert. Søk på noen kattevideoer i stedet, det gjør alltid meg glad.

FEMINISME I HVERDAGEN OG I SENGA For mange er ikke feminisme forenlig med det å ville være underdanig under samleie. Dette er Louise uenig i.

- Det handler ikke om noe man må, men at man hele tiden skal få lov til å velge.

Louise fremhever S&M-sex som et eksempel, hvor en part er underdanig, den andre dominerende. Hun mener at det likevel et element ved slik sex som gjør den forenlig med feminisme; nemlig samtykke. Man skal alltid ha muligheten til å si stopp. Det er derfor viktig at det hele tiden er et valg, presiserer Louise.

Hun mener dette kan anvendes flere steder i samfunnet.

- Dersom kvinner ønsker å være hjemme og være husmor så skal de selvfølgelig få lov til det.

Louise forteller oss at hun selv elsker å bruke masse sminke, men hun presiserer hvor viktig det er for henne at dette er noe hun kan ta av. Det skal aldri bli tvang for henne å gå med sminke. Derfor mener Louise at det hele tiden er viktig å problematisere valgene sine, og tenke over hvorfor man gjør ting.

- Du kan ikke være kvinne på en bestemt måte. Det handler om mangfold.

INNAFOR MED KOSMETISK KIRURGI?

Når man snakker om feminisme i dagens samfunn blir det vanskelig å komme foruten debatten om kosmetisk kirurgi. Vi måtte selvfølgelig høre med Louise om temaet. - Av prinsipp synes jeg alle mennesker skal få lov til å gjøre med sin kropp som de vi, sier Louise.

Hun synes likevel det er kjipt når alle ønsker å se helt like ut, og at det fine med samfunnet er når alle er forskjellige. Som psykologistudent har hun et litt annet perspektiv. Louise synes at pengene man har lagt til side til operasjoner heller skulle blitt brukt hos en psykolog.

- Filosofisk sett tror jeg ikke på at du blir lykkelig på innsiden ved å endre noe på utsiden.

TIPS FOR BEDRE SELVTILLIT

- Vel, det er en fulltidsjobb, sier Louise. Hun tror ikke at man kan våkne opp en dag, og være fornøyd med seg selv. Louise mener også at hun har vært veldig heldig med sin egen mor. Moren til Louise har aldri barbert seg under armene, og eier kanskje bare én eneste mascara. Gjennom hele tenåringstiden til Louise fungerte dette som en motvekt til skjønnhetstyranniet. Da hun var tenåring og fikk høre at man måtte være tynn, ha langt hår, bruke sminke, og at man var dum dersom man ikke gjorde slik, rettet Louise blikket tilbake til moren sin.

- Jeg oppdaget av min mor var lykkelig. Kanskje ikke jeg trengte å være alle disse tingene jeg ble fortalt at jeg måtte være for å være lykkelig?

Louise tror på at man aktivt må ta tiltak for å elske seg selv. Moren til Louise stoppet henne veldig tidlig fra å stå i speilet og kikke på seg selv og si ”du er for tykk, du har store lår”. Da sa moren: ”Hvorfor snakker du sånn til deg selv? Ville du noen gang snakket sånn til en venninne? Snakk ordentlig til deg selv, og si unnskyld til deg selv”. Et annet tips er å zoome ut. Louise mener at når andre mennesker ser på deg så ser de hele deg, hele din kropp, hele din energi, hele din personlighet, og da er ikke skjønnhetsfeil like viktig.

- Flytt fokuset ditt heller over til noe positivt, sier Louise.

- Tenk heller på hva kroppen din gjør for meg. Hva gjør magen min for meg? Jo den holder innvollene dine inne, og det er den virkelig flink til. Når du er i bedre humør kan du flytte energien din tilbake, for så og se på kroppen din i et annet lys.

HVORFOR MÅ LOUISE KLE AV SEG?

På Instagrammen hennes (@twerkqueenlouise) med nesten 70 tusen følgere, er det mye twerking, og mye hud. Hvorfor velger Louise egentlig å kle av seg? - Det korte svaret er fordi jeg har lyst, mens det filosofiske svaret vil være hvorfor ikke? Jeg synes det er merkelig at man problematiserer at jeg tar av meg klærne, men at man ikke problematiserer når jeg ikke tar av meg klærne.

