og i de følgende årene ser vi at det ble drevet en kombinasjon av hval- og selfangst. Det betyr også at skipene var gjennomgående større enn de hadde vært tidligere, og mer kostbare å utruste. Kanskje ser vi her utslaget av de gode tidene; ishavsrederne fikk råd til å satse på hvalfangsten igjen.36 Da far og sønn Jens Kracht vendte tilbake til Bergen etter endt sesong på Ishavet i 1790, det desiderte toppåret for Bergens ishavsfangst, kunne de glede seg over rimelig gode fangster. Deres eget skip «Conferentz-Raad Prætorius» kom hjem med 1576 selskinn og 66 kvardeler spekk, som ga 202 tønner tran. Hele flåten til sammen produserte over ti tusen selskinn og 1641 tønner tran. De gjenværende sju fartøyene gikk alle ut de følgende tre sesongene, med svært varierende resultater. 1792-sesongen var bedre enn 1790, men de to andre sesongene var meget svake. Om to dårlige resultater alene var nok til å innskrenke innsatsen, skal være usagt. Kanskje var det heller behov for skipsrommet i annen fart. Uansett ble det i det følgende tiåret bare rustet ut to–tre ishavsskuter. Det nye hundreåret begynte illevarslende for Bergens ishavsfart. Det ene skipet som ble utredet i 1800, fregatten «Prøven» på hele 110 lester, kom hjem fra Vestisen med skarve 80 selskinn og to kvardeler spekk. Det følgende året ble hun rustet ut for hvalfangst og fikk et brukbart resultat. Kanskje skapte dette tilstrekkelig optimisme blant rederne, for fra 1802 kom det endelig flere skip til – først ett, og så ett til. I den siste sesongen det ble drevet regulær ishavsfangst fra Bergen, i 1807, ble fire skuter utredet på hval- og selfangst. Men så var det slutt. Napoleonskrigene nådde også Danmark-Norge, sommeren 1807. Blokadene og kapervirksomheten lammet store deler av Norges utenriksfart, og ishavsfangsten stoppet helt opp. Da krigen endelig var slutt, og Norge for øvrig var løst fra unionen med Danmark, ble det gjort et siste forsøk: «Prøven» ble nok en gang sendt på hval- og selfangst, men returnerte nesten tom.37
Ishavsbyen Bergen
I praksis var det bare én norsk by som drev noen ishavsfangst av betydning på 1600- og 1700-tallet: Bergen. Byen hadde en kontinuitet og en kompetanse knyttet til ishavsfangst som var enestående i landet. Det gjelder så vel redere som sjøfolk – ja, nær sagt hele det som i moderne språk kalles den maritime sektor. Uten en profesjonell, internasjonalt orientert og nokså rik rederstand ville det ikke ha vært noen norsk ishavsfangst. Virksomheten slik den ble drevet på 1600- og 1700-tallet var kapitalkrevende, også sammenlignet med fraktefart. Skipene var stort sett de samme i begge typer fart; vi finner bare helt unntaksvis fartøyer som var spesialbygd for ishavsfangst, og selv om de kanskje ble noe ombygd og forsterket, ble ishavsskutene brukt i koffardifart resten av
38
inn i isen