Kampen om Nordpolen var også et tema på verdensutstillingen i Paris i 1900. Herfra kunne publikum sende postkortet til mottakeren via Tromsø, Nordkapp og Svalbard.
ering av annen polarforskning – f.eks. langvarige detaljstudier av natur og klima. Men man kan spørre seg om polarforskningen, i lys av de store kostnadene og risikoene, og de små umiddelbare gevinstene, i det hele tatt kunne ha fått så store ressurser om ikke den spektakulære rekordjakten hadde vært en så viktig del.
Polarspørsmålet
I annen halvdel av 1800-tallet var det i geografisk litteratur ofte snakk om «polarspørsmålet». Det var det stadig tilbakevendende spørsmål om hvordan de sentrale delene av Arktis og Antarktis egentlig så ut. Mange ekspedisjoner prøvde å nå polene, gjennom hele århundret, men ingen lyktes. Noen tok den nordlige rekorden og holdt den en stund, som f.eks. Edward Parrys rekord på 82° 45’ N, i 1827, på sleder trukket av menn på isen nord for Svalbard. Den stod i flere tiår. Briten Albert Markhams rekord på 83° 20’ N, i 1876 stod til amerikaneren Adolphus Greelys ekspedisjon slo den i 1882, med 83° 24’ N. Fridtjof Nansens rekord i 1895, 86° 14’ N, var en betydelig forbedring, men ble slått to år etter, av løytnant Cagni, med noen mil på hertugen av Abruzzenes
polarområdenes gåter
33