Hun stopper nølende opp. - Det gjør vi jo for så vidt også, som en kvinne kan du aldri vinne.

For Louise er kroppen hennes et uttrykk og et redskap. Mest av alt viser Louise så mye hud på Instagramprofilen sin for å bane vei for andre kvinner som vil vise frem sin seksualitet - å skape såkalt kroppspositivisme. Louise har mottatt flere meldinger fra unge jenter som er misfornøyde med lårene sine, men som har endret mening etter at de har besøkt hennes Instagram-profil. Likevel innrømmer Louise at det også finnes en annen grunn til at hun velger å legge ut lettkledde bilder:

- Jeg har lyst til å styrke mitt eget ego, fordi jeg synes at jeg ser fuckings lekker ut. SAMFUNN

RETT FARGE TIL RETT TID

TEKSTArvin Fard ILLUST. Trine Louise Ween

Hva gjør du når du en dag våkner opp og innser at hudfargen din trender?

Som en ung gutt i Fyllingsdalen på 90-tallet vokste jeg opp som de fleste andre rundt meg gjorde: vi spilte fotball, spilte FIFA, og spilte litt mer fotball. Vi så alle opp til de samme spillerne: David Beckham, Rooney, Ole Gunnar Solskjær, og andre caucasian sensations. Til tross for mangelen på fargede forbilder i mediebildet, var livet ganske fint for en 9 år gammel norsk-iraner, men dypt i underbevisstheten lå fortsatt en ubehagelig sannhet på lur: det var én definitiv forskjell mellom meg og mine tjommier: Jeg var brunog ikke «den e brun»-brun, ikke «litt for mye melk i kaffen»-brun, vi snakker «skiller seg ut som Madcon på Spellemann-scenen med Plumbo»-brun. Det var til tross for dette ikke et problem i hverdagen, for selv om jeg til tider skilte meg ut som et oljesøl i et hav av hvitt, blondt, og blåøyd, ble denne ulikheten sjeldent påpekt direkte.

Mine varmeste tanker går ut til alle dem som ikke var like heldig som meg. De som opplevde hets og faenskap nettopp fordi de var ulike - uansett hvilken hudfarge de nå enn har. For når denne ulikheten først ble pekt ut: når Helge fra fotballaget kalte deg “ekkel”, eller Jørgen spøkte at du kanskje ble hvit hvis du spaserte gjennom bilvasken på Shell: ga det en sterk følelse av ubehag som kan sammenlignes med det å bli kalt stygg av et barnehagebarn. «Kanskje jeg er annerledes? Hvorfor er jeg annerledes? Jeg vil bare passe inn».

Dette er tanker vi alle har hatt: brune, sorte, gule, grå - tynne, feite, skeive og skrå: i vårt kjære Røde, Hvite, og Blå, på ett eller annet punkt i livet.

Gang på gang opplevde jeg å finne en sosialkultur jeg følte tilhørighet til, men gang på gang følte jeg også at «the trending culture» ikke helt inkluderte meg, min farge, min kultur.

Det var ikke før mange år senere, lenge etter fotballårene, etter rocke-fasen, indie-årene, og én helg som hipster: etter krøllene kom tilbake, og In The End av Linkin Park på repeat var byttet ut med et fint og variert musikalsk kosthold (dvs 90% Frank Ocean, 10% ymse), at jeg opplevde at ting på ekteekte ble annerledes. Ikke bare så jeg stadig mer etnisk variasjon rundt meg i hverdagen, men også nå også i tv, SoMe, og underholdning. Det som en gang var kritthvitt (med unntak av Migrapolis, og han éne asiateren på Barne-TV), var nå preget av M A N G F O L D. Hvis du åpner øynene og kikker litt rundt, finnes det tegn over alt på et kulturskifte. Popkulturen “brunvaskes”. Dette skiftet er brutalt åpenbart hvis du hadde tatt en titt på spillelisten til denne musikknerden som nesten begynte å grine da han i 2011 endelig fikk se Arctic Monkeys live, men som nå hører mest på hip-hop/r&b.

