Page 1


Red. Torunn Larsen

Kunst by befolkning — Rogaland Kunstsenter 2003–2013 —


Nytorget 17, Rogaland Kunstsenter


Hverdag og fest p책 Nytorget


Ramadanfest

Musikkens dag


Torunn Larsen, red.

Kunst by befolkning — Rogaland Kunstsenter 2003–2013 —


Innhold 17 Forord

83 Raste­plass Nytorget

19 Om kunst og ugras

95 Prinsessen kysset en frosk

Torunn Larsen, redaktør

Torunn Larsen

33 Kunst med liten «k» Anna Roos

53 Mennesker, situasjoner og muligheter Boel Christensen-Scheel

59 Pedalkraft til Bybrua Justin Carter

75 Kunst med gode intensjoner Line Ulekleiv

Frøydis Lindén & Katrine Meisfjord

Martin Worts & Lewis Biggs

107 Gentri­freaki­sering Geir Haraldseth

112 «5 på gata» 124 Forfatterbiografier 126 Prosjekter 232 English Summary


Forord Denne boken handler generelt om kunst, by og mennesker. Den handler spesielt om Rogaland Kunstsenter og kunstprosjekter i nærmiljøet vi har medvirket til de siste ti årene. I løpet av denne tiden har engasjements- og ambisjonsnivået blitt stadig høyere og prosjektene mer og mer omfattende. Etter hvert begynner vi å få en ganske stor kasse med dokumentasjon, refleksjoner og erfaringer, for ikke å glemme kassen med ubesvarte spørsmål, som: Hvordan virker kunsten ute i byen, egentlig? I flere år har vi ønsket å lage en bok for å sortere, utdype og dele alt materialet og for å få samlet trådene og kanskje spinne noe videre inn i fremtiden. – Og så har vi hatt lyst til å vise frem nabolaget vårt som vi er veldig glade i. Boken som nå foreligger, har fått vokse seg frem over tid – litt som det vindskjeve epletreet vi plantet ved inngangsdøren for det som nå føles som lenge siden. Hoveddelen består av en samling artikler med ganske ulike utgangspunkter. Her setter representanter for institusjonen ord på egne ambisjoner og erfaringer. Tre kunstnere skriver om sine prosjekter og har inkludert stemmer fra publikum. To kunstteoretikere setter institusjonens arbeid inn i en kunsthistorisk sammenheng. I tillegg har ulik fagkompetanse bidratt med kortere uttalelser om kunst og byutvikling. Sist, men ikke minst, inneholder boken en presentasjon av 22 prosjekter som vi håper viser et volum, et forløp og et grunnlag for Rogaland Kunstsenters erfaringer. Bokens redaksjon har bestått av Torunn Larsen, Hilde Herming, Martin Worts og Geir Haraldseth. Vi ønsker å takke alle bidragsytere. En spesiell takk går til kunstnerne som har bidratt med både arbeid, engasjement og refleksjon, og til alle innbyggerne som faktisk bygger byen. Stavanger, 2013 Torunn Larsen, redaktør


19

Torunn Larsen

OM Kunst OG UGRAS Stavanger er et fascinerende kasus i norsk urbanisme, sett i lys av dramatisk vekst, god økonomi, høye ambisjoner, en liten geografisk skala og et uproporsjonalt stort internasjonalt nettverk. Den lille havnebyen burde være en perfekt petriskål for å teste og studere samspill mellom kultur, næring og byutvikling. Rogaland Kunstsenter har prøvd å dyrke frem vår egen lille cellekultur, og med denne publikasjonen inviterer vi lesere fra og utenfra Stavanger til å bøye seg over mikroskopet og ta en kikk. I motsetning til laboranten er vi verken upartiske eller rene på hendene. Vi har vært opptatt av hvordan kunstprosjekter vi medvirker til, kan påvirke nærmiljøet, og fremfor å innta en objektiv forskerposisjon har vi valgt å spille rollen som medvirkende aktør og ingrediens i smørja. Dette med en overbevisning om at mer nøytrale disipliner innenfor politisk og økonomisk samfunnsutvikling har noe å lære av kunstens subjektive og urenslige håndteringer. Tonen i boken er subjektiv og konverserende, og vi har prøvd å engasjere kunstnere, publikum og andre fagfolk i en samtale om kunsten, byen og samfunnet. Så gjenstår det å se om leseren vil få en opplevelse av nyfrelst tungetale eller komplekst korverk. Vi har iallfall gått på med idealistisk (over?)mot, inspirert av kunstens evne til å åpne opp maktkonsentrasjoner, gi rom for flere stemmer Nytorget får frukthage


Kunst / by / befolkning

og operere både kritisk og utopisk. I bakgrunnen har vi ikke kunnet unngå å høre kynikeren hviske mistenksomt om kunst redusert til nyttig brikke i et større realpolitisk spill. Eller som redskap til å skape gode oppvekstkår, øke salgsverdien i et nabolag eller rekruttere flere lyse hoder til byen. Denne hviskingen har en lei tendens til å legge demper på den gode stemningen, men den skal likevel få være med i samtalen som en litt ubetimelig grinebiter i bakgrunnen. Først og fremst har vi ønsket å lage en bok om møter og muligheter og utopiske ideer satt ut i praksis og kanskje tenke litt høyt om byens fremtid fra Rogaland Kunstsenters subjektive ståsted som innbygger interessent og aktør i spillet om Stavanger.

Europeisk olje- og kulturhovedstad 27. mai 2004 kunngjorde EUs ministerråd at Stavanger/Sandnesregionen sammen med Liverpool skulle ha status som europeisk kulturhovedstad i 2008. Sett bort fra Bergen i 2000, et år hvor alle byer som søkte, ble gitt denne æren, utgjør dette noe unikt i norsk kulturlivs historie, og man kan spørre seg hva som er spesielt med Stavanger-kulturen. Stavanger er en god kulturell smeltedigel. Miljøet er lite, men aktivt, og de felles kulturelle møtestedene fungerer som ad hoc-arbeidsmøter, hvor representanter fra institusjoner og freelancere pitcher og planlegger med én hånd og fortærer vin, kunst og kanapéer med den andre. Kommunens kulturadministrasjon har gjennom mange år vist synlig engasjement og oversikt over totaliteten i det kreative miljøet, og politikerne har fulgt opp med offensiv kultursatsing, om enn delvis næringspolitisk motivert. Illustrerende nok kom initiativet til å søke kulturhovedstadsstatus fra politisk hold, ikke fra kulturlivet selv. Richard Floridas teorier om at kreative aktører er gode for rekrutteringen til en by, har også nådd Stavanger, og internasjonale konsulenter innen byutvikling som Charles Landry (The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators) og Robert Palmer (Eventful Cities: Cultural management and urban revitalisation) har vært innom for å vise hvordan andre byer har greid å gjøre seg kreative og attraktive på markedet. I det siste tiåret er byen blitt mer vant til å utsettes for samtidskunst både gjennom Stavanger 2008-prosjekter som «Neighbourhood Secrets» og faste arrangementer som Nuart-festival for street art og Article-biennale for elektronisk og ustabil kunst. Gjennom private formidlingsaktører som Galleri Opdahl har byen også fått oppleve Anthony Gormleys skulpturer som dukker opp på de mest uventede steder rundt i Stavanger sentrum. Enkelte prosjekter har vakt publikumsdebatt i

20

21

media, men det er ikke godt å si hvor dypt interessen for samtidskunst stikker sånn til hverdags. Byens voldsomme utbud av festivaler drar nok mye av folks oppmerksomhet mot vin, hvitløk og treskuter. Den største festivalen av dem alle er Offshore Northern Seas – en internasjonal oljefestival som i 2012 hadde en omsetning på 800 millioner kroner. Noe av disse pengene som flyter gjennom byen, kommer jo også kulturlivet til gode. Det skal ikke gå mange årene fra europeisk kulturfest til Stavanger kjører i gang sitt neste kulturfyrverkeri med åpning av flunkende nytt konserthus. Under den begeistrede applausen for signalbygg og festivitas går dog også en bekymret mumling om kunstens kår og kunstnernes arbeidshverdag som er betraktelig mer grå og ikke like fotogen. Den føyer seg inn i en større sosiologisk diskurs om Stavangers utvikling. I Statistisk Sentralbyrås tabell for «medianinntekt etter skatt» kommer det i 2011 frem at fire av Norges fem rikeste bydeler ligger i Stavanger. Fra 2004 til 2009 har Rogaland hatt Norges raskest voksende økonomi, og hver femte husholdning tjener mer enn 750 000 kroner i året etter skatt. Byens opphetede oljeøkonomi har ført til landets høyeste leilighetspriser, noe som rammer alle som ikke står på oljeindustriens lønningsliste. Nedlagte verkstedlokaler, hvor kunstnere tradisjonelt har hatt rimelig atelierleie, utvikles til eksklusive bolig­ prosjekter på løpende bånd. Sosiolog Lennart Rosenlund har kartlagt Stavanger etter prinsippene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Han mener Stavangers elite er splittet siden 1970-tallet. Før var byen dominert av én enkelt, dannet elite, som ledet an i både kulturell (utdannelse, kunnskap) og økonomisk kapital (penger). Eliten vokste og ble delt i to: en økonomisk og en kulturell elite. Stavangerfolk med høy kulturell kapital har tapt terreng. De assosieres med høy utdannelse, arbeid i offentlig sektor og relativ økonomisk nedgang. De som har vunnet frem, har høy økonomisk kapital. De jobber i privat sektor, har kortere teknisk eller økonomisk utdannelse og har sett sine inntekter stige. Rosenlunds forskningsprosjekt «Stavanger as a prism» har fått over seks millioner i støtte fra Forskningsrådet og skal gå over tre og et halvt år. Arbeidet tar sikte på å kartlegge hovedmønstrene i folks orientering med hensyn til politiske meninger, økonomi, religion og kultur, kort sagt livsstil.1 I et intervju i Stavanger Aftenblad i 2012 får Rosenlund spørsmål om utviklingen av Storhaug, en sentrumsnær stor bydel som ofte omtales med en geografisk vaghet som «Stavanger øst» eller «østre bydel». Dette er også Rogaland Kunstsenters nabolag.

1

Morgenbladet, 17. juni 2011, Hinna Hills. Den nye norske velstanden, Simen Sætre


Kunst / by / befolkning

– Hva har du å si til gentrifiseringen av Storhaug, at kulturarbeiderne og kunstnerne har gjort bydelen populær, men nå presses ut av pengefolket. Er det et bilde som stemmer? – I aller høyeste grad. Det er en generell prosess i de fleste bysamfunn. – Er det noe å gjøre med det? – Nei. Ikke så lenge vi lever i et kapitalistisk samfunn.2 Nå har derimot Stavanger kommune gjort en viss innsats for å sikre gode arbeidsvilkår for kunst- og kulturlivet gjennom oppkjøpet i 2009 av Gamle Tou Bryggeri, nå Tou scene – et kunstnerinitiert produksjons- og formidlingshus som nettopp ligger i Stavangers østre bydel. Her planlegger kommunen å bygge et atelierhus for kunstnere. Strategisk nok er dette ett av Stavangers viktigste byomformingsområder og skal utvikles fra sliten industribydel til et blomstrende bolig- og næringsområde. Kommunen prøver med ett og samme grep å sikre kreative arbeidsplasser, samtidig som de bruker kultur som brekkstang i en velkjent byutviklingsprosess. Et annet interessant grep er kommunens tette samarbeid med private aktører. Østre bydel omtales ofte som «Urban sjøfront», som igjen er navnet på en visjon så vel som et selskap for byutvikling, stiftet i 2000, og eid av 21 grunneiere i området. Selskapet har som mål å være en aktiv pådriver, initiativtager og koordinator for byutviklingen av Stavanger øst, og bidra til en mer helhetlig områdeutvikling. Opprettelsen av selskapet var et initiativ fra Næringsforeningen Stavanger øst og Stavanger kommune i forbindelse med strategisk næringsplan for Storhaug næringsområde. Stavanger øst hadde et dårlig rykte. Det var stigmatisert, og eksisterende planer var ikke egnet for utvikling av området. Få reelle avklaringer var gjort på noe plannivå. Etter en runde blant grunneierne ble vi i stand til å finansiere utvikling av et fremtidsbilde for området, sier Kristin Gustavsen, 12-årig prosjektleder i Urban sjøfront AS.3 «Urban sjøfront Storhaug – Visjon for sentrumsnær byomforming» ble utarbeidet av næringsforeningen, kommunen og arkitektkon­ torene Helen & Hard og Asplan Viak. Det ble vektlagt at kunst og kultur skulle være et sentralt element i byutviklingen, og anlegget til Gamle Tou Bryggeri ble foreslått som sentrum i en kulturakse. Selskapet har siden vært involvert i flere samarbeidsprosjekter med kunstnere og 2

SA 28. april 2012, Forskjellene øker mellom pengefolk og de kulturelle, Stein Halvor Jupskås

3

Husbanken.no 18. april 2012, Byutviklingsprosjektet Urban Sjøfront

22

23

kreative næringsaktører, og deltatt i oppbyggingen av Tou scene. De er også en viktig sponsor av Nuart-festivalen som har satt Stavanger og Storhaug på verdenskartet som et stadig ekspanderende internasjonalt «museum» for street art. Gjennom høy kompetanse og vektlegging av kultur og byutvikling kombinert med en dynamisk posisjon mellom privat og offentlig har Urban sjøfront vært en viktig aktør i utviklingen av bydelen. Selskapet er non-profit, og Stavanger kommune og Storhaug bydelsutvalg har hver sin representant i styret. Det er samtidig viktig å være bevisst at selskapet eies av kommersielle næringsinteresser med hovedmålsetning å øke sine tomteverdier, og at det heri ligger en problematisk interessekonflikt med beboere og leietakere som ikke har råd til at husleien stiger. Stavanger er en norsk storby i rask utvikling som daglig konfronteres med viktige veivalg. Historisk er det samtidig en småby i enden av bibelbeltet som sliter med voksesmerter og et noe komplisert selvbilde. Oljeindustrien har gitt byen blomstrende økonomi, internasjonalt miljø og utadrettet blikk, men de siste 50 års økonomiske og demografiske vekst har også skapt problemer med infrastruktur, arealpress og skyhøye boligpriser. På landsbasis kommer Stavanger ut som en av de dårligste innen offentlig friareal pr. innbygger, men topper derimot statistikken over byer med flest biler i forhold til innbyggertall. Økt bevissthet om global oppvarming og overhengende klimatrusler har også gjort byens sølete oljeimage noe belastende. Med profilert satsing på kultur har byen åpnet for utvinning av en mer fornybar ressurs. Ett av de viktige veivalgene byen nå kan bli konfrontert med, er villigheten til å gi avkall på vekst til fordel for kulturelt mangfold og bærekraft. Er vi klare for en total makeover eller skal det bare pudres litt på fasaden?

Den omnipotente institusjonen Rogaland Kunstsenters (RKS) rolle i byens kulturliv kan sies å ha vært aktiv, stabil og langsiktig siden oppstarten i 1978. Parallelt med å være en av byens eldste kunstinstitusjoner er den også liten og lett på foten. Institusjonen er blitt holdt i konstant utvikling gjennom den kunstneriske eierskapsmodellen og har nytt godt av å ha kunstnerne som kreativ ressurs, parallelt med en profesjonell stab av formidlere og forvaltere. I møtepunktet mellom den kreative og forvaltende kompetansen utvikles og utveksles roller. Samtidskunstens egen grensesprengende natur utfordrer også tradisjonelle rollestrukturer, og forklaringen på hva som kjennetegner kunst, kunstner, publikum og institusjon, er etter hvert blitt temmelig utflytende. Kunstnere kan i dag arbeide administrativt med forvaltning og formidling, samtidig som institusjonen kan arbeide


Kunst / by / befolkning

24

kreativt. På denne bakgrunn har RKS vært gjennom et tiår med eksperimentering og vekslende kunnet operere som visningsrom, formidler, produsent, kurator og medskaper, alt avhengig av prosjektet. Midt oppe i all denne postmoderne dynamikken kan det jo være betimelig å spørre seg om dette bidrar til kompetanseutvikling eller kaos, og ikke minst – blir det bra kunst? I 2001, da jeg ble ansatt med ansvar for utstillinger og formidling, var fokus på separatutstillinger satt av vekslende programansvarlige styremedlemmer ved RKS. Profilen var mangfoldig og eksperimentell, og responsen fra kunstnere, kritikere og publikum var god. Desto mer frustrerende var det å oppleve at godt produkt, etablert visningsrom, bra pressedekning og ulike markedsføringsfremstøt sjelden fikk besøkstallet til å vippe over 300 på en fireukers utstilling. I tillegg var det tilsynelatende de samme 300 menneskene som så ut til å utgjøre Stavangers samtidskunstmenighet. RKS hadde også erfaringer med større, tematisk spissede prosjekter, og i 2002 gikk vi inn i det største så langt: «Meeting Place», et toårig program med utvekslinger og påfølgende vandreutstilling for 31 kunstnere fra seks nordeuropeiske land. Den endelige utstillingen ble så stor at vi måtte ut og finne nye lokaler, og ble dermed involvert i oppussing og åpning av 1000 m² råbygg, tidligere brukt til ølbrygging, og i dag en del av Tou scene. Som prosjektleder i Norge sammen med den norske kuratoren Anna Roos fikk jeg min første aha-opplevelse av formidlingspotensialet for store prosjekter: Besøket ble tidoblet! Erfaringen gjentok seg året etter gjennom samarbeid med billedkunstner Vibeke Jensen om en stedsspesifikk installasjon for foajeen i Stavanger kulturhus – et offentlig rom trafikkert av gjennomsnittlig 100 000 mennesker i løpet av en måneds utstillingsperiode. Formidlingens treffsikkerhet blir jo noe annerledes i en hektisk kulturhusfoajé enn i det oversiktlige galleriet. Litt som å gå amok med hagle, kontra å stå på et hustak med gevær og teleskopsikte, for å bruke en litt aggressiv analogi, men, for å si det fredeligere: Misjonæren i meg frydet seg over en sjelden anledning til å kunne forkynne samtidskunst for massene. Ministerrådets salving av Stavanger som en forestående europeisk kulturhovedstad brakte iallfall denne kulturapostelen i ekstase. Stavanger2008 skulle ha et budsjett på 300 millioner kroner. – Det blir mye kunst, det! Da den første forventningsrusen hadde lagt seg, begynte jeg samtidig å kjenne en viss uro for Stavangers reelle kunstinteresse. Skulle det brukes 300 millioner på ett års kunstopplevelser, føltes det nærmest moralsk maktpåliggende å nå ut over gallerimenigheten på 300 mennesker. Kunstmisjonering


Kunst / by / befolkning

I samarbeid med Anna Roos, en av disse kunstnerne som også kan formidle og forvalte, ble kongstanken skrevet – i form av en pengesøknad til Stavanger2008. Stikkord: Høy respons. Rogaland Kunstsenters formidlingsstrategi skulle utforske og utvikle gjensidighet mellom kunst og samfunn, gi folk en opplevelse av samtidskunstens betydning og muligheter og i det hele tatt gjøre Stavanger til en bedre by. Halleluja! Og hvis det kunne øke vårt besøkstall i samme slengen, så amen til det. Stavanger2008 ga oss én million å gjøre det for. Jeg hadde fått øynene opp for kreativt så vel som administrativt samarbeid med kunstnere og inviterte til åpne idémyldringsmøter som gradvis utviklet seg til ambisiøse prosjekter: Anna Roos utviklet et flerdelt og flerårig prosjekt som gjorde publikum til en nødvendig del av kunsthandlingen. Marit Aanestad initierte et internasjonalt symposium om kunst i offentlig rom, hvor kunstnere som Vito Acconci, Alfredo Jaar og Lars Ramberg presenterte ulike kunstneriske metoder og høye formidlingsambisjoner. Vi reiste også ut for å få inspirasjon og nye allierte og kom hjem med et toårig utvekslingsprosjekt og en samarbeidspartner (og fadder) i Liverpool Biennial. Kunstnere som Marcus Coates og Sean Hawkridge tilbød sine kunstneriske tjenester til Stavangers befolkning, og i Liverpool kastet Anne Lise Stenseth og Leif Gaute Staurland seg inn i byutviklingsdebatten rundt The Paradise Project, et utbyggingsområde på størrelse med 20 fotballbaner. Liverpoolbiennalen har et særlig fokus på stedsspesifikke prosjekter, og gjennom samarbeidet fikk jeg enda større tro på å overføre tilsvarende metoder til RKS og Stavanger. I årene etter fulgte derfor mange stedsrelasjonelle prosjekter. De kunne saktens få litt uforutsigbare manifestasjoner, men hadde samtidig noe raust og relevant over seg som kompenserte for en viss uhåndgripelig karakter. De møtte stedet, de møtte folket og de møtte situasjonen, og selv om møtene kunne variere i presisjon, skjedde det alltid utvekslinger som jeg håpet var gjensidig konstruktive. Etter hvert kunne jeg merke min egen misjonsfeber stige – det var ikke lenger nok å arbeide med enkeltstående prosjekter i det offentlige rom. Muligheten for, og dermed ambisjonen om å ha en mer langsiktig og permanent påvirkning, hadde våknet. Byen hadde miljøproblemer, kunsten var løsningen ...

Kan samtidskunsten frelse byen? Rogaland Kunstsenter har hatt tilholdssted på Nytorget siden 1981. Dette er et historisk byrom med et urbant tilbud og et flerkulturelt miljø som er ganske unikt i byen. Området har i tillegg fått en nøkkelfunksjon

26

27

i å binde sammen sentrum og tidligere nevnte østre bydel – ett av byens viktigste transformasjonsområder. Typisk nok for Stavanger har Nytorget i mange tiår vært regulert til midlertidig parkeringsplass med et bruktmarked på lørdager som eneste formildende trekk. Stavangers stortorg i Vågen ble innviet i 2008 etter kostbare oppgraderinger og har siden vært gjenstand for heftig debatt og innbyggerkritikk for manglende varme og folkelighet. Nytorgets skjebne sto ennå som et ubeskrevet blad, og vi kastet oss optimistisk inn i et komplekst byutviklingsprosjekt i samarbeid med kunstnere som Mona Orstad Hansen, Solveig Landa og så mange naboer vi klarte å engasjere. Nytorget skulle bli et grønt og folkelig Kulturtorg. Vekk med bilene, inn med kunsten! I de siste fem årene har vi arbeidet intenst med relasjonelle prosjekter med fokus på kunst og bærekraftig bymiljø, og forsøkt å skape en grasrotallianse mellom kunstnere, innbyggere og offentlige instanser. Vi har bygget park på parkeringsplassen, startet en utopisk bysykkelordning, satt poteter og invitert innvandrere til torgs. Felttoget kulminerte i 2011 med et ambisiøst samarbeid med Stavanger kommune og Fremtidens byer for å omforme Nytorget til temporær kulturell møteplass og arena for byutviklingsdebatt. Da hele parkeringsplassen ble stengt over natten, reagerte lokale butikkeiere med ramaskrik i avisen og trusler om stevning, og kommunale politikere og administrasjon gjorde helomvending og flyttet bilene tilbake. Aldri har våre kunstprosjekter fått så mye respons som i disse årene, både god og dårlig. Men er det god kunst? Formidling? Byutvikling? Jeg har ikke distanse til noen objektiv kunstkritisk vurdering og bør være den første til å innrømme det urene aspektet ved prosjektenes organisering og definering. Jeg står tross alt ikke lenger og peker og forklarer, men kryper plutselig rundt på alle fire med oppbrettede armer og jord opp til albuene ... Den faglige motivasjonen er å kunne bidra med kreative innspill i Stavangers byutviklingsprosess og samtidig utforske kunst som samfunnsutviklende metode. Utfordringen ligger i å manøvrere mellom tydelig verdigrunnlag, lydhør deltakelse, uhildet utforskning og instrumentell bruk av kunst. Jeg mener det har vært nødvendig for RKS å gå ut over rollen som passiv formidlingskanal til selv å bli en meningsskapende aktør og kunne utfordre definisjonene av kunst/kunstner, politikk/ politiker, ekspert/engasjert, forvalter/innbygger. Det innebærer både risiko, kjeft og skitt under neglene, og for en institusjon en halsbrekkende sjonglering med roller og dertil hørende fokuseringsproblemer. Etter debatten kulturtorg versus parkeringsplass har jeg måttet se litt av min egen naivitet så vel som kulturimperialistiske tendens i hvitøyet.


Kunst / by / befolkning

Det er naivt å tro at kunsten nødvendigvis får det siste ordet bare fordi den ofte tar det første. Studerer man vestlige storbyer som New York og London, virker gentrifisering som en nesten uunngåelig del av evolusjonen og drar næring fra både relasjonelle kunstprosjekter, offentlige utsmykninger og street art. Den kunstneriske fortroppen skal virkelig ha tunga beint i munnen for å lede stødig an med en hovedtropp bestående av utbyggere og spekulanter. Rogaland Kunstsenter skal også ha tunga beint i munnen. Vi er selv en privat profet med kunst og kunstnerisk virke som vår forkynnelse, og hvis det ikke er grobunn for våre tilsynelatende enkle sannheter, må vi spørre oss om de er så enkle som vi tror. Som målrettet prosjektleder, engasjert formidler, forventningsfull kurator og misjonerende miljøentusiast stiller jeg i de fleste av mine rollekontekster oftest til start med en offensiv, ferdig overbevisning. Det er blitt smertelig klart for meg i øyeblikk jeg tar meg selv i å tenke: Herregud, prosjektet kommer jo aldri i mål med dette tempoet – disse kunstnerne er jo mer opptatt av å småprate med folk enn å følge milepælslista! På ett tidspunkt har det demret for meg at den hastige prosjektlederen står i fare for å hurtigspole gjennom halve prosjektet. Justin Carters prosjekt handler ikke om å høste mest mulig pedalkraft til lysinstallasjonen hans, men om alle energiutvekslingene som skjer i det små. Anna Roos’ prosjekt inviterer like mye til negativ respons som positiv. Nå er det altså ikke like lett å sitte stille og lytte når man er uenig. Miljøentusiasten er overbevist om at alle egentlig ønsker seg park på parkeringsplassen. Byutvikleren irriterer seg over at torghandlerne ikke liker det nye, påkostede torget. Arkitekten river seg i håret over at folk ikke vil følge skifersporet, men heller tråkker opp snarveier i plenen. Slike snarveier har forresten et besnærende navn på engelsk: Desire lines. Jeg slår et slag for lystlinjer, som en langsom, intuitiv samtale med terrenget og med dem som har gått før oss. Som prosess er den litt ullen og uorganisert, men tydelig nok i materialisert form. Demokrati kan også være en ullen prosess, og vi skriftlærde spør oss gjerne om vi kan ta sjansen på å inkludere alle stemmer? Fjortiser, trygdede, innvandrere, hva vet vel de om kvalitet, kultur og planarbeid? Kunstneren derimot, oppsøker gjerne åpne samtaler og ustrukturerte prosesser med en uetterrettelig fornemmelse for uforutsigbart potensial og overraskende innsikt. Slik er kunsten kanskje blitt vår viktigste arena for utforskning, dialog og demokrati; gitt at by og samfunnsutvikling handler mer om å skape noe felles enn å nå et bestemt mål. Så hva kan prosjektledere og byutviklere lære av kunstneren og hennes

28


Kunst / by / befolkning

prosesser? Å starte opp et informasjonskontor for direkte demokrati. Risikere full åpenhet. Og verdsette potensen i både kaos og ugras. Nytorget er i dag en vill blanding av parkeringsplasser, kunstferdige rasteplassbenker, sykkelskur, vekstkasser og en park som er blitt politisk vedtatt å være midlertidig på ubestemt tid. Torgelementene er mer eller mindre overlatt til nabolaget og kardemommeloven. Benkene flytter rundt etter solen, oregano og åkersnelle styrer seg selv. Noen hunde­eiere gidder ikke bruke pose, men andre gjør det – og har tilsynelatende begynt å plukke opp etter slubbertene også. Jeg har forsonet meg med tingenes anarkistiske tilstand. Slenger nok ut noen frø til våren og plukker kanskje opp en og annen tomflaske, men mer i kraft av nabo enn vaktmester. Derimot har jeg begynt å bekymre meg for at alt og alle skal pusses opp og ryddes, og at kebabsjappa en dag skal måtte vike plassen for en kaffebar. Jeg har begynt å snakke varmt om entropi, og bekymret om mellomrom som bygges igjen og rufsete butikker som legges ned. Vekkelseskampanjen for Kulturtorg er blitt avløst av planer om et kartleggende brukermedvirknings­prosjekt fritt for materielle inngrep på torget. Erfaringsgrunnlaget fra våre intervensjoner og forsøksvise mobilisering av grasrota ser sånn sett ut til å kunne leve videre gjennom noen rotete torgelementer, en påbegynt diskusjon og en form for kreativ kartlegging. Spørsmålet er om dette kan være vel så gode torgelementer som granitt... Selv har jeg lært meg litt mer om tålmodighet, at det er viktigere å plante enn å luke og at skillet mellom ugras og nytteplante antakeligvis er viktigere på papiret enn i pestoen.

30

31


33

Anna Roos

kunst med liten k Jeg får ofte spørsmålet: Får du nok tid til dine egne ting? Grunnen til det er at jeg er billedkunstner. Og billedkunstnere skaper kunstverk, aller helst gjennom sitt geni, i alle fall gjennom sin originalitet. Kunstnere jobber med utstillinger i den hvite kube, galleriet. Jeg gjør i grunnen ikke så mye av det. Jeg jobber som billedkunstner, som konsulent, som kurator, som underviser i kulturskolen og som omreisende kunstner i Den kulturelle skolesekken. Jeg tenkte mye over hvorfor jeg så ofte fikk spørsmålet – Får du nok tid til dine egne ting? – og hvorfor jeg etter hvert begynte å irritere meg over spørsmålet. Mine metoder når det gjelder undervisning og når det gjelder kunstproduksjon, har mange fellestrekk. Mitt mål er å skape et rom, en situasjon der deltakerne kan påvirke situasjonen/rommet og rommet/situasjonen kan påvirke deltakerne, uavhengig av om det er et offentlig rom eller et kunstrom. Det handler om å legge til rette for at noen andre enn meg selv skal fylle på med innhold og mening. Derfor har jeg i mange av mine kunstprosjekter jobbet med å aktivisere publikum. Opplevelsen Elevarbeid fra Stavanger kulturskole i forbindelse med kunstprosjektet High Response. Visjonær utopi for Nytorget.


Kunst / by / befolkning

internaliseres, erfaringen blir ens egen og får dermed større mening. Kunsten er ikke utenfor, den er i oss, kunstnere og deltakere. Som en naturlig følge opplever jeg heller ikke at det er så stor forskjell på det å lage kunst og det å undervise. For meg er det den samme drivkraften, det er de samme idéverdener jeg tar utgangspunkt i når jeg lager mine egne ting, lager workshoper, jobber med Live Art eller relasjonelle prosjekter og når jeg underviser. Kanskje jeg, når alt kommer til alt, ikke jobber med kunst, kanskje jeg stadig leter etter mening?

Høy respons «High response» er et kunstprosjekt i flere deler som presenterer kunst som trenger respons fra publikum for å bli fullkommen eller i det hele tatt eksistere. Publikum blir deltakere som påvirker kunsten – samtidig som kunsten kan påvirke deltakerne. Alle High response-prosjektene forholdt seg til et gitt sted og en gitt gruppe. Denne teksten tar for seg «High response 2/Stavanger sampling», et prosjekt som tok utgangspunkt i 5 ulike steder i Stavanger sentrum, og hvor deltakerne var barn og ungdom fra 8-16 år. I det du leser denne teksten, blir du også en deltaker. I «High Response» går kunsten og kunstneren utenfor sine tradisjonelle rammer og inn i samfunnet, mens publikum må gi av seg selv i kunsten. Det er sårbart og med element av risiko. Min erfaring er at dersom kunstner, kunst og publikum møtes med gjensidig respekt og åpenhet, kan det oppstå øyeblikk der de som er til stede, deler en erfaring som gjør at de vokser som mennesker. Det skjer ikke så ofte, men når slike øyeblikk oppstår, huskes de resten av livet. Ofte blir kunstneren/kunsten satt opp mot publikum/samfunn som to motpoler uten dialog, åpenhet eller gjensidighet. Det er en trettende stereotypi kunstnere stadig møter, «High response» skaper møter, hvor åpenhet, tillit og respekt er fremdriften. Det er ikke et poeng at alle skal komme frem til en felles kunstforståelse eller enighet. Kanskje bærer prosjektet mening nettopp i at det gis rom for ulike synspunkter og uttrykk. Det handler mer om individene, idéene, visjonene, utopiene og mulighetene enn om konkrete resultater og målbare evalueringer. Det er vanskelig å evaluere kunst, og det er vanskelig å evaluere flyktige idéer. I et resultatorientert samfunn er det utfordrende å rettferdiggjøre både kunst og abstrakt meningsdannelse. Betyr det at kunsten og meningsdannelsen er et luksusfenomen og et overskuddsprosjekt i et velferdssamfunn som Norge? Trenger vi kunsten? Trenger vi mening?

34

35

Stavanger sampling – et visjonærutopisk innspill til byens utvikling I «High response 2/Stavanger sampling» var målet å skape et møtepunkt, hvor elever ved Stavanger kulturskole, sivilarkitekt Christian Schöberle og jeg kunne utforske Stavangers byrom, komme med egne innspill og prøve å inspirere byens politikere. Vi valgte ut ulike steder i Stavanger sentrum som vi mente kunne trenge oppmerksomhet. Elever ved Stavanger kulturskoles billedavdeling ble invitert til å transformere disse byrommene til steder de kunne tenke seg å være. Vi laget byplanmodeller i spenningsfeltet mellom det utopiske og det realistiske. Arbeidet ble presentert gjennom tegninger og 3D-modeller i en utstilling på Rogaland Kunstsenter og i et idéhefte. Heftet ble overlevert fra en kulturskoleelev til en politiker på utstillingsåpningen 7. juni 2008. Politikeren lovte å ta ideene på alvor når det skal lages ny sentrumsplan for byen. To år senere tok jeg igjen kontakt med eleven og politikeren og ba om å få intervjue dem om hvordan de opplevde prosjektet og deres egen deltakelse. Åpningstalene fra 2008 og intervjuene fra 2010 er gjengitt så ordrett som mulig. Spørsmålet er om det alltid er like lett å skille mellom kunstner, elev og politiker...

Performance og taler (to sider av samme sak?) eleven :

«… Når me begynte på dette prosjektet som dåkke ser, disse pappmodellene rundt forbi, så diskuterte me litt, kor e sentrum? Og kor pleier me å ver? Og ka mangle i denne flotte byen Stavanger? Me diskuterte litt forskjellen på ka et sted e og ka en plass e. Så fekk me utdelt kvert vårt område i byen, og då var det bare å setta igang. Me hadde jo lenge hatt idéer om ka me synes mangla og koss me ville at ting sko ver, men nå sko me endelig få setta dette her ut i livet og visa akkurat koss me ville ha det og ka me ville ha kor henne. Någen, som dere sikkert kan se, har holdt seg te det visjonære, det de tror kan være gjennomførbart, som me faktisk håbe at gjerna ein gang kunne være faktum. Og någen har holdt seg – gjerna lekt litt med idéen «Det utopiske Stavanger» og gjerna dratt strikken litt lenger. Og me på Bilde og Visuelle kunstfag, me har


Kunst / by / befolkning

jo heile veien prosjekter på gang, men eg tror eg kan snakka på alles vegne hvis eg seie at dette prosjektet er det me har lagt mest kreativitet og tankevirksomhet ned i. Så i tillegg te de flotte plakatene som dåkke ser rundt og de pappmodellene som kunstneren og arkitekten har hjelpt oss og lagd, så har det endt opp i et idéhefte, der det e bilder og litt tekst fra prosjektet vårt. Og det e på grunn av at me ikkje vil at dette prosjektet bare skal være en utstilling – det e veldig flott at vi har fått vise fram idéene våre – men me vil at dette ska være ein oppfordring og kanskje ein inspirasjon te politikerne våre i byen og vise at «hei, me har litt idéer, hør litt på oss!» … Så då vil eg ta å overrekka dette heftet til politikeren, og med dette håper eg at han kan lova oss pariserhjul på Nytorget her, bike-in kino ved Straen senteret, og i alle fall vil eg at han ska lova oss at han tar oss på alvor!»

36

37

skal legge meg på plenen utenfor. Og det er at det må jo også være et jordbærsted …» (Politikeren overrekker kunstsenteret en jordbærplante. Mer applaus og håndtrykk.)

Kunst og deltakelse, lærer og elev (to sider av samme sak?) kunstneren : eleven :

Vær så god og sitt. Har du lyst på en gulrot?

Ja takk!

