DE TRE STORE
På 65° nordlig bredde er det ganske lyst om natten mot slutten av juli. Mannen som står på et isflak og holder vakt, både ser og hører brenningen de driver mot, han og de fem andre mennene på flaket. Datoen er 21. juli 1888, og de seks er i drift fra Grønlands østkyst ut mot det åpne hav. Kyststripen innenfor er øde og ubebodd, havstrømmene utenfor sterke og uberegnelige. I overgangen mellom drivisen langs land og havet maler en tordnende brenning isflakene i småbiter. Havner de der, er to spinkle båter alt de har å hjelpe seg med. Mennene skulle i land for å gå på ski tvers over innlandsisen. I stedet er de på full fart den andre veien. De er slitne etter å ha forsøkt å ro mot strømmen, så de sover, om enn urolig. Vakten skal purre de andre om det blir nødvendig å gå i båtene, som ligger der ferdig pakket med alt utstyret om bord unntatt det lille teltet der mennene ligger.
Seks menn på et isflak
De er blitt enige om to timers vakter. Men Otto Sverdrup har ikke tenkt å overlate ansvaret til noen av de andre: en vitenskapsmann, en løytnant og gymnastikklærer, en bondegutt, en reineier og en skogsarbeider. Selv forstår han seg på strømmer og brenninger – han er skipsoffiser. Fire år tidligere var han med på et forlis utenfor skotskekysten og bidro sterkt til at alle om bord ble reddet. Sverdrup blir på vakt hele den lyse natten gjennom. Det kan av og til være interessant å tenke over hva som hadde hendt om historien hadde tatt en annen retning på avgjørende punkter. Hvis de seks mennene hadde druknet i isvannet, eller bare drevet til sjøs i båtene sine, blitt plukket
de tre store
51