tilsvarende kompetanse. Dimensjonene på det hele var så store at ingen enkeltperson alene kunne overskue dem. Systemet omfattet for det første Nobiles fabrikker ved Roma. Der ble luksusluftskipet «N 1» ribbet for sovekahytter og kjøkken133 og ombygd og utstyrt med moderne navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. Der nede satte Amundsens nærmeste fortrolige, Riiser-Larsen, sammen den norske delen av mannskapet. Der fikk mannskapet opplæring til å beherske den særegne teknologien som et luftskip består av. Oscar Wisting og flygeren Emil Horgen ble opplært til rormenn. Birger Gottwaldt perfeksjonerte seg som radiomann.134 Oskar Omdal ble maskinist, underlagt sjefsmaskinist Natale Cecioni og sidestilt med ytterligere to italienske maskinister uten at det skapte problemer av noen art. Ellsworth og Amundsen kom ombord i luftskipet da det kom fram til Ny-Ålesund. De kom til duk og dekket bord. Alt var ferdig tilrettelagt av fagfolkene da luftskipet seilte inn i Kongsfjorden 7. mai etter en perfekt luftferd under Nobiles kommando gjennom hele Europa. «Norge» var 348 fot langt, gassbeholderne rommet 672.000 kubikkfot flytende hydrogen, det hadde tre tyske Maybach framdriftsmotorer, hver på 230 hestekrefter.135 Det måtte ha en hangar og en fortøyningsmast i NyÅlesund, i tillegg til en fortøyingsmast i Oslo og Vadsø, hvor skipet skulle mellomlande etter å ha krysset seg opp over Europa etter et mønster som var bestemt av hvor det fantes slike basefasiliteter. «Er det noen jeg tar hatten av for, så er det de karene som vinteren 1925–26 bygde hangaren i Kings Bay,» skriver Riiser-Larsen.136 Han tok ikke av seg hatten for hvem som helst. Norsk Luftseiladsforening engasjerte en av hovedstadens byggmestre, Ferd. Arild, til å bygge hangaren på Svalbard i august 1925.137 Arild var en erfaren entreprenør med den spesielle meritt i sin portefølje at han allerede hadde arktisk byggeerfaring. Han gjøv løs på arbeidet, ansatte 20 anleggsarbeidere blant Oslos mange arbeidsledige, fikk en smie til å levere 11 tonn beslag og bolter, hentet store mengder grovt tømmer fra Sverige på rot, «strekkfisker» fra Hamburg, og et rikelig antall magnesiumbomber til fotografisk dokumentasjon av arbeidet i mørketiden (for salg til avisene) – bare for å nevne noe av det allehånde utstyret som måtte fremskaffes og fraktes opp til Svalbard før isen kom. 22. oktober var alt på plass. Hangaren ville dekke en tomt på fire mål. Problemet var å få planert et slikt enormt område slik at det stod i water, vel å merke uten maskiner, men med 300 meter dyp tele. Kullkompaniets sjef ristet på hodet ved synet av Arilds rallarer: «Man driver ikke byggearbeid på Spitsbergen om vinteren.»138 Bare det å dra ledninger fra gruveanleggets aggregat til de enorme lyskasterne var en kjempejobb. Enda verre var det å arbeide med isete tømmer i 30 meters høyde på såpeglatte stillaser i kulde og mørke og mye vind. 19. januar var imidlertid veggkonstruksjonene
amundsen og hans aeronauter
255