(Applaus – overrekkelse og håndtrykk) Hva slags tanker gjorde du deg om din deltakelse i dette prosjektet? politikeren :

«Me har allerede sagt i kommunalstyret for byutvikling at me må ha en ny revisjon av kommunedelplanen for sentrum, som er den planen som legger grunnlaget for egentlig alt som skal skje arkitektonisk og med byrommene. Og den planen som var for sentrum som ble vedtatt rundt -95, er den som dannet grunnlaget for eksempel for den oppgradering som har vært av torget. Og hvis me nå får en revisjon, så er det klart at disse innspillene er ganske verdifulle for oss. For me har store utfordringer igjen når det gjelder å få resten av sentrum attraktivt. Eg har smugtitta på någen av disse forslagene, og eg har funnet meg noen favoritter sjøl. Eg synes for eksempel at det er en veldig god idé at det skal være mulig å spise gulrøtter som du plukker sjøl en eller annen plass i byen. Og det skal me komme litt tilbake til. Dette er jo et stort prosjekt som inneholder veldig mye, og så opplever eg at det dokker har gjort, er at dokker har tatt utgangspunkt i «Er dette en utopi eller er det virkelighet? Og då kan det være greit å starte med å si at ordet «utopi» brukes jo ofte om noe som er virkelighetsfjernt eller ugjennomførbart. Det brukes sånn når man snakker om ordet «utopi». Men det er ikke det, det er ikke sant! Utopi er faktisk det motsatte av det me skal frykta. Utopi er alt det som kan bli en realitet. Det er det motsatte av utopi som er det me skal frykta og motarbeida, nemlig dystopien – det som er skildringen av et fremtidssamfunn som er prega av negative utviklingstrekk. ... Så la oss heller vektlegga utopien som det det er; nemlig en lykketilstand, et perfekt sted. Oscar Wilde sa en gang at fremskritt det er virkeliggjørelse av utopier … Det er bare en liten ting som mangler når jeg

Før me begynte, så vet eg ikkje om någen av oss heilt forstod ka me ga oss ut på. Men itte kvert så tror eg alle var enige om at det var skikkelig interessant, spennande og inspirerande å ver med på. For selv om dette ikkje akkurat e den ferdige byplanen, så fekk me vera med på å påvirka. Eg tror ikkje det er så mange som tenke over at alle kan og bør ver med og sei någe om byen me bor i. Eg tror det va viktig for mange å se at det gikk an. Det va en kule måte å sei fra på, å gje oss ein stemme gjennom kunsten. Og så va det bra å kunne bruke kunsten til noe mer enn någe estetisk og pent. Hvordan påvirket du prosjektet? Så mange forskjellige personligheter som var med i dette prosjektet, så synes eg at alle blei hørt og det var det som va så kjekt. Ka idé du enn hadde, så fekk du visa den fram. Du trenger ikkje vera politiker eller arkitekt for å meina någe om det du skal leva i og omgivelsane dine. Eg synes det e så viktig med grønne lunger, sånne plasser som alle kan samlas. Og det såg eg på de idéene som eg hadde; det hadde mye med det å gjøre – bare plass – som ikkje skulle være parkeringshus eller någe spesielt – bare plass å ver på. Sånn som bykulturen er blitt nå, at alle ska klara seg sjøl, så e det viktig med plasser og parker som gjør at alle «einstøingene» i byen blir litt samla. Du fikk jo også en ekstra rolle i prosjektet, du holdt tale på åpningen. Hva tenker du om den?


Kunst / by / befolkning

Da eg skulle overrekka heftet med idéene te politikeren så hadde eg jo ikkje forventa at han sko bygga berg- og dalbane te oss eller gje oss slushmaskin midt i byen. Så derfor hadde eg lyst te å setta ting på spissen sånn at han sko ta oss på alvor. Og det tror eg han gjorde. Eg tror det var viktig at ein av elevene sa i fra om at dette var viktig for oss. De store linjene i idéene våre var veldig viktige, alt fra småting som nok offentlige toaletter te at me ville ha mer parker. Hva tenker du når jeg sier at man kan se det at du holdt tale som om du holdt en performance på vegne av prosjektet? Hvis eg va ein del av kunsten, så gjorde det gjerna at kunsten blei litt mer forståelig. Eg tror at mange som komme og ser kunst som ikkje e kunstfaglige, men bare interessert i kunst, de er veldig opptatt av å forstå. Og det e kanskje ikkje alltid at kunstnerane vil at du skal forstå, men at du ska tenke dine egne tanker, gjøre deg opp dine egne meininger og føle dine egne følelser. Men når det gjelde samtidskunst og kunst som man vil sei någe med, så tror eg det er viktig at publikum forstår. Og når eg forklarte, tok del i og prøvde å sei det me meinte med den kunsten, så tror eg kunsten gjerna blei endå sterkere for publikum og de som kom og såg på. Var du deg selv eller spilte du en rolle? Eg va meg sjølv. Då eg gjekk hjem for å forberede talen, gjekk det opp for meg kor viktig dette var for meg, det at alle ska trivast og få sei det de vil. Og de fleste i Norge og i Stavanger, me har det så sinnsykt bra, me har alt me kan ønska oss! Då e det viktig at alle likevel fortsette å drømma og bry oss om omgivelsene våre. Det er dessuten viktig å få med alle – også alle de som kanskje ikkje har det så bra – at alle blir inkludert – alle grupper i samfunnet. Eg hadde lyst til å sei fra om det, og derfor tror eg at det var den sanne meg som stod der oppe. Hva var det viktigste synes du, det visjonære, det utopiske, det realistiske, det lekne, det fantasifulle eller en blanding? Definitivt ein blanding. Eg tror at ut av sånne utopiske tanker og ut av å drømma og fantasera om heilt ville ting så kan det komme realistiske ting ut av det. Ut fra idéer om berg- og dalbaner og slushmaskiner så er det grunnleggende at når me komme te byen, er det viktig at me har det kjekt sammen. Tilbake til overrekkelsen til politikeren. Ble du tatt på alvor?

38

39

Eg tror det. Og eg velge å håpa det. Eg vet jo at Stavanger er veldig viktig for politikeren, og eg hørte et radiointervju med ham akkurat då han kom inn på Stortinget. Då sa han at han endelig kunne gjøre någe skikkelig for byen sin. Og sjølv om eg ikkje tror at han tenkte at nå skal me gjøra det stavanger sampling hadde tenkt, så var det tydelig at han ikkje kom til å glemma det lokala sjølv om han sitte nasjonalt. Og ja, eg tror han tar oss på alvor og eg tror at han har det med seg i underbevisstheten. Synes du det var viktig at det skulle bli noen konkrete resultater av dette prosjektet, eller var det ideene som var det viktigste? For oss som var en del av det, tror eg ikkje det var så viktig om det blei akkurat ei bok eller ein modell eller någe. Det var det å leka med disse formene og tankene og spela på idéer, som va viktig. Er det noen av idéene du tenker kunne latt seg gjennomføre? Eg har full tro på at man kan ha berg- og dalbane, eg! Ellers va det mange parker, mange kule bygninger og kule løysninger på samlingspunkt som kunne latt seg gjennomføre. Hvis någen arkitekter og ingeniører hadde tatt tak i noen av disse idéene og bygd videre, så tror eg me kunne ha kjent igjen idéene når de ble satt ut i livet. Du var inne på det med toaletter tidligere. Det var flere elevgrupper som nevnte at barn og unge ikke har så god tilgang til trivelige toaletter i byen. Kan du si noe om det? Det var sånne ting som va skikkelig konkrete idéer. Det er mange som begynner å gå til byen tidlig aleina, og de kan ikkje stikka inn på ein fancy restaurant eller någe for å gå på do for då får de et blikk eller beskjed om at de skal ikkje være her. Og de offentlige toalettene som er gratis, er ikkje alltid like godt vedlikeholdt og ikkje så kule å gå på. Det va ein ting som eg egentlig ikkje hadde tenkt så mye på før dette prosjektet, men som e viktigt. Det er jo någe som kan fiksas med ein gang, det e ikkje vanskelig. Park og idrett planter blomster overalt. Da skolle det og gå an å holde ein do vedlike. Det e ein dårlig by hvis ikkje sånne ting er tilgjengelige. Då eg var i Central Park i New York, så var det ein offentlig do midt inne i parken. Då tenkte eg at der ville eg ikkje gå, det er sikkert ingen som passer på de. Men de var så reine! Korfor har me ikkje sånn i Stavanger?


Fra workshopene: Anna Roos og elever fra kulturskolen


Kunst / by / befolkning

Er det skjedd noe i etterkant av dette prosjektet, hvor du opplever at du har fått innflytelse på utviklingen av byrom helt konkret? Sånn reint personlig så har eg såde som representant for brukerne i kunstkomiteen som var ansvarlig for å velge kunstutsmykking til den nye kulturskolen og ein ny videregående skole i Stavanger. Og det har vært ein opplevelse eg skal ta med meg for alltid. Eg skulle ønske alle fekk være med på någe sånt! Du følte du blei hørt. Eg, som ung, hadde egentlig tenkt at de bare sko ha meg med for å kunne sei at ein elev fekk lov å være med. Men det var den måten de tok meg imot på og måten eg blei hørt på. De va interessert i mine meininger fordi eg var viktige. Det er någe alle burde fått oppleva! Og det samme gjelder dette prosjektet. Eg tror politikeren hørte på oss. Og det er ein opplevelse eg tar med meg for alltid.

Kunst og politikk, kunstner og politiker (to sider av samme sak?) kunstneren :

Jeg vil gjerne gi deg en gulrot, vær så god!

politikeren :

Ja takk, det så godt ut!

Du holdt åpningstalen til «High response 2». Hva tenkte du om din deltakelse i prosjektet? Prosjektet dukte jo opp på en tid då det var veldig mye større turbulens og mye større konfliktar i forhold til aktuelle byutviklingsspørsmål som angår Nytorget og som angår sentrumsutvilkling i Stavanger. Sånn sett kom prosjektet på et tidspunkt kor eg tror det var som hånd i hanske i forhold til å utløysa nettopp aktivitet og reaksjonar på at man gjennom ulike ganske morsomme og originale tiltak kunne få belyst at dette var noe det var en etterspørsel etter. Du var altså en politiker som kom og holdt en åpningstale slik som politikere gjør i mange sammenhenger. Men i og med at dette er et kunstprosjekt, kan man jo se på det du gjorde som en slags del av kunstprosjektet, som en performance, har du tenkt noe på det?

42

43

Jo, det er farlig å være veldig konkret på det då, men … det er jo ofte ganske mye likhet mellom oppgavene du skal utføre som politikar og det som for eksempel kunstnarar gjør i enkelte situasjoner. Mye av det du holder på med som politikar, krever jo i alle fall den samme typen mobilisering av krefter og forarbeidelse. Det handler jo også om psyke i forhold til å kunne klare å være der. Det som var så spesielt okei, synes eg, med å kunne bli involvert fra starten i dette, var at det traff meg så direkte sjølv. At me kunne sei at alt det me drømte om i forhold til kordan Stavanger sentrum kan utviklas, plutselig ble gitt en legitimitet, sant? – I form av noe meir enn at det bare er et fleirtal og et mindretal i politikk. Tilbake til talen din, følte du deg iscenesatt eller var du deg selv? (Tenkepause og gulrotpause) – Det er vel nesten et spørsmål som dokker burde ha svart på! Iscenesatte dokker meg, eller gjorde eg noe i kraft av meg sjølv? Men eg er heilt ærlig på at eg såg det som en anledning til igjen å kunne fremma mine synspunkter og det eg har slåss for politisk i denne byen og i forhold til dette stedet, disse uterommene og disse spesielle sentrumskvalitetene. Så eg kan svare på denne måten, det er mulig dokker brukte meg, men då brukte eg også dokker. Så det er i tilfelle en gjensidig ting! Det er det som er med sånne prosjekter, når man tar kunsten ut i samfunnet, så blir det en gjensidig dynamikk, og så er det noe med respekten for hverandre og hvordan man skal møtes. Det er i alle fall heilt klart for meg at det er mye lettare for meg å gjøre ting som eg er engasjert i. Så det er jo svar på spørsmålet, at eg følte meg overhodet ikkje iscenesatt på en sånn måte som var ubehagelig. Fordi eg oppfatta at idealene var så samsvarande. Så eg synes det har vært strålande å kunne bli involvert på denne måten. Eg synes jo òg at det arbeidet som kom i de visjonsgruppene; når unger kom til oss og leverte idéhefter på ka de ville med sentrum – alle de overraskelsene de ville ha – det førte jo faktisk til, og var medvirkande vil eg sei, til at det ble satt ned et arbeid – en gruppe – som nettopp skulle se på – Ka kan me gjøre med sentrum for å få det mye meir attraktivt ut øver de gruppene du tenker på til vanlig, slik som «de handlende»? Så det har hatt mange, mange positive virkningar. Jeg har mailet litt med deg tidligere og da skrev du blant annet følgende om denne gruppen:


Elevarbeider i forbindelse med High Response. Billedkunstner Anna Roos arbeidet med en gruppe ungdomsskoleelever. Gjennom sansing og diskusjon knyttet til romlig tilstedevÌrelse fant elevene frem til egne definisjoner av begrepet Sentrum. Pü grunnlag av kunstnerens tegning diskuterte de ogsü grafiske frem­ stillinger av byens sentrum, og tegnet inn sin definisjon av midtpunkt og omkrets i dette konkrete sentrum.


Kunst / by / befolkning

«Siden dere startet har også næringslivet påpekt at situasjonen i sentrum er preget av dårlig tilbud for barn. Det er nå nedsatt en gruppe som skal legge fram forslag til spreke opplevelser for spesielt barn. Det er i dette arbeidet det kan bli gulrotbed og andre ting. Jeg vil også i det videre hevde at egne områder skal settes av, slik at folk selv kan få lov til å bestemme hva de fylles med – ta med egne gulrotfrø mao.»

46

47

prosesser klarer å få folk i et marked til å forstå at de har en interesse av å underbygga ting som kan virka idealistiske eller utenfor kjernevirksomheten av det de egentlig holder på med, så skjer det ting dramatisk fort. I en sånn sammenheng fungerer faktisk markedet glimrande fordi de har en drivkraft, som selvfølgelig er reint kommersiell, men de har ikkje vanskelig for å ta opp i seg gode idéar når det fremkaller det som då er deres underliggende mål.

Hvem er i den gruppen, og hvem tok initiativ til å opprette den? Er det noe i dette prosjektet du har spesielt lyst til å kommentere? Eg overleverte heftet til den gruppen. Og det var jo en gruppe som ble organisert i forlengelsen av å se på ka slags ressursar me kunne bruke inn i for eksempel å skapa attraktive lekeområder i sentrum. Det kom jo da delvis ut av eit sånt engasjement som deres, og det blei enda viktigare å gjennomføre for, som eg sa, næringslivet påpekte det samme behovet. Så den arbeidsgruppen har hatt – og har – som oppgave å legga fram de konkrete forslagene til kordan for eksempel uterom i Stavanger kan bli meir attraktive for fleire grupper. Så det er jo eit eksempel på noe som er blitt konkretisert. Da lurer jeg på – var det en lek eller var det alvor med alle disse modellene som elevene hadde laget og dette idéheftet du fikk overlevert? Eg har en følelse av at handelsnæringen i Stavanger har gløtta i retning av dette. Og de underbygde jo då egentlig de påstandane som barn og unge kom med sjølv, for eksempel viste det seg jo at avgjørende for om folk kommer og handler i byen, er ikkje tilgang på parkeringsplasser, men det er for eksempel at foreldre blir trukke til en plass av ungane sine. Det var det næringslivet og handelsstanden i sentrum plutselig såg. For å skapa et attraktivt sted, slik at de i neste omgang kan tjena meir pengar, så fantes det noen andre kvalitetar som faktisk måtte være på plass, som er avgjørende for at folk skal velga sentrum som sted å oppsøka. Det ble igjen senere underbygd i en undersøkelse som næringslivet sjølv tok initiativet te, og som de la frem konkrete tal på; holdningar hos folk – ka e egentlig viktigst for å ha et levande, attraktivt sentrum? – Jo, det handler meir om for eksempel at det finnes gode tilbud til barn, attraktive områder og opplevelsar, meir enn det me tradisjonelt alltid har blitt pest på; at det skulle handle om parkering og sånne ting. Det er jo litt interessant også, at det kommersielle så raskt tar tak i dette. Det understreker på en måte poenget, og som er en viktig politisk erkjennelse å ta med seg, at når man nettopp gjennom sånne type

Eg synes at det også ligger miljøperspektiver i disse kunstprosjektene som er veldig sterke. Eg synes det har vist en sånn framtidstro i det som har vært spesielt positiv. For det er jo min overbevisning at den fornuftige, framtidsretta byutviklingspolitikken i en by som Stavanger – det handler om at ein tar de kvalitene fullt og heilt på alvor. Det handler om alt fra type grønne områder som er tilgjengelig for folk i deres nærområder, til fornuftige miljøløysningar som handler om kordan du ser på mennesker i gater kontra bilar – alle de forholdene. Alt handler til slutt om miljø. Og det er mange diskusjoner om kordan disse spørsmålene fjerner seg for mye fra folk. Då er det så viktig å reversera det heilt tilbake igjen og så sei; nei, men det er så konkret som dette, det handler faktisk om din gate! Sant? Det er når me klarer å komme der at me får de gode prosessene som faktisk leder vidare mot varige løysningar som gjør at me alle i sum får det bedre i det samfunnet me lever. Det er det som er det viktigaste – for meg. – Ka tenker dere sjølv om dette …? Ja, hvis jeg skal svare på det; for meg var det like viktig å skape et rom for oss, arkitekten, elevene og kunstneren, hvor vi klarte å lage disse utopiske visjonene og leke oss med det. Og det var ikke nødvendigvis sånn at jeg synes at vi må komme i mål med et konkret resultat. Det var mer å åpne for det og vise det fram. Samtidig har det den dobbeltheten i seg, både det jeg akkurat sa og det at det kan jo faktisk dukke opp gulrøtter i Stavanger sentrum en gang. Og det er den dobbeltheten som ligger der. Det er jo også noe vi har gitt fra oss på et vis; det ligger et eller annet sted hos andre nå som et potensial. Hva har du lært om utopier i løpet av denne tiden? Mens jeg jobbet med elevene, så slo det meg – de to ordene utopi og visjon – at det er to interessante ord som er vegg i vegg. Og utopi oppleves ofte som du sier det; det er noe mange rygger litt når de hører. Det oppleves som noe som er for idealister og handler om luftslott. Samtidig som visjoner er noe som man tross alt kan få til. Og det er derfor det


Kunst / by / befolkning

står på forsiden til idéheftet vårt «visjonærutopiske innspill til Stavanger». For det er egentlig to sider av samme sak, og det handler om å ta tak i det som finnes rundt deg, å si noe, å gjøre noe eller å se mulighetene. Så for meg har det handlet mye om det. I og med at jeg har jobbet med dette prosjektet over tid og søkte penger til prosjektet opp mot Stavanger2008, så engasjerte jeg meg mye i ting som skjedde i byen og som irriterte meg. Så det endte med at jeg stilte meg spørsmålet: Hva gjør jeg? Skal jeg sitte her og være irritert eller skal jeg forsøke å skape et rom hvor det er noen spirer?

48

49

Nei, ikke sant. Og fra at ingenting var mulig i begynnelsen, til at handelstanden faktisk ser at de har interesser her. Det er ganske ok. Tusen takk skal du ha for at du ville være med på dette, det setter vi stor pris på! Bare hyggelig! – Ja, då må eg vidare til neste møte, men resten av gulroten tar eg med meg! —

Du vet at det egentlig er utgangpunktet for at folk blir politisk engasjert òg? Det er fordi du sitter og lar deg irritera over noe som du ikkje synes det blir tatt fatt i. Til slutt kommer det til et punkt kor du faktisk bestemmer deg for å gjøre det sjøl. Altså … Ja, og jeg har nok sett den linken, jeg også. Og jeg må si at jeg er veldig glad for at jeg har havnet på kunstnersiden, for det oppleves som mindre byråkratisk på mange måter. Samtidig som jeg må si at jeg gjennom dette, og gjennom andre engasjementer, har fått mer respekt for politikere underveis. Du vet at politikken og byråkratiet henger jo sammen … Og det er derfor det går seint. At når du skal ta en bestemmelse, så skal det gjøres på en måte som gjør at ingens hensyn blir tilsidesatt. Men eg veit jo at det er en veldig stor utfordring for mange at de opplever at det går for seint. Det er akkurat som om det ikkje går an å ta opp nye ting. Men samtidig kommer man jo i mål til slutt. Det gjøres jo vedtak! Det gjøres ikke vedtak i kunsten på den måten. Jeg tror nok at de to måtene å jobbe på, har mye felles, men også kan utfylle hverandre. I kunsten har man friheten og rom til å leke seg mer, og dermed potensial til å komme frem til andre løsninger og idéer. Sånn sett burde man kanskje hatt fleire arenaer hvor kunst og politikk hadde møttes. Det henger jo faktisk sammen. Ja, det har vært givende å jobbe med dette over tid, og for eksempel se hvordan det med parkeringsplasser og deres betydning i sentrum forandret seg. Det var jo ingenting som var mulig i begynnelsen.

Epilog: Høsten 2011 avholdt Stavanger kommune konkurransen «Lek i sentrum». En av vinnerene var en idé fra «High response 2-stavanger sampling,» nemlig «Bike-in kino på plassen nedenfor svømmehallen», og blir nå kanskje realisert i byens sentrum. Epilog 2: Kunstneren deltok høsten 2012 i en av mange idégrupper satt sammen i forbindelse med arbeidet med ny sentrumsplan for byen. Epilog 3: Noen har kanskje planer om å kjøpe gulrotfrø.


Stavanger sampling – visjoner, utopier, nytenking og utvikling. Jeg synes å ha lest noe om visjoner og nytenking, kultur og bærekraftig utvikling. Hvis jeg husker riktig, var det noe slikt det gikk i: «Vi har en visjon om eksos og infrastruktur som revitaliserer parkeringsplasser, slik at handelen blir næringsmessig bærekraftig, og ingen får regn i håret på veien fra bil til butikk. På denne måten skal regionen vokse og strekke seg etter en firefelts motorvei midt i rush’en mellom klokken 15.30 og 16.00. Midt i veien skal vi legge et nytenkende signalbygg med urbane kvaliteter som kan ligne litt på et høyhus uten egentlig å være det. Vi skal bruke kulturen som grunnstein på torget og i distriktet forøvrig. Hoteller er et bærende grep i å regulere for revitalisert gjennomgangstrafikk uten stopp. Så lenge alle finner parkeringsplass, tror vi mye er gjort. Når det gjelder oljebasert gassteknologi, tar vi mål av oss å tenke på fremtiden i retrospekt. Slik kan utviklingen være bærekraftig i et miljøvennlig handlenett. Plastposen skal bort, gassen skal frem og oljen kan spises med salat.» Jeg husker ikke helt hvor det sto, men jeg er ganske sikker på at det er sant. (Ja, og så var det noe jeg holdt på å glemme: Det var noe med satsning på barn og unge og mennesket i sentrum. Det var det, ja.)

Fra utstillingen på Rogaland Kunstsenter


53

Boel Christensen-Scheel

Mennesker, situasjoner og muligheter Under Bybrua i Stavanger slapp ikke lyset lenger til, og menneskene sluttet å gå der. Så kom en skotsk kunstner og lagde lys i tunnelen ved hjelp av menneskeskapt energi laget av flyttbare dynamoer. De pedaldrevne dynamoene ble tatt med på shoppingsentre og skoler, i parker og på kaféer, der tilfeldig forbipasserende ble bedt om gi en kort sykkeløkt for å lade batteriene – og folk syklet. Etter hvert ble det lys i lampene under brua, og noen av de tilfeldig forbipasserende ble til bekjente. Men hva som er kunst og hva som er by, hvem som er kunstner og hvem som er publikum, er ikke alltid godt å si. Når kunsten ikke lenger er bare objekter og institusjoner, men også kan oppleves som ideer og sosiale situasjoner, så utvides spekteret for hvordan vi kan tenke i, om og med kunst, men også for hva kunsten kan gjøre i, om og med oss – som publikummere, som kunstnere og som mennesker. Gjennom det tyvende århundret har den eksperimentelle kunsten, ofte betegnet som avantgarde, utforsket og spisset mulighetene for interaksjon og kommunikasjon med omverdenen. Bevegelser som Futuristene i Italia og Konstruktivistene i Russland hadde på begyn­ nelsen av 1900-tallet ideologiske og idealistiske målsetninger med sine kunstprosjekter; de ville vekke, bevege og inkludere sam­funnet rundt seg, de ville virke i det virkelige. Men etter andre verdenskrig svinner troen på ideologiene sakte men sikkert, og den erstattes etter h ­ vert av fragmentering, nyansering og individualisering. Publikum er ikke lenger


Kunst / by / befolkning

ensbetydende med samfunnet, og publikum er ikke lenger bare en masse, det er enkeltmennesker. Etter de store ideologienes fall var det lenge heller ikke gyldig å snakke om etikk eller ‘riktige løsninger’ i kunsten. Kunsten kunne i beste fall problematisere og referere til andre kunstverk eller andre virkeligheter – det virket som om kunsten hadde nådd sin ende, med kunstteoretiker Arthur C. Dantos ord.1 Utover 1990-tallet så vi likevel en fornyet glød, en nesten naiv vilje til å overkomme dommedagsprofetiene og til å skape et nytt innhold for kunsten. Dette nye innholdet tok utgangspunkt i kunsten som situasjon, opplevelse og erfaring, ikke bare som objekt, utstilling og representasjon. Dermed ble det åpnet for nye relasjoner og nye muligheter, både for kunstnere og for publikum. Mange av disse deltakelsesorienterte kunstprosjektene ble samlet under den franske kunstteoretikeren Nicolas Bourriauds begrep ‘rela­ sjonell estetikk’, der relasjonell kunst er «kunstneriske praksiser som tar mellommenneskelige relasjoner og deres sosiale kontekst som teoretisk og praktisk utgangspunkt, heller enn et autonomt og privat rom.»2 Men det er mange måter å kommunisere og skape mer direkte forbindelser til publikum på: Noen er mest mekaniske, der publikum for eksempel får trykke på en knapp eller dra i en snor. Her overskrides regelen om at kunsten ikke skal røres, og aktiviseringen i seg selv kan oppleves som befriende. Det er imidlertid en ganske enkel form for kommunikasjon det legges opp til, og tidvis kan den nok oppleves som et rent publikumsfrieri. Andre former for betrakterdeltakelse er mer konseptuelle eller idébaserte, som Yoko Onos instruksjoner, der hun for eksempel ber oss om å konstruere ulike malerier inne i hodene våre.3 Ono kombinerer likevel oftest det idébaserte med det konkrete, som i denne ‘Tunfisksmørbrød-instruksjonen’ fra 1964: «Imagine one thousand suns in the sky at the same time. Let them shine for one hour. Then, let them gradually melt into the sky. Make one tunafish sandwich and eat.»4 Med denne instruksjonen griper Ono inn både i fantasien og i kroppen til publikum, med det resultat at publikum ikke lenger er et publikum, men noen som aktivt må velge – enten å ignorere eller å følge instruksjonen, og videre velge om instruksjonen skal følges slavisk eller om den kan omskrives til for eksempel å tenke på tusen soler i noen minutter, for så å lage en brødskive med salami eller en tunfisksalat. En tredje form for deltakelse dreier seg om sosiale situasjoner og utvekslinger, der kunsten sees som et møtested, og den faktiske, mellommenneskelige samhandlingen gis en egen verdi. Den thailandske samtidskunstneren Rirkrit Tiravanija lager for eksempel middager både i og utenfor kunstinstitusjoner, med både venner og ukjente, for å få mennesker til å treffes og til å snakke sammen om kunst, film, bøker

54

55

eller kanskje om politiske utfordringer. Da består prosjektene av objekter, ideer og diskusjoner så vel som levende mennesker. Vi kan altså finne mekaniske, konseptuelle og sosiale aspekter i deltakelsesorientert kunst, og ofte virker de sammen, både intendert og uintendert fra kunstnerens side. Kunstneren har hverken kunnet eller villet forbli i kulissene, og tilsvarende forventer de at publikum trer ut av sine distanserte betrakterroller. De siste tyve årene har vi også sett en videre utvidelse av så vel kunstnerrollen som publikumsrollen. Funksjonene i kunstproduksjonen har endret seg, fra kunstner og betrakter til organisator og medskaper, og etter hvert også mer overgripende, til medmennesker. I det følgende får vi presentert tre kunstnertekster som omhandler tre av prosjektene i Rogaland Kunstsenters Grasrota-initiativ. Tekstene er av Justin Carter, Anna Roos, Frøydis Lindén og Katrine Meisfjord, men de inkluderer også andre stemmer og andre mennesker. Justin Carter prosjekterte ‘Pedal Power’ for Bybrua, men gjennom teksten hans kan man se at produksjonen er en prosess, der stedet og de ulike menneskene som er involvert, skaper bestemte dynamikker som påvirker og endrer situasjonene kunsten skaper. En kunst som henvender seg til publikum og det stedet den skapes, er altså ikke bare en gest til publikum, det er også en anerkjennelse av at kunsten alltid forholder seg til spesifikke mennesker, spesifikke steder og spesifikke situasjoner – det er ikke kunstneren alene som definerer opplevelsen eller erfaringen. Kanskje derfor ønsker Anna Roos å la sitt prosjekt beskrives gjennom noen av de bidragsyterne hun har hatt. I ‘High response’ forventer og planlegger hun for samtaler og forhand­ linger, blant annet med ungdommer og politikere om muligheter og visjoner for organiseringen av byrommet i Stavanger. Her er Roos en igangsetter, en aktivator, men forankringen av ideene og utførelsen av dem vil hun gi fra seg kontrollen over. I prosjektet ‘Rasteplass’ dreier det seg for Frøydis Lindén og Katrine Meisfjord om en realiserbar drøm, et aktivt og generøst uterom som åpner og legger til rette for samhandling på tvers av aldre, kulturer og sosial tilhørighet. Derfor arrangerte de samtalegrupper med lokale ildsjeler i forkant av sin markedsdag, men fant likevel at markedsdagen ikke ble så flerkulturell som de hadde ønsket – i sin tekst forsøker de blant annet å forklare hvorfor. Men slike relasjonelle prosjekter som forsøker å virke i eller å aktivisere en bestemt sosial kontekst, har også av flere blitt kritisert for å være både tannløse og ubevisst undertrykkende. Den amerikanske kunstteoretikeren Hal Foster beskriver blant annet det etisk noe tvilsomme ved at en kunstner, nærmest etter eget forgodtbefinnende, skal agere som ‘etnograf’ og infiltrere eller forsøke å påvirke et sosialt miljø over kun en kort periode, for så å trekke seg helt ut.5 Den intensive oppmerksomheten og velmente aktiviteten kan altså virke mot sin hensikt ved at


Kunst / by / befolkning

den plutselig blir borte igjen og etterlater seg både tomrom og uløste problemer. Den engelske kunstteoretikeren Claire Bishop har også gått kritisk ut mot relasjonelle kunstprosjekter – hennes innvending er at for mange sosialt orienterte prosjekter produserer en falsk hyggelighet som motvirker både godt demokrati og gode kunstopplevelser. Bishop setter i stedet ‘antagonisme’ eller kamp/motstand opp som en viktig motvekt mot den nærmest kvalmende jovialiteten.6 Hvorvidt de kommende prosjektene agerer ubevisst undertrykkende eller skulle hatt en større kritisk brodd, får leseren fundere over. I de tre prosjektene er imidlertid måloppnåelse mindre viktig; kunstnerne sier alle at de ikke kan forvente et bestemt utfall og at de ikke tror de kan forandre verden gjennom sine midlertidige og kanskje utopiske tiltak. Likevel bruker de et virkelig materiale og virkelige mennesker i sin kunst­ produksjon – de forsøker også å la «grasrota» snakke til oss gjennom sine oppsummeringer. Da er det kanskje på tide at vi begynner å tenke på hvordan de gode intensjonene ikke bare skal forbli inten­sjoner, men hvordan den kunnskapen og den viljen som disse prosjektene aktiverer, kan forankres i det virkelige Stavanger som konkrete og varige endringer generert både av byen og av menneskene i den. For med et slikt perspektiv er kortsiktigheten et problem, og vi risikerer at kunsten blir et uklart blaff fremfor faktiske muligheter. 1

Danto, Arthur C., Kunstens avslutning, oversatt av Marit Aarre, Oslo, Pax Forlag, 2006

2

Bourriaud, Nicolas, Relasjonell estetikk, oversatt av Boel Christensen-Scheel, Oslo, Pax Forlag, 2007, s. 165

3

Ono, Yoko, Grapefruit – A Book of Instructions and Drawings, New York, Simon & Schuster, 1964/1970/2000

Ono, Yoko, op.cit.

Foster, Hal, The Return of the Real, Massachusetts and London, The MIT Press,

4 5

1996/2002

6

Claire Bishop, «Antagonism and Relational Aesthetics», October 110, Fall 2004

56


59

Justin Carter

Pedalkraft til Bybrua «Store mengder energi bryter ned sosiale relasjoner like uunngåelig som de ødelegger det fysiske miljøet.» (Ivan Illich)1

Innledning Over hele Europa øker tallet på storskala vind- og solkraftanlegg raskt. Deres ruvende tilstedeværelse i landskapet møter ofte motstand i lokalsamfunnet blant såkalte NIMBY-er (Not in my backyard, Ikke i min bakgård) som har både miljømessige og estetiske innvendinger mot slike utbygginger. Mens den globale jakten på flere energikilder sikrer en lys framtid for det fornybare, så har energigevinsten de tilbyr (i form av sol-, tidevann- og vindkraft) ytterligere et potensial ved å kunne vekke folks ubehag overfor sitt eget konsum. «Energikrisen kan ikke løses av økt energi-input.» (Illich 1974.) Det fundamentale spørsmålet må da være hvordan man skal konfrontere folk med deres eget forbruksvolum og redusere det til et bærekraftig nivå. Som en respons på disse spørsmålene handler denne teksten om resultatene av en temporær kunstintervensjon iverksatt for «Stavanger2008». I august 2008 ble en del pedaldrevne generatorer gjort offentlig tilgjengelige til befolkningen i Pedersgata: I døgnets lyse timer sto de klare til bruk på en rekke steder og i forskjellige sammenhenger. Om natten ble den oppsparte energien frigjort som del av belysningen under Bybrua. Metodologien for inngrepet var en homage til Henri Lefebvres Rhytmeanalysis: «Verker kan vende tilbake til og gripe inn i hverdagen. Uten å gjøre krav på å forandre livet, men ved fullt ut å gjeninnsette det fornuftige i bevisstheten og tanken, ville Høsting av energi på Torget i Stavanger. Generatoren Jim får seg en workout


Kunst / by / befolkning

60

61

fotgjengervei mellom en park og et boligområde. Det som imidlertid gjorde den uvanlig i Stavanger-sammenheng, var forskjellige problemer med den: Stedet der broen møter grunnen, var konstant dekket med graffiti og konstant hyllet i mørke, fysisk og psykologisk. Ved nærmere undersøkelse var det en stank av urin, sprøytenåler og husholdningsavfall over alt. Det som var designet som et kryss som forbinder et nett av stier og fellesskap, var blitt et sted for konflikt. Sporene etter mennesker var en forvirrende blanding av signaler, fra territoriale krav til oppgivelse. Denne mangelen på eierskap eksisterte til tross for den direkte nærheten til husene like ved.

rytmeanalytikeren oppnå en ørliten del av den revolusjonære omformingen av denne verden og dette samfunnet.»2 Hva ville det bety å introdusere mer beskjedne former for energiproduksjon i en oljerik europeisk nasjon? Hvordan ville installasjonen av et opplysningssystem drevet av mannekraft forandre den måten folk oppfatter rommet i en veiundergang? Hvordan kan «menneskekraft» endre menneskelig oppførsel? Hva kan de sosiale, økonomiske og miljømessige godene være? Ville dette inngrepet hjelpe til å gjenopprette en følelse av felles eierskap og tilstrekkelighet?

Bakgrunn

Metode

I november 2007 fikk jeg i oppdrag av Rogaland Kunstsenter å utvikle et nytt kunstprosjekt til den europeiske kulturhovedstaden, Stavanger2008. Det ble foreslått at et tidligere arbeid, «Sustainable Indulgence» – en mobil iskrembu drevet av solenergi (som produserte, lagret og solgte friske varer laget av lokale ingredienser) kunne være ideell til å feire anledningen. I løpet av en researchperiode med besøk på de aktuelle stedene og i utstrakt dialog med potensielle partnere, begynte imidlertid en ny retning for prosjektet å ta form – en som undersøkte Norges rike kulturarv og landskap og som utforsket kompleksiteten i Stavangers stilling som «oljehovedstad». En fotgjengerundergang under Bybrua ble fokus for min research. Selve broen ble bygget tidlig på 1970-tallet da Norge fant «det svarte gull» i Nordsjøen. Undergangen var i sitt vesen en heller kjedelig

Dyster undergang

Det opprinnelige prosjektforslaget innebar å utvikle et lysanlegg til undergangen, drevet av vindturbiner og solcellepaneler installert på toppen av broen. Logikken var enkel: Erstatt det reduserte, naturlige lyset med kunstig lys for å se hvilken virkning dette inngrepet har på de sosiale og miljømessige betingelsene. Gjør designet fornybart og parasittisk med broen som vertskap. Ved ettertanke, og etter diskusjoner med folk på stedet, ble dette opprinnelige konseptet modifisert på basis av at en slik teknologisk eller mekanisk tilnærming kunne bli oversett og avvist som «kommunal». Et sterkere inngrep var nødvendig – et som oppmuntret til menneskelig engasjement. Den reviderte strategien lånte mye fra Bybruas historie: Broen var opprinnelig tenkt som en bombro. En økende inntektsstrøm fra oljeboomen gjorde bomdelen avleggs kort etter ferdigstillelsen. Oljå finansierte broen, biler brukte den, mens de i hovedsak fattige arbeiderklassebeboerne nede i Pedersgata fortsatte å betale den sosiale og miljømessige prisen. Det reviderte forslaget tok opp i seg ideen om en avgift, men satte mulige «fortjenester» i samband med rommet under. I stedet for penger skulle valutaen for dette nye bomsystemet være menneskelig tid og energi. Planlagt fortjeneste: en øket fysisk forbindelse mellom folk og sted basert på felles innsats. Ville byens borgere være villige til å bidra? Den 20. august ble et lyssystem, forbundet med en liten bank av 12 volts batterier i broens lagerrom, installert i fotgjengerundergangen. Batteriene måtte «fylles opp» daglig, mens de i timene med dagslys var koplet fra broen og koplet til tre pedaldrevne generatorer plassert rundt i byen. I ni dager, fra den 22. til den 30. august, var disse flyttbare innretningene tilgjengelige for publikum på en rekke forskjellige steder. Hver generator hadde sitt navn, knyttet til dens evner og karakteristika: «Jim» var designet til gatebruk og for å infiltrere spinninggrupper på treningsstudio. «Pedro» kunne trygt roes for hånd eller trås med pedaler,


Dør til dør-energihøsting med generatoren Pedro.