I 2017 tok Hip-Hop offisielt over som den mest populære musikksjangeren- da for første gang det ble solgt og streamet mer innenfor hip-hop/r&b enn det ble gjort av god gammeldags rock n’ roll. Og med det ble kronen gitt videre til vår generasjons John Lennon- som ikke har runde solbriller, men heller cornrows, en sponsoravtale med Nike, og rapper om å være en good kid i en M.A.A.D city.

For de som er stam på de brunere puber kan dette være vanskelig å forstå, men det er ikke en uhørt trend. «Svart» musikk har tross alt alltid påvirket popmusikken. Jazz, funk, soul, og spesielt rock kan alle spores tilbake til «sorte røtter». Det at den svarte musikken derimot utselger og erstatter dens hvitvaskede fetter (er dette en Michael Jackson-joke?) i popkulturen er derimot helt nytt. Hvis du i dag sjekker Billboard Top 200 sin liste over de mest populære sangene, faller ca. 150 av disse under hip-hop, r&b, eller en av de mange relaterte subsjangrene under disse igjen.

Det er ikke bare Spotify-listene våre som domineres av hip-hop kulturen, men også hvordan vi kler oss. Det fantes en tid da motekjeder som Carlings

tjente fett på å gentrifisere klesskapet til Kurt Cobain. De nye kongene på haugen er i dag froskeprinsen innenfor «fast fashion»: H&M, lillebror Weekday, og den litt creepy naboen Zara, som selger urban mote, også kjent som “streetwear”. For en billig penge kan Ola og Kari Nordmann kjøpe Kim Kardashian-inspirerte crop tops og tights, og dongeribuksene til Harry Styles.

Gjennom samarbeid med gigakjendiser som The Weeknd og Justin Bieber, og på ryggen av hundretusenvis av indonesiske barn, har kjedene prestert å kopiere og replikere imaget til disse ikonene og brukt det til å generere så mye penger at jeg ikke vet om jeg skal bli kvalm, eller sur for at jeg ikke kom på ideen først.

Listen over dagens mest fremragende stilikoner er rimelig dominert av de mer «urbane» megakjen

disene. Navn som Kanye West, A$ap Rocky, og Rihanna klinger kjent i de fleste ører, men hvor har de hvite stilikonene tatt veien? Hvor er vår generasjons George Michael, vår David Bowie, vår Marilyn Monroe? Det lysere spekteret av gigakjendiser er rett og slett kjedelige. Ed Sheeran ser ut som en blodnervøs Ed Sheeran-fan; Eminem ser ut som din nyskilte nabo sin nye, (slim) shady kjæreste; og Taylor Swift sin garderobe er straight outta Forever 21. Er dette fordi de «etniske» kjendisene har bedre stylister, større behov for å utmerke seg på den røde løperen, eller kanskje det henger sammen med en historie av ulike kulturelle uttrykksformer som nå har blitt så widespread at man ikke lenger kan tyde hvor det egentlig stammer fra? Kan man anta at annekteringen av stereotypiske «hvitmannsklisjeer» som sokker i sandaler, gamle treningssko, og andre dadcore/normcore trender oppstår i mangel på en tilsvarende kulturell uttrykksform oss «fargede» har? Til syvende og sist handler det ikke om hvor mange Adidas joggedresser Urban selger, eller hvor mange som streamet «Kanye West ft. Lil Pump - I Love It» på repeat i 3 dager- det handler ikke en gang om hvorvidt den nye popkulturen kanskje selv blir erstattet om noen år. Det vi heller burde trekke ut av denne «urbane puberteten» vi som et samfunn opplever er da heller hvorvidt populariseringen av “farget kultur” er en positivt eller ikke.

Det er mange år siden noen har kalt meg et kinderegg- brun på utsiden, men hvit inni. Kanskje er det fordi oppførselen min har blitt mindre «hvit» med årene, eller kanskje heller at vi som et folk ikke er like opptatt av å knytte oppførsel mot farge? Kan det tenkes at det å bli utsatt for andre kulturer, andre farger, eller andre mennesker har ikke bare åpnet lommebøkene våres, men også sinnene våres?

Hvis kulturen vår er blitt mer fargerik, viser det også til at vi kanskje, forhåpentligvis, har blitt mer åpne og mindre fordomsfulle. Er dette et tegn på at fremmedfrykt er gått out of fashion, og at åpenhet omsider er in? KULTUR