På Johannes læringssenter


Kunst / by / befolkning

ideell til skolebruk. Endelig tilbød «Bridgit», som kunne fungere som sykkel, transport fra den ene siden av Bybrua til den andre. Navnene antydet potensielle bruksområder, men i virkeligheten varierte de vidt forskjellige ”ladestedene” fra skoler, gater, shoppingsentre, dør til dørinnsamling, museer, gallerier, kultursentre, butikkfronter, parker, kafeer og til og med Oil North Seas konferansesenter.3

Funn Det vanskeligste stedet å innta med noe håp om å treffe frivillige, viste seg å være selve undergangen – slik var problemene med det miljøet. Dette reiste et interessant spørsmål om folks villighet til å gi av sin energi og deres relative avstand til eller bevissthet om ”donorstedet”. Forholdet mellom avstand og innsats avhang av den enkelte deltaker og innretningen som ble brukt. Hvis den energien som ble ytet ellers hadde gått til spille (som i et treningsstudio), kunne det virke som om bidragsyterne ikke brydde seg om hva batteriene skulle brukes til. Omvendt: Hvis bidragene kom som resultat av en direkte oppfordring (dvs. når vi gikk fra dør til dør), ville deltakerne vite nøyaktig hva deres anstrengelser skulle brukes til. I forskjellige sammenhenger, og med et bredt spektrum av deltakere, fikk generatorene ny mening. I treningssenteret, for eksempel, ble generatorene samvittighetsfulle innretninger som sopet opp overskuddsenergi. På skoler ble de redskaper til å aktivere lærestoffet på så forskjellige områder som naturfag, økologi og kroppsøving. I andre situasjoner svingte de mellom å være leketøy og samtaleobjekter. De ble ofte møtt med en følelse av nysgjerrighet på grensen til mistenksomhet, men trådd entusiastisk med en følelse av moro. Opplevelsen av lek og moro fremfor sosial forpliktelse ble gjerne et kjennemerke for deltakelse og utveksling. Med generatoren «Bridgit», som transporterte rytterne fra den ene siden av broen til den andre, ble tillit et annet interessant spørsmål: Hvor ville syklistene sette sykkelen fra seg når de først var kommet over til den andre siden? Ville sykkelen komme trygt tilbake? Noen deltakere diskuterte prosjektet i lys av den norske dugnadstradisjonen, der små grupper av frivillige samarbeider for å skape fysiske forbedringer på stedet. I et land med stadig økende velstand, der kollektive tradisjoner kan oppfattes som truet, virket dette som en relevant observasjon. Alt før prosjektet begynte, hadde et tilbakevendende spørsmål vært: Ville enkeltdeltakerne være i stand til å se hvor mye energi de hadde bidratt med til batteriet? Noen entusiastiske syklister hadde til og med foreslått å arrangere konkurranser mellom skoler og sykkelklubber. I offentlige situasjoner gikk vi direkte ut mot forbipasserende og spurte

64

65

om de hadde et minutt å avse. Når de frivillige først hadde begynt å sykle, fortsatte vanligvis pratingen og tråkkingen godt over minuttmerket. På torget utenfor domkirken ga en mannlig deltaker ved en anledning villig bort et minutts tråkraft, for så å returnere et kvarter senere (i fullt treningsutstyr) for å gjennomføre en førtifem minutters workout på «Jim». Det viste seg at han opprinnelig hadde vært på vei til sin faste time på treningssenteret og så bestemt seg for å ta den i all offentlighet etter å ha byttet tøy der. Da han ble spurt hvorfor han hadde vært så villig til å donere sin tid og energi, var svaret enkelt: «Energien min ville ellers ha gått til spille.» Et ønsket mål med prosjektet hadde vært å gjøre fotgjengerundergangen til mer av en møteplass og mindre av et sted folk gikk forbi hverandre. Med så mange mennesker som bidro med kraft til lysene, var det ikke til å unngå at de ville bli nysgjerrige på virkningen av sine anstrengelser. To ganger ble «sightseere» faktisk observert da de kom tilbake til broen etter at det ble mørkt for å se lyset de hadde bidratt med. Ved en anledning kunne man høre en gruppe barn snakke med sine foreldre i mørket.

Konklusjon Pedal Power for Bybrua/Pedalkraft til Bybrua ble aldri igangsatt som en seriøs konkurrent til mer konvensjonelle former for energiproduksjon. Den var tenkt som et midlertidig eksperiment for å teste folks vilje til å favne fornybare prosjekter på mikronivå. Hvordan ville folk respondere når de ble direkte implisert i energiforsyningen? Ville behovene i et offentlig rom berettige deres fysiske anstrengelser? Realismen i eksperimentet ville være åpenbar for alle – hvis de forsømte å tråkke, ville lysene gå ut. Hvilket inntrykk ville dette enkle inngrepet gjøre på befolkningen i en oljerik nasjon? Når man skal begynne å svare på disse spørsmålene, er det best å starte med noen enkle fakta: Lyssystemet fungerte strålende under hele prosjektets varighet. Lysene var faktisk så effektive at et uforutsett problem oppsto: Fordi lysene krevde så lite kraft, måtte vi ved to anledninger avlyse avtaler med frivillige på grunn av fare for overlading av batteriene. I stedet for å samle inn energi, måtte man returnere til Kunstsenteret for å kvitte seg med overskuddsenergi. Dette ble gjort ved å kjøre elektriske redskaper på batteriene ved hjelp av en omformer. Dette frigjorde nok lagringskapasitet i batteriene til at man kunne gjenoppta innhøstingen av menneskeskapt energi. Denne heller ironiske situasjonen antyder et genuint potensial for å kombinere ubrukt menneskelig energi med effektive hitech-installasjoner, som LED-belysning.


Opplyst undergang


Kunst / by / befolkning

I løpet av de ni dagene prosjektet varte, bidro nesten ett tusen mennesker med sin energi til dette systemet, og nesten alle de institusjonene som ble spurt, sa seg villig til å delta. Generatorene ble til og med invitert tilbake flere steder. Prosjektassistentene ble også oppfordret til å besøke enda flere forsøkssteder ut over det prosjektets beskjedne ressurser hadde kapasitet til. I Nedre Dalgate, der man gjorde dør til dørhenvendelser, var det bare tre husholdninger som avslo å delta. Den kombinerte generøsiteten fra alle bidragsyterne resulterte i at i alt åtte lys vellykket ble forsynt med kraft så lenge prosjektet varte. Ut over det enkle spørsmålet om belysning er det også åpenbart at en dialog om fornybarhet, energi, samfunn og fellesskap m.m. ble muliggjort gjennom sosial interaksjon. Dialogen strakte seg ut over disse lokale utveksling­ ene ved å få plass i media – som man kan se på websider og i pressen. Det er umulig å måle folks nøyaktige motivasjon for å delta i et slikt prosjekt – grunnene kan variere fra person til person. Ønsket deltakerne å ta opp designproblemene med undergangen eller brant de bare av uønskede kalorier? Bidro folk for å være en del av et kunstprosjekt eller var det behovet for sosial (inter)aksjon? Å løse opp slike og andre kompliserte spørsmål er en interessant, men fruktløs aktivitet. Det går også på tvers av prosjektets mål om å skape forbindelser – mellom reell og innbilt lav- og høyteknologi, sted og person, ide og handling. Det er likevel talende at folk spurte om lysene ville bli værende. Dette kan også bli tolket som et slags mål på suksess. Som Anthony Dunne minner om, «må (design) ikke bare anskueliggjøre en bedre verden, men vekke offentlig interesse for den».4 I dette tilfellet var det aldri meningen at lysene skulle bli værende. De var ikke unnfanget som en langvarig løsning på det spesielle problemet. I stedet ble de installert for å få folk til å stille spørsmål og for å generere debatt. Hvis energi, i disse tider med tilbakevendende «energikrise», blir synonymt med kraft, må vel den videre etiske og kreative responsen være å oppmuntre til en bredere erkjennelse av deltakelse og eierskap?

Ivan Illich, Energy and Equity (London: Calder and Boyars, 1974).

Henri Lefebvre, Rhythmanalysis – Space, Time and Everyday Life (London:

1 2

68

69

En beskjed til Vic fra Mary sendt til meg – Deltakelse som lykkelige uhell Under følger en korrespondanseutveksling som fant sted på blog (justincarterbrightsparks.blogspot.com) og epost under prosjektperioden og i etterkant, mens jeg arbeidet med denne teksten.

Vic Singleton og generatoren «Bridgit» krysser Bybrua

Continuum, 2004). Upprinnelig utgitt på fransk: Éléments de Rythmanalyse (Paris:

3

4

Éditions Syllepse, 1992).

August 23rd, 2008

På prosjektets siste dag ble ‘Bridgit’ syklet fra Bybrua til den store oljemessen

Hi Justin


Offshore Northern Seas (ONS) og tilbake igjen, og genererte energi i prosessen.

That’s my boyfriend on the bike. He skyped me this evening

Anthony Dunne, Hertzian Tales (London: RCA Publications, 1999).

(I’m living in Ireland at the moment) and told me the whole story. He was well tickled by the whole thing. I love the whole triangle thing. He is from Liverpool. Stavanger and Liverpool are joint capitals of culture this year. I am an artist living in Cork which was the capital in 2005, although it feels like


Kunst / by / befolkning

70

71

yesterday. He was thrilled to be part of something. It made his

occupying the space between things (people in this case). I

day and it made mine too when he shared it with me. It is never

tell the story too because it always gets a laugh!

a dull day living with Vic Singleton, he is performance art on

A few weeks ago Torunn Larsen (from Rogaland Kunstsenter)

tap! And I will be living with him again soon as I am coming to

contacted me to ask if I was interested in writing a chap-

Stavanger at the end of Sept. thanks for giving us a memorable

ter for a book about the projects they have been developing

day even though we are apart.

over the past few years. They asked me if I was interested

– Mary Gregoriy

in contributing a text about ‘The artist and the audience. Experiences from working with people in Stavanger, reflections on the artist’s methods’. I immediately thought of Vic and of

August 24 th, 2008

you, and your part in my project. I have been thinking about

Dear Mary,

socially engaged practice in terms of ‘happy accidents’ and

I have put the message up on the blog but had to paste it in as

the artist as someone who sets things up, a frame, a situation,

a new post otherwise it looked asif the message was from me,

which is ultimately impossible to control or predict. In a stu-

talking about my boyfriend – very confusing. (I’m not sure if

dio situation I guess the parallel exists in terms of materials

my wife would approve!)

doing unpredictable things.

Anyway, it’s great to hear from you and to see that art does

So, now I come to my reasons for writing to you: Firstly, I

have some kind of social function.

suppose (being curious/nosey) I was interested to know where

I wish you all the best in Stavanger when the two of you are

you both are, and what you are up to. I don’t have Vics contact

reunited.

details so potentially you are able to put me back in contact

Very best wishes, Justin

with him. Secondly, I wondered if you had any reflections or memories from the project, or if you had any personal views on the role of art/artist/audience. I am keen to know what people

April 30th, 2010

get out of participating in art – beyond a free bike ride. For

Dear Mary,

me the project is very much about the people involved and less

I hope you don’t mind me writing to you like this out of the

about the technology.

blue, but I have been meaning to get in contact with you now

Finally, I was hoping that you would allow me to include the

for a few weeks. We have never met but you might remember that

message you sent to Vic in the upcoming book, perhaps in addi-

it was your partner Vic who brought us together when he deci-

tion to any future correspondence we might have. Ideally the

ded to participate in my work for Stavanger 2008 ‘Pedalpower

chapter would become more living artwork than dead words on a

for Bybrua’ (Pedalpower for City Bridge). Vic was the first

page.

person to ride the bike generator over the bridge – and in

I look forward to hearing from you again soon.

turn donate human energy to the lighting system installed in

Best wishes to you and Vic.

the dark underpass beneath. Vic subsequently used the bike on another occasion during his daily commute, becoming our first ‘repeat user’.

May 7th, 2010

At the time you and Vic were living in different counties

Hello there Justin,

and Vic told you (via Skype) about his accidental involvement

I am delighted that you have contacted us again. Indeed your

in my project. In turn you contacted me by email, asking me to

project in Stavanger gave us also a story to tell and is part

post a message to Vic on the Pedalpower blog. I felt privile-

of our memories of our time spent in Stavanger and more impor-

ged to do so. It was an unexpected extension of the project!

tantly the time just preceding my trip over there too. It was

Now whenever I talk about the project I usually mention this

so nice to see Vic looking well (on your website) and doing

story (your story). Perhaps I do this because it illustrates

what he does best – taking part and having a go at things,

for me the idea of the artwork as a bridge, and the artist as

even if it does get him a red face sometimes. Nothing he does


Kunst / by / befolkning

72

73

embarrasses me by the way. I just love the way he takes part

which was jointly hosting ‘Capital of Culture 2008’. You were

in life.

also the first person to reuse the bike – in worsening weather

I have sent this email onto his email address and you may

conditions I think. I actually felt quite guilty a few days

well hear from him too over the coming days, although we are a

when I wasn’t there to offer you the bike (because I was col-

bit restricted at the moment existing on nothing more than a

lecting energy elsewhere with the other generators). I remem-

mobile dongle – which is erratic at best! His email address is

ber thinking of you walking the bridge rather than cycling and

…………………… if you want to email him again yourself by the way.

wondering if you felt let down.

We have absolutely no problem with you using the email and

It was great meeting you Vic and the email I later received

telling our story in your book. In fact we are both thrilled

from Mary seemed to develop the work beyond the bridge, beyond

as it is all part of our Mills and Boone’s story of late love

Stavanger even. What are your recollections?

blossoming within the walls of a multi-national engineering firm and then taking us to Norway, with myself following Vic

Best wishes to you,

on a bit of a whim. As you can imagine it hasn’t all been fun

Justin

and games and right now we find ourselves in the midst of homemaking in the South of Spain. Quite a change from Norway.  We are together again after having to spend several weeks apart

June 25th 2010

– just as it was when Vic first moved to Norway and I followed

Hello Justin

on. This time I moved to Spain and he has now come to join me

Many thanks for your emails. Its always a thrill to receive

here. What more can I say right now.  We have not encountered

emails from chance meetings, and ours was definitely one of

any ‘mad’ artist’s yet with bicycles and bridges…

those.

But as I say, your project did give us a bit of joy in what

On reflection though it couldn’t have been a more rewarding

was a rather difficult time for us both – being in different

and satisfying encounter. Rewarding in that it produced a story

countries at that time and you have entered into our history as

that gelled together so well.

we have into yours.

The year 2008, Stavanger being a city of culture that year.

Please do use our story and do stay in touch. if you want

Me being from Liverpool and my home city also sharing the

any further information about our escapades just email. You

celebrations of being a city of culture too.That in itself was

know where we are and dodgy dongle permitting we will get back

pure chance.

to you asap.

The city bridge in Stavanger upon which I walked daily on my commute to work couldn’t have been more of an appropriate

Kindest regards

structure. Linking Stavanger to the islands.

Mary and Vic

The extension to your project then linked myself back to my loved one Mary, many hundreds of miles away, and pulled our lives closer together.

April 30th, 2010

Then I have the added pleasure of being the first person

Dear Vic,

to contribute power to your project, which in turn fueled the

I expect Mary might have already been in contact with you so

lighting system for the underpass.

this email may not be such a huge surprise. I was wondering

What an incredible turn of events, and to you Justin Carter

how you are and where you are. You might remember us meeting a

I will be eternally grateful.

couple of times on the City Bridge in Stavanger in 2008 when

As for the story! Well that will live with me forever.

you used my bike to get to work? What are your memories of the event, the bike and our conversation? I remember the happy

Many Many Thanks.

accident of you being the first person to use the bike and the

Vic Singleton

fact that you were from Liverpool, a city I knew quite well and


75

Line Ulekleiv

Kunst med gode intensjoner Rogaland Kunstsenter har i en rekke prosjekter de siste ti årene søkt å realisere sin målsetting om å tilrettelegge for kunstnerisk ytringsfrihet og gi rom for eksperimentell kunst. Flere kunstprosjekter i regi av kunstsenteret har etter hvert beveget seg ut av selve utstillingsbygget til Stavangers gateplan – hvor de har agert i samspill med byens øvrige strukturer. Dermed har aktiviteten på kunstsenteret dreid mot produksjon i byens fellesrom fremfor klassisk galleridrift. Kunstsenteret har i økende grad engasjert seg i relasjoner mellom kunst, by og befolkning, noe som også understreker en internasjonal interesse for det lokale. Dette engasjementet involverer på flere vis lokalpolitiske disposisjoner som byplanlegging med særlig vekt på økologi og miljøspørsmål. Kunstrommets publikum er i teorien blitt utvidet til å omfatte hele byens befolkning. Samfunnet og samtidskunsten inngår i en symbiose, hvor tenkte og reelle aspekter, idealer og realpolitiske premisser tvinnes sammen. Denne bevegelsen fra den kontrollerte hvite kuben til den uoversiktlige byrammen kan i seg selv sies å representere en nokså tidstypisk tendens – en ønsket utvidelse av kunstinstitusjonens rekkevidde og virkerom. Noe som leder til spørsmål rundt hvilke prinsipielle mekanismer som settes i sving når institusjonen – i dette tilfelle et kunstnereid kunstsenter – omdanner seg til en eksperimentell og dynamisk størrelse. Antar den en karakter som agerer på lik linje med de kunstverk de muliggjør i sin virksomhet? Er det en konsistent kritisk agenda som fremvises gjennom de valgte prosjektene og hvilken reell påvirkningskraft har denne kunsten utenfor de tradisjonelle virkerommene?


Kunst / by / befolkning

Aktiviteten på Rogaland Kunstsenter er interessant i kraft av å eksemplifisere hvordan institusjonen selv kan representere en dynamisk og fleksibel holdning, som aktivt og utadvendt spiller på lag med prosjektene den presenterer. Ofte innlemmes institusjonskritisk kunst i institusjonen selv, noe som i utgangspunktet problematiserer muligheten for reell motstand. En moderne kunstinstitusjon står ideelt sett ikke i motsetningsforhold til kunstnerens frihet og intensjoner. Produsent og kunstner jobber kreativt på samme lag. Denne smidige drømmemodellen ble på et tidlig tidspunkt eksemplarisk uttrykt av stjernekuratoren Hans-Ulrich Obrist: My «ideal» institution in the 21st century would be something which is not an «institution» per se, but a flexible and continuously evolving organism, or a network, connecting people of ideas and action in both the «local» and «global» state of being and acting.1 Dette dynamiske nettverket lar seg utvilsomt lettere realisere utenfor de aller tyngste og mest regulerte kunstinstitusjonene, som de større museene bundet opp av ansvar for samlinger og styrevedtekter. For KORO (Kunst i offentlig rom) og lignende produksjonsapparater for kunst utenfor gallerirommet er det en utfordring å utvikle apparater som bedre egner seg til å ivareta samtidskunstens varierende tilnærminger til det offentlige rom. Det er i de mindre og løsere koalisjonene vi gjerne ser evnene til å friflekse muskler; her er fallhøyden ofte mindre dramatisk og virkemidlene mer åpne og flerstemte. I så måte viser en relativt liten institusjon som Rogaland Kunstsenter en vilje til å tenke utenfor den vante boksen og legge opp til en kontinuerlig strategi for kunstproduksjon tilknyttet omgivelsene. Dette gjenspeiler seg i en økt satsning på ekstern kuratering og en mer aktiv kuratorrolle enn tidligere, et tettere samarbeid med kunstnere, mer egenproduksjon, en åpnere styringsform og internasjonalisering av kunstsenteret samt i en fokusering på byplanlegging og utopisk og reell endring som motivasjon. Dette har ført til en rekke temporære prosjekter som har hatt mye på agendaen; samtidig krever disse prosjektene et alternativt og for mange uvant blikk på hva kunsten kan være og gjøre. Kan den for eksempel skjerpe en økologisk bevissthet og føre til at man bruker sine vante omgivelser på nye og mer sosiale måter? Det er alltid et åpent spørsmål om disse brillene er tilgjengelige. I tillegg kan man ikke ta for gitt at institusjonen og kunstnerens intensjoner alltid er sammenfallende; det vil alltid være grenseoppganger mot en instrumentell bruk av kunsten – kunsten spiller en rolle den får tildelt. Kunstinstitusjonens muligheter og begrensninger utspilles dermed parallelt.

Inn i det relasjonelle feltet Den type kunst Rogaland Kunstsenter har gjort seg til eksponent for i en rekke prosjekter, tar sikte på at kunsten kan spille en sosial og samfunnsrelevant rolle, en kunsttenkning som preger dominerende kunstpraksiser fra

76

77

1990-tallet av. Den relasjonelle kunstpraksis knyttes til Nicolas Bourriauds formuleringer om at kunstens viktigste oppgave i dag er å forsøke å danne eller gjenopprette gyldige forbindelseslinjer med omverdenen, ut over kun å operere innenfor et sett med interne og lukkede representative strategier. Kunstneriske praksiser har ifølge Bourriaud potensial for sosiale eksperimenter, siden den har et virk­ningsrom som fungerer på siden av konvensjonelle atferdsmønstre. Gjennom kunstens «hands-on utopias» kan man forbedre verden – kunstverkenes oppgave er ikke lenger å forme imaginære og utopiske virkeligheter, men å være virkelige handlingsmodeller. Muligheten for en relasjonell kunst, som baserer seg på menneskelig interaksjon og sosiale kontekster fremfor uavhengige, private og symbolske verdener, innebærer en radikal endring av et modernistisk kunstbegrep.2 Denne kunstformen produserer altså alternative og konstruktive måter å bruke kunstinstitusjonen på. Selv om Bourriauds begrep om relasjonell estetikk er blitt kritisert; blant annet for å være for åpent og dermed udemokratisk, siden deltagerne ikke har noen anelse om hvordan de skal opptre og reagere innen det utvidede utstillingsrommet, betegner begrepet en praksis som fortsatt synes høyst aktuell. Samtidig er denne mangeartede praksisen avhengig av ikke å stivne i en form – kritiske spørsmål og en fornuftig avstand bør ledsage de sosiale strategiene. Det er vesentlig å ta i betraktning fra prosjekt til prosjekt hva forholdet egentlig er mellom kunst og publikum, og hvilken kunnskap verket egentlig genererer eller tar i bruk. Det er i denne anledning et utbredt syn at kunsten trenger et frirom, vekk fra kulturindustri og kommersielle felt. Dette frirommet skal sikre kunstens mulighet for å være et kritisk korrektiv. Denne frittstående autonomien er et tveegget sverd – den beskytter kunsten, men står også i fare for å marginalisere den totalt.3 En kunstinstitusjon som i praksis oppløser skillet mellom autonome verk og bredere sosiale aktiviteter, markerer en ny retning med både presise og uavklarte aspekter. Som skribent og kritiker blir oppgaven å skrive om effektene på publikum nesten umulig. Dette er informasjon man sjelden har tilgang til hvis man ikke har fulgt prosessen tett – noe jeg ikke har i tilfellet Rogaland Kunstsenter. Prosjektene oppleves via sekundære kilder. Som oftest er det institusjonen og kunstnerens versjon man forholder seg til gjennom små drypp av prosjektbeskrivelser, prosesser, publikumstall og statistikker, og dette er ikke uproblematisk med tanke på at betrakternes involvering fremstår som første prioritet. Og hvordan skulle disse effektene eventuelt evalueres? Skal hver enkelt publikummer og deltaker settes i tale? Vurderingen av kunst ut fra tradisjonelle kriterier faller i høy grad vekk til fordel for blant annet sosiologi, vitenskap og politikk som delvise forklaringsmodeller. Det kreves kanskje et helt nytt analyseapparat. Det dialogiske som form er en krevende øvelse, men det uforutsigbare blir uomtvistelig en del av verket idet publikum definereres som en del av det. Rogaland Kunstsenter har valgt å betrakte samtidskunsten som et viktig rom for å utforske dialogen


Kunst / by / befolkning

som form og sentrale problemstillinger i samtiden, ikke minst i forhold til oppfatninger av identitet og ideer om det kollektive. Hvilke former har deres henvendelser til publikum fått?

Endring som utopi og realitet Utopibegrepet dukker ved gjentatte anledninger opp i den skriftlige gjennomgangen av Rogaland Kunstsenters aktivitet de siste årene, særlig i forhold til formidling og ekspansjon av kunsten i byrommet. Ved nærmere ettersyn er utopibegrepet mangetydig og ikke helt uten paradokser. Begrepet i seg selv rommer en forestilling om en lykketilstand eller et perfekt sted. Ordet er dannet fra de to greske ordene ou (ingen) og topos (sted). En utopi er dermed dømt til å være uforløst, ingenstederhen. Begrepet er per definisjon komplekst, og har fått et utall bruksområder opp gjennom historien, ikke minst som en litterær genre. Dette demonstreres effektivt i kunstsenterets Det utopiske bibliotek fra 2008, som delvis fungerte som en filial av Stavanger bibliotek med samme utlånsregler. Utopisk orientert litteratur var til utlån og minnet om den allstedsnærværende muligheten for alternative virkeligheter. Her materialiserte ideelle tilstander seg i billedkunst, arkitektur, vitenskap, politikk og diktning. Som ideal, noe man strekker seg etter med viten om at det er uoppnåelig, er utopien som verktøy ofte perfekt tilpasset kunsten som idé. Full av innholdsmessig potensial, men ikke mulig å oversette til noe konkret og endelig. Modernismens forhold til det utopiske som en altoppslukende pasjon perfekt lukket inn i en fullkommen estetisert verden, er forlengst forlatt til fordel for en grunnleggende fragmentert situasjon, hvor det utopiske som kollektivt ideal er splintret. Ved å koble kunstverk forankret i en relasjonell estetikk med et utopisk assosiasjonsfelt av virkelighetsflukt og svevende manøvre, blir vi gjort oppmerksom på kunsten som alternativ, som et eksperimentelt rom for resten av samfunnet. Samtidig skaper denne referansen en friksjon i prosjektenes ofte jordnære, målrettede og pragmatiske natur.

Det fasetterte byrommet Byrommet som arena for kunstprosjekter har lenge vært en klar trend, også i en norsk sammenheng – og bidrar til å teste ut både byen og samtidskunstens krysningspunkter og felles potensial. Kulturbyprosjektet Neigbourhood Secrets i 2008 fremstår kanskje som ekstra relevant i denne sammenhengen – åtte kunsthendelser foregikk på utvalgte steder i Stavanger (valgt av byens befolkning). Neigbourhood Secrets ønsket å dempe Stavanger som merkevare i profileringen av kulturbyen som attraksjon eller i alle fall presentere

78

79

alternative fortolkninger av byrommene. I motsetning til Neigbourhood Secrets er Rogaland Kunstsenters satsning mer stabil, da den strekker seg over et større tidsspenn og satser med overlegg på det lokale som ressurs og utgangspunkt. Kunstsenterets satsninger tar tydelig inn over seg at kunst tar tid, særlig når den ønsker å bidra til faktisk endring. Det er først og fremst Rogaland Kunstsenters umiddelbare nabolag som er blitt tatt i bruk i de stedsspesifikke prosjektene, nærmere bestemt Nytorget, som blir betegnet som en strategisk portal mot Stavangers østre bydel. Storhaug bydel, hvor Nytorget ligger, kan sies å skille seg ut fra Stavangers smått uniforme, oljebaserte og striglede karakter. Her finner vi innvandrerkultur i et gammelt arbeiderstrøk, med et mer markert kulturelt mangfold av butikker, restauranter og religiøse bygninger. Torgets vitale historikk tillegges av kunstsenteret en symbolsk forpliktende funksjon, et offentlig forum for utveksling av verdier og meninger. De ønsker seg Nytorget som et levende kulturtorg, båret fram av kreative løsninger og bærekraftig utvikling, hittil realisert i form av tilbud om gratis sykler for byens innbyggere, planting av trær og tilrettelegging av gressplen. I stedet for å tilby varer og tjenester mot betaling legges det gjennom hyppige arrangementer opp til et uformelt folkeliv som et viktig tilskudd til Stavangers mer merkantilt orienterte sentrumsmiljø. Det er brukerne som former byrommene, og kunstsenteret er avhengig av å nå disse i deres dagligliv. Det er grunn til å huske Jane Jacobs fortsatt aktuelle presisering av hva som må til for å skape et virkelig engasjement i bydeler: Few people, unless they live in a world of paper maps, can identify with an abstraction called a district, or care much about it. Most of us identify with a place in the city because we use it, and get to know it reasonably intimately. We take our two feet and move around in it and come to count on it.4

Det spirer I 2008 startet et stedsspesifikt kunstprosjekt titulert Grasrota, som etter hvert er blitt en samletittel for flere aksjoner og arrangementer, først og fremst tilknyttet Nytorget. Dets ambisjoner er i høy grad tilknyttet byplanleggingsstrategier. Grasrota-prosjektet er uttalt inspirert av den tyske kunstneren Joseph Beuys og hans treplantingsprosjekt 7 000 Eichen. Treet blir her et aktivisert og verdiladet emblem. Beuys plantet det første eiketreet i 1982 i den tyske byen Kassel, i anledning av Documenta 7, og i de påfølgende fem årene ble 7 000 eiketrær akkompagnert av basaltsteiner plantet av medhjelpere. Treplantingen i offentlige rom i sentrum av byen ble utført etter forslag til plassering fra innbyggere, skoler, barnehager, lokallag osv. Ved åpningen av Documenta 8 i 1987, rundt 18 måneder etter sin fars død, plantet Beuys’’ sønn det siste treet. Beuys ønsket å påvirke sosial endring og miljø gjennom


Kunst / by / befolkning

dette prosjektet. Han så det som en skulptur som refererte direkte til folks liv og som kunne oppfordre til en økologisk bevissthet. Beuys’ motto var: Vi skal aldri slutte å plante!, og han oppmuntret til lignende kunstprosjekter overalt. Det blir ofte poengtert hvordan Beuys forvandlet den moderne kunstens selvbilde. I stedet for å gjøre kunsten til et spørsmål om form, rettet aksjonen oppmerksomheten mot betydningen av det uferdige som en virksom faktor i den moderne kunsten selv. Det var denne ideen om virkning i et større sosialt felt som lå til grunn for Beuys’ ideal om sosial skulptur, om en generell, forvandlende kreativitet, skriver eksempelvis Ina Blom om Beuys.5 Grasrotas aktiviteter og kollektive modell har generelt en myk, oppbyggelig profil, og denne idealistiske friskheten aspirerer i flere retninger. En assosiasjon som synes relevant, og som underbygges av det grønne tittelvalget, hinter om kunstnergruppen GRAS på 70-tallet, som handlet pragmatisk ut fra et felles grafikkverksted. En rekke politisk fargede sosiale aksjoner motiverte gruppedannelsen, for eksempel «Et sted å være»-aksjonen, som var et ledd i protestbølgen omkring utbyggingen av Vaterland i Oslo. Kunsten skulle skytes ut i samfunnet i et antikapitalistisk forsøk på et brudd med det etablerte kunstlivet. GRAS ønsket å bevisstgjøre publikum og alminneliggjøre kunst som middel; som instrument kunne den tydeliggjøre fronter. Sammenslutningen GRAS representerte, var et typisk fenomen for sin tid, men er også høyst relevant med tanke på samtidskunstens høye andel av kollektiv organisering. Gjennom det siste tiåret kan vi observere en fornyet interesse for kollektive handlingsmåter i kunstverdenen. Forskjellige former for samarbeid kan for mange tilby et alternativ til individualismen som ofte blir knyttet til kunstscenen. Slik kan man igjen stille spørsmål ved både kunstnerisk identitet og opprinnelse gjennom selvorganisering. For andre representerer kollektive strukturer pragmatiske og økonomisk lønnsomme løsninger. Maria Lind knytter samarbeidet som strategi til det siste tiårets politiske og sosiale aktiviteter og et uttalt ønske om aktivisme i dagens kunstfelt. Blandingen av ny teknologi, kunst og aktivisme, samt den nye organiseringen av arbeid i vårt samfunn, har gitt den politiske protesten et nytt ansikt utad. Kommunikasjon, sosiale relasjoner og samarbeid kan sees som direkte produkter av disse fenomenene.6

80

81

sammenheng har sosialt betont kunst som henvender seg til marginaliserte grupper eller spesifikke samfunnsproblemer, vært et viktig innslag i kunst i offentlige rom. Denne typen kunst blir typisk forstått som en beskrivende praksis, hvor gruppen ses under ett, den blir definert som annerledes enn kunstneren og kunstverdenens egen. Det har ofte vært slik at graden av suksess i denne typen kunstprosjekter er blitt målt i forbindelse med en bekreftelse av denne gruppen som et konsistent kollektivt subjekt. Denne antatte enheten og autentisiteten vil i alle tilfeller være feilaktig, i følge Miwon Kwon. Hun hevder at kollektive kunstpraksiser i stor utstrekning er projeksjoner av allerede eksisterende forestillinger. Disse prosjektene involverer ofte grupper som av kunstnerne og kunstinstitusjonen presenteres som en funksjon av spesifikke omstendigheter. Fremstillinger av «den andre» er i mange tilfeller et potensielt problematisk prosjekt.8 Samtidig springer slike prosjekter ut av et oppriktig ønske om dialog – her står utvekslingen av meninger i sentrum. Denne sammenføringen av ressurser i form av autorative stemmer og stemmer man sjeldnere hører, synes lokalt fininnstilt og sosialt fruktbar. Hvordan man fører seg i det offentlige rommet, er noe som angår alle.

Forbedring som ideal Flere av prosjektene som springer ut fra Rogaland Kunstsenter og presenteres i denne publikasjonen, forholder seg til en type omformet og ydmyk utopi som er vel verdt å følge med på. Disse prosjektene er vanskelig å mislike, de kan oppfattes som anti-autoritære, berettigede og fornuftige innlegg i viktige debatter. Samtidig kan man diskutere grader av instrumentalitet, idet prosjektene i en viss forstand blir verktøy for å realisere og overbevise om kulturpolitiske målsettinger. Det kan være verdifullt å forholde seg til hvem som har programmert motivasjonen bak verkene og deres intensjon. Risikerer kunstneren å bli en som utfører en mer eller mindre fiksert og predestinert oppgave? Prosjektene på Rogaland Kunstsenter er harmoniserende fremfor bruddorienterte, de ønsker og tror på en forbedring av samfunnet ved bruk av kunst. Hensiktene er uomtvistelig gode i all sin idealisme, men hva sier publikum? 1

Sosiale funksjoner Denne troen på at noe betydningsfullt vil oppstå idet kunstnere fører folk sammen, er parallelt en styrke og en svøpe ved en lang rekke relasjonelle kunstverk. En styrke – fordi kunstens insisterende rom faktisk kan føre til noe uforutsigbart og sterkt – en svøpe fordi dette aldri er en selvfølge. Denne type kunst har i store trekk skiftet fra objekter i stor skala, over fysiske eller idébaserte stedsspesifikke arbeider til publikumsavhengige prosjekter – fra en estetisk til en sosial funksjon.7 Særlig i en amerikansk

What Do You Expect From An Art Institution In The 21st Century?, Palais de Tokyo, Paris, 2001, s. 9.

Nicolas Bourriaud, Relational Aesthetics, les presses du réel, 2002, s. 9-14.

Trude Iversen, «What Now for Institutional Critique?» i: Tone Hansen og Trude Iversen (red.), The New Administration of Aesthetics, Torpedo Press, Oslo, 2007, s. 14-15.

Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities, Penguin Books, London, 1994 (førsteutgave 1961), s. 139.

Ina Blom, Joseph Beuys, Gyldendal Norsk Forlag, 2001, s. 84.

Johanna Billing, Maria Lind og Lars Nilsson (red.), Taking the Matter into Common Hands – On Contemporary Art and Collaborative Practises, Black Dog Publishing, London 2007, s. 19-20.

Miwon Kwon, One Place After Another – Site-specific Art and Locational Identity, MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, s. 111.

Kwon, s. 154.

2 3

4

5 6

7

8


83

Frøydis Lindén & Katrine Meisfjord

Rasteplass Nytorget «De siste restene etter det myldrende lørdagsmarkedet på Nytorget forsvinner sammen med de fargerike salgsbodene. Det er tid for å roe ned, slappe av. Nå kan man igjen høre musikken fra de nye kafeene langs Nytorget. Rytmene får deg til å slentre i takt, og lukten fra naan-brød­ ovnen gjør at du plutselig forstår at du er sulten. Lørdagen er slik den skal være på Nytorget en sommerdag. Kafébordene og parkbenkene fylles sakte opp av gode naboer og gamle venner. Det røres ivrig i koppene med tyrkisk kaffe eller myntete. Mynteteen lages via selvplukk fra urteamplene som dingler utenfor kafeene. En vennegjeng har akkurat tent på grillen og brer picnicpleddet utover plenen. Solen kan fremdeles nytes på denne delen av Nytorget. Barna er tydeligvis allerede mette av alle godsakene de har gumlet i seg under markedet. De er i full gang med å organisere paradis­hopping eller slenger seg modig rundt i husken i ett av trærne. Noen mindre barn har kastet sokkene og løper rundt i vannspeilet ved vannposten. En gjeng afrikanske menn har begynt å flokke seg rundt et av spille­ bordene. De ler godt og småkrangler med motstanderne sine. På den lange grusbanen under trærne er boccialagene ferdig inndelte, og de tunge kulene ruller stødig bortover grusen. Konsentrasjonen brytes ikke en gang av de skuffede ropene når kulene bommer på motstanderens kule. De vet at de snart må bli ferdige. Ikke fordi det blir mørkt, for parklysene gjør at man kan spille og henge i parken hele natta. Nå skal nemlig utekinoen rigges! I påvente av en hjelpende hånd har en av kinogjengerne begynt å dra en benk bort mot storskjermen. Alle Eksotiske markedsboder på Nytorget.


Kunst / by / befolkning

parkbenkene må tas i bruk – sist gang klatret en opp i et av frukttrærne for å få sitteplass til kinoen.» Slik begynte vi å se for oss Nytorget etter alle ideene vi fikk fra samtalegruppene vi organiserte ved Rogaland Kunstsenter sensommeren 2010. Uten biler og med et mylder av voksne og barn, eldre og ungdommer fra ulike kulturer – både dag og kveld. Et sted å ta en rast, en pause sammen med venner og naboer. Torg er til for folk og ikke for biler. Det var vårt utgangspunkt. Samtidig er Nytorget en av Stavangers eldste møteplasser mellom by og land – og mellom folk i Storhaugs svært internasjonale befolkning. I gamle dager kjøpte du din nye hest her, handlet inn smør på meieriutsalget eller tok bussen hjem til Suldal. I dag parkerer du bilen på Nytorget og kjøper med deg eksotisk mat på veien hjem. En rasteplass. Mennesker som bor, jobber eller studerer på Storhaug, kommer fra mange ulike kulturer og verdensdeler. Vi hadde lyst til å blande innbyggere med ulik etnisk opprinnelse og sosial tilhørighet, for å se om dette kunne bli nye og spennende møter mellom folk. Kunne disse møtene også gi oss ideer til Nytorgets fremtid?

Møtet med nabolaget Ramadanfestivalen i 2009 ble vårt første virkelige møte med Nytorget og potensialet det har som offentlig rom. Under ramadanmåltidet fikk vi servert muslimsk festmat i det store teltet som dekket hele torget. Vi fikk spesielt god kontakt med Enna og hennes familie, som lenge har bodd i et hus med den beste utsikten til Nytorget. Å kunne se ut på en deilig grønn park full av trær og gå gjennom en grønn lunge på vei til og fra jobb, var noe Enna savnet. Etter Ifta-måltidet tok hun oss med til en av de fem moskeene på Storhaug. Vi ble invitert sammen med henne og moren inn i avdelingen for kvinner, og Enna fortalte hvordan kvinnefellesskapet og roen hun fikk av bønneritualene, var noe hun virkelig savnet når hun reiste og ikke hadde mulighet til å gå i moskeen jevnlig. Rundt Nytorget ligger både privatboliger, butikker og kontorer. En av virksomhetene med utsikt til Nytorget er Rogaland Kunstsenter. I tillegg har Internasjonalt Hus ønsket seg den utsikten i mange år for å komme nærmere byen, brukerne og publikum. Med hjelp fra Rogaland Kunstsenter og Internasjonalt hus fikk vi kontakt med ulike deler av befolkningen på Storhaug og fikk samlet seks blandede rundebordsmøter på kunstsenteret. (RKS).

84

85

Folkene på Storhaug og historiene deres Rundt bordene inne i galleriet møttes folk fra politiske partier, lokale foreninger og naboer – alle fra ulike kulturer, yrkesgrupper og aldre for å utveksle ideer1. Alle var blitt oppfordret til å fortelle en historie fra sitt hjemland eller fra en utenlandsreise, som kunne gi oss et bilde av hvordan uterom brukes i ulike land. Deltakere som var vokst opp i andre land, fortalte om hvordan man pleide å møtes i hjemlandet. Mange av historiene fortalte oss at de var vant til å være sosiale utendørs, siden mange kom fra et varmt klima med tradisjon for offentlige møteplasser. Med elever fra Johannes læringssenter ble det samtaler med ivrig gestikulering eller sjenerte øyeblikk i leting etter de norske ordene og etter nye spørsmål når vi ikke forsto. Der ord ikke strakk til, ble det tegnet eller demonstrert med leker hvor hele gruppen var i aksjon – for en gangs skyld var det tillatt med løping og hojing i et galleri! Rundt nymalte fargerike rasteplassbord ute på Nytorget avsluttet vi samtalene og drømte oss vekk i forestillinger om hvordan Nytorget kunne se ut i fremtiden. Samtalene ga oss både smakebiter og dypdykk ned i nye måter å tenke møteplasser og uterom på. Fra mange land hørte vi om store parker, mye større enn i Norge, hvor folk på fridager møttes for å grille, leke, trene, danse og bade. Somalierne fortalte om temaparker med ulike utforminger, som kjærlighetsparker og familieparker. Fra Islamabad ble vi fortalt om enorme inngjerdede parker med spisesteder og store TV-skjermer. Strandpromenaden i en tyrkisk by hadde utplasserte trimsykler og hypermoderne lekeplasser tilpasset handikappede barn. En ung kvinne på vei hjem på kveldstid i Tyrkia føler seg trygg, fordi det er liv og stemning på små fortauskafeer langs ruten. Det serveres ikke alkohol, men kaffe og te, og folk sitter og spiller spill og prater til langt på natt. I enkelte afrikanske land ble de store sammenkomstene i parken brukt til historiefortelling for barna. De eldre fortalte dem om landets historie, helt til de ble leie og heller ville leke. Andre kunne fortelle om tai-chi-trening tidlig om morgenen i Kina eller «gympa» på lørdagene i svenske folkeparker. Eksempler fra treplantingsprosjekter i Afrika ga oss drømmer om Nytorget som en grønn lunge, et sted hvor man fritt kan forsyne seg av frukt og bær eller finne skjulte benker for romantiske treff. Og kanskje kunne benkene være 1

Deltakerne i samtalegruppene har inkludert lærere, elever, frivillige og ansatte fra ulike miljøer som Johannes læringssenter, Internasjonalt hus, Støttegruppen for syriske kurdere, Stavanger SV, Storhaug historielag, Frivillighetssentralen, St. Petri menighet, Urban sjøfront og Stavanger Aftenblad.


87

akkurat så tunge at de kunne flyttes av to personer istedenfor å være fastmonterte? Vi ble spesielt fascinert av en historie fra Somalias hovedstad Mogadishu før borgerkrigen, hvor det var helt klare regler for hvordan boligområder skulle organiseres. Tradisjonelt kunne man ikke eie land i hovedstaden, man måtte søke staten om å få tildelt land til å bygge hus på. Alle husene hadde høye murer rundt med en hoveddør inn. I hagen som omkranset huset, var det alltid plantet frukttrær som ga både matauk og skygge. I tillegg hadde alle som fikk bygge hus, plikt til å plante et tre utenfor inngangen til hagen og huset. Hvis de ikke vannet det og treet døde, måtte de betale en klekkelig bot til lokale myndigheter. Når trærne ble store, ble det ofte plassert en benk under trekronen. Der kunne folk som gikk forbi, hvile og søke skygge i solsteiken. Det var også møteplass for kvinnene i gata, selv om ropene mellom vinduene også var hyppige. Barna kunne sendes fritt ut for å leke, siden boligstrøkene i gamlebyen var bilfrie. De helt dagligdagse møtene oppsto kanskje bare på gata utenfor huset, hvor man dro ut et teppe eller en stol for å drikke te med naboen. Eller man ble litt lenger på markedet fordi man møtte altfor mange kjente på vei mellom slakteren og tekstilboden.

Ideene til torgs Men hvordan skulle vi formidle alle de gode historiene til resten av Storhaug og Stavanger? Det ble unaturlig for oss å lage en kvasivitenskapelig analyse av historiene som en tørr rapport. Vi lot oss jo begeistre av historiene og hadde fått mange nye ideer til et framtidig Nytorg. Vi bestemte oss for å skape et virkelighetsnært glimt av et Nytorg få år fram i tid. Vi hadde vært på Nytorget flere ganger under bruktmarkedet på lørdagene. Når det viste seg at et nytt økomarked også var på trappene, valgte vi å forene krefter og bidra til et større og mer livlig marked i stedet for å arrangere et eget. Vi fikk designet og bygd fire fargerike salgsboder som vi inviterte butikkeierne i Pedersgata til å innta. I tillegg fikk vi en forteller til å trollbinde barna med historier fra Midt-Østen. En jente malte folks hender med hennamaling, og en kunstner fra Iran tegnet vakre håndtegninger og hadde drage-workshop. Det ble heldigvis strålende solskinn lørdag den 4. september 2010, og det myldret av folk på Nytorget. De som solgte varer og mat i bodene, ville gjerne komme tilbake flere lørdager. Vi kunne sikkert også ha utvidet med et kveldsprogram med utekino og sceneinnslag. Vi fikk dessverre ikke til bocciabanen vi drømte om, men flere barn brukte likevel Workshop med diskusjoner og lek


Kunst / by / befolkning

paradiset vi hadde tegnet opp og spillbrettene som vi hadde nedfelt i rasteplassbordene.

Ettertanker Når vi ser prosessen i etterkant, opplevde vi det som tidkrevende og tildels vanskelig å få kontakt med folk fra ulike minoriteter på Storhaug til prosjektet. Hovedgrunnen denne gangen var antakelig at både RKS og kunstnerne hadde for dårlig forankring i det minoritetsspråklige miljøet i Stavanger. Vi møtte mye velvilje – vi var på Frivillighetssentralen, vi besøkte en supporterklubb for et lokalt tyrkisk fotballag og traff hyggelige mennesker i cafeene og i butikkene langs Pedersgata. Allikevel stanget vi hodet i veggen da vi prøvde å få dem med til samtale­grupper inne på kunstsenteret. Vi prøvde å invitere muntlig ved møter, over telefon og skriftlig gjennom e-post. Var de ikke interessert i tematikken? Var språkbarrierene for store? Brukte vi en møteplass som var for uvanlig? Eller erfarte vi det den kenyanske journalisten Diana Etsabo hadde poengtert i ett av Katrines tidligere kunstprosjekter; «We trust in people – not in systems»; at man må invitere via personer som har tillit inn i de ulike gruppene. Og ganske riktig: Først da vi fikk kontakt med etnisk norske som hadde kontakter i miljøene vi ønsket å bli kjent med, fikk vi deltakere fra minoriteter til samtalegruppene. Johannes læringssenter, Frivillighetssentralen på Storhaug og Internasjonalt hus ble til slutt de viktige kontaktpunktene inn i de ulike minoritetsspråklige gruppene i nabolaget. Uten institusjonene og deres nettverk hadde det vært vanskelig å gjennomføre prosjektet, siden vi selv ikke bodde i Stavanger. Elever fra Johannes læringssenter fylte for eksempel fire av seks samtalegrupper i obligatorisk skoletid, og lærerne var glade for å se elevene brukes som ressurser i lokalsamfunnet. Handelsmennene i Pedersgata som hadde vært umulige å få med på samtalegrupper, sa entusiastisk ja, da vi ba dem selge mat og varer i våre nydesignede markedsboder. Etterpå uttrykte de at det hadde vært kjekt og at de gjerne ble med flere ganger hvis noe lignende ble arrangert igjen. Samtidig gir ikke denne dagen et realistisk bilde av et selvorganiserende marked. Alle utgiftene til boder, søppel og sanitetshåndtering ble dekket av kunstprosjektet, og papirarbeidet tok kunstnerne seg av. Folk som bidro med andre aktiviteter, mottok honorar. Med et budsjett og egen koordinator for logistikk og planlegging må dette sees som et kulturtiltak mer enn et selvorganisert marked. Det var fullt av folk på markedsdagen, men tilsynelatende svært få med en annen kulturbakgrunn enn norsk. Vårt valg av dato var styrt av

90

91

mange faktorer, men i ettertid kan vi se at det kanskje var dårlig timing å arrangere både samtalegrupper og markedsdag i Ramadan-perioden med fem moskeer i nærmeste nabolag. Markedsdagen og fargerike rasteplassbord med spillbrett var et visuelt stunt for å vise frem noen av de innsamlede ideene og for å okkupere Nytorget som aktiv møteplass for noen uker. Om det er en interessant idé som tverrkulturelt møtested i bydelen på lengre sikt, er et annet spørsmål. Vi spør oss selv om markedssituasjonen kan være for tradisjonell, og viser kanskje de mest velkjente sidene våre: Nordmenn konsumerer, og etniske minoriteter selger varer og tjenester. Likevel tror vi at samtalegruppene kan ha gitt en opplevelse av meningsfull samhandling på tvers av kulturene, som når man avbryter snakkingen for å lære bort en lek. Kanskje kan det være interessant å arrangere flere slike møter og aktiviteter. I så fall tenker vi kanskje at stafettpinnen kan gå videre til flere lag og institusjoner som kan belyse andre steder og andre temaer.


Nytorget f책r rasteplassbord med innfelte spillebrett


95

Martin Worts & Lewis Biggs

Prinsessen kysset en frosk Refleksjoner omkring to tilsynelatende usammenlignbare byer

Introduksjon Lewis Biggs og Martin Worts har samarbeidet og samtalt i åtte år. De ble kjent med hverandre i 2004 i anledning av «Stavanger2008», da Stavanger var europeisk kulturhovedstad og det ble gjennomført et pilotprosjekt mellom Rogaland Kunstsenter, som Worts var sjef for i årene 2002-2012, og Liverpoolbiennalen med Biggs som direktør 20002011. På grunn av størrelsesforskjellen mellom de to organisasjonene, en frosk og en prinsesse, syntes et langvarig forhold mellom dem å være usannsynlig. Imidlertid har skrikende kontraster og overraskende likheter mellom de to byenes befolkningsgrunnlag, byskap og offentlige administrasjon ført til gjensidig læring. Liverpool blir sjelden sammenliknet med en prinsesse; tvert om ble mange nedsettende adjektiver brukt om denne byen på slutten av nittenhundretallet, særlig fordi den ble vedvarende utfrosset og holdt på en armlengdes avstand av suksessive konservative regjeringer. Siden århundreskiftet er det skjedd en radikal endring av byens sentrum og kulturscene, hjulpet og understøttet av byutviklingsprosjekter som The Paradise Project og kulturinstitusjoner som Tate Liverpool, FACT

Still fra videoinstallasjonen «Borders of paradise – from shades of blue to black, white, pink or purple» av Anne Lise Stenseth/ Leif Gaute Staurland. Stedsspesifikt verk fra samarbeidsprosjektet Sinking Towards Wishy Mountain, RKS/ Liverpool Biennial, 2005-2006.


Kunst / by / befolkning

96

97

Liverpoolbiennalen (Liverpool Biennial) startet i 1999, og har siden den gang vært oppdragsgiver for flere enn 200 kunstverk, både permanente og tidsbegrensete, så vel som lokalbaserte langtidsprosjekter. Kulturorganisasjonene i Liverpool samarbeider for å skape muligheter for ulike kunstoppdagelser, steder og mennesker. Samarbeidet mellom Liverpoolbiennalen og Rogaland Kunstsenter resulterte i prosjektet «Sinking Towards Wishy Mountain» i 2005-6, da elleve kunstnere reiste mellom Stavanger og Liverpool, produserte og viste arbeider som var stedsspesifikke for de to byene.

The Paradise Project, som i dag blir kalt Liverpool ONE, er et forretningskompleks i sentrum av Liverpool. Med en gulvflate på 170 000 kvadratmeter er det det største sentrumskomplekset i Europa siden gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Det ble initiert av et Liverpool-bystyre som ville ha en fornyelse av forretningsstrøket, og ble oppført og er nå eiet av Grosvenor Group (ledet av lord Gerald Grosvenor, 6. hertug av Westminster). Det har kostet over åtte milliarder norske kroner, har vunnet et sekstitalls priser og det har forandret både byens profil og struktur. Liverpool ONE ble åpnet i 2008 med mange varehus, butikker, restauranter, leiligheter, kontorer, parker, kino, en innendørs golfbane, en busstasjon og en stor parkeringsplass.

Snapshots fra Liverpool 2006–08: Byutvikling og biennaleverker av Richard Wilson, Priscilla Monge og Robert Cockerill.


Kunst / by / befolkning

(Foundation for Art and Creative Technology) og Liverpool Biennial. Slik kan man si at en virkelig prinsesse er blitt født (bykartet er ellers dekket med navn som refererer til victoriatidens kongefamilie). Frosken er åpenbart en referanse til Rogaland Kunstsenters størrelse og springende ambisjoner. Både Biggs og Worts har siden gått videre til nye oppgaver, og denne artikkelen er et forsøk på en oppsummering. Sitatene er satt sammen fra samtaler og korrespondanser mellom 2006 og 2012.

Å sammenligne bylandskap og fornyelse lb

Forskjellene mellom Liverpool og Stavanger er viktige – kultur er en dyp, langvarig, komplisert sak, og Liverpool (samme hvor økonomisk fattig den er nå) var i hundre år imperiets by nummer to. Det har gitt Liverpool mye å bygge på, en arv fra tidligere generasjoner. I Stavanger forsøker man å få kulturens frø til å vokse i ugjødslet jord.

mw

Vanligvis er det lite plass for samtidskunstprosjekter i det «offentlige rommet» til store private utbyggere som The Paradise Project. Men lord Grosvenor er muligens en renessansemann med hjertet sitt i Liverpool? Disse koordinerte forbedringene av bylandskap og infrastruktur kan ellers medføre at man stoler på shopping og hule fasader. Hvordan fyller man den nye fasaden med byens gamle sjel? Så Biennalen det som sin oppgave å hjelpe byen på vei?

lb

Hovedsaken her er at byfornyelse for politikerne stort sett dreier seg om murstein og sement (kraftig påvirket av utbygger- og eiendomslobbyen). I virkeligheten handler fornyelse om folk og aktiviteter (med eller uten murstein og sement, for aktivitet/kreativitet er flinke til å nyttiggjøre seg det som er for hånden). Men en kritisk aktivitetsmasse er nødvendig – og det skal atskillige mennesker til for å få gjort noe! I Liverpool har vi nå den ironiske situasjonen at mens det i år 2000 var ca. 500 mennesker som bodde i indre sentrum, har vi nå 5 000 mennesker boende i byens sentrum, men 10 000 leiligheter. Det betyr at de fleste bor med tomme leiligheter ved siden av seg; med det netto­ resultatet at det ikke er noen følelse av kritisk masse. Grosvenor har også mange tomme, splitter nye forretningslokaler i Liverpool One-komplekset. Samtidig er det én gang i uken fortsatt et bruktmarked pakket med kunder på jakt etter gode kjøp i de forlatte pakkhusene i Stanley Docks. Ja, det er billig, men det er også

98

99

morsomt på en annen måte enn den uniformerte og sterile (kostbare) merkevarehandelen i Liverpool One. mw

«Kritisk masse» er et utmerket begrep. I Stavanger øst strever kunstkomplekset Tou scene med å overleve på grunn av lave besøkstall, samtidig som det umiddelbare naboskapet trekker til seg investeringer i leilighetsblokker og forretningslokaler. Til tross for investeringene ligner området på en spøkelsesby med mange parkerte biler i forretningstiden, men ingen kritisk masseaktivitet. På grunn av stigende atelierleier tvinges kunstnerne til å flytte bort fra området. Som denne boken viser, samles Rogaland Kunstsenter rundt behovet for et kulturtorg på Nytorget, men biler står fortsatt parkert på tomten. Inntektene fra parkeringsplasser er viktige for enhver kommune. Bedriftsinvesteringer, offentlige eierskap og vanlig menneskelig virksomhet burde være innbyrdes samstemte, men det oppstår ofte kløfter mellom dem. Sammenlignet med mer dynamiske regioner i verden har både Liverpool og Stavanger i mange år lidd av en europeisk utilpassethet. Patetiske forsøk på å etablere og finansiere offentlig transport, som det er desperat behov for i begge byene, står i grell kontrast til den eksplosive framveksten og utbyggingen av undergrunnsnettverket i Shanghai, for eksempel.

MORO, kunstnerisk kvalitet og betydningen av utstrakte tidsrom lb

Det er usannsynlig at noen kommuneadministrasjon vil bevege seg raskere enn borgerne, så nettopp derfor må alle bearbeides samtidig. Jeg har stor tro på nedenfra og opp-bevegelse, så hvis mellomgenerasjonen og de yngre visuelle kunstnerne kan bli overtalt til å ha det litt MORSOMT, som gjerne kan innbefatte musikk og danse, så kan stemningen blant folk flest også forandre seg. Det er virkelig synd, som du rapporterer, at Stavanger2008 ikke var øyeblikket da dette skjedde, men du kan bare rekke så langt som du kan, og ovenfra-ned var antagelig ikke måten å gjøre det på.

mw

Lewis, jeg liker denne bruken av moro/hør på mellomgenerasjonen og de yngre som betydningsfulle faktorer heller enn overfladiskhet. Kultur som inspirerer og snakker deres språk nedenfra og opp, så å si. I Liverpool har det temporære, flyktige ved biennalekunsten avmystifisert og mildnet holdningene til uventede forandringer i det offentlige rom. Biennalens inngrep er sjelden


Kunst / by / befolkning

permanente, så slik risikerer heller ikke kommuneplanleggerne permanent irritasjon. lb

Javisst. Til og med politikere og lokale byråkrater er mottakelige for fornøyelser, og de fleste vil respondere på den tanken at lek er moro. Temporære arbeider framstår som lekende, som om de prøver ting ut, og det er svært viktig at de ikke er truende. Analogien med den trojanske hesten. Noe du ikke trenger å ta alvorlig, ikke engang å betale for, men plutselig har det sluppet inn døren og bylandskapet er endret (og det er vanskelig å gå tilbake til der du var). Gaven på bordet tillater nå menneskene rundt bordet, som ikke har snakket til hverandre på årevis, å gjøre det. (Og det spiller ingen rolle om de alle sammen hater gaven – den har fortsatt gjort jobben sin.)

mw

Den endelige plasseringen av trojanske hester i byens sentrum røpet et fast utsøkt skjønn i balanse med de kompromissene som Liverpool som åsted krevde. Du kan kanskje si noe mer om den fine linjen som går mellom kunstnerisk kvalitet og de kompromissene bylandskapet krever?

lb

mw

Vel, nå har jeg ikke noen tro på kompromiss hvis det skal bety mangel på kvalitet, for det er kompromiss (i god forstand) som skaper kvalitet/kvaliteter til å begynne med. Som i ... den beste arkitekturen kommer av tre års snakking for hvert års bygging. Ville Michelangelo ha produsert et bra tak i Det sixtinske kapell hvis han ikke hadde måttet stri med en bråsint pave? Jeg tror ikke det – det ga ham en kontekst å bryne seg mot: Mot den, og innenfor den, utviklet han seg. Det gode med vanskeligheter (kompleksitet også) er at de krever mye snakking. Jeg mener virkelig at vanskeligheter kan være opphav til en masse snakking, og det er dette som sår det frøet som vokser seg til kunstens grep om publikum: «Hvis det ikke dreper deg, blir du sterkere!» Snakking tar tid. Kapitalismen har per definisjon ingen tid å avse. Krav om effektivitet, kostnadskutt og rask fortjeneste tar nå overhånd i både offentlig og privat sektor. Men en bys vekst, kompleksiteten i alt den rommer (inkludert dens kunst), er alt sammen prosesser som ikke går sammen med effektiv tidsbruk. Kanskje er kunstsektoren for utålmodig og galopperer fra den ene begivenheten til den andre, ute av stand eller uvillig til å sette tingene inn i et større perspektiv.

100

101

lb

Jeg tror virkelig at vi alle ønsker for snarlige resultater. I Liverpool hadde vi fem år til å forberede det europeiske kulturhovedstads­ året 2008, mens ti ville ha vært bedre. Jeg har lagt merke til hvor ofte det tar et tiår å få et prosjekt skikkelig på plass. Men bevares, jeg mener at vi skulle måle ting i generasjoner og levealdre heller enn i stortingsperioder og tiår. Det handler om å fordype seg i de lokale særegenheter og kjenne dem instinktivt, med den innsikten som bare den kunnskapen som har vokst fram lokalt, kan gi, for så å føre inn kunnskap/handling utenfra for å utvirke endring/gi impulser til det lokale. Jeg blir av og til heftig kritisert for å assosiere «forandring» med kunst – hvorfor skulle kunst skape forandring? Så jeg er lykkelig hvis den helt enkelt rører og beveger mennesker – da er det de menneskene som blir beveget, som utvirker forandring, ikke kunsten.

Kunstens rolle og utfordringer i byutvikling mw

Den europeiske finanskrisen begynte i 2008; kanskje er det grunnen til at våre europeiske kulturhovedsteder synes å være fra så lenge siden, på grensen til en annen æra. Men vi må se framover, heve horisonten og lære av en større verden og andre modeller for suksess. Nedenfra og opp-teorien er vanskelig i et sosialt homogent og konservativt land som Norge. Er det politisk eller administrativ lobbyvirksomhet som får ting gjort?

lb

Å få ting gjort (i betydningen av å få ting til å skje) blir gjort best av profesjonelle mennesker som vet hvordan ting skal gjøres og unngå alle ting (som politikk) som sinker tingenes gang. Verken opp eller ned, muligens sidelengs!

mw

Liverpool-biennalen valgte en ren samarbeidsteknikk, som styrker oppfattelsen av byens kunstinstitusjoner i hodene på den offentlige sektor (inkludert byplanleggerne). De virkelige utbyggerne er imidlertid ofte private konserner heller enn offentlige tjenestefolk. Er det noen framgang på dette feltet? Kan det dokumenteres at Liverpools private utbyggere har beveget seg videre fra rent dekorative fakter?

lb

Ja, de private utbyggerne har forstått at det er aktivitet som gjør en lokalitet attraktiv, og at de ikke er eksperter på aktivitet – at de trenger oss. Og noen sørger også for penger (Bruntwood i Manchester setter bokstavelig talt millioner av pund inn i


Kunst / by / befolkning

102

103

Manchester International Festival), selv om det i Liverpool mest dreier seg om å skaffe til veie gratis plass/hjelp med driften heller enn penger. mw

lb

I Stavanger kan tomheten etter Richard Floridas retorikk omkring kultur og forretningsvirksomhet ha ført til en viss apati mellom byplanleggerne. Et overveldende flertall levende mennesker har vist seg uegnede for Floridas rasjonelle sosialbygging. Imidlertid passer Charles Landrys mer humanistiske signaler om et postindustrielt kulturkonsum både Liverpool og Stavanger. Men Landry går mye lenger enn til bare å underholde folk – hovedfokuset for kreativitet burde være å ta opp globale saker og menneskelig atferd, som klimaendringene og forholdet mellom rike og fattige. I tillegg burde kreativitet bidra til at byer ble mer særpregede, faren for homogenitet og global branding tatt i betraktning. Dessverre er denne formen for humanisme for komplisert for samtidens politikere og mediemakter; det er lettere å måle billettsalget til festivaltilstelninger, lettere å oversette dem til statistikk. På denne måten har samtidskunsten blitt den tapende partneren i det kulturelle kollektiv. I Stavanger er den forbløffende pengeinnsamlingen til et nytt konserthus med omgivelser, Bjergstedvisjonen, en kulturvinner (sammen med et mye kritisert og forblåst sentrumstorg); Stavanger-utbyggerne nøler når de skal ta viktige koordinerte utbyggingsavgjørelser. Ting skjer sporadisk, og et fragmentert bylandskap framstår. Ja, men en langsiktig, tilsynelatende naturlig utvikling over tid er også bærekraftig. Sammenheng er noe som gir planleggere og kuratorer intellektuell tilfredsstillelse, men reflekterer faktisk ikke kompleksiteten i det virkelige (voksende, bærekraftige) livet. Det er langsiktige visjoner (sannsynligvis personlige) og forpliktelser (sannsynligvis knyttet til fellesskapet) som gir den energien som får ting til å skje.

Samarbeid – mer enn summen av delene mw

Å opprette balansen mellom de utøvende (teater, musikk) og de skapende (skjønne) kunstene burde ha høy prioritet i Stavanger. Men denne byen har en liten befolkning og en u-urban livsstil – den setter sin lit til aktivitetslommer som konstant oppstår. Som du nevnte tidligere, kreves det ikke massive investeringer for å gi næring til kreativitet og produksjonsfasiliteter for

skapende kunstnere; «aktivitet/kreativitet er flinke til å nyttiggjøre seg det som er for hånden». Men de høye levekostnadene forårsaker utmattelse og frustrasjon når det er vanskelig å opprettholde en grunnfinansiering. lb

Mitt forslag er at dere her og nå oppfinner et prosjekt som er attraktivt for investorene fordi det har en samarbeidsnatur og bare vil fungere som et samarbeid, og så forsøke å slå noen hoder sammen, slik at summen av kunstorganisasjonene blir mer slagkraftig enn den enkelte. Samarbeid krever en masse øvelse, så dere kan ikke komme i gang for tidlig! Og lederskap!

mw

Biennialkysset gir en øket kollektiv identitet – en form for ”branding” – for billedkunstfeltet i Liverpool. Biennalen virker som en ekstern agent og skaper hvert annet år et fokus på kunst i det offentlige rom. Biennalen er samlingspunktet som forskjellige grupper og institutter flokker seg rundt for å invadere det offentlige rom og bekrefte gruppens kollektive fortreffelighet. Liverpool Biennial og Rogaland Kunstsenter fikk i stand et 2006-prosjekt som brukte kunstneren som sosial katalysator. For RKS var det en oppvåkning til hvor mye som kan bli vunnet ved nært samarbeid med betrodde partnere.

lb

Det kan godt være at størrelsen er det mest iøynefallende ved Liverpool-biennalen, men det burde ikke være det, og er ikke så viktig for oss som kvaliteten. Vårt fokus var alltid på skjæringspunktet mellom det internasjonale og det lokale. Vi var henrykt over å bli engasjert i en kunstner-/utstillingutveksling med Stavanger, for vi visste at dette ville styrke økologien til Liverpools eget billedkunstfelt – en skikkelig anledning for kunstnerne, men ikke et hovedmål for biennalen.

mw

Lewis! Dette var et vakkert tilfelle da en nord-engelsk Lanca­shire­ prinsesse kysset en vikingfrosk. Men RKS mislyktes i å materialisere seg som prins. Samarbeid kan ikke gjentas for samarbeidets egen skyld, øyeblikket må være riktig, anledningen gripes, kysset nytes. For at Stavanger skal bli en kulturprins, må byplanleggingen inkludere et samarbeid med de visuelle kunstene. Lobbyvirksomhet er utilstrekkelig. Kunstneriske katalysatorer kan avdekke sannheter om samfunnet (multikulturell integrasjon) som kan forandre politiske planleggingsvaner til det bedre.


105

lb

Før var jeg rasjonalist, så begynte jeg å forstå medlidenhet, men mer nylig har jeg begynt å forstå håpet. Håpet er som visjonen. Hvis du er heldig nok til å være i stand til å håpe, kan du kjøre gjennom alle hindre, holde en stø kurs. Jeg er lei for det hvis mine kommentarer virker fryktelig moraliserende/verdiladde. Men min kjærlighet til kunsten/skjønnheten er uløselig knyttet til et begjær om et godt liv for meg selv, og det er umulig uten å forsøke å oppnå et bedre liv for andre mennesker. Så det må dreie seg om verdier. Jeg kom til Liverpool for å gjøre en jobb, og trodde det skulle ta meg tre år før jeg flyttet tilbake til London. Men da jeg fikk barn, måtte de gå på skolen et sted, de måtte forestille seg en framtid et sted, og det har gitt fullgod mening for meg å ha tilbrakt 25 år med å forsøke å gjøre det stedet de vokste opp til en bedre plass for dem å leve (hvis de skulle velge å gjøre det her). mw

Det er ingen grunn til å be om unnskyldning, Lewis; det tar tid å forstå verdier. Den utålmodige frosken som var Rogaland Kunstsenter, har lært meget fra samarbeidet sitt med Liverpool, og det takker vi deg for.

Still fra videoinstallasjonen «Borders of paradise – from shades of blue to black, white, pink or purple» av Anne Lise Stenseth/ Leif Gaute Staurland. Stedsspesifikt verk fra samarbeidsprosjektet Sinking Towards Wishy Mountain, RKS/ Liverpool Biennial, 2005-2006.


107

Geir Haraldseth

Gentri­freaki­sering Det omstridte forholdet mellom kunst og gentrifisering er blitt grundig behandlet av en rekke forfattere og kunstnere, men forbindelsen mellom de to er også blitt anvendt i praksis av eiendomsutviklere og byplanleggere som aktivt bruker og oppsporer kunst og kunstnere for å sette «gentrifiseringens fine kunst» i bevegelse. Uttrykket er tittelen på et essay Rosalyn Deutsche og Cara Gendel Ryan utga i 19841, og som undersøker implikasjonene av dette forholdet og hvordan det på 1980-tallet på drastisk vis endret Lower East Side, et nabolag på Manhattan. Lower East Side var et arbeiderklassestrøk i over 160 år, inntil kunstnerstyrte gallerier åpnet sine dører og endret strøket for bestandig. Essayet følger gentrifiseringsprosessen, der én gruppe mennesker skjøv vekk en annen. Arbeiderklasse- og immigrantnabolagene med sine «farlige» kvartaler, slum og hjemløse avskrekket de øvre klassene og eiendomsutviklerne, men tiltrakk seg kunstnere som lette etter lave husleier. Med tilskuddet av kunstnere og «bohemliv» kom så kapitalen, drastiske husleieøkninger og en tydelig endring i sammensetningen av beboerne i området. Det ser ut til at kunstnere er en essensiell del av denne prosessen. Ikke bare er de del av det tjuende århundres kunsthistoriske avantgardetradisjoner, men de inngår nå også i avantgarden innen eiendomsutvikling under betegnelsen «marginal gentrifiers» sammen med enslige mødre og homofile.2 Deutsche utdyper denne historien med særskilt fokus på kunstneren og kunstverdenens rolle i sin bok Evictions: Art and Spatial Politics3 og inkluderer emner som demokrati,


Kunst / by / befolkning

debatt, kjønn og det offentlige rom. Deutsche avdekker en manglende kritisk diskurs rundt disse sosiale prosessene, og hennes tekster har satt dype spor i kunstverdenen og har formet diskursen rundt kunst og offentlig rom siden. Stavanger er ikke New York, og Nytorget er ikke Lower East Side. Det er likevel ikke vanskelig å trekke paralleller mellom de synspunktene på gentrifisering Deutsche legger fram i tekstene sine og hennes vurdering av situasjonen i New York og Berlin, og de prosessene som for tiden finner sted i Stavanger. Demografien er forskjellig, tidene er forskjellige og diskusjonene kan ha endret seg, men mekanismene forblir mer eller mindre intakte, når det kommer til deltakerne og de rollene de spiller, bevisst eller ubevisst. Mens dette skrives, inkluderer planene for Stavanger øst utviklingen av en kulturakse fra Rogaland Kunstsenter til Tou scene, begge institusjoner grunnlagt av kunstnere som nå mottar offentlig støtte. Dette lyder fint og feiende flott, men kulturen, og i dette spesielle tilfellet: kunsten, blir brukt som en harmløs måte å gentrifisere Stavangers østre bydeler. I dag er den demografiske sammensetningen på Nytorget, i Pedersgata og Storhaug ganske heterogen, men forbinder man på denne måten sentrum med de østlige bydelene, som faktisk er immigrant- og arbeidernabolag, vil det antakelig gentrifisere området ytterligere og forårsake homogenisering og rasering, idet det fjerner enhver torn i øyet, forfalne hus så vel som områder som betraktes som problematiske. Kommer altså denne aksen til å fjerne og forvise noe og noen? Høyst sannsynlig. Kommer institusjoner som kunstsenteret og senterets ansatte, prosjektene de står for og de impliserte kunstnerne til å ha en rolle å spille? Helt sikkert. Stavangers østre bydel er allerede blitt beleiret av kunst, mest synlig som gatekunst og andre offentlige kunstprosjekter, men hvor langt er vi kommet på gentrifiseringens sleipe skråning, og fins det et potensiale for kunsten og institusjonene som er involvert i kunst til å demme opp for tidevannet? I sin bok følger Deutsche framveksten av ‘New Public Art’ («Ny offentlig kunst»), et begrep som neppe betyr mye i dagens diskurs, men som sprang ut fra den tids nyinngåtte forening av kunst, arkitektur, gentrifisering og byplanlegging, hvor kunstnerne på et tidlig stadium skulle innlemmes i byplanleggingen. En enkel definisjon av denne typen offentlig kunst, som knapt blir betraktet som ny i våre dager, vil være kunst+funksjon. Denne typen kunst skulle integreres inn i byen heller enn å bli klasket på den som monumenter eller frittstående modernistiske skulpturer. Ideen med «New Public Art» var å prioritere funksjon og bruk. Deutsche kritiserte denne metodologien fordi den foreskriver en bys bruksfunksjon og på den måten deler byen opp i rett og galt: Den rette plassen å sitte, den rette plassen å diskutere, den rette plassen å drømme. En slik kunstpraksis kan høres avlegs ut i dag da den

108

109

er vanskelig å skille fra arkitektur og design, men «New Public Art» har avgjort tette bånd til praksiser som idag kalles kontekstuelle, stedsspesifikke og relasjonelle, og også til kunstnere som samarbeider med andre profesjoner. Det framherskende etos i offentlig kunst, særlig i Norge4, tilsier at et kunstverk ikke bare er et stykke dekorasjon, men at det også uttaler seg om bruken av et rom, som igjen ofte er knyttet til en felles forståelse av byen og et homogent syn på samfunn og det sosiale, ganske likt tankegangen bak «New Public Art». Relasjonelle prosjekter, som ofte blir forstått i henhold til Nicolas Bourriauds forestilling om ‘relasjonell estetikk’5, ser ut til å være en populær måte å imøtekomme gentrifiseringstanker og gi næring til sosiale relasjoner og samfunnsmessige fellesskap, men da Deutsche skrev essayet «Uneven Development» i 1988, var ikke engang begrepet relasjonell estetikk formulert. Det eksisterte imidlertid relasjonelle prosjekter før uttrykket ble skapt, og det ville gi god mening å utvide sfæren til de offentlige kunstprosjektene ved Rogaland Kunstsenter ut over Bourriauds relasjonelle estetikk og innbefatte tanker og beveggrunner fra «New Public Art» som et annet referansepunkt, på godt og vondt. Til og med de mer relasjonelt pregede prosjektene, som ikke engang trenger å se ut eller virke som tradisjonelle kunstgjenstander, framstår i siste instans som gentrifiseringskrefter, der de forsøker å balansere spørsmål om sosiale relasjoner, økologi, bærekraft og andre saker som angår den offentlige sfæren i det tidlige 21. århundre. Rogaland Kunstsenter har i det siste tiåret tatt opp denne typen prosjekter og kjent seg i villrede: Hvordan engasjerer vi lokalsamfunnet vårt? Hvem definerer hvem lokalsamfunnet vårt er? Hvorfor ønsker vi et forhold til et lokalsamfunn? Hva blir konsekvensene av et slikt ønske? Gjør vi nå jobben for gentrifiseringen? Gjør vi nå jobben for kommunen og deres ønsker om å skape en attraktiv by? Og, attraktiv for hvem? Hvem bestemmer hva som er attraktivt? Kan det være en slik uniformert forestilling i en by? Hvis vi vender tilbake til Deutsche og hennes funn basert på studiene hennes i New York, hva ser hun da som kunstens potensielle funksjon? Kan den være motstand mot gentrifisering? Selv om Deutsche er sterkt kritisk til hvordan kunst og kunstnere tar del i gentrifiseringsprosessene, ser hun ut til å mene at der er et potensial, og setter kunst opp mot arkitektur, byplanlegging og urban design. «[Kunst] kan også stille spørsmål ved og motstå disse virksomhetene, idet den avslører de undertrykte motsigelsene innebygd i urbane prosesser. Siden disse motsigelsene preger bildet av byen med en grunnleggende ustabilitet, kan offentlig kunst, i Althussers betydning, være så vel arena for som selve innsatsen, risikoen og resultatet av urban strid.»6


Kunst / by / befolkning

Så hva skal da offentlig kunst være? Finnes det et potensial for den offentlige kunsten til å skape konflikt eller unnslippe forestillingen om nytte eller forskjønnelse? Deutsche krever konflikt og motstand, noe som gir gjenlyd i dagens kuratorpraksis, slik den blir videreutviklet av Maria Lind i hennes essay «On The Curatorial» («Om det kuratoriske»). Linds det kuratoriske blir definert i forhold til Chantal Mouffes «det politiske»7, med trykket på -iske. -isken er ikke der bare som en tilfeldig endelse, men som en navngiver for dissens som motsats til enighet og konsensus. Som Lind skriver: «På sitt beste er det kuratoriske til stede som et virus som streber etter å skape friksjon og framskynde nye ideer, enten de nå kommer fra kuratorer eller kunstnere, pedagoger eller redaktører.»8 Konflikt og friksjon er integrerte deler av byen, men de er også noe som aldri var planlagt, heller unngått og skydd. Offentlig oppdragskunst, byplanlegging og arkitektur frambyr ofte en samlende og antatt harmoniserende virkning på byen. Forhåpentligvis kan publikasjoner som denne, som samler erfaringene til en institusjon, gi perspektiv og kunnskap til å yte motstand og nyttiggjøre det potensialet som de fleste kunstnere og kunstarbeidere, til og med Deutsche, ser i kunsten. Sist, men ikke minst, er det behov for en radikal revurdering av produksjonen av offentlig kunst, særlig i et land der mesteparten av finansieringen blir mottatt direkte fra dagens demokratisk valgte makter, en vurdering som må gjøres av de kunstnerne som tar del i slike prosjekter, men også av de institusjonene som setter slike prosjekter i gang. Analysen kunne stoppe ved kunstprosjektene selv, men jeg mistenker at et nærmere blikk på forholdet mellom de bevilgende organer og den kunsten som blir produsert, høyst sannsynlig vil avsløre at kapitalens opphav blir internalisert i produksjonen av verket. Dette betyr ikke at alle norske kunstnere er underkastet den norske stat, eller at prosjekter med midler fra Stavanger kommune er forlengelser av kommunens politikk, men det er en viss kontrakt mellom sponsor og sponset som ikke bare legger føringer for prosessen fra idé til produksjon, men også diskursen rundt. For Norges vedkommende blir det en markør for sosialt ansvar. Men ansvar overfor hvem?

1

Rosalyn Deutsche and Cara Gendel Ryan, «The Fine Art of Gentrification,» October 31 (Winter 1984): 94-111.

2

Tim Butler. Gentrification and the Middle Classes. Aldershot, Hants, England: Ashgate Pub., 1997.

3

Rosalyn Deutsche. Evictions: Art and Spatial Politics. Cambridge, Massachusetts: The M.I.T. Press, 1996.

110

111

4

Kunst i det offentlige rom (KORO), den norske stats fagorgan for kunst i det offentlige rom, ble dannet i 1976, og forandret i 2007 navn fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg til Kunst i offentlige rom.

5

Nicolas Bourriaud. Relational Aesthetics. Dijon: Les presses du réel, 2002.

6

Deutsche, «Uneven Development» i Evictions: Art and Spatial Politics. Cambridge, Massachusetts: The M.I.T. Press, 1996, s. 56.

7

Chantal Mouffe. On the Political. Abingdon – New York: Routledge, 2005.

Maria Lind, «On The Curatorial», Art Forum, Vol 48, No 2, oktober 2009.

8


Kunst / by / befolkning

«5 på gata» Vi ønsket synspunkter på samspillet mellom kunst og byutvikling fra en bredere ekspertise og har samlet et ikke helt tilfeldig utvalg fagfolk som har engasjert seg på området. Alle fra politikeren til festivalsjefen er blitt spurt hvordan de mener kunst og kunstinstitusjoner kan bidra i byutviklingsprosesser, om muligheter og utfordringer, og hvordan de ser Stavanger i denne sammenhengen.

112

113

Christine Sagen Helgø Christine Sagen Helgø er utdannet jurist og er ordfører for Høyre i Stavanger. Hun har tidligere vært blant annet leder i kommunalstyret for byutvikling i Stavanger og styreleder for Nytt konserthus i Stavanger IKS.

Kunst samt kunst- og kulturinstitusjoner kan fungere som gode løsninger på oppgaven med å utvikle en ny og spennende by med gode møteplasser for folk. Stavanger vokser blant annet i antall innbyggere, turister og aktivitet. Utfordringen er å gi plass til ekspansjonen og ikke bli en taper i konkurransen om kapital og andre goder. Gjennom bruk av kunst- og kulturinstitusjoner kan man for eksempel utvide sentrum. Ved å etablere viktige institusjoner som Nytt konserthus og Tou scene i Stavanger sentrums periferi kan man oppnå en geografisk vekst for sentrum. I tillegg er kunsten og kunstinstitusjonene med på å skape debatt om hvordan en by skal se ut, hva slags utvikling som er ønsket og stille spørsmål ved dagens struktur. Kunst i byrommet kan skape større bevissthet rundt kunsten, rundt byen eller rundt begge. Ved å plassere kunst i det offentlige rom inviterer man alle til utstillingen. På denne måten får også de som vanligvis ikke oppsøker museer og gallerier, tilgang på kunsten. Dette kan bidra til en større og bredere debatt rundt hva kunst er, hva som er god og dårlig kunst samt gjøre kunsten mer demokratisk. Da Anthony Gormleys rustne menn ankom byen, skapte det en enorm debatt. Var dette kunst eller var det søppel? De rustne mennene engasjerte både kunstinteresserte og andre, kanskje nettopp fordi de ble plassert i det offentlige rom.

Samtidig kan kunst skape bevissthet rundt byen. Den kan føre til en ny og annerledes bruk av byrommet, en bevisstgjøring av hva et rom er eller bør være, eller en omgjøring fra et dødt til et levende område. Da kunstprosjektet på Nytorget, hvor deler av parkeringsplassen ble omdannet til en grønn park, ble åpnet, var dette like mye en invitasjon til debatt som en utstilling. Besøkende stilte seg kanskje spørsmål om hva Nytorget burde brukes til og om det var behov for flere grøntarealer i byen. Det gjorde også et ikkerom om til en levende park. Slik kunst fører ikke bare til refleksjoner om tid, sted og rom, men kan ofte være begynnelsen på en større politisk debatt.


Kunst / by / befolkning

Jan Inge Reilstad Jan Inge Reilstad er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen og har arbeidet som kritiker og essayist i ulike norske aviser og magasiner siden midten av 90-tallet. Fra 2000 til 2005 redaktør av kunstmagasinet Localmotives. I perioden 2005-2008 arbeidet han med kunstner og professor Jörgen Svensson som kurator og prosjektleder for det omfattende kunstprosjektet Neighbourhood Secrets i forbindelse med Stavanger2008 – Europeisk kulturhovedstad. Han har utgitt bl.a. bøkene Neighbourhood Secret, Kunsten som byprosess (2009) og Broken Column – Byen + Kunsten (2004). I dag er han stipendiat ved UiS og forsker på den digitale lesekulturens betydning for demokratisk offentlighet.

114

Mine interessefelt: Den sosiale kunsten. Den relasjonelle estetikken. Den deltagelsesorienterte kunsten. Kunstneraktivismen … Byens utsmykking og overflate er viktig. Men i dag er det kulturelle og mentale offentlige rommet enda viktigere. Jeg synes Nicolas Bourriauds relasjonelle og radikante holdninger til kunstens nytte og funksjon er stimulerende og utfordrende, når han f.eks. sier: «Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet.» Jeg tror mindre på kunstinstitusjonen enn på kunsten, og mindre på kunsten enn på kunstneren og kunstnerkollektivet. Men kunsten kan bidra med hva som helst, egentlig. Det er jo kunstnerens styrke og plikt at hun er relativt friere enn de fleste andre lønnsslaver. Kunstens mer generelle bynytte i fem punkter er i mine øyne: Å lære oss å se, lese og fortolke byen. Kunsten er og har alltid vært en kognitiv og sosial impulsmaskin. Å være fri nok til å skape ny helhet og nye narrativer i og for byen. Den relative frihet kunsten som sagt ennå nyter, stiller den i en særegen posisjon når det gjelder å kunne føre sammen og dedifferensiere teorier, tanker og praksis på en måte som ikke gjøres noen andre steder. Å skape offentlighet og motoffentlighet i byen. Det vil si at kunsten kan bidra til et både mer deliberativt og et mer agonistisk demokrati – uansett utvide demokratiet med en større samtale enn det som skapes i krympende massemedier og i digitalisert Facebook-hverdag. Å skape fysisk interaksjon og deltagelse i og med menneskelige omgivelser. Kunstens evne til å produsere forslag til det gode liv er særlig viktig, men også det skjønne og det rette. Skape mening i det kroppsnære og eksistensielle, om det er i byen eller bydelen,

115

på individ- eller kollektivplan eller også som forslag til ny kosmopolitikk. Å være et praktisk og konseptuelt håndverk. – Kunsten må ha den praktiske sannheten som mål, svarte en gang Paul Eluard på sitt eget poetiske spørsmål: «Kan krukken være vakrere enn vannet?» Vi kan spørre: Kan bilen være vakrere enn menneskene og byen? Jeg er personlig stappmett på kunstprosjekter som egentlig bare er interessert i seg selv. Det vil si: Formålet med dem er ofte bare å utbre mest mulig kunst, få folk til å forstå kunsten osv. Men hvorfor? Kunsten og litteraturen ligner språket, de er medium, ikke mål. Kunst som tar plass utenfor kunstrommet, altså i det vi kan kalle for det offentlige eller allment tilgjengelige rommet i byen, må ta faktisk høyde for sin deltagelse i samfunnet der og da, ellers kunne den kunstneriske aktiviteten og formidlingen like godt foregått inne i galleriene, som er like rene og hvite verden rundt, hvor en kan fortsette å rendyrke det «skjønne» eller «provoserende». To hovedposisjoner som gjelder for kunst og byutvikling, er utlagt av Miwon Kwon som enten intervensjon eller integrasjon. Og lik som med Claire Bishop foretrekkes oftest intervensjonen som det kunstnerisk høyverdige. Men jeg er uenig i deres enten-eller og foreslår heller en både og-holdning: integrasjon kan være mer effektivt enn intervensjon, relasjon kan ha større offentlighetskraft enn subversjon, deltagelse kan nå mye lenger enn provokasjon, samhandling kan frigjøre mer enn geriljavirksomhet. Jeg sier kan! Tid og sted er avgjørende. Det er kunstnerens ansvar å finne dette ut, vårt ansvar å lese, delta og dømme. Kunstens autonomi er gitt av kunstnerens integritet. Kunstens egenverdi er gitt av dens merverdi.

Noen spesifikke utfordringer i Stavanger­ regionen er tidligere blitt synlige f.eks. gjennom Nuart – International Street Art Festival. Street Art har, som navnet tilsier sitt kunstneriske motiv som en form for motoffentlighet; først og fremst samfunnskritisk, men også med institusjonskritiske vibrasjoner. Street Art (såkalt postgraffiti) har en subversiv billedaktivisme som kjerneaktivitet og er assosiert med adbusting, subvertising og kulturjamming. Det har handlet om å ta tilbake gatene og det offentlige rommet fra marked og markedsstat. Den er altså i mine øyne et høyst berettiget kunstfenomen. I 2007 valgte Nuart å samarbeide med Rogaland Kunstmuseum om en utstilling av Street Art inne på museet. Vår tidligere ordfører, Leif Johan Sevland, åpnet utstillingen. Samme mann som frontet nulltoleranse for graffiti. Samme mann som har vært avsender av den årelange reklamekampanjen: «Bøy deg for byen», som har akkompagnert de siste årenes byrenhetskampanje på vegne av det Høyre-drevne bystyret. Samme mann som har stått i spissen for bygging av det menneskefiendtlige torget i byen, som man helst ikke skal drikke kaffe på, da den importerte steinen fra India kan misfarges av kaffeskvetter. (Ja, la nå også det være sagt da: Det er også samme mann som i tre perioder har vært en gedigen pådriver for kulturfeltet.) Dilemma: Aldri har Street Art vært mindre Street Art. Aldri har ordføreren vært nærmere gatekultur.


Kunst / by / befolkning

116

117

Jørn Mortensen Jørn Mortensen er utdannet cand. philol. i Medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet som daglig leder i UKS, direktør i Momentum, informasjonssrådgiver i KORO, Associate Director i Office for Contemporary Art, vært freelance rådgiver med oppdragsgivere som Bjørvika utvikling og er idag dekan ved avdeling for kunstfag på Kunsthøgskolen i Oslo.

Man skal alltid være forsiktig med å tildele kunsten og kunstinstitusjonene spesifikke funksjoner. Både fordi kunsten ikke trives med slike forventninger, og fordi det er vanskelig å vise til konkrete resultater av ”nyttekunst”. Når det er sagt, er det en kjensgjerning at kunst er en avansert og spennende kulturell ytring som problematiserer og poengterer sider ved det å være menneske i en sosial og fysisk kontekst. Det er nettopp her kunsten kan ha en rolle i utvikllingen av nye fysiske, sosiale og økonomiske landskaper. Som oftest forventes det av kultur og kulturinstitusjoner at de skal skape liv, og at de er premisset for et interessant og godt miljø. Dette er vel og bra og sikkert riktig i mange sammenhenger. Men når man ser på den mest interessante kontemporære kunsten i dag, har den som regel et helt annet fokus enn å produsere gode miljøer. Den er heller opptatt av å stille spørsmål, problematisere og å være undersøkende. Jeg tror det er nettopp her man skal ha fokuset når man stiller forventninger til kunsten og kunstinstitusjonene i byutviklingsprosesser. En oppdatert kunst og en oppdatert kunstinstitusjon skal være en undersøkende samvittighet. Så får formen denne samvittigheten antar, være opp til kunstneren.

Stavanger har gjennom flere år vært ledende i diskusjonene om kunsten og byen. Som del av kulturhovedstadprosjektet i 2008 ble Nabolagshemmeligheter gjennomført nettopp for å produsere kunst i byrommene og ikke minst for å spekulere omkring kunstens rolle i byen. I forkant av dette ble seminaret Site and Art gjennomført i 2007 med fokus på mange av de samme problemstillingene. Etter min oppfatning er det utviklet både miljøer og kompetanse i Stavanger som gir grunn til å tro at gode prosjekter kan og vil gjennomføres. Det viktigste Stavanger bør gjøre for de kommende prosjektene, er fortsatt å holde fokus på både kunst av høy kvalitet og ikke minst formidling av høy kvalitet. Det første er en kunstfaglig målsetting. Det siste er en etisk forpliktelse når man opererer i en felles offentlighet.


Kunst / by / befolkning

118

119

Erling Dokk Holm Erling Dokk Holm er forsker ved Markedshøyskolen og arbeider med problemstillinger rundt offentlig rom, forbruk, byutvikling og arkitektur. Han er aktiv i samfunnsdebatten, blant annet gjennom sin spalte i Dagbladet Magasinet, og som kommentator på byutvikling og arkitektur i Dagens Næringsliv.

Kan kunst og institusjoner som viser kunst, bidra med svært mye i byutviklings­prosesser? Ja, det er egentlig bare et spørsmål om kapasitet og vilje fra disse institusjonenes side, gitt at det er et politisk klima som ønsker kunst. Spesielt i utviklingen av nye bydeler er det viktig at man bruker alle relevante virkemidler, og en del av disse kan komme fra kunstsfæren. Ved å bruke kunst i en rekke ulike former, kan man øke kvaliteten i de offentlige rommene og skape større lokal identitet. Hvis man for eksempel ser på hvordan Tate Modern er brukt, er det mye å lære. Tate Modern som er verdens største samtidskunstmuseum og som ligger i en av Storbritannias fattigste administrative en­ heter, i London i bydelen Southwark, har et tett og omfattende samarbeid med alle relevante institusjoner i bydelen. Barnehager, eldre­ sentre, skoler, ungdomsklubber etc. er integrert i en organisasjonell kobling. Dette skaper helt unike muligheter både for å forbedre levekår i bydelen og for å gi en kunstinstitusjon en interessant ramme. Jeg mener nok at det nye Nasjonalmuseet for kunst som skal plasseres på Vestbanen, eksemplifiserer hvor dårlig det tenkes i Norge på dette feltet. Man burde ha lagt en slik institusjon et helt annet sted og tenkt på hvilke relevante byutvik­ lingsspørsmål som kunne berøres med en annen lokalisering. Hvis museet hadde vært lagt til Grorud, tror jeg det kunne har virket positivt og ikke minst medført en

mye mer interessant og utviklende diskusjon rundt kunstens rolle i vårt samfunn. Generelt tror jeg at det er slik at den kunsten som tar fatt i byen og dens problemstillinger, lettere blir bra når den foregår i byen. De hvite kubene søker å dekontekstualisere kunsten, og derfor er galleriene også mer å regne som kirker for kunsten, der den skal dyrkes i kraft av sine iboende egenskaper. Den kunsten som tar byen i bruk, kan ikke late som om den er i en hvit kube, den må ut og ta fatt i virkeligheten. Da er det lettere å falle gjennom, men også mulig å si noe poengtert og viktig. Banksy og mange av hans etterfølgere gjør dette på en ekstremt intelligent måte, men også denne sjangeren – sjablongmaleriet – kan tvære seg selv ut; selve formen blir så gjenkjennelig og så rask å lage at den tiltrekker mange og dessverre mange dårlige kunstnere. Men når de lykkes, så er de bedre enn de fleste, ganske enkelt fordi de blander seg inn i sin tid. Stavanger er en ganske fin og ganske rar by med en særegen byform – de lave trehusene og det lille sentrumet med sin sterke karakter. Når man i 2008 var en vellykket Europeisk kulturhovedstad, så var det fordi man klarte å mobilisere folk rundt et stort arsenal av ulike typer kunstneriske uttrykk som både hadde avant garde-trekk og som virket rent ut populistisk. I dag står mange av tiltakene igjen, og da ikke minst i kraft av utplasserte

statuer, som jeg vel har et noe avdempet forhold til. Det som er viktigere, er at byen fikk illustrert at den også er en kulturby av rang og at dette bildet har festet seg med en form for selvfølgelighet – selv om det langt fra er selvfølgelig. Man tenker nok i større grad på Stavanger som en by som innehar kunst av en viss klasse, som kan huse gode kunstnere, enn tidligere. Personlig synes jeg at Rogaland Kunstsenter på Nytorget er det mest interessant stedet for kunst i Stavanger. Det ligger i et interessant strøk; Pedersgata og området rundt er et transformasjonsområde med variasjon i både nærings- og innbyggermasse, og kunstsenteret er ikke minst godt drevet. Det lager utstillinger som tar i bruk området utenfor, det interagerer med omgivelsene og er en kraft i sin del av byen. Det er veldig der og da, og det liker jeg godt. Jeg får denne intense følelsen av å oppleve kunst når jeg er der, og ikke bare svinse rundt i et galleri og late som om jeg er interessert.


Kunst / by / befolkning

120

121

Kristin Gustavsen Kristin Gustavsen er utdannet sivilarkitekt og har vært leder for Urban sjøfront AS fra opp-

Jeg har enkelte ganger stilt meg selv spørsmålet: – Er du en nyttig idiot?

Derfor dette spørsmålet om den nyttige idioten – men hva ble svaret?

Kunst og kultur skal være en viktig del av byutviklingen i Stavanger øst, sa vi i «Urban Sjøfront – visjon for sentrumsnær byomforming» i 1999.

I første omgang er jeg usikker. Området framstår i dag som mer attraktivt, det har høyere aktivitet, flere folk og en tydeligere stedsidentitet. Er det ikke nettopp det vi ville oppnå? La kunsten få en reell innvirkning på by- og samfunnsutviklingen. Skape Tou som et kraftsenter for produksjon og visning av kunst. Utfordre og utvide etablerte oppfatninger om kunstens rolle i en offentlig sfære gjennom Nuart. Gi innbyggerne anledning til å undres og fascineres av små, store, permanente eller temporære kunstprosjekter i nabolaget. – Ja, eiendoms- og utleiepriser er gått betydelig opp i Stavanger øst siden 1999. Gentrifiseringen av området er i full gang. Samtidig er det et faktum at arealpresset i Stavanger er så stort at Stavanger øst garantert og uansett ville blitt utbygget.

rettelsen i 2000 frem til 2011. Har medvirket aktivt i oppbyggingen av Tou scene som initiativtaker og styremedlem (styreleder 2009). Hun er i dag ansatt ved Stavanger kommune som rådgiver i Kommuneplanavdelingen, og prosjektleder for ny kommunedelplan for Stavanger sentrum.

For så vidt uforpliktende å si, og langt mer krevende å gjennomføre. Like fullt har mye skjedd. Det har vært ytterst lite preget av akademiske øvelser eller påkostet strategi, snarere krevende feltarbeid og til tider rent viljestyrt trass. Framfor alt har det vært mulig, fordi ressurspersoner har vært villige til å gi eksepsjonelt mye av seg selv. I de første årene var utviklingen preget av at bygninger som stod tomme, ble tatt i bruk til produksjon og visning av kunst. Gradvis, og litt i det stille, endret området karakter – og etter hvert fikk det også økt oppmerksomhet. Nå er det ikke lenger mulig å få leid lokaler på samme vilkår som tidligere. Deler av bygningsmassen skiftes ut, og atelierer og øvingslokaler forsvinner. Klassisk gentrifisering.

Det endelige svaret på mitt selvpålagte og gjentagende spørsmål har er derfor blitt: – Ja, mulig det – men finnes det noe bedre, reelt alternativ? En utbygging av Stavanger øst uten påvirkning fra kunst og kultur? Vi tok rommet og anledningen. Det har gitt betydelige resultater. For eksempel ville det uten Tou scene ikke vært grunnlag for den nåværende store Tou-visjonen som, uansett uthaling i tid, er et oppsiktsvekkende grep som motvekt mot gentrifiseringen. Men jobben er ikke gjort, den er underveis.


Kunst / by / befolkning

122

123

Martyn Reed Grunnlegger av, sjef for og kurator ved den årlige Nuart-festivalen, medstifter av Tou scene og innehaver av Reed Projects Gallery, Norges første galleri for gate- og urban kunst. Nuart har hatt ansvaret for å skape noen av landets største offentlige kunstprosjekter, både godkjente og ikke-godkjente, og blir betraktet som en verdensleder på sitt område.

Det siste tiåret har sett en økt framvekst og aksept for kunstneriske geriljapraksiser som gjennom ulik interaksjon med det offentlige rom utfordrer «Byens» autoritet. Fra skateboarding til Urban Gardening, Urban Knitting til Flash Mobbing, Parkour til Graffiti og Street art har byboere verden over annektert byrommene og utfordret denne autoriteten på stadig mer kreative vis. De utfordringene gatekunst, og Nuart i særdeleshet, står overfor, er mange, ikke minst hvordan man kan ta vare på et subversivt element samtidig som man tar imot offentlige bevilgninger. Likevel består ideen om og muligheten for å injisere nye funk­ sjoner og betydninger inn i byrommene hinsides dem byplanleggerne har definert, til tross for økonomisk og politisk støtte eller for den del oppsatte hindringer. Dette gjelder like mye, om ikke mer, de nylig gentrifiserte områdene som det gjelder de sene nittenhundretalls nabolagene, oppført av dem som arbeidet i bydelens industribedrifter. Dannelsen og omformingen av det offentlige rom springer ut fra et innfløkt maktforhold mellom Myndighetene & Kapitalen. Med «Myndighetene» refererer jeg til de enorme byråkratiske styringsavdelingene som for­ søker å definere hvordan vi skal benytte offentlige rom, og med «Kapital» mener jeg private eiendomsspekulanter. Denne tilsyne­ latende allmektige forbindelsen mellom myndigheter og kapital har i årtier forvandlet

blomstrende, heterogene og organisk ut­ viklete nabolag til sterile overdesignede forsteder med obligatoriske lekeplasser, hvor ingen barn gidder å leke. Meningsmålinger i lokalavisene som gir beboerne anledning til å foreslå eller stemme på navn på disse områdene, tjener bare til å gi innbyggerne en illusjon av valgfrihet. Det kanskje kraftigste aspektet ved gate­ kunst, eller for å gi det sitt rette navn: Uautorisert offentlig kunst er at deltakerne ikke er tilfredse med denne illusoriske valg­ friheten med å fylle ut søknadsskjemaer med å drive lobbyvirksomhet for retten til å bidra til det offentlige rom, for å ha et ord med i laget og i siste instans å skape mer naturlige og dynamiske steder å leve; de bare gjør det. Og det er cluet. Som Banksy en gang sa om å annektere reklameskilter: «Et hvilket som helst avertissement som ikke lar deg velge om du ser det eller ikke, er ditt, det tilhører deg, du kan fritt ta det, rearrangere det og bruke det som det passer deg. Å be om tillatelse er som å be om å få beholde en stein noen nettopp kastet i hodet på deg.» Det ville være galt å tenke for mye på om gatekunst og beslektede virksomheter, som inngrep i byen og reklameovertakelser, muligens understøtter næringslivets hijacking og gentrifisering av offentlige rom. Det fører nødvendigvis til en slags institusjonell treghet

som er vanlig å se i kunstorganisa­sjoner og grupper som er avhengige av bevilg­ninger fra de selvsamme «myndigheter og kapital» som kunstnerne skulle utfordre. Fra starten av satte Nuart seg et enkelt mål: Å støtte og lette produksjonen av så mye offentlig kunst i regionen som bare mulig, å delta i formingen av det stoffet byer er laget av og å fremme den tanken at byer er for mennesker, ikke bare for profitt. Nuart fastslår at byen er like mye til vår bruk som til noen annens, og, for den del, like mye andres som den er vår.


Kunst / by / befolkning

Forfatter Biografier

Torunn Larsen Torunn Larsen er utdannet innen kunsthistorie og kulturforvaltning ved NTNU, Universitetet i Stavanger og Sorbonne Paris IV. Hun har arbeidet ved Rogaland Kunstsenter siden 2001 med ansvar for institusjonens utstillingsog formidlingsarbeid og har siden 2004 jobbet for å utvikle institusjonens kunstneriske profil og formidlingsstrategi med mål om å vise det gjensidige forholdet mellom samfunn og samtidskunst. Hun er i dag ansvarlig for fagutvikling ved RKS. Dette er hennes første bok.

124

i Oslo. Christensen-Scheel har skrevet flere tekster og anmeldelser om nyere kunst og kunstteori. Hun har blant annet oversatt Nicolas Bourriauds ‘Relasjonell estetikk’ til norsk (Pax forlag, serien Artes, 2007) og utgitt et essay om Kjartan Slettemarks Nixon-serie (Torpedo Press, 2010).

Justin Carter Justin Carter er utdannet Master of Fine Arts ved Glasgow School of Art. Han er basert i Glasgow. I tillegg til kunstnerisk praksis har han siden 2003 undervist ved Environmental Art Department ved Glasgow School of Art, hvor han bidrar til å utvikle prosjekter knyttet til bærekraftig utvikling, økologi og kunst.

Line Ulekleiv

Line Ulekleiv er utdannet kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo. Hun arbeider som skribent, kritiker og redaktør og har blant annet arbeidet for Morgenbladet, Kunstkritikk og Billedkunst samt vært redaktør for KOROs publikasjon om Rena leir (2011) og bøker om kunstprosjekter for Nasjonale turistveger. Hun Anna Roos er utdannet billedkunstner fra underviser også ved Kunsthøgskolen i Oslo. Coventry University og har arbeidet med video, tegning, installasjon, lyd samt med sosiale, relasjonelle og stedsspesifike prosjekter. I tillegg til utstillinger, jobber hun med Frøydis Lindén er utdannet Master i kunst kunstproduksjon i Live Art-sammenhenger, og Bachelor i keramikk ved Kunsthøgskosom kurator, kunstformidler, initiativtaker, len i Bergen. Med seg til kunstutdanningen kunstlærer og som utsmykkingskonsulent. hadde hun en Master i Agroøkologi fra NLH på Ås med fordypning i økologi og samhandlingsverktøy. Hennes kunstneriske prosjekter kombinerer økologi og relasjonelle spørsmål. Boel Christensen-Scheel er førsteamanuensis I tillegg til sin billedkunstpraksis arbeider hun ved Høgskolen i Oslo og har en Ph.D. i nyere som prosjektleder for Fylkesmannen i Hordakunst- og performanceteori fra Universitetet land med økologi og næringsutvikling.

Anna Roos

Frøydis Lindén

Boel Christensen-Scheel

125

Katrine Meisfjord

Geir Haraldseth

Katrine Meisfjord er utdannet Master i kunst og Bachelor i tekstil ved Kunsthøgskolen i Bergen. Katrines kunstprosjekter inngår i genren dialog- og deltagerbasert kunst. Hun organiserer og iscenesetter erfaringsutveksling mellom mennesker med ståsted i ulike sosiale grupper. I prosjektene eksperimenteres det med hvordan vi kan bli mer tydelige for hverandre i flerkulturelle samfunn. Katrine er også sykepleier med blant annet bistandserfaring.

Geir Haraldseth er utdannet ved Center for Curatorial Studies i New York og Central Saint Martin’s i London. Han har arbeidet som kurator og skribent, har laget utstillinger i New York, Philadelphia, Sao Paulo og Oslo og har blant annet skrevet for Acne Paper, Kaleidoscope, Billedkunst og Kunstkritikk. I 2012 utga han boken Great! I’ve written something stupid på Torpedo Press. Han har vært daglig leder ved Rogaland Kunstsenter siden 2012.

Martin Worts

Hilde Herming

Martin Worts er utdannet kunsthistoriker ved Warwick University og University of Central England, Birmingham, og bosatte seg i Norge i 1992. Han var leder for Rogaland Kunstsenter 2002–2012 og ledet Haugesund Billed­ galleri 1996–2002. Han har skrevet flere tekster om norske kunstnere og ulike problem­ stillinger innenfor nordisk samtidskunst. Han arbeider i dag med kulturvern på Hå gamle prestegard.

Hilde Herming er utdannet film- og medieviter fra University of Stirling, Skottland og Universitetet i Oslo. Hun har jobbet med informasjonsledelse i flere kunstinstitusjoner og vært Arts manager i British Council. Hun har også utviklet flere prosjekter med fokus på kunst og offentlige rom, blant annet Holmestrand – en plass på jorden i samarbeid med Raketa. Hun jobber i dag som kommunikasjonssjef ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Lewis Biggs Lewis Biggs var med å starte Liverpool Biennial og ledet institusjonen 2000–2011. Han var leder for Tate Liverpool 1990–2000. I dag arbeider han som freelance kurator, skribent og kulturkonsulent, delvis basert i Shanghai. Han har utgitt en rekke bøker og er General editor for Tate Modern Artists (løpende bokserie fra 2002). Blant mange verv og engasjementer inngår Honorary Professor ved Glasgow School of Art.


Prosjekter Rogaland Kunstsenter har over et tiår jobbet bevisst for å utvikle, produsere og formidle prosjekter med stedsspesifikke og relasjonelle kvaliteter. Utgangspunktet har vært vårt eget nabolag – det være seg Nytorget, galleriet vårt eller Stavanger by og omegn. Vi har også gjort noen internasjonale fremstøt, men med lokal forankring. Noen av prosjektene er permanente, de fleste har vært temporære, og noen er rett og slett temporære på ubegrenset tid. Prosjektene er et resultat av tette samarbeid mellom kunstnerne, RKS og andre institusjoner.

Her følger en kort presentasjon av 22 prosjekter som vi håper viser et volum, et forløp og et grunnlag for Rogaland Kunstsenters erfaringer.

126 Meeting place 2003 130 BLIND_SPOT 2004 134 1-1 2005 140 Kunst for Gassco 2005 & 2011 144 Sinking Towards Wishy Mountain 2005–2006 150 Site and Art Symposium 2007 154 KA DÅ ITTEPÅ 2007 158 North Sea 2007–2008 160 High Response 2008–2009 166 Pedal Power for Bybrua 2008 172 Grasrota 2008

180 Freeride 2009 188 Polish Blue 2009 190 Givememore 2009 196 Rasteplass 2010 202 Neverland revisited 2010 206 A Moment of Innocence 2010 208 Vitamin Sandnes 2010 212 Street art for institusjoner 2009 & 2011 214 Phiole 2007–2011 208 Waste of Art 2011 208 Bønder i byen 2011


129

1 Meeting place – North European Contem­po­rary Art 2003 – artist’s travel guide to Europe Utvekslings- og utstillingssamarbeid mellom Norge, Sverige, Finland, Estland, Latvia og Litauen med fokus på å stimulere nyetablerte kunstneres erfaring, inspirasjon og nettverk. 31 nyutdannede kunstnere og seks kuratorer reiste, møttes og jobbet ved seks visningssteder. Initativtaker og overordnet kurator/prosjektleder: Truls Olin. Kunstnere, Norge: Fredrik Raddum, Kjersti Sundland, Anne Klovning, John Kåre Raustein og Helen Torp. Kurator, Norge: Anna Roos. Produsent, Norge: Torunn Larsen, RKS. Støttet av EUs Culture 2000, Norsk kulturråd og Stavanger kommune.

Utstillingen gjorde gamle Tou bryggeris ølhaller om til visningsrom for kunst.


131


133

2 BLIND_SPOT 2004 – peek-a-boo Interaktiv installasjon i Stavanger Kulturhus’ foajé, hvor flere tusen mennesker passerer daglig. I en søyle av speilglass kunne man snike seg usett inn og spionere på andre i foajeen. Samtidig ble man uten vitende filmet ovenfra og vist på en monitor et annet sted i foajeen. Installasjonen var en del av utstillingen SLEEPER_CELL ved Rogaland Kunstsenter. Kunstner: Vibeke Jensen. Program­ansvarlige: Anne Helen Robberstad og Gry Hege Rinaldo. Produsent: Torunn Larsen, RKS. Samarbeidspartnere DETOX og iolab. Støttet av Norsk kulturråd.

Scener fra installasjonen i Stavanger kulturhus’ foajé


135


137

3 1-1 2005 – in your face Localmotives, det Stavanger-baserte nettmagasinet for kunst og kultur, kuraterte 1-1 som et nummer av magasinet. Redaksjonen gikk i dette tilfelle langt ut over nettformatets rammer, og magasinet ble tredimensjonalt foldet ut i sanntid i RKS’ galleri. Filosofiske og praktiske spørsmål om kunst og virkelighet ble iscenesatt gjennom en serie møter og konfrontasjoner fra utstillinger til boksekamper. Kurator/redaktør og produsent: Jan Inge Reilstad, Susanne Christensen, Helene Selvåg og Geir Egil Bergjord. Medprodusent: Torunn Larsen, RKS. Hovedutstillere: Lars Traegde, Helene Sommer og Åsil Bøthun. Magasinets tredimensjonale design var ved den danske arkitektgruppen ArtiU.

Vernissage og boksekamp i RKS’ galleri


139

Transformasjon av RKS’ galleri og fasade ved arkitektkollektivet ARTIU


141

Stavanger­undersøkelsen 2005 Ett av oppslagene i 1:1 var en kunstnerisk fri sosiologisk undersøkelse blant Stavangers befolkning om den fremtidige satsingen på Stavanger som kulturby.

Innspill fra barn i forbindelse med Stavanger­ undersøkelsen


143

4 Kunst for Gassco 2005 og 2011 – work out Et utsmykkingsprosjekt utviklet for, og i samarbeid med, arbeidsplassen med vinkling på kunst som gymnastikk for hjernen. Gassco er operatør av hele det norske transportsystemet for gass med hovedkvarter på Karmøy i Rogaland. Kunstnere: Kjell Pahr Iversen, Bente Stokke, Marit Victoria Wulff Andreassen, Irene Nordli, Kari Steihaug, Heidi Wexelsen Goksøyr, John Kaare Raustein, Jan Høvo, Elisabeth von Krogh, Trine Mauritz Eriksen, Petter Petterson, Anne Helen Robberstad, Kristen Rønnevik, Kenneth Varpe, Gunn Tjensvold, Per Christian Brown, Marius Martinussen, Lage Opedal, Annette Kierulf, Randy Naylor, Mona Orstad Hansen, Sam Fisher, Keith Grant, Oscar Reynert Olsen, Marit Aanestad, Magne Austad og Helene Nielsen. Kurator og produsent: Martin Worts, Venke Braut og Marita Skogen, RKS.

Avduking av Marit Victoria Wulff Andreassens kunstprosjekt for Gassco


145

Kari Steihaugs installasjon


147

5 Sinking Towards Wishy Mountain 2005–2006 – the paradise project Utvekslings- og utstillingssamarbeid mellom Stavanger og Liverpool for elleve norske og britiske kunstnere med fokus på stedsspesifikt arbeid i begge visningsbyene. Prosjektet, som var initert av Rogaland Kunstsenter, gikk over to år og førte med seg mange spennende, overraskende og finurlige blikk på både Liverpool og Stavanger. Kunstnere: Anne Lise Stenseth/Leif Gaute Staurland, Marcus Coates, Torbjørn Skårild, Leo Fitzmaurice, Marit Victoria Wulff Andreassen, Nicki McCubbing, Øystein Aasan, Sean Hawkridge, Susanne Christensen og Rebecca Reid. Kurator: John Øivind Eggesbø og Sorcha Carey. Prosjektleder og produsent: Torunn Larsen, RKS. Samarbeidspartnere og visningssteder: RKS og Liverpool Biennial.

Kurator John Øivind Eggesbø i prat med publikum i Liverpool


149

Juletreet som 책rlig pryder toppen av Bybrua, tok Sean Hawkridge med storm og inspirerte hans prosjekt, som blant annet besto i 책 arrangere eksklusivt middagsselskap p책 toppen av brufoten for et heldig Stavanger-par.


151

Marcus Coates tilbød sine kunstneriske tjenester til byen som sjaman, her i Stavanger domkirke. Still fra videoverket Radio Shaman, produsert av Rogaland Kunstsenter.


153

6 Site and Art Symposium 2007 – operating (on) the city Symposiet samlet nasjonale og internasjonale størrelser innen stedsengasjert kunstpraksis som viste inspirerende eksempler på eget arbeid og la opp til debatt om kunstens rolle i byutviklingen med utgangspunkt i Stavanger og Østre Bydel. Foredragsholdere: Alfredo Jaar, Vito Acconci, Lars Ramberg, Jeanne Van Heeswijk, NVA, Olivier Marchart, Lewis Biggs, Jørn Mortensen, Per Gunner Tverbakk, Tone Hansen og Inger Blix Kvammen. Kurator og prosjektleder: Marit Aanestad. Co-kuratorer: Torunn Larsen (RKS), Jan Inge Reilstad (Neighbourhood Secrets) og Inger Bjerga (Stavanger kommune). Produsent: Torunn Larsen, RKS. Samarbeidspartnere: Stavanger2008, Stavanger kommune, Norsk kulturråd, Neighbourhood Secrets, KORO og British Council.

I realized that I had to work with other people. I became convinced that if something starts private it probably ends private. That in order for something to result in public it probably has to begin with at least semipublic or quasi public. And public probably starts with the number three. One is a solo, two is a couple, or a mirror image. The third person starts an argument. And public probably starts when an argument starts. Vito Acconci: Utdrag fra «Operating (on) The City» – foredrag holdt under Site and Art Symposium Stavanger 2007.


155


157

7 KA DÅ ITTEPÅ 2007 – all tomorrows’ parties Vekkelseskampanjen KA DÅ ITTEPÅ, initiert i 2005, satte fokus på at de etterfølgende år ville være viktigere enn selve kulturbyåret. Dette omfattende og flerårige prosjektet gikk inn i kunst- og kulturliv, politikk og byutvikling på generelt såvel som detaljert nivå. I 2007 ble RKS’ galleri i en periode omgjort til faglig og sosial møteplass for prosjektet, med alt fra kulturpolitisk debatt til fest. Ett av de faglige arrangementene var ved Phil Wood, britisk urbanist og rådgiver i planleggingsselskapet Comedia. Han ble invitert til Stavanger for tre dagers speed-dating med lokale kunst- og kulturaktører og presenterte sine inntrykk og vurderinger av Stavangers muligheter som kreativ by i foredraget «Creative Industries, Creative Towns». Initiativtaker, kunstner, kurator og prosjektleder: Trond Hugo Haugen. Samarbeidspartnerne: RKS, BKFR (Bildende kunstneres forening Rogaland), NKVN-R (Norske kunsthåndverkere Vestnorge, avdeling Rogaland), Tou scene og Stavanger kommune. Støttet av: Billedkunstnernes vederlagsfond, RKS, BKFR og Tou scene.

Veggmaleri på RKS’ fasade ved Trond Hugo Haugen


159

Scener fra en vekkelseskampanje


161

8 North Sea 2007–2008 – the coastal express Utvekslings- og utstillingsprosjekt for elleve skotske og norske kunstnere i samarbeid med flere kommuner og institusjoner i Rogaland og langs østkysten av Skotland. Initiert av Stavanger2008 i samarbeid med RKS og Society of Scottish Artists (SSA). Kunstnere: Anne Lise Stenseth, Geir Egil Bergjord, Ingeborg Kvame, Maja Nilsen, Turi Gramstad Oliver. Elaine Allison, Pat Bray, Duncan Robertson, Kate Downie, Paul Furneaux og Fiona Hutchison. Kuratorer: Karen Erland, Gunn Lisbet Gaarden, Craig Flannagan, Magny Tjelta, Angela Wrapson og SSA. Produsent: Sesella Fossan, RKS.

Utsnitt fra Turi Gramstad Olivers verk Fond Hopes Destroyed inspirert av opphold på Shetland og Orknøyene


163

9 High Response 2007–2009 – samtidskunst du kan gjøre bedre selv! Prosjektet utforsket og utfordret skillelinjene mellom kunstner og publikum og besto av flere underprosjekter som presenterte kunst som trenger en respons fra publikum for å bli fullkommen eller i det hele tatt eksistere. Fra visjonærutopiske byplanmodeller utviklet av kulturskoleelever til et kvinnelig annektert rom midt i det offentlige rom. Initiativtaker, kurator og prosjektleder: Anna Roos i kunstnerisk samarbeid med Christian Schöberle, Tove Kommedal, Anne Klovning, Susanne Christensen, Kenneth Varpe, Hege Tapio, Elin Gabrielsen og Beathe C. Rønning. Produsent: Torunn Larsen, RKS. Samarbeidspartner: Stavanger2008. Støttet av KORO, Norsk kulturråd, ABM utvikling og Rogaland fylkeskommune.

Elevarbeid i forbindelse med High Response 2/ Stavanger sampling.


165

Fra workshopene. High Response 2/Stavanger sampling.


167

Fra utstillingen ved RKS. High Response 2/ Stavanger sampling.


169

10 Pedal Power for Bybrua 2008 – bridg’it! Prosjektet engasjerte nærmere 1 000 innbyggere til kollektiv energidugnad for et spesifikt bymiljø i Stavangers østre bydel. En ukes oppsøkende virksomhet med ulike pedaldrevne generatorer medførte utveksling av ideer, satte spørsmål ved lokale holdninger til energi og ressurser i tillegg til helt konkret å lyse opp en undergang i østre bydel. De tre generatorene kunne gå inn i alle mulige settinger og vakte begeistring som både lekeapparat, fremkomstmiddel, kuriositet og treningsapparat. Kunstner: Justin Carter, assistent Will Foster. Kurator og produsent: Torunn Larsen, RKS. Samarbeidspartner: Stavanger2008.

Undergangen belyst av kunstprosjektet


171

Høsting av energi pü torget i Stavanger.


173

Generatorene Bridgit, Jim og Pedro


175

11 Grasrota 2008 – litt ditt! Kunstprosjekt og folkeaksjon med ideal om å drive optimistisk, kreativ øko-aktivisme med en bredest mulig samling av naboer, kunstnere, kulturinstitusjoner, arkitekter, entreprenører, byutviklere, politikere, pedagoger, interesseorganisasjoner og miljøentusiaster. I Grasrota inngikk mange aktiviteter og underprosjekter, blant annet en liten park som ble bygget på parkeringsplassen utenfor RKS og Det utopiske bibliotek, en litterær samling utopier fra politiske tekster til science fiction. Biblioteket besto av 180 boktitler og ble satt opp i RKS’ galleri i samarbeid med Stavanger bibliotek. Parken ligger der ennå. Kurator og prosjektleder: Mona Orstad Hansen og Torunn Larsen, RKS. Andre kunstneriske deltakere: Solveig Landa, Imke Sjöberle og Stuart McGarey. Kollektivt utviklet med bredest mulig base. Støttet av KORO og Stavanger kommune.

Utekonsert med SAFH på Nytorget


177

Bygg og anlegg: Ă…tte parkeringsplasser blir til en park


179

I galleriet: Veggarbeid av Mona Orstad Hansen (sitat av Joseph Beuys)

Det utopiske bibliotek


181


183

12 Freeride 2009 – there is more to life than increasing its speed Alternativ bysykkelordning for Stavanger: Fri for betingelser, registrering, depositum og låser. En eksklusiv redesignet sykkelkolleksjon med holdeplass på Nytorget. 19 brukte og kasserte sykler ble restaurert og pimpet, oppkalt etter helter innen bevegelse, og overdratt byens befolkning til kollektiv ivaretakelse. Kurator og prosjektleder: Mona Orstad Hansen og Torunn Larsen, RKS. Utviklet i samarbeid med Solveig Landa, Tore Meling, flere sykkelentusiaster samt Stavanger kommune. Støttet av KORO.

Blide brukere


185

Maling og mekking


187


189


191

13 Polish Blue 2009 – kunst og håndverk Polsk-franske billedkunstner Januz Stega samarbeidet med polske håndverkere og malere bosatt i Stavanger om å bygge opp et lite stykke Polen i RKS’ galleri gjennom performance, veggmaleri og fest. Kunstner: Januz Stega. Kurator og prosjektleder: artconnexion (Lille, Frankrike) og Torunn Larsen, RKS. Samarbeid med Polsk-norsk forening og artconnexion.

Polsk håndverk og performance i RKS’ galleri


193

14 GIVEMEMORE 2009 – dress you up in my love Kunstneren bygde opp en lånebutikk med stor kolleksjon av redesignede klær inne på RKS’ galleri samt mindre filialer på Stavanger bibliotek og Tou scene. Publikum fikk låne unike og komplette antrekk til feiring av hverdag og fest. I tillegg ble det satt opp en førsteklasses systue i RKS’ galleri, hvor publikum redesignet sine egne klær. Kunstner: Maria Manuela Rodrigues. Programansvarlige: Karen Erland og Gunn Lisbet Gaarden. Produsent: Torunn Larsen, RKS.

Filialen på Stavanger bibliotek


195

Systue og lånebutikk i RKS’ galleri


197


199

15 Rasteplass Nytorget 2010 – hang with me Relasjonelt prosjekt som satte fokus på internasjonal idémyldring og deltakelse i den lokale byutviklingsprosessen. Kunstnerne arrangerte møter, workshops og utviklet nye torgmøbler for Nytorget. Prosjektet munnet ut i en fest på torget med kulturinnslag og internasjonalt marked. Torgmøblene brukes i dag flittig. Kunstner og prosjektleder: Frøydis Lindén og Katrine Meisfjord. Programansvarlige: Karen Erland og Gunn Lisbet Gaarden. Produsent: Torunn Larsen, RKS. I samarbeid med Internasjonalt hus, Storhaug frivillighets­sental og Johannes læringssenter.

Fra markedsdagen på Nytorget 4. september


201

Diskusjon og workshop i RKS’ galleri


203

Dragebygging og strikkhopping p책 Nytorget


205

16 Neverland revisited 2010 – second to the right and straight on ‘til morning Utstillingen var én stor installasjon som presenterte eksempler på fantastisk, visjonær, religiøs, forskrudd og overveldende arkitektur. Kunstnere: Jonas Liveröd, Lukas Feiress i samarbeid med FIUNI School of architecture+design. Kurator: Jonas Liveröd. Produsent: Torunn Larsen, RKS.

Fra installasjon i RKS’ galleri. Vi skimter The Maunsell sea fort, militær installasjon fra 1942, som huset piratradiostasjoner på 60-tallet


207

Fra installasjon i RKS’ galleri


209

17 A Moment of Innocence 2010 – diggers and dreamers Dokumentarisk foto- og bokprosjekt om alternative samfunn; økobyer, kollektiver, åndelige samfunn, og deres utopiske visjoner uttrykt gjennom disse samfunnenes arkitektur. Kunstner: Love Enqvist. Kurator: Jonas Liveröd. Produsent: Torunn Larsen, RKS.

Fra installasjon i RKS’ galleri


211

18 Vitamin Sandnes 2010 – kunst er sunt! Relasjonelt kunstprosjekt for Langgata i Sandnes med fokus på kunst som mulighet for å belyse og stimulere byens framtid. Kunstnere: Turi Gramstad Oliver, Alex Schady & Hadas Kedar, Monica Winther, Studio21bis, Jørund Aase Falkenberg, Louisa Minkin, Nils Rostad, Lucy Gunning, Mustafa Gur og Lewis & Taggart. Kuratorer: Kjetil Berge og Bernhard Østebø. Prosjektledelse: Martin Worts og Kristel Talv, RKS. I samarbeid med Sandnes Sentrum AS og Sandnes kunstforening.

Fra Studio21bis’ installasjon Look at you’ på rutebilstasjonen i Sandnes


213

Jørund Aases Falkenbergs installasjon «Sandnesgauk» i Langgata Monica Winthers installasjon «Well I’m a west coast struttin’ One bad mother…» i Langgata

Studio21bis’ installasjon Look at you på rutebilstasjonen Lewis & Taggarts installasjon «Ribbon Cutting Sculpture» i Langgata


215

19 Street art for institu­sjoner 2009 & 2011 – the kids are all right To ulike Street art-prosjekter som utsmykking og infiltrasjon i offentlige institusjoner: Ved Riska ungdomsskole: Kunstnere: Nick Walker og Dotmasters. Kurator og produsent: Martyn Reed. I samarbeid med Martin Worts, RKS. Og ved Norsk Oljedirektorat: Kunstner: M-City. Kurator og produsent: Martin Reed. I samarbeid med Martin Worts, RKS.

Montering i Norsk Oljedirektorats foajé


217

20 Phiole 2007–2011 – fjordgløtt Denne kunstneriske utsmykkingen for Kulturaksen, en ny offentlig park i Stavangers østre bydel, ble initiert av Rogaland Kunstsenter i samabeid med Stavanger kommune. Kunstneren har installert en to meter høy sylinderformet glasstank koblet til fjorden gjennom rør og pumpesystem, hvor en stigende og synkende vannsøyle går som en rolig, kontinuerlig puls gjennom hele sommerhalvåret. Kunstner: Claudia Schmacke. Kunstkonsulenter: Torunn Larsen (RKS) og Snøfrid Eiene. Jury: Fondsstyret for kunstnerisk utsmykking, Stavanger kommune. Samarbeid med Stavanger kommune, Stavanger2008 og Schønherr landskap (arkitekt).

Avduking ved ordfører Leiv Johan Sevland


219

Fra monteringen av Phiole

Phiole p책 kloss hold


221

21 Waste of Art 2011 – perler for svin Kunstprosjekt for kommunens nedgravde avfallscontainere. Kunstverket aktiveres ved tømming av containerne. En visuell og uforutsigbar øyeblikksperformance i den urbane hverdagen. Kunstner: Liv Eiene. Jury: Rudolf Meissner (Stavanger kommune), Snøfrid Eiene, Sissel Grimsrud Ekle, Lars Riese (Regionalt samarbeidsutvalg). Samarbeid med Renovasjonen, Stavanger kommune. Produsenter: Rudolf Meissner og Torunn Larsen, RKS.

Avduking ved ordfører Christine Sagen Helgø


223

Søppeltømming på Nytorget


225

22 Bønder i byen 2011 – grønn gerilja Matdyrking i det offentlige rom. Kollektivt og økologisk. Prosjektet innbefattet kurs, snekring, planting, høsting og servering. Blant mange entusiastiske bønder inngikk også ordførerkandiatene ved Stavanger kommunes lokalvalg: Cecilie Bjelland og Christine Sagen Helgø. St Petri kirke fikk egen urtehage til bruk i sine ukentlige gratismiddager, og i kassene på Nytorget vokser stauder, urter og selvsådd potet og jordskokk i fri dressur. Prosjektleder: Torunn Larsen. Utviklet i samarbeid med Grønn hverdag, Kirken bymisjon, St Petri menighet, Oikos, Økoløftet og Fylkesmannen i Rogaland.

Kjøkkenhagekurs: Snekring av grønnsakskasser


227

Politiker Christine Sagen Helgø får egen grønnsakskasse hjemme i hagen


229

Potethøst pü Nytorget

Prøvesmaking av ultrakortreist potetsalat


231

En rast i det grønne.

Gateprest Per Arne Tengesdal anlegger St. Petris nye urtehage.


ENGLISH Summary Wishing to share some of our experiences with readers outside a Norwegian context, we have put together an English section with a mix of fully translated texts combined with short synopses.

234 Of Art and Weeds Torunn Larsen, Editor

242 Gentri­freaki­cation Geir Haraldseth

245 Pedal Power for Bybrua Justin Carter

252 The Princess Kissed a Frog Martin Worts & Lewis Biggs

257 Pitstop Nytorget

Frøydis Lindén & Katrine Meisfjord

258 Art with a Miniscule “a” Anna Roos

260 Enquête


Kunst / by / befolkning

Torunn Larsen, Editor

Of ART AND WEEDS Stavanger makes a fascinating study in Norwegian urbanism when viewed in the light of its dramatic growth, solid economy, driving ambitions, small geographical scale and disproportionately large international network. As such, this little harbour city makes the ideal Petri dish for studying the interplay between art, economy and urban development. For some years, Rogaland Kunstsenter (RKS), Rogaland Centre for Contemporary Art, has been trying to cultivate its own little cell culture, and this book is an invitation to readers from Stavanger and elsewhere to bend over the microscope and take a closer look. Unlike laboratory workers, we are not objective, nor are our hands scrubbed clean. We have wanted to investigate how the artistic projects have been involved with might have affected our local environment. Rather than adopting a distanced approach, we have chosen the role of involved participant – acting as a reagent in the mixture, so to speak. We have done so in the belief that the more empirical fields of natural, technological and economic sciences may have something to gain from the artist’s subjective, ‘contaminated’ methods. The tone of this book is conversational and we have tried to involve artists, other professionals and the general public in a dialogue concerning art and the city. It remains to be seen whether this will give readers the impression of a complex choral work or of a cacophony. For our part, we have approached the task with the (over?) confidence of idealism, and let ourselves be

234

led by a faith in the ability of art to prise open concentrations of power and make space for multiple voices. At the same time, we have also been picking up cynical background whispers, decrying the instrumental use of art in games of real politik – accusations of art being reduced to a device for improving living conditions, for increasing the value of local real estate and for luring the brightest minds to settle in the city. Although these mutterings have a vexing tendency to dampen enthusiasm, they will be admitted into the conversation, albeit confined to the corner for grumpy old men. First and foremost, we have wanted to write a book about meetings and opportunities and about unrealistic ideas that have been realised. Finally, we have sought to do some thinking aloud about the future of this city, from the subjective viewpoint of RKS – as an inhabitant, stakeholder and player in the game of Stavanger.

European Capital of Oil and Culture On 27 May 2004 the Council of Ministers of the European Union awarded the region of Stavanger and Sandnes (along with Liverpool) the status of European Capital of Culture 2008. With the exception of Bergen in 2000 – a year in which every city that applied for this distinction was granted it – this event represents something unique in Norwegian cultural life, raising the question of what is so special about the culture of Stavanger. Stavanger is a good example of a cultural melting pot. Its artistic community is small but active, and its shared cultural forums function as ad hoc workshops in which representatives of institutions and freelancers plan and pitch ideas with one hand, while partaking of wine, art and canapés with the other.

235

For many years, the city’s arts administration has demonstrated its commitment to – as well as an overview of – the region’s creative environment. Its politicians have followed through with vigorous support for the arts, although this has, to some extent, been motivated by commercial policy. A good illustration of this is the fact that the initiative to apply for Capital of Culture status came from the city’s politicians, not from the arts administration itself. Stavanger’s politicians and planners seem well acquainted with Richard Florida’s thesis that the creative class is good for business. They have invited international urban development consultants, such as Charles Landry (The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators) and Robert Palmer (Eventful Cities: Cultural Management and Urban Revitalisation), to lecture, to great acclaim, on how other cities have succeeded in promoting creativity thereby making themselves attractive in the global marketplace. In the past decade, the city has become more accustomed to exposure to contemporary art through established events such as the Nuart Festival for Street Art and the Article Biennale for Electronic and Unstable Art and Capital of Culture projects like Neighbourhood Secrets. Private promoters such as Galleri Opdahl have enabled the city to experience Anthony Gormley’s sculptures, which pop up in the most unexpected places around town. Some of these projects, particularly the latter, have aroused passionate public debate for and against. For the most part, however, judging by institutional visitor numbers, popular interest in art seems low. The city’s enormous range of festivals, focusing on themes like wine, garlic and wooden ships, seem to pull the biggest crowds. The most important event of them all focuses on petroleum. The Offshore Northern Seas international oil exhibition had 50,000 visitors in

2012, and a record breaking turnover of 800 million Norwegian Kroner, the equivalent of 100 million Euros. Clearly, some of the money that sloshes around the city also benefits its cultural life. Not many years were to pass between the grand arts festival of 2008 and the next cultural extravaganza, celebrating the opening of the city’s brand new concert hall. Still, beneath the enthusiastic applause for new landmarks and cultural festivities, one can detect concerned murmurs about working conditions for artists, which are dismal by comparison and far less photogenic. This runs parallel to a wider sociological discourse on the subject of Stavanger’s development. An overview of net incomes in the region, published by Statistics Norway, reveals that Stavanger contains four of Norway’s five wealthiest urban areas. Between 2004 and 2009, the surrounding county, Rogaland, has shown the fastest economic growth in the country, and the annual income of one fifth of all households is more than 750,000 Norwegian Kroner (100,000 Euros) before tax. The city’s overheated economy has led to the country’s highest apartment rents, a development that affects everyone who is not employed in the oil industry. Disused industrial buildings – where artists have traditionally been able to find studios at modest rents – are now being developed into exclusive apartment buildings with assembly-line efficiency. In recent decades Lennart Rosenlund, a sociologist at Stavanger University, has been studying Stavanger, following principles proposed by the French sociologist, Pierre Bourdieu. Rosenlund concludes that the city’s elite has split into two groups since the 1970s, prior to which it was dominated by a single, educated group whose influence was both cultural and economic. As this elite


Kunst / by / befolkning

grew, it divided along economic and cultural lines. In the process, the latter group – i.e. those possessing the greatest cultural capital – have lost ground. Nowadays, they are typically well educated, employed in the public sector and earning modest incomes. This may be contrasted with those representing substantial economic capital – those working in the private sector after undertaking shorter technical or commercial training – who have forged ahead economically since the 1970s. In 2011 The Research Council of Norway made a grant of six million Norwegian Kroner (800,000 Euros) to Rosenlund’s research project entitled Stavanger as a Prism. Expected to take three and a half years, this work aims at mapping the main patterns related to people’s income and allegiances in politics, religion and culture. In a 2012 interview with Stavanger Aftenblad, Rosenlund was asked to comment on the development of Storhaug, a large centrally situated urban area which is frequently and imprecisely referred to as ‘Stavanger East’ or ‘the eastern part of town’. It is in this neighbourhood that RKS is situated. The interview went as follows: journalist: Regarding gentrification of Storhaug, what is your response to the claim that cultural workers and artists have made the area popular but that they are now being squeezed out by the well-to-do. Is that an accurate picture of the situation? rosenlund: Absolutely! This is a general tendency in most urban communities. journalist: Can anything be done about it? rosenlund: No, not as long as we live in a capitalist society.1 Stavanger City Council has made some effort to ensure good working conditions for art and cultural life, and has responded to an initiative taken by some artists by acquiring the Old Tou Brewery – now called Tou scene – as

236

a centre for artistic production and dissemination located in Storhaug. In this building, the council is planning to set up a number of artists’ studios, which corresponds with the political wish to transform a run-down industrial landscape into a flourishing residential and commercial environment. With this single scheme, the city council is attempting to establish opportunities for employment in the creative field while simultaneously using culture as a lever for promoting urban development. Another interesting feature of the city council’s approach is its close cooperation with private interests. Stavanger East is frequently referred to as the ‘Urban Sjøfront’ (Urban Waterfront), which is both the title of a development scheme and the name of an urban development company, founded in 2000 by 21 local landowners. This non-profit company aims to be a proactive initiator and coordinator of urban development in Stavanger East, contributing to a more integrated improvement of this area. It came about following a proposal made by East Stavanger Commercial Association and Stavanger City Council in connection with work on a strategic commercial plan for the Storhaug area. Kristin Gustavsen, who has been project leader at Urban Waterfront for 12 years, says ‘East Stavanger had a bad reputation. There was a stigma attached to it and existing plans were ill suited to development in this area. At no level of the planning system was there a clear vision. Following consultation with the landowners, we were able to fund a visionary proposal for the future of the area’.2 A collaboration between Urban Waterfront and the architect firms, Helen & Hard and Asplan Via, gave rise to the document ‘Urban Waterfront, Storhaug, A Vision for Central Urban Renewal’. This emphasised that art and culture should form a central element in

237

urban development, and buildings vacated by Old Tou Brewery were identified as the central point of a cultural axis. Urban Waterfront has since been collaborating with artists and creative commercial players, and has participated in the establishment of Tou scene. It is also a key sponsor of the Nuart Festival, which has brought Stavanger and Storhaug worldwide attention as a growing international ‘museum’ for street art. Urban Waterfront’s dedication to art and culture would seem to be genuine. Thanks to its dynamic structure and position between the public and private spheres, it has been able to play an important part in the development of the area. Both Stavanger City Council and Storhaug District Association are represented on the board of directors of this company. Nevertheless, it is important to keep in mind that the company is owned by commercial players whose main aim is to maximise the value of their real estate. This entails a problematic conflict of interests relating to residents and tenants who are unable to afford increased rents. Since 1970, Stavanger has undergone a 55 percent growth in population, and is today among Norway’s largest cities. Viewed in a broader perspective, both historically and internationally, Stavanger may come across as a small town in the Norwegian bible belt, suffering from growing pains and a rather confused self-image. While the oil industry has given the city a flourishing economy, international confidence and an outgoing attitude, the past 50 years of economic and demographic growth have also created infrastructural challenges and pressures on available land. As a result Stavanger scores below most other Norwegian cities in terms of area of public space per inhabitant. By way of contrast, it has the country’s highest number of

cars per capita, and increasing awareness about global warming and imminent climatic threats have made Stavanger’s oil-stained image somewhat onerous. However, with its well-publicised investment in culture, the city has opened itself up to the extraction of a more renewable kind of resource. But will Stavanger be willing to relinquish the idea of perpetual growth in favour of slower progress towards cultural diversity? Is the city ready for a full makeover, or is it just going to freshen up the old makeup?

The omnipotent institution Since its inauguration in 1978, RKS has been a consistent and active contributor to the cultural life of the city. As well as being one of the city’s oldest artistic institutions, it is also small and flexible. It is governed by the region’s artists and staffed by professional mediators and administrators, a structure which has ensured its constant development, and given it access to creative resources. This meeting of creative and administrative competence inevitably leads to the emergence of new roles and structures. Indeed, the rebellious nature of contemporary art itself challenges traditional structures, causing definitions of art, artists, audiences and institutions to become rather diffuse over the course of time. Nowadays, artists can work in an administrative capacity, concerning themselves with management and mediation, and institutions can act creatively. In this way, RKS has had the freedom to experiment, switching between the roles of gallery owner, mediator, producer, curator and cocreator, depending on the project at hand and the collaborator concerned. In the midst of all these postmodern dynamics, it might be fitting to ask whether this inter-changeability has led to an increase in competence


Kunst / by / befolkning

or in chaos, and whether any good art has come from it. In 2001, when I was appointed with responsibility for exhibitions and mediation at RKS, the programme mainly consisted of solo exhibitions determined by alternating board members. These programmes were manifold, experimental and well received by the critics. This made it all the more frustrating to observe that such an established gallery with good art and media coverage to match rarely attracted more than 300 visitors over the course of a four-week exhibition. What is more, it seemed to be the same 300 people who constituted the city’s contemporary art congregation. In addition to solo exhibitions, RKS also had some experience with thematic group shows and projects. In 2002, we embarked on the biggest of these to that time; entitled Meeting Place, this was a two-year programme involving artistic exchanges and a touring exhibition with 31 artists from six northern European countries. The final exhibition became so large that we had to search for new premises; this involved us in the refurbishment of 1,000 square metres of rough exhibition space in an old brewery, now part of Tou scene. As Norwegian project leader – working together with the Norwegian artist/ curator, Anna Roos – my eyes were suddenly opened to the communication potential of large-scale projects. The number of visitors increased tenfold. This experience repeated itself the following year in the form of a collaborative venture with the artist, Vibeke Jensen. She created a site-specific installation in the foyer of Stavanger Cultural Centre, a public space frequented by 100,000 people over the course of a one-month exhibition. Needless to say, the control and accuracy of mediation in a clean, well-ordered gallery is not the

238

same as in a busy public foyer – an analogy would be to compare standing on a rooftop with a rifle and telescopic sight to running amok with a shotgun. Nevertheless – to put it less violently – my inner missionary was delighted of this rare opportunity to preach contemporary art to the masses. Imagine, therefore, my state of apostolic ecstasy at the official anointment of Stavanger as Capital of Culture. Stavanger2008 was to have a budget of 300 million Norwegian Kroner, which represents an awful lot of art and culture. However, as my anticipatory intoxication was wearing off, a nagging disquiet set in. Would we be able to reach the audience? If the sum of 300 million Kroner was to be spent on a single year’s art events, it seemed incumbent upon us to reach beyond the 300 members of our regular congregation. In collaboration with Roos – one of those artists who can both mediate and manage – my main strategy arose in the form of a funding application to Stavanger2008, with a credo of ‘High response’, which will be elaborated shortly. The dissemination strategy of RKS would explore the reciprocity between art and society – to make people recognise the potential of contemporary art in their lives and, in short, to transform Stavanger into a better city. Hallelujah! And, if this could simultaneously improve our visitor statistics, then Amen to that. Stavanger2008 gave us its blessing and 1 million Norwegian Kroner. With a firm belief in creative, as well as administrative, collaboration with artists, I sent out invitations to creative workshops, which gradually developed into ambitious projects. Roos designed a project called High Response, which included the public as a necessary part of the artistic action. Artist/curator, Marit Aanestad, initiated an

239

of multicultural flavours that distinguishes it from other parts of Stavanger. Nytorget is the link between the city centre and the eastern part of town, mentioned earlier, which Stavanger City Council has designated as a regeneration area. Ironically, and perhaps typically for Stavanger, Nytorget has been used as a car park for many years, with a second-hand market on Saturdays as its only mitigating feature. In 2008, Stavanger’s main square by the central harbour, Vågen, was reopened after years of expensive and high-profile renovation, and it has subsequently been criticised for its sterility and bleakness. By contrast, at that time, Nytorget was a blank slate, full of life and potential. We impulsively launched an ambitious campaign that combined art and urban development in collaboration with several artists, including Mona Orstad Hansen and Solveig Landa, and as many of our neighbours as we were able to involve. Nytorget was to become a cultural piazza – get rid of the cars and bring in the art! Over the past five years, we have continued to work on relational projects with a focus on art and sustainable urban environments, trying to form new alliances between artists, local people and public officials. We have converted parking spaces into a park, set up a city bike scheme fully based on trust, planted potatoes and subsidised street vendors. This campaign peaked in 2011, when we teamed up with Stavanger City Council’s urbanist branch, called Cities of the Future, to transform the entire car park into a temporary testing ground for culture and debate. When the parking area was suddenly closed, local Can art save the city? shopkeepers reacted with shrill protests in Since 1981, RKS has been located in Nytor- the press and threats of legal action, with the get, a somewhat neglected, even scruffy, part result that the local politicians made a u-turn of town that has developed an organic blend and moved the cars back in again. international symposium on the subject of art in public spaces, in which artists such as Vito Acconci, Alfredo Jaar and Lars Ramberg presented a variety of ambitious approaches. We also ventured abroad in search of new inspiration and allies, and returned home with a collaborative project and partner in the shape of Liverpool Biennial. Through this collaboration, British artists, like Marcus Coates, offered their artistic services to the people of Stavanger while Anne Lise Stenseth and Leif Gaute Staurland threw themselves into a debate on urban development in Liverpool. The biennial has a special focus on site-specific projects, and our collaboration further reinforced my belief in the new RKS strategy. Accordingly, we set up a number of site-specific and relational projects in the years that followed. The projects occasionally had unpredictable outcomes and were of a somewhat elusive character, but this seemed to be compensated for by their generous nature. They aimed to communicate with places, situations and people, and, even though I could see that the accuracy of their aims might vary, meetings between art and audience undoubtedly took place, which I optimistically assumed were beneficial to both sides. Excited by the idea of art having an impact in the city, I could feel my own missionary zeal rising, to a point at which it was no longer sufficient to work with isolated projects in public spaces. I had a new revelation and calling; RKS would exert a longer-term, even permanent, influence. The city had environmental problems, and the solution was art.


Kunst / by / befolkning

Our projects have hardly ever received such massive response – positive or negative – as in recent years. But is it art, or mediation, or urban development? And is it any good? I certainly lack the distance to be an objective judge of that. I’ll also be the first to admit that aspects of conceptualisation and organisation might have been messy. After all, I no longer stand pointing and explaining from the sidelines; instead, here I am crawling around on all fours, with my sleeves rolled up, and up to my elbows in soil... On rather wobbly ground the art center has stepped out of its usual role as mediator into that of participant and challenged some definitions of art/artist, politics/politician, expert/enthusiast and custodian/inhabitant. However soiled, messy or wobbly, the professional motivation has been to promote creative contributions to Stavanger’s development while investigating the social potential of art. There is, however, a huge challenge involved in manoeuvering between unbiased investigation, engaged participation and an instrumental use of art, and I will not pretend to have figured it out fully. In the wake of the debate around the cultural arena versus parking area, I have had to confront some of my own naivety, as well as my cultural-imperialist susceptibilities. It is highly optimistic to assume that art will always have the final word just because it speaks up first. If one studies major western cities, like New York or London, one gains the strong impression that gentrification is an almost inevitable aspect of their evolution and that it is stimulated by all sorts of cultural interventions. The artistic advance guard needs to be vigilant if it is to give a steady lead to a troupe of developers and speculators. RKS also needs to mind its step. Far from being unbiased, we are prophets with

240

our own agenda, preaching a gospel of art to the neighbourhood. And, if there is no fertile soil for the apparently simple truths we preach, then we must ask ourselves whether they are quite as simple as we believe them to be. As a purposeful project leader, enthusiastic mediator, expectant curator and proselytising environmental activist, I have a tendency to step into most of my roles with a belligerent, ready-made conviction. This has become painfully obvious to me at moments when I catch myself thinking: Good lord! We will never finish the project at this rate – these artists are more concerned with chatting to people than with keeping their eyes on the schedule! Finally, it dawned upon me that this impatient project leader was in danger of fast-forwarding through the whole process. Justin Carter’s project was not about harvesting as much pedal-power as possible from his light installation, but about all the exchanges of energy that took place on a small scale. As a project leader, you often strive for everyone to agree, while Anna Roos’s project welcomed the negative response as much as the positive. Of course, it is not exactly easy to sit quietly and listen when you disagree with something. The environmental enthusiast is convinced that everyone wants to replace the car park with a park. The city planner gets irritated by the market traders who don’t like the market, which has cost a fortune to refurbish. The architect tears his hair out when people trample over the grass instead of following the paved walkway. Shortcuts like this have acquired a charming name in English. They are referred to as desire lines. I would like to beat the drum for introducing the term ‘Lystlinje’ into Norwegian, meaning a slow,

241

intuitive conversation with the ground and with those who have walked it before us. As a process, it is rather fuzzy and disorganised, but it manifests itself quite clearly. Democracy can also be a fuzzy process, and we, the scribes, are prone to ask ourselves whether we can risk including all the voices. Fourteen-year-olds? People on benefits? Immigrants? What would they know about quality, culture and planning? The artist, on the other hand, looks for open conversations and unstructured processes with an intuitive expectation of unpredictable potential and insight. In this respect, art may well have become one of our most important arenas for investigation, dialogue and democracy. That is, if we believe urban and social development to be more about creating something shared than about reaching a predefined goal. So what can project leaders and urban developers learn from the artist and the way she works? How to establish an information bureau for direct democracy? Whether to risk complete openness? How to appreciate the potency inherent in both chaos and weeds? Today, Nytorget is a wild mix of parking spaces, elaborate public benches, bicycle sheds, flower boxes and a park that politicians have decided should be temporary – in perpetuity. The elements that make up the marketplace have been more or less left to the neighbourhood to look after. The benches move around with the sun, while oregano and dandelions look after themselves. Some dog owners don’t bother to use the compulsory dog turd bags, but others do – and have apparently begun disposing of other people’s dog waste too. I have come to terms with the anarchic state of things there. I spread a little seed in the spring, pick up the occasional empty bottle, but more in the

role of neighbour than that of caretaker. However, I have started to be anxious about the general eagerness to smarten and tidy everything up, and worry that one of these days the kebab joint might have to make room for a coffee bar. I have begun to speak warmly about entropy and fret that all the gaps will be filled and the shabby shops closed down. The revivalist campaign for a Cultural Piazza at Nytorget has been replaced by plans for a user participation project that will not result in any additional physical artefacts, but simply reveal aspects of the neighbourhood as it is. In retrospect, the legacy of our interventions and tentative attempts to mobilise the grassroots may be some untidy market paraphernalia and the beginnings of a discussion. And perhaps, if we are lucky, it will include some sort of mapping of a neighbourhood and a contribution toward an important but elusive area of knowledge. The question is whether these are just as constructive elements for a public square as granite. For my part, I have learned a bit more about patience – that planting is more important than weeding, and that the distinction between a wild and a domestic plant is probably more important on paper than it is in pesto.

1

2

Stavanger Aftenblad 28 April 2012, Forskjellene øker mellom pengefolk og de kulturelle, Stein Halvor Jupskås. Husbanken.no 18 April 2012, Byutviklingsprosjektet Urban Sjøfront.


Kunst / by / befolkning

Geir Haraldseth

Gentri­ freaki­ cation The contentious relationship between art and gentrification has been covered in depth by a number of writers and artists, but the connection between the two has also been applied in practice by real estate developers and city planners who actively use and seek out art and artists in order to set in motion ‘the fine art of gentrification’. This phrase forms the title of a 1984 essay, by Rosalyn Deutsche and Cara Gendel Ryan, which explores how this relationship drastically changed the Lower East Side in Manhattan during the 1980s.1 For 160 years, this had been a working-class neighbourhood until artist-run galleries opened their doors and changed the neighbourhood forever, and the essay follows the process by which one group of people displaced another. While working-class and immigrant neighbourhoods, with their ‘dangerous’ city blocks and slums, deterred the upper classes and real estate developers, cheap rent attracted artists. Once their presence turned slum living into ‘bohemian living’, real estate speculation followed, along with a drastic increase in rents and a significant shift in the demographic make-up of the area. It seems as though artists are integral to this process, which implicates them not only in the avant-garde traditions of the early twentieth century but also places them at the vanguard of real estate development. Studies on gentrification point to artists as ‘marginal

242

gentrifiers’, alongside single mothers and gay people.2 Deutsche expands upon this history, in particular the artist and the art scene’s involvement in it, in her book, Evictions: Art and Spatial Politics,3 which considers issues of democracy, discourse, gender and public space. Deutsche exposes a lack of critical discourse surrounding such social processes, and her writings have left an indelible mark on the art world to shape the discourse of art and public space. Stavanger is not New York and Nytorget is not the Lower East Side, yet it is not hard to draw parallels between the scenario put forth by Deutsche and the processes currently under way in Stavanger. The demographics and time may be different and the discussion may have shifted, but the mechanism remains more or less the same when it comes to the participants and the roles they play, wittingly or unwittingly. At the time of writing, plans for the eastern parts of the city include the development of a cultural axis from RKS to Tou Scene, which were both established by artists to become institutions receiving public funding. This might sound fine and dandy, but culture – and, in this particular instance, art – is being utilised as an innocuous way of gentrifying eastern parts of the city. The current demographics of Nytorget, Pedersgata and Storhaug are quite heterogeneous, made up of immigrant and workingclass neighbourhoods. Linking these areas to the city centre is likely to further gentrify them, causing a homogenisation. At the same time, a clean sweep will be undertaken with regards to dilapidated buildings considered to be eye sores and areas thought of as problematic. So, will this axis flatten and displace? Most probably. Will institutions, like the art centre and their employees, the projects they programme and the artists involved play a

243

role in this process? Most certainly. The eastern part of Stavanger is already under siege from art, most visibly by street art and other public art projects. But how far have we come along the slippery slope to gentrification, and is there a potential for art and its institutions to stem the tide? In her book, Deutsche follows the rise of ‘New Public Art’, a term which doesn’t retain much meaning in contemporary discourse, but which emerged from the nascent relationship between art, architecture, gentrification and urban planning, in which artists were involved in the early stages of city planning. A simple formula for this way of working, which is anything but new these days, would be art + function. The idea of New Public Art was to give priority to the use of art. It sought to be integrated into the city rather than being plopped down like the autonomous monuments and sculptures of modernism. This methodology was highly criticised by Deutsche for its willingness to prescribe the function of a city by demarcating places to meet, sit, discuss and dream. This practice might sound a bit obsolete today, as works of this kind have become indistinguishable from design and architecture. New Public Art did, however, have close ties to practices that have been labelled contextual, site-specific and community-based, and to artists working collaboratively with other professions. The current ethos surrounding public art, especially in Norway,4 is that the artwork is not simply decoration but it also advocates a certain use of space. This is often tied to a uniform understanding of the city and a homogeneous view of community and the social, which has much parity with the thinking behind New Public Art. Relational projects, often interpreted through Nicolas Bourriaud’s concept of ‘Relational Aesthetics’,5 seem to be a popular

way of countering gentrification, to foster social relations. But, when Deutsche was writing the essay ‘Uneven Development’ in 1988, the term, relational aesthetics, had not been coined. Nonetheless, relational projects were taking place, including some of those surrounding New Public Art. It would make sense to expand the trajectory of public art projects at RKS, beyond relational aesthetics, to include the motivations behind New Public Art as a point of reference, for good and bad. In doing to, we find that even the more relationally orientated projects – which might not look or act like traditional objects of art in their attempts to balance issues such as social relations, ecology, sustainability and other matters pertaining to the public sphere of the early twenty-first century – ultimately present themselves as a force for gentrification. Over the past decade, RKS has been dealing with these types of projects and found itself facing the following conundrum: How do we engage our local community? Who defines our local community? Why do we want a relationship with our local community? What are the repercussions of such a desire? Are we doing the bidding of gentrification? Are we doing the bidding of the municipality and its desire to create an attractive city? And attractive for whom? Who defines what is attractive? Can there be such a uniform concept in a city? If we return to Deutsche and her studies of New York, what does she view as the potential function of art? Can it act in opposition to gentrification? Although Deutsche is highly critical of the way in which art and artists take part in such processes, she seems to think that there is potential for art to take an oppositional stance in relation to architecture, urban planning and urban design. Art, she says, ‘can also question and resist these operations, revealing the suppressed


Kunst / by / befolkning

contradictions within urban processes. Since these contradictions stamp the image of the city with a basic instability, public art can be, in an Althusserian sense, a “site” as well as a “stake” of urban struggle’.6 So, what should public art be? Is there potential for public art to create contention or to escape an idea of usefulness or beautification? Deutsche calls for conflict and resistance, which is echoed in current curatorial practice, as elaborated by Maria Lind in her essay ‘On the Curatorial’. Lind’s ‘Curatorial’ is defined in relation to Chantal Mouffe’s ‘Political’,7 with emphasis on the -al. This is not just a frivolous suffix, but a denominator of dissent, acting in opposition to consensus and agreement. As Lind writes: ‘At its best, the curatorial is a viral presence that strives to create friction and push new ideas, whether from curators or artists, educators or editors’.8 Conflict and friction are integral parts of the city, but avoided and shunned rather than encouraged. Public art commissions, urban planning and architecture often offer a unifying and harmonising impression of a city. Hopefully, publications like this, which collect the experiences of an institution, can provide perspective and knowledge in order to counteract this, utilising the potential that most artists and art workers, even Deutsche, see in art. Last but not least, a radical reassessment of the discourse surrounding public art projects – particularly in a country in which most of the funding is received directly from the democratically elected powers – must be undertaken, by the artists who participate in such projects and the institutions that enable them. Such analyses might stop with the art projects themselves, but it is also necessary to take a closer look at the relationship between the funding bodies and the art being produced. This will more than likely reveal that the source of capital is being internalised

244

in the production of artwork. This does not mean that all Norwegian artists are slaves to the Norwegian state or that projects funded by the municipality of Stavanger are harbingers of their policies, but there is a certain contract between funder and funded that not only shapes the process, from conception to production, but also stimulates the discourse surrounding it. In the case of Norway, this becomes a marker of social responsibility, but, a responsibility towards whom?

1

2

3

4

5

6

7

8

Rosalyn Deutsche and Cara Gendel Ryan, ‘The Fine Art of Gentrification’, October, 31 (Winter 1984), pp. 91–111. Tim Butler, Gentrification and the Middle Classes (Aldershot: Ashgate Publishing, 1997). Rosalyn Deutsche, Evictions: Art and Spatial Politics (Cambridge, MA: MIT Press, 1996). In 2007, Public Art Norway (KORO), the Norwegian government’s professional body for art in public spaces, founded in 1976, changed its name from Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (Embellishments in public buildings) to Kunst i Offentlige Rom (Art in Public Spaces). Nicolas Bourriaud, Relational Aesthetics (Dijon: Les presses du réel, 2002). Rosalyn Deutsche, ‘Uneven Development’ in Evictions: Art and Spatial Politics (Cambridge, MA: MIT Press, 1996), p. 56. Chantal Mouffe, On the Political (Abingdon and New York: Routledge, 2005). Maria Lind, ‘On The Curatorial’, Art Forum, Vol 48, No 2, October 2009.

245

Justin Carter

Pedal Power for Bybrua “High quanta of energy degrade social relations just as inevitably as they destroy the physical milieu”.1 Ivan Illich, 1974

Introduction: Throughout Europe, the number of largescale wind and solar projects is escalating. Such schemes dwarf their surroundings and often face opposition from local communities. Those who reject proposals on environmental or aesthetic grounds, saying ‘Not in My Back Yard’ have been demonised as NIMBYs. Whilst the global drive towards a greater energy mix ensures a bright future for renewables, the ‘passive energy gain’ they offer (embodied by solar, tidal and wind power) also has the potential to reinforce a public malaise in relation to consumption. As Illich noted in 1974, ‘The energy crisis cannot be overwhelmed by more energy inputs’. The fundamental approach then, has to be that of confronting the public with their levels of consumption in order to reduce those levels to a point at which they are sustainable. With these issues in mind, this text describes the results of a temporary public intervention commissioned for Stavanger­­ 2008. In August 2008, a variety of pedalpowered generators were made available to the community of Peders­gata, in Stavanger. During daylight hours, these mobile

and static devices were offered for use in a number of sites and situations. At night time, the stored energy was released as part of a pedestrian lighting system installed beneath the City Road Bridge (Bybrua). This interventionist methodology paid homage to Henri Lefebvre’s Rhythmanalysis, in which ‘Works might return to and intervene in the everyday. Without claiming to change life, but by fully reinstating the sensible in conscious­nesses and in thought, [the Rhythmanalyst] would accomplish a tiny part of the revolutionary transformation of this world and this society’.2 In turn this project asked: In an oilrich European nation, what would it mean to introduce more modest forms of energy production? How would the installation of a human-powered lighting system change the way people perceived the underpass? How might ‘human power’ change human behaviour? What might the social, economic and environmental benefits be? Would this intervention help reinstate a sense of communal ownership and sufficiency?

Background: In November 2007, I was commissioned by RKS to develop a new public art project for Stavanger2008 during its time as Capital of Culture. It was suggested that a previous work, Sustainable Indulgence – a mobile, solar-powered ice cream stall (which produced, stored and distributed fresh produce made from local ingredients) – might be the ideal project to celebrate the occasion. However, during a period of research, involving site visits and an extended dialogue with potential project partners, a new direction began to develop – one that explored Norway’s rich cultural heritage and landscape and probed the complexities of Stavanger’s position as ‘Oil Capital’.


Kunst / by / befolkning

There were several reasons why the underpass became the focus for this research, both practical and symbolic: The bridge had been built in the early 1970s, when Norway struck ‘black gold’ in the North Sea. It was essentially a fairly nondescript pedestrian walkway, situated between a park and a residential street. However, what made this space unusual in the context of Stavanger, were its associated design and social problems. The space in which the bridge meets the ground was regularly covered in graffiti and shrouded in darkness. On closer inspection, the stench of urine and the sight of intravenous syringes and household rubbish were omnipresent. What had been designed as a crossroads, linking a network of paths and communities, had become a place of conflict. Human traces interlaced in a confusion of signs, ranging from territorial claim, to that of abandonment. This lack of ownership persisted despite the close proximity of neighbouring houses.

Method: The initial proposal involved creating a new lighting system for the underpass, powered by wind turbines and photovoltaic panels installed on top of the bridge. The rationale was simple: Supplement the diminished natural light with artificial light to see what impact this intervention might have in social/environmental terms; make the design renewable and parasitic, using the bridge as host. On reflection and after discussion with locals, this initial concept was modified on the basis that such a technological or mechanical approach might be overlooked and dismissed as municipal. A stronger intervention was needed – one that encouraged human engagement.

246

247

The revised strategy borrowed much from Bybrua’s history. The bridge had originally been conceived as a toll bridge. Shortly after its completion, increased revenue from the oil boom made the toll obsolete. Oil financed the bridge and cars used it, but the mainly poor working-class inhabitants of Pedersgata would continue paying the price in social and environmental terms. The revised proposal involved adopting the concept of a toll, but connecting any ‘profits’ to the problem space beneath. Instead of money, the currency for this new toll system would be human energy and time. The intended outcome was to augment a real physiological connection between people and place based on communal effort. But would city residents be willing to contribute? On 20 August, the lighting system was installed in the pedestrian underpass linked to a small bank of 12v batteries in the bridge storage space. The batteries required ‘topping up’ on a daily basis and so, during daylight hours, they were disconnected from the bridge and linked to three pedal-powered generators located around the city. For nine days from 22 to 30 August, these portable devices were made available to the public in a range of different settings. Each generator had its own name, linked to its abilities and characteristics. ‘Jim’ was designed for the street, and to infiltrate popular spinning classes at the gym. ‘Pedro’ could be safely rowed with hands or pedalled with feet – ideal for use in schools. Finally, ‘Bridgit’ was capable of operating as a bicycle, offering transit from one side of Bybrua to the other. These names suggested potential sites or types of use, but in reality, donation venues were wider ranging and included schools, streets, shopping precincts, museums, galleries, cultural centres, shop fronts, household to

household, parks, cafes and even the Oil Would the bike be safely returned? Some participants discussed the project in relaNorth Seas conference centre.3 tion to the Norwegian tradition of dugnad, or ‘community service’, wherein small groups Observations: of volunteers would co-operate in an attempt The most difficult place to find any will- to make physical improvements to the local ing volunteers proved to be the underpass environment. In a country that has underspace itself – such were the problems within gone huge economic, political and social that environment. This raised an interesting change during the last century, this observaquestion about the willingness of donors to tion seemed quite poignant. Even before the project began, a recurcontribute energy and their relative distance from, or awareness of, the donor site. This ring concern had been: Would individuals be relationship between distance and effort was able to see how much energy they had condependent upon the individual participant tributed to the battery? Some enthusiastic and the device used. Anecdotal evidence cyclists had even suggested arranging comsuggested that if the energy contributed petitions between schools or cycle clubs. would have otherwise gone to waste (in the In public situations, in which the generators gym for example), donors didn’t seem to care were not entrusted to an institution, facilitahow the batteries were going to be used. tors engaged with the public by asking if Conversely, when contributions resulted from they had a minute to spare. Once volunteers a specific request (i.e. when going from door began cycling, conversations and pedalling to door), donors wanted to know exactly what usually continued well beyond the minute mark. On one occasion, in the market square their efforts would be used for. In different contexts, with a wide range outside the Cathedral, a male participant willof participants, the generators took on new ingly gifted one minute’s pedal power and meanings. In the street, for example, the gen- then returned, fifteen minutes later (complete erators encouraged a kind of exhibitionist with tracksuit), to perform a full forty-five ‘play’. In schools, they became educational minute workout on ‘Jim’. It transpired that tools for activating the curriculum in sub- he had been on his way to the gym anyjects as diverse as science and technology, way, and so he decided to perform his usual ecology and physical education. In other workout in public, having got changed at the situations, they oscillated between toys and gym. When asked why he had been so willconversation pieces. They were often met ing to gift his time and energy, his response with a sense of curiosity bordering on sus- was simple: ‘My energy would have gone to picion, but pedalled enthusiastically with a waste otherwise’. An intended aim of the project had sense of fun. A sense of humour, rather than social obligation, was often the hallmark of been to turn the pedestrian underpass into participation and exchange. With the ‘Bridgit’ more of a meeting place, and less of a passgenerator, which transported riders from one ing place. With so many people contributside of the bridge to the other, trust became ing power to the lights, it was inevitable that another interesting issue, stimulating ques- they would be curious to see the impact of tions such as: Where would riders put the their efforts. Twice, ‘sightseers’ were actubike once they reached the other side? ally observed returning to the bridge after


Kunst / by / befolkning

darkness, specifically to see the lights they had helped to energise. On one occasion, a small group of children were heard conversing with their parents in the darkness.

Conclusion: Pedal Power for Bybrua was never established as serious competition to more conventional forms of energy production. It was devised as a temporary experiment to test the willingness of the public to embrace micro-renewables. How would people respond when they were implicated directly in energy supply? Would the demands of a public space warrant their physical efforts? The reality of the experiment would be clear for all to see. If they failed or refused to pedal, the lights would go out. To begin answering these questions, it is best to start with some simple facts. The lighting system did function successfully for the duration of the project. In fact, so efficient were the lights that an unforeseen problem emerged. Because the lights required so little power (and estimates had erred on the side of caution), the volunteer schedule was twice abandoned due to fears of damaging the batteries through overcharging. Instead of collecting energy, project facilitators were forced to return to the art centre to dump surplus energy. This was done by running electrical appliances off the batteries through an inverter, which released enough storage capacity in the batteries to allow the harvesting of human energy to be resumed. This somewhat ironic situation suggests a genuine potential for combining untapped human energy, with efficient, hi-tech appliances such as LED lighting. During the nine-day period of this project, almost one thousand people agreed to contribute their energy to this system, and

248

almost every institution approached agreed to take part in the scheme. The generators were also requested back to places they had been located before. In addition, project facilitators were also urged to visit new venues – stretching the project’s modest resources in the process. On Nedre Dalgate, where door-to-door calls were carried out, only three households refused to participate. The combined generosity of donors resulted in all eight lights being successfully powered for the duration of the project. Beyond the straightforward question of lighting, it is also apparent that a dialogue –about renewables, energy, community and much more – was made possible through social interaction. This dialogue extended beyond local exchanges by entering the mainstream media, evidence of which can be found on websites and in the press. It is impossible to gauge people’s precise motivations for participating in such a project as reasons vary from person to person. Did participants want to address the design problems of the underpass, or were they simply burning off unwanted calories? Were people contributing in order to be part of an art project, or was it an urge for social (inter)action? To unpick these and other complex questions is an interesting, but ultimately fruitless, activity. It also goes against the project’s aims of making connections – between the real and the imaginary, low-tech and high-tech, person and place, concept and action. Significantly, though, people did ask if the lights were going to stay. This, too, might be interpreted as some kind of measure of success. As the designer Anthony Dunne suggests, ‘[Design] must not just visualize a ‘better World’, but arouse in the public the desire for one’.4 In this case, the lights were never meant to stay. They weren’t conceived as a long-term solution to that particular

249

problem. Instead, they were installed to make people ask questions, and to generate debate. If, in these times of ‘energy crisis’, energy becomes synonymous with power, then surely the ethical and creative response is to encourage a wider sense of participation and ownership. 1

2

3

4

Henri Lefebvre, Rhythmanalysis – Space, Time and Everyday Life (London: Continuum, 2004). Originally published in French as Éléments de Rythm­ analyse (Paris: Éditions Syllepse, 1992). On the penultimate day of the project, ‘Bridgit’ was ridden from Bybrua to the huge Offshore Northern Seas (ONS) conference centre and back again, generating energy in the process. Anthony Dunne, Hertzian Tales (London: RCA Publications, 1999).

Ivan Illich, Energy and Equity (London: Calder and Boyars, 1974).

Message for Vic from Mary sent to me – Participation as Happy Accidents Here follows an exchanged correspondance taking place on blog and email during the project periode and later as I was working on this text. http://justincarterbrightsparks.blogspot.com/ August 23rd, 2008 Hi Justin
 That’s my boyfriend on the bike. He skyped me this evening (I’m living in Ireland at the moment) and told me the whole story. He was well tickled by the whole thing. I love the whole triangle thing. He is from Liverpool. Stavanger and Liverpool are joint capitals of culture this year. I am an artist living in Cork which was the capital in 2005, although it feels like yesterday. He was thrilled to be part of something. It made his day and it made mine too when he shared it with me. It is never a dull day living with Vic Singleton, he is performance art on tap! And I will be living with him again soon as I am coming to Stavanger at the end of Sept. thanks for giving us a memorable day even though we are apart. – Mary Gregoriy

August 24 th, 2008 Dear Mary, I have put the message up on the blog but had to paste it in as a new post otherwise it looked asif the message was from me, talking about my boyfriend – very confusing. (I’m not sure if my wife would approve!) Anyway, it’s great to hear from you and to see that art does have some kind of social function. I wish you all the best in Stavanger when the two of you are reunited. Very best wishes, Justin April 30th, 2010 Dear Mary, I hope you don’t mind me writing to you like this out of the blue, but I have been meaning to get in contact with you now for a few weeks. We have never met but you might remember that it was your partner Vic who brought us together when he decided to participate in my work for Stavanger 2008 ‘Pedalpower for Bybrua’ (Pedalpower for City Bridge). Vic was the first person to ride the bike generator over the bridge – and in turn donate human energy to the lighting system installed in the dark underpass beneath. Vic subsequently used the bike on another


Kunst / by / befolkning

occasion during his daily commute, becoming our first ‘repeat user’. At the time you and Vic were living in different counties and Vic told you (via Skype) about his accidental involvement in my project. In turn you contacted me by email, asking me to post a message to Vic on the Pedalpower blog. I felt privileged to do so. It was an unexpected extension of the project! Now whenever I talk about the project I usually mention this story (your story). Perhaps I do this because it illustrates for me the idea of the artwork as a bridge, and the artist as occupying the space between things (people in this case). I tell the story too because it always gets a laugh! A few weeks ago Torunn Larsen (from Rogaland Kunstsenter) contacted me to ask if I was interested in writing a chapter for a book about the projects they have been developing over the past few years. They asked me if I was interested in contributing a text about ‘The artist and the audience. Experiences from working with people in Stavanger, reflections on the artist’s methods’. I immediately thought of Vic and of you, and your part in my project. I have been thinking about socially engaged practice in terms of ‘happy accidents’ and the artist as someone who sets things up, a frame, a situation, which is ultimately impossible to control or predict. In a studio situation I guess the parallel exists in terms of materials doing unpredictable things. So, now I come to my reasons for writing to you: Firstly, I suppose (being curious/ nosey) I was interested to know where you both are, and what you are up to. I don’t have Vics contact details so potentially you are able to put me back in contact with him. Secondly, I wondered if you had any reflections or memories from the project, or if you had any personal views on the role of art/artist/audience. I am keen to know what people get out of participating in art – beyond a free

250

bike ride. For me the project is very much about the people involved and less about the technology. Finally, I was hoping that you would allow me to include the message you sent to Vic in the upcoming book, perhaps in addition to any future correspondence we might have. Ideally the chapter would become more living artwork than dead words on a page. I look forward to hearing from you again soon. Best wishes to you and Vic. May 7th, 2010 Hello there Justin, I am delighted that you have contacted us again. Indeed your project in Stavanger gave us also a story to tell and is part of our memories of our time spent in Stavanger and more importantly the time just preceding my trip over there too. It was so nice to see Vic looking well (on your website) and doing what he does best – taking part and having a go at things, even if it does get him a red face sometimes. Nothing he does embarrasses me by the way. I just love the way he takes part in life. I have sent this email onto his email address and you may well hear from him too over the coming days, although we are a bit restricted at the moment existing on nothing more than a mobile dongle – which is erratic at best!  His email address is _________ if you want to email him again yourself by the way. We have absolutely no problem with you using the email and telling our story in your book.  In fact we are both thrilled as it is all part of our Mills and Boone’s story of late love blossoming within the walls of a multinational engineering firm and then taking us to Norway, with myself following Vic on a bit of a whim.  As you can imagine it hasn’t all been fun and games and right now we find ourselves in the midst of homemaking in the

251

South of Spain. Quite a change from Norway. We are together again after having to spend several weeks apart – just as it was when Vic first moved to Norway and I followed on.  This time I moved to Spain and he has now come to join me here.  What more can I say right now.  We have not encountered any ‘mad’ artist’s yet with bicycles and bridges… But as I say, your project did give us a bit of joy in what was a rather difficult time for us both – being in different countries at that time and you have entered into our history as we have into yours. Please do use our story and do stay in touch.  if you want any further information about our escapades just email.  You know where we are and dodgy dongle permitting we will get back to you asap. Kindest regards Mary and Vic April 30th, 2010 Dear Vic, I expect Mary might have already been in contact with you so this email may not be such a huge surprise. I was wondering how you are and where you are. You might remember us meeting a couple of times on the City Bridge in Stavanger in 2008 when you used my bike to get to work? What are your memories of the event, the bike and our conversation? I remember the happy accident of you being the first person to use the bike and the fact that you were from Liverpool, a city I knew quite well and which was jointly hosting ‘Capital of Culture 2008’. You were also the first person to reuse the bike – in worsening weather conditions I think. I actually felt quite guilty a few days when I wasn’t there to offer you the bike (because I was collecting energy elsewhere with the other generators). I remember thinking of you walking the bridge rather than cycling and wondering if you felt let down.

It was great meeting you Vic and the email I later received from Mary seemed to develop the work beyond the bridge, beyond Stavanger even. What are your recollections? Best wishes to you, Justin June 25th 2010 Hello Justin Many thanks for your emails. It’s always a thrill to receive emails from chance meetings, and ours was definitely one of those. On reflection, though, it couldn’t have been a more rewarding and satisfying encounter. Rewarding in that it produced a story that gelled together so well. The year 2008, Stavanger being a city of culture that year. Me being from Liverpool and my home city also sharing the celebrations of being a city of culture too. That, in itself, was pure chance. The city bridge in Stavanger, upon which I walked daily on my commute to work, couldn’t have been more of an appropriate structure. Linking Stavanger to the islands. The extension to your project then linked myself back to my loved one, Mary, many hundreds of miles away, and pulled our lives closer together. Then I have the added pleasure of being the first person to contribute power to your project, which, in turn, fuelled the lighting system for the underpass. What an incredible turn of events, and to you, Justin Carter, I will be eternally grateful. As for the story; well, that will live with me forever! Many Many Thanks. Vic Singleton


Kunst / by / befolkning

Martin Worts and Lewis Biggs

The princess kissed a frog Reflections upon two seemingly incomparable cities

Introduction

252

253

In this way, it can be claimed that a real princess has been born (substantiated by the fact that the city map is covered with Victorian names related to the royal family). The frog is obviously a reference to the size and leaping ambitions of RKS. Both Biggs and Worts have moved on to new challenges, and this paper is a form of summing up. The quotes are gathered together from talks and correspondence undertaken between 2006 and 2012.

branded, squeaky-clean (expensive) 100 years. That gave Liverpool a great retail of Liverpool One. deal to build on, handed down from previous generations. In Stavanger, one mw Critical mass is an excellent concept. In is trying to grow the seeds of culture in the east of Stavanger city, the Tou scene unfertilised soil. arts complex still struggles for existence due to low visit numbers. Simultaneously, mw There is normally little room for contemthe immediate neighbourhood is attracporary art projects in the private ‘public ting capital investment in apartment space’ of large corporate developments blocks and business premises. Despite like The Paradise Project. But is Lord investment, the area resembles a ghost Grosvenor a Renaissance man with his town – many parked cars during working heart in Liverpool? These coordinated hours, but no critical mass of activity. The improvements to the cityscape and infraartists are being forced to move away structure can lead to a reliance upon from the area due to increases in studio shopping and shallow façades. How rental. As this publication shows, RKS does one fill the new façade with the old gathers around the need for a kulturtorg soul of the city? Did the biennial see its (cultural space) on Nytorget, but cars are task as helping the city along? still parked on the site. Income from car lb The main point here is that regeneration parks is important for any local council. is seen by politicians as largely a matCorporate investment, public ownership ter of bricks and mortar (heavily lobbied and human activity should be intrinsically by development and real estate comaligned, but often a gap arises. panies). In fact, regeneration is a matter of people and activity (with or without When contrasted with more dynamic regions of the world, both Liverpool bricks and mortar) because activity/creaand Stavanger have been suffering from tivity is great at making use of whatever a European malaise for many years. is available. But a critical mass of activPathetic attempts to establish and fund ity is needed – and that needs quite a lot desperately needed public transport in of people to do something! In Liverpool, both cities contrast with the explosive we now have the irony that in 2000 there birth and expansion of, for example, the were around 500 people living in the city Shanghai underground train network. centre. Now we have 5,000 people living in the city centre, but 10,000 apartments. This means that most people live with empty properties on either side, the net FUN, artistic quality and result being no sense of critical mass. the importance of extended Grosvenor also has many empty brand time-spans new retail spaces in the Liverpool One lb Any given city council administration is development. Meanwhile, the ‘heritage unlikely to move faster than the citizenry, market’ still happens once a week and so really everyone has to be worked on is thronged with bargain hunters down at the same time. I’m a great believer in in the abandoned warehouses at Stanley bottom-up, so, if the middle and younger Docks. Yes it’s cheap, but it’s also fun generation of visual artists can be perin a different way from the regimented, suaded to have some fun, which might

1

Liverpool Biennial began in 1999 and has commissioned more than 200 new artworks of a permanent and temporary nature, as well as long-term community-based projects. The cultural organisations in Liverpool work in partnership to create a context for diverse and unexpected discoveries of art, locations and people. The collaboration between Liverpool Biennial and RKS resulted in a project entitled Sinking Towards Wishy Mountain between 2005 and 2006, for which 11 artists travelled between Stavanger and Liverpool to produce and exhibit site-specific works in both cities.

Lewis Biggs and Martin Worts have collaborated and conversed for eight years, having first being introduced in 2004 through the Stavanger2008 European Capital of Culture venture. This led to a pilot collaboration between RKS, which Worts directed from 2002 to 2012, and Liverpool Biennial, which was 2 The Paradise Project, today called Liverpool ONE, is a commercial development of Liverpool’s directed by Biggs from 2000 to 2011.1 Given city centre, with a surface area of 170,000 m2, the contrasting size of the two organisations making it the largest city centre development in – akin to that between a princess and a frog Europe since the Second World War. Initiated in 1998 by Liverpool City Council, which sought – a lasting relationship seemed unlikely. Howa retail regeneration of the city, it was developed ever, stark contrasts, and surprising similariand is now owned by the Grosvenor Group (headed by Lord Gerald Grosvenor, 6th Duke of ties, between the two cities’ demographics, Westminster). The development cost over 8 billion administrations and cityscapes have given Norwegian Kroner, has won more than 60 prizes rise to mutual learning. and changed both outline and texture of the city. Liverpool ONE opened in 2008 with several new Liverpool is rarely likened to a princess; department stores, shops, restaurants, apartments, indeed, many pejorative adjectives were offices, parks, cinema, an indoor golf course, a bus applied to this city during the last decades of the station and a large parking facility. twentieth century, especially as it was consistently ostracised by successive Conservative governments. Since the turn of the millennium, Comparing Cityscapes & a radical makeover has been visible in both the Regenerations city centre and the cultural scene, aided and lb The differences between Liverpool and abetted by development ventures such as The Stavanger are important. Culture is a Paradise Project2 and cultural institutions such deep, long term, complex affair, and Liverpool (however poor financially it is as Tate Liverpool, Foundation for Art and Creanow) was the second city of Empire for tive Technology (FACT) and Liverpool Biennial.


Kunst / by / befolkning

well involve music and dance, then the mood of the general citizenry might change too. It really is a pity, as you have reported, that Stavanger2008 wasn’t the moment this happened, but you can only go as fast as you can, and top-down probably wasn’t going to do it. mw Lewis, I enjoy this use of fun/listening to the middle/younger generations as serious factors rather than superficiality. Culture that inspires & speaks their language from the bottom up, so to speak. In Liverpool, the transient nature of Biennial Art has demystified and softened attitudes toward unexpected mutations of the public realm. Biennial interventions are rarely permanent, and thus council planners and politicians are not risking permanent irritation. lb Yes. Even politicians and local government officers are susceptible to pleasure, and most will respond to the idea that play is fun. Transient work comes across as playful, as trying stuff out, and its very important that it’s non-threatening. The Trojan Horse analogy. Something you don’t have to take seriously or even pay for, but suddenly it is in through the door and the cityscape has changed (and its difficult to go back to where you were before). The gift on the table allows the people around the table to talk when they have been not talking to each other for years. (And it doesn’t even matter if they all hate the gift – it will still have done its job). mw The final placement of Trojan Horses in the city showed constant discriminatory excellence and a balance with the compromise demanded by Liverpool as a site. Maybe you could expand upon the fine line between artistic excellence and the compromise required by the cityscape.

254

Well, I don’t think I believe in compromise if that means lacking quality, because it’s compromise (in the good sense) that produces qualities / quality in the first place. As in – the best architecture comes from 3 years talking to every one-year building. Would Michelangelo have produced a good ceiling decoration in the Sistine Chapel if he hadn’t had to deal with an irascible pope? I don’t think so – it gave him the context on which to bite and against / within which to develop. The good thing about difficulty (complexity also) is that much talk is needed. I do think that difficulty can produce a lot of talking, and it’s this that provides the grain and purchase of the art on the audience. “If it doesn’t kill you, it makes you stronger”! mw Talk takes time. Capitalism has, by definition, no time to spare. Efficiency, cost cutting and fast returns are now rampant in both the public and private sectors. However, the growth of a city, the complexity of its contents (including its art), these are processes unsuited to an efficient use of time. Maybe the arts sector is too impatient, galloping from one event to the next, unable or unwilling to place things in a larger perspective. lb I do think that we all want results too quickly. In Liverpool we had 5 years to prepare for European Capital of Culture 2008, and 10 might have been better. I have noticed how often it takes a decade to put a project properly into place. But really, I think that we should be measuring things in generations and life spans rather than in parliaments or decades.. Its about immersing oneself in the specificities of the local and knowing them instinctively as only a locally grown knowledge can be; and bringing in knowledge / action from outside that

255

lb

nexus in order to effect change / create impact within the local. I am sometimes berated for associating ‘change’ with art – why should art produce change? So I am happy if it simply touches / moves people – then it’s the people who are moved who effect change, not the art.

The role and challenges of art in city development The European financial crisis began in 2008, maybe that’s why our European Capitals of Culture seem so long ago, bordering on another era. But we must look ahead, raise the horizon and learn from the wider world and other models of success. The bottom up theory is difficult in a socially homogenous and conservative country like Norway. Is it political or administrative lobbying that gets things done? lb Getting things done (in the sense of making stuff happen) is best done by professional people who know how to do things and avoid all the things (such as politics) that slow things down. Neither up nor down, probably sideways! mw Liverpool Biennial adopted a purely collaborative working technique that strengthens the status of Liverpool’s art institutions in the mind of the public sector (including town planners). However, the real developers are often private concerns rather than public servants. Is there any progress in this area? Can it be documented that Liverpool’s private developers have moved on from decorative gestures? lb Yes, the private developers have understood that it is activity that makes a location desirable, and that they are not experts in activity – that they need us. And mw

some actually provide money (Bruntwood in Manchester puts literally millions of pounds into Manchester International Festival) although in Liverpool it is mostly about providing free space / operational support rather than money. mw In Stavanger, the emptiness of post-Richard Florida rhetoric surrounding culture and business may have led to a certain apathy amongst town planners. A vast majority of the real human race has proven itself unsuited to Florida’s rational social engineering. However, Charles Landry’s more humanistic call for postindustrial cultural consumption suits both Liverpool and Stavanger. But Landry goes much further than just entertaining people – the main focus of creativity should be on addressing global issues and behavioral issues such as climate change or the balance between rich and poor. In addition a role of creativity should be to help make cities more distinctive given the danger of homogeneity and global branding. Unfortunately this form of humanism is too complex for contemporary political and media powers; ticket selling ventures and festivals are easier to measure, easier to translate into statistics. Thus contemporary art has been the losing partner in the cultural collective. In Stavanger one cultural winner is the astounding money gathering for the new concert hall and surrounding area; The Bjergsted Vision. Other than Bjergsted (and a much criticized new wind-blown central piazza), the Stavanger planners are hesitant when making important coordinated planning decisions. Things happen sporadically and a fragmented cityscape emerges. lb Yes, but long-term organic is also sustainable. Coherence is something that


Kunst / by / befolkning

gives planners and curators intellectual satisfaction, but actually does not reflect the complexity of real (growing, sustainable) life. It is long term vision (likely to be personal) and commitment (likely to be related to community) that provides the energy to make things happen.

Collaboration – more than the sum of the parts mw

Redressing the balance between the performative arts (theatre, music) and the fine arts should be a major priority in Stavanger. But this city has a small population and a non-urban lifestyle – it is reliant upon pockets of activity that constantly evolve. Nurturing creativity and production facilities for the fine arts does not need massive investment, as you mentioned earlier, “activity / creativity is great at making use of whatever is there”. But Norway’s high cost of living causes exhaustion and frustration when basic platform funding is hard to maintain. lb My suggestion to you right now is to invent a project that is attractive to funders because of its collaborative nature, and which will only work as a collaboration, and then try and bang some heads together so that the sum of the visual arts organisations packs a bigger punch than the individual parts. Collaboration takes a lot of practice, so you can’t start too soon! And leadership! mw The Biennial kiss grants an increased collective identity – a form of branding – for the fine arts in Liverpool. Acting as an external agent the Biennial becomes a focus for art in the public space every two years. The Biennial is a collecting point around which various groups and

256

institutes gather to invade the public space and confirm the group’s collaborative excellence. Liverpool Biennial & Rogaland Kunstsenter achieved a 2006 project using the artist as social catalyst. For RKS this was an awakening as to how much can be gained from close collaboration with trusted partners. lb Size may be what is most evident in what Liverpool Biennial does, but it shouldn’t be, isn’t for us as important as quality. Our focus was always on the intersection of the international and the local. We were delighted to get involved in the Stavanger artist / exhibition exchange because we knew this would strengthen the ecology of the visual arts in Liverpool – a real opportunity for artists, but not a core aim of the Biennial. mw Lewis! This was a beautiful case of a Scouse princess kissing a Viking frog. But RKS failed to materialize as a prince. Collaboration cannot be repeated for collaboration’s sake, the moment must be right, the occasion grasped, the kiss enjoyed. For Stavanger to become a cultural prince, city planning must be included in the visual arts collaboration. Lobbying is insufficient. Artistic catalysts can reveal truths about society (multi cultural integration) that can change political and planning habits for the better. lb I used to be a rationalist, then I came to understand compassion, but more recently I have begun to understand hope. Hope is like the vision thing. If you are lucky enough to be able to hope, you can ride through all the obstacles, keep a steady course. I’m sorry if my comments come across as terribly moralising / value laden. But my love of art / beauty is inextricably linked to my desire for a good

257

realise that you’re hungry. Saturday is the way it should be at Nytorget on a summer’s day. Café tables and park benches are slowly filled with good neighbours and old friends. Cups of Turkish coffee or mint tea are stirred eagerly. The mint tea is made from self-picked herbs grown in dangling urns outside the cafés. A group of friends has just lit the barbecue and spread picnic rugs on the lawn. The evening sun can still be enjoyed in this corner of Nytorget. The kids are apparently already satisfied by all the goodies they have munched during the market. They are in the process of organising hopscotch or throwing themselves boldly around in one of the tree swings. Some small children have thrown off their socks and are running around in the cooling puddles of the water tap. A gang of African men has started to flock around one of the games tables. They laugh and wrangle with their opponents. Along the gravel path under the trees, the boccia teams have been selected and the heavy balls roll steadily across the gravel. Concentration does not lessen amongst the disapFrøydis Lindén & pointed cries when the flying orbs fall short of Katrine Meisfjord their opponent’s mark. They know that they must soon be finished. Not because it is getting dark – the square’s lights mean that you can play and hang out in the park all night – but because it’s almost time for the outdoor cinema to be rigged up. One of the cinema-goers starts to move a bench toward the big screen. All forms of seating must be used – last time, one enthusiast even climbed up into one of the The last remnants of the bustling Saturday fruit trees to get a view to the cinema. market at Nytorget disappear along with the colourful stalls. It’s time to calm down, relax. This is how we began to picture Nytorget in Now, one can again hear music from the new the late summer of 2010, picking up on all the pavement cafés around the area. The rhythm ideas we got from various discussion groups makes you slouch with the beat, and the smell organised at RKS – as a place without cars, of nan bread-ovens makes you suddenly but with a myriad of adults and children, elderly and young, from different cultures, life for myself, and that is impossible without trying to achieve a better life for other people. So it has to be about values. I came to Liverpool to do a job and I thought it would take me three years before I moved back to London. But when I had children they had to go to school somewhere, they had to imagine a future for themselves somewhere, and it has made absolute sense for me to spend nearly 25 years trying to make the place they grew up in a better place for them to live (if they chose to live there). mw There is no need for apologies Lewis; it takes time to understand values. The impatient frog that was Rogaland Kunstsenter has learnt much from its collaborations with Liverpool, for which we thank you.

PITSTOP Nytorget


Kunst / by / befolkning

both day and night, a place to take a break, to hang out with friends and neighbours. A square is meant for people, not for cars. That was our starting point. At the same time, Nytorget is historically one of Stavanger’s oldest meeting places between town and country, and today between the people of Storhaug’s very international population. In the olden days, you purchased a new horse here, bought in butter from the dairy store or took the bus home to Suldal. Nowadays, one parks a car on Nytorget and buys exotic foods; in Norwegian, it function as a Rasteplass, or outdoor pit-stop if you like. The people who live, work or study in Storhaug come from many different cultures and continents. We wanted to mix people of different ethnic origins and social affiliation, to see if this could create new and exciting encounters and bring about new ideas for the future of Nytorget. We invited people into discussion groups, and asked everyone to tell a story – either from their home country or from a foreign trip – which could give us an idea of how outdoor spaces are used in different places. But how could we communicate all the good stories to the rest of Storhaug and Stavanger? It was unnatural for us, as artists, to make a quasi-scientific analysis of these stories as a dry report, so we decided instead to create a real-life glimpse of a future Nytorget. We joined forces with a bric-a-brac market and an organic food market already taking place at Nytorget on Saturdays during the summer. The final result was a great and colourful public market on Saturday 4 September 2010, which we hope reflected some of the neighbourhood’s ideas and can inspire further activity in this direction.

258

Anna Roos

Art with a miniscule “a” I often receive the question –do you get enough time for your own work? This is because I am an artist, and artists create works of art, preferably through their genious, or at least their originality. Artists make exhibitions whitin the safe white confines of the gallery. Actually I don’t do much of that. I work as an artist, consultant, curator, art teacher and as an itinerant artist in The Cultural Rucksack. I thought a lot about why I so often was asked this –and why I eventually started to become annoyed by the question. My methods when it comes to teaching, and when it comes to art production, have many common features. My goal is to create a space, a situation in which participants can influence the situation / room, and the room / situation may affect the participants, regardless of whether it is a classroom, an urban space or art room. It’s about facilitating for someone other than myself to fill the room with content and meaning. Hence many of my art projects involve various ways in working with the public. When the audience is activated, the experience is internalized. The event and the experience becomes one’s own and I believe the experience may achieve greater meaning. The art is not outside, it is in us, both artists and participants. Thus I do not think there’s much difference between art making and teaching. For

259

me the driving force is the same, as is the world of ideas I start up from when I make art work, when I lead workshops, when working with Live Art or relational projects, or, when I teach. Maybe I’m not in the business of producing art, but rather looking for meaning? High Response “High response” is an art project in several parts presenting art that requires a response from the audience in order to be complete, or to exist at all. In this project the art and the artist go beyond the traditional borders and out into the community, thus the public must participate and give of themselves in the art. It is vulnerable and includes an element of risk. My experience is that if the artist, art and audience come together with mutual respect and openness, there may be moments where those present share an experience, an involvement that makes them grow as humans. This does not happen very often, but when these moments arise, they will be remembered. Often the artist&art are set up against the public&society as two opposites that are not in dialogue, and where there is no openness and reciprocity. This is a exhausting stereotype artists often meet. However, “High response” artists stage meetings where openness, trust and respect are part of the progress. The aim is not to reach a common agreement or understanding. On the contrary, the project seeks meaning as it creates room for different opinions and expressions. This is a project that is more about individuals, ideas, visions, utopias and opportunities, rather than being about specific and measurable benchmarks. It is difficult to evaluate art and it is difficult to evaluate volatile ideas. In a profit-oriented society, it is challenging to justify both art and abstract meaning. Does that mean that art and meaning are luxury

phenomenons dependant on subsidizes from the generous welfare state? Do we need art? Do we need meaning? “High response 2/Stavanger sampling” – Visionairy utopias for the city’s development In the project “High response 2/Stavanger sampling” students at Stavanger Culture School, architect Christian Schöberle and myself worked to create an arena to explore the city space, develop our own ideas, and, try to inspire the politicians of Stavanger. We chose different locations in Stavanger that we believed needed attention for various reasons. Students at Stavanger Culture School’s visual department were invited to transform these different spaces in Stavanger into places they would like to spend time. We made architectual ​​ models and presentations that explored the tension between the utopian and the realistic. These drawings and models were presented in an exhibition at Rogaland Contemporary Art Centre, in addition to a booklet. The booklet was officially handed to a politician by one of the students at the exhibition opening 7. June 2008. The politician promised to take the ideas seriously when creating the upcoming new plans for the city centre.


Kunst / by / befolkning

ENQUêTE We have now presented a few projects in which RKS has been engaged, and heard the words of the artists responsible and their audience. To get a wider range of voices, we approached a handful of professionals with differing expertise in, and approaches to, the field of art and city development and asked: What can art and art institutions contribute to urban development processes?

260

Christine Sagen Helgø Art and its cultural institutions can function as effective solutions to the task of developing a new and exciting city, with good meeting places for people. Stavanger is growing; this includes rising numbers of residents, tourists and a general increase in activity. The challenge is to make room for expansion, and not to be a loser in the competition for capital and other advantages. Through the use of arts and cultural institutions, we can, for example, expand the city centre. By establishing key institutions, like the new concert hall and Tou scene on the periphery of Stavanger, we can achieve a geographical growth of the centre. In addition, art and cultural institutions are involved in the debate over the physical appearance of a city, through questioning what kind of development is desirable and monitoring the current structure. — Christine Sagen Helgø is a lawyer who works as a politician for the Conservative Party in Stavanger. She has been a leader in the municipal board of urban development in Stavanger, and chairman of the new concert hall in Stavanger IKS. Today, she is the Mayor of Stavanger.

261

Jan Inge Reilstad

in the city or the neighbourhood, at an individual or collective level, or even as a proposal for a new cosmopolitics. 5. Being a practical and conceptual craft, ‘Art must have the practical truth as a goal’, as Paul Eluard said in answer to his own poetic question ‘Can the pot be more beautiful than the water?’ We can, therefore, ask: Can the car be more beautiful than the people and the city?

I believe less in the art institution than in art, and less in art than in the artist and the artists’ collective. But art can help with anything really. That is the artist’s strength – that she is freer (relatively speaking) than most wage slaves. In my opinion, five general points about — the potential uses of art for the city are: Jan Inge Reilstad was educated as a literary 1. To learn to see, read and interpret the scholar at the University of Bergen, and city. Art is, and always has been, a cogni- has worked as a critic and essayist in various Norwegian newspapers and magazines tive and social impulse machine. since the mid 1990s. In the period 2005–8, 2. To be free enough to create new enti- he worked with artist and professor, Jörgen ties and new narratives in and for the Svensson, as curator and project manager city. As mentioned above, the relative on the extensive art project, Neighbourhood freedom that art still enjoys puts it in a Secrets, as part of Stavanger2008. He has unique position with regards to bring- published the books Neighbourhood Secrets: ing together and differentiating theories, art as urban process (2009) and Broken Column – Town + Art (2004). He is currently ideas and practices. a research fellow at the University of Sta3. To create the public and the non-public vanger, working on the impact of digital in a town. Art can contribute to both a reading culture upon a democratic society. more deliberative and more agonistic democracy. In either way, it is an expansion of democracy, providing a broader forum for debate than the shrinking mass media and the digitalised everyday world of Facebook. 4. Creating physical interaction and participation in and with human environments. Art’s ability to produce proposals for the good life is particularly important, but it can also create the beautiful and the just. This might involve creating meaning in the intimate and the existential, whether


Kunst / by / befolkning

262

Jørn Mortensen

Martyn Reed

I am keen to give art the best conditions for achieving a high quality. Everything else is secondary. Any positive effects for city, environment, etc. is a surplus product. Yet, my experience is that good art, which is conveyed in a good way, creates the effects one hopes for when talking about art, culture and city or town development. —

The last decade has seen the global emergence and ongoing acceptance of a range of guerrilla “DIY” (Do-it Yourself) urban arts practices and actions that challenge the authority of “the city”, particularly with regards to how we interact with public space. From Skateboarding to Urban Gardening, Urban Knitting to Flash Mobbing, Parkour and Free running to Graffiti and Street Art, inhabitants of cities across the globe have been appropriating urban spaces and challenging the authority of “the city” in ever more creative ways.

Jørn Mortensen holds a bachelor degree in Media and Communications from the University of Oslo. He has previously worked as manager at the Young Artists’ Society, UKS, director of the Momentum Biennial for Contemporary Art, information officer at Public Art Norway and Associate Director of the Office for Contemporary Art, Norway. He has been a freelance consultant on the Bjørvika Development, and is currently the Dean of the Faculty of Fine Arts at the Art Academy in Oslo.

The challenges facing Street Art and Nuart in particular, are many, not least, how to retain an element of subversion when in receipt of public funding, however, despite economic and political support, or for that matter, obstacles, the idea and possibility of injecting urban spaces with new functions and meanings beyond those defined by city planners, remains. This applies as much, if not more so, to the newly gentrified areas as it does to traditional late 19th Century neighbourhoods developed by those working in the regions manufacturing industries. The shaping and re-configuring of public space is born from a complex power relationship between the Authorities & Capital. For “Authorities” I refer to the vast bureaucratic governmental departments that attempt to define how we utilise public space, and for Capital, read corporate property speculators. This seemingly all-powerful relationship between government and capital has for

263

decades been turning thriving and organically developed neighbourhoods of diversity into sterile overly “designed” suburbs with the obligatory “designed” park and children’s play area included (which usually repels as much as it attracts). Polls in local newspapers giving residents the opportunity to suggest or vote on the naming of these areas simply serve to give inhabitants the “illusion of choice”. Possibly the most powerful aspect of Street Art, or to give it its rightful name, Unsanctioned Public Art, is that participants are not content with this illusion of choice, with application form filling and lobbying for the right to contribute to urban space, to have a voice in the world and ultimately to create more natural and dynamic places to live, they simply do it. And that is key. As Banksy once said of appropriating billboards “Any advertisement that gives you no choice whether you see it or not is yours, it belongs to you, it’s yours to take, rearrange and use as you see fit. Asking for permission is like asking to keep a rock someone just threw at your head” To think too much about whether Street Art and its related practices such as urban interventions and ad takeovers are complicit with this corporate hijacking and gentrification of public space would be a mistake, it necessarily leads to a type of institutional inertia commonly found in arts bodies and groups reliant on funding from the self same “authorities and capital” that artists should be challenging At the outset Nuart set itself a simple goal, to support and facilitate the production of as much public art in the region as possible. To

participate in shaping the fabric of the city and to promote the idea that cities should be for people, not just for profit. Nuart states that the city is as much ours to use as it is anyone else’s, and for that matter, as much anyone else’s as it is ours.

— Founder, director and curator of the annual Nuart Festival, A Co founder of Tou scene Centre of contemporary arts and owner of Reed Projects Gallery, Norway’s first gallery dedicated to Street and Urban Art. Nuart has been responsible for creating some of the countries largest public art projects, both sanctioned and unsanctioned and is regarded as a world leader in its field.


Kunst / by / befolkning

Erling Dokk Holm

264

a positive impact, resulting in a much more interesting and stimulating debate about the role of art in our society.

265

Kristin Gustavsen

— I think art and exhibiting institutions can contribute a lot to urban development processes. It’s really just a question of capacity and willingness amongst these institutions, given that there is a political will to support the arts. In relation to the development of new urban areas, it is important to use all appropriate means, and some of these may come from the sphere of art. If, for example, one looks at how Tate Modern is used, there is much to learn. Tate Modern is the world’s largest contemporary art museum, and is located in what was one of Britain’s poorest administrative units, Southwark. The museum has established close and extensive cooperations with several relevant institutions in the district. Day care centres, elderly centres, schools, youth clubs etc. are integrated into an organisational network. This has created unique opportunities for improving living conditions in the district, and it gives the arts institution an interesting frame. I think that the plan for the new Norwegian National Museum of Art to be placed on Vestbanen in Oslo exemplifies how bad Norwegian planning is in this field. One could and should have built such an institution in a very different place, and the consequences of an alternative localisation should have been thought through, taking account of the relevant urban issues. If the museum had been placed at Grorud, a struggling suburb to Oslo, I think it could have had

Erling Holm Dock is a researcher at the School of Marketing and the Oslo School of Architecture, Department of Urbanism and Landscape. Holm has distinguished himself with strong opinions about form, advertising and contemporary patterns of consumption, and is active in the public debate as a commentator on urban development and architecture in several Norwegian newspapers.

I have occasionally asked myself the question: Are you a useful idiot? Art and culture shall be an important part of urban development in Stavanger East, we stated, in the 1999 vision document of Urban Sjøfront. A statement without binding obligation, and difficult to implement at that. Nevertheless, a lot has happened. The process has to little extent been defined by academic exercises or costly strategies, rather by intensive fieldwork and at times purely voluntary defiance. Most importantly it has been possible by resourceful people willing to invest a great deal of themselves.

impact on urban and social development. To create Tou as a power center for the production and presentation of art. To challenge and extend established beliefs about the role of art in the public sphere through Nuart. To give the citizens the opportunity to wonder and be fascinated by small, large, permanent or temporary art projects in the neighborhood. Yes, real estate and rental prices have gone up considerably in Stavanger East since 1999. Gentrification of the area is in full swing. It is also a fact that land pressure in Stavanger is so large that Stavanger East would inevitably have been developed. The final answer to my self-imposed and recurring question has therefore been: Yes, it’s possible –but are there any real alternatives? A development of Stavanger East without the influence of art and culture? We took the space and the opportunity. It has yielded significant results. For example, without Tou scene there would be no basis for the current larger Tou-vision which is a remarkable attempt to counter against gentrification. The job is not done, however, it is still underway.

The first years of development were characterized by empty buildings being used for the production and display of art. Gradually, and in a quiet fashion, the neighborhood changed character – and started to attract increased attention. Now it is no longer possible to rent property on the same terms as — before. Buildings are changing function, and studios and rehearsal rooms disappear: Kristin Gustavsen is trained as an architect and has been the manager of Urban Classic gentrification. Waterfront (Urban Sjøfront) from the Thus to the question of the useful idiot – but start in 2000 till 2011. She has contributed what of the answer? Initially, I am unsure. to the build up of Tou scene as initiator Today the area appears more attractive, and board leader. Today she works with with higher activity, higher population and city planning at Stavanger City Council a clearer identity. Isn’t this exactly what we and is project manager for the new plan wanted to achieve? To let art have a real for Stavanger city centre.


Kunst / by / befolkning

Biographies Authors

266

267

Torunn Larsen

Frøydis Lindén

Lewis Biggs

Torunn Larsen is educated in art history and cultural management at the University of Trondheim, University of Stavanger and University of Sorbonne, Paris IV. She has been working at Rogaland Contemporary Art Centre since 2001, in charge of exhibitions and mediation. Since 2004 she has focused on the institution’s artistic profile and mediation strategies towards revealing the mutually dependant relationship between art and society. She now works with developing RCA as an artistic resource base. This is her first book.

Frøydis Lindén holds a Master of Fine Arts and Bachelour in Ceramics from Bergen Academy of Art and Design, and also has a previous Master in Agro-ecology with a speciality in ecology and relational processes. Her artistic projects combine ecology and relational issues. In addition to her artistic practice she works as a project manager for ecology and business development for the County Governor of Hordaland

Lewis Biggs was director of Liverpool Biennial 2000-2011, having been a founding trustee of the charitable company since 1998. He was director of Tate Liverpool from 1990-2000. He now works as freelance curator, writer and cultural consultant. He has published several books and is the general editor of Tate Modern Artists (books on contemporary artists since 2002). Among several associations are Honorary professor at Glasgow School of Art.

Anna roos

Katrine Meisfjord holds a Master in Fine Arts and Bachelor in textiles from the Bergen Academy of Art and Design. Her artistic projects are based on dialogue and participation. She organises and stages exchanges among people from different social groups. Meisfjord is also trained as a nurse and has experience as an aid worker.

Anna Roos is educated in fine arts from Coventry University, and has worked with video, drawing, installation, and audio, in addition to working with social, relational and site specific projects. In addition to exhibitions she also works as an artist in Live Art-contexts, a curator, a mediator, a teacher and a consultant for public art commissions.

Justin Carter Justin Carter holds a Master of Fine Arts from Glasgow School of Art and is based in Glasgow. In addition to his artistic practice he has, since 2003, been teaching at the Environmental Art Department at Glasgow School of Art, where he contributes to the development of projects within the field of sustainability, ecology and art.

Katrine Meisfjord Geir Haraldseth

Martin Worts Martin Worts is educated in art history at the University of Warwick and University of Central England, Birmingham, and moved to Norway in 1992. He was the manager of Rogaland Contemporary Art Centre from 2002-2012 and was previously the manager of Haugesund Museum of Fine Arts from 1996-2002. He has published several texts about Norwegian contemporary artists and Nordic contemporary art. He now works with cultural heritage at Hå gamle prestegard.

Geir Haraldseth holds a Masters degree from the Center for Curatorial studies in New York and Central St Martin’s in London. He has worked as curator and writer and curated exhibitions in New York, Philadelphia, Sao Paolo and Oslo, and written for Acne Paper, Kaleidoscope, Billedkunst and Kunstkritikk. In 2012 he published the book: “Great! I’ve written something stupid.” He has been director of Rogaland Contemporary Art Center since 2012.

Hilde Herming Hilde Herming is educated in film and media at the University of Stirling and University of Oslo. She has worked with information management for several art institutions and served as arts manager for The British Council. She has also developed several projects focusing on art and public space. She now works as head of communications for Oslo National Academy of the Arts.


projects: Over the decade we have consciously worked to develop, produce and mediate projects with site spesific and relational qualities. The starting point has been our own neighbourhood –be it the gallery, the piazza outside, Stavanger city or the region. We have also made some international moves but always keeping one foot on local ground. Some projects are permanent, most are temporary and some are sort of temporary but will just stick around until further notice. The projects are a result of close collaboration between the artists, the art centre and other institutions.

Here is a brief presentation of 22 projects that will hopefully show a volume, a chronology and a basis for Rogaland Contemporary Art Centres’ experiences.

Meeting Place 2003 BLIND_SPOT 2004 1-1 2005 Art for Gassco 2005 & 2011 Sinking Towards Wishy Mountain 2005–2006 Site and Art Symposium 2007 KA DÅ ITTEPÅ 2007 North Sea 2007–2008 High Response 2008–2009 Pedal Power for Bybrua 2008 Grasroots 2008 Freeride 2009 Polish Blue 2009 Givememore 2009 Pit Stop Nytorget 2010 Neverland Revisited 2010 A Moment of Innocence 2010 Vitamin Sandnes 2010 Street Art Institutionalised 2009 & 2011 Phiole 2007–2011 Waste of Art 2011 Urban Growth 2011


Kunst / by / befolkning

Meeting place – BLIND_SPOT (2004) North European Contemporary Art (2003) Interactive installation in the foyer of Stavanger An exchange and Culture Centre which exhibition collaboration thousands of people between Norway, pass through every Sweden, Finland, day. Visitors could Estonia, Latvia and sneak undetected into a Lithuania, with a column of mirror glass focus on networking, and spy on others in experience, and the foyer. They were, inspiration for emerging however, unaware that artists. 31 artists and a camera above them 6 curators met and was transmitting their worked at six different spying activity to a venues. monitor in the foyer. The installation was Main curator and part of the exhibition project manager: Truls SLEEPER_CELL at RKS. Olin. Artists, Norway: Fredrik Raddum, Artist: Vibeke Jensen, Kjersti Sundland, Anne Curator: Anne Helen Klovning, John Kåre Robberstad and Gry Raustein and Helen Hege Rinaldo. Producer: Torp. Curator, Norway: Torunn Larsen, RCA. Anna Roos. Producer, Collaborators: DETOX Norway: Torunn Larsen, and iolab. Supported by Rogaland Contemporary Arts Council Norway. Art Centre (RCA). Supported by EU’s Culture 2000, Arts Council Norway and Stavanger municipality.

270

1-1 (2005)

Art for Gassco (2005 & 2011)

Localmotives, a Stavanger-based online magazine for art and culture, curated 1-1 as an issue of their magazine. The editors went far beyond the format of the web and this edition was produced in threedimensions and in real time in RCA’s gallery. Both philosophical and factual questions about art and reality were staged through a series of meetings and confrontations ranging from exhibitions to boxing matches.

A large scale art commission developed for -and in cooperation with- Gassco. The theme was art as a work-out for the brain. Gassco is the operator of the entire Norwegian gas transport system, with headquarters on Karmøy, north Rogaland.

Curator/editor and producer: Jan Inge Reilstad, Susanne Christensen, Helene Selvåg and Geir Egil Bergjord. Co-producer: Torunn Larsen, RKS. Exhibitors: Lars Traegde, Helene Sommer and Åsil Bøthun. 3 dimensional design by ArtiU architects. Stavanger Survey 2005 One of the projects of 1:1 was a sociological survey of Stavanger’s population about the city´s future investment as a Capital of Culture in 2008.

Artists: Kjell Pahr Iversen, Bente Stokke, Marit Victoria Wulff Andreassen, Irene Nordli, Kari Steihaug, Heidi Wexelsen Goksøyr, John Kaare Raustein, Jan Høvo, Elisabeth Von Krogh, Trine Mauritz Eriksen, Petter Petterson, Anne Helen Robberstad, Kristen Rønnevik, Kenneth Varpe, Gunn Tjensvold, Per Christian Brown, Marius Martinussen, Lage Opedal, Annette Kierulf, Randy Naylor, Mona Orstad Hansen, Sam Fisher, Keith Grant, Oscar Reynert Olsen, Marit Aanestad, Magne Austad and Helene Nielsen. Curator and producer: Martin Worts, Venke Braut and Marita Skogen, RCA.

271

Sinking Towards Wishy Mountain (2005–06) An exchange and exhibition collaboration between Stavanger and Liverpool for eleven Norwegian and British artists with a focus on site-specific works in both cities.The project was initiated by RCA and spanned a 2-year period and produced a number of surprising insights on both Stavanger and Liverpool.

Site and Art Symposium (2007)

KA DÅ ITTEPÅ (2007)

The symposium gathered national and international figures engaged with site specific art practices. They all presented inspirational examples followed by a debate on the role of art in urban development, with the eastern parts of Stavanger as a case study.

The campaign KA DÅ ITTEPÅ, initiated in 2005, focused on the conviction that the subsequent years would be more important than the Capital of Culture year itself. This comprehensive, multi-year project encompassed art and culture, politics and urban development on general and detailed levels. In 2007 RCA’s gallery was converted into an academic and social meeting place for the project.

Lecturers: Alfredo Jaar, Vito Acconci, Lars Ramberg, Jeanne Van Artists: Anne Lise Heeswijk, NVA, Olivier Stenseth/Leif Gaute Marchart, Lewis Biggs, Staurland, Marcus Jørn Mortensen, Per Coates, Torbjørn Gunner Tverbakk, Tone Skårild, Leo Fitzmaurice, Hansen and Inger Blix Marit Victoria Wulff Kvammen. Curator og Andreassen, Nicki project manager: Marit McCubbing, Øystein Aanestad. Co-curator Aasan, Sean Hawkridge, Torunn Larsen (RCA) Susanne Christensen Jan Inge Reilstad and Rebecca Reid. (Neighbourhood Curator: John Øivind Secrets) and Inger Eggesbø and Sorcha Bjerga (Stavanger Carey. Project manager municipality). Producer: and producer: Torunn Larsen, Torunn Larsen, RCA. RKS. Collaborators: Collaborators and Stavanger2008, venue: RCA and Stavanger kommune, Liverpool Biennial. Arts Council Norway, Neighbourhood Secrets, Public Art Norway and British Council.

Among the contributors was Phil Wood, British urbanist and advisor in the planning company Comedia, who was invited to Stavanger for three days of speed-dating with local arts and cultural groups. He presented his impressions and assessments of Stavanger´s opportunities as a creative city in the lecture “Creative Industries, Creative Towns” at RCA.

Curator, artist and project manager: Trond Hugo Haugen. Collaborators: RCA, BKFR (Rogaland artist union), NKVN-R (Rogaland crafts artist union), Tou scene and Stavanger municipality. Supported by: The Norwegian Visual Artist’s Renumeration fond, RCA, BKFR and Tou scene.


Kunst / by / befolkning

272

273

North Sea (2007–08) High Response (2008–09)

Pedal Power for Bybrua (2008)

Grasroots (2008)

Freeride (2009)

Polish Blue (2009)

GIVEMEMORE (2009)

Pit Stop Nytorget (2010)

An exchange and exhibition project for 11 Scottish and Norwegian artists in collaboration with several municipalities and institutions in Rogaland and along the east coast of Scotland. Exhibited as part of The Scottish Artists Association annual exhibition in Edinburgh.

The project explored and challenged the boundaries between artist and audience, and consisted of several sub-projects that presented art where a response from the audience is necessary in order for the work to be completed or even exist at all. From utopic city planning models developed by children, to a female annectation of Stavanger’s public realm.

The project involved nearly 1000 residents volunteering collective energy toward a specific urban site in Stavanger’s eastern district. A week of outreach with various pedal powered generators led to the exchange of energy, ideas and opinions. Pedal Power questioned local attitudes towards energy and resources in addition to illuminating a subway in the east of Stavanger.

An alternative city bike scheme for Stavanger, without any conditions, registration, deposits or locks. The project consisted of a collection of exclusive redesigned bikes and a collection point at Nytorget. 19 used and discarded bikes were restored and pimped and named after heroes ‘in motion’ and given over to the city free of charge.

Polish-French artist Januz Stega collaborated with Polish artisans and house-painters living in Stavanger to construct a little bit of Poland at the RCA gallery through performance, murals and a party.

The artist constructed a loan store with a large selection of redesigned clothes inside RCA’s gallery, with “franchise stores” in Stavanger library and Tou scene. The public was able to borrow unique outfits for celebrations, both everyday and formal. In addition, a sewing class was held in the gallery where the public could redesign their own clothes.

Relational project focusing on crosscultural participation in the local urban development process. The artists organized meetings, workshops and developed new public furniture for Nytorget. The project culminated with a party in the square and an international market.

Curator and project manager: Anna Roos in artistic collaboration with Christian Schöberle and Tove Kommedal. Producer: Torunn Larsen, RCA. Collaborators: Stavanger2008. Supported by Public Art Norway, Arts Council Norway and Rogaland County Council.

Artist: Justin Carter, assistant Will Foster. Curator and producer: Torunn Larsen, RCA. Collaborator: Stavanger2008.

An idealistic art project and campaign to build optimistic and creative eco-activism run by as many neighbours, artists, cultural instit­ utions, architects, contractors, city developers, politicians, educators, NGOs and environmental enthusiasts as possible. Grassroots included a wide range of subprojects and activities including a small park outside RCA and The Utopian Library; a literary collection of utopias spanning from political writings to science fiction. The library contained 180 book titles, which were collected in collaboration with Stavanger library. The park is still there.

Initiated by Stavanger2008, in collaboration with RCA and Society of Scottish Artists (SSA). Artists: Anne Lise Stenseth, Geir Egil Bergjord, Ingeborg Kvame, Maja Nilsen, Turi Gramstad Oliver. Elaine Allison, Pat Bray, Duncan Robertson, Kate Downie, Paul Furneaux and Fiona Hutchison. Curators: Karen Erland, Gunn Lisbet Gaarden, Craig Flannagan, Magny Tjelta, Angela Wrapson and SSA. Producer: Sesella Fossan, RCA.

Curators and project managers: Mona Orstad Hansen and Torunn Larsen, RCA. In artistic collaboration with: Solveig Landa, Imke Sjöberle and Stuart McGarey. Developed collectively. Supported by Public Art Norway and Stavanger municipality.

Curators and project management: Mona Orstad Hansen and Torunn Larsen, RCA. Developed in collaboration with Solveig Landa, Tore Meling, local bicycle enthusiasts and Stavanger municipality. Supported by Public Art Norway.

Artist: Januz Stega. Curators and project management: artconnexion (Lille, Frankrike) and Torunn Larsen, RCA. Collaborators: Polish Norwegian Association and artconnexion.

Artist: Maria Manuela Rodrigues. Curators: Karen Erland and Gunn Lisbet Gaarden. Producer: Torunn Larsen, RCA.

Artists and project managers: Frøydis Lindén and Katrine Meisfjord. Curators: Karen Erland and Gunn Lisbet Gaarden. Cokurator and producer: Torunn Larsen, RCA. In collaboration with International house, Storhaug Voluntary Services and Johannes Center for Learning.


Kunst / by / befolkning

274

Neverland revisited (2010)

A Moment of Innocence (2010)

Vitamin Sandnes (2010)

This exhibition consisted of one large installation presenting examples of fantastic, visionary, religious, twisted and stunning architecture.

Photo exhibition and book project about alternative societies; eco-collectives, spiritual communities etc., and their utopian visions expressed through the architecture of these societies.

A one week relational art festival in Langgata, Sandnes, with a focus on art as an opportunity At Riska Secondary to highlight and promote School: Artists: Nick the city’s future. Walker and Dotmasters. Curator and producer: Artists: Turi Gramstad Martyn Reed. In Oliver, Alex Schady & collaboration with Martin Hadas Kedar, Monica Worts, RCA. Winther, Studio21bis, Jørund Aase At Norwegian Petroleum Falkenberg, Louisa Directorate: Artist: Minkin, Nils Rostad, M-City. Curator and Lucy Gunning, Mustafa producer: Martyn Reed. Gur and Lewis & In collaboration with Taggart. Curators: Kjetil Martin Worts, RCA. Berge and Bernhard Østebø. Prosject management: Martin Worts and Kristel Talv, RCA. In collaboration with Sandnes Sentrum AS and Sandnes Art Association.

Artists: Jonas Liveröd, Lukas Feiress in collaboration with FIUNI School of architecture+design. Curator: Jonas Liveröd. Producer: Torunn Larsen, RCA.

Artists: Love Enqvist. Curator: Jonas Liveröd. Producer: Torunn Larsen, RCA.

Street Art Institutionalised (2009 & 2011) Street art as infiltration into public institutions.

275

Phiole (2007-2011)

Waste of Art (2011) Urban Growth (2011)

This artistic project for a new public park in Stavanger’s eastern district, was initiated by RCA and Stavanger Municipality. The artist installed a two-meter high cylindrical glass tank connected to the fjord through a tube and pumping system. The rising and falling water column acts as a quiet, constant pulse throughout the year.

Art project for the city’s underground waste containers. The artwork is only visible when the containers are emptied. A visual and unpredictable performance in the everyday life of the city.

Food cultivation in public spaces -collectively and organic. This project included courses, carpentry, planting, harvesting and serving. Among the many enthusiastic farmers were also the two Artist: Liv Eiene. Jury: mayoral candidates in Rudolf Meissner Stavanger’s upcoming (Stavanger municipality) local elections: Cecilie Snøfrid Eiene, Sissel Bjelland and Christine Grimsrud Ekle and Sagen Helgø. St Peter’s Lars Riese. Producers: church was also given Artist: Claudia Rudolf Meissner and its own garden to grow Schmacke. Artistic Torunn Larsen, RCA. herbs for its weekly free consultants: Torunn In collaboration with dinners. Larsen, RCA and Stavanger municipality. Snøfrid Eiene. Jury: Idea: Frøydis Lindén. Stavanger municipality’s Project manager: Torunn committee for public Larsen. Developed art.. In collaboration with in collaboration with Stavanger municipality, Green living, The city Stavanger2008 and mission, St Petri parish, Schønherr landskap Oikos-Organic Norway, (architect). the Environmental department, Stavanger municipality and the County Governor of Rogaland.


Kunst / by / befolkning Art / city / population © Rogaland Kunstsenter, kunstnere og forfattere © Rogaland Art Centre, artists and authors

/ executive editor: Torunn Larsen / editorial board: Hilde Herming, Martin Worts, Geir Haraldseth

ansvarlig redaktør redaksjon

tekster / texts: Torunn Larsen, Anna Roos, Boel Christensen Scheel, Justin Carter, Line Ulekleiv, Frøydis Lindén, Katrine Meisfjord, Martin Worts, Lewis Biggs, Geir Haraldseth. oversettelse

/ translation: James Brian Oliver, Jan Askelund / language consultant: Tore Rygh

språkansvarlig

foto / photography: Torunn Larsen: s 2, 4, 7–9, 11, 31, 96–97, 143, 147, 176–185, 188–193, 217–218, 221–231, 276–288 / Helene Myklebust: s 6 / Anna Roos: s 10, 32, 35, 37, 41–57, 74, 163–166 / Christian Schøberle: s 40, 165 / Melinda Ballard: s 12, 82–92, 175, 190–191, 194–203, 209 / Justin Carter: s 25, 58–61, 63–69, 169–173 / Will Foster: s 14, 62, 284, 173 / Anne Lise Stenseth & Leif Gaute Staurland: s 95, 104 / Harald Nordbakken: s 118 / Bitmap: s 120 / Andrea Lumb: s 129–131 / Vibeke Jensen: s 133–135 / Geir Egil Bergjord: s 137–141 / Sean Hawkridge: s 148 / Trond Hugo Haugen: s 157–159 / Odd Sama: s 161 / Mona Orstad Hansen: s 18, 186–187 / Jonas Liveröd s: 205–206 / Kalevkevad: s 211 / Jørund Aase Falkeberg: s 212 / Monica Winther: s 212 / Lewis&Taggart: s 213 / Claudia Schmacke: s 219 / Gand vgs: s 213 / Norsk Oljedirektorat: s 215 / Gassco: s 144–145 grafisk design

/ graphic design: Henrik S. Haugan, Form etc., Oslo / cover illustration: Anna Roos, High Response

omslagsillustrasjon trykk og innbinding

/ printing and binding: Grafix, Poland 2013

utgitt med støtte fra: fritt ord og koro

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. No part of this book may be reproduced or utilized in any form or by any means that are in contravention of the Norwegian Copyright Act or without permission from KOPINOR (the Reproduction Rights Organisation of Norway). Such contravention may result in a demand for compensation, a fine or imprisonment.

ISBN: 978-82-999281-0-6


Kunst, by, befolkning -Rogaland Kunstsenter 2003-2013  

Art and city planning in Stavanger, Norway. Rogaland Contemporary Art Centre adventures in the public realm -mainly their own neighbourhood